Laleh
Laleh
Lost Army/Warner 2005
5/6

Sveriges nye yndling.

Før 2005 var svensk-iranske Laleh Pourkarim fra Göteborg best kjent for sin rolle i filmen Jalla! Jalla!, men foran årets Grammis-utdeling (den svenske Spellemannprisen) knuste 23-åringen den gamle rekorden til Kent med hele sju nominasjoner. Det endte med pris i prestisjetunge klasser som årets nykommer, produsent og artist, og nå er stjerneskuddets debutalbum klart for Norge.

Dette er en plate båret frem av en tålmodig og trassig vilje til å lære seg alle utfordringer musikkbransjen har å by på. Hele kalaset er skrevet, produsert og spilt inn av multitalentet nærmest på egen hånd, og gitt ut via eget selskap, mens Laleh skråsikkert sjonglerer både sjangre og språk.

Hun begynner med fengende og radiovennlig pop på engelsk, sklir over i mer krevende toner farget av psykedelia, jazz og world music før hun med ”Bostadsansökan” slår over til Vreeswijk-aktig visesang på svensk. Og da er vi ikke en gang halvveis.

En strålende debut, spesielt imponerende når Laleh selv står for kvalitetssikringen i alle ledd.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Det er et interessant tema: Hvorfor ble gitarsoloen skvist ut av hiphopen, den var jo ganske så hørbar på midten av 1980-tallet? Hos Public Enemy, Beastie Boys, LL Cool J og ikke minst “the kings of rock”, Run-DMC.

Der tidlig hiphop var tett forbundet med discogulvet, ble rockesounden et viktig grep for å ta hiphop vekk fra dansegulvet og inn i kretsene til det store rockepublikummet og rockekritikerne på 80-tallet. Mye av æren/skylden tilfaller produsenter som Russell Simmons, Larry Smith og Rick Rubin. Dette sa DMC da jeg intervjua ham i 2007 (les hele intervjuet her).

– Vi hatet gitarene på «Rock Box». Vi likte at de var der, i bakgrunnen, men ikke at de skulle dominere slik. Det funket bra for å hjelpe oss å holde på melodien, men etter at vi hadde spilt det inn, ville vi fjerne gitarene og bare beholde den tunge beaten. Vi likte ikke «Walk This Way» heller, men jeg må jo innrømme at det funket. Det vi lærte oss var at man måtte våge å prøve, ha det moro, og høre på andres meninger.

Selv om Run og DMC i utgangspuntket hata gitarene produsentene presset fram på Run-DMCs plater, spilte gitarene en viktig rolle i å få Run-DMCs musikk ut til et bredt publikum. De ble hiphopens første rockestjerner, og de eneste rapperne som slapp inn i varmen på 1985s Live Aid for eksempel. «Rock Box» var den første rap/rock-låta, og ble i 1984 også den første raplåta som ble satt i rotasjon på MTV. Flørtinga med rockebransjen var jo viktig for å etablere hiphop som salgsdyktig sjanger og løsrive den fra discoens omfavnelse.

Var gitarsoloen et nødvendig onde, som nettopp derfor ble så uaktuelt da hiphop i større grad sto på sine egne musikalske bein utover 80-tallet – uten å trenge støttehjul fra rock og disco?

På 90-tallet ble jo rap med gitarsoloer en egen sjanger, numetal, men heller ikke den enorme populariteten til sjanger gjorde gitarsoloen stuerein. I det siste har Texas-rappen som har brukt mest hårete gitarer med hell, men fiaskoer som Lil Waynes Rebirth holder fortsatt de to sjangrene unna hverandre. Vil vi om noen år se foreninga av rock og rap som like naturlig som rap og r&b i dag?

Takk til @heletwitta. Jeg stjeler også følgende analyse fra Flowjob:

«Hyppig bruk av gitar i rap forsvant på siste halvdel av 80-tallet da alle brukte samples, dette med unntak av rene metal/raplåter slik som Ice-Ts «The Girl Tried to Kill Me». På begynnelsen av 90-tallet kom samplelovgivningen, og det fremskyndte studiomusikerens gjenoppstandelse. Spesielt på vestkysten og sør var jo nesten alle gangstaskiver utelukkende produsert av studiomusikere fra 94-95 og fremover. Metalgitaren har vel aldri helt kommet tilbake til vanlig rap, men gikk videre som numetal.»

Her er en pen bukett vellykkede ekteskap mellom rap og gitarsolo:

[2012-kommentar: Hva med debatten om idrettsutøvere som gir ut rapplater? Se nederst i posten. Christer George vendte for øvrig tilbake til rapscenen i 2008, men jeg må innrømme at jeg ikke har hørt stort fra Fall Back siden. Er dere fortsatt der ute?]

Hiphop-gruppa Socallednegroes fra Ammerud i Oslo er tilbake med sitt andre album. Gruppa ønsker flere spillejobber, men kan ikke garantere at de alltid stiller fulltallig. Rosenborg-spiller Christer George er nemlig en av medlemmene, og kan ikke prioritere bort fotballen til fordel for mikrofonen.

På kveldens sleppefest for albumet Inside Out stiller Eric, Michael og Christer George med fullt band – bass, gitar og Kåre & The Cavemens Kåre João Pedersen på trommer.  Og bruken av instrumenter er nytt for Socallednegroes (SCN) – debuten Oslonian Underdogs fra 1999 var i hovedsak skrudd sammen med hjelp av maskiner og samplinger.

- Jeg har stor respekt for de som klarer å lage bra musikk ved hjelp av samples, men er også imponert over det artister som Common og The Roots får til med instrumenter. Vi vil først og fremst utvikle oss og sprenge grenser, forklarer Eric George i SCN.

Tanken på å bruke instrumenter oppsto allerede i 1997 da SCN innledet sitt samarbeid med produsent Tore Ylwizaker – som foreslå å bruke live trommer i musikken til gruppa. Etter noe eksperimentering med dette, fant SCN riktig nok raskt tilbake til programmerte rytmer, men tok isteden bruk av andre instrumenter. Skjebnen førte SCN i studio samtidig som Kåre & The Cavemen spilte inn sin plate i nabostudiet, og både Knut Schreiner og Dag Gravem bidrar på Inside Out. Det samme gjør også saksofonist Rolf-Erik Nystrøm, og Schreiner slenger til og med inn en gitarsolo – heller uhørt i de fleste hiphopkretser.

- Gitarer og gitarsoloer er kult, og mange har glemt at gitar spilte en viktig rolle i hiphop tidligere. Public Enemy, LL Cool J og Beastie Boys brukte mye gitar; mens Paris, en av mine favoritter, gjerne brukte gitarsoloer.

Brødrene George er sønner av norske Eli og Horace fra Trinidad og Tobago, og vokste opp med farens Stevie Wonder-, Bobby Womack- og BB King-plater. I 12-årsalderen oppdaget Christer N.W.A., og begynte selv å skrive rim sammen med tvillingbroren Michael.

- Jeg hørte mest på punk og metal som Metallica, Guns N’Roses og Bad Religion, og var egentlig ikke så interessert i hiphop. Brødrene mine maste om at jeg måtte hjelpe dem å skrive rim, og da jeg opplevde responsen på konsertene våre, var jeg også solgt, forteller Eric.

I begynnelsen var Eric mest interessert i det tekstlige universet til hiphopartistene; som ung og svart i et hvitt Norge kjente brødrene seg mer igjen i det samfunnsmessige aspektet i svart, amerikansk hiphop. Og bandet Socallednegroes er da også hentet fra filosofien til Malcolm X – etter idé fra Christer.

- Socallednegroes-navnet var Christers idé, og er tatt fra Malcolm Xs filosofi, der han bruker “såkalt” for å understreke at svarte ikke er negre. Definisjonen av “neger” i Barnas leksikon da jeg var liten lød “lang svart mann med lange lemmer som bor i Afrika”. Men faren min var verken lang, hadde lange lemmer eller kom fra Afrika, sier Eric.

Men der Oslonian Underdogs til en viss grad var fokusert på rasisme, er oppfølgeren langt mindre politisk. En tilbakelent “feelgood”-plate er nærmere sannheten.

– Jeg er blitt mer interessert i det musikalske enn det politiske, og det gir meg lenger ingen glede i å fortelle folk hva de skal mene. Etter at jeg oppdaget plater som Dr. Dres The Chronic og A Tribe Called Quests Midnight Marauders ble jeg mer bevisst over det melodiøse innen hiphop – og det har gitt seg uttrykk i musikken og tekstene på Inside Out. Det er ikke noe politisk budskap i tekstene våre lenger.

Som hiphoper og gammelt metalhode skulle en kanskje tro Eric har sansen for dagens “numetal” og “sportsmetal” – der band som Korn og Limp Bizkit kombinerer tung rock med rapping og scratching. Men nei da.

- Det er ikke noe kult, og jeg synes ikke metal generelt er noe tøft lenger. Jeg har hørt Fred Durst rappe med Method Man, og det funka helt fint over et DJ Premier-produsert spor – men i tungrockformat funker det ikke i det hele tatt. Jeg tror SCNs musikk blir mer undergrunn framover; og for tiden hører jeg mest på artister som DJ Hi-Tek, Kutmasta Kurt og hans Masters Of Illusion-prosjekt og engelske Roots Manuva.

Men nå er det jakten på spillejobber som står nærmest SCN – både med og uten band og både med og uten Christer, som har forpliktelser i Rosenborg. Men går det i det hele tatt an å kombinere musikerliv og proffotball?

- Det er klart det er blitt litt vanskeligere å lage musikk nå som Christer spiller fotball i Trondheim. Men han er imponerende målretta i forhold til både musikken og fotballen, forteller storebror Eric George.

- Det går fint å kombinere musikk og toppfotball. Jeg har til og med fått flere av gutta i Rosenborg til å høre på hiphop, flirer Christer, som av Dagbladet ble kåret til Norges 42. beste fotballspiller tidligere i år.

Opprinnelig publisert på Ballade.no.

Bonus 1: Husker du $cenic?
I 1999 skulle fotballproffen Nicky Holender bli popstjerne i Norge etter å ha spilt for Start og Lyn. Favorittalbumet hans var Capital Punishment av Big Punisher, men det var ikke lett å høre på debutalbumet Aquarius (1999) – en merkelig blanding av snill rap og boybandballader.

$cenic hadde skrevet kontrakt for fire album med Scandinavian Records, men etter labert resultat (singelen «Party Right» var én uke på VG-lista), forsvant $cenic fra norsk musikkliv.  Han gjorde også rap-coverversjoner av «Broken Wings» av Mr. Mister og «Lovely Day» av Bill Withers.

Bonus 2: Finnes det noen toppidrettsutøvere som har gitt ut en decent rapskive?

For det første: Det er langt lettere å finne de verste eksemplene.

Men: Shaquille O’Neal har vel kanskje den jevneste katalogen – totalt fire album – men det er først og fremst på grunn av støttehjulene og gjestestjernene.

Chris Webber har produsert Nas-låta «Surviving the Times».

Master P var bedre til å spille basket enn alle basketspillere er til å rappe.

Og, sist men ikke minst. Randy «Macho Man» Savage RIP!

Takk til @brunebratseth, @Teisnes, @DJGiraffo, @heletwitta, @eirikaimar og @hanjoppe.

1. Hva var dine fem favorittalbum i 2011?

1. E-40: Revenue Retrievin’: Graveyard Shift / Revenue Retrievin’: Overtime Shift.
E-40 er hiphopens Tom Waits, han blir bare bedre og bedre med årene. Tredje og fjerde kapittel av Revenue Retrievin’-sagaen var flere hakk bedre enn de to første, og i år slipper fyren tre album samme dag. Vilt!

2. Terius Nash: 1977 / Frank Ocean: Nostalgia, Ultra. / The Weeknd: House of Balloons.
Hiphop vant 2011 på kvantitet, men når det kom til kvalitet var det gratisplatene til disse unge r&b-herrene her som definerte musikkåret 2011. Jeg er også svak for OG Ron Cs ”chopped-up not slopped-up”-versjoner, som viser dubstepfolket hvordan det virkelig skal gjøres.

3. Berner: The White Album.
Blow: Blocks and Boat Docks av Messy Marv & Berner var nok den plata jeg hørte aller mest på i fjor, men den kom ut i 2010. Heldigvis leverte Berner et solid og musikalsk soloalbum fullstappa med gjestestjerner, samtidig som betraktelig bedre rappere som J Stalin og The Jacka rota seg bort i tanken på å pumpe ut så mange album som overhodet mulig.

4. 2 Chainz: T.R.U. REALigion / Tity Boi: Codeine Cowboy.
Innen sjangeren jeg liker å kale “full pupp gangsta shit” var det en stri strøm av beinharde mixtapes fra folk som Juicy J, Treal Lee & Prince Rick, Young Dolph, Meek Mill, Trouble, Alley Boy og så videre, men det var den gamle Ludacris-protesjeen Tity Boi som stakk av med rampelyset etter at han skifta navn til 2 Chainz.

5. I-Octane: My Life / Chan Dizzy: Dizzyness.
Reggae- og dancehallscenen var om mulig ennå mindre opptatt av å lage album enn noen gang, så da passa det bra at 2011s mest solide sett var en bootleg med I-Octane (som nettopp ga ut den offisielle debutplata Straight from the Heart EP og en mixtape med den kreative nykommeren Chan Dizzy.

2. Hva var ditt største karrieremessige øyeblikk i 2011?
Jeg fikk endelig spist en fisketaco. I Seattle. På direkte anbefaling av ”the godfather of grunge”, Nirvana-produsenten Jack Endino.

3. Hvilken norsk rapper (eller rapgruppe) imponerte deg mest, og hvorfor?
Lars Vaular personifiserte norsk hiphops nyfunne selvsikkerhet og musikalitet med sitt fjerde strålende soloalbum på rad. Ellers var jeg fornøyd med at mine tips for 2011, Envy, Dreamon og LidoLido, prøver å lage poprap uten å selge sjela til David Eriksen. Så de følger jeg videre i år.

4. Hvilken norsk rapper (eller rapgruppe) har du mest troa på i det nye året?
Siden verden skal gå under i 2012, er jeg ganske sikkert på at dette blir A-lagets store år. Det ville vært typisk dem å slå gjennom rett før apokalypsen.

5. Hva håper du å oppnå i 2012?
Jeg håper å debutere som tegneserieskaper i løpet av våren. Jeg og tegneren Mikael Noguchi, som jeg jobbet med på mine siste hiphopbøker, har pusla med første kapittel av tegneserien Drabant. Dette er knallhard sosialrealisme fra Groruddalen på 90-tallet, og forhåpentligvis kommer albumet ut på Cappelen Damm på forsommeren. Sjekk ut flere smakebiter på vår Facebook-side eller over hos Kingsize.

Og går alt som det skal, kommer jeg attpåtil ut med enda en bok til høsten…

Bonus: Topp 25-lista ble levert til Jubels kåring. Åtte av dem nådde ikke Topp 30.

1. E-40: Revenue Retrievin’: Graveyard Shift

2. E-40: Revenue Retrievin’: Overtime Shift

3. Berner: The White Album

4. Terius Nash: 1977

5. Philthy Rich: Trip’n 4 Life

6. The Weeknd: House of Balloons

7. 2 Chainz: T.R.U. REALigion

8. G-Side: The One… Cohesive

9. Frank Ocean: Nostalgia, Ultra.

10. Zilla: Zilla Shit

11. A-laget: Nokke feita 3

12. Vybz Kartel: Kingston Story

13. J Stalin: The Real World Part 3: Oakland USA

14. Chan Dizzy: Dizzyness

15. L.E.P. Bogus Boys: Now or Neva

16. RittZ: White Jesus

17. Juicy J: Rubba Band Business 2

18. Lars Vaular: Du betyr meg

19. The Weeknd: Echoes of Silence

20. Treal Lee & Prince Rick: F*ck Everybody

21. Travis Porter: Differenter 3: Road Trips & Big Tits

22. Roach Gigz: Roachy Balboa 2

23. DJ Quik: The Book of David

24. Z-Ro: Meth

25. Mouse On Tha Track: Swagga Fresh Freddie

William Hut
Versus The End of Fashion Park
Banana Party/Tuba 2004
5/6

William Marhaugs kroningsverk.

Huhei, for en start på det norske popåret. Silver og Minor Majority har allerede overbevist, og her dukker William Marhaug fra Poor Rich Ones opp med sin andre soloplate som William Hut. Og det er er en bemerkelsesverdig plate på alle måter.

Det er enkelt å plassere ham i bås med dramatiske, lettere symfoniske og melankolske låtskrivere som Tom McRae, Ed Harcourt, Magnet, David Gray, Damien Rice og så videre, men samtidig har albumet et slikt særpreg at alle sammenligninger føles mislykket.

Låtene er voldsomt orkestrert og arrangert, og albumet vipper hele tiden på kanten til det pompøse. Men Marhaugs karakteristiske falsettstemme og umiddelbare og triste melodier drar det hele ned på jorden igjen. Helheten blir nærmest magisk vakker, og Versus The End of Fashion Park er blitt William Marhaugs kroningsverk. La oss håpe dette bare er begynnelsen på noe som bør gi stor internasjonal oppmerksomhet. Bravo!

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Superbonus: “Fire i farta” fra Gardisten nr. 3/93.
I 1993 var jeg redaktør av leiravisa til Hans Majestets Kongens Garde, som oppnådde hederlig omtale (“om enn noe navlebeskuende”) av Stargates Tor Erik Hermansen og resten av juryen for årets leiravis det året.

Espen Mellingen var én av fire tilfeldig utvalgte, dimmeklare gardister som ble intervjua om framtidsplanene sine, og neste gang jeg møtte ham var da Poor Rich Ones spilte på Kroa i Volda i 1995 eller deromkring (jeg var for øvrig også på den Sonic Youth-konserten på Roskilde).

I blant dukker det opp plater så sterke at de setter en standard det er vanskelig å følge. Kvinnelige rappere sliter fortsatt i skyggen av Lauryn Hills solodebut The Miseducation of Lauryn Hill (1998). Inkludert Hill selv.

Hill er fra New Jersey, og var i utgangspunktet en del av trioen Fugees. Blunted On Reality (1994) var en lovende, men langt fra fullendt debut – men det var soleklart at Hill hadde talent.

Det store gjennombruddet kom med oppfølgeren The Score (1996), en briljant miks av gatesmart rap, melodiøs r&b og kommersiell pop. Flere av låtene var tilnærmet coverversjoner av klassikere fra soulhistorien, og med Hills versjon av Roberta Flacks glansnummer ”Killing Me Softly” i front erobret Fugees verden. The Score lå 30 uker på VG-lista (to på førsteplass), mens ”Killing Me Softly” lå 18 uker på salgslista (seks på førsteplass).

Gikk solo
Etter The Score gikk de tre sterke profilene i gruppa solo. Wyclef Jean fortsatte i ånden etter Fugees med flere album i grenselandet hiphop, r&b, pop og world music, mens Pras møtte veggen etter en gjøglete og kortvarig suksess med låta ”Ghetto Superstar”.

Men det var Lauryn Hill som ble superstjernen. Hun skrev, arrangerte og produserte hele soloalbumet sitt, og rappet, sang, lo og gråt seg gjennom en umiddelbar klassiker. Hun var beintøff rapper, sår singer/songwriter og diva (og skuespiller), men uten å stå fram som sexsymbolet deler av bransjen ønsket seg. Albumet lå 47 uker på VG-lista, og i USA vant hun fem Grammy-priser i 1999

Men så skjedde det noe. Hill hadde giftet seg med Rohan Marley, Bobs sønn, og lovpriste deres sønn i den vakre låta ”To Zion”. Etter hvert viste det seg at familien og religionen var langt viktigere for henne enn popkarrieren, og siden har det forvirrede live-albumet MTV Unplugged 2.0 (2002) vært et av svært få musikalske livstegn. Hill abdiserte på toppen, og lot arenaen ligge åpen for nye talenter. Men skoene hennes er ikke lette å fylle.

Etter Hill
Hiphop er en mannsdominert bransje, og kvinnelige rappere havner lett i bestemte roller. Du har sexbomber som Foxy Brown og Lil’ Kim eller beintøffe rappere som er ”en av gutta”. Alle som prøver å forene sine tøffere og mykere sider, blir sammenlignet med Lauryn Hill.

Den engelske rapperen Estelle fikk med ”1980” en høyst fortjent hit i sommer, men på debutalbumet The 18th Day (2004) prøver hun litt for hardt. Hun er kalt Englands Lauryn Hill, men mestrer ikke balansegangen mellom retrorap, moderne klubbmusikk og r&b-ballader til fingerspissene.

Ordsmeden Jean Grae fra New York sliter også med balansegangen på This Week (2004). Hun springer ut av den amerikanske undergrunnen, men albumet trekkes ned av noe motvillig flørting med gangsta/pop-estetikken til artister som Eve og 50 Cent.

Norsk-indiske Sampda Sharma er også en gnistrende rapper, men signaliserte at hun beveget seg fra en hiphop til en fusjon av rap, r&b, rock og pop da hun skiftet artistnavn fra Sam til Samsaya. På albumet Shedding Skin (2004) står hun til tider fram som en norsk Lauryn Hill, og resultatet er langt mer sympatisk enn den skreddersydde etterapingen av amerikansk r&b fra norske artister som Noora og Winta. Samsaya favner over mye, og summen visner til dels bort i Lauryn Hills lange skygge.

Skal vi kåre Hills arvtager faller mitt valg på Alicia Keys fra New York, som etter en særs lovende debut fulgte opp med mesterverket The Diary of Alicia Keys (2003). Hun har samme talent og karisma som Hill, produserer og skriver sine egne låter og makter å forene klassisk soul med moderne hiphop. Men parallellen svikter på ett punkt: Alicia Keys kan ikke rappe.

Opprinnelig publisert i Ny Tid.

Bonus 1: BT-anmeldelse av tullete Fugees-samleplate.

Fugees
Greatest Hits
Columbia/Sony 2003
2/6

Bringer Fugees’ ettermæle i vanry.

Med The Score skapte trioen Fugees i 1996 et fullblods hiphopmesterverk med enormt kommersiell sprengkraft, som gjorde mye for å få hiphop ut til folket i Norge.

Dessverre var dette også eneste gang kjemien mellom den smarte divaen Lauryn Hill, den talentfulle gjøgleren Wyclef Jean og skøyeren Pras stemte, og solokarrierene deres er bare blitt stadig mindre interessante.

Men en samleplate med Fugees, som rakk å gi ut to album? En tullete idé, som bare blir enda dummere når Sony presenterer den renvaskede historien om bandet. Stygge ord er sensurert bort og to remikser av ”Vocab” og ”Nappy Heads” er eneste spor fra debuten Blunted On Reality.

Det vi sitter igjen med er en dårligere utgave av The Score, fylt opp med halvinteressante remikser og livespor – samt Hills solodebut ”The Sweetest Thing”. Noe som på ingen måte er nok.

Bonus 2: BT-anmeldelse av Pras’ hjelpeløse andrealbum.

Pras Michel
Win Lose Or Draw
Guerilla Entertainment/Universal 2005
2/6

Album nummer to fra den talentløse i Fugees.

Her er mannen med størst behov for en Fugees-gjenforening. Da Wyclef Jean, Lauryn Hill og Pras Michel gikk hver sin vei, var viljen til å lage skamløse coverversjoner det eneste sistnevnte tok med seg.

Pras solodebuterte med en versjon av Eddy Grants ”Electric Avenue” og fulgte opp med ”Ghetto Supastar”, basert på Bee Gees’ ”Islands In The Stream”. ”Ghetto Supastar” ble en gigahit, og Pras melket konseptet med et album i 1998, en roman i 1999 og filmen Turn It Up i 2000 – med seg selv i hovedrollen.

Det er intet i veien med egoet (han kaller seg Super-Pras nå), men som rapper og musiker sto han avkledd igjen.

Nå prøver han å kle på seg igjen, med stylisthjelp fra Wyclef Jean, Akon og Sean Paul. De kan ikke skjule at Pras er en talentløs og fantasiløs rapper og produsent, og en versjon av U2s ”I Still Haven’t Found What I’m Looking For” hjelper heller ikke. Når Wyclef dukker opp, hører vi ekko av Fugees-magien, men dette er blitt et nytt hjelpeløst Pras-album.

Det har jo selvsagt skjedd en del siden kebaben kom, men intet som virkelig har satt spor. Det siste jeg har sett i sentrum er karene som står og griller maiskolber på åpen gate, og boden utafor Furuset senter føles som en profesjonalisert slektning av disse.

Disse to hyggelige karene fortalte at de hadde satt opp boden i forrige uke, og at Nelson’s-konseptet er importert fra Malaysia. Dette er enkelt og greit store, ferske maiskorn, som du spiser fra en pappkopp med plastskje, etter at du har valgt mellom smør, salt, sitronsaft, pepper og chilipepper som krydder.

På anbefaling valgte vi sitronsaft og chilipepper, som føltes forfriskende etter altfor mange maiskolber med salt og smør. Men gutta må roe ned saltinga litt, for her var de litt for rause.

Oppsummert: Kanskje ikke verdt en omvei, men artig å sjekke ut.

Neste: Når skal vi få kjeden Kenny Rogers Roasters til Norge? De har den i Malaysia. Og det jeg savner aller mest, muligheten til å kjøpe stekt ris eller knallsterke nuddelsupper midt på natta.

[Edit: Dette friske tipset kom akkurat inn fra Tarjei Heggernes: Frityrstekt-kylling-i-vaffel i Austin, Texas. Sterkt! Pølse-i-vaffel, gå hjem og vogg.]

Road to Perdition var opprinnelig en tegneserieroman gitt ut av DC Comics-etiketten Paradox Press i 1998, i likhet med også filmatiserte A History of Violence. Da Hollywood grep fatt i historien, fikk forfatter Max Allan Collins mulighet til å spinne videre på historien som opprinnelig var inspirert av den japanske samuraiserien Lone Wolf and Cub. I 2004 kom tegneserien Road to Perdition 2: On the Road, raskt fulgt opp av romanene Road to Purgatory (2004) og Road to Paradise (2005).

Og på tampen av fjoråret kom tegneserien Return to Perdition, som handler om sønnesønnen til leiemorderen Michael O’Sullivan. Etter å ha vært krigsfange i Laos under Vietnamkrigen, blir Michael Stariano Jr. hyret inn som den amerikanske regjeringens egen effektive leiemorder.

Jeg har tidligere lagt ut mine tekster om Road to Perdition her og her, men her er en anmeldelse av da Egmont ga ut serien som føljetong i Agent X9.

Max Allan Collins og Richard Piers Rayner
Veien til Perdition del 1, i Agent X9 nr. 3
Egmont Serieforlaget 2007
3/6

Strålende gangsterserie massakreres.

Det var dessverre ikke mange som fikk med seg at fiskeriforlaget Juul ga ut tegneserien Road to Perdition i 2002, i forbindelse med filmatiseringen med Tom Hanks i hovedrollen. Derfor er det gledelig at dette hevndramaet innen den irske mafiaen i Rock Island på 1930-tallet nå får flere lesere, ved siden av gamle krigshester som Modesty Blaise og Rip Kirby i månedsbladet Agent X9.

Det er lite å utsette på håndverket til den drevne krimforfatteren Max Allan Collins (feilstavet i bladet) og de filmatiske actionscenene til tegneren Richard Piers Rayner. Det som er synd, er at forlaget har gitt serien samme behandling som avisseriene i bladet, nemlig å omredigere og krympe serien slik at opptil 16 ruter stappes inn på hver side. Dette spolerer nesten leseropplevelsen, og en slik behandling fortjener ikke denne nyklassikeren.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Bonus: Dagsavisen-saken “Fiskeforlag gir ut krimserie” fra 2002.

Nystartede Juul Forlag konsentrerer seg om fiskeri og akvakultur i sine utgivelser, men tar seg også tid til litt moro i hverdagen. Det har ført til en oversettelse av tegneserien bak storfilmen Road To Perdition.

Marinbiolog og forlagssjef Stein-Ljodvar Juul i Juul Forlag må ha årets snodigste høstliste. I november kommer «den smale og tunge» fagboken Kystsoneplanlegging av Ragnar Sandbæk, men denne uka slipper forlaget Veien til Perdition av Max Allan Collins og Richard Piers Rayner – den amerikanske krimtegneserien filmen Road to Perdition med Tom Hanks og Paul Newman i hovedrollene er basert på.

– Jeg har bakgrunn i Landbruksforlaget, er marinbiolog og gir ut fagbøker. Men en skal også ha det litt morsomt her i livet, og for meg vil det si å gi ut tegneserier. Nå prøver jeg meg med denne serien som et pustehull mellom våre tyngre utgivelser, sier Juul.

Tegnet film
Han har Hugo Pratts Corto Maltese og Carl Barks’ Disney-serier som egne favoritter, kom over Road to Perdition ved et tilfelle og ble raskt grepet av historiens nerve og filmatiske kvaliteter. Den 300 sider lange tegneserien handler om drapsmannen Michael O’Sullivan som forrådes av sine oppdragsgivere i den irskamerikanske mafiaen på 1930-tallet, og som sammen med sin unge sønn forsøker å hevne drapet på sin kone og yngste sønn.

– Jeg falt for måten å fortelle en historie på. I norske tegneserier og norsk film synes jeg alt skal fortelles ved hjelp av dialogen, mens denne serien klarer å fortelle i stor grad ved hjelp av tegningene. Det var som en amerikansk kritiker skrev; «den beste filmen jeg har lest». I begynnelsen var jeg nok litt paff over tegningene, de var ikke som vanlige serietegninger – men mer tablåaktige. Men etter hvert som jeg vant meg til dem, satt de også.

Voldsom serie
Juul var ikke klar over at serien skulle filmatiseres da han inngikk avtale om rettighetene for utgivelse i Norge, og har fortsatt ikke sett filmen. Forfatterne og forlaget DC Comics får provisjoner av salget av opplaget på 4000, men omslagsillustrasjonen – et bilde fra filmen – kostet flesk.

– Det var et rent markedsføringstiltak, for det var jo ikke akkurat uheldig at serien ble til film. Jeg har dessuten valgt å gi den ut i bokformat med stive permer – og satser utelukkende på bokhandler etter at Narvesen viste liten interesse. Jeg tror dette er en utgivelse som kan appellere både til serielesere, filmkjennere og krimfans.

Juul har ennå ikke tatt stilling til neste «moroprosjekt» fra forlaget, men utelukker ikke at det kan bli en ny tegneserie eller en illustrert humorbok. Mye er avhengig av salget til Veien til Perdition, men Juul frykter ikke at han får ivrige barnevernere på nakken – selv om tegneserien er spekket med brutale voldsscener.

– Det er en voldsom serie ja, eller som jeg pleier å si «no sex, lots of crime». Men dette er ingen bok for barn, det er en illustrert «graphic novel» for voksne.

Denne saken skrev jeg i Ny Tid, i forbindelse med at Hollywood i økende grad gikk etter historiene, og ikke figurene, i sine tegneseriefilmatiseringer.

Rockestjernen Ray er utbrent, uten evne til å puste liv i solokarrieren, men så faller han pladask for Lily. Steve er Rays største fan, plaget av konspiranoia og tung medisinering, og lei av å vente på en ny plate fra sin helt. Rays jakt på Lily og Steves jakt på Ray fører alle til Little Piggy Diner, der Caprice jakter på kjærligheten og Phoebe akkurat har funnet faren sin.

Du har neppe hørt om amerikaneren Alex Robinson, men mannen omtales nå som den amerikanske tegneseriens svar på Robert Altman. I de omfattende serieromanene Box Office Poison (608 sider) og Tricked (320 sider) imponerer han med god dialog, store og fargerike rollegallerier og en særegen evne til å sjonglere hverdagslige utfordringer med skjebnetunge tilfeldigheter. Samtidig er han med på å bryte ny mark for tegneserieromanen.

Begrepet tegneserieroman oppsto i USA allerede på 1970-tallet, men de siste årene har det kommet en stri strøm av omfangsrike tegneserier som virkelig gjør ære på begrepet. Tidligere var det vanlig å publisere lengre tegneserier på såpeoperavis, som evigvarende føljetonger i hefter eller antologier, før de først flere år senere ble samlet mellom to permer – hvis etterspørselen forsvarte det. I dag er det langt vanligere å gå rett for bokhyllene, og det med stor suksess. I USA økte omsetningen for «graphic novels» fra 75 til 250 millioner dollar fra 2001 til 2005.  Tricked solgte for eksempel hele 10.000 eksemplarer i løpet av noen få uker.

Samtidig er historien nå i ferd med å bli like viktig som figurene når Hollywood kaster seg over tegneseriene. Der tegneseriebaserte filmer tidligere bare lånte figuren og skjelettet av en historie, er flere av dagens filmatiseringer mest opptatt av å bevare seriens stemning og historie: Science fiction-filmen V for vendetta, Daniel Clowes’ Ghost World, gangsterfilmen Road to Perdition, David Cronenbergs A History of Violence, sørkoreanske Oldboy, American Splendor, From Hell og Sin City – alle er overraskende trofaste mot tegneseriene de er basert på.

Så hva sitter du og venter på? En hel verden med strålende fortellinger venter på deg i neste seriebutikk. Dersom Alex Robinson ikke frister, går du for Persepolis av Marjane Satrapi, Blankets av Craig Thompson, Berlin av Jason Lutes, Jimmy Corrigan av Chris Ware, Palomar av Gilbert Hernandez eller Locas av Jaime Hernandez. For eksempel, for dette vil trolig bare bli begynnelsen…

Warner Music Norway 1997

Vertavokvartetten dukker opp sammen med Anne Grete Preus på musikken fra tv-serien Blind gudinne og filmen Salige er de som tørster [2011-kommentar: Dette var på den tida da Anne Holt var norsk krimdronning].

Tittelåta er flott, hvor Preus’ mørke stemme funkler fram akkompagnert av forrykende strengespill og en noe pompøs tekst (“Natten brenner drømmer/Dagen mister ord”). En viktig påminner om strykeres betydning i spennende rock fra Nick Drake til dagens Built To Spill.

Resten av singelplata er instrumental, til tider spennende, men når ikke opp mot tittellåta.

Opprinnelig publisert i Osloposten.