Øyvinds julekalender, 24 tegneserietips på 24 dager. Del 7: Den prestisjetunge antologien The Best American Comics kommer i år med sin fjerde utgave, med Charles Burns som redaktør. Her er min anmeldelse av debuten.

Harvey Pekar og Anne Elisabeth Moore (red.)
The Best American Comics 2006
Houghton Mifflin 2006

Du kan knapt få et klarere signal om tegneseriens innmarsj i kulturparnasset: Siden 1915s The Best American Short Stories har «Best American»-serien definert amerikansk samtidslitteratur og journalistikk, og er siden utvidet med årlige antologier innen essays, krim, sports- og reisejournalistikk med mer.

I 2002 ble The Best American Nonrequired Reading en suksess, med fokus på humor, satire og tegneserier, og i år har forlaget Houghton Mifflin tatt skrittet helt ut, og lansert The Best American Comics med stive permer og et førsteopplag på 50.000 eksemplarer.

«At en slik ære skulle tilkjennes det tradisjonelt laverestående tegneseriemediet, er en krenkelse av lovene innen både tegneseriehistorien og litteraturen,» skriver redaktør Anne Elizabeth Moore i forordet, og avslutter: «Jeg bare håper vi blir ferdig før Houghton Mifflin finner ut dette.»

Opp fra undergrunnen
Moore og medredaktør Harvey Pekar ble ferdig med boka, og The Best American Comics gir et glimrende innblikk i kreativiteten og mangfoldet som blomstrer i den amerikanske seriebransjen, i underskogen som er delvis skjult av det massive superheltmarkedet. Men det er i USA som andre steder, tegneserien som massemedium i form av velfylte butikk- og kioskhyller med billige hefter er på retur. Isteden ruster bransjen opp til et smalere og mer eksklusivt liv i bokhandlernes hyller – side om side med romaner, dikt og novellesamlinger.

Harvey Pekar er en av gigantene innen selvbiografiske tegneserier, med røtter i 1960-tallets motkultur og den første generasjonen undergrunnsserieskapere. Han har hatt siste ord i antologien, og hans tegneseriesyn preger utvalget. Tradisjonelle sjangerserier er så godt som fraværende, mens gamle travere som Robert Crumb, Lynda Barry, Kim Deitch, Jaime Hernandez og Gilbert Shelton er opplagte valg. Like fullt er det et imponerende spenn i alder, temaer, sjangre og uttrykksform, med serier hentet fra stensilerte minihefter, alternative avisserier, antologier og klassiske hefter som Zap! og Love & Rockets til Dave Eggers’ litteraturantologi McSweeney’s og Joe Saccos Irak-reportasje for The Guardian Online.

Antologien konsentrerer seg naturlig nok om korte historier, men presenterer også utdrag fra noen av årets beste serieromaner: La Perdida av Jessica Abel, Dogs and Water av norskamerikanske Anders Nilsen og Tricked av Alex Robinson. I USA skrumper heftesalget inn, mens en ny bølge ambisiøse serieromaner inntar bokhandlernes hyller.

Minibølge i Norge
Houghton Mifflin står ikke alene i den tradisjonelle bokbransjens tegneseriesatsing, for forlag som Pantheon, Penguin og Hyperion, samt barnebokforlagene Scholastic og Roaring Brook Press, ønsker alle å tjene på den økende populariteten.

Serieromaner som Alison Bechdels Fun Home, American Born Chinese av Gene Luen Yang, Can’t Get No av Rick Veitch, Ghost of Hoppers av Jaime Hernandez og Lost Girls av Alan Moore og Melinda Gebbie får gode kritikker, bred oppmerksomhet og fine salgstall. Sistnevntes førsteopplag på 10.000 ble umiddelbart utsolgt, og i løpet av noen måneder var det samlede opplaget for den pornografiske serieromanen, med en utsalgspris på hele 75 dollar, oppe i 40.000 eksemplarer.

Hva så med Norge? I 2006 kom tegneserieromanen for alvor til våre breddegrader, og vi fikk oversatte kvalitetsserier i en slik mengde at vi må tilbake til boomen for voksenserier midt på 1980-tallet for å finne maken. Navnene er de samme som brøyter vei for serieromanen internasjonalt: Marjane Satrapi, Daniel Clowes, Joann Sfar, Jeff Smith, Neil Gaiman og Joe Sacco, og neste år kommer andre tunge isbrytere: Epileptisk av David B., Blankets av Craig Thompson og Black Hole av Charles Burns.

Norske serieskapere er derimot fortsatt mest fokusert på stripeserier, men vi fikk da utgivelser som Tor Ærligs Ser du meg nå?, Jasons Hemingway, Manuele Fiors Ikaros og Lene Asks Hitler, Jesus og farfar. Men i motsetning til USA og Frankrike følger ikke norske bokforlag, bokhandlere og media med i timen.

Blant de norske bokforlagene er det bare Gyldendal som har meldt seg på, men de gjorde en sørgelig dårlig jobb med presentasjon, innpakning og markedsføring av den moderne klassikeren Palestina av Joe Sacco. Boka var dessuten tilknyttet barne- og ungdomsavdelingen, noe som førte til at late kulturjournalister ikke fikk med seg at denne banebrytende tegneseriereportasjen omsider kom på norsk.

Ifølge tekstarkivet Retriever er Palestina, med unntak av undertegnedes anmeldelser, bare anmeldt i Dagens Næringsliv, Dagbladet (i form av en trendartikkel i Dagbladet Søndag) og ungdomsmagasinet Spirit, mens årets beste tegneserie, Rabbinerens katt av franskmannen Joann Sfar, er anmeldt av Dagens Næringsliv, nettsiden Tegneserier.no og Spirit. At en av USAs mest populære serier, den kreative fantasysagaen Fables kom på norsk i høst, var det ingen som fikk med seg.

Det norske tegneseriemarkedet ble kanskje voksent i 2006, men mediedekningen – spesielt av oversatte serier – er fortsatt sporadisk og infantil. Dermed må vi leve med titler som «Kvakk!» (Adresseavisen-tittel i sak om seriebølgen) og vinklinger som «noen grafiske romaner står ikke tilbake for det beste innenfor vanlig skjønnlitteratur» (Johan Harstad i Klassekampen 6. oktober) når de unntaksvis omtales. Underforstått: En gang iblant gis det ut tegneserier som kan kalles skjønnlitteratur.

Det er på høy tid å innse at tegneserien er et selvstendig medium, og ikke en undersjanger av litteraturen. En tegneserie må ikke settes på hylle med romanen for å bli godtatt. Ville man ha skrevet at «noen filmer står ikke tilbake for det beste innenfor vanlig skjønnlitteratur» i en omtale av årets beste filmer?

Opprinnelig publisert i Ny Tid.

I et anfall av svimmelhet utropte Vinduet tidligere i år Watchmen skråsikkert til tidenes beste tegneserie. Art Spiegelmans Maus, som nå kommer i ny norsk utgave, er en av mange verdige konkurrenter til den tittelen.

Alan Moore og Dave Gibbons’ Watchmen er riktig nok en gjenganger på lister over tidenes beste tegneserie, men der mange kan være enige om at den er tidenes beste superhelttegneserie, er det ikke vanskelig å finne sterke konkurrenter hvis vi beveger oss utenfor den trikotkledde sjangeren. Første del av Art Spiegelmans Maus, hans biografi over faren som overlevde Auschwitz, ble utgitt på norsk av Cappelen i 1987 – samtidig som Semic ga ut Watchmen (eller Vektere som den het da).

Dessverre trøblet det seg til mellom forlaget og Spiegelman, som ikke var fornøyd med den norske utgaven. Derfor kom del to aldri ut i egen oversettelse på norsk, men vi måtte vente helt til 1993 – da Cappelen ga ut del en og to i samme bok. Nå slipper Cappelen Damm denne klassikeren på ny, og her er mine anmeldelser av den amerikanske Maus II og den norske 1993-utgaven.

Art Spiegelman
Maus – A Survivor’s Tale II: And Here My Troubles Began
Pantheon 1991

I 1987 kom den amerikanske tegneserien Maus ut på norsk. I disse dager kommer endelig fortsettelsen på serien ut i samlet utgave, foreløpig bare på engelsk.

Maus er skrevet og tegnet av Art Spiegelman. Han begynte med serien i 1978, og den ble ferdig i år. Serien er en autentisk beskrivelse av opplevelsene til Spiegelmans far, Vladek, under 2. verdenskrig. Første bok beskrev Vladeks liv i Polen før krigen, jødehatet mot ham og familien, hans opplevelser som krigsfange hos tyskerne og de desperate forsøkene på å unngå nazistenes konsentrasjonsleirer. Boken slutter med at han og konen, Anja, kommer til Auschwitz.

Andre bok handler i hovedsak om Auschwitz. Samtidig er serien en beskrivelse av forholdet mellom Art og faren, mens tegneserien ble laget.

Det som gjør Maus unik er i første rekke at det er en av de få tegneseriebiografier som er blitt laget. Den beviser også at tegneseriemediet kan fortelle en historie like godt som for eksempel en film eller bok. Men det som virkelig gjør Maus til noe spesielt, er et virkemiddel bare tegneserien kan gjøre bruk av .

Tegneserien er nemlig utført i den såkalte “funny animal” – formen, som i serier som Donald, Bamse og en rekke andre. I Maus er jødene fremstilt som mus, tyskere som katter, polakker som griser, amerikanere som hunder osv. (I siste kapittel dukker også noen svensker opp, som elger.)

Alle som har lest første bok av Maus og likte den, vil utvilsomt ha lyst til å lese slutten. Foreløpig har de siste kapitlene vært trykket i bladet Raw, og de har også kommet i en luksusutgave til 180 kroner. En billigere utgave vil komme, og man kan håpe på en norsk oversettelse.

Art Spiegelman
Maus
Cappelen 1993

Da Art Spiegelman tok fatt på å lage sin fars biografi i tegneserieform i 1978, kunne ingen forestille seg hvilken milepæl det skulle bli innen sjangeren. Maus, som han kalte serien, har blitt bejublet fra alle mulige og umulige kanter. Den har nå endelig kommet ut på norsk i en samlet utgave.

Maus forteller Vladek Spiegelmans historie. Han var polsk jøde, og etter fortvilte forsøk på å slippe unna nazistene under 2. verdenskrig, ble han og kona, Anja, sendt til Auschwitz i 1944. Parallelt med Vladeks historie fra krigen forteller Maus om sønnen Arts problematiske forhold til faren under arbeidet med serien. Art synes faren er smålig, egoistisk og gjerrig. Etter hvert skjønner han at de egenskapene hos faren som han misliker, er de samme som hjalp ham å overleve i konsentrasjonsleiren.

Spiegelman har valgt et fortellerteknisk trekk som er spesielt for tegneserien. Personene i serien er tegnet som dyr, og basert på nazistenes raseideologi. I andre serier blir dyr brukt for å understreke personligheter” en rev er lur for eksempel. I Maus representerer dyrene raser: jødene er tegnet som mus, tyskerne som katter, polakkene som griser og så videre. På den måten får serien et uvirkelig og distansert preg, samtidig som du virkelig føler med personene i serien.

Samtidig manipulerer formen leserens fordommer. Jødene er blitt en egen rase, som det er mulig å skille ut kun fra utseendet. Og når Spiegelman bryter illusjonen helt på slutten av boka gjennom å trykke et fotografi av faren i fangedrakt, kollapser, hele rasebildet fullstendig. “Han ser jo helt normal ut” er den umiddelbare reaksjonen. Leseren har ubevisst latt seg fange av de inngrodde stereotypene av jødene, og blir overrasket over at faren ser ut som en hvilken som helst mann. Man innser hvor lite som skal til for å gi grobunn for fordommer.

Maus er en triumf for tegneserien som medium. Vi får være takknemlig overfor Cappelen, som har gitt ut serien i en praktutgave. Det negative med seriens suksess, er paradoksalt nok, de overstrømmende kritikkene den har fått. Mange kritikere i “seriøse” amerikanske aviser synes at Maus var så god at den sipelthen ikke kunne være en tegneserie, men en helt ny form for “tegnet litteratur”. Maus er en tegneserie, og uten tvil en av tidenes beste. Årets julepresang!

Anmeldelsene er opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Etter suksesser som 100 Bullets og Criminal lanserer DC Comics nå underbruket Vertigo Crime. Først ut er tegneseriekrimromaner som Brian Azzarellos Filthy Rich og Ian Rankins Hellblazer-historie Dark Entries. Forrige forsøk, etiketten Paradox Press, ga oss Road To Perdition og A History of Violence.

Ikke overraskende er det Brian Azzarello og Hellblazer som fronter den nye satsingen. Førstnevnte revitaliserte krimtegneserien med 100 Bullets, og Filthy Rich blurbes nå av åndsfellen George Pelecanos. Og den okkulte privatdetektiven John Constantine, alias Hellblazer, har vært en viktig figur for Vertigo helt siden han trillet ut av huet til Alan Moore på 1980-tallet. I Dark Entries får krimforfatteren Ian Rankin muligheten til å boltre seg i Constantines skyggefulle verden.

I dette intervjuet forteller Vertigo-sjef Karen Berger mer om satsingen, mens jeg benytter anledningen til å legge ut min 1998-artikkel om det forrige forsøket på å lage et eget hjem for DCs krimserier, Paradox Press. Legg merke til spådommen “dette kunne like gjerne vært filmmanus i rå form”, to av disse fire seriene endte opp som Hollywood-suksesser.

Max Allan Collins og Richard Piers Rayner
Road To Perdition
Paradox Press/DC Comics

Tom De Haven og Robin Smith
Green Candles
Paradox Press/DC Comics

John Wagner, Alan Grant og Robin Smith
The Bogie Man
Paradox Press/DC Comics

John Wagner og Vincent Locke
A History Of Violence
Paradox Press/DC Comics

Forlaget Paradox har sluppet amerikanske forfattere på frifot i tegneserien. Resultatet er underholdende, men vent ikke stor seriekunst.
Hver frittstående historie rommer 300 sider med hardkokt action, fortalt i en cinematisk fortellerform. Dette kunne like gjerne vært filmmanus i rå form; historiene er mindre sentimentale, mer uforutsigbare og overraskende enn gjengs Hollywood-film.

Road To Perdition er en kald historie med basis i virkelige hendelser fra Chicago på 1930-tallet. Familiefaren Michael O’Sullivan tjener sitt daglige brød som leiemorder for mafiaen, men den dagen hans unge sønn er vitne til noen brutale mord, vender O’Sullivans oppdragsgivere seg mot ham. Serien er skrevet av Max Allan Collins, som har to eksemplarer av den amerikanske krimprisen Shamus i hylla. Tegner Richard Piers Rayner hever historien kraftig med sine gjennomførte tegninger fra depresjonens USA.

Tom De Haven har tidligere skrevet kultromaner som Freak’s Amour og Jersey Luck. Green Candles er hans første tegneserieforsøk; en ganske ordinær, men underholdende, psykologisk thriller.

Selv om prosaforfatterne klarer seg dugelig må det noen garvede serieveteraner til for å bevise tegneseriens muligheter og idérikdom. The Bogie Man er en uhyre morsom parodi på hardkokt krim, ført i pennen av John Wagner og Alan Grant, som blant annet står bak utallige historier med Judge Dredd og Batman. The Bogie Man er en skotsk mentalpasient som tror han er, og ser ut som, Humphrey Bogart. Hylende morsomt, og umulig å gjennomføre i noe annet medium enn tegneserien.

Wagners svært lite muntre, men spennende, A History Of Violence, anbefales også.

Og her kan du lese min store artikkel om krimtegneserier. “Anbefales,” sa han ubskjedent. Og til sist, her er min anmeldelse av den norske oversettelsen av Road To Perdition fra Juul Forlag.

Max Allan Collins og Richard Piers Rayner
Veien til Perdition
Juul Forlag
5/6

Tegneserien bak storfilmen Road To Perdition byr på bedre underholdning.
Michael O’Sullivan er Looney-bandens trofaste håndlanger og bøddel i Rock Island, USA på 1930-tallet. Men da Looney-familien vender seg mot ham og myrder hans kone og yngste sønn tar «Dødsengelen» en grusom hevn – med sin unge sønn ved sin side.

Den garvede krimforfatteren Max Allan Collins tar utgangspunkt i et klassisk hevnmotiv i den nesten 300 sider lange tegneserien Road To Perdition – et moralsk drama om en mann som tror han kan holde sin voldelige og kriminelle hverdag atskilt fra et normalt familieliv.

Når virkeligheten innhenter ham og familien, legger det grunnlaget for et voldsomt bandeoppgjør i gangstertidens USA – og Collins låner tematikk og fortellerstil fra asiatisk actionfilm og den japanske samuraiserien Lone Wolf and Cub for å fortelle O’Sullivans historie. For Road To Perdition er preget av den samme vekslingen mellom poetisk rolige, nærmest stillestående scener og bloddryppende actionsekvenser som japanske dramaer av samme art.

Og at dette har endt opp som film er overhodet ikke overraskende, for Collins’ ordknappe og dialogbaserte manus lar Richard Piers Rayners strek bære ansvaret for mye av fortellingen, og serien er nærmest som å lese et ferdig «storyboard» til en film.

Regissør Sam Mendes har holdt seg ganske tro til originalhistorien i filmatiseringen, men flere forenklinger er ikke til å unngå – samtidig som filmen er langt mer stillestående og actionløs enn tegneseriens mer fortettede drama. Og personlig synes jeg ikke Tom Hanks klarer å gi liv til den tause og nådeløst brutale, men i bunn forvirrede og ulykkelige O’Sullivan.

Utgiver Juul Forlag fortjener også skryt. At ingen større forlag tør å ta sjansen på en serie med slike åpenbare kvaliteter og kommersiell appell som Road To Perdition er dessverre ikke lenger overraskende i det norske serieklimaet. Men så kommer dette nystartede forlaget. med fagbøker om fiskeri og akvakultur som hovedområde, plutselig med en lekker utgave av serien i stive permer og fint papir. Ser en bort fra noen små språklige blødmer i oversettelsen er dette faktisk lekrere enn den amerikanske originalen.

Den ultravoldelige vikingserien Soga om Olav Sleggja viser at norske tegneserier trenger Øystein Runde. Spørsmålet er om Øystein Runde trenger norske tegneserier.

Fra han dukket opp med Rundetid og Bjartmann har Øystein Runde vist seg fram som en av de største fargeklattene i norske tegneserier. Der kollegaene er opptatt med stripeserier og sosialrealistiske voksenserier, renner Runde over av kreative og vågale innfall: Superhelter, actioneventyr med De fire store i norsk litteratur, moderniserte eventyr og nå altså vikinger.

Runde er dyktig til å benytte seg av norsk historie og kultur i sine historier, og det virker som han sitter inne med så mange gode ideer at han rett og slett får det travelt. Noen ganger skriver han bare manus, og lar Geir Moen eller Knut Solberg tegne. I Soga om Olav Sleggja tegner Runde selv, men gjennomførelsen er til tider så minimalistisk og skisseaktig at det ser ut som han har hatt det travelt med å bli ferdig.

Men den røffe stilen passer som hånd i hanske til den blodsprutende og groteske historien om trellen Olav Sleggja, som får i oppdrag av Kong Olav Tryggvason å drepe kongens halvbror. Olav spiser opp en av sine fiender i åpningsscenen, og får du får sagt “blodhevn” serverer Runde noen av de mest intense voldsscenene jeg har sett i noen norsk fortelling – uavhengig av sjanger. Dette er Snorre gjenfortalt som ultravoldelig japansk manga. Lone Wolf and Cub møter Slàine, og drar på tokt til vestlandsfjorder og forblåste vikingutposter.

Runde har mer i ermet, og lover både oppfølgeren De fire store: Bukk fra bunnen og en boksamling med Bjartmann-materialet. Men spørsmålet er hvor lenge dette fortellertalentet blir værende i seriemiljøet? Han kan fort ta en Knut Nærum, Siri Dokken, Lars Elling eller Christopher Nielsen, ved å finne mer lukrative utløp for talentene sine innen tv, film, animasjon eller lignende.

La oss håpe Øystein Runde tross alt er for sær for resten av denne verden, for norske tegneserier trenger fantasien og fortellergleden hans. Les også Tor Arne Hegnas grundige anmeldelse på Seriekritikk.no.

I anledning Sleggja, her er mine tidligere Runde-anmeldelser. Dessverre fikk jeg aldri anmeldt De fire store: Når de døde våkner, Rundes norske vri på Alan Moores underholdende litterære lek i The League of Extraordinary Gentlemen. Den anbefales også.

Øystein Runde
Forresten presenterer nr. 21: Bjartmann
Jippi Forlag 2004
3/6

Mestrer ikke balansen mellom superheltliv og tenåringsrealisme fra Ulsteinvik.
Øystein Rundes Bjartmann er i norsk presse blitt presentert som den første norske superhelten, noe som selvsagt er sludder. Det finnes flere forsøk på, og ikke minst parodier av, de erkeamerikanske superheltene, men Bjartmann skal være den første norske helten som har gitt navnet til et eget hefte.

Det kan stemme, men Bjartmann er ingen superheltserie. For Runde bruker superhelten i parodisk og metaforisk øyemed, og hovedserien her handler om klassefester, ungdomsforelskelse og pubertet i Ulsteinvik. Superhelten som følelsesmessig metafor fungerer fantastisk i Chris Wares Jimmy Corrigan, men hos Runde blir det verken fugl eller fisk. Bjartmann-seriene er ikke bra som superheltserie, ikke spesielt dyptpløyende som ungdomsskildring og ikke særlig morsomt som parodi.

Med serier i Forresten, Smult (Kristopher Schau-samarbeidet Margarin) og Rundetid i ungdomsbladet Spirit har 24-åringen fra Ulsteinvik vist seg frem som en av norske seriers mest originale nye talenter. Forventningene er store, og derfor ender hans første solohefte opp som en skuffelse. Årsaken er at han på linje med Ronny Haugelands heftedebut Torden Gorgon har valgt en hovedperson som fungerer dårlig. Streken er god, uttrykksfull og kontrastrik, mens biseriene ”Sleggja” og ”Piåkno” også er gode. Men skal Bjartmann-figuren forfølges videre, må Runde gi ham mer retning og dybde. Bedre lykke neste gang!

Øystein Runde
Bjartmann nr. 2
Jippi Forlag 2004
5/6

“Superhelt uten retningssans” var undertegnedes dom over det første heftet med Bjartmann, Øystein Rundes lettere forvirrede superhelt fra Ulsteinvik. Den gang virket det ikke som den talentfulle Runde helt hadde bestemt seg for hva han ville bruke superhelten sin til, men nå er det definitivt andre boller.

Julehistorien ”Vesle Bjartmann” er blitt en hverdagsfabel med truende toner, der vår vesle superhelt slett ikke har det bra. Pappa spiser av fleskepannekakene hans, og bestefar slår når Bjartmann vil leke med romskipet hans.

Dette er uhyggelig surrealisme et sted mellom Rundes egen Margarin (skrevet av Kristopher Schau) og Chris Ware. ”Bjartmann i butikk” er en artig og leken stiløvelse med trist slutt, mens ”Bjartmobilen”  er en morsom bagatell. Rundes reisebrev fra New York, derimot, er verken spesielt bra eller morsomt, men hva gjør vel det når han har spandert det definitive høydepunktet til sist.

”Vi utanfor rognposen” er et smart, morsomt og suverent timet eventyr om et lite rogn og dens utrettelige kamp for ikke å bli spist. Etter en ustø start har Øystein Runde klart å lansere Bjartmann som sin egen høyst personlige og innholdsrike antologi, og fortsetter han slik kan vi snart plassere bladet hans ved siden av Christopher Nielsens Weltschmerz og Jasons Mjau Mjau.

Kristopher Schau og Øystein Runde
Margarin
Seriehuset 2006
4/6

Guffen surrealisme uten nettkjenning.
Vinteren står i Kristopher Schaus tegn. Han har gitt ut boken Et Norge i krig og The Cumshots-platen Just Quit Trying, og her er en griselekker samling av tegneserien Margarin fra antologien Smult – med rubbel, bit og flere upubliserte episoder i stive permer.

Serien passer som hånd i hanske inn i Schaus større prosjekt om å sprøyte mest mulig ubehag inn i hverdagen vår, og enkelte scener er noe av det ekleste og mest forstyrrende jeg har lest i norske serier. Øystein Runde viser seg igjen fram som en av Norges mest lovende serieskapere, og klarer å gi liv til den særeste logikk og de mest groteske scener.

Problemet er at serien aldri kommer forbi introduksjonen av universet for å fortelle en skikkelig historie, samtidig som inspirasjonen fra amerikaneren Dave Cooper blir vel tydelig. Dermed får Margarin noe uforløst over seg, men jeg håper dette ikke blir duoens svanesang.

I tillegg må selvsagt Futen, tegnet av Knut Solberg, nevnes. Her kan du lese min anmeldelse av det første albumet i serien.

Glem Sin City. Det er 100 Bullets som har satt ny standard for krim i tegneserieform. Nå er serien fullført etter – nettopp – 100 numre.

Det var høytidsstund da nummer 100 av 100 Bullets deiset ned i postkassa. Personlig synes jeg kanskje konpirasjonsbiten av opplegget tok vel overhånd de siste 20-30 numrene, på bekostning av hverdagskrimelementene, men det er likevel bare å ta av seg hatten for Brian Azzarello og Eduardo Risso, som helt siden 1999 har levert månedelige doser actionkrim av høy klasse. Spesielt imponerende er det at Risso har klart å tegne alle numrene, uten noen former for fill-ins. Her er min anmeldelse av de 80 første numrene.

________________________________

«Er det ikke deilig å ha noen å hate?» sang Michael Krohn. Det er i alle fall deilig å få slå dem flate uten å måtte tenke på konsekvensene. Det er vel tvilsomt om forfatter Brian Azzarello noen gang har hørt Raga Rockers, men ideen bak hans storverk 100 Bullets har samme utgangspunkt som «Noen å hate».

«Det går ikke én dag uten at jeg tenker på å drepe noen,» skrev Azzarello da serien startet opp i 1999, og konseptet var såre enkelt. Se for deg at du oppsøkes av en mann med en koffert fylt med en pistol, hundre kuler og håndfaste bevis på hvem som ødela livet ditt. De stakk av med dama, drepte familien din, fikk deg fengslet på falsk grunnlag, det spiller ingen rolle. Det viktigste er at livet ditt går i motbakke, og at du står foran en kar med bevisene på hvem som har skylda og midlene for å ta hevn. Ikke nok med det, mannen med kofferten sier også at du ikke trenger å frykte verken politi eller domstol. Våpenet og kulene kan overhodet ikke spores. Hva gjør du? Øye for øye, tann for tann, eller vende det annet kinn til.

Hardkokt og gråstenket
I 100 Bullets møter vi en rekke ulike mennesker, som alle reagerer svært ulikt på tilbudet fra den mystiske Agent Graves. Serien startet samme år som tv-serien The Sopranos, og universet til Azzarello har utvilsomt noe av de samme hardkokte miljøene, de samme gråsonene mellom rett og galt og den troverdige og levende dialogen som har preget sagaen om Tony Soprano og kompani. Begge seriene går nå også mot slutten, 100 Bullets har nylig passert 80 av sine – selvsagt – 100 planlagte numre, og de første kapitlene er også oversatt til norsk.

Når du begynner å lese serien føles det som en novellesamling, der Agent Graves binder sammen en rekke forskjellige menneskeskjebner i hele USA, Mexico og Frankrike. Men det tar ikke lang tid før konturene av noe større kommer til syne, for Graves følger sin egen agenda. Og de forskjellige menneskene dukker opp igjen, ofte i helt nye roller, og etter hvert tar den store konspirasjonen over.

100 Bullets handler på overflaten om hverdagskriminalitet, men skjult i kulissene finner vi en kriminell organisasjon som får Sopranos-familien til å virke som gjengen på kjøpesenteret. Og en mystisk organisasjon med drapsmenn, kalt The Minutemen. Det blir etter hvert stadig vanskeligere å følge med i alle svingene, og jeg måtte lese eposet to ganger for å få med meg alle detaljene og sammenhengene.

Konspiranoia
Azzarello var et ubeskrevet blad da han i 1998 begynte sitt samarbeid med den argentinske tegneren Eduardo Risso med miniserien Jonny Double (på norsk i 1999). Risso hadde tidligere tegnet flere serier for det argentinske og europeiske markedet, som den episke albumserien Fulù (på dansk) og vampyrserien Den udødelige (på norsk i 2006), men i Risso fant han en forfatter som passet som hånd i hanske til hans skyggefulle og stemingsrike strek, med en filmatisk fortellerstil spekket med zoominger, raske klipp og stadige skift i «kameravinkel».

Og utrolig nok har Risso levert tegningene til hvert eneste kapittel, med unntak av et spesialnummer for nye lesere der flere kjente tegnere fikk gi sin versjon av seriens viktigste figurer. Dette har gitt 100 Bullets en flyt og kontinuitet som er fraværende i for eksempel Sandman, der stadig skiftende og høyst variable tegnere spolerte den helhetlige følelsen serien kunne ha hatt.

Den store konspirasjonen i «100 Bullets» får kanskje i overkant stor plass etter hvert, men reisen fram er en nytelse takket være Rissos strek og Azzarellos sikkerhet når det kommer til å skildre svært ulike miljøer med troverdighet og naturlig dialog.

Krimbølge
100 Bullets er høydepunktet i den nye bølgen av amerikanske krimserier, men den er langt fra alene. Frank Miller innledet trenden med den stiliserte og ultravoldelige Sin City tidlig på 1990-tallet, og den fikk siden følge av serier som filmatiserte serieromaner som Road To Perdition og A History of Violence. David Lapham skapte kollektivromanen Stray Bullets og Brian Michael Bendis ga ut krimserier som Jinx, Goldfish og Torso, sistnevnte basert på en sann historie om Elliott Ness’ jakt på en seriemorder i Cleveland på 1930-tallet.

I dag er Bendis mest kjent for sine Marvel-serier, men har holdt krimnerven ved like. Der Miller i Sin City buste inn med sin superheltstil i krimverdenen til Mickey Spillane, har Bendis tatt med seg krimmysteriet inn i superheltenes verden. I Alias skriver Bendis om en privatdetektiv med superkrefter i Marvel-universet, men det er Powers som er hans mest underholdende miks av krim og superhelter.

Her møter vi Christian Walker, som på grunn av tapte superkrefter må legge karrieren som superhelten Diamond på hylla til fordel for en vanlig jobb som mordetterforsker. Riktignok jobber han i politiets «powers»-avdeling, som er slang på superheltrelaterte saker. Der Alan Moore utforsker det parodiske med en verden full av superhelter i Top Ten, en slags superheltutgave av NYPD Blue, klarer Bendis å sjonglere action, mystikk, humor og drama på en medrivende måte i Powers. På hver sin måte viser både Bendis og Azzarello hvordan krim- og superheltsjangeren både kan løsrives fra klisjeene, og hvordan gamle klisjeer kan framstå som nye bare de blir brukt på overraskende vis.

Brian Azarello og Eduardo Risso
100 Bullets nr. 1-80
Vertigo/DC Comics
5/5

Brian Michael Bendis og Mike Avon Oemning
Powers bok 1-11
Image/Icon/Marvel
4/5

3 kriminelle bieffekter

1. Tegneserie: David Lapham
Gjennombruddet Stray Bullets er en realistisk krimserie, en kollektivroman som følger en gruppe mennesker fra 1970-tallet og fram til i dag. Den har tatt (for) lang pause, men Lapham har fullført to andre hardkokte krimserier: Miniserien Murder Me Dead og tegneserieromanen Silverfish.

2. Roman: George P. Pelecanos
I Svart sirkus, den siste Pelecanos-romanen oversatt til norsk, ender det hele med at privatetterforsker Derek Strange drar til Virginia for å brenne ned en våpenbutikk. Forfatteren er en mester i å lage innfløkte og engasjerende dramaer ut fra hverdagskriminalitet som ikke får mer enn en notis i avisene, og han ble også hentet inn som manusforfatter og produsent i The Wire for å få sving på realismen, intrigene og ikke minst dialogen.

3. Tv-serie: The Shield
Ved siden av The Wire er det The Shield som dukker opp i diskusjoner om dagens beste tv-krim. Totalt sju sesonger er fullført om et hardtslående polititeam i Los Angeles, og serien overbeviser med sitt realistiske blikk på gjengvolden i L.A. og skaper debatt på grunn av dens fokus på korrupsjon i politiet. Sesong sju er nettopp sluppet på dvd i USA.

Tore Strand Olsen gikk fra grisehumor i Pyton til autoriserte tegneseriebiografier om filosof Arne Næss. I anledning Pyton-programmet på Oslo Comics Expo fredag 22. mai, poster jeg dette TEGN-intervjuet fra 2002, hvor han snakker ut om dette og alt imellom.

OBS! Dette intervjuet ble opprinnelig publisert i TEGN i 2002, da jeg fikk sjansen til å boltre meg i laange intervjuer i beste/verste Comics Journal-stil. Sjekk ut et lignende intervju med Lise Myhre her.

Tore Strand Olsen er Norges høyeste serietegner. Etter skoletid i Pyton og en noe virrende og utålmodig mellomperiode har han med den 90 sider lange tegneseriebiografien om filosofen Arne Næss skapt et verk som står til høyden.

Stedet er restaurant Justisen i Oslo. Serietegneren Tore Hund farer gjennom lokalet da en gammel kompis får øye på ham. Tore slår seg ned for en halvliter.

- Nå, hva er det du holder på med for tia? spør kompisen.

- Jeg lager tegneserier.

- Jøss, sier du det? Tegneserier. Kan du leve av det’a?

Tore Hund eksploderer, og leverer det som i ettertid er blitt stående som Tore Strand Olsens trosbekjennelse: “Jeg lever faktisk av tegneserier! Men jeg lever også FOR tegneserier! – MED tegneserier! – GJENNOM tegneserier”.

Karen fra Fredrikstad smiler lurt over den seks sider lange serien som innkasserte ham Norsk Tegneserieforums Sproing-pris for 1997.

- Jeg er ikke så ekstrem, Tore Hund var meg selv i overdrevet utgave og satt på spissen. Egentlig var serien tenkt som en parodi på selvbiografiske serier hvor jeg samtidig kunne tegne i funny animal-stil. Men det endte mer som en serie om det å lage tegneserier.

Ender, gallere og sjørøvere
Tore Strand Olsen har allerede en lang karriere som profesjonell serietegner bak seg. Som 20-åring kom han inn i den rølpete suksesshistorien Pyton da bladet var på høyden i 1990. Han fikk også med seg den seige og vonde nedturen, prøvde seg innenfor undergrunnsestetikken til Jippi Forlag, har gjort noen famlende forsøk på stripeserier og er nå optimist over at bokforlag viser større interesse for tegneserier. Men det startet med Donald, Asterix og sjørøvere.

- Veldig mange spør når jeg begynte å tegne, men da spør jeg “når sluttet du?” tilbake. Min greie er at jeg fortsatte å tegne, mens de fleste slutter. Jeg tegna alt mulig fra jeg var ganske liten, og kopierte tegneseriefigurer helt fra starten av. Jeg lagde aldri tegneserier, men bare kopierte og skapte mine egne figurer. Jeg må ha gått i andre klasse da jeg lagde en blanding av Mikke Mus og en sjørøver – trolig inspirert av min egen Playmobil-sjørørverskute og interesse for sjørøverfilmer.

Tores to eldre brødre var også viktig i dannelsesprosessen. Eldstebroren kjøpte selv Tempo og ga bladene videre til Tore etterpå. Den mellomste broren tviholdt på sine Sølvpilen, mens Tore selv fikk Donald Duck & Co.

- Jeg leste selv om jeg ikke kunne lese; jeg forsto at det var noe inne i boblene som var viktig for forståelsen, og at det var noe jeg måtte finne ut av. Jeg var særlig opptatt av Donald og Asterix, to serier som jeg fortsatt leser med glede. Det var de to største, men etter hvert som jeg begynte å kjøpe serier var alt interessant. Den brede interessen har holdt seg fram til i dag.

Unge Tore slukte og kopierte tegninger fra de seriene han kom over, og jo mer like Tores tegninger var originalene, jo bedre var de. Han fikk en følelse av at dette var noe han mestret, men gjorde seg aldri noen dype tanker om hvordan disse tegneseriene ble til. Tore skjønte ingen ting da han leste at en kar ved navn Goscinny var død, for seriene hans kom da vitterlig fortsatt ut i Tempo.

Men så oppdaget han Serie-Fokus i 1980, et feinschmeckermagasin som presenterte serier som The Spirit og Corto Maltese på norsk, men – enda viktigere – også slapp til norske serieskapere.

- Det gjorde voldsomt inntrykk på meg da jeg fant ut at det var folk i Norge som laget tegneserier. Særlig Arild Midthun gjorde inntrykk med Sirkus, som senere også dukket opp i Fantomet. Men hele Serie-Fokus var en åpenbaring; her var voksne mennesker som tok tegneserier seriøst og jeg slukte alle artiklene og trodde jeg skjønte alt – men egentlig skjønte jeg ikke noen ting.

Ledestjernen Arild
Tore skjønte med dette at han faktisk kunne ha serieskaper som yrke, og Arild Midthun ble hans kunstneriske ledestjerne gjennom mange år. Midthun var et ambisiøst forbilde for en 10-åring med sine detaljrike og teknisk svært dyktige strek et sted mellom Franquin og Uderzo.

- Arild ga ut Truls og Trine i 1983, og jeg synes fortsatt det er det beste norske albumet noensinne. Det er stilsikkert gjennomført og veldig sjarmerenede, og det inviterer leseren inn på en måte som ingen norske album har gjort, verken før eller siden

Mens Tore fortsatte å kopiere tegninger fra seriene han leste, falt han plutselig for superhelter. Verken Marvel- eller DC-seriene hadde engasjert ham tidligere, men så snublet han over Semics Prosjekt X (X-Men) i 1985 – på tampen av Chris Claremonts og John Byrnes “Dark Phoenix”-saga.

- Jeg fikk et kjempekick av Prosjekt X og det førte til at jeg kjøpte alt i Semics Marvel-serie; Edderkoppen, Hulk og ikke minst Frank Millers Demonen (Daredevil). Å tegne superhelter var aldri min greie, men i Prosjekt X var det den effektfulle kombinasjonen av superhelter og melodrama som traff meg. Etter dette fulgte John Byrnes Supermann-serie Man of Steel og så kom Millers The Dark Knight Returns og Alan Moores og Dave Gibbons’ Watchmen på norsk i 1987. De åpnet opp en helt ny måte å se på serier for meg, og jeg anser meg som ganske heldig som fikk følge den kunstneriske oppturen – fra Prosjekt X til Watchmen - på nært hold. Superheltinteressen min kulminerte på et vis i 1987, og jeg har ikke vært så opptatt av det etterpå.

Men det som virkelig kom til å forandre Tores livet var humorbladet Norsk MAD, og senere Pyton, på 1980-tallet. MAD kjøpte Tore fast allerede fra 1982, og kombinasjonen av amerikansk crazy-humor med ekstra fokus på norske forhold og norske serier som bonus traff Tore midt i hjerterota. Og så kom Pyton - med enda flere norske serier.

- Pyton fulgte jeg helt fra starten og jeg måtte fly rundt og lete etter det i Fredrikstad, for forlaget Gevion hadde ganske dårlig distribusjon. Jeg ble imponert over hvor flinke tegnere som var med der, og igjen var det Arild Midthun som imponerte mest. Men samtidig begynte andre tegnere å utvikle seg: Jeg var ikke så begeistra for Tommy Sydsæter i Norsk MAD, men i Pyton utviklet han en veldig fin stil med figurer som Dølle Døck og Rhesus Minus.

Både Pyton og Norsk MAD ble bemerkelsesverdige norske seriesuksesser under redaktør Dag Kolstads myndige hånd. MAD hadde på det meste et salg på over 50.000 i måneden, mens Pyton lå 10.000 under dette i storhetstiden. I Pyton ble Kolstad attpåtil omskapt til den fete og onde Redaktøren, som tvang sine tegnere og forfattere til å produsere bæsj-, sex- og spy-vitser i et forrykende tempo. “Pyton var et tidsskrift for unge herrer med tannregulering og dårlig smak”, sa Frode Øverli i et intervju med Dagens Næringsliv.

Reklametegning
I mellomtiden begynner Tore Strand Olsen på treårig reklamelinje på Glemmen videregående skole i Fredrikstad, først og fremst fordi det første året bare besto av tegneundervisning.

- Jeg tok bare førsteåret, for jeg kom heldigvis aldri inn på andreåret på grunn av for dårlige karakterer, ellers hadde jeg vel tegnet støvsugerreklamer i dag. Frem til da hadde jeg lært å tegne ved å kopiere, men på tegnelinja fikk jeg lære slike ting som croquis-tegning, tegning etter modell, kunsthistorie og anatomi. En ny verden åpnet seg; dette var første gang jeg måtte tegne etter blanke ark. Bare det å sitte i et fullt rom med mennesker som tenkte seriøst på tegning var en stor opplevelse.

På skolen tegnet Tore lite serier, og det endte da også med dårlig karakter da han forsøkte seg på å besvare en kunsthistorieoppgave i form av en tegneserie. Ironisk nok livnærer Tore seg dels i dag av å lage tegneserier til bruk i informasjon for bedrifter og offentlige etater.

- Jeg har ikke laget så mye serier for reklamebruk, men det er først og fremst fordi jeg ikke har pusha det noe særlig. Jeg tror serier som informasjon og reklame har et stort potensiale. Tegneserienes pedagogiske kraft er enorm, for eksempel kan både bruksanvisningene til Ikea og nødplanene i fly defineres som tegneserier. Tegneserier er to ting: Informasjon og fortelling, og mye av det som kan defineres som tegneserier, men ikke oppfattes som det, ligger i grenselandet mellom informasjon og fortelling. Problemet med å få slike oppdrag et å treffe de rette folka, samtidig som de må føle at de får ideen selv. Slik er det også i forlagene; de må helst få ideen selv for at det skal bli noe av – og dessverre skjer dette alt for sjeldent.

Tore kom altså ikke inn på andreåret på skolen, og tenkte at det var like greit. For da kunne han heller satse på å lage tegneserier. Etter noen mindre vellykkede forsøk på å lage en serie for lokalavisa og en serie for eldre (!) med handling på fra et gamlehjem, løsnet det da Pyton etterlyste serier til nysatsningen Pyton Spesial – et Pyton der leserne fikk lage sine egne tegneserier.

- Jeg hadde vist Terje Nordberg gamlehjemserien min, men ellers hadde jeg ikke turt å sende inn serier. Sammen med en kompis, Rune Nødtvedt, lagde jeg tre episoder av serien Dos Sombreros - som var mest basert på en intern humorgreie vi hadde gående. Og alle kom på trykk! Det var kjempekick, helt enormt. Jeg gikk med sitring i hele kroppen til kiosken for å kjøpe bladet. Opplevelsen av å se sine tegninger på trykk i et ordentlig tegneserieblad var helt ubeskrivelig.

Dette førte naturlig nok til at Tore fikk blod på tann, og han var med i hvert eneste Pyton Spesial etter det. Etter Dos Sombreros fulgte han opp med en Asterix-parodi, og det svimlet alvorlig for Tore da han fikk skryt av Arild Midthun – som syntes det var veldig moro at noen tok Asterix like seriøst som han selv.

Pyton-redaktør Kolstad merket seg den unge, ivrige og talentfulle Fredrikstad-gutten, og i 1990 gikk Tore over i de profesjonelles rekker. Han ble ansatt i redaksjonen, først via Arbeidskontoret og så i fast jobb. Dette var på den tiden Norsk Strek hadde etablert seg som eget firma utenfor Pyton-utgiver Bladkompaniet – og den lille faste redaksjonen besto av Tore, Dag Kolstad og Tom Ostad – en annen ivrig tegner rekruttert fra Pyton Spesial.

- Det var veldig rart å komme inn i Pyton. Jeg var ikke der fordi jeg var så opptatt av stilen i bladet, men det var den beste måten å bli profesjonell serietegner på. Det var det stedet en fikk best betalt; som Frode Øverli har sagt: Det var en betalt utdannelse.

Profesjonell humorist
Livet til Tore ble snudd opp-ned. Han gikk fra å sitte som en litt håpløs arbeidsledig 20-åring på gutterommet i Fredrikstad til å være serietegner med bedre lønn enn sin egen far. Pyton-feberen var på sitt høyeste, men nedturen var rett rundt hjørnet.

- I ettertid har jeg skjønt at det var Rolf Håndstad (manusforfatter Rhesus Minus) som var den virkelig kreative drivkraften i Pyton. Han forsvant i 1990, rett før jeg begynte,  og jeg møtte ham bare en gang. Han var Pytons sjel, og da han forsvant var det ingen kjerne igjen. Nedturen startet da, og at Rolf forsvant var hovedgrunnen. Men samtidig må jeg si at det var veldig stort å jobbe med Dag Kolstad, som jeg hadde lest bladene til helt siden jeg lærte å lese. Han er kanskje den som har lært meg mest om å lage serier;  og en jeg har enorm respekt for.

Tore sluttet i Norsk Strek i 1992 for å bli frilanser, men fortsatte å produsere serier for Pyton. Han bodde i København i 1994 og 1995 og holdt til på tegnestuen Gimle – sammen med tegnere som Peter Snejbjerg, Freddy Milton, Sussi Bech, Donald-tegner Flemming Andersen med flere. Møtet med det danske miljøet var en stor inspirasjon og førte til at Tore klarte å riste av seg deler av sin store Arild Midthun-fiksering.

Men hjemme i Norge sank salgstallene for Pyton jevnt og trutt utover 1990-tallet og i 1995 forlot Kolstad redaktørstolen. Inn kom Waldemar Hepstein – fra miljøet rundt undergrunnsforlaget No Comprendo Press.

- Det var veldig spennende å få Waldemar inn som redaktør, men det ble nok en litt for stor overgang for ham å komme rett fra undergrunnsseriene til å styre Bladkompaniets flaggskip. Det ble veldig rart, men for meg personlig var det en veldig positiv opplevelse. Jeg merket at Waldemar hadde en helt annen holdning til tegneserier enn den jeg kjente fra Pyton-miljøet. På den tiden var tegneseriemiljøet i Norge langt mer splitta enn i dag, med Norsk Tegneserieforum, TEGN, Pyton, No Comprendo, Donaldistene og Semic på hver sin haug – snerrende mot hverandre. Og Hjemmet var det samme tåkeslottet som Egmont fortsatt er i dag.

Året etter kom Elisabeth Fryking fra svenske Pyton inn og overtok den norske redaktørstolen. Men det ble ikke bedre da hun forsøkte å innføre svensk Pyton-stil i Norge.

- Hun hadde gjort svensk Pyton veldig populært, men da hun kom til Norge viste det seg at norske og svenske Pyton var to forskjellige ting. En viktig del av norske Pyton var at det ble lagd av nordmenn og var noe nært, mens Fryking hadde en større distanse til konseptet. Men det var uansett bare et tidsspørsmål før Pyton ble lagt ned, tiden hadde løpt fra Pyton - det var på ingen måte Frykings skyld.

Huskestue og undergrunn
Plutselig mistet Tore levebrødet, og han måtte prøve å få seg jobb andre steder. Løsningen ble etableringen av tegnestua Huskestue i Torggata i Oslo og flere oppdrag som kommersiell illustratør med bokomslag, infoserier og lignende.  I Huskestue ble han godt kjent med to andre leietakere; Jens K. Styve og John Arne “Jason” Sæterøy – begge tungt involvert i Jippi Forlag og med soloheftene finnfinnfinn og Mjau Mjau på gang.

- Dette var noe nytt for meg. Jeg så hva de to holdt på med, syntes det var veldig spennende og så at det var et helt miljø rundt antologien Forresten, som jeg kunne tenke meg å bidra til. Dette var starten på en omflakkende serietilværelse, der Ørn Bjørn og Jørn – verdens dummeste tegneserie, serien som gir tar bløte vitser til en ny dimensjon, var det største innslaget av kontinuitet. Tore gikk fra kommerse Pyton til såkalte “personlige undergrunnsserier”, og passet ikke helt inn.

- Jeg vil ikke kalle Jippi-seriene for undergrunnsserier. Med undergrunnsserie mener jeg serier uten vanlig distribusjon, med en annen holdning til serier og som ikke er kommersielle. Men Jippi har både distribusjon gjennom Narvesen og får statsstøtte fra Norsk kulturråd. Jeg hadde ikke noe forhold til undergrunnsserier fra før av; det var umulig å få tak i slikt i Fredrikstad. Det tok meg lang tid å lære meg å like Robert Crumb, men jeg falt for ham etter at jeg leste hans Coffee Table Art Book etter at jeg hadde sett Terry Zwigoffs dokumentarfilm Crumb. Da fikk jeg veldig sansen for typen serier, mens jeg tidligere syntes alle selvbiografiske serier bare var dritt.

Møtet med Jippi-filosofien et lite sjokk, og plutselig var tegneserier redusert til Tores hobby – og ikke det yrket han var vant til.

- Det som var viktig med Jippi, var at det var et miljø bestående av hyggelige og flinke mennesker, og i starten fortsatte jeg i noenlunde samme stilen som tidligere. Jeg tilpasset meg Forresten på et vis, men det føltes aldri påtvunget. Min første Forresten-serie var en stum ensider som ble refusert i Pyton, mens Fobi og Noia hadde stått på trykk i Pyton tidligere.

Jippi-miljøet prøvde hele tiden å overbevise Tore om lage andre, mer personlige og realistiske serier enn de søte humorseriene han leverte, og Tore Hund var et resultat av denne pushingen.

- Det fine med både Pyton og Forresten var at jeg kunne tegne nesten som jeg ville, og hele tiden skifte stil – så lenge innholdet og historien passet inn i konseptet. Allerede i Pyton brukte jeg mange forskjellige tegnestiler og boltret meg med serieparodier. Jeg gikk fra det ene til det andre hele tiden, så å melde overgang til undergrunnsserier var ikke et så stort sprang som det kan virke som.

Tore har i det hele tatt en pragmatisk innstilling til tegneserier; han både holder på idealene sine samtidig som han er svært tilpasningsdyktig. Naturlig nok prøvde han seg også på stripeserier, etter at suksessene til Lise Myhres Nemi og ikke minst Frode Øverlis Pondus innførte stripealderen i norske tegneserier.

- Mambo var mitt første stripeforsøk i samarbeid med Jørgen Brekke, en kompis av Tom Ostad. Vi tok utgangspunkt i John Kennedy Tooles roman A Confederacy of Dunces, som handler om en fyr som bor hjemme hos mor, er enormt belest og bruker all kunnskapen sin til å plage vettet av mora si. Vi syntes dette var enormt morsomt, og prøvde å lage en stripeserie løst basert
på det.

Men Tore falt aldri helt for stripeformatet, og Mambo fant da heller aldri noe hjem. I 1999 skulle Tore og Tormod Løkling lage en stripeserie som julekalender i Dagbladet, med Donald, onkel Skrue og nevøene i hovedrollene. 24 striper var skrevet og rundt halvparten var ferdigtegnet da Disney-konsernet satte foten ned. Serien ble ikke godkjent og så aldri dagens lys.

- Stripen er et veldig attraktivt format, og for veldig mange er det en fin måte å lage serier på. Men personlig synes jeg det gir meg få muligheter som tegner. Humoren er det viktigste i en stripeserie, mens tegningene må være enkle – og for meg føles det veldig begrensende. Men når det er sagt, er nok Pondus den beste norske tegneserien i dag. Frode Øverli er den eneste som klarer å lage en hundre prosent vellykket stripeserie i Norge.

Filosofi og forenkling
Nå håper Tore at forlagene vil satse mer på større og lengre tegneserier, og håper Kagge Forlags satsning på Jeg, Arne Næss - en tegneseriebiografi over den norske filosofen i anledning hans 90-årsdag – kan fungere som isbryter. Albumet nærmet seg i januar 5000 solgte.

- Det var Arne Næss’ kone Kit-Fai som hadde ideen om å gi en tegneserie i bursdagspresang til sin manns 90-årsdag. Erling Kagge tente på ideen og ga oppdraget til Ola Hegdal. Egentlig skulle Ola gjøre både manus og tegninger, men han fant ut at det ville bli en alt for stor jobb på så kort tid. Vi to hadde lenge snakket om å gjøre noe sammen, og da jeg tilfeldigvis traff Ola på puben Cacadou Torggata, og han fortalte meg hva han holdt på med, syntes jeg det hørtes enormt spennende ut. Og da han slengte et forslag om at jeg skulle tegne etter hans manus i bordet, sa jeg ja tvert.

Den 90 sider lange tegneserien er Tores klart mest omfattende verk, og mesteparten ble tegnet i løpet av en tre måneder lang og svært intens periode. Tidsfristen var et problem, et annet problem var hvordan en skulle stappe inn Arne Næss’ rikholdige og 90 år lange livshistorie og omfattende filosofiske verk inn på 90 tegneseriesider. Her måtte ting kuttes ut og forenkles i stor skala.

- Vi hadde planlagt en masse som det aldri ble noe av, men utlukingen var i hovedsak Olas jobb. Det viktigste for meg var å få en helhet i det, en dramatisk fortelling. Rammefortellingen ble Arne Næss’ liv presentert som en underholdende fortelling, mens vi trakk inn hans inspirasjonskilder og filosofi i kapitler underveis. Vi syntes vi klarte å skape en dynamisk helhet ut av det.

Faren med prosjektet var at det skulle ende opp som en “illustrert klassiker”, en tung tekstmengde med illustrasjoner som bonus.

- Tidlig i prosessen bestemte vi oss for å lage det som en tegneserie,  og følgelig bruke tegneserieeffekter i stor grad. Jeg pushet på Ola for å få minst mulig tekst, noe som kan virke litt rart i en bok om Arne Næss. Men poenget var at vi ville at tegningene skulle fortelle, mens teksten bare var et tillegg. Vi holdt teksten til et minimum, og brukte en mengde tegneserieeffekter, som superhelter, funny animals og illustrasjoner av ting som bare er mulig i fantasien. Da jeg for første gang hørte om Næss’ teorier om “superrotten” var det aldri tvil om at det måtte illustreres som en rotte i Supermann-drakt.

- Vi ville ikke lage en kjedelig tegneserie-biografi, for det hadde vi sett alt for mye av. Vi ville lage en bok vi syntes det hadde vært morsomt å lese selv, og hadde ingen klar målgruppe – bortsett fra de som gjerne ville vite noe om Arne Næss, men som kanskje ikke turte eller orket å ta fatt på noen av bøkene hans.

I Blått Blod fortsatte Tore Strand Olsen samarbeidet med Ola Hegdal.

Tror på seriebøker
Tore ønsker å fortsette samarbeidet med Hegdal, og tror også at fremtiden vil bringe flere seriebøker av typen Jeg, Arne Næss. Han har også full forståelse for at slike prosjekter da gjerne må knyttes opp til figurer eller kjendiser med kommersiell verdi. De norske markedene er neppe modne for å satse på originale verk i stor skala, og tabloidiseringen gjør seg også bemerket i tegneseriebransjen. Duoen er for øvrig allerede i gang med en serie for fagbladet Bok & Bibliotek.

- Problemet med å selge inn tegneserieprosjekter er at forlagene gjerne vil se et ferdig verk før de tar stilling til om det er verdt å gi ut. Men det er ikke økonomisk forsvarlig å fullføre slike store prosjekter uten at du vet at du får betalt for det; forlagene må godta et prosjekt ut fra ideer, manus og skisser. Og med Næss-boka tror jeg at vi har bevist at det er mulig å gjøre noe slikt på et bokforlag. Jeg tror også norske tegneserier har et potensial i fagbladene, bare se på Arne And som gikk i Metallarbetaren i Sverige.

Tore ser for seg at stripe- og humorhefter som Pondus og Larsons gale verden gis ut side om side med større bokprosjekter. Det han savner er mellomtingen; et blad med mulighet til å gjøre ti sider lange historier og som tilbyr serieskaperne et kreativt miljø med redaksjonell oppbacking.

- I dag finnes det ikke alternativer til å lage stripeserier i ensomhet, mellomlange serier på hobbybasis og større bokprosjekter. Det profesjonelle miljøet fra Pyton, med Dag Kolstad i spissen, eksisterer ikke i dag. Du kan si hva du vil om innholdet i Pyton, men rent tegneseriefaglig holdt det mål hele veien. I dag finnes ikke noe sammenlignbart miljø, det nærmeste er Bladkompaniets Tormod Løkling, men han har lite tid til å ta seg av folk.

Og Smult er preget av ferske serieskapere som jobber på hver sin tue, uten at noen av de gamle ringrevene er med og kan gi råd og opplæring.

Helt propell
Tore har i flere år arbeidet med et bladprosjekt under navnet Propell, som han forteller var bygd opp etter mønster av Donald Duck & Co.

- Vi var en gjeng på 10-15 stykker som hadde lyst til å lage et blad i Donald-tradisjonen – uten striper, men med én til ti sider lange historier. Vi ønsket å kombinere den faglige måten å jobbe på fra Pyton med en helt annen type tegneserier. Målgruppen var bevisst veldig uklar, og det skulle ikke bli noe rent barneblad – mer et “allround”-blad som Donald Duck & Co.

Gjengen så for seg Propell som et månedsblad og presenterte en dummy for forlagene, men interessen var laber – noe Tore i ettertid forstår veldig godt.

- Det er veldig dyrt å sette i gang et slikt månedsblad, og ideen er dessverre blitt liggende i flere år. Siste nytt er  at Bladkompaniet er interessert i å gi ut det vi har laget som en sommerspesial. Vi vet ikke hva det vil hete eller hvordan det skal presenteres, men jeg er ganske sikker på at det i alle fall vil komme ut et nummer. Stripeseriene går jo bra, men er det ikke da på tide å gå et skritt videre? Der har bladforlagene et ansvar; de gir jo nettopp ut blader – og da bør en lage bladserier, stripeseriene er jo et avisformat. Bladkompaniet og Egmont lager stort sett humorblader etter Billy-malen; samlinger av stripeserier. Nå er det på tide å tenke nytt.

Tore er ikke fremmed for det kommersielle, og har arbeidet med Mummitrollet CD-ROM og tegning for Teenage Mutant Hero Turtles. Nå har han tro på oppdatering av gamle norske seriehelter.

- Jeg tenker mye på å rekonstruere gamle norske serier og konsepter, ting som mange synes er kjipt. Det hadde vært moro å lage nye versjoner av serier som Nils og Blåmann og Vangsgutane, men ikke som parodier. Ingeniør Knut Berg hadde også vært morsomt å oppdatere, men den er så sær at det hadde vært vanskelig å ikke ende opp i parodien. En serie som Smørbukk har prøvd å henge med i tiden, men på den måten blir endringene usynlige for folk flest. Jeg tenker på radikale nyversjoner, slik som Frank Miller gjorde med The Dark Knight Returns. Jeg har også tro på synergieffekt mellom flere medier, slik at en lager tegneserier med figurer som allerede er kjent fra tv, film, litteratur eller andre medier fra før.

- Vil tegneserier være masse- eller nisjekultur i årene framover?

- La oss for Guds skyld ikke håpe det blir en nisjekultur. Jeg tror det fortsatt vil være en del av populærkulturen, fordi tegneserier har sin egen unike måte å presentere ting på. Jeg håper kombinasjonen tegneserier og animasjonsfilm vil bli vanligere her i Norge. I Danmark ble et enormt animasjonsmiljø bygget opp som en direkte følge av tegnefilmversjonen av Peter Madsens Valhall, og noe lignende bør være mulig her i landet. Christopher Nielsens To trøtte typer-langfilm Slipp Jimmy fri kan
forhåpentligvis føre til noe av det samme.

Tore Strand Olsen
* Født i 1970 i Fredrikstad.
* Utdannelse: Førsteåret ved reklamelinjen på Glemmen videregående skole.
* Ansatt i Norsk Strek i 1990, ble frilanser i 1992. Holder i dag (2002) hus som en del av tegnestuen Huskestue, sammen med blant andre Geir Moen og Håvard “Styve” Johansen.
* Deler arbeidstiden sin noenlunde 50/50 mellom kommersielle illustrasjonsoppdrag og tegneserier.
* Hobby: Skuespiller i teatergruppa Kraftlaget.
* Favorittserie: Little Nemo In Slumberland av Winsor McCay.

Bibliografi i utvalg
Egne utgivelser:
* Tore Hund & Co. nr. 1 (Jippi Forlag 1998)
* Pyton-album nr. 3, 1999: Serieparodier (Bladkompaniet 1999)
* Pyton-album nr. 2, 2000: Fobi & Noia (Bladkompaniet 2000)
* Jeg, Arne Næss – Et tegnet liv, med Ola Hegdal (Kagge Forlag 2001)
Bidrar i:
* Diverse serier i Pyton 1990-1996 (Bladkompaniet)
* Teenage Mutant Hero Turtles skoledagbok 91/92 og 92/93 (Egmont og
Atlantic Förlag)
* Ensidere i Teenage Mutant Hero Turtles månedsblad (Egmont og Atlantic
Förlag)
* Sesam Stasjon månedsblad 1992-1993 (Semic)
* Sesam Stasjon julehefte 1994 (Semic)
* Fem sider med “Gerner Schmidt” i Gale streger (Forlaget Ultima 1994)
* Diverse serier i Geek, tre nummer (Egmont 1997)
* Diverse serier i Forresten 1997-1999 (Jippi Forlag)
Ørn Bjørn & Jørn:
* Nr. 1-46 i Pyton, 1995-1996
* Nr. 49 i Geek nr. 3, 1997
* Nr. 50-52 i Tore Hund & Co. nr. 1, 1998
* Nr. 53 og utover i Pondus, 2000-2002

3 om TSO
Ola Hegdal, seriepartner på Jeg, Arne Næss:
- Tore er en mann som ikke har anlegg for å være langsint. Han er en omgjengelig kverulant og en lat perfeksjonist. Han er dessuten nesten to meter lang, noe som er langt for ett menneske og fryktelig langt for en tegner. Han er etter min mening en av de aller kvasseste tegnerne vi har i seriemiljøet i Norge. Det er ikke så mye stygt å si om Tore, det eneste måtte være at han har en tendens til å strø rundt seg med sjuke ordspill som nok muligens kan gå svake sjeler på nervene. Han eier heller ikke sans for penger, så får man se på det som et pluss eller et minus som man vil. Til tross for høyden over havet er Tore lillebror, noe som kanskje har bidratt til at vi går såpass godt overens.

Erik Falk, utgiver av Tore Hund:
- Tore er en trivelig kar som må berømmes for sin kompromissløse, men likevel profesjonelle holdning til seriemediet. Sånn sett finnes det sikkert mer enn ett selvbiografisk trekk i figuren Tore Hund. Tore Hund uttaler i en serie at han lever “for tegneserier! – med tegneserier! – gjennom tegneserier!”; et utsagn som jeg også synes passer på Tore. Seriene hans preges av grundighet og gjennomarbeidethet; enten det er kommersielle reklametegneserier eller bidrag i Forresten. Hans tegneseriefilosofi fører dessuten til utallige lange og inspirerende diskusjoner om tegneseriemediet.

Jason, tidligere Huskestue-hospitant.
- Hvis det ikke hadde vært for Tore (2,45), ville jeg (1,91) antageligvis vært Norges høyeste serieskaper, noe som alltid har irritert meg. Neste person som treffer ham på Cacadou må gjerne gi ham et dunk i hodet fra meg.

Superheltene blir både større, sterkere og mer populære, trekker til seg flere ambisiøse og talentfulle kunstnere og skaper suksess og store overskrifter. Alan Moore er ikke den eneste om har røsket opp i superheltenes univers.

OBS! Denne saken ble opprinnelig publisert i Morgenbladet i 2003. De norske superheltbladene sliter riktignok, men de amerikanske superheltene har på ingen måte forsvunnet.

”This is utterly appalling!”. Det var den engelske tabloidavisen Daily Mail som siterte en anonym kilde ved det britiske kongehuset, og avisen skrev selv under på misnøyen. Årsaken var den amerikanske superhelttegneserien X-Statix, en avlegger av voldsomt populære X-Men skrevet av engelskmannen Peter Milligan. Hva Milligan hadde gjort? Vel, han hadde planer om å gjøre avdøde prinsesse Diana om til superhelt – en mutant med overnaturlige evner.

“Jeg ble klar over prinsesse Dianas mutantkrefter like etter dødsdagen hennes. Som serieforfatter ser jeg at disse kreftene ikke var stort i forhold de flygende og teleporterende karene jeg vanligvis beskjeftiger meg med, men kreftene var uansett interessante,” skriver Milligan i en kommentar i The Guardian.

Dianas påvirkningskraft
Han forteller videre at han var på en pub i Nord-London med en kamerat like etter dødsfallet, der de skålte for Diana – men ikke klarte å styre seg fra en solid dose svart humor på den avdøde prinsessens vegne.

“Jeg innså at vår mørke humor gjorde flere andre pubgjester sinte og fortvilte, og ikke bare Daily Mail-lesere. En gjeng irske karer mumlet stygt og stormet ut. Det samme gjorde en ung svart mann. Diana hadde tydelig en mystisk påvirkningskraft på folk selv i døden,” skriver Milligan.

Det var dette som slo Milligan da han flere år senere satt med ansvaret for superhelttegneserien X-Force. Den startet som en tradisjonelt ”spinoff” av populære X-Men, men i hendene til Milligan og tegner Mike Allred ble den raskt noe helt annet og skiftet navn til X-Statix. Serien var ikke lenger en tradisjonell superheltserie, men en treffsikker satire over det moderne kjendissamfunnet. Mutantene var fortsatt superhelter, men de oppførte seg mer som film- og popstjerner. De hadde egne agenter, åpnet butikker og var mer interessert i egen kjendisstatus, lommebok, sex og økonomisk makt enn å redde verden. Dessuten døde heltene som fluer, ofre for Milligans skarpe og fremfor alt morsomme samfunns- og mediekritikk i superheltinnpakning.

” I X-Men er mutantene fryktet og hatet. I X-Statix har mutantene snudd situasjonen på hodet og gjort seg selv til stjerner; glamorøse, rike og mektige. Jeg synes det var akkurat det Diana gjorde med vår kongelige familie. Det jeg har mest lyst til å gjøre nå er å få David Beckham med i serien, siden han er det perfekte eksempel på hvordan noens ”superkrefter” – i dette tilfellet evnen til å skyte en ball – har kommet helt i skyggen av personens kjendisstatus. Jeg vil kle ham i en trikot, gjøre ham til en homoerotisk pinup, knuse nesa hans i slagsmål med Hulk og se markedsverdien hans synke, drømmer Milligan.

Superheltenes tidsalder
Men i forrige uke ble det klart at Marvel Comics, utgiveren av X-Statix, har valgt å ikke publisere historien med prinsesse Diana. Beckham-ideen blir nok også vanskelig å gjennomføre, først og fremst fordi fotballspilleren fortsatt ikke er en stor nok kjendis i USA.

Eksempelet er bare et av flere på at vi lever i superheltenes tid: Ang Lee regisserer Hulk, mens regissørkollega Kevin Smith koser seg med å skrive Daredevil-serier. Filmbransjens største sexsymboler står i kø for å spille superhelter: Halle Berry, Hugh Jackman, Sean Connery og Ben Affleck – mens Nicholas Cage har så dilla at han tok etternavnet til superhelten Power Man alias Luke Cage).

Suksessfulle prosaforfattere som Greg Rucka og Brad Meltzer skriver Batman og Green Arrow, Babylon 5-skaper J. Michael Straczynski skriver Spider-Man mens tv-skjermen fylles av serier som Batman Adventures, Smallville, Jeremiah og Sabrina the Teenage Witch. Det går ikke en uke før ryktene om en ny Hollywood-filmatisering slippes fri på nettet, og blir det film står dataspillbransjen i kø for å henge seg med.

De mest populære superheltene er nærmest nasjonale ikoner i USA, men denne gangen følger også Norge etter. Her har det ikke vært like hett med trange trikoter og store muskler siden Johan Olav Koss regjerte på skøytebanen.

Minibølge i Norge
– Storsatsning på superhelter i USA “smitter over” på det norske markedet. Når interessen for superhelter blir større i USA, blir den gjerne det her også, ikke minst når mye av årsaken til all oppmerksomheten ligger i storfilmer som lanseres internasjonalt, sier Hege Høiby, redaktør i Egmont Serieforlaget.

Forrige gullalder for superhelter i Norge var på 1980-tallet, men etter lang tids bladtørke gir Egmont nå ut tre titler med opplag på 10.000–15.000; Spider-Man, New X-Men og Gigant, pluss filmhefter og andre spesialutgivelser. Men ikke nok med det, under paraplyen til den mektige Aller-gruppen har forlaget Seriehuset etablert seg med enda tre supre titler: Daredevil, Marvel Universet og Marvel Superheltene.

– Superheltseriene er tilbake fordi jeg er en av mange som har ønsket å se flere titler på norsk. De andre norske forlagene som har håndtert dette tidligere har hele tiden klaget over at disse selger for dårlig, enten her eller i land de samtrykker med, så det er et forsøk på å kunne få til noe innenfor smalere rammer, sier Jon Løvstad i Seriehuset.

Alle seriene på det norske markedet er hentet fra Marvel Comics, mens deres argeste konkurrent DC Comics – mest kjent for Supermann og Batman – fortsatt er fraværende. Egmont satser på å få gjort noe med den saken til neste år, men Marvel-dominansen er langt fra tilfeldig.

– Marvel dominerer filmfronten, helt klart. Med Daredevil, X-Men og Hulk bare i år og ny Spider-Man-film, Elektra og trolig enda flere neste år leder de an. Men, dette hadde ikke vært mulig hadde det ikke vært for det liv som Batman i 1989 pustet inn i sjangeren på filmlerretet, sier Løvstad, som også påpeker at Marvel har finpusset seriene sine betraktelig.

Marvel blar opp
Bryan Singers suksessfulle filmatisering av X-Men har vist seg svært viktig, og den førte til en givende innsprøyting av kreativitet, interesse og økonomi på et kritisk stadium for Marvel. For superheltene selv er det nok viktigst at Marvel og DC har innsett at figurene ikke selger seg selv. Derfor har Marvel med sin nye sjefredaktør Joe Quesada, selv serieskaper, i spissen bladd opp lommeboka og hanket inn de aller mest talentfulle forfatterne og tegnerne.

– Det er helt klart Marvel som har gjort seg mest bemerket de siste par årene. For det første med filmene de har fått gjort med sine mest populære figurer, men samtidig har de også hentet inn noen av de beste forfatterne og tegnerne på markedet og lansert nye titler med de gamle heltene, sier Høiby.

Dette har gitt flere resultater. For det første har Marvel lansert Ultimate-universet, som ganske enkelt tar tak i Marvels mest kjente figurer, oppdaterer de til 2000-tallet og begynner på nytt. Både X-Men, Avengers, Spider-Man og flere til har gått gjennom forvandlingen med eventyrlige resultater – mye takket være talentfulle forfattere som Brian Michael Bendis og Mark Millar. Spesielt Bendis’ Ultimate Spider-Man var et viktig forbilde for den vellykkede filmatiseringen.

– Ultimate-universet er en artig vri, og trolig ganske nødvendig hvis Marvel vil få med seg en ny generasjon superheltlesere, sier Høiby.

– Det som tiltrekker meg med superheltene er gode historier som flyter bra, troverdige karakterer bak maskene og flotte tegninger. Superhelt-settingen gjør det for meg til noe fantastisk og spennende utenom det dagligdagse – trolig det samme som tiltrekker science fiction-folket til sin sjanger, sier Løvstad.

Sønner av Alan Moore
Men det lages også superheltserier for et mer voksent publikum. Denne renessansen har mange røtter, som Dennis O’Neill og Neal Adams banebrytende serier om Green Arrow og Green Lantern på 1970-tallet og 80-tallsklassikere som Watchmen av Alan Moore og Dave Gibbons og Frank Millers Batman: The Dark Knight Returns. Men kanskje viktigst av alle var Alan Moores Swamp Thing tidlig på 1980-tallet. Her tok engelskmannen tak i en av DCs mindre kjente helter, og gjorde det om til en lynende intelligent, samfunnskritisk og rett ut skremmende miks av horror og mørk fantasy.

Moores suksess med Swamp Thing og senere Watchmen la grunnlaget for en større import av britiske serieforfattere flasket opp i mer satiriske blader som 2000 AD, Battle og Action; en britisk invasjon på linje med poprevolusjonen på 1960-tallet. Forfattere som Grant Morrison, Neil Gaiman, Garth Ennis, Mark Millar, Jamie Delano, Pat Mills og Peter Milligan hadde fellestrekk i en forkjærlighet for svart humor, brutal vold, kynisme og en inngående kjennskap til andre områder innen populærkulturen. Det var DC Comics som tok tak i britene og satsingen førte til suksesser som Sandman, Hellblazer og Preacher, og det er nettopp mange av disse forfatterne som Marvel nå har adoptert med stor suksess.

Fra surrealisme til matematikk
Skotten Grant Morrison har gjort X-Men like underholdende som under glansalderen på slutten av1970-tallet, samtidig som han med Animal Man, Doom Patrol, The Filth og The Invisibles har tøyd strikken for grensene mellom superhelter, surrealisme og postmodernisme lengre enn de fleste andre. Ta bare Doom Patrol, en gammel og lite kjent gruppe superhelter fra DC Comics med ”the world’s most bizarre superheroes” som motto.

Et motto de ikke fortjente før Morrison kastet seg over dem med stor glød og inspirasjon fra så forskjellige kilder som den tsjekkiske animatøren Jan Svankmajer, filmskaperne Kenneth Anger og Maya Doren og matematikeren Douglas Hofstadter. The Invisibles var om mulig hakket mer surrealistisk, med referanser til A Clockwork Orange, regissøren Pier Paolo Pasolini, den moderne shamanen Terence McKenna og gjestespill fra Byron, Shelley og marki de Sade. Han sjonglerer elegant sine mer personlige serier med mer tradisjonelle superheltserier, uten noen gang miste kloen og den personlige stilen.

Men mannen som mer eller noen andre viste at superhelter kan være et effektivt litterært virkemiddel for å fortelle absolutt hva du vil, hvor er han? Alan Moore har nettopp nedlagt sitt eget forlag America’s Best Comics for å satse på tyngre verk enn superheltseriene han gjorde der, men først etter å ha krysset superhelter med politiserier som NYPD Blue i Top Ten, og brukt bildet av den kvinnelige superhelten til å utforske magi, mystikk, sex og feminisme i Promethea.

For ikke å snakke om hyllesten til 1800-tallets litterære superhelter, kaptein Nemo, dr. Jekyll, Allan Quatermain med flere i The League of Extraordinary Gentlemen. En tegneserie som også har tatt turen til Hollywood, med Sean Connery i hovedrollen, men etter anmeldelsene å dømme overhodet ikke har klart å feste på lerretet. For å sitere Los Angeles Times’ anmeldelse: ”Tegneserier gir ikke film et dårlig navn lenger – det er motsatt”.

10 anbefalte superhelter
* Daredevil Visionaries av Frank Miller (Marvel). Da unge og sultne Miller ble sluppet løs i fri dressur på tampen av 1970-tallet, med inspirasjon fra film noir og japanske tegneserie, endte det med en liten revolusjon av superheltsjangeren.

* Swamp Thing av Alan Moore, Steve Bissette og John Totleben (DC). Med hjelp av magi, science fiction, skrekk, mørk fantasy og samfunnsengasjement gjorde engelske Moore Sumpvesenet om til et litterært, smart og skremmende mesterverk av en serie tidlig på 80-tallet.

* Watchmen av Alan Moore og Dave Gibbons (DC). Denne 12 nummer lange serien menneskeliggjorde superheltene, og plasserte de i en realistisk verden fylt med sosial uro, krigsfrykt, korrupsjon og politisk storspill.

* Batman: The Dark Knight Returns av Frank Miller (DC). Samtidig med Watchmen gjorde Miller denne mørke fremtidsversjonen av Batman, ypperlig fortalt med hjelp av filmatiske virkemidler og sikker historiefortelling.

* Doom Patrol av Grant Morrison og Richard Case (DC). Morrison tok tak i noen obskure superhelter og skapte en svært surrealistisk, leken og smart serie, og en serie som danner grunnlaget i Steven Shaviros diskusjon om postmodernisme i boken Doom Patrols.

* Animal Man av Grant Morrison og Chas Truog (DC). Søsterutgaven av Doom Patrol, ikke like surrealistisk – men en stadig fascinerende, underholdende og overraskende utforsking av superheltseriens premisser.

* The Invisibles av Grant Morrison med flere (DC). Morrison får frie tøyler til å skape sine egne anarkistiske og nihilistiske superhelter, og resultatet blir ”brain candy” av ypperste slag. Konseptet videreføres i ennå ikke fullførte The Filth.

* The League of Extraordinary Gentlemen av Alan Moore og Kevin O’Neill (America’s Best Comics). Moore viser likhetene mellom dagens superhelter og 1800-tallets litterære helter i en svært stilren og gjennomført hyllest til forfattere som Jules Verne, H.G. Wells og Robert Louis Stevenson. Utgitt på norsk i Magnum i 2001.

* New X-Men av Grant Morrison og Frank Quitely (Marvel). Morrison kvitter seg med alt dødkjøtt, setter klampen i bånn og er farlig nær å overgå klassikerne til Chris Claremont og John Byrne fra 70-tallet. Utgitt på norsk av Egmont Serieforlaget.

* X-Force og X-Statix av Peter Milligan og Mike Allred (Marvel). Serien snur alle superheltkonvensjoner fullstendig på hodet, og lager underholdende, fantasifull og infernalsk satire med hjelp av Milligans smarte tekster og Allreds blanding av streken til Jack Kirby og Andy Warhol.

Big Numbers er Alan Moores ufullendte mesterverk, som stoppet opp allerede etter to av planlagte numre tilbake i 1990. Nå har nummer tre dukket opp på nettet.

Da Alan Moore takket for seg i DC Comics på tampen av 1980-tallet, lei av superhelter og oppgitt over begrensninger, motgang og skrinlagte prosjekter som Twilight of the Superheroes, vendte han tilbake sterkere enn noen gang. Antologien Taboo begynte å publisere hans Jack the Ripper-opus From Hell og den erotiske serien Lost Girls som føljetonger, men den mest ambisiøse serien var ti nummer lange Big Numbers.

På overflaten en historie om hvordan et lokalsamfunn basert på Moores hjemby, Northampton i England, ble påvirket av byggingen av et nytt amerikanskeid kjøpesenter, men selvfølgelig også mye mer. Moore baserte også historien og fortellerteknikken på fraktalgeometri, kaosteori og ideene til den franske matematikeren Benoît Mandelbrot. The Mandelbrot Set var da også seriens arbeidstittel, om jeg ikke husker feil.

Tegningene var ved Bill Sienkiewicz, som nettopp hadde fullført Moores første journalistiske tegneserie Brought to Light, om Iran/Contras-skandalen, og Big Numbers ble utgitt på Moores eget nystartede forlag, Mad Love.

Det er fortsatt uklart hva som egentlig skjedde med Big Numbers. Samarbeidet med Sienkiewicz surnet i alle fall etter bare to numre i 1990, men assistenten Al Columbia ble hyret inn til å følge opp. Så begynner mysteriet. Samarbeidet mellom Moore og Columbia, som fortsatt bare var tenåring, ikke bare surnet, men gikk fullstendig over styr. Til nå har man spekulert i at Columbia nærmest tørnet som følge av Moores legendarisk detaljerte og pirkete manus, og at han i frustrasjon brant opp originalene til både nummer tre og fire. Noe tredje nummer av Big Numbers dukket aldri opp. Før nå.

På nettsiden LiveJournal har signaturen Glycon nå lagt ut hele nummer tre av Big Numbers, slik at vi endelig kan få lese det. Han forteller at han kjøpte de fotokopierte sidene på Ebay, i en pakke sammen med første og andre nummer av serien. Dette er en virkelig sjeldenhet, selv Alan Moore eier ikke en kopi av dette, og han har gitt sin tillatelse til nettpubliseringen. Nå kan vi også se at Columbia la opp til en stil som var svært nær Sienkiewicz’, for ikke å bryte helheten i prosjektet. Det eneste vi ikke får se, er om noen av rutene er i farger. I Big Numbers #2 var én rute i farger, og planen var å øke fargebiten fra nummer til nummer – slik at siste nummer var farger tvers igjennom.

Les hele serien her.

Alan Moore-uka, dag 7: Kan man få for mye Alan Moore? Svaret er ja, og bevisene er serier som Albion og Vigilante.

”Bak hver eneste rute i britiske tegneserier lurer Alan Moore,” skriver Neil Gaiman i forordet til Albion. Boka samler miniserien der Moore og datteren Leah vekker til live en hærskare obskure britiske superhelter fra 1960- og 70-tallet. Sammenlignet med Moores beste serier er Albion en småklomsete og slapt fortalt bagatell, mest for mannens største fans og nostalgiske engelskmenn.

Da er Et univers uten grenser, beklageligvis den siste utgivelsen i bokserien Alle tiders superhelter, en bedre investering. Også mest for Moore-fans, men en underholdende og interessant påminner om tiden da Moore prøvde å skape seg et navn i amerikanske tegneserier.

Boka er en forbedret utgave av amerikanske Across the Universe, utvidet med blinkskuddene ”Whatever Happened to the Man of Tomorrow?” (Supermann) og The Killing Joke (Batman).

Moores storverk for DC Comics er Swamp Thing og Watchmen, men i mellomtiden slapp han også til på alt fra ikoner som Supermann og Batman til obskure serier som Vigilante og Green Lantern Corps. Småhistoriene med sistnevnte er en videreføring av de snurrige science fiction-novellene Moore skrev for britiske 2000 AD, mens Vigilante-historien er noe av det dårligste han har skrevet.

Men det er fascinerende å se hvor raskt Moore finner formen med sin miks av superhelter, science fiction, humor og en finstemt sosialrealistisk menneskeliggjøring av figurene. Det er utrolig at samme mann står bak den klønete Vigilante-serien fra 1985 og den perfekt fortalte klassikeren The Killing Joke fra 1988, men i løpet av disse årene revolusjonerte Moore den amerikanske mainstream-tegneserien fullstendig.

Det mest frustrerende er faktisk å høre om Moore-seriene det aldri ble noe av, som Challengers of the Unknown, Martian Manhunter og Twilight of the Super-Heroes.

PS! Med dette er Alan Moore-uka på bloggen over, men det er fortsatt glitrende Moore-serier som ikke er omtalt. Vi har 2000 AD-seriene hans: Halo <em>Jones, Skizz, D.R. & Quinch og novellene som er samlet i bøkene Shocking Futures og Twisted Times. Marvel UK-serien Captain Britain er også moro, og superheltserien Miracleman er en av Moores mest undervurderte og oversette serier noensinne – på høyde med V For Vendetta.

I nyere tid er det verdt å trekke fram den ambisiøse og ulykkeligvis ufullendte Big Numbers, den journalistiske Brought To Light og serieromanen A Small Killing. Vi har også Marvel-pastisjen 1963, og for America’s Best Comics skrev han også Tom Strong, Terra Obscura og Tomorrow Stories i tillegg til Top 10, The Leagaue of Extraordinary Gentlemen og Promethea. La oss heller ikke glemme romanen Voice of the Fire og cd-platene The Highbury Working og Angel Passage.

Alan Moore, Brian Bolland, Curt Swan m.fl.
Et univers uten grenser – Alan Moores superhelthistorier
Egmont Serieforlaget
5/6

Alan Moore, Leah Moore. Shane Oakley m.fl.
Albion
Wildstorm/DC Comics
3/6

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Alan Moore-uka, dag 6: Noe av det minst kjente i Alan Moore-katalogen er de tradisjonelle superheltseriene han gjorde på 1990-tallet. Serier som 1963, WildC.A.T.S., Supreme og Voodoo. Disse er langt fra høydepunkter, men moro for unga likevel.

Alan Moore, Joe Bennett og Rick Veitch
Supreme: The Story of the Year
Checker Book Publishing Group

Når Alan Moore slipper sitt lynende intellekt og presise forståelse for superheltsjangeren løs i fri dressur blir resultatet nesten alltid lesbart. Supreme: The Story of the Year er en lett kamuflert gjennomgang av Supermanns kulturelle historie, som klarer kunststykket å både være populærkulturell analyse, nostalgisk hyllest og underholdende eventyr i samme pakke.

Moore bruker superhelteventyrets enkle innpakning til å gi sin versjon av hvordan superhelten hele tiden har forandret seg siden fødselen på 1930-tallet, som i den mesterlige sekvensen der 40-tallets fargerike superhelter går under i kamp mot 50-tallets atomfrykt, kalde krig og nye sosiale problemer – som uttrykt i EC Comics’ skrekk- og krimserier (Iskalde grøss).

Med Supreme viser den postmoderne superheltens far at de kappe- og trikotkledde fortsatt er levedyktige som innholdsrike metaforer.

Alan Moore, Michael Lopez & Al Rio
Voodoo
Wildstorm/DC Comics

Etter økonomiske skuffelser med kunstnerisk ambisiøse serier som From Hell, Big Numbers og Lost Girls har seriehelt Alan Moore vendt tilbake til ren underholdning.

Moore har i det siste skrevet en bråte serier for diverse amerikanske forlag. I Voodoo ankommer danserinnen Voodoo New Orleans og allerede på bussentralen snubler hun opp i blodofringer av unge kvinner, en nattklubb bygget på en indianergravplass og voodoo-guder.

Moore gjør alltid grundig research og forteller underholdende historier, men her virker det som om han kjører for halv maskin.
Voodoo er langt unna det vi vet Moore kan, mens dialogen skjemmes av klisjeer hentet fra actionfilmens verden uten at Moores ironi og humor slipper til.

Michael Lopez tegner i den etterhvert velkjente stilen fra serier som Witchblade og Spawn – alle damene er langbente og storbrystede, mens mennene har voldsom skulderbredde og kraftige haker. Sjekk heller ut Moores ferskeste serier fra forlaget America’s Best Comics, som Top 10, The League of Extraordinary Gentlemen og Promethea.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.