Norges beste blues

Sigbjørn Lilleeng setter nå punktum for tegneserieromanen Nebelgrad Blues med den 136 sider lange boka Eksossolo. Her er mine anmeldelser av de tre første kapitlene, som samtidig samles i boka Traktorfuzz.

Glem heller ikke fest og utstillingsåpning på Serieteket i Oslo lørdag 29. november.

Sigbjørn Lilleeng
Nebelgrad Blues nr. 1
Jippi Forlag
4/6

For å omskrive deLillos: Gutter fra en liten plass, de er så frustrerte og selvopptatte. Ta 21 år gamle Bernard, hvis middelmådige bandkarriere og usle kjærlighetsliv er fanget mellom streite strebere og harry rånere.

Stortalentet Sigbjørn Lilleeng henter mye fra sin egen Hønefoss-bakgrunn i denne heftedebuten, og han tegner i en lettlest og medrivende strek som framstår som en røffere utgave av briter som Jamie Hewlett (Tank Girl, Gorillaz), Paul Grist og Philip Bond.

Bandet Grim Obsessions er tidligere sett i antologien Forresten, og å flytte dem fra London til en norsk småby er et vellykket grep. Første nummer presenterer karakterene, men enn så lenge er intrigene og bifigurene litt for forutsigbare til å overbevise. Men Lilleeng bygger opp spenning for framtiden, så jeg gleder meg til neste besøk i Nebelgrad.

Sigbjørn Lilleeng
Nebelgrad Blues nr. 2
Jippi Forlag
4/6

Sigbjørn Lilleeng fra Hønefoss har på kort tid seilet opp som et av de mest lovende talentene i norsk serieundergrunn, og i nummer to av soloheftet Nebelgrad Blues fortsetter han de lovende taktene.

Selve historien om unggutten som spiller i rockeband, liker Joy Division og The Stooges, og ikke finner til seg rette i en småby-”idyll” preget av traktorrånere, spritfyll og ulykkelige alenemødre er ikke verdens mest originale, men Lilleeng forteller den noe forutsigbare historien med en strek og et språk som sprudler av energi, fortellerglede, god dialog og et troverdig rollegalleri.

Den ekspressive streken klarer å puste liv i en ungdomstid mange lesere vil kjenne seg igjen i, preget av usikkerhet, store drømmer, en truende omverden av bøller og blondiner og sterke følelser som dundrer av gårde som en løpsk berg- og dalbane. Dette blir forhåpentligvis bare bedre og bedre.

Sigbjørn Lilleeng
Nebelgrad Blues nr. 3
Jippi Forlag
5/6

Da Sigbjørn Lilleeng flyttet rockebandet Grim Obsessions fra London til en norsk småby befolket av alenemødre, rånere og utilpasse indie-kids la han grunnlaget for en rockeroman spekket med kulturkonflikter, tenåringsangst og trøblete kjærlighet.

Historien var litt treg i starten, men i tredje nummer av Nebelgrad Blues finner han formen. Våre antihelter får sin første spillejobb, som oppvarmere for Idol-Anders på Markedsfestivalen, men drømmene om å feie over hjemmepublikummet med brutal og depressiv rock’n’roll ender opp som et gigantisk antiklimaks der høydepunktet er gratis vafler backstage.

Nebelgrad Blues skjemmes ikke av overdrivelsene og snarveiene som preger mye av den norske skjønnlitteraturens fortellinger om sex, dop og rock’n’roll, sist sett i romaner som Anarchy In Åmot av Sturle Brustad og Uten puls av Heine T. Bakkeid.

Lilleeng vet at han ikke bør slå på stortrommen hele tiden, og det er kontrastene mellom hovedpersonenes store ambisjoner og de hverdagsgrå resultatene som er i ferd med å gjøre Nebelgrad Blues til en norsk rocke-tegneserieroman som både er troverdig, godt fortalt og underholdende.

Anmeldelsene er opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

PS! Det er selvsagt urettferdig å anmelde en tegneserieroman kapittel for kapittel, men slik må det bli når den publiseres stykkevis og delt. “Dette blir bare bedre og bedre”, skrev jeg i anmeldelsen av nummer to, og dersom Lilleeng klarer å ro historien i land i fjerde og siste kapittel er det liten tvil om at den samlende karakteren fra meg vil bli en god og sterk 5-er. Ikke gå glipp av denne!