Sugababes: Popmusikalske premissleverandører

«De har aldri vært kule eller popmusikalske premissleverandører», skriver Aftenposten om Sugababes. Neivei nei. Uten Sugababes hadde Rihanna vært en karibisk døgnflue med bare «Pon De Replay» å vise til, mener nå jeg.

Jeg har liten tro på årets Sugababes-album Sweet 7, men uansett hvor stusslig det måtte være, er det litt ufint å frata jentene æren for en usannsynlig lang hitparade gjennom hele 2000-tallet. Jentenes miks av pop, r&b, hiphop, UK garage og andre klubbmusikalske poptrender har både vært kul og så definitivt en popmusikalsk premissleverandør. Exhibit A-H: «Round Round», «Overload», «Stronger», «Ugly», «Red Dress», «Freak Like Me», «Hole In The Head» og «Push The Button».

Da Rihanna fant tonen med hits som «SOS» og albumet Good Girl Gone Bad var slektskapet til Sugababes’ urbane pop påtagelig.  Her er min eneste Sugababes-anmeldelse:

Sugababes
Taller In More Ways
Island/Universal 2005
5/6

Ignorerer popbransjens døgnflueregler.

Hva er hemmeligheten til Sugababes? De får sparken av plateselskapet, holder på å gå i oppløsning på grunn av intern krangling, flopper i USA, henter nytt medlem fra tøysebandet Atomic Kitten og sier de foretrekker hiphop, r&b og UK garage. Alt skulle tilsi at det er tid for solokarrierer og samleplate, men likevel ender vi opp med den fjerde solide popplaten på fem år.

Keisha Buchanan, Mutya Buena og Heidi Range har denne berømmelige x-faktoren som gjør at de feier gulvet med sine popkollegaer, samtidig som de klarer å holde på troverdigheten blant popsnobber. Mye takket være inspirerte ideer som å genspleise låter fra Adina Howard og Tubeway Army i 2002s ”Freak Like Me”. Også denne gangen har jentene nok mat til postmoderne popsnobber. Bare hør ekkoene av Aaliyahs ”Try Again” i ”Gotta Be You”, Depeche Mode-riffene i ”It Ain’t Easy” eller coverversjonen av Animotions glemte 80-tallsslager ”Obsession”

Faren er at suget fra r&b blir for sterk, og på papiret ser Taller In More Ways skummel ut. Den amerikanske produsenten Dallas Austin (TLC, Brandy, Boyz II Men) har fingrene over halve albumet, men pussig nok er det han som har latt seg inspirere av Sugababes, og ikke omvendt. Resultatet er blitt noen av Austins mest fengende låter siden TLCs glansdager, og i ”Ugly” har han til og med skrevet en låt som hentet ut fra dagboken til en frustrert tenåringsjente. Imponerende!

Men la oss ikke overanalysere. Sugababes’ hemmelighet er selvsagt evnen til å dra moderne discopopslagere ut av ermet i rask rekkefølge. Der The Pussycat Dolls har to gode låter, er 80 prosent av denne platen singelmateriale. I ”Red Dress” klinker jentene like godt til med to refrenger i samme låt. Hvem trenger en Sugababes-samleplate når hvert album har slike ”greatest hits”-kvaliteter?

Bonus 1: Anmeldelse av soloplata til Mutya Buena:

Mutya Buena
Real Girl
Island/Universal 2007
4/6

Sugababes-medlem flakser med vingene på egen hånd.

Vet du hvem Siobhán Donaghy er? Ikke? I 2001 var hun det første medlemmet som takket for seg i Sugababes, men hun har siden ikke vært i nærheten av samme suksess med soloplatene Revolution in Me og Ghosts. Derimot ser det langt lysere ut for ekskollega Mutya Buena, som rakk å slippe soloalbumet Real Girl én uke før Donaghy kom med sin Ghosts. Og takket være det Lenny Kravitz-samplende tittelsporet har hun allerede en hitsingel å vise til.

Ellers beholder Real Girl litt av Sugababes’ særegne miks av futuristisk pop og original 80-tallsnostalgi, men viser også en soloartist som flakser med vingene i et forsøk på å finne sin egen stil. Inntil videre føles det litt famlende og sprikende, vi får alt fra Mariah Carey-aktig soulpop, retrosoul à la Amy Winehouse (som gjester i en oppdatert versjon av The Ronettes ”Be My Baby”) og r&b-divatakter à la Mary J. Blige.

Bonus 2: To anmeldelser av Sugababes-wannabes

Girls Aloud
What Will The Neighbours Say?
Polydor/Universal 2004
3/6

Engelsk realitypop med ujevne resultater.

De fem jentene i Girls Aloud ble en del av den engelske popadelen da de vant realityserien ”Popstars: The Rivals” i 2002, og fulgte opp med albumet Sound of the Underground året etter. Her hjemme er de fortsatt best kjent på grunn av koblingen mellom Sarah Harding og John Arne Riise.

Dette er hektisk og fengende ”urban” popmusikk et sted mellom Sugababes, All Saints og Katrina & The Waves (ja, faktisk), og produksjonsteamet Xenomania med Brian Higgins (Sugababes, Aqua-Lene, Dannii Minogue) i spissen skal ha æren for det.

Problemet for oss som ikke kjenner jentene som kjendiser er at de fremstår som Spice Girls med fem ganger Victoria Beckham i rekkene. Bare hårfargen skiller Nadine, Kimberley, Cheryl, Nicola og Sarah fra hverandre, og flate sangstemmer og fæle coverlåter av The Pretenders og The Pointers Sisters gjør at jeg heller ikke bryr meg med hvem som er hvem. Girls Aloud er mer et nytt Atomic Kitten enn de nye Spice Girls.

Atomic Kitten
Feels So Good
Innocent/Virgin 2002
2/6

Du vet du har med et kjipt album å gjøre når den beste av 15 låter er en sjarmløs og flat versjon av noe Blondie hadde en hit med i 1980. «The Tide Is High (Get The Feeling)» ligger på toppen av de britiske hitlistene for tredje uke på rad og albumet har skjøvet Coldplay ned fra toppen av albumlista, men det sier nok mer om engelskmennene enn om Atomic Kitten. De andre på singletoppen? «Popstars»-bandet Liberty X, Ozzy-datter Kelly, Scooter og Ronan Keating.

Uansett: Med slageren «Whole Again» erobret jentetrioen tre viktige markeder i Storbritannia: Småjenter, homocampen og gamle grisegubber. Men suksessen kan nok heller forklares ut ifra mangelen på gode engelske «girlbands» etter Spice Girls og All Saints.

Enkelte låter holder slik mål at vi kommer til å høre de på radio, tv og diskoteker framover, slik som StarGates «It’s OK!» og popballaden «Walking On The Water» – men det skulle da også bare mangle når hele 28 forskjellige låtskrivere er innblandet.

Problemet er at Nathasha, Jenny og Liz verken har stemme, personlighet eller karisma til å måle seg med Kylie, Destiny’s Child, Sugababes – eller S Club 7 for den saks skyld. Bare hør på det helt fullstendig kjønnsløse og stive forsøket på å lage en Kylie-aktig discobanger i «Softer The Touch» der jentene synger «it feels so good, it must be bad». Det er i alle fall halvveis riktig.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen og Bergens Tidende.