Late Night Tales med Röyksopp og Lindstrøm

Röyksopp er snart tilbake – på ett vis. I juni gir de ut sitt bidrag i plateserien Late Night Tales, der de har plukket ut 19 av sine favorittlåter. Sjekk ut traileren for skiva nederst i saken.

Men visste du at Lindstrøm ga ut sin Late Night Tales-plate alt i 2007?

!!! er tilbake med Thriller

!!! er tilbake med sitt femte album, ambisiøst døpt Thriller. Her er min minianmeldelse av tredjeplata, Myth Takes.

Da The Black Eyed Peas ble masete

Det var en gang at The Black Eyed Peas var en lovende hiphopgruppe, og will.i.am er fortsatt en strålende produsent med flere fine soloplater bak seg. Men med årets #willpower tipper også solokarrieren over i masepopen.

Gjennombruddet Elephunk (2003) hadde flotte singler som «Let’s Get It Started», «Shut Up» og «Where is the Love», men med Monkey Business (2005) var det ikke noe moro lengre.

Men sjekk ut Behind the Front (1998) og Bridging the Gap (2000), som viser at et annet Black Eyed Peas er mulig. Og ikke glem will.i.ams Must Be 21 (2003).

The Neptunes og N*E*R*D: Særpreg fra samlebåndet

Får karrieren til Pharrell Williams et oppsving som følge av suksessen med Daft Punk-låta “Get Lucky”?

Jeg vil uansett benytte anledninga til å mimre om de tidlige bedriftene til produsentduoen The Neptunes, den sjangerknusende gruppa N*E*R*D, samt den ikke like spennende solokarrieren.

Du kan sjekke ut denne miksen mens du leser.

Fransk musikkglede

I dagens D2 spekulerer jeg litt rundt den voldsomme interessen rundt Daft Punks comeback, og konkluderer med at det spesielt handler om at gruppas status i USA bare har økt og økt. Og kryss i taket, saken er også tilgjengelig på dette her internettet.

Saken under skreiv jeg derimot i 2002, i kjølvannet av at resten av Europa hadde falt pladask for fransk house, pop og hiphop i andre halvdel av 1990-årene.

Freeway på Sawol

[Edit: Konserten er utsatt, men ny dato er ikke offentliggjort ennå.]

Freedag 10. mai kan du oppleve selveste Philly Freezer, Freeway, på Sawol, og her er min anmeldelse av solodebuten.

I ettertid ser jeg at jeg var i overkant begeistret for produsenten Just Blaze og for lite begeistret for rapperen Freeway, men karakteren står seg. Uansett, husk at dette var på tiden da Just Blaze og Kanye West satte standard for Roc-A-Fella-sounden.

Meshuggah: Matematisk brutalitet

Onsdag 8. mai spiller de svenske metalveteranene Meshuggah på Sentrum Scene. Jeg hadde faktisk glemt denne anmeldelsen av 2002s Nothing, men den som leter skal finne.

Kommentar på museum: Ironiske eller kvinnefiendtlige hiphopere?

Onsdag 8. mai åpner Rockheim en utstilling om kjønnsperspektiver i populærmusikken, og tror du ikke to av mine Aftenposten-artikler skal vises på skjerm, nett og katalog?

Dette er, uvisst av hvilken grunn, «Åpner dørene for tidenes største Duplexfestival» fra 2004, og åpenbart av hvilken grunn, 2003-kommentaren «Ironiske eller kvinnefiendtlige hiphopere?», som du kan lese under.

Da *Nsync knuste Backstreet Boys

«Knuser Backstreet Boys» skrev jeg da jeg anmeldte *Nsyncs site album Celebrity i  2001. Lite visste jeg at dette ikke bare var lyden av *Nsync som overtok boybandtronen, men startskuddet for Justin Timberlakes inntog på både hitlister og kritikertopper.

Plata fikk for øvrig terningkast to i både VG og Dagbladet.

Langsom vellyd med Low

Lørdag 4. mai spiller Low på Blå. Her er mine anmeldelser av alle musikkjournalisters mormonrock-favoritter. Sjekk også ut disse nære slektningene.