Det er skrevet for få bøker om norsk utelivshistorie, men rett før jul kom boka om den gamle rockehora i Universitetsgata, Last Train. Jeg har aldri vært i nærheten av å være stamgjest, men samtidig er det slett ikke umulig at jeg har vært innafor dørene hvert eneste år siden 1992 eller deromkring.
Jeg tilhører nok fraksjonen som foretrekker Last Train i dens skranglete indiepopklær framfor den hardere flammerockhabitten sjappa tok på seg midt på 90-tallet etter at åndsfeller som Rockall og Headache stengte dørene, men heldigvis har LT aldri vært særlig ekskluderende eller endringsvillig. Du veit hva du får, og kanskje viktigst – hva du ikke får, og det er nok hemmeligheten bak den langvarige suksessen.
Her er mitt personlige bonusspor til boka, mine to profesjonelle møter med rockepuben: En Natt&Dag-artikkel, i anledning de nominerte til årets utested 1993 (konkurrentene var blant andre Headon, Teddy’s Softbar og Cosmopolite), og en Aftenposten Aften-reportasje om romjulskonsertene i 2003.
Arkivert i: Intervjuer, Musikk | Tagget: Amulet, Astroburger, BigBang, Bonk, Cato Salsa Experience, Datsun, Dog Age, Frode Halsen, Gluecifer, Kåre & The Cavemen, King Midas, Kristopher Schau, Kung Fu Girls, Last Train, Madrugada, O-Men, Piledriver, Retardos, Stein Arne «Mini» Blomseth, The Rebelettes, Tracee Meyn, WE | Legg igjen en kommentar »
