Lars Fiske: Tegneseriestilisten

Etter forrige ukes gjennomgang av Anna Fiskes tegneserier, er den naturlige oppfølgeren selvsagt et blikk på ektemannen Lars Fiske. Han brakdebuterte med Matje – debutanten i 1997, og har med Olaf G. og Kanon bitt seg seg fast i toppen av den norske serieeliten.

Fra Angst.

Jeg har lagt ut anmeldelsene mine av Lars Fiskes samarbeid med Steffen Kverneland tidligere, trykk på linken hvis du vil lese mer om Olaf G. og Kanon. Her er mine andre Fiske-anmeldelser.

Lars Fiske
Matje – debutanten
No Comprendo Press 1997
5/6

Lekkert utseende tegneserie om åndfulle lyrikere med satirisk snert.
Lars Fiske har lenge gjort seg bemerket som serieskaper og illustratør, både i Norge og Sverige. Nå er han på markedet med alle serieskaperes manndomsprøve: Tegneseriealbumet. Og Fiske består prøven uten store problemer.

18 år gamle Matje er en forvirret ung mann som skriver dikt, men han har et problem. Matje føler at det han skriver er konstruert og falskt. “Folk vil lese om ekte lidenskap” tror Matje. Problemet er at Matje i bunn og grunn lever et velordnet og lykkelig liv, med gode venner og en jente som er glad i ham. Dette holder ikke for Matje, for kunstnere må jo lide.

Vår unge poet går derfor gjennom alle klisjeene: “Hvis jeg drikker blir det kanskje klart og enkelt. Mange storverk er skapt i rus”, tenker han og strider til verket. Senere rømmer han til fjells for å skrive store dikt på en hytte ( “Jeg må isolere meg”). Og han går ut i “det virkelige liv”, oppsøker samfunnets vanskeligstilte, og titulerer seg selv som “feltpoet”.

Matje – debutanten er et frisk og morsomt hogg til alle store og små kunstnerspirer. Spesielt imponerer Fiske på den visuelle siden. Tegningene er rene, todimensjonale og firkantete. En genistrek er det når selve diktene spiller en så viktig visuell rolle i albumet som her. Seriens figurer spyr dikt, de velter seg i dikt, diktene farer rundt på sidene.

Historiemessig går det nok litt på tomgang mot slutten, og jeg føler vel at figurene ikke får tid til å utvikle seg nok. Men fremfor alt er dette en frisk og morsom tegneserie, flott tegnet og spennende fortalt. Vel bekomme!

Fra Olaf G.

Lars Fiske
Matje-ismen
No Comprendo Press 2o00
3/6

Parodi uten dybde.
Lars Fiske slapp dikterspiren Matje løs i Matje – debutanten (1997), og etter debuten må Matje nå vise hva han duger til i det litterære landskap. Matje trives best som lidende og ensom kunstner, men dumper bort i en gjeng poeter med ønske om å forandre verden. Etter en fuktig brainstorming hvor de innser at ingenting skjer, ingen vil noe og ingen bryr seg om noe – kommer gruppa fram til nullistisk poesi, kjapt omdøpt til Matje-ismen av media.

Matje – debutanten var et deilig morsomt spark til den unge kunstneren og alt styret som følger med av forlagsfester, mediaoppslag og nye, tvilsomme venner. Dessverre blir Matje-ismen som oppfølgere flest: Mer av det samme, men i en noe tammere versjon. Men hovedproblemet er at Fiskes parodi blir for tydelig og maniert; og Matje og poetvennene hans er vel klysete og selvopptatte. Mulig at kunstmiljøet i Norge er en parodi, men Fiske gjør lite annet enn å smøre tjukt på. Jeg savner dybde og personligheter i karakterene og historien.

Fiskes karakteristiske renskårne strek fungerer utmerket, men som leseopplevelse blir Matje-ismen en skuffende overflatisk affære. Bihistorien “Litt av en type” er sterkere – om en langt mer fatalistisk og plaget Matje, sett gjennom øynene til en kamerat.

Fra Slyngel.

Lars Fiske
På tre hjul
No Comprendo Press 2005
4/6

Lars Fiske velger å følge opp mesterverket Olaf G. med en søt, liten billedbok. På tre hjul er en ordløs videreføring av stilen fra prisbelønte Kom, så løper vi! (2002), om en liten gutts ekspedisjon i nabolaget på en trehjulsykkel og det fristende røde eplet på treet til naboene. Lars Fiske forteller strøkent med hjelp av morsomme og megetsigende tegninger, og utsalgsprisen på 99 kroner er heller ikke så ille.