Den globale fedmeepidemien

Cathrine Sandnes vs Jens Ulltveit-Moe: Hva er det største problemet i verden i dag? Fedme eller sult.


Jeg hadde ikke trodd jeg skulle ta skipsreder Jens Ulltveit-Moes side i en debatt med Samtiden-redaktør Cathrine Sandnes, men når sistnevnte i Dagbladet 22. september 2007 avslører at hun ikke følger med i timen har jeg ikke noe valg. For der Sandnes går etter magefølelselen når hun skriver, kan Ulltveit-Moe vise til FN i spørsmålet om dagens kostholdutfordringer.

Ifølge Sandnes i Dagbladet har Ulltveit-Moe sagt til TV 2 Nyhetskanalen at ”overvekt er et større problem” i verden i dag, noe som får Sandnes instinktivt til å svare ”det har han kanskje rett i hvis vi teller de tjukke i forhold de tynne, og definerer fedme som en kroppsmassesammensetning omtrent på størrelse med min. Bortsett fra det, er det vel fortsatt en grunnleggende forskjell på mennesker som er tynne fordi de ikke har muligheten til annet, og mennesker som er tykke fordi de velger chips i stedet for gulrøtter.”

Problemet er at Sandnes ikke ser at den globale fedmeepidemien i tiltagende grad er et fattigdomsproblem. Ifølge den svenske vitenskapsjournalisten Miki Agerberg, i boka Ormen i paradiset, vil flere mennesker på 2000-tallet dø av overernæring enn sult på verdensbasis, og det var først i 1997 at Verdens helseorganisasjon (WHO) erkjente fedmeepidemien som et globalt problem. Og det er heller ikke så enkelt som et spørsmål om valg, for mens Vesten eksporterer usunne spisevaner til resten av verden, slanker vi av oss fettet på lite miljøvennlig vis.

Popquiz: Hva er verdens feiteste land? Svarer du USA, er det ikke lenger riktig. Først på lista kommer de 13.000 innbyggerne i den steinrike øystaten Nauru, der 80 prosent av den voksne befolkningen lider av fedme. Deretter følger derimot u-landet Tonga, blant de rundt 102.000 øyboerne som lever spredt rundt på 170 stillehavsøyer har hver femte innbygger utviklet diabetes. Og 60 prosent av den voksne befolkningen har en såkalt «body mass index», et måletall for overvekt som beregnes ut fra vekt og kroppslengde, på over 30 – som regnes som fedme. Tilsvarende tall i USA er 30 prosent.

Livsstil-eksport
Tidligere var fedme et overklasseproblem. I dag er fedme en global epidemi, og på 2000-tallet vil trolig flere mennesker dø av overernæring enn av sult på verdensbasis.

De siste tiårene har Vesten eksportert både livsstil og arbeids- og spisevaner til stadig flere fattige land, og det er på tide å gi slipp på oppfatningen om at fedmeepidemien bare rammer amerikanske tjukkaser og britiske skolebarn fostret opp på fish’n’chips. Fedme er i dag i ferd med å bli et like stort problem for verdens fattige, enten de bor i gamle arbeiderklassestrøk i England eller i India og Kina, som allerede har flere tilfeller av diabetes enn USA. Selv i afrikanske land ser man nå en kraftig økning av sykdommer forårsaket av fedme og overvekt, og verdens tjukkeste land ligger i Stillehavet.

Etter Tonga på verdens fedmetopp følger øystater som Samoa, Amerikansk Samoa, Cookøyene og Fransk Polynesia, men glem klisjeene om det velfødde stillehavsfolket. Fedmen i disse landene har ikke bare historiske årsaker, men er et problem som har eksplodert de siste 40 årene – som følge av at innbyggerne har adoptert vestlig livsstil. I boka Ormen i paradiset besøker Miki Agerberg Tonga, der han blant annet møter taxieieren Ruby Fuimaono på den velfylte kirkegården på øya Tongatapu. «Før døde man av tyfus, lungebetennelse, tuberkulose eller i ulykker. (…) I dag tror jeg de fleste i Tonga dør av hjertesykdommer, høyt blodtrykk, diabetes og kreft. Noe skyldes røyking, men mye kommer ganske sikkert av overvekt. De fleste er overvektige nå for tiden, og det setter i gang problemene,» mener Fuimaono.

Fett-eksport
Siden 1973 har den gjennomsnittelige tonganske mannen lagt på seg 17 kilo, mens kvinnene har økt gjennomsnittsvekten med 21 kilo. Blant barna er ikke fedmeproblemet like prekært, men idet ungene slutter å leke og sporte midt i tenårene, baller det på seg.

Tonganerne legger på seg over 40 kilo mellom 14 og 30 år, og gjennomsnittsvekten for både menn og kvinner rundt 30 år er hele 95 kilo. På 25 år har forekomsten av diabetes i Tonga blitt fordoblet til 15 prosent av den voksne befolkningen, og i den seneste undersøkelsen fra 2004 fant forskerne for første gang tilfeller av type 2-diabetes i aldersgruppen 15-20 år.

Årsaken er en kombinasjon av usunn mat, modernisering, bilisme og mindre hardt fysisk arbeid som gjør at voksne spiser mindre sunt og beveger seg langt mindre enn tidligere. For i løpet av de siste 40 årene har det tonganske samfunnet gått gjennom større forandringer enn noensinne i løpet av sin 3000 år gamle historie.

Tonganerne har alltid elsket mat, og det å være stor og tjukk har tradisjonelt vært et symbol på skjønnhet og velstand. Men omtrent for 40 år siden ble slusene åpnet for den moderne verdens oppfinnelser, og som et resultat er flertallet av tonganerne i dag store og tjukke. Fet mat, sukret mat, industrimat og biler strømmet inn i landet, og som i resten av verden er tonganerne blitt mindre fysisk aktive – samtidig som de fortsatt elsker mat. I sine vandringer i hovedstaden Nuku’alofa slås Miki Agerberg av kontrastene mellom det gamle og det nye Tonga. På den ene siden bugner det fortsatt av rotfrukter, bananer og papaya, men på den andre siden renner butikkene over av corned beef, majones, snacks, Coca-Cola og importerte spesialiteter som «sipi» og «turkey tails».

Dagsforbruket av kjøtt er 200 gram om dagen, nær fire ganger så mye som på 1970-tallet, og økningen skyldes i hovedsak importerte produkter som er langt fetere enn det lokale tilbudet. For Tonga er også blitt dumpingplass for kjøtt fra New Zealand og USA, kjøttbiter som er for usunne for forbrukerne på hjemmemarkedet.

«Sipi», sauestykker med masser av fett og brusk, spises i snitt tre-fire ganger i uka, amerikansk corned beef har en fettprosent på 50 er populært, likeså feite halestykker av kalkun og kylling som er uselgelige på hjemmebane. «Vil man få tonganerne til å få sunnere matvaner, holder det ikke med informasjon. Fedmekrisen er også et spørsmål om økonomi og handelspolitikk,» skriver Agerberg.

Også et klassespørsmål
Utviklingen er så påfallende at Tonga er blitt svært interessant for dagens fedmeforskere, og den globale fedmeepidemien er faktisk en nykomling på den internasjonale arenaen. Tidlig på 1990-tallet ble fedme bare ansett som et problem for de aller rikeste landene, men i 1997 snudde Verdens helseorganisasjon (WHO) da de slo fast at fedme var en kronisk sykdom som var i ferd med å skyve tradisjonelle helseproblemer som underernæring og infeksjon til side.

37 millioner indere har diabetes i dag, og forskeren Philip James anslår at tallet kan være doblet om 15-20 år. Blant kinesere på landsbygda er det bare to prosent med diabetes, mens tallene stiger til seks, ni og 20 prosent blant kinesere i henholdsvis Beijing, Hongkong og Mauritius. Faren for å få diabetes øker altså med ti ganger, avhengig av hvor og hvordan man lever, og James mener dette gir et anslag av hva verden vil stå overfor om noen år.

Mens de velstående i de fattigste landene bare blir feitere, er situasjonen stikk motsatt i verdens rikeste land. Her er det de fattigste som nå er tjukkest. Storbritannias 20 tjukkeste byer ligger så godt som alle i gamle industridistrikter i Wales og Nord-England, mens 17 av de 20 magreste stedene ligger i og rundt Stor-London. Fedme er også blitt et klassespørsmål, og hva gjør de rikeste av oss mens britiske arbeiderklasseunger spiser seg tjukke på fastfood og tonganerne eser ut takket være newzealandske kjøttslintrer? De kaster seg over miljøskadelige dietter.

For hvor er miljøaspektet i slankedebatten? Mens Vesten eksporterer de feite kjøttstykkene vi ikke vil spise, sammen med fastfood, brus og godterier, har den såkalte lavkarbo-slankingen bredt om seg, i form av blant annet Atkins-dietten og Fedon Lindbergs metoder. Trikset her er å erstatte karbohydratene i brød, poteter og ris med mer proteinrik kost. Med andre ord tar man dyrket mat vekk fra menyen til fordel for et økt forbruk av mer ressurskrevende kjøtt, og det er ikke særlig ansvarlig for annet enn din egen idealvekt. Som legen Christian A. Drevon skriver i et svar på en leser av VGs vektklubb: «Dessuten er det ikke ansvarlig på global basis å spise et svært proteinrikt kosthold. Det er ikke ressursvennlig å bruke så mye kjøtt i kostholdet som det legges opp til i Atkins’ kosthold.»

Det er altså på høy tid å få hamret inn i skolten at det vi spiser og det vi selger av mat har globale ringvirkninger så store at vi bare har begynt å ane ringvirkningene.

FAKTA – BMI (Body Mass Index)
• For å regne ut en persons BMI dividerer man kroppsvekten i kilo med kroppslengden i meter i kvadrat. Eksempel: 75 kilo / 1,75 m x 1,75 m = BMI 24,5.
• Så klassifiseres det slik: Undervekt (BMI under 18,5), normalvekt (BMI 18,5-24,99), overvekt (BMI 25-29,99) og fedme (BMI over 30).
• For barn og enkelte asiatiske land finnes egne skalaer, og veltrente mennesker med mye muskler risikerer og bli klassifisert som feite.
• 10-12 prosent av den voksne befolkningen i Skandinavia regnes som feite.
• Ellers er tallenes tale slik: Nauru (80 prosent), Tonga og Samoa (60 prosent), Saudi-Arabia, Kuwait og De forente arabiske emirater (35 prosent), USA (33 prosent), England, Tyskland og Tsjekkia (20-25 prosent), Mexico (24 prosent), Australia og New Zealand (20 prosent), Malaysia (6-7 prosent) og Japan og Sør-Korea (tre prosent)
• I Kina er tallet bare to-tre prosent, og i India ennå mindre. Men problemet øker raskt, og i byene er problemet allerede stort. I Kina defineres fedme som BMI 28, og da er 60 millioner kinesere feite.
Kilde: Ormen i paradiset av Miki Agerberg (Prisma 2007).

Opprinnelig publisert i Ny Tid nr. 25, 2007.