Gamle dager var helt Pyton

I dag dominerer stripeserier som Pondus, Nemi, Kollektivet, M og Eon den norske tegneseriebransjen. Alle står i dyp takknemlighetsgjeld til rølpehumoren i Norsk MAD og Pyton. Fredag 23. mai kl. 20.30 hyller Oslo Comics Expo avdøde Pyton (1986-1996), og her er Pyton-relaterte anmeldelser til glede for nye lesere.

Rolf Håndstad/Tommy Sydsæter
Pyton-album nr. 3: Rhesus & Tommy – Den store flukten
Bladkompaniet

Megarølpete crazyhumor med stil.
Den store flukten innledes med manusforfatter Rolf Håndstads tiende søknad om Nobelprisen i litteratur. Håndstad får neppe lov til å være garderobevakt under Brageprisen en gang, men han og makker Tommy Sydsæter fortjener all mulig ære for deres innsats for norsk tegneseriehumor. En serie som Pondus har mye å takke duoen for.

Sydsæter og Håndstad var bærebjelken da seriebladet Pyton var på topp. Deres vulgære og spinnville slapstickhumor fikk mange fans, og mest utspekulert og elegant var de med historiene om Rhesus Minus og Tommy Tusj. Den store flukten er det tredje albumet som samler disse seriene.

Rhesus Minus får en knakk i knollen og forvandles til genial vitenskapsmann. Han genspleiser flyndre, sau og blåhval for å oppnå maksimal ullproduksjon, og krysser en høne med en frosk for å sette fart på eggleggingen. Humoren er oppfinnsom, særs voldsom, burlesk og frastøtende. Klarer gutta å dempe innfallene noe, kan Sydsæter og Håndstad absolutt ha potensial for nye eventyr på avissidene i stripeformat.

Sigbjørn Stabursvik (red.)
Pyton-album nr. 4
Bladkompaniet

Gamle synder om igjen.
Frode Øverli, Arild Midthun, Bjørn Ousland, Tore Strand Olsen og Tom Ostad lager i dag  tegneserier basert på Asbjørnsen og Moe, Ivar Aasen og Arne Næss. Men på 1980-tallet betalte de husleien ved hjelp av kroppsvæskehumor i Pyton – og dette er et lite galleri over tegnernes ungdomssynder.

Det første som slår en er hvor grisete, uhemmet og til tider direkte motbydelig humoren er. Frode Øverli gir oss for eksempel mannen som tror det kvisebefengte pizzabudet faktisk er pizzaen han har bestilt. Elegant er det ikke. Men samtidig ser en klart hvor røttene til dagens humorsuksesser ligger. Pondus hadde neppe oppstått uten læretiden med de siamesiske tvillingene Birger-Egil, og Pyton var nok den viktigste skolen for mange av dagens serietegnere. Bare synd at Tommy Sydsæter ikke har klart å følge opp med en stripeserie.

Tore Strand Olsen m.fl.
Pyton-album nr. 3: Serieparodier
Bladkompaniet

Tore Strand Olsen er i dag best kjent for Tore Hund, Jeg, Arne Næss og Blått blod, men som så mange andre norske serieskapere startet han karrieren i Pyton. Det nyeste heftet i Pyton-albumserien samler flere av mannens serieparodier.

Her får Bamse, Asterix, Donald, Conan, Tommy og Viggo mer eller mindre så hatten passer. Mest gjennomført er utvilsomt beskrivelsen av Bamse, verdens sterkeste bjørn, som neddopet og humørsyk idrettsmann. Ellers er nok flere av ideene her bedre enn de ferdige seriene, som for eksempel Pønk Panter og den lite fristende tanken på å plassere Beavis & Butthead i tronene til Harald og Sonja.

Parodiene er av variabel kvalitet, men Strand Olsen overbeviser som tegner. Han etterligner streken til hvem det skal være, om det nå er Rune Anderssons enkle Bamse, Franquins rufsete Viggo (her Trond-Viggo), Bill Wattersons ekspresjonistiske Tommy og Tigern (Jesus og Jævern) eller John Buscemas sverdsvingende svart/hvitt-Conan.