Fantastisk litteratur 10: Drager og demoner

Fantastisk Litteratur Spessial, siste dag: Er det ikke deilig å ha noen å hate? Drager og demoner har i over 5000 år tatt på seg rollen som den personifiserte ondskap. Les også min anmeldelse av tegneseriene Lucifer og Testament her.

Asbjørn Dyrendal
Demoner: Besettende djevler og andre ondskapsfulle vesen
Humanist Forlag 2006

Torfinn Ørmen
Drager: Mellom myte og virkelighet
Humanist Forlag 2005

Irans president Mahmoud Ahmadinejad har helt rett når han kaller USA og president George W. Bush for «den store Satan». I alle fall idé- og språkhistorisk sett, for som religionsforsker Asbjørn Dyrendal viser i sin bok om demoner, djevler og andre ubehagelige skapninger betyr «satan» opprinnelig «motstander».

I Bibelen utsetter en satan Job for prøvelser i Jobs bok, mens en av Guds engler beskrives som satan når den stenger veien for Bileams esel. I Demoner viser Dyrendal hvordan de jødiske forestillingene om den mektige ondskapens fyrste – Lucifer, Satan, Belial, Djevelen – vokste fram som et resultat av politisk strid, sosiale og teologiske endringer, før den ble dyrket og videreutviklet av tidlig kristendom, påvirket av apokalyptisk jødedom og hellenistiske omgivelser.

Djevelsk propaganda
I tidlige religioner fantes det både onde og gode guder, men etter noen avstikkere innom Mesopotomia og Persia konsentrerer Dyrendal seg om jødedommen og kristendommen – med en god og allmektig Gud og en personifisert og mindre mektig djevel. Han viser hvor viktig det gjennom menneskeheten har vært å ha – som Raga Rockers synger – noen å hate, noen å skylde alle sine ulykker på.

Demontroen vokste og utviklet seg i takt med samfunnet rundt, og jo sterkere kristendommen sto i Europa, desto sterkere ble Djevelen. Allerede i år 200 mente kirkefader Tertullian at hesteveddeløp, bad og serveringssteder var djevelske, kvinnelig sminke var en demonisk fordreining av sannheten og at teatre var Satans menigheter.

Tidlig i middelalderen ble Djevelen skildret som stygg og dum blant folk flest, men fra 1400-tallet ble Helvete et sterkere virkemiddel i politisk og religiøs propaganda. Normer og krav som tidligere var forbeholdt presteskapet, ble nå stilt overfor vanlige troende – og djeveltroen førte til økt kvinneforakt, autoritetstro og seksuell skamfølelse.

På 1600-tallet begynte frykten for Satan å avta, og han ble hyppigere som virkemiddel i litteraturen og som et symbol i politisk retorikk. Diktere som John Milton og William Blake ga Djevelen et menneskelig ansikt, mens romantikere som Lord Byron og Percy Bysshe Shelley framstilte han som en frigjøringshelt – engelen som gjorde opprør mot en autoritær Gud.

En populær Satan
Denne symbolske satanskikkelsen er fortsatt med oss i dag. Fortsatt tror millioner på Djevelen, bruker ham som politisk symbol eller boltrer seg med å skape historier som krever tvers gjennom onde aktører.

Dyrendal viser hvordan Satan har gjennomsyret populærkulturen siden 1700-tallet, med dykk ned i litteratur, filmer som Eksorsisten og The Omen og tv-serien Buffy the Vampire Slayer. Men han farer over hardrockens snart 40 år lange Satan-fascinasjon med harelabb, og snubler når han overser Satan i Neil Gaimans hovedverk Sandman til fordel for Antikrist i romanbagatellen Good Omens.  

Hovedproblemet med Demoner er at den graver tennene ned i kristendommens djevler, og dermed glemmer den rike demonfaunaen i islam, hinduisme og japansk og kinesisk folklore. Spesielt når japanske og kinesiske demoner ikke nødvendigvis er like onde som i Vesten.

Dette er derimot den store styrken i zoolog Torfinn Ørmens bok Drager, der han setter fingeren på de kulturelle forskjellene mellom onde drager i Vesten og deres sympatiske slektninger i Østen. Dessverre klarer ikke Ørmen å trekke like sterke bånd mellom historisk overtro og hverdagsliv.

Etter en lovende innledning kollapser Drager nemlig i en utmattende oppramsing av sagn, historier og eventyr, noe som blir ekstra tydelig når Ørmen beveger seg over i populærkulturen. Der Dyrendal klarer å trekke linjer fra Milton til Buffy the Vampire Slayer, stuper Ørmen rett ut i fantasylitteraturen i Tolkiens fotspor for aldri å bryte overflaten igjen.

Disse bøkene forteller oss mye om hvordan og hvorfor fantasivesener fortsatt spiller en viktig rolle i verden rundt oss, men det er bare Ørmen som klarer å forklare hvorfor vi skal bry oss: «[Ved å bruke kampen mellom godt og ondt som ramme] videreføres også de politisk mest ubehagelige sidene ved myten om demonene – at man kan finne den rene ondskap, at den er lokalisert utenfor oss, og at den kan utslettes ved å knuse dens representanter,» fastslår han – noe både George W. Bush og Mahmoud Ahmadinejad kan skriver under på.

Opprinnelig publisert i Ny Tid.