Quentin Tarantino’s Inglourious Basterds comes out on dvd in December. To celebrate, here’s my unabrigded interview with the director earlier this fall. Two 20 minute sesssions, along with two different Swedish journalists. This is session one. Read the original story here and my interview with Col. Landa actor Christoph Waltz here (both in Norwegian).

How long have you wanted to do scene from a French Café?

QT: That’s a good question. The thing is, it’s only natural when we do a World War II movie, especially taking place in Nazi-occupied France, to do a scene in a French café, because I have a tendency to have scenes take place in restaurants all the time. The first scene for the first movie I ever wrote from beginning to end was Reservoir Dogs, and that took place in a restaurant. I’m a big fan of writing scenes that takes place in restaurants, so a French café is absolutely natural for me in the context of the story.

You have put a lot of attention to languages in the movie, which is not alway the case in WWII movies, where the Germans speak English with a German accent.

QT: The languages was definitely always in the script, it was always my intention. Some people are speculating, will that limit the movie’s potential, because of all the different languages? I think it’s the exact opposite. The stuff where the Germans speak like The Royal Shakespearan Company out of The Old Vic, I think that’s what makes those movies old-fashioned. That was like your father’s WWII movies. It was a contrivance you accepted then, but I don’t think people accept that anymore. Literally, that was makes them seem old-fashioned.

That’s one way of looking at it, just from an aesthetic way, but the other way is actually practical as far as the movie is concerned. Your ability with languages, either to understand them or to speak them, was the difference between life and death. Language itself is one of the most important aspects of this movie, as well it would be, in Europe. It wouldn’t even be the same thing if you were trying to deal with WWII as far as Asia was concerned. The movie could take place in China, and you wouldn’t have to speak anything other than Mandarin.

In the case of Europe, all the time you see movies like Where Eagles Dare. In it, Richard Burton and Clint Eastwood are supposed to be able to speak German so magnificently well that they could put on officer uniforms and walk into a tavern and just kick it in German, and they just know two-three-four ways about it. No worries whatsoever! For the contrivance of the movie, you more or less buy it.

But if Richard Burton and Clint Eastwood were speaking German, that would be a senseful element that would be brought into the movie. And because there would be German speakers out there, it would either be completely phony or it would be exciting. But then again, at the same time, it’s like the way a second generation person speaks German, that they learned in either Canada or they learned in America, is not necessarily the way a person who lives in Frankfurt is going to speak it. That’s just a whole aspect of excitement and suspense that I tried to take full advantage of, because it really hadn’t been explored to the depth that I was exploring it before.

Also, you have all these wonderful German actors, and what often happens in international productions. You’ll have American and British actors, speaking in their own language, maybe feign a Spanish accent, but maybe not. Jeremy Irons doesn’t do that, but then Antonio Banderas walks in, and he truly has a Spanish accent, but where the fuck does he come from? So he actually throws the film off by being authentic. With all these wonderful German actors in there, they all had to be speaking the right thing. That was also the reason that I didn’t cast Dutch or Swedish actors as, I wanted them to be German.

How will the movie be dubbed in Europe?

QT: I actually worked on the dubbing myself, especially when it comes to France, Italy and German. I ended up with a story that couldn’t be dubbed, because it wouldn’t make sense if everybody in the movie spoke the same language. What happened, in the case of Italy and France. German is German, but English will be dubbed. In the case of Germany, French becomes French.

There have been made a lot of WWII movies from historical sources. Was it important for you to make up your own story? To keep distance to History?

QT: You described it pretty well, that’s pretty much the same. I did a tremendous amount of research when I started to write the story a long time ago. I found that I was held back by the research, I got enamored with it. Six months doing research, and spent six months of trying to fit the research into my story. I wanted to show off all this knowledge that I gained, I wanted to give a history lesson.

But I had to get over that. When it comes to stuff like German cinema under The Third Reich, I already had a lot of information on that, so I didn’t need to do a lot of research as far as that was concerned. When I picked up the pen to start writing the story again, I already had done research about the occupation in France, so I had a lot of stuff back here.

I just wrote my story, I didn’t look up anything, and anything that I came to that I didn’t know exactly the historical right and wrongs of it, we’re talking about things like when was curfew during the occupation, I just made it up. I made it up so I wouldn’t have to go backwards. So I could just keep telling my story, I got the freedom to tell my the sory the way I would normally tell them. When I got to the end of it, I looked up the facts. And sometime I liked my way better.

This is the way I normally write, by not trying to make it any different. In a script you have tunnels that your characters can get into, and screenwriters put roadblocks in front of some tunnels, because they can’t afford to have their characters go that road if they want to sell it as a movie. I never had these roadblocks, but this time history itself was a roadblock. I was more or less prepared to respect these roadblocks, but when I got to them, I realised “fuck it”: My characters are gonna do what my characters are gonna do.

My characters don’t know that this is history, my characters don’t know that they can’t go down this road. History hasn’t happened yet, they can do it. If one wants to look at my story as a fairytale, then you’re more than welcome to look at it that way. I don’t look at it like that way. I look at like: My characters changed the outcome of the war. Now that didn’t happen, because my characters didn’t exist. But if they had existed, all that happened in this movie is very plausible.

It seems that Inglourious Basterds treats History like a Western movie treats the history of the American West. It’s more like World War II told as a western, populated with characters and myths.

QT: You guys are really good, I would agree with that. I did actually approach this movie as a way that you would approach a western. In westerns, there is reality and myth, and what survives is what survives.

How did you get to work with Brad Pitt?

QT: We always wanted to work together, but we’ve waited for the right character. While I wrote Aldo, it all came together. One of the things that make Brad so iconic for the role is… Brad’s in a great place as far his career and his superstar persona is concerned. He’s been around for a while, done a lot of movies and worked with some of the most talented directors. He knows what he’s doing, and he’s not a boy anymore. He’s grown out of his boyish good looks, and now they’ve become handsome manly good looks.

There is this special thing about working with Brad at this time, at this time in his career, this is one of the most exciting times to work with him. Both as part of his popularity is concerned, and as far his iconic stature and persona is concerned. He gets thrilling when you set up a shot and look through the viewfinder at him. I can imagine this is the same kinda thrill that Sydney Pollack felt when he was shooting Jeremiah Johnson with Robert Redford. He looked through the viewfinder, and thought he was at the movie theatre.

Cinema plays a big part in this movie, but do you think you could ever make a movie from a time where there was no movies?

QT: You mean before the 20th century? Yeah, I could do that. If I did a swashbuckler it wouldn’t be about the love of cinema, or maybe it would? A western maybe, how would that end up working out? I did not think that years ago, when I came up with the idea of Inglourious Basterds, that at the end of the day that the movie would end being this wild love letter to cinema.

I never thought of that when I came up with the idea of doing a WWII movie. But at some point, when I was writing the first scene between Shoshanna and Fredrick Zoller, it ended up as a conversation about Max Linder. Man, I’ll  do a WWII movie and it becomes a movie about cinema. I guess that’s who I am.

You must have enjoyed shooting the movie at the legendary Studio Babelsberg?

QT: That was so exciting! I’m a lot like Archie Hickox in the movie, and I have a fetishist love of German cinema of the 1920’s and those directors. Actually we were not only shooting in the studio, but at the same sound stages where Josef von Sternberg shot Der Blaue Engel. The place where we built the theatre, that was the stage Marlene Dietrich sang “Falling in Love Again”. And to actually walk the streets where G.W. Pabst walked, our productions offices were on Papst Strasse.

To make the movies where Papst made his movies, the fact that the studio logo was the False Mariah from Metropolis. It was more exciting than working at 2oth Century Fox. The history was lovely there, it goes all the way, our production manager’s office was actually Joseph Goebbel’s old office.

You picked your German actors from the very best of the crop?

QT: I was thinking about the international audience, and I didn’t want a famous person playing Hitler. If it’s Alec Guiness or Anthony Hopkins as Hitler you think “oh that’s Anthony Hopkins doing Hitler”. But if I watch a minor WWII movie and Hitler shows up, looking more or less like Hitler, I’ll go “okay, that’s Hitler”. I don’t really question it.

Martin Wuttke, who plays Hitler is very well known in Germany, where he had done one of the best Hitler performances ever, in a Brecht play where Hitler turns into a dog. He actually said no several times, so we had to talk him into it. In the case of Sylvester Groth, who played Goebbels, he played him before in Mein Führer, which was a black comedy. He’s an amazing actor, just look at the way he brings comedy into his Goebbels portrayal, especially at the scene that takes place at their little Hollywood luncheon. That’s the sequence that’s closest to Ernest Lubisch’s To Be or not To Be. I love the idea of dealing with Goebbels, not as this architect of evil, but as his job as a studio head. Dealing with him in this practical job, that he considered his number one job, and was the production of all these movies. He’s not like Louis DeMille, he’s not a businessman, he’s an artist at heart, much closer to David Zelnick.

And doing a WWII movie got you an opportunity to portray nazis, which you can say are very stylish villains, fashionwise.

QT: Well, whatever you want to say about the Nazis, you really can’t complain about their fashion sense, ha ha. They definitely had a very striking look, even their architecture was something to behold. It was a lot of fun, going through the uniforms and learning about them. Even the two guards outside Hitler’s opera box, those were special uniforms done for Hitler’s guard, and they have never actually been captured on film before. That was eye-opening and interesting.

What do you think of Stockholm? (obligatory question from Swedish journalist)

QT: This is my seventh visit to Stockholm, and it’s a very nice town, with a couple of bars I like. Also, you have one of the most amazing records stores in the world, Pet Sounds. Whenever you bring the name up to a vinyl collector, you think of the highest quality when you hear the name.

Part two of this interview will be published tomorrow.

Chris Ware visited the Raptus comics festival in Bergen in 2002, and I got the chance to interview him both by e-mail in advance and meeting him in person at the festival. Here’s the e-mail interview in full.

FOTO: ØYVIND HOLEN

CW: Dear Mr. Holen, my apologies for not sending this sooner – I actually answered all the questions on Monday, though I like to let them “sit” for a few days, just to make sure that I didn’t say anything too incredibly stupid. Anyway, I hope these answers are okay… and my thanks again for your kind interest!

Very warmest wishes, and regards,
Chris Ware.

ØH: Your title, ACME Novelty Library, seemed to come out of nowhere when it first appeared in 1993. What plans and goals did you have for the title at first, and how did/do these change with time?

CW: Essentially, in 1993, it was sort of a “catch all” title intended to encompass everything I’d done up until that time which I deemed marginally publishable; the earliest comics that have appeared in its pages are from 1988, and the most recent from 2000.

I didn’t want the book to have my name plastered all over the series, since everything I do is essentially autobiography already; the “corporate” tone allowed me to satirize and parody those pseudo-esthetic aspects of the rest of the world (i.e. the business world) that amuse me, as well as to play up the jokes inherent in a medium with its feet set both in art and in commerce. Plus I liked the idea of a “library” for “novelties.” I guess. Maybe, however, I’m starting now to forget why I did it.

ØH: The movie versions of From Hell and Ghost World can be seen as the mainstream’s acceptance that comics are more than colorful characters. They were made into movies because of the stories, not the characters (like Batman and Spider-Man). It’s almost the same when Jimmy Corrigan won The Guardian’s First Book Award. But my question is this: How do you feel about superhero comics and will comics ever step out of the long shadows of the superhero? Even Jimmy Corrigan is using superhero images.

CW: I think the superhero is probably one of the most powerful metaphors that modern culture has produced, but I’m not too crazy about modern superhero comics that pretend to be serious writing, or “adult” literature. However, simply the idea of a father figure all dressed up in proto-military garb, hopping around, saving things, being moral – it’s a wonderful idea, one thoroughly treated by Michael Chabon in The Amazing Adventures of Kavalier and Clay – particularly the Jewish aspects of it, starting with the artists and writers themselves, anglicanizing their names — just like their characters, who have to have “secret identities.”

As for me, I grew up reading superhero comics, wanting to be a superhero, so to one degree or another, they’re a part of me… even if I wasn’t a cartoonist, I’m sure superheroes would always still play some part in what I did. A “superman,” to me, is such a perfect stand-in for a lost, or at least a distant, father… as well as sort of a goal towards which to naively aim oneself as a pre-adult, before one realizes that the world is mostly just disappointment.

ØH: In an interview with The Comics Journal you said “if you’re writing a script beforehand, you’re not really writing comics. You’re illustrating a story”. Did you do the whole Jimmy Corrigan story without a script? How are you working?

CW: I write notes on individual pieces of paper before starting to draw, and on the margins of the bristol board while I’m working; currently, I keep three separate notebooks about Rusty Brown. Mostly everything that I write down I either completely forget or don’t use.

Essentially, I work from a very loose outline, trying to let myself into the “world” I’m drawing in the same way I think the reader will enter it, rather than imposing my order on top of it. Plus, I’m deathly sickened by all my ideas, and have to let them develop more “organically”; I have a deeply bipolar confidence, and am sometimes so repulsed and overwhelmed my my own work I have to simply stop working — or force myself to work, depending on how close the weekly deadline is. I realize this is probably irresponsible, though I can’t seem to work any other way, unfortunately.

ØH: Judging by some of your illustrations and written language you seem to be nostalgic of a time period you never experienced in the first place, the 1910s, 1920s and 1930s. Is that correct? It reminds me in parts of the nostalgia in Seth’s comics, like It’s a Good Life If You Don’t Weaken“. Where does this interest come from?

CW: Mostly I just appreciate the skill, craft, and respect for the viewer that so much of the design from those eras seems to have, not to mention the unstable core of folly and dignity about which it all seems to orbit. Most of today’s world appears more interested in being cool, slick, and sexual, which is fine, but generally I find it distracting and not a comfortable place to be. I don’t need an environment that advises me to be more macho or apathetic.

ØH: After the longJimmy Corrigan had finished you started the even more harrowing Rusty Brown. But what are you working on for the years to come. Do you feel that Jimmy Corrigan is a tough act to follow? And will you continue ACME Novelty Library or publish independent graphic novels?

CW: Actually, Rusty Brown is the next book I’m doing — the “gag” strips which appeared in ACME #15 are separate; the book is about eight different characters, the introduction of the story (the first two “chapters”) being set in the 1970s, during Rusty’s childhood, and while he’s one of the central characters, he’s not necessarily the “main” character. (I was recently asked by another interviewer about the plot of this book, who seemed relieved that it wouldn’t just be a 500 page book about toy collectors.)

As well, I’m working on a shorter story, unrelated, which is more experimental, and may never be collected anywhere; I’m not sure if it’s good enough yet. As well, Oog and Blik in Holland and Drawn and Quarterly in Canada are copublishing a book of my sketchbook drawings, though that’s not really comics, I guess. Much of it is fairly embarrassing, as well.

Bonus: Chris Ware on French television.

Med sin «gangsta-kitch» ønsker Oral Bee å bidra til mer selvironi og humor i norsk hiphop. Det har ført til drapstrusler og «Putter det ned»-trilogien, som nå fullføres med albumet Putter det ned as usual. Han er norsk raps svar på Odd Nerdrum, bitch!

(Dette er mitt første intervju med Oral Bee, i anledning albumdebuten Sånn vi putter det ned, opprinnelig publisert i Dagsavisen i 2001. Mer om Oral Bee og Da Playboy Foundation her , her og her.)
.

På albumdebuten Sånn vi putter det ned framstår Oral Bee som en beinhard gangsta med pistol, dollartegngullkjede og hyppige «west coast»-signaler med fingrene – selv om han kommer fra østsiden av Nesodden. Hans «partner in rhyme» Mr. Pimp-Lotion er også østkantgutt – fra Oppsal i Oslo – men opptrer i hallikstil à la Too $hort med spaserstokk, pels, bredbremmet hatt og damer på slep.

Drapstrusler
Oral Bee har et eget ord for talentløse mc’s; som de kaller «dasspølser» og slenger linjer som «du forpester meg med all din kredibilitet / Jeg rocker mic’en på trikken-rim er det verste jeg vet». «Dasspølse» og «east coast» brukes kort sagt om alt som er døvt, mens «west coast» og «gangsta» er de ypperste hedersbetegnelsene.

Men å nevne navn, det vil ikke Oral Bee lenger.

- Første gang jeg var med på «Topp 20» på NRK hadde jeg på meg en «Fuck Tungtvann»-skjorte bare på spøk. Jeg synes Tungtvann er blant de dyktigste til å rappe på norsk, og synes det er morsomt med «dissing». Men når dette førte til drapstrusler fra Tungtvann-fans var det ikke så morsomt lenger. Jeg hadde faktisk politibeskyttelse på en konsert like etter. Dissing er en del av hiphop, men i Norge tar man dette så alvorlig at det ender i fysisk bråk. Slike «kriger» bør helst begrenses til platerillene.

Dessverre glemte duoen «parental advisory»-klistremerket i farta, men ellers er omslaget på plata en hyllest til gangsta-omslag som Master P og hans No Limit-kumpaner C-Murder, Snoop Dogg, Mystikal og Silkk The Shocker perfeksjonerte på tampen av 90-tallet.

Hyllest og parodi
Oral og Pimp balanserer med andre ord mellom en hyllest og parodi av gangstarap, men noen tror dette er alvor.

- Veldig mange forstår ikke det vi holder på med. Vi traff en gjeng 18-åringer som overhodet ikke så ironien i tekstene. Det er godt gjort når dette er såpass overdrevet, synes Oral Bee.

Tekstene til duoen renner over av gangstas, bitches, våpen og andre usunnheter, men to tekstlinjer beskriver konseptet bedre enn noe annet: «Man, jeg minner deg på at jeg gjør gangsta-kitch / Jeg er norsk raps svar på Odd Nerdrum, bitch» i «Playboy$» og «Du kan tro en prosent av hva jeg sier, jeg er kontroversi-izell som Lars von Trier» i «Det første kuttet».

- Det går jo ikke an å lage ordentlig gangsta-rap i Norge. Vi digger Eazy E, Dr. Dre, Too $hort, Devin the Dude, Geto Boys og No Limit, men vi ler jo litt av de glorete og overdrevne effektene de bruker også.

- Vi synes det er gøy å leke gangstere, og vi er her først og fremst for å ha det gøy, proklamerer Mr. Pimp-Lotion.

Banner i kirka
Begge synes norsk hiphop hemmes av for mange uskrevne regler, og mener det er grenser for hvor mange som synes det er spennende å høre folk rappe om hvor mye graffiti de lager. «Jeg lager hitmusikk for massene», rapper Oral Bee.

- Jeg håper å nå de som ikke er så voldsomt opptatt av hiphop, men som hører på mange andre typer musikk. Norsk hiphop er alt for opptatt av å følge en lang rekke uskrevne regler om hva man skal rappe om og hvordan musikken skal være.

- Vi får ikke respekt fordi vi bruker humor og ironi; det er det samme som å banne i kirka, supplerer Pimp.

Uansett står Oral Bee i fare for å overta Multicydes trone når det kommer til navngitte dissinger fra andre rappere, og han venter seg også kritikerslakt. «Fullstendig smakløs musikk» mente Dagsavisens anmelder.

- Jo mer folk er mot oss, jo morsommere er det, mener Pimp, mens Oral Bee mener kritikerne ikke tar det musikalske alvorlig.

- Tekstmessig har jeg ikke så mye spennende filosofisk eller politisk å komme med, men jeg står for at musikken vår er original og lettere å like for flere enn det meste av norsk hiphop.

Hva har Ole Paus, Dagblad-journalist Terje Mosnes, hiphopgruppa Fugees, Inger Lise Rypdal og Arne Bendiksen til felles? 1996s store slager, «Killing Me Softly», er et hett stikkord her. Jakten på den norske versjonen av sommerens store slager førte meg ut på en reise i norsk popmusikk.

Mandag var jeg vikar på popquizlaget Dads på Horgan’s, og sannelig stakk vi ikke av med seieren med et knepent halvt poeng. Premieren var en runde øl, samt Fugees’ monsterslager “Killing Me Softly” på cd-singel. Det minnet meg på min jakt etter de norske oversettelsene av låta i VG sommeren 1996. En jakt som førte meg fra Kjetil Rolness og Arne Bendiksen til Inger Lise Rypdal og Ole Paus.

____________________

Hiphopgruppa Fugees er blitt allemannseie på diskoteker fra Beitostølen til Kuala Lumpur. Noe har skjedd, og «Killing Me Softly» har skylden. Ung spirrevipp som jeg er, hadde jeg ikke hørt «Killing Me Softly» før Fugees dukket opp med sin versjon. Men jeg forsto det slik at dette var en ny versjon av en gammel «schlager» med Roberta Flack som vokalist. Originalversjonen ble spilt inn av Lori Lieberman i 1971, mens Flack fikk en hit med sin versjon i 1973. Men ryktene begynte å gå om en norsk versjon . .

Spor 1: Cola og pizza…
På sommerens Quart-festival spilte gruppa Penthouse Playboys, som har gjort suksess med ironiske versjoner av norske slagere. En bekjent av meg begynte da å snakke om en låt han hadde hørt i sine unge dager. «Cola, softis og pizza» gikk refrenget, og melodien var pur «killingmesoftly». Hvem som sang, hadde han ingen anelse om, men mente det var en genial versjon. Min jakt var i gang

Spor 2: Ironisk popmusiker
Hvis noen kunne kjenne til denne norske versjonen på Quartfestivalen, måtte det være Kjetil Rolness, vokalist i Penthouse Playboys og tilhenger av gammel og avdanket norsk popmusikk. Vi klarte å spore ham opp (i pissoaret faktisk), men dessverre kjente han ikke til denne norske popperlen. Han ble riktignok svært interessert, så jeg lovet å fortsette jakten . . (2009-kommentar: Ikke lenge etter denne saken dukket Penthouse Playboys opp med sin versjon av “Sangen han sang var min egen”).

Spor 3: Arne Bendiksen
Norsk popmusikk personlig er Arne Bendiksen, han måtte kjenne til innspillingen vi var på jakt etter.

– Cola, softis og pizza? sier Arne Bendiksen noe forundret.

Han kan ikke huske noen slik versjon av sangen, men har selv vært med på å spille inn ikke mindre enn fire versjoner av Roberta Flacks udødelige låt.

– Jorun Høiland spilte inn sangen på svensk allerede i 1973, og Kari Neegaard (nå: Kari Diesen) oversatte teksten til norsk kort etter. Jeg var med på å spille inn «Sangen han sang var min egen» først med Bendik Singers, så med Ellen Nikolaysen og deretter Inger Lise Rypdal.

– Låta er rett og slett kjempebra, mener Arne Bendiksen

Spor 4: Tekstoversetter nr. 1

Ny telefon, til Kari Diesen.

– Cola, softis og pizza? undrer Kari Diesen.

– Det har jeg aldri hørt om. Lauryn Hill i Fugees synger fint, men Roberta Flacks versjon går rett inn. Jeg tok oversettelsen på alvor, jeg prøvde å beholde den spesielle stemningen. Jeg husker at Ellen Nikolaysen sang inn min versjon.

Spor 5: Kurt Bakkemoen
Mine eldre VG-kolleger kjenner til «Killing Me Softly» fra før Fugees dukket opp. Av kollega Kurt Bakkemoen fikk jeg en samleplate: Fine norske låter 1. Her finnes «Sangen han sang var min egen», spilt inn i 1973, sunget av Ellen Nikolaysen og med tekst av Terje Mosnes?!? Mysteriet tetner til

Spor 6: Tekstoversetter nr. 2
– Hva er dette for noe, Mosnes, kulturjournalist i Dagbladet?

– Det var et rent oppdrag, men jeg husker det var en flott vise med en flott tekst, forteller Mosnes.

Selv husker han ikke at han har oversatt teksten før jeg minner ham om det.

– Men hvem skrev du teksten for? Kari Diesen hevder at hun skrev for Ellen Nikolaysen.

– Jeg husker ikke hvem jeg skrev for, men det kan jo kanskje ha vært Inger Lise Rypdal

Spor 7: Inger Lise Rypdal
– Det var en helt topp sang, husker Inger Lise Rypdal.

Hun husker heller ikke hvem som skrev den norske teksten, men mener sangen kom ut på hennes plate Kontakt.

– Før var det mye mer vanlig å skrive norske tekster til utenlandske låter. Det var vanskelig å finne fine nok norske sanger

– Cola, softis og pizza?

– Nei, det sang jeg ikke

Spor 8: NRKs musikkguruer
Grammofonarkivet i NRK hjelper en stakkars journalist å komme nærmere mysteriets løsning

– Cola, softis og pizza?

– Ja, det stemmer. Anne-Karine Strøm sang inn sangen «Siv & Vivi» rundt 1980, hvor hennes daværende mann Ole Paus hadde skrevet teksten. Refrenget gikk «cola, softis og pizza», får vi opplyst fra NRK

BINGO! Paus neste.

Spor 9: Ole Paus
– Hva?! sier han.

Etter hvert går det et lys opp for Paus, men han kan hverken huske teksten eller innspillingen.

– Jeg laget den vel tidlig på 1980-tallet, men jeg har ingen anelse om hvor den kan fås tak i. Jeg har ikke noe spesielt forhold til originalsangen heller, men jeg husker at Roberta Flack sang fryktelig surt. Det er i og for seg en grei sang.

Men hvis noen av våre lesere kjenner til en innspilt versjon av Ole Paus’ «Cola, softis og pizza», så nøl ikke med å ta kontakt.

Oppfølgersak: Mysteriet oppklart
VG leter etter forhistorien til sommerens store slager, «Killing Me Softly». Ole Paus’versjon av årets store slager «Killing Me Softly» har nå kommet til rette, etter god innsats fra VGs lesere.

En frisk telefonstorm førte til at vi kom til bunns i mysteriet om de norske versjonene av 1973s og 1996s store sommerslager, «Killing Me Softly», med henholdsvis Roberta Flack og Fugees bak mikrofonene.

John Dagfinn Bæverfjord fra Nordmøre var en av de mange som ringte VG og fortalte hvilken plate Paus’ versjon fantes på. Platen heter Jeg tror folk er blitt spenna gærne, er fra 1980, og er et samarbeid mellom Ole Paus, Anne-Karine Strøm, Rolv Wesenlund og Harald Heide-Steen jr. Som sang nummer ni finner vi «Siv og Vivi» med refrenget «cola, softis og pizza».

Overraskelsen blir stor når det viser seg at versene går i ren discotakt, mens refrenget er i samme melodi som sangen vi alle etter hvert kjenner. Paus norske oversettelse forteller den grumme historien om discobertene Siv og Vivi, som liker å sjekke opp kjekkaser med fine biler på byens diskoteker. Den henrivende unge damen Siv går hen og blir gravid. Og det hele ender tragisk med at doktor Werner ikke finner et barn i Sivs mage, men bare cola, softis og pizza.

Fra våre oppvakte lesere får vi også opplyst at danske Shu-bi-dua på 1970-tallet gjorde stor suksess med sin «Kylling med softice». Refrenget gikk som følger: «Kylling med softice og pølser / Det er min favorite meny». Så klart med melodien til «Killing Me Softly»

Bonus 1: Nostalgi og heftige rytmer
Melodien vekker nostalgi hos lytteren, mens rytmene oppdaterer melodien for 1990-tallet. Det er hemmeligheten bak Fugees’ suksess.

– Sangen klarer å appellere til flere generasjoner samtidig. For ungdommen er det rytmen som er viktigst, og jeg tror ikke originalversjonen hadde slått an i dag, sier Stan Hawkins.

Han er førsteamanuensis i musikkvitenskap på Universitetet i Oslo, og populærmusikk er hans spesialområde.

«Killing Me Softly» er blitt så suksessfull fordi den klarer å kombinere dagens rytmer og produksjonsteknologi med en gammel melodi som vekker nostalgiske følelser hos lytteren, mener Hawkins

Bonus 2: Tekstene

”Sangen han sang var min egen”
(C. Fox / N. Gimbel /T. Mosnes)

Han var en ukjent sanger
Han bare kom en kveld
Og som så mange ganger
Var jeg for meg selv
Jeg ville gjerne glemme
Men da han sang forsto jeg…

(Refreng)
Sangen han sang var min egen
Teksten var tatt fra mitt liv
Sangen han sang var min egen
Alle detaljer i mitt liv
Ga han til alle
Og mitt liv

Alt som har hendt meg i mitt liv
Det var som om han visste
Som om han kjente meg
Han sang om alt det triste
Som skilte meg fra deg
Jeg hvisket: «La meg være»
«Og la meg gå jeg ber deg»

(Refreng)

En sang om ord som sårer
Om løfter som jeg fikk
Og gjennom mine tårer
Fanget jeg hans blikk
Jeg ville snakke med ham
Men han så bort og smilte

(Refreng)

”Siv og Vivi”
(C. Fox / N. Gimbel / O. Paus)

Jeg er Vivi, jeg er Siv
Diskotek er hele vårt liv
Vi jobber i butikken
En times tid om formiddagen
Uuuuuuu
Når dagen er slutt
Er vi fri igjen
Kvelden er åpen
Hva med den?
Ut på diskotek
Der treffer vi menn
Av det rette slaget
Når vi så treffer en kar
Sjekker vi først hva slags bil han har
Hvis den er OK, er saken klar
Det klør i magen . .

Oh baby . . .

Etter . .

(Refreng)
Cola og softis og pizza
Cola og softis og pizza
Cola og softis og pizza
Cola og softis og pizza
Cola og softis og pizza
Cola og softis
Og pizza

I fjor høst på denne tiden
Var det Siv ble kvalm
Og fikk vondt i siden
Doktoren sa at hun var gravid
Han het dr. Werner
Uuuuuuu
Da flyttet Siv og Vivi i hop
Og Siv og Vivi delte bo
Og Siv og Vivi visste begge to
Godt hvem faren er
Så kom fødselen, på med fjøra
Ned på klinikken og opp med døra
Da ble dr. Werner heit om øra
Det va’kke noe barn der

Oh baby . .

Det var bare . . .

Cola og softis og pizza
Cola og softis og pizza
Osv.

Oslo kommunes knallharde graffitipolitikk har fordømt, avvist og straffet en hel ungdomskultur, mener kriminolog Cecilie Høigård. Etter 13 års arbeid slo hun i 2002 i bordet med boka Gategallerier.

(Denne saken sto opprinnelig på trykk i Dagsavisen i 2002. Les mer om graffiti her og her.)

«Utviklingen av graffitikontrollen er et lærestykke i hvordan utstøting og kriminalitet kan skapes», skriver Cecilie Høigård i 500 sider tjukke Gategallerier. Hun har fulgt graffitimiljøet i Oslo siden 1980-tallet, gått gjennom kriminalstatistikk, pressedekning og politiske avgjørelser – og liker ikke det hun har funnet.

- Helt siden 1993 har norsk graffitipolitikk vært systematisk knallhard og ensidig, i motsetning til andre land. Graffiti i dag blir verken sett på som kunst, ungdomskultur eller akseptabel ungdommelig virketrang lenger. Graffiti er nå likestilt med kriminalitet, sier Høigård.

Kontroll i ubalanse
Gjennom hele 1990-tallet er det blitt anmeldt 40.000 graffiti-forhold, der 96 prosent er blitt henlagt. En liten gruppe syndebukker har fått strenge straffer, mens alle muligheter til lovlig utfoldelse er blitt hindret eller motarbeidet. Dette er unikt i verdenssammenheng, mener Høigård.

- Der dansk presse omtaler 45 dagers betinget fengsel for «knallhardt», har vi eksempler på at malere i tenårene er blitt straffet med sju måneders ubetinget fengsel i Oslo. Der Brügge i Belgia i fjor fikk EUs kriminalforebyggende pris i fjor for sin satsing på lovlige vegger og avslappede forhold til ulovlig graffiti, finnes det ikke en gang forsøk på dialog i Oslo lenger.

Høigård mener Oslos knallharde kamp mot graffiti ikke har ført til mindre graffiti, bare dårligere – siden mulighetene til å lage store verk og opplæring ikke er der lenger. Linja lærer også tenåringer til å mistro politikere og politi – mens henleggelsesprosenten også lærer dem at de lett slipper unna loven.

Høigård beskriver situasjonen som et «kontrollsystem i ubalanse». På den ene siden finner vi en gruppe tenåringer mistenkt for lovbrudd som i strafferettslig sammenheng må karakteriseres som ubetydelige. På den andre siden finner vi en allianse av politikere, politi og domstoler, ansatte i transportselskaper, private vekterselskaper og media – som bruker sterke kampanjer, intens jakt, utstrakt bruk av tvangsmidler og uklar arbeidsdeling mellom offentlig politi og sporveisansatte som virkemidler.

Estetisk arbeid
Høigårds har ingen nøytral forskerrolle opp i dette. Hun er tilhenger av både lovlig og ulovlig graffiti, og i 1993 aktivt skrev hun løpeseddelen «Writere mot snuten» – en forklaring av malernes juridiske rettigheter.

Hun forstår at myndighetene er nødt til å reagere mot ulovlig graffiti, men det er omfanget av reaksjonene og tiltakene hun synes overdrevet.

- Poenget mitt er ikke at alle skal synes at graffiti er fint, men at det kan gå an å forholde seg til graffiti på andre måter enn forbud og fordømmelse. Det er overhodet ingen forståelse for at de som driver med graffiti selv synes de arbeider med skjønnhet og estetikk. De øver, studerer og investerer så mye tid i penger på det, men folk tror bare de er ute for å lage kvalm.

På 1980-tallet ble graffiti ofte omtalt som kunst, og selv Sporveien tillot lovlig graffiti. Vendepunktet skjedde for alvor i 1993, da Norge skulle pyntes opp til Lillehammer-OL – og kulminerte med Oslo kommunes storstilte kampanjer i 1994.

- Disse kampanjene innebar et gigantisk klimaskifte. Malere ble framstilt som vandaler og pøbler, og hensikten var å snu folks likegyldighet mot graffiti til sinne og angst samtidig som kampanjene oppfordret tenåringer til å se på graffitimiljøet som idioter.

Kommunen sendte falske taggeregninger hjem til tenåringsforeldre, graffitimalerne ble framstilt som tomhjernede idioter i «Taggerhue»-kampanjen og vold, generell hærverk og graffiti ble koblet i en voldelig reklamefilm.

«Graffitikrigen kom før graffitiproblemet, det var ikke befolkningens bekymring over graffiti som ledet til kampanjen i Oslo. Den skulle få folk til å forstå at graffiti var et problem», skriver Høigård.

Ikke så kriminelle
Koblingen mellom graffiti, vold og kriminalitet er siden blitt en akseptert sannhet, med hyppige henvisninger til «tall fra politiet».

«99,9 prosent av alle i dette miljøet er innblanda i voldsforbrytelser, vinningskriminalitet og narkotika», sa Rusken-general Kjellaug Løken til Klassekampen i fjor. Hun viste til «tall fra politiet».

Høigård har gått gjennom kriminalstatistikken til hver femte maler som ble anmeldt på 1990-tallet og dette var hva hun fant:
* 180 av 229 eller 79 prosent. har rene rulleblad i forhold til annen kriminalitet.
* 31 har én straffereaksjon.
* 13 personer står for halvparten av samtlige straffereaksjoner.

- Tallene som brukes går dessuten på anmeldelser, ikke dommer. Tenk om en skulle ført samme statistikk over anmeldelser mot politiet, det er utenkelig. Husk også at malerne er en gruppe som er overkontrollert av politiet, sier Høigård.

Graffiti handler dessuten om mye mer enn hærverk, mener kriminologen. Det handler om forholdet mellom generasjoner og sosiale klasser, og ikke minst om hvem som har makt til å forme bybildet.

- Samfunnet rundt oss er en allmenning, men det er bare noen personer og sosiale sjikt som har makt til å sette spor etter seg. Det utspiller seg en maktkamp om bybildet, og den er ikke spesielt demokratisk. For det er pengemakten og eiendomsbesitterne som bestemmer hvordan bybildet skal se ut, og det er dette graffitimalerne opponerer mot.

Det grunnleggende spørsmålet er hvordan vi skal leve i storbyen, der den største utfordringen er at flere miljøer skal leve med hverandre i respekt. Her bommer Oslo grovt når en innfører nulltoleranse mot graffiti, mener Høigård.

- Nulltoleranse er umulig å håndtere, det flytter bare frontlinjene i striden.

Eller som maleren Pay2 sier det i boka: «Nulltoleransen, den rammer fire karer, den. Det er Sean, Raide, Coderock og meg. Det er vi fire som lager lovlig, de andre driter i det».

De harde tall
Cecilie Høigård har gjort flere oppsiktsvekkende funn ved å gå gjennom oslopolitiets kriminalstatistikk fra 1990-tallet. Her er noen:
* Til sammen 40.000 graffitilovbrudd er anmeldt på 90-tallet. 96,2 prosent er henlagt.
* I 1990 var 1 av 100 anmeldte skadeverk graffiti. I 1999 var det to av tre. Dette betyr ikke at det er blitt mer graffiti, men at alt anmeldes.
* Maleren «Amel» anmeldes 24 ganger på samme natt, sted og klokkeslett i 1994.
* I 1990 utgjør graffitianmeldelser 0,02 prosent av totalen, i 1999 er andelen 7,31 prosent.
* 1136 forskjellige ungdommer er anmeldt for graffiti. Snittalderen ligger på 15-16 år.

Bonus 1: Håper på ny graffitidebatt
Graffitimalerne Coderock, Pay2 og Sean håper boka Gategallerier kan bidra til en mer nyansert debatt. Men de er ikke optimister.

I boka Gategallerier skriver kriminolog Cecilie Høigård at den knallharde linja mot graffiti har fordømt, avvist og straffet en hel ungdomskultur. De eneste konkrete resultatene er at antallet anmeldelser har eksplodert, mens noen få syndebukker er blitt hardt straffet.

Graffitimaler Christian «Coderock» Bloom har allerede lest boka, og mener den vil bli et referansepunkt for graffiti-debatten.

– Gategallerier byr på så mange harde fakta og gode argumenter at det blir vanskelig å debattere graffiti framover uten å ta utgangspunkt i den. Jeg håper Oslo kommune vil revurdere sin nulltoleranselinje, men har ikke tro på det. Har en valgt nulltoleranse som utgangspunkt, er en ikke på jakt etter nyanser, sier Bloom, som begynte med graffiti i 1987.

Ulovlig spenning
Opprustningen av graffitikampen i Oslo startet i 1987, eskalerte i 1993 og kulminerte med Oslo kommunes nulltoleranselinje i 2000. Denne legger til side alle gamle skiller mellom fin og stygg graffiti, og fastslår at all graffiti på annens eiendom er hærverk, skal anmeldes og fjernes så fort som mulig. Det åpnes heller ikke for tillatelser til lovlig graffiti i kommunal regi.

Bloom, Lars «Pay2» Undli ogBjørn « Sean» Hagen tilhører første generasjon av norske graffitimalere, og er i dag for etablerte, late eller feige til å drive med ulovlig graffiti. De tror nulltoleranselinja bare skremmer vekk de som tiltrekkes av det estetiske, mens den trekker til seg spenningssøkere.

– Nulltoleransen rammer bare oss som ønsker å drive med lovlig graffiti, og ungene vi kunne ha lært opp til å bli flinke malere. Resten driter i om det de gjør er lovlig eller ikke, mener Undli.

Sean har drevet med graffiti siden 1984, og driver i dag bare med lovlig graffiti. Han men mener kicket med å gjøre noe ulovlig er med på å lokke ungdom til graffitimiljøet.

– Du drives av de samme mekanismene som når du leker cowboy og indianer eller går på epleslang. Det gir et veldig kick å ta seg inn på forbudte områder, og dette kicket er manges motiv for å spraye. Men når reaksjonene og overvåkingen er så streng som i dag, forhindrer det bare de forseggjorte arbeidene.

Hærverk
Sean ser ikke på seg selv som en del av graffitimiljøet i Oslo, og er også kritisk til den manglende viljen til å ta et internt oppgjør rundt det han karakteriserer som hærverk.

– Svært mye av graffitien jeg ser i byen i dag vil jeg kalle hærverk.

– Men er du tilhenger av kommunens nulltoleranse?

– Både og. 100 prosent-toleranse er ikke veien å gå, da er jeg heller for tiltak som kan få graffiti inn i mer ordnede former. I dag ser en på graffiti som kunst med en gang det tas inn på en utstilling eller et seminar, mens folk flest ikke lenger får lenger se hvor flott graffiti kan være. Bybildet er bare preget av hærverk og jævelskap. Det er konsekvensen av nulltoleransen, sier Sean.

Bloom er også overrasket over hvor ensrettet og nådeløs kommunens antigraffiti-kampanjer har vært siden 1994.

– Kampanjene har demonisert graffitimalere som voldelige, dumme, narkomane og kriminelle. Men det samme har egentlig skjedd med en rekke ungdomskulturer hvert eneste tiår siden rocken kom; de beskyldes for vold, stoff og andre lovbrudd. Men en ting skal myndighetene ha: Deres knallharde har ført til at det i dag bare er nazisme og graffiti som kan regnes som skikkelig ungdomsopprør. Alt annet er blitt stuerent, mener Bloom.

– Men når alt kommer til alt, er graffiti bare maling på en vegg – og ikke et alvorlig lovbrudd.

Bonus 2: – Kan bidra til holdningsendring
Billedkunstner Anders Eiebakke håper kriminolog Cecilie Høigårds Gategallerier-bok kan føre til en endring i holdningene om graffiti.

– Jeg har få illusjoner om at den politiske ledelsen i Oslo kommune vil høre på nye argumenter og fakta om graffiti. Men jeg tror og håper boka kan skape økt forståelse, og bidra til en holdningsendring overfor graffiti blant alle som har politisk påvirkningskraft. Det er jo ikke politikerne som bestemmer alt her i byen, sier Eiebakke.

Han drev selv med graffiti i tenårene, og har satt sammen og deltatt på flere graffitirelaterte utstillinger – senest som deltaker på «Inner City Attac» i Bjørvika og «Zero Graffvity 2010: A Graffodyssey» på Soria Moria.

– Høigård har flere innfallsvinkler som ikke er kommet fram før – og hun bidrar med innsikt og viktige fakta. Selv tror jeg at den stigmatisering og kriminalisering av graffitimiljøet vi har sett, bare har forsterket de negative tendensene, sier Eiebakke.

Han er også helt enig i Høigårds utsagn om at Oslos linje mot graffiti ikke har ført til mindre, bare dårligere graffiti.
– Det har jeg selv sagt tidligere, og dette så vi allerede i 1987 da Oslo Sporveier for første gang gikk hardt ut mot malerne langs Grorudbanen. Det ble med en gang færre store «piecer» og gjennomtenkt graffiti, og mer umotivert klottring.

– Hva håper du en ny debatt kan føre til?

– At Sporveien og politiet bruker mindre tid og ressurser på å jakte på tenåringer, men det er mange som vil oppnå fordeler ved å opprettholde kjøret mot graffiti. Høyre har oppnådd klare politiske gevinster på sin harde linje, og for Sporveien er det enklere å klage over graffiti enn å diskutere høye priser, forsinkelser og lignende. Samtidig har det oppstått en hel industri som tjener store penger på å fjerne graffiti.

- Graffitimalerne er en takknemlig fiende.

I går fortalte den svenske kunsthistorikeren og graffitimaleren Jacob Kimvall om de fire piecene han har foreslått å frede i Stockholm og omegn. Her er et utdrag av mitt innlegg i debatten, seks scener fra Oslos graffitihistorie. Hør meg også på NRK Østlandssendingen her.

Scene 1: Brynseng, høsten 1984.
Jeg er 11 år gammel, og glor ut av t-banevinduet som vanlig. Idet vogna sklir inn på Brynseng, åpenbarer en symfoni av farger og figurer seg på den tidligere så grå betongveggen på perrongen. Der står Mikke Mus, snusende etter et eller annet i søplekassa. Der er bestekompisen, Langbein, kledd opp i en engelsk dommerparykk. Hva har skjedd med Onkel Skrue? Flosshatten er ødelagt, tunga henger ut av munnen og øynene er blanke og uttrykksløse. Ingen er hjemme hos erkekapitalisten, som ser ut til å ha vært på flatfylla i flere uker. Den rosa panteren skrever oppe på noen bokstaver i fete typer, som former de magiske og mystiske ordene ”The Crew”.

Dette var min første masterpiece – åtte meter lang og fire meter høy. Det å ta banen til byen ble ikke lenger rutine, men en kunstnerisk oppdagelsesreise. Hver gang du passerte Brynseng var det bare å presse nesa opp mot vinduet for å skue herligheten, og etter hvert kom det opp mer graffiti langs hele linja.

”Uhyre proft utført. Dette beriker miljøet”, sa billedkunstneren Willibald Storn om Brynseng-graffitien til VG 9. oktober 1984. ”Vi har forstått at dette er aktive grupper det ikke er så lett å stoppe. Derfor prøver vi å få i stand et konstruktivt samarbeid med graffiti-artistene”, sa Tore Kåss i Oslo Sporveier til samme avis. Han ba graffitimalerne om å spørre Sporveien før de gikk i gang med sprayboksene neste gang, noe Storn ikke hadde særlig tro på: ”Det bør for spontanitetens skyld kanskje være illegalt, jeg er ingen særlig tilhenger av avtaler.”

STOVNER T-BANESTASJON 1985 (FAKSIMILE FRA AFTENPOSTEN).

Scene 2: Stovner, oktober 1985.
I Roy Jacobsens Seierherrene møter vi karen Tredve Grorud,”en av byens første graffitikunstnere”. Han skrev ”Leve arbeiderklassen” på muren bak bussholdeplassen på Aker Sykehus.

Oslo Sporveier var da også vant til skriblerier på sine områder lenge før hiphop kom til byen, men i 1984 tok det av. Alle nakne flater rettet mot skinnegangene ble plutselig et potensielt lerret for ungdommer med spraybokser. Du kunne male langs linja, på utendørsstasjonene (hakket gjevere), på innendørsstasjonene midt på natta (et lite vågestykke) eller på selve vognen (en overmalt vogn, en wholecar, var toppen av kransekaka).

Men i utgangspunktet var holdningene positive til det nye fenomenet. I november 1984 foreslår Oslo Unge Venstre at Oslo Sporveier bør slippe til graffitimalere for å utsmykke den nyåpnede Stortinget T-banestasjon.

Oslo Sporveier visste ikke helt hvordan de skulle reagere på uttrykksbehovet, men høsten 1985 var ledelsen gått grundig lei av amatørmessig, og til tider hasardiøs, maling. Derfor inviterte de graffitimalerne til å smykke ut Stovner T-banestasjon i fullt dagslys. Stovner var allerede nedmalt av ulovlig graffiti da malergruppene City Painters og DC Artists slapp til med maling betalt av Oslo Sporveier. Aftenposten slo opp gladnyheten på forsiden, og skrev: ”Stovner T-banestasjon er blitt ny og farverik i løpet av helgen. Graffiti i selvlysende farver er resultatet av utsmykningen, som foregikk i nattens mulm og mørke, men i full forståelse med Oslo Sporveier.” Alt fra skoler til bensinstasjoner tillater graffiti på sine vegger, og Sporveien vurderer å la grafitti gå inn i sitt design- og informasjonsprogram for Oslos totalt 800 stoppesteder.

Stovner stasjon var prydet av lovlig graffiti helt til 1992, da alt ble fjernet.

LOVLIG GRAFFITIVEGG, LINDEBERG SKOLE.

Scene 3: Crime Empire erklærer krig i 1986
Etter de fredelige forsøkene på sameksistens i 1985, endret Sporveiens holdninger til graffiti seg raskt. Graffitigruppa Crime Empire erklærte åpen krig mot Sporveien allerede i 1986, som en reaksjon på at all graffiti ble fjernet fra stasjoner, vogner og vegger langs linjene.

I Sporveiens notat Kampanje mot hærverk fra februar 1987 ble det tatt et endelig oppgjør med den lovlige graffitien: ”Oslo Sporveier gikk med på, som en forsøksordning, å la noen frittstående grupper av graffitimalere få utfolde seg på stasjonene Stovner, Brynseng og Volvat. Erfaringene så langt er ikke spesielt gode, da det virker som om resultatet blir redusert trygghetsfølelse hos trafikantene.”

På 1990-tallet går graffiti fra kultur- til nyhetssidene i avisene. Kunst blir til hærverk. Samtidig går black metal motsatt vei, fra nyhetsoppslag om drap og kirkebranner til kultursaker om spellemannpriser og musikkeksport.

Rundt 1990 entrer yngre malere arenaen, og 14. mai 1991 dukker ordet «tagging» opp for første gang i Aftenposten, i en kort nyhetsmelding: «Ødelagte seter er et av de største problemene både på buss, trikk og bane. Setene blir skåret opp eller utsatt for signaturskribling – såkalt «tagging»».

Fra 1992 til 1993 stiger Sporveiens utgifter som følge av graffiti fra 10 til 20 millioner kroner, og det anslås at tagging har kostet kommunale etater i Oslo 60 millioner kroner i 1993. Politiet mener miljøet består av en hard kjerne på rundt 50 personer fra 13–22 år.

Så kommer Rune Gerhardsen-byrådets famøse Taggerhue-kampanje i 1994. Byrådet «erklærer krig» mot tagging og setter i gang en propagandamaskin der Taggerbussen er det mest ekstreme virkemiddelet. En nedsprayet og ødelagt buss tråler i to uker sentrumsgatene, ramponert på oppdrag av reklameskole-elever. Selv innholdet i søppelkassen er spraymalt.

”Vi kjemper mot en mafia på over 500 medlemmer. Mafiaen er godt organisert med kommunikasjonsutstyr, egen radiostasjon og tidsskrift. Jeg vil kalle det en krig som pågår mellom Oslo Sporveier og graffiti-mafiaen,” sa en seksjonsleder i Sporveien i 1993.

VERK AV MR. MUCHO, FRA ZERO GRAFFVITY, 2002.

Scene 4: Graffiti i alle former angripes.
Slik er de harde tallene for graffiti i Oslo på 1990-tallet:
* Til sammen 40.000 graffitilovbrudd er anmeldt på 1990-tallet. 96,2 prosent er henlagt.
* I 1990 var 1 av 100 anmeldte skadeverk graffiti. I 1999 var det to av tre. Dette betyr ikke at det er blitt mer graffiti, men at alt anmeldes.
* Maleren «Amel» anmeldes 24 ganger på samme natt, sted og klokkeslett i 1994.
* I 1990 utgjør graffitianmeldelser 0,02 prosent av totalen, i 1999 er andelen 7,31 prosent.
* 1136 forskjellige ungdommer er anmeldt for graffiti. Snittalderen ligger på 15-16 år.

I 1995 reagerer politiet skarpt mot at graffitikunstnere slipper inn på Norges Varemesse i 1995. En lovlig graffitivegg på Grorud nedlegges i 1997, med «smitteeffekt» som begrunnelse. Oslo Sporveier tar affære da Norsk kulturråd støtter graffitimønstringen «Style Is King» på Blå i 1999.

I 2000 innfører Høyre-byrådet nulltoleranse mot graffiti, inspirert av den amerikanske kriminologen James Q. Wilson og hans ”broken windows”-teori. I Oslo ble alle lovlige graffitivegger fjernet. Ingen arrangementer i kommunal regi fikk gjøre bruk av graffiti. Kommunen kuttet støtten til private arrangementer dersom graffiti var en del av programmet. En mengde klassiske verk og vegger som hadde overlevd i årevis ble brutalt fjernet.

Graffitidebatten skjøt ny fart i 2002. I februar ønsker Oslo kommune å stoppe Soria Moria-festivalens planlagte graffitiutstilling «Zero Graffvity 2010: A Graffodyssey» på Kulturslottet Soria Moria, men det ender med en reduksjon i festivalstøtten på 50.000 kroner.

«TRUE ART» AV TRAX OG TOM1 FRA CRAZY 3. LAGET I 1984, FOTOGRAFERT i 2005. FOTO: REACH

Scene 5: Erlend Lae verner graffiti
Våren 2005 gjorde Høyres byrådsleder Erling Lae et unntak fra nulltoleransen, da han avduket restaurert graffiti fra andre verdenskrig i Uranienborgveien. Der hadde noen malt “Vær tro mot Haakon VII”, rett foran vinduene til toppledelsen i hirden. ”Jeg har jo liten sans for tagging, men dette er et kulturminne,” sa Lae under avdukingen. Det er mer: ”Ordfører Jenssen er en forræder” ble skrevet om NS-ordfører Friedrich Jenssen, og plankebiten med teksten er bevart av Byantikvaren.

Vi har også eksempler på bevaring fra grasrota. Under Bølerbrua ved Bøler senter malte noen teksten SÆD FUCK med store spraybokstaver i 1979. I 1982 skrev noen David Bowie ved siden av SÆD FUCK, og i 1983 skrev noen Kniv etter David Bowie (slik at det ble et ordspill på Bowie-kniv). Så ble alt malt over i 1990. Året etter bestemte to graffitimalere seg for å restaurere graffitien, som i løpet av 14 år var blitt et aldri så lite varemerke for Bøler. De kjøpte en rød sprayboks og sprayet igjen SÆD FUCK på veggen. Graffitien ble igjen fjernet i 2000, men det tok ikke lang tid før noen andre malere igjen sørget for at både SÆD FUCK og Bowie-Kniv var tilbake på veggen – nå i blått.

Da en kompisgjeng malte ”Stones” under motorveien på Sjølyst etter en Rolling Stones-konsert i 1965, utviklet det seg en forløper til den senere graffitikrigen. Vegvesenet fjernet ”Stones”-taggen, men gutta ga seg ikke og malte den gjentatte ganger om igjen. Veimyndighetene trodde de skulle ta knekken på uvesenet da kunstneren Ole Hauki fikk i oppdrag å dekorere området med, men da ”Stones” igjen dukket opp midt i maleriet hans, kom Hauki fram til et kompromiss. Han lot Stones-taggen gå inn i kunstverket, og malte det inn i en vimpel i maleriet.

Det er en slik kompromissvilje jeg etterlyser fra Oslo kommunes side. “Vi kommer ikke til å verne noe som er ulovlig. Tagging er et estetisk og tekniske problem. Vi vil ikke gi et signal om at vi legaliserer tagging og graffiti gjennom et slikt vern,” sa byantikvar Sjur Helseth kategorisk til Aften. Men hva om graffitien som foreslås vernet ikke var ulovlig da den ble malt? Har nulltoleransen tilbakevirkende kraft? Var graffiti ulovlig i 1984?

Oslo har ingen museer øst for Munch-museet, heter det, men Linje 2 og 5 er Norges største graffitimuseer. Bare titt ut av vinduet neste gang du tar T-banen østover. Og det meste forsvinner. De siste 20 årene er tusenvis av kulturminner i Groruddalen radert bort. På Lindeberg overlevde en piece fra 1987 graffitikampen i 17 år, før verket til slutt ble malt over i 2004.

Da jeg skrev boka Groruddalen – En reiseskildring i 2005 hadde jeg to forslag om verneverdig graffiti. «True Art» av Trax og Tom1 i Crazy 3 ble malt sommeren 1984, og finnes i 2005 fortsatt på en bergvegg langs Lindebergveien. Eller hva med en piece av Jeez, malt på et parkeringshus ved Vestli skole, også trolig fra 1984?

Lærdommen av denne debatten er uansett: Lag en liste over den beste, historisk interessante og mest bevaringsverdige graffitien i Oslo. Om den ikke nødvendigvis vernes, kan man vel i det minste sørge for at den ikke overmales?

Les mer om graffiti her og her.

Vil vi noen gang bli ferdig med debatten om graffiti er kunst eller hærverk? I kveld kjører vi på igjen, med debattmøtet Grafitti i et kulturminneperspektiv på DogA. – Jeg er ikke sikker på om vi noen gang kommer til å gjøre det, sier Mr. Mucho, som i 2003 var den eneste norske graffitimaleren som ble presentert i den  svenske praktboken Overground.

(Denne saken sto opprinnelig på trykk i Morgenbladet i 2003. Les mer om graffiti her og her.)

– Hele poenget med all vår virksomhet er å gi et mer nyansert bilde av hiphopkulturen, og spesielt graffiti. I media diskuteres sjelden den estetiske siden av graffiti, men for meg handler graffiti først og fremst om estetikk. Derfor er det interessant å vise frem det en diskuterer og la utøverne slippe til. Mye av det som kalles hærverk har høy kunstnerisk klasse, sier Malcolm Jacobson, en av to redaktører for den svenske praktboken Overground – 9 nordiska graffitimålare, utgitt av svenske Dokument Förlag.

Boken er en videreføring av Underground Productions, et engelskspråklig hiphopmagasin som har holdt det gående siden 1992. De ni malerne som presenteres gjennom intervjuer og mengder av bilder kommer fra Danmark, Finland, Sverige og Norge, men Overground er ikke et forsøk på å peke ut Nordens beste malere.

– Kriteriet for utvalget i boken er at dette er malere vi syntes var interessante rent estetisk, samtidig som det var personer vi hadde gått glipp av i Underground Productions. Dette er ni malere vi burde ha intervjuet for lenge siden, sier Jacobson.

FOS MED VERDENS NEST STØRSTE PIECE PÅ FORNEBU. FOTO: GATAS PARLAMENT

Fra kunst til samfunnsproblem
Der norsk black metal på slutten av 1990-tallet ble mer stueren og tok turen fra avisenes nyhetssider til kulturseksjonen, har norsk graffiti gått motsatt vei. 1980-tallet var preget av nysgjerrighet og forsøk på kunstnerisk forståelse, men på 90-tallet skrudde myndighetene til i kampen mot graffiti – og kunstformen forsvant fra kultursidene til nyhetsjournalistikken. ”Er det kunst eller hærverk?” er fortsatt et av de hyppigste spørsmålene i norsk graffitidebatt, men få har gått videre fra et enkelt ja eller nei og sett nærmere på graffitis kunstneriske sider.

Mr. Mucho, eller Much, er den eneste norske maleren i boken, og han synes ikke norsk graffitidebatt er kommet noe videre fra kunst versus hærverk-argumenter. Han skal etter planen være en av deltagerne i Bergen Kunsthalls omstridte forsøk på å sette opp en lovlig graffitivegg.

– Jeg mener graffiti er et så stort begrep at det er vanskelig å definere. Det går fra det mest destruktive og ødeleggende til det vakreste og forskjønnende. Men alle handlingene springer ut fra én ting; det å “få opp” navnet sitt, forteller Mr. Mucho og fortsetter.

– Det er et enormt mangfold innad i miljøet, noe som gjør det problematisk å kalle alt kunst eller alt hærverk. Det er ikke en gang alt som er utført med et ønske om å bli sett på som kunst. Graffiti dreier seg egentlig om å operere utenfor systemet og samfunnsinstitusjonene.

VERDENS STØRSTE PIECE

- Naivt kunstsyn
Overground presenterer graffiti på formens egne premisser, og lar malerne snakke om sine forhold til det estetiske uttrykket, arbeidsmetoder og sitt syn på offentligheten og det å vise seg frem. Samtidig er det er liten tvil om at det bakenforliggende motivet er å gi graffiti en kunstnerisk oppgradering som utsmykking av det offentlige rom.

– Graffiti møtes ofte av et svært naivt kunstsyn. Innen kunstdebatten finnes det en rekke perspektiver, men i graffiti diskuterer en fortsatt hva som er kunst og hva som ikke er det. Det er vel bare i graffitikunsten en møter argumenter som at bare det som er tillatt og vakkert kan regnes som kunst. Jeg synes graffiti ligger nær vanlig billedkunst, men isteden for å male landskaper, portretter eller abstraksjoner er det bokstavene som er hovedmotivet i graffiti. På samme vis som du kan finne fotorealistiske og surrealistiske landskap kan du også finne fotorealistiske og surrealistiske bokstaver i graffiti. Samtidig som kunstnerne gir noe av seg selv i den enkelte piece eller tag; det er som den danske maleren Kegr sier: Hans verk avspeiler hvem han er og hvilket humør han er i når han maler, sier Jacobson.

Graffiti ligger et sted mellom maleriet og kalligrafien, og preges av flere paradoksale motsetninger. For eksempel faller utenforstående gjerne for flotte farger og morsomme figurer, mens det er bokstavene som er viktigst for de fleste malere. ”Det som gjør at mange misliker graffiti er at de ikke kan lese og tolke bokstavene, ikke at de synes verkene er stygge”, sier finske Egs i boken, mens svenske Ance forteller at han er dypt lei av bare å bli forbundet med de fantasifulle figurene han er blitt kjent for.

– Det er selve utformningen av bokstavene de fleste graffitimalere arbeider mest med. Når du bedømmer et maleri ser du først hvordan maleren har utført bokstavene. Mange jobber mye med farger og figurer, men det er først og fremst som dekorasjon eller krydder å regne. Graffiti handler helt og holdent om å male sitt eget navn, sin tag. Det er det som er motivet, og er både en personlig reklamekampanje og en form for selvportrett. De større verkene var i utgangspunktet bare en følge av at tagene ble større og større, men når malere får utsmykningsarbeid i dag får de ofte i oppdrag å lage lekre figurer, sier Jacobson.

Mr. Mucho ser også den vanskelige balansekunsten en graffitimaler må gjennomføre i forhold til aksept og forståelse både utenfor og innenfor miljøet.

– I det samfunnet som er reelt for mange malere i dag, er en avhengig av å bli forstått for å kunne utfolde seg. Ellers så begrenses mulighetene av de som styrer. Jeg personlig føler at mange aksepterer det jeg gjør, men at det kreves mye mer dialog for å bli kvitt frykten for dette fremmede – og dermed kunne forstå de essensielle kvalitetene ved graffiti. Et annet spørsmål er hvorfor aksept og forståelse er viktig? Jeg selv setter mest pris på selve handlingen, samtidig som tilbakemeldinger fra forskjellige typer mennesker er en drivkraft. Det å kommunisere fra det innerste i meg selv til de som forstår og respekterer mitt personlige uttrykk og budskap er det jeg ønsker å oppnå. Det er først da jeg føler at mangelen på forståelse, enten det er i form av  motstand eller misbruk fra reklame og media, er fraværende.

GRAFFITI FRA 1984, PÅ LINDEBERG I OSLO, FOTOGRAFERT i 2005. SKJEBNE I DAG UVISS. FOTO: REACH

En egoistisk kultur
Men tilbake til finske Egs, som i boken sier at graffiti er ganske egoistisk. Og det er liten tvil om at det er ønske om å bli sett og gjenkjent av flest mulig som driver flere malere. ”Det handler ikke bare om hva jeg kan gi graffiti, men hva graffiti kan gi meg. Folk har ulike mål og grunner til at de maler, men i siste omgang handler det om enkeltindividet. For er ikke graffiti ganske egoistisk? Du markedsfører faktisk deg selv”, sier Egs i boken. Mr. Mucho har sammenfallende synspunkter:

– Når jeg maler vil jeg lage en atmosfære på en plass, og tilpasse denne til det rundt. Samtidig ønsker jeg  å oppnå oppmerksomhet og ettertanke. I ettertid kan det føles som om jeg forlater litt av meg selv på det spesielle stedet, og dermed blir det hele så personlig og egoistisk som det kan få blitt. Det offentlige rom blir til et personlig rom, synes han.

Redaktør Jacobson tror ikke malerne er drevet av ren egoisme, og at flere også føler at de er med på å forskjønne byen.

– Det finnes malere med helt motsatt syn enn Egs, som sier de maler for å forskjønne byen. Graffiti viser også et nytt syn på hvordan man får bruke vårt offentlige rom; en peker ut flater som en ikke synes brukes på riktig vis. Det gjelder også andre som vil ut med et budskap, både de som henger opp små plakater og de som driver med store reklamekampanjer. En viktig forskjell er at malere kommuniserer mest med hverandre og det kan bli provoserende for allmennheten som ikke forstår hva graffiti handler om. Er du interessert kan en lære seg graffitiens koder og billedspråk, en kan i alle fall anstrenge seg for å prøve å forstå det. Det er det en ikke forstår som er skremmende, sier Jacobson.

VERDENS LENGSTE GRAFFITI

Mindre nasjonalt særpreg
Graffiti kom til Norden fra New York som en del av den første store hiphopbølgen tidlig på 1980-tallet. New York-graffitien ruver fortsatt som forbilde, men dagens graffiti – da ser malerne heller til europeiske storbyer som Berlin.

– Det er vanskeligere å snakke om tydelige nasjonale særpreg i dag enn tidligere. siden det nå finnes så mange bøker, blader og videofilmer om graffiti som ikke fantes på slutten av 1980-tallet. Men i Europa ser en ikke mye på ny amerikansk graffiti, for dagens amerikanske malerier har en tendens til å bli for gjennomarbeidet. Derfor ser europeiske malere mer på hverandre, og Berlin er en av flere viktige byer. Der har malerne gjort noe nytt med den tidlige amerikanske graffitien, samtidig som en tydelig kan se at de bygger på den tradisjonelle graffitien, sier Jacobson.

Også Mr. Mucho lar seg inspirere av klassisk graffiti fra sent 60-tall og tidlig 80-tall, og denne historiske interessen er et fellestrekk i mye av dagens graffiti – etter at kunstformen nesten ble for perfeksjonistisk under den første generasjonen malere.

– Danmark har hatt en mer tradisjonelt vis å male på, store wildstyle-malerier (Store kompliserte malerier med bokstaver som flettes i hverandre. Blir regnet som en av de mest kompliserte stilene og er ofte vanskelig å lese for utenforstående. Journ.anm.). I Finland har malingen vært mer naivistisk, og malerne har latt seg inspirere mer av det spontane i tidlig amerikansk graffiti. Sverige har vært et sted mellom Danmark og Finland, mens Norge har ligget nærmere Danmark – med det unntak at den harde graffitipolitikken i Norge har gjort at flere har søkt mot enklere og raskere maling.

Det ligger også et generasjonsskifte bak den naivistiske retrostilen i Finland og Sverige, som har spredd seg til nabolandene på 1990-tallet.

– Da den mer naivistiske stilen slo gjennom tidlig på 1990-tallet var det også en reaksjon mot den perfeksjonistiske graffitien som utviklet seg på slutten av 1980-tallet. Den tekniske utviklingen nådde en topp, og derfor gikk yngre malere tilbake til en mer naivistisk stil. I begynnelsen syntes mange det var stygt, men det ble raskt den rådende måten å male på, forklarer Jacobson.

THE CREWS KLASSISKE PIECE PÅ BRYNSENG T-BANESTASJON

Den harde linjen
Den politiske linjen mot graffiti har også ført til forskjeller mellom de nordiske landene, selv om hele Norden mer eller mindre har ført en nulltoleransepolitikk gjennom 1990-tallet. Danmark har lenge hatt et mer liberalt syn på graffiti og det har vært lettere for danske malere å drive både lovlig og ulovlig – og nylig gikk København vekk fra nulltoleranselinjen Oslo har vist til som forbilde. Det har vært godt med lovlige vegger i Sverige, men de siste årene har især Stockholm ført en låst nulltoleranselinje som har vært forsøkt videreført i hele landet. Men etter at Socialdemokraterna, Vänstern og Miljöpartiet de Gröna vant lokalvalget i Stockholm ser det ut som vinden er i ferd med å snu der også.

– Jeg tror den harde linjen har påvirket graffitien kraftig. Dels har en opprettholdt graffiti som noe spennende og tiltrukket flere som spenningssøkere enn de som vil jobbe med det estetiske. Da graffiti kom til Norden kunne du male i fred midt på lyse dagen, så det er først som en følge av myndighetenes harde linje at det ulovlige, tøffe og harde er blitt en del av graffitimalerens identitet. For egentlig er det jo noe søtt og ”gulligt” over tenåringsgutter som tegner og maler.

Jacobson mener også den harde graffitilinjen har ført til at dagens malere arbeider mye raskere i dag enn for ti år siden.

– På slutten av 80-tallet brukte en gjerne flere kvelder på en og samme vegg, flere uker til og med. I dag gjøres en stor del av graffitien på ti minutter uten at jeg vil si at kvaliteten er blitt dårligere. Selv den raske graffitien har sine kvaliteter. Men det paradoksale er at den harde linjen på dette viset fører til mer graffiti, tror Jacobson.

Han tror også det harde trykket mot graffiti og den påfølgende og pågående debatten faktisk har bygd opp en større interesse for hva graffiti er – noe som igjen har ført til at det er blitt vanligere med graffitiutstillinger på museer og i gallerier.

– Men interessen er ikke stor nok til at noen klarer å forsørge seg på å male graffiti på tradisjonelt vis. De som har lyktes som kunstnere har søkt seg videre billedmessig, i områder der de kan dra nytte av sine erfaringer som graffitimaler.

Hvor ble det av jentene?
Malerne i boken er 25-30 år, gutter og må regnes som etablerte i miljøet. Flere har skrudd ned på virksomheten og søker stabilitet og trygghet – og driver følgelig også med andre visuelle uttrykksformer, enten det er reklame eller kunstskole. Jacobson tror kriminaliseringen av graffiti har ført til at miljøet er blitt mer mannsdominert.

– Fraværet av kvinnelige malere har først og fremst sammenheng med kjønnsrollene i samfunnet, ikke kjønnsrollene i graffitimiljøet. Graffitikulturen er en avspeiling av samfunnet på flere vis, og graffiti handler i dag om å utfordre og teste grenser. Jenter er oppfostret til å være mer lydige og tilbakeholdne enn gutter, og jeg er ganske sikker på at det hadde vært langt flere jenter dersom mulighetene for lovlig graffiti var bedre. Men blant de yngste jeg møter på workshops er det faktisk nå flere jenter enn gutter, og det tror jeg har sammenheng med at kjønnsrollene er blitt friere enn på 1980- og 90-tallet.

Samtidig som graffiti nå har fått sin egen nordiske ”coffee table”-bok forsøker tunge kulturinstitusjoner som Grieghallen og Bergen Kunstmuseum å få stoppet Bergen Kunsthalls forsøk på å lage Nordens største graffitipiece. Er Mr. Mucho og Malcolm Jacobson overrasket over reaksjonene?

– Det er ikke overraskende, for klagerne er tradisjonelle og konservative institusjoner som på meg virker mindre åpne for forandring. Samtidig er det forståelig at de med innflytelse er bekymret for noe de ikke vet hvordan utvikler seg. Jeg må innrømme at jeg er ganske upåvirket av alt dette, og føler at debatten går sin vante gang. sier Mr. Mucho, som er invitert til å bidra til veggen.

– Jeg er ikke overrasket, for slike saker har vi opplevd lenge i hele Norden. Det som er overraskende er at en ikke ser at dette bare handler om bilder, at det ikke er noe farlig i seg selv og at en bør oppmuntre de som vil holde på med lovlig graffiti. Jeg synes den harde politikken er blitt utprøvd og har mislykkes. Det eneste som står igjen nå er å gå graffitimalerne i møte, men det skal bli spennende å se hva som hender. Problemet er at med en gang en begynner å snakke om lovlige vegger, skal myndighetene ha noe tilbake: ”Dere kan male her om dere ikke gjør noe ulovlig andre steder”. Problemet er at graffitimalerne er svært individualistiske, og for mange som har vokst opp med den harde motstanden er den en naturlig del av graffiti. Det kan hende disse mister interessen om motstanden forsvinner

I del to av dette dybdeintervjuet forteller jazzpianist Tord Gustavsen hvordan det er å være på et selskap med verdensomspennende distribusjon, og hvor lærerikt det er å spille i Silje Nergaards band. Les del én her.

FOTO: ØYVIND HJELMEN/TORDG.NO

Etter ECM-utgivelsen av Changing Places (2003) forandret mye seg for Tord Gustavsen. Han har tidligere gitt ut plater med duoen Aire & Angels, Nymark Collective, Silje Nergaard, Skruk, Carl Petter Opsahl og Funky Butt, men dette var allikevel noe nytt. Han hadde opplevd god distribusjon og spilling verden rundt med Nergaard, men dette var første gang han opplevde å virkelig nå ut i verden med sin egen musikk.

– I gamle dager, det vil si før jeg begynte på jazzlinja ved Musikkonservatoriet i Trondheim, hadde jeg et andektig forhold til ECM. Jeg hadde et sterkt forhold til flere ECM-plater fra slutten av 1980-tallet og gjennom hele 1990-tallet, og da kanskje særlig norske utgivelser som Masqualero og Jon Balkes prosjekter. Men også Keith Jarretts plater, og etter hvert også ”ECM New Series” og deres eldre musikk, som renessansemusikk og til og med en fantastisk Schumann-utgivelse.

For romantisk for ECM?
Egentlig var det aldri planen at Changing Places skulle gis ut av ECM Records. Trioen hadde bare bestemt seg for å gå til Jan Erik Kongshaug i Rainbow Studios, for deretter finne ut hvor platen skulle gis ut. Men i Rainbow er aldri ECM-boss Manfred Eicher langt unna, og da Kongshaug spilte noen låter for Eicher var det ingen tvil: Dette skulle ut på ECM. Trioen spilte inn et knippe flere låter i regi av Eicher, og mikset det ferdige produktet.

– Jeg trodde egentlig ikke platen skulle passe så godt inn på ECM, for vi merket at den ble mer og mer sensualistisk. Vi brukte flere afrokaribiske elementer i musikken, samtidig som båndene til gospel ble sterkere og sterkere. Det eneste ærlige for oss var å spille romantisk musikk, men der overrasket Eicher veldig ved å gi oss ut. Og når man tenker over det, så passer platen ganske godt inn. Selv om den er et utskudd i ECM-katalogen, er den et velplassert utskudd.

Gustavsen mener distribusjonen er det aller viktigste med å være på ECM, for selskapet klarer saktmodig og forsiktig å bygge opp et navn for trioen. Selskapet har ikke noe markedsføringsbudsjett å snakke om, men de to ansatte ved USA-kontoret har like fullt klart å selge 10.000 eksemplarer av Changing Places.

– I tillegg er Frankrike og Norge våre viktigste markeder, mens også England er på vei. Publikum er alt fra erfarne jazzkritikere til menigmann med én Miles Davis-plate i hylla fra før. Det er veldig flott, og vi har tydelig funnet noe som appellerer til veldig forskjellige typer.

Improviserte på pappas fang
Gustavsen er født på Grefsen, oppvokst i Hurdal, og bor på Enerhaugen i Oslo. Og det var på fanget til faren at han for første gang fikk klørne i de svarte og hvite tangentene. Far og sønn improviserte seg fram sammen, og Gustavsen sitter på gamle kassettopptak som beviser at han lagde små sanger og melodier allerede da han var fire år gammel.

– Jeg begynte med slikt før jeg lærte noter, og komponerte egne sanger samtidig som jeg tok klassiske pianotimer. Jeg begynte tidlig å spille i kirkelige sammenhenger, både med og uten kor, og det var en like sentral del av ungdomstiden som at jeg spilte klassisk musikk. Det var først da jeg nærmet meg 20-årene at jeg begynte å forske aktivt i jazztradisjonene, og den dag i dag kommer det mye hymner og veldig bluesy og basale strukturer når jeg komponerer. Jeg føler at musikken må stå på det fundamentet for å være ærlig, og så blir det eterisk og utforskende på den basisen.

Etter utdannelsen ved jazzlinja i Trondheim begynte Gustavsen å utmerke seg som utøvende musiker på tampen av 90-tallet. I 1999 platedebuterte han med Aire & Angels, et duoprosjekt med sangerinnen Siri Gjære, som fulgte opp med Aire & Angels II i 2002. Han begynte også å spille i to konstellasjoner som skulle vise seg som svært viktige: Nymark Collective og Silje Nergaard Band.

– Det var to viktige musikerskoler. Jeg fikk spille på store scener verden rundt med Silje, mens jeg fikk jobbe med kreative New Orleans-inspirerte groover i Nymark Collective. Det lærte meg veldig mye om groove og det å komme ned på et eller annet grunnfjell av basal musikk, for å gjøre sin videre utforskning derfra. For de fleste jazzmusikere er hele jazzhistorien et bakteppe for det man gjør, men jeg har nok en større del av kilden min i den aller tidligste delen av jazzhistorien enn det som er vanlig for min generasjon. Jeg har jobbet mye med bebop, cooljazz og fri metodikk, men urjazzen og bluesen er absolutt blant de sterkeste kildene mine.

Barnslig popjazzkritikk
Han har også jobbet mye vokalister som Siri Gjære, Kristin Asbjørnsen, Live Maria Roggen og Silje Nergaard, og har ikke den minste sans for jazzsnobbene som skuler mot Nergaards popjazz.

– Min eneste virkelig strenge regel er at man skal like den musikken man spiller, og jeg synes Silje Nergaard Band er blitt veldig godt behandlet og mottatt av de fleste. Man sier jo med rette at det er et popjazzprosjekt, men det skal det jo også være. Hvis man i utgangspunktet mener popjazz er en diskreditert stil, kommer man jo ikke til å like det. Silje skriver først og fremst strålende poplåter og framfører de med et strålende jazzkomp. Det er det ganske barnslig å ikke respektere, spør du meg.

Arbeidet med vokalister setter i det hele tatt et sterkt preg på Gustavsens musikk, også den rent instrumentale. Han hører selv på alt fra barokk- og renessansemusikk, via dagens jazzscene og singer/songwritere til folkemusikk fra både Vest-Afrika, India og Karibia.

– Helt fra kortiden har jeg spilt mye med og for sangere, og det er noe av det som kommer mest naturlig for meg. Jeg føler at jeg har mye å bidra med i samspillet med en eller flere vokalister, og det former nok også litt av måten jeg tenker melodikk med i den instrumentale trioen. Sangmetaforen blir veldig sterk, og jeg prøver hele tiden å få pianoet til å synge. Pianoet er ikke ment som en dårlig erstatning for en sanger, men det er allikevel et eller annet med å få fram det sanglige i det man spiller hele tiden.

Opprinnelig publisert på Ballade.no.

Bonus: Min anmeldelse av debutplata til den ufortjent oversette duoen Aire & Angels:

Aire & Angels
Aire & Angels
Mo’Jazz productions/C+C Records
5/6

Jazzetiketten Mo’Jazz productions starter svært lovende med debuten til duoen Aire & Angels, som består av Siri Gjære (sang) og Tord Gustavsen (piano).

Det er vanskelig å omtale en slik duoutgivelse uten å komme inn på Radka Toneff og Steve Dobrogosz’ klassiske Fairytales, og Aire & Angels tåler en slik sammenligning. Debuten har den samme melankolske grunnstemningen, hvor Gjæres vokal og Gustavsens tilbakeholdte pianospill gror sammen til ett uttrykk.

Samtidig har Aire & Angels en klar popfølelse, der for eksempel den aldeles utmerkede “Better So” umiddelbart sitter plantet i hjernebarken som enhver god poplåt skal. Og spor som “BB” og “What Is Our Life?” friskes opp av en dose musikalsk aggressivitet og energi, hvor Gustavsen tør å tråkke til i klaveret samtidig som Gjære viser at kan synge som en PJ Harvey om hun vil. Denne kombinasjonen av lavmælt jazzsang, leken popjazz og energiske utblåsninger skaper en variert plate, som ikke er like melankolsk monoton som Fairytales.

All musikken er egenkomponert, mens tekstene er delt mellom Gjære og de klassiske engelske forfatterne John Donne og Sir Walter Raleigh. Gjæres tekster er ofte mer uhøytidelige og humoristiske, og dette skaper igjen brudd og friksjon. På samme plate vi får tekster som spenner fra “Rodeo man, bring back your Bonnie / Shoot her a teddy for moon and honey” (fra “The Quick and the Dead”, inspirert av Sam Raimi-filmen med samme navn?) til “As much more loving, as more sad / ‘Twill make thee and thou shouldst, till I returne / Since I dye daily, daily mourne” (fra John Donnes “A Valediction of My Name In the Window). Denne variasjonen i det ganske stramme duoformatet hever Aire & Angels opp til en svært lovende og sjarmerende debut. Musikalsk meditasjon av klasse.

Opprinnelig publisert i Osloposten.

Tord Gustavsen er en av få jazzmusikere med klippekort på VG-lista, nå sist med Restored, Returned. I dette dybdeintervjuet i forbindelse med listetopperen (!) The Ground i 2005 forteller han om suksessen, kjærligheten til melodiene, inspirasjonen fra gospel og blues – og den store sorgen som hang over ham i arbeidet med det albumet.

FOTO: WERNER ANDERSON/TORDG.NO

40.000 mennesker har kjøpt 2003s Changing Places av Tord Gustavsen Trio. Det var Gustavsens niende plate, men hans første under eget navn – og attpåtil på det prestisjetunge tyske selskapet ECM Records. Forrige uke kom oppfølgeren ”The Ground”, og det er på høy tid med en skikkelig prat med denne raskt stigende jazzstjernen.

– Vi er melodikere og romantikere alle tre, og vi har skjønt at du lager den beste musikken ved å spille det du har mest lyst til. Synes du en melodi er fin og givende, gjelder det å spille den – og ikke improvisere den bort. Vi er veldig intense i begge retninger: Vi må føle friheten i samspillsøyeblikket, samtidig som vi sterkt ønsker å spille melodiene så vakre og tydelige som mulig. Denne dobbeltheten er veldig viktig for uttrykket vårt, der det konstant ligger noe og sitrer i en paradoksal spenning under den milde overflaten, forklarer Gustavsen.

Går i sirkel
The Ground er en lavmælt, melodisk og melankolsk plate, der Tord Gustavsen (piano), Jarle Vespestad (trommer) og Harald Johnsen (kontrabass) utforsker tolv klokkeklare melodier uten å slippe tak i improvisasjonen. Samtidig er det stramt regissert, for trioen vender hele tiden tilbake til Gustavsens komponerte melodier.

– Når man skal lage en plate, skal man søke et uttrykk – og ikke vise at man kan alt mulig. Man bør prøve å rendyrke et konsept, og finne de rette variasjonsmulighetene innenfor det konseptet. Jeg synes The Ground er en organisk videreføring av Changing Places, selv om forskjellene også er store. Låtmaterialet er mer konsentrert, og er skrevet i løpet av en mye kortere periode. Dermed henger det også mer sammen. Vi spiller nok litt mer dynamisk og offensivt her, mens åpenhet og ”space” i samspillet var det absolutt viktigste på den første platen. Samtidig er det en logisk videreføring av trioens lydbilde, samt av det å jobbe med hardcore romantiske ting så ærlig og nakent som mulig

”Eit nydeleg triosamspel der skiljet mellom improvisert og arrangert musikk er oppheva, på ein måte som gjer at du ikkje tenkjer på det”, skriver Dagsavisens Roald Helgheim i sin anmeldelse.

– Vi har ikke hatt noe politisk program om å oppheve skillet, men det er en interessant observasjon. Det er nok veldig riktig at vi tenker på låtene som musikkstykker, og rent konkret bruker jeg mye mer fragmenter av melodiene i improvisasjonen. Både som motiver å bearbeide i det rent improvisatoriske, men vi går også mer i sirkler og kommer stadig tilbake til hovedtemaet i melodien underveis. Det er veldig annerledes enn bebop-metoden, der man gjerne spiller melodien som et forspill til det som ”egentlig” betyr noe – nemlig improvisasjonene.

Forklaringsforbud
Innen ECM Records’ strenge designprogram er det ikke lov å forklare musikken i coverheftet, men Gustavsen er ikke fremmed for å diskutere, tolke og spekulere rundt musikken sin. Vi snakker tross alt om en kar som har skrevet hovedoppgave i musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo, døpt ”Improvisasjonens dialektiske utfordringer”.

– Jeg liker godt å reflektere, snakke og fabulere om musikken min, og er en liten skapakademiker ved siden av karrieren som utøvende musiker.

Åpningssporet på The Ground heter ”Tears Transforming”, og i disse kollektive sorgtider er det lett å ta i bruk albumet som sorgbearbeidelse. Melankolien er aldri langt unna, men i motsetning til mye av den melankolske singer/songwriter-bølgen er det større glimt av håp og glede i Gustavsens musikk. Hans bakgrunn som kirke- og korpianist har ført til at gospelens kobling av sorg og håp om bedring gjennomsyrer musikken, og og han føler at instrumentalmusikk kan bære vel så stor terapeutisk kraft som vokalmusikk.

– Instrumentalmusikk som er åpnere og mer forsiktig i kantene kan ha en sterkere terapeutisk funksjon enn sanger der teksten konkret går på sorgfølelser. Jeg vet hva jeg selv oppsøker hvis jeg trenger støtte, og det er renskåret og vakker musikk. Musikk kan utløse kraftige berøringer i mennesker, og det er utrolig rørende å få henvendelser fra folk som har fått et slikt forhold til vår musikk. Jeg har fått e-post fra folk verden rundt, og de forteller hvordan platen vår har fått en eller annen funksjon i forhold til problemer de har gått gjennom. Det berører meg veldig, og jeg er veldig ydmyk i forhold til å få lov til å lage noe som kan bety noe.

I tragediens skygge
Innspillingen og komponeringen av The Ground ble gjennomført i en svært tung periode for Gustavsen. Noen måneder etter Changing Places ble familien hans rammet av en forferdelig bilulykke, der både mormoren, broren og brorens lille datter omkom.

– Jeg opplevde det verste man kan tenke seg; en ulykke der mennesker i tre generasjoner i familien døde. Låtene på The Ground kan meningsfullt ses helt uten sammenheng med det, men de er skrevet og spilt inn i en periode der jeg har hatt et sterkt behov for å ha ting med elementer av trøst i seg. Salmepreget på låtene kan nok ses i forhold til dette. Jeg er mer tiltrukket av musikk, både som utøver og lytter, som borer inn i en anerkjennelse av sorgen og det forferdelige, samtidig som den har mye lys i seg. Jeg liker låter med en slik dobbelthet, da føler jeg at jeg kan være mer til stede.

Gustavsen vil ikke si at enkeltlåter står i forhold til en spesielle følelser eller sinnsstemninger, men sier samtidig at det er veldig klart at dette er veldig direkte musikk. Selv om sangene har sine overraskelser og særheter, er de på bunnen svært enkle.

– Hvis de spilles uten en intens trang til å si noe veldig viktig, noe som ord ikke kan si, ender de opp som ingen ting. Jeg kan ikke spille på noen annen måte enn å gå inn der hvor jeg skal si noe viktig. For meg personlig har tiden rundt komponeringen og innspillingen vært helt spesiell, selv om det ikke nødvendigvis gjenspeiler seg direkte i musikken. Slik jeg opplever musikken, går den enda dypere ned i noe basalt og jordfestet enn den første platen. Samtidig fabulerer den mer, den er mer eterisk, med et større spenn mellom himmel og jord, kropp og sjel. Det er ganske intenst for meg.

Del to kommer i morgen, og da snakker Gustavsen om New Orleans, popjazz og ECM. Opprinnelig publisert på Ballade.no.

Som tenåring foretrakk han muskelsvulmende ultravold. Nå viser Bendik Kaltenborn egne muskler med absurde tegneserier, animasjon og billedkunst. Lørdag feirer han boka Serier som vil deg vel på Sound of Mu.

FOTO: ØYVIND HOLEN

Ingen skal beskylde Bendik Kaltenborn for å ta snarveier. Da det sveitsiske bladet Strapazin bestilte en tegneserie, satt Kaltenborn seg ikke ned med tusj og papir. Nei, han inviterte kompisen Kristoffer Kjølberg til Stockholm, der de plyndret skraphaugen på Konstfack for det de kunne finne av bølgepapp. Deretter gjøv de løs på pappen med beregning, skjæring og maling, før resultatet – en liten by som skulle være bakgrunn i tegneserien – ble lyssatt og avfotografert. Når arbeidsuken endelig var over, kunne duoen tegne inn karakterene i forgrunnen – via et chatteprogram på nettet.

– Vi følte oss hele tiden som filmregissøren Roy Andersson i miniformat da vi bygget byen, i og med at han bygger alle sine scener ved hjelp av modeller. Vi jobbet med modellen en uke i strekk, bare avbrutt av en fuktig helaften med vårt svenske forbilde Gunnar Lundkvist, som faktisk også bygger hus i papp, forteller Kaltenborn.

Travel tegner
Det ni sider lange resultatet er nå sendt til Sveits, men prosjektet tok nok flere dager enn Kaltenborn strengt tatt har tid til. For om det er plass til noen avtaler i skissebøkene han konstant rabler ned tegninger i, er det nok å gripe fatt i. Han skal lage animasjonsfilm som masteroppgave ved Konstfack, og han skal fullføre tegneserieromanen Janus, der forventningspresset er større enn noensinne etter at han vant Sproing-prisen for 2006s Seks sultne menn. Men så kommer alle disse gøyale ideene og oppdragene seilende.

Bidrag i den finske antologien Glömp? Selvsagt. Webdesign for den norske versjonen av MySpace? Ja takk. Nye fanziner? Tegneseriekollektivet Dongery, som Kaltenborn og Kjølberg har grunnlagt, nærmer seg nå 100 utgivelser på ti år. Kanskje blir den planlagte jubileumsboken utgivelse nummer hundre? Ja, selv et nummer av medlemsbladet til en tangoforening har Dongery-gjengen takket ja til.

De er fortsatt litt usikre på om det siste oppdraget er seriøst ment, en misforståelse eller et kamikazeoppdrag fra en frustrert og lei tangobyråkrat, men med helt frie tøyler var oppdraget akkurat passe absurd og sært for gjengens kunstneriske univers. En verden der figurer som Petter Smart, Ørnulf Ørn, Rupita Bekkevold, gamle herr Odelbrokk og brødrene Milorg og Markus Mikkelsplass er blant innbyggerne. Den siste beboeren er den franske naturforskeren Georges-Louis Leclerc de Buffon (1707-1788), som Kaltenborn viser fram tegninger av i en av skissebøkene han alltid går rundt med.

- Jeg tegner hele tiden. Mye ender opp i ymse fanziner, mens noe legges ut på Flickr.com.

På Konstfack har vi det siste jobbet med oppdraget ”Carl von Linné vs Buffon”, to høyst forskjellige størrelser innen den tidlige naturvitenskapen. Der Linné kom fra fattige kår og arbeidet seg opp med nøysom katalogisering, var erkerivalen Buffon en adelsmann fra Paris, som skrev subjektivt og nådeløst om naturen rundt ham.

Forrykte vitenskapsmenn
Buffon var blant annet en av de første som påpekte slektskapet mellom aper og mennesker, og han anså apene som degenererte mennesker. Typisk nok fenget Linnés beskjedenhet og nøysomhet ikke Kaltenborns interesse nevneverdig, men Buffon har det som trengs for å bli en perfekt tegneseriefigur. Han ble vekket kl. 04 hver morgen av tjenere som helte iskaldt vann over ham, og når han skriver om dyr legger Buffon ikke skjul på hvilke arter han liker og hvilke han synes bør ryddes vekk fra jordens overflate. Han hatet katter, og elsket hunder. Ikke så uvanlig akkurat, men heller ingen utpreget vitenskapelig holdning til tilværelsen.

– Dessuten var han veldig opptatt av å beskrive naturen ut fra egne meninger, og var ikke interessert i katologiseringen som drev Linné. Derfor skrev han for eksempel anmeldelser av de forskjellige dyreartene, der han la særlig vekt på hvordan de smakte, forteller Kaltenborn, mens han viser frem skissene av naturforsker Buffon som forrykt vitenskapsmann, en som lytter til slangelyder og plaffer ned katter med hagle.

De fleste av Kaltenborns ideer og prosjekter begynner i det bittesmå som dette. Tegneserieromanen Seks sultne menn startet med en sms fra kollega Flu Hartberg, som syntes Bendik burde lage en historie om noen tjukke menn i en leilighet. Resultatet ble det mest ambisiøse verket fra Dongery-kollektivet, en absurd og småskummel miks av André Bjerke-krim, David Lynch, Stephen King og Monty Python.

Om Buffon derimot tar steget ut av skisseboken og over i større prosjekter er ennå usikkert, men viktigere er det at noe av arbeidsviljen til den franske adelsmannen har begynt å sive inn i Kaltenborns kropp. Han dreper ikke katter og smaker på slanger ennå, men står tidligere opp og jobber hardere og mer målbevisst enn da han holdt hus i Dongery-tegnestuen Krampoteket i Torggata i Oslo. Flu Hartberg beskriver eks-kontorpartneren som en ”en lat gjøgler”.

– Det var grusomt, som å dele kontor med en Mozart som ikke er interessert i å lage musikk. Han står opp seint, og bruker lang tid på å lese reklamebrosjyrer på do før han spiser frokost, og så er det tid for en runde med PlayStation. Og når han endelig kommer på jobben langt utpå ettermiddagen, bruker han tiden til å gjøgle, spille ulike roller og snakke med pipestemme. Og i tillegg skulle han som regel videre til middag hos besteforeldrene i 17-tiden, forteller Hartberg.

I Stockholm er Kaltenborn isolert fra det daglige Dongery-tullballet og installert med svensk kjæreste i en slik grad at han allerede knoter på svensk og vennene er redd Norge står i ferd for å miste talentet hans for godt.

– Det er tegneserier som ligger i blodet mitt, men nettopp derfor var planen å fokusere på andre ting her ved Konstfack, som animasjon og tradisjonell billedkunst. Det har vist seg umulig, for det blir mye tegneserier uansett. Det er jo dumt å velge seg animasjon når man har så mange ideer.

Fantasynerd
I tegneserien og filmen Art School Confidential driver Daniel Clowes grundig gjøn med stereotypene fra sin tid på kunstskole i New York. Han var selv den sjenerte tegneserietegneren som havnet i skyggen av de smarte konseptkunstnerne med snakketøyet i orden, men i historien tar han hevn over alle sammen: Klovnetegneren, den naivistiske ”outsider art”-typen, den talentløse husmoren, proffen som knapt har tid til å møte opp i klasserommet mellom de godt betalte illustrasjonsoppdragene for Newsweek og The New Yorker, den kvisete heavyrockeren som henter modellene sine i pornoblader, og – ikke minst – fantasytegneren flasket opp Conan og superhelter, Frank Frazetta og glinsende mannemuskler.

I dag er Kaltenborn nærmere Clowes-stereotypien som enslig serietegner i en klasse med håpefulle designere, men i tenårene var han fantasynerd – dypt opphengt i Conan, roboter og steroidsuperhelter som Spawn og Lobo.

– Det var slike ting jeg tegnet gjennom hele oppveksten: Muskuløse menn med langt hår og bar overkropp, sverd og skytevåpen. Heldigvis traff jeg Kristoffer på videregående, og han har nulltoleranse overfor fantasy. Han reddet skinnet mitt.

Det var i første klasse på tegning, form og farge på Manglerud videregående skole at Dongery-frøet ble sådd. Også her var stereotypene på plass; jentene som ville tegne anatomisk korrekt, hiphoperne som ville tagge og lure seg unna allmennfag, og Bendik som spilte rollespillet Dungeons & Dragons, leste Conan og tegnet roboter, nisser og troll.

Bendik og Kristoffer fant fort felles interesser i Monty Python, The Beatles og tegning, og Dongery startet med plastilina-animasjon i klasserommet på Manglerud. Sammen beveget de to kameratene seg vekk fra superhelter og Lucky Luke og over til Robert Crumb og amerikansk undergrunn, mens de på veien rekrutterte likesinnede som Flu Hartberg og Sindre Wexelsen Goksøyr. Nå går i navn som Gunnar Lundkvist, Chris Ware, Jim Woodring, Helge Reumann, David Shrigley og finsk og sveitsisk undergrunn hvis du spør om forbilder. Og David Lynch. Alltid David Lynch.

– Både Seks sultne menn og Janus er krim med like store doser spenning og absurd humor. Den miksen minner om Lynch, og jeg hans måte å jobbe på. Han tar hensyn til intuitive ting underveis, selv om han ikke alltid vet hvorfor. Han er åpen for innfall gjennom hele skapelsesprosessen, og vektlegger atmosfære, små episoder og teite samtaler.

Dongery-kollektivet fylte ti år i 2007, og som i andre familiære kollektiv er det flere som lar seg lokke av en fet lønningspose fremfor respekt i undergrunnen når voksenlivet melder seg. Flere i gjengen er spist opp av designarbeid innenfor de mer kommersielle utvekstene i Tegneserie-Norge. Kristoffer gjør for eksempel layout i Pondus-bladet, mens Bendik tidligere har livnært seg av å retusjere Nemi. Men Flu Hartberg og Bendik Kaltenborn, håper fortsatt at tegningen skal være et levebrød. Om enn i kombinasjon med designjobber.

– Så lenge jeg går på kunstkole er dette ikke noe problem, men jeg er livredd for å falle fra med en gang jeg er ferdig med utdannelsen. Det er veldig lite penger i dette faget, og vanskelig å leve av det. Men det viktigste for meg er å få fortelle mine egne historier, enten innen tegneserier, animasjon eller film.

Opprinnelig publisert i D2 i 2007.

Bendik Kaltenborn
* Tegneserieskaper, animatør, billedkunstner og designer fra Ullevål i Oslo.
* Startet karrieren som en del av tegneseriekollektivet Dongery i 1997. Til sammen har Dongery snart gitt ut 100 utgivelser, ofte med billig produksjon og i svært lave opplag.
* Hevet ambisjonsnivået betraktelig med tegneserieromanen Seks sultne menn (2006), og ble belønnet med Sproing-prisen for beste norske tegneserie, i konkurranse med Steffen Kverneland, Lars Fiske og Jason.
* Utdannet ved visuell kommunikasjon ved Kunst- og håndverkskolen i Oslo, og studerer nå grafisk design og illustrasjon ved Konstfack i Stockholm.
* Aktuell med bidrag i den finske antologien Glömp og den sveitsiske antologien Strapazin. Jobber med en animasjonsfilm som masteroppgave og tegneserieromanen Janus, en absurd krimhistorie der blant annet Harald Sohlbergs maleri ”Vinternatt i fjellene” spiller en viktig rolle.