Øyvinds julekalender, 24 tegneserietips på 24 dager. Del 23: I 2003 kåret jeg tidenes norske tegneserieutgivelser for Larsons gale verden. Dette er de ti beste norske tegneseriene som var å få i vanlig salg den gang. Stripeserier ble ikke tatt med i vurderingen.

1. Christopher Nielsen: Homo Norvegicus (No Comprendo Press 2000)

Odd og Geir ble født da duoen fyrte en tjall på en benk i en tegneserie i Gateavisa i 1982, men de to småkriminelle blandingsmisbrukerne viste med tiden fram så sterke personligheter at de over 20 år senere skulle spille hovedrollene i den helaftens animasjonsfilmen Slipp Jimmy fri. Denne samlingen med Christopher Nielsens serier om Narverne, To trøtte typer, Gutta fra Calcutta og trønderkjempen Hold Brillan viser hvorfor. Seriene utspiller seg i Oslos østlige drabantbyer på slutten av 1970-tallet og følger videre ”narverne” Odd og Geir i voksen alder på 80- og 90-tallet.

Nielsen forteller skarp og brutalt humoristisk sosialrealisme med et fantastisk øre for dialog, og fletter sammen de mindre historiene til en større krønike om Den norske taperen. En forfatter som Jonny Halberg får mye ros for sin skitne realisme, men Nielsens serier er hakket mer møkkete og brutale. Homo Norvegicus samler nesten alle Nielsens serier fra To trøtte-universet, men vi savner spesielt debuten og den 28 sider lange “To trøtte typer drømmer om en hvit jul”.

2. Jason: Vent litt… (Bladkompaniet 2002)

John Arne ”Jason” Sæterøy hadde allerede overbevist med det surrealistiske albumet Lomma full av regn og absurd humor og smarte popkulturreferanser i soloheftet Mjau Mjau, men i nummer tre av sistnevnte foretok han et kvantesprang både for seg selv og norske tegneserier.

Vent litt… begynner som en sjarmerende og velkomponert barndomsskildring alle kan kjenne seg igjen i – en verden fylt av kjedelige skoletimer, smågodt, lek, Lynvingen og gryende forelskelser. Men bakom lurer uhyggen og voksenlivet, og ved hjelp av stilsikre virkemidler og en knapp dialog tegner Jason et bilde av tapt uskyld og grått hverdagsliv som sitter igjen lenge etter at du har lest den ordfattige serien. Serien ble oversatt til svensk, engelsk og fransk før Bladkompaniet endelig ga ut denne samlede utgaven på norsk i 2002.

3. Christopher Nielsen: Jazzbasillen (Semic/Nordisk Forlag 1990, ny utgave No Comprendo Press 1998)

Christopher Nielsen var best kjent for rølpete humor om fyll, rus og rock ’n’ roll på 1980-tallet, så derfor kom det som en velkommen overraskelse da han i 1990 valgte å lage et lang album om fyll, rus og jazz. Spøk til side, Jazzbasillen er én del sikker miljøskildring av Oslos jazzmiljø på 1950-tallet og én del hysterisk morsom actionkomedie.

Nielsen har fortalt at den svenske filmen Sven Klangs kvintett var et viktig forbilde, men hans eget researcharbeid for å gjenskape det rådende verdensbildet i Oslo på 1950-tallet gjennom arkitektur, klesmote, språk og musikk er aldeles framifrå. Jazzbasillen er ikke bare et hylende morsomt tidsbilde, den er også en smittebærer. For bare den tørreste pinn vil unngå å selv bli bitt av jazzbasillen og finne fram noe Charlie Parker, Lester Young og Dexter Gordon etter et møte med den talentløse saksofonisten Christian Block. Eller som Block selv sier: ”Liksom en komet i planeten”.

4. Steffen Kverneland: De knyttede never (TEGN A/L Bum 1993,  ny utgave Jippi Forlag)

Tegneserie-Norge i 1993 var et ganske annet enn det vi kjenner i dag. Boomen fra 1980-tallet hadde rallet sitt siste dødsskrik, og humorsuksesser som Norsk MAD og Pyton hadde også startet veien mot de evige jaktmarker. Derfor står Steffen Kvernelands første og største opus fram både som slutten på den gamle tid og begynnelsen på en ny æra.

Kverneland hadde bare korte serier i blader som Norsk MAD og Brage på samvittigheten da denne 48 sider lange bearbeidelsen av en av Øvre Richter Frichs røverromaner om den lettere halvfascistiske nasjonalhelten Jonas Fjeld dukket opp fra intet. Kverneland beholdt mye av teksten og språkbruken, og pakket det inn i skyggefulle landskaper befolket av mennesker med lettere kubistiske trekk. Som et møte mellom Pablo Picasso og Will Eisner.

5. Jason: Schhh! (Jippi Forlag 2000)

I 1999 gjennomførte Jason det beste karrierevalget siden Bob Dylan plugget inn gitaren på 1960-tallet. Han skuet tilbake på karrieren og var misfornøyd: Ett album og noen numre av hefteserien Mjau Mjau i en alder av 33 holdt ikke, men hvordan sette opp tempoet og øke muligheten for å bli oppdaget i utlandet samtidig? Svaret var å lage pantomimeserier, helt stumme striper der ordet fikk vike og Jason ble tvunget til å fortelle sine historier bare med tegninger og sparsomme lydeffekter som hjelpemiddel.

Resultatet var en stor suksess, for de stumme seriene førte til økt Jason-interesse i viktige land som Frankrike, Spania og USA – og denne samlingen er utgitt på hele fem ”språk” (Jason er da også en ønskejobb for en oversetter). Med sine pantomimeserier befestet Jason sin stilling som den store eleganten i norske tegneserier, og Schhh! viser at du kan få sagt svært mye uten å si et eneste ord.

6. Steffen Kverneland: Amputerte klassikere III-IV (Cappelen 1999/No Comprendo Press 2001)

Norges mest ondskapsfulle serieskaper heter Steffen Kverneland, i alle fall om vi skal dømme ut fra hans Amputerte klassikere. Ideen er like enkel som den er god: Kverneland tar konseptet Illustrerte klassikere til sin naturlige konklusjon og kommer til at de fleste bøker like greit kan gjenfortelles på én tegneserieside.

En amputasjon av Herbjørg Wassmos Det stumme rommet gadd han ikke en gang tegne selv, men ble illustrert ved hjelp av utklipte tegninger fra Tuppen (Wassmo nektet like godt gjenopptrykk av serien). Med sine amputasjoner har Kverneland vist seg som en skarp, mørk og morsom litteraturkritiker, og han bruker like gjerne seriene for å kommentere politikere og samfunnsaktuelle saker enn verkene selv. Den krasse stilen brytes opp av hyllester til egne favorittforfattere å gjøre, men det er hvilken potensiell kraft som ligger i kontrastene mellom tekst og bilde i tegneserier disse to samlingene viser.

7. Knut Nærum: Bloid 9: Svære greier (No Comprendo Press 2002)

Knut Nærum er best kjent som ”Nytt på nytt”-tryne og forfatter, men mannen insisterer fortsatt at tegneserier ligger hans hjerte nærmest. Bare synd det er så mye jobb for liten betaling. Bloid har vært Norges beste politisk satiriske tegneserie siden debuten i Ny Tid høsten 1991 (skjønt konkurransen har ikke vært særlig hard), selv om Nærum hele tiden har vaklet mellom treffsikre politiske spark og mer eller mindre inspirert tullball.

Da serien gikk fra Ny Tid til Dagbladets Magasinet fikk Nærum en hel fargeside å boltre seg på i uka, og det ga seg utslag i en ny bølge kreativ rikdom i en periode da det så ut som serien skulle stagnere. Magasinet-sidene er samlet i denne, ”Norges største tegneserie i farger”, og står i ettertid igjen som den lekreste Bloid-samlingen. Men plukk for all del med deg de åtte andre også, om du skulle finne dem.

8. Jens K. Styve: Du er ein luring, Finn Bjølseth (Jippi Forlag 2002)

Før Jason slo gjennom med dunder og brak var hordalendingen Jens K Styve den store stjernen på Jippi Forlag. Hans solohefte finnfinnfinn var den første utgivelsen til det idealistiske forlaget, og gjennom tre numre viste Styve seg som en virtuos serieskaper med sikker sans for historiefortelling, dialog og typetegning. Han lagde sikre, såre og nostalgiske anekdoter fra oppveksten, og i informatikkstudenten Finn William Bjølseth ga han serie-Norge en egen antihelt og riksnerd.

Dessverre stoppet både Finn og Styve opp etter tre numre til fordel for en karriere innen nettdesign og illustrasjon, og norske tegneseriers tap blir bare bare tydeligere når en leser denne lekre samlingen av Styves Finn-serier. Selve historiene var kanskje ikke alltid de mest spennende, men gjennom flere korte og lange vignetter viste Styve seg fram som et betydelig talent – som klarte å fortelle lettleste og underholdende serier det er moro å lese igjen og igjen.

9. Lars Fiske: Matje – Debutanten (No Comprendo Press 1996)

Lars Fiske er blant de mest originale stilistene i norske tegneserier, og i albumdebuten Matje – Debutanten fant han en historie som sto strålende til stilen. 18 år gamle Matje er på jakt etter sin dikterstemme og vil skrive dikt der lidenskapen renner av sidene. Og han jakter de samme stedene tusener av 18-åringer har vært før ham; i rusen, ensomheten og ved havet.

Som den beske og ironiske forteller han er, benytter Fiske anledningen til å gjøre ap med kunstnermyten og de som lever på den. Et deilig morsomt spark til Den unge kunstneren og alt styret som følger med, og en sikker strek som hever historien flere hakk. Matje både spyr, spytter og sikler dikt, og Matje – Debutanten preges både av strålende design og spenstig innhold.

10. Mette K. Hellenes: Kebbelife (No Comprendo Press 2002)

Drømmer du om en karriere i Oslo kunstliv bør du lese denne først. Jeg sier ikke at den vil skremme deg bort, kanskje snarere tvert i mot, men billedkunstner Mette K. Hellenes tegner et svarthumoristisk bilde av et angstbitersk miljø innsauset i baksnakking, ryggdolking, tomprat, egoisme og misunnelse. Og ingen er mer angstbiterske, slaskete og usjarmerende enn hovedpersonene, ”kebbevennene” Vanessa og Mette – basert på Hellenes selv og kunstnerkollega Vanessa Baird.

De to jentene rølper seg fra vernissage til vernissage, fra utested til nachspiel, men Kebbelife handler ikke bare om Oslos kunst- og utelivsmiljø – men også om vennskap, ensomhet og jakten på det rette i livet. Hellenes har en røff strek, som kan skremme bort mer fintfølende lesere, men med tre samlinger bak seg er det like før vi kan kalle henne en norsk Claire Brétécher, Reiser eller Charlie Christensen.

Bonus: Antikvariattoppen
Disse er ute av vanlig salg, men dersom du finner disse i et antikvariat så nøl ikke med å kjøpe dem.

1. Tor Bomann-Larsen: 1905 – Duellen på Hesselø, Fridtjof & Hjalmar og Drama i Bayern (Cappelen 1985-1987) (2009-kommentar: Det første albumet er nå gjenutgitt av Cappelen Damm, de andre lar vente på seg.)

Listen over norske tegneseriers tapte talenter er lang og vond, men ingen er dypere savnet enn Tor Bomann-Larsen – i dag best kjent for sine biografier om Roald Amundsen, Sigurd Christiansen, kong Haakon og dronning Maud. Men karrieren begynte med rabulistiske tegneserier fra forrige århundreskifte – med historiske personligheter som kong Haakon, Fridtjof Nansen, Hjalmar Johansen, August Strindberg og Friedrich Nietzche i rollene. Bomann-Larsen skrev Ibsen- og Shakespeare-inspirerte tegnserier som Monty Python ville gjort det, illustrert med en levende og personlig strek.

2. Eirik Ildahl og Bjørn Ousdal: Solruns saga 1-3 (Bladkompaniet 1988-1993)

For drøye ti år siden var det historiske opus som gjaldt dersom du skulle lage seriøse tegneserier i Norge. Det resulterte i mye som var heller stivt og tørt, men trebindsverket Solruns saga har tålt tidens tann bedre enn de fleste av sine samtidige. Bjørn Ousland kom fra Joe Kubert-skolen i USA, og ga et troverdig inntrykk av den mørkeste middelalderen i norsk historie med sine konstrafylte og stemningsmettede svart/hvitt-tegninger. Og manusforfatter Ildahl, senere med suksess med filmer som Hodet over vannet, forteller et spennende stykke magisk realisme med Svartedauden som bakteppe.

3. Christopher Nielsen: En fettsugers bekjennelser (Semic/Nordisk Forlag 1988)

No Comprendo Press har gjort en strålende jobb med å presentere Christopher Nielsens rikholdige forfatterskap for nye lesere, men fortsatt er det nær sagt umulig å få klørne i hans aller første tegneseriealbum. Her møter vi for første gang Nielsens kjente og kjære gjennomgangsfigur, noksagten Christan Block – senere sett i Jazzbasillen og etter sigende også hovedperson i Nielsens kommende magnum opus Mikrokosmos. Nielsens strek var her fortsatt noe rølpete for det store publikum, men Fettsugeren er en sikker norsk kultklassiker.

4. Mikael Holmberg: Kunsten å gå i baret (Cappelen 1993)

Mikael Holmberg er den tapte Fidus-tegneren. Han var en av de seks grunnleggerne av antologien – sammen med Steffen Kverneland, Knut Nærum, Christopher Nielsen, Waldemar Hepstein og Ola Hegdal, men hoppet av seriebransjen etter noen korte serier i Fidus. Før Fidus rakk han imidlertid å lage et 63 sider langt tegneseriealbum om antihelten Gregg i 1993, en serie som etter datidens grunnleggende mal ble utgitt i stive permer og en så skamløs høy pris at nesten ingen tok seg råd til å kjøpe den. Synd, for med Kunsten å gå i baret viste Holmberg seg fram som en lovende skildrer av lun hverdagsrealisme – med levende strek og kjærlighet for sine figurer.

5. Erna Osland og Arild Midthun: Ivar Aasen – Ei historie om kjærleik (Det Norske Samlaget 1996) (2009: Aasentunet selger denne her.)

Et annet særnorsk seriefenomen er den påkostede tegneseriebiografien, der Erna Oslands og Arild Midthuns biografi om nynorskmannen Ivar Aasen stikker seg positivt ut. Først og fremst på grunn av Midthuns fabelaktige strek. Helt siden Midthun slo seg fram som en norsk blanding av André Franquin og Albert Uderzo på 1980-tallet, har han vært en av våre fremste penner, men dessverre har ikke anledningene til virkelig å utfolde seg stått i kø fra og med 1990-tallet. Ivar Aasen ga Midthun muligheten, og selv om de brunsvarte og hyperrealistiske tegningene ligger et stykke unna den fargesprakende stilen Midthun er mest kjent for, gir streken et flott bilde av en mann de færreste ville trodd skulle ende opp som norsk tegneseriehelt.

Øyvinds julekalender, 24 tegneserietips på 24 dager. Del 16: Harvey Pekar. Når Pondus klager på trege damer i kassakøen foran ham eller Rocky ligger på sofaen og spiller dataspill i en hel tegneseriestripe, er det i dyp gjeld til Harvey Pekar.

Når det amerikanske filmkritikerforbundet oppsummerte 2003 sto en overraskende film igjen som vinner: American Splendor er en lavmælt og nøktern skildring av livet til arkivaren og serieskaperen Harvey Pekar, og filmen har samme tittel som tegneserien Pekar første gang ga ut i 1976 – og som fortsatt kommer sporadisk ut.

Pekar er en grinebiter, gjerrigknark og samler fra den grå byen Cleveland. Han har en kjedelig jobb og høyst hverdagslig liv. Det er nettopp den grå hverdagen både filmen og tegneserien handler om, og tegneserien ble raskt en kultsuksess og skoledanner for en lang rekke serieskapere.

Fant et tomrom
Pekar vokste opp med amerikanske superhelttegneserier, og fattet senere dyp interesse for den tøylesløse eksplosjonen av undergrunnsserier på 1960-tallet. Men mellom superheltenes fantasiflukt og undergrunnens opprørsiver, fant Pekar et tomrom. Ingen lagde tegneserier han kunne kjenne seg igjen i, og selv om han ikke kunne tegne begynte Pekar like fullt å skissere opp høyst hverdagslige historier med tekst og fyrstikkfigurer.

Under mottoet ”from off the streets of Cleveland” brukte Pekar seg selv som seriefigur, og som den bevisste motsatsen til superheltenes og undergrunnens overdrivelser fortalte han kjappe selvbiografiske vignetter som ”Standing Behind Old Jewish Ladies in Supermarket Lines” og ”How I Quit Collecting Records”.

Han fikk flere tegnere til å illustrere historiene sine, deriblant undergrunnshelter som Robert Crumb og Robert Armstrong, og seriene kunne være så godt som blottet for action og handling. Isteden fikk leserne kjappe anekdoter, poengløse hverdagsscener eller hissige monologer.

Realismebølge
American Splendor er aldri blitt noe mer enn et kultfenomen, men Pekar har dannet en skole av hverdagsrealisme innen tegneserien. Et medium som i utgangspunktet var arena for svimlende eventyr ble plutselig befolket av serieskapere som brukte tegneserien som sin personlige dagbok. Og i motsetning til biografiene til oppdagere, politikere og rockestjerner, lever serieskapere ganske begivenhetsløse liv. Dette var hverdagsrealisme i ordets rette forstand.

På 1990-tallet ble den selvbiografiske hverdagsrealismen en egen bølge i USA og Canada, representert ved serieskapere som Daniel Clowes, Joe Matt, Chester Brown, Julie Doucet og Adrian Tomine – som alle var selvutleverende på grensen til det pinlige.

Andre serieskapere brukte Pekars metode til å fortelle andre historier: Joe Sacco dro til Palestina og det tidligere Jugoslavia for å virke som tegneseriejournalist – et fenomen Pekar nylig benyttet selv ved å portrettere en Vietnam-veteran i American Splendor.

I Frankrike fortalte David B. om sin oppvekst med en epileptisk bror i storverket Epileptic, mens radarparet Dupuy og Berberian med albumserien Monsieur Jean ga oss en Tintin for 1990-tallet – en helt som var for opptatt med hverdagslige problemer til å kunne dra verden rundt  på eventyr.

Sverige kan også vise til en bred selvbiografisk serietradisjon i tradisjonen etter Harvey Pekar. For eksempel fortalte Åsa Grennvall og Mats Jonsson om sitt mislykkede forhold og samliv i sine respektive tegneserier; Grennvalls ”En snäll kille” (på norsk i Smult nr. 7 og 8, 2002) og Jonssons selvbiografiske serieroman Hey Princess. Og så har vi selvsagt Martin Kellermans Rocky, en selvbiografisk stripeserie om livet som ung i Stockholm på 1990- og 2000-tallet.

Norske etterfølgere
Rocky nyter stadig økende popularitet i norske aviser og har fått sitt eget månedshefte, og store deler av den norske seriesuksessen de siste årene står i stor gjeld til en surpomp fra Cleveland. Hverken Pondus, Nemi, Kollektivet eller Rex Rudi er uttalt selvbiografiske som Rocky og American Splendor, men kretser på samme vis rundt serieskapernes egne liv, lett gjenkjennelige situasjoner, kjedsomhet og hverdagsliv.

Vi må heller ikke glemmer den norske ”undergrunnen”, der Christopher Nielsen røper sin skofetisj, Steffen Kverneland utleverer egen slyngelalder, Inga Sætre legger ord i munnen på sine møkkajenter og Jens K. Styve forteller om barndom på Hjelmås i Hordaland – i beste Pekar-ånd.

I filmen vil du møte en grinete, lettere hjelpeløs og ukjent mann fra Cleveland. Men tenk samtidig på at det ikke så langt til situasjonen der Pekar skildrer kollegaen Mr. Boats’ monolog i heisen på jobben, til Frode Øverlis gjentatte skildringer av Jokkes sosiale blundere i heisen i Pondus – Norges mest populære tegneserie gjennom tidene.

Opprinnelig publisert i Aftenposten i anledning premieren på filmen American Splendor i 2003.

Øyvinds julekalender, 24 tegneserietips på 24 dager. Del 11: Husker du Fidus? Tegneserieantologien til Knut Nærum, Christopher Nielsen, Steffen Kverneland, Lars Fiske med flere kom ut med ti numre på 1990-tallet.

Waldemar Hepstein (red.)
Fidus nr. 1
No Comprendo Press 1993

Norske tegneserier har gjerne vært synonymt med dårlig rumpehumor eller dyre, innbundete “seriøse” historier som ingen har råd til å kjøpe. Derfor er det med stor glede jeg ønsker nyskapningen Fidus velkommen.

Fidus blir gitt ut av det lille forlaget No Comprendo Press, som gav ut fjorårets beste album om den forsofne svenske storbypoeten Arne And. I Fidus har forlaget gjort det kunststykket å samlemange av de aller beste tegneserieskaperne vi har i Norge i ett og samme blad.

Navn som Christopher Nielsen (Jazzbasillen), Waldemar Hepstein (Hyl), Knut Nærum (Vi går for regnskogen) og Mikael Holmberg (Kunsten å gå i baret) bør være kjent for mange norske serielesere. De to andre bidragsyterne Ola Hegdal og Steffen Kverneland er kanskje ikke så kjente, Hegdal tegner for Universitas og Kverneland er en kommende superstjerne med sitt album om Jonas Fjeld like rundt hjørnet. I tillegg er to svenske serieskapere representert i albumet.

I Fidus får serieskaperne en anledning til å eksperimentere med form og innhold, og kan i grunnen lage serier slik som de ønsker. I stil ligger Fidus opp mot amerikanske “alternative” serieantologier som Weirdo, Drawn & Quarterly og Blab! Innholdet er naturlig nok varierende, men slår allikevel alle utgivelser på det norske markedet ned i støvlene. Seriene er jevnt over morsomme, originale og godt tegnet.

Av personlige favoritter kan jeg nevne gjensynet med Christopher Nielsens “To trøtte typer” og Ola Hegdals vittige “Ufisk”. Fidus inneholder noe for enhver smak” tyrefektere, sex, fyll, spøkelser, fotball og mannen i månen. Men dessverre for nordmennene er det de svenske bidragene som tar kaken. Charlie Christensens Arne And er et mirakel av en serie” morsom, tankevekkende og plettfritt utført og får min pris for beste bidrag i Fidus. “Hvor lir natten?” av Gunnar Lindkvist hevder seg også positivt i kampen med sin stilrene tegnestil og fortellerform.

Waldemar Hepstein (red.)
Fidus nr. 2
No Comprendo Press 1993

Den norske serieantologien Fidus er på gaten med sitt andre nummer. Dette kan by på mer av det samme, som i første nummer, det vil si serier hvor Norges beste serietegnere forteller om akkurat det de har lyst til.

Resultatet blir både små genistreker og serier hvor tegneren går skikkelig på trynet og lager det reneste makkverk. Det morsomme er jo at ofte vil disse oppfatningene variere fra leser til leser. De som liker tegneserier, vil både finne serier de liker og hater i dette nummeret. Men variasjon er jo det som bør kjennetegne en god antologi. Fidus-tegnerne kan by på noe for enhver smak, fra totalt dill til mer alvorlige historier.

Prisen for beste bidrag går denne gangen til Knut Nærums “Best”, en historie om jakten på den perfekte kropp og det perfekte liv. Steffen Kverneland eksperimenterer med tegneteknikker og er i det lyriske hjørnet med “Hun var mørk som natten…”, fritt basert på en historie fra Norsk Ukeblad. Ola Hegdal fortsetter å vise stor fantasirikdom, blant annet med en kryssmordserie, en blanding av tegneserie og kryssord.

Kort sagt, Fidus bør være på innkjøpslisten til enhver som er det minste interessert i norske tegneserier. Vi får bare krysse alle fingre for at Fidus er økonomisk levedyktig, for tegneseriemarkedet i Norge trenger er blad som Fidus.

Waldemar Hepstein (red.)
Fidus nr. 4: Fidus presenterer illustrert lidenskap
No Comprendo Press 1994

Med sitt fjerde nummer kan Fidus ved første øyekast forveksles med ulike leverandører av våte drømmer for unge jenter, slik som Starlet og Romantikk. Vårnummeret av tegneserieantologien spinner rundt temaene sex og kjærlighet, med historier fra de vanlige Fidus-tegnerne.

Alle historiene holder ikke like godt mål, men som helhet befester Fidus seg som den mest interessante og nødvendige tegneserien på markedet i Norge i dag. I dette nummeret kan vi blant annet glede oss (?) over å lese om Christopher Nielsens utredninger om sin egen dameskofetisjisme, da spesielt platåsko, og Ola Hegdals kjærlighetsfabel om Beba og Polula.

Spesielt gledelig er det at Fidus prøver ut nye fortellerformer. Knut Nærum og Hallvard Bratberg har laget foto- novellen “Når den visne rose blomstrer”. Fotonovellen har som form klart det kunststykket å være enda mindre ansett enn tegneserien, og selv om akkurat denne fotonovellen ikke er så mye å rope hurra for, er den morsom, og viser at formen har potensiale som kunstform.

Høydepunktet i denne utgaven av Fidus er utvilsomt “Mitt ekteskap ble et helvete”, av amerikaneren Charles Burns. Burns er en av mange amerikanske serieskapere som står i sterkt slektskap med de norske Fidus-tegnere, og han blir her for første gang oversatt til norsk. Burns henter inspirasjon fra alle mulige aspekter av amerikansk b- kultur fra 1950- og 60-årene, og blander det med sine egne forstyrrende visjoner. En typisk Burns-serie inneholder fysisk, psykisk og seksuelt mistilpassede mennesker, plassert i et tilsynelatende normalt amerikansk middelklassemiljø. Denne serien er intet unntak, en sterkt kjønnsforvirret kjærlighetshistorie fra amerikansk 50-tallsmiljø.

Burns’ serie viser også at det er et stykke igjen før Fidus-tegnerne når helt opp på internasjonalt toppnivå. Det er positivt at bladet presenterer gode utenlandske tegnere, men fremfor alt bør Fidus være et organ hvor norske serietegnere kan eksperimentere med tegne- og fortellerform. Fortsatt obligatorisk på handlelisten for alle tegneserieinteresserte.

Peter Bagge
“Den håpløse” i Fidus nr. 6
No Comprendo Press 1995

Brutal og humoristisk motpol mot sukkersøt ungdomslitteratur.

Den norske tegneserieantologien Fidus har presentert flere store amerikanske serietegnere for norske lesere i det siste. Nå har turen kommet til en av de morsomste og mest populære: Peter Bagge.

Bagge ble født i en forstad til New York i 1957, og mange av historiene hans er hentet fra livet i forstedene. Hans hovedverk er historien om ungdommen Buddy Bradley, av mange utpekt som en typisk representant for den såkalte “ironiske generasjonen”. Bagge har laget historier om Buddy siden midten av 1980- tallet, og Buddy kan ses som et speilbilde av Bagge selv.

Fidus-redaksjonen har valgt å presentere den nesten ti år gamle historien “Den håpløse”. Det er en av Bagges mest kjente historier, og en av hans mest utypiske og hensynsløse. I hans vanlige historier møter vi oppdiktede personer og komiske overdrivelser. I “Den håpløse” forteller Bagge en historie fra sin egen ungdom, og stilen er mer realistisk og alvorlig enn vanlig.

“Den håpløse” er historien om en av Bagges gamle naboer som var mobbeoffer og sosialt utskudd. Det er egentlig en trist historie om et hjelpeløst mobbeoffer, men Bagge forteller historien brutalt humoristisk.

Det verste med historien er at Bagge selv ikke viser tegn til anger eller moral på slutten. Enden på visen blirat unge Bagge og en kamerat går for langt i mobbingen av Den håpløse, så han forsvinner fra skolen et helt år. Men i stedet for anger finner ungdommene bare et nytt mobbeoffer. På en enkel og humoristisk måte viser Bagge hvor infame barn og ungdom kan være mot hverandre, og “Den håpløse” står som en motpol mot sukkersøt ungdomslitteratur.

Det negative med å oversette amerikanske serier av et slikt kaliber som Fidus gjør er at de norske seriene blekner i forhold. Steffen Kverneland og Waldemar Hepstein skuffer med litt vel navlebeskuende og interne selvbiografiske serier. Den samme Hepstein har forøvrig forlatt Fidus-skuten, og overtar redaktøransvaret i Pyton i mai. Samtidig dukker det stadig opp nye navn i Fidus, i dette nummeret hadde jeg spesielt sansen for “En tegneserie” av Jens Moen.

I tillegg dukker to gamle antihelter opp igjen. Mikael Holms Gregg dukker opp som pasient i føljetongen “Ødefjell sanatorium”, mens Christopher Nielsens erketrønder “Hold Brillan” også gjør comeback og drar på cupfinale.

Knut Nærum (red.)
Fidus nr. 9
No Comprendo Press 1998
5/6

Grunnleggerne kommer tungt – og godt – tilbake i det niende nummeret av tegneserieantologien Fidus.

Fidus ble startet opp for at norske serieskapere skulle få et blad hvor de kunne fortelle sine historier uten restriksjoner. Men med årene sank både kvalitet og utgivelsesfrekvens, mye fordi grunnleggerne måtte hanskes med større forpliktelser og kunstnerisk suksess utenfor. Forrige nummer virket sammenrasket og var egentlig av ganske slett kvalitet.

Nå har redaksjonen (Nærum, Kverneland, Hepstein, Hegdal, Nielsen og Lars Fiske) strammet seg opp, og heftet er kraftig forbedret.

Spesielt Steffen Kverneland skinner sterkt, og gir oss noen ondsinnete og knivskarpe karikaturer av Kjell Magne Bondevik. Høydepunktet er Kvernelands egen dagbok hvor han forfylla snubler seg gjennom hverdagen og glimrende parodierer  selvopptatte og utleverende serieskapere. Lars Fiske og Knut Nærum leker med fortellerformen, mens Christopher Nielsen igjen vekker til live trønderkjempen Hold Brillan. Og Waldemar Hepstein er minst tilgjengelig, men samtidig den språklig mest lekne og sikre av gjengen.

Knut Nærum (red.)
Fidus nr. 10
No Comprendo Press 1999
4/6

Norges ledende serieantologi sjangler videre.

Etter snart sju år og ti ujevne numre holder Fidus fortsatt stillingen som den ledende tegneserieantologien i Norge, et lite hestehode foran Forresten. Men bladet er fortsatt avhengig at noen av grunnleggerne; Steffen Kverneland, Christopher Nielsen, Ola Hegdal, Waldemar Hepstein, Knut Nærum eller Mikael Holmberg, leverer varene.

Problemet med Fidus er at heftet aldri er blitt et samlende organ for Tegneserie-Norge, snarere er det et overskuddsprosjekt for stifterne og noen til. Og når bladet til tider blir sterkt preget av at grunnleggerne ikke har hatt tid til å levere toppserier, har Fidus fått et slags hobbystempel. Men i nummer ti stiller både Kverneland, Nielsen og Nærum med nye, gode serier, samtidig som Anna Fiske og Mette K. Hellenes også bidrar med underholdende historier.

Steffen Kverneland mikser sammen Hans Jæger, Robert Crumb og sin egen politikerforakt i den veltegnede, angstfylte og språksikre “Fin-de-siecle”. Men det er redaktør Knut Nærum som bærer heftet med den 14 sider lange “Hor” og den surrealistiske pantomimen “Tom”.

“Hor” er en klaustrofobisk skildring av ekteparet Aud og Lars, som fanges i en virkelighet tatt rett ut av pornofilmenes verden. Historien er godt komponert og effektivt tegnet, men sliter litt med avslutningen.

Christopher Nielsen byr på en vignett med sine antihelter Odd og Geir, mens Mette K. Hellenes’ bohemer Vanessa og Mette sjangler videre. Også Anna Fiske leverer en god skildring av kontorlivets grå hverdag i “Sakte i bakkene”; en historie som sitter mye bedre enn den skuffende heftedebuten Forvandlingen.

Fidus har på ingen måter forandret Tegneserie-Norge eller blitt noen stor suksess. Men som Knut Nærum sier det i sin leder: “Vi foretrekker å se på Fidus som en eksentrisk, illeluktende onkel i juleselskap; han har skinnlapper på tweed-albuene, han har forsynt seg av rom-punsjen og han banner i barnas nærvær, men han antyder en storhet som kunne vært, og selskapet ville blitt noe kjedeligere uten ham”.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Øyvinds julekalender, 24 tegneserietips på 24 dager. Del 2: Christopher Nielsens dykk i den nordamerikanske heftefloraen.

Mange av dagens mest interessante tegneserier kommer ut i små, vanskelig tilgjengelige hefter. Amerikanske og canadiske serieskapere lager høyst personlige tegneserier, de lager historier om akkurat det som faller dem inn, og mange av dem forteller historier fra sitt eget liv. Den norske serieskapere

- Disse seriene har ikke noe felles, mener Nielsen.

Han gir selv ut heftet Weltschmerz, som både i format og innhold har likhetstrekk med disse nordamerikanske serieskapernes tegneserier.

- De er utenom de vanlige sjangerseriene, de handler verken om superhelter, action eller science fiction. De inneholder stort sett alt mulig; dagbøker, selvbiografier, alt mulig rart. Jeg leser bare slike serier.

- Mange av disse serietegnerne forteller om episoder fra sitt eget liv, men noe eventyrlig liv lever de jo akkurat ikke. Har slike historier noe for seg?

- Det er alltid interessant å lese om andres liv. Tegnerne er ganske individuelle personligheter, og de er som oftest selv de beste figurene i seriene sine. Kunstneren er mer interessant enn kunsten. Men det handler jo først og fremst om mennesker.

- Og Weltschmerz?

- Der kan jeg lage historier om det jeg har lyst til. Historier har jeg masse av, og i bladet kan jeg få fortalt historier som kanskje ikke passer inn i andre sammenhenger. Bladet vil nok inneholde alt mulig, også selvbiografiske serier, men det blir neppe faste figurer, sier Nielsen.

- Har dette bred appell?

- Nei, Peter Bagges Hate, som er den mest populære serien, har et opplag på rundt 25.000 på verdensbasis, og de fleste andre ligger på noen tusen i opplag. Stort sett er ikke folk interessert i det hele tatt, men min erfaring er at folk som vanligvis ikke leser tegneserier har mer å hente i slike serier enn i de vanlige.

Hate er en av mange hefter Christopher Nielsen kaster seg over når de kommer ut. Vi blir med ham i et lite dykk i den nordamerikanske heftefloraen:

Peepshow av Joe Matt
Joe Matt lager dagbok i tegneserieform, den handler stort sett om hans store problemer med det annet kjønn, og han selger dagboka i hefteformat. Han framstiller seg selv svært usympatisk, og han er gjerrig, asosial og avhengig av pornografi. Han forteller om sitt liv, og tar leseren bokstavelig talt inn på soverommet.

- Jeg leser alltid Peepshow først. Ikke fordi den nødvendigvis er best, men jeg er blitt hekta på Joe Matts avanserte og personlige ”såpeopera”. Bladet er en kontinuerlig offentlig dagbok, og Joe selv er en irriterende fyr. Jeg ville ikke likt å kjenne ham. Serien går utover begrepene bra og dårlig, det er bare spennende å se hvordan det går med stakkars Joes liv, sier Nielsen.

Hate av Peter Bagge
Peter Bagges serie er den pågående historien om 24 år gamle Buddy Bradley og hans omgangskrets av likesinnede utskudd og snurrige typer. Serien er ikke selvbiografisk, men er delvis basert på Bagges liv. Buddy er blitt kalt en typisk representant for den såkalte Generasjon X, og Bagge har noe motvillig måtte innse at hans serie appellerer til MTV-publikummet.

- Dette er også en avansert ”såpeopera”, men denne gangen med oppdiktede historier og figurer. Hate er kanskje den morsomste av seriene, og Bagge lager veldig gode figurer. Han er kanskje litt mer allmenn, han lager serier om og for ungdom. Jeg blir veldig nysgjerrig på hvordan det går med figurene, sier Nielsen.

Eightball av Daniel Clowes
Eightball er i hovedsak en enmannsantologi for amerikaneren Daniel Clowes, som lager en rekke forskjellige historier om ting som måtte falle ham inn. Clowes er kanskje den fortelleren med størst spennvide, og mye tyder på at han fortsatt utvikler seg. Seriene hans er overbefolket av mistilpassede, nervøse personer, og når Clowes bruker seg selv i seriene er han den mest mistilpassede og nervøse av dem alle.

- Han har stil, og lager gode surrealistiske serier og mange bra stemninger. Seriene er også morsomme, og han blir bare bedre og bedre. I sine selvbiografiske øyeblikk henvender han seg direkte til leseren, og er mer en observatør enn en aktør, sier Nielsen.

Dirty Plotte av Julie Doucet
Julie Doucet er fransk-canadier, og en av nåtidas større kvinnelige serietalenter. I sitt høyst personlige blad spiller drømmer, kjønnsroller og selvopplevde hendelser en stor rolle. Doucet utmerker seg blant annet med svært detaljrike tegninger, og en svevende, drømmende fortellerstil.

- Veldig bra, jeg liker godt mange av de kvinnelige tegnerne, de har et annet perspektiv på tingene. Doucet lager serier om menstruasjon, kastrering og kjønnsskifte, og lager mange serier om drømmer og slikt. Jeg liker henne best når hun forteller om seg selv, sier Nielsen.

Palookaville av Seth
Canadieren Seth er illustratør av yrke, og på fritida lager han selvbiografiske serier. Som Joe Matt forteller Seth historier fra sitt eget liv, men han forteller løsrevne historier fra lenger tilbake i tida, og er ikke så umiddelbart avslørende som Matt. Seth utleverer seg heller ikke på samme måte som Matt, som til tider kan være hensynsløst ærlig overfor seg selv.

- Denne serien er veldig fint laget, med fine, vakre tegninger. Den er svært behagelig å lese, og Seth er mindre patetisk enn Joe Matt. Du får sympati for Seth, mens du overhodet ikke føler sympati for Matt. Det er riktignok Matt som hadde trengt litt sympati, sier Nielsen.

Jim av Jim Woodring
Jim Woodring har bakgrunn i animasjon, men det er som serieskaper han gjør seg bemerket. I hans selvtitulerte tegneserie Jim lager han bisarre serier med en intern logikk hentet direkte fra drømmeverdenen. Når man leser serien har man den samme følelsen som når man nylig har våknet, og man husker hva man akkurat har drømt.

- Denne serien handler i stor grad om drømmer, og han lager rare og merkelige historier. Det er snakk om realisme på et annet plan, du kjenner deg igjen i hvordan du drømmer. Woodring lager tydeligvis serier basert på sine egne drømmer, og han lager fine tegninger, sier Nielsen.

Opprinnelig publisert i Klassekampen i 1996.

(2009-kommentar: 13 år senere har vi endelig fått den første Jim Woodring-serien i norsk oversettelse. Jippi Forlag har nettopp utgitt boka Vårverk, attpåtil før den blir utgitt i USA neste år.)

Jokke-uka, dag 2: Mitt eneste intervju med Joachim Nielsen, på toppen av Grand Hotel tidlig en ettermiddag i 1997.

FOTO: MAY-IRENE AASEN

Jokke har gjenoppstått fra de døde. Han er nyforelska og har lagt grøftefylla bak seg. Men han tar seg fortsatt en neve pils og en Irish Coffee tidlig på ettermiddagen.

(Opprinnelig publisert i Osloposten.)

Jokkes gamle valentinere er utbrent. Karrieren som Joachim Nielsen er lagt på hylla. På Trygge Oslo er Jokke tilbake, sammen med Tourettes og gladere enn på lenge. “Jeg sitter her og stirrer på deg som en fjortenåring” og “kanskje vil du gifte deg med meg en gang” synger han. Er den gamle grinebiteren og nervebylten forelska?

– Jeg har vært sammen med samme jenta i seks år, men er veldig nyforelska nå for tida. Dessuten var jeg lei av mine mange låter om hvor fælt det er å slå opp.

To fulle menn
Men Trygge Oslo har også sine dystre sider. Låta “Bestevenner” er noe av det tristeste Jokke har skrevet, en dyster beskrivelse av to venner som havner skikkelig på kjøret. Jokkes gamle slager “2 fulle menn” – men ti år etter og full av angst.

– Låtene handler ikke bare om meg, den handler også om gode venner. Jeg har ikke mistet så mange, men flere har dødd de siste åra og det begynner å bli ekkelt.

Joachim ser eldre ut enn sine 33 år. Han har levd hardt og drukket tett, og ble rikskjendis da han var dritings på Spellemannprisen. Da fikk han ukas kaktus i bladet NÅ, i sterk konkurranse med Muammar Gadaffi og Saddam Hussein.

– Vi fikk dårlig rykte og ble bandet som ga faen i alt. Fyllebandet. Media gikk helt i spinn og jeg fikk meg en knekk.

Åra etter Spellemannprisen var røffe for Jokke, men han holdt seg oppe på penger han tjente på samleplata Spenn. Med soloplata Nykter i fjor tok han seg kraftig sammen.

– Jeg slutta med sørpefylla og begynte å leve. Hadde jeg fortsatt i samme sporet ville jeg neppe vært her i dag. Jeg drakk på meg magesår og epilepsi, og måtte bare kule’n. Nykter var mitt oppgjør med meg sjæl, en deprimert plate uten na-na-na-refreng. “Trygge Oslo er mer variert.

Hjemmefra som 16-åring
Jokke forteller at han er blitt langt mer kreativ etter at han kutta ned på drikkinga. Mens han tidligere kun hadde tre-fire låter klare før han gikk i studio, skriver han nå nesten hver dag.

– Det er mange gode historier i sangene dine, og bror Christopher (serieskaper) er en habil forteller. Du skriver ikke andre ting enn låter?

– Jeg har lekt med tanken, og prøvd meg på noen noveller. Men det er rocketekster jeg takler. Men jeg leser mye; forfattere som Graham Greene, Nelson Ahlgren, Charles Bukowski og James Caine.

Jokke har bodd på Grünerløkka siden 1981, med unntak av fem år på St. Olavs plass. Etter at han forlot barndomshjemmet på Ulsrud for å jobbe på en farm i California fant 16 år gamle Joachim ingen grunn til å flytte hjem.

– Ulsrud var bare en t-banestasjon, et sted å komme seg vekk fra. Grünerløkka er en oase, jeg elsker å tusle rundt i bydelene i Oslo øst. Men folk sprader mye mer enn før, etter at SV-generasjonens barn har flytta inn på Løkka.

Jokke & Valentinerne er uekte barn av pønken. Opprinnelig var det Jokke og en kompis som spilte gitar under navnet Rudolf og valentinerne. Joachim ble til Jokke da pønken kom til Norge i 1979. I løpet av et år så niendeklassingen Joachim konserter med Sham 69, The Clash, Boomtown Rats, Elvis Costello og andre storheter.

– Jeg har alltid prøvd å få platene mine til å høres ut som en blanding av glam, new wave og pønk. Etter 1980 er jeg helt “lost” når det gjelder musikk.

Publikum berserk
I 1982 var Jokke & Valentinerne et femmannsband med piano og “en neger på bass”. Med tiden ble det en trio, Jokke arva 20.000 kroner og spilte inn Alt kan repareres i 1986. Plata solgte 2000 eksemplarer det første året og Et hundeliv fulgte i 1987. Jokke begynte å få et publikum.

– Vi hadde det gærneste publikummet i Oslo, som stadig gikk fullstendig berserk. Publikum skal ta en del av æren for fyllemyten, selv om jeg helt klart bidro selv. Men jeg var som regel stille og rolig i forhold til publikum. Det er ikke lett å spille når det kommer 20-30 stykker opp på scenen.

– Hva gjør du om ti år?

– Jeg har bare ungdomsskolen, så jeg tror ikke jeg klarer noe annet enn å spille. Men i dag holder jo rockere på til de er 60, se bare på Rolling Stones. Men jeg er glad jeg ikke er debutant i dag. Dagens band er så flinke til å øve at jeg trolig ikke hadde kommet meg ut av øvingslokalet en gang. Jeg tilhører den gamle “øve-en-gang-i-uka-hvis-jeg-må”-skolen.

Knut Nærum har skrevet sin første Donald-historie, og stiller opp på nettprat hos Donald.no i dag kl. 14-16. Jeg skulle ønske han hadde fått like mye oppmerksomhet rundt sine første tegneserier, som er  mye bedre og samlet i 12 bøker. Her er mine anmeldelser.

Knut Nærum
Nydelige greier – Tegneserier 1978–2003
No Comprendo Press 2004
4/6
Før forfatteren og tv-satirikeren Knut Nærum hadde vi serieskaperen Knut Nærum. Vi savner ham.

Du kjenner han best som steinansiktet fra ”Nytt på nytt”. Du har muligens lest noen av hans mange bøker, og kanskje kjenner du til og med den skarpe tegneserien Bloid – som gikk i Dagbladet og Ny Tid og er samlet i ni bøker. For det var serieskaper unge Knut Nærum drømte å bli på 1970-tallet, og Nydelige greier samler høydepunktene fra hans sporadiske og ujevne karrière.

I motsetning til Jason og Christopher Nielsen har ikke Nærum så mange tegneserier å velge mellom, og derfor blir Nydelige greier en hummer- og kanarisamling à la Waldemar Hepsteins Snork og Ronny Haugelands Den store Ronny Haugeland-boka.

Den 27 sider lange føljetongen ”Dyret” fra det salige undergrunnsbladet Brage var for eksempel en interessant debut i 1978, men virker bare amatørmessig og slitsom i dag. Når vi om 20 år skal se tilbake på norske tegneserier på 1990-tallet, er det Bloid som vil stå igjen som Nærums hovedverk. Nydelige greier er ”best of the rest”, serier fra antologien Fidus, ungdomssynder fra Brage og et lite utvalg andre serier og illustrasjoner.

Høydepunktet er Fidus-seriene, spesielt etter at Nærum innså at bladet aldri ville bli noen salgssuksess slik at han la fra seg frieriene til den ironiske generasjonen. ”Kyss, klapp eller klem”, ”Under elektrisitetens svøpe” og ”Hor” er flotte serienoveller, et sted mellom kjærlighetshistorien, science fiction og horror. ”Frigjøring” og ”Tom” er elegante stiløvelser, som viser at Nærum er en langt bedre tegner enn han liker å fremstille seg som.

”I et bedre land, med et bedre folk, hadde ikke denne utgivelsen vært nødvendig”, skriver Nærum i forordet. Han er lei seg for at bare noen få kjøpte bladene de opprinnelig ble trykket i, og at han derfor ikke kunne bli den profesjonelle serietegneren han drømte om. Det er enklere og mer lønnsomt og skrive bøker, og denne boken viser hvordan Norge har mistet enda en talentfull serieskaper. For jeg har følelsen av at Nærum aldri fikk muligheten til å lage sine aller beste tegneserier.

Knut Nærum
Vi går for regnskogen
Semic/Nordisk Forlag 1992

Knut Nærum er en av Norges mest spennende avistegnere. I motsetning til de fleste av hans konkurrenter har han forstått at det går an å kommentere aktuelle hendelser uten å måtte ty til karikaturtegningner av kjente politikere. Det er synd at det er så få andre avistegnere som har innsett at en tegnet kommentar kan ha vel så mye vidd (og ofte mer) når man bruker den “jevne” nordmann som skyteskive i stedet for Gro, Carl Ivar og de andre.

Semic har samlet Nærums tegninger fra musikkavisen Nye Takter (bilag i Arbeiderbladet) fra siste halvdel av 80-årene i heftet Vi går for regnskogen. Det blir et passende dokument over 80-tallet: jappetid, identitetskriser, miljøvern, moter og musikk.

Siden tegningene til Nærum stod på trykk i en musikkavis, dreier mye seg om musikk og ungdom. 1980-tallet var tiden da rocken for alvor ble politisk bevisst. Som en avNærums mange rockesangere formulerer det på en konsert: “Den neste låta handler om det totale sammenbrudd for troen på framtida på bakgrunn av trusselen om atomkrig og sånn. Hadde vært jævlig kult om noen ville danse”. Og hva med denne replikkvekslingen utenfor et nedlagt utested: “Det var det hippeste stedet i byen. De hadde den beste musikken, det kuleste interiøret – absolutt alt! Til slutt ble det så hipt at dørvakta ikke slapp noen inn.”

Vi går for regnskogen tegner et altfor sant bilde av 80-tallet i Norge, og bekrefter Knut Nærums stilling som en av de aller beste avistegnerne i Norge. Så hvis man har en femtilapp til overs, er det langt verrre ting man kan bruke den på enn dette heftet.

Knut Nærum
Rita Bloids opplevelser 4: Enig med Gro
No Comprendo Press 1997

Satire, farse og såpeopera med Gro, Thorbjørn og alle deres venner og uvenner.
Knut Nærum er en mann med mange talenter. De fleste kjenner ham fra tv-program som “Egentlig” og det ferske “Øystein og jeg”, samt fra radioen med “Hallo i uken”. Nærum er også serietegner.

Nærum blender vel ikke akkurat leseren med sine tegninger. Tegnemessig er det funksjonelt og uttrykksfullt, men det er ingen tvil om at teksten er det viktigste, og serien Bloid er vel i ferd med å bli Nærums hovedverk. Dette er det fjerde albumet som samler ensiderne, som opprinnelig dukker opp ukentlig i avisen Ny Tid.

Hovedproblemet med denne samlingen er at den kommer noe sent, i likhet med denne anmeldelsen. Serien fungerer absolutt best som en ukentlig kommentar til små og store begivenheter, og blir noe foreldet.

Seriene i dette heftet stammer fra høsten 1994 fram til september 1995. Stikkordene er EU-strid, Frp-suksess i kommunevalgene, rot i AUF med mer. Mye er tilbakelagt, men samtidig er det morsomt med en liten historisk oppkvikker. Det er utrolig hvor mye en har glemt.

Rita Bloid gjør en cameo i Donald-historien.

Nærum tar ofte tingene på kornet, men til tider sklir han helt ut. Som når seriens hovedperson, journalisten Rita Bloid, blir med Jostein Gaarder og Linda Johansen på en romtur til solen. Gaarder er ute etter å finne nye kjøpere til Sofies verden, og håper å finne liv på solen.

Men det er partilederne som spiller hovedrollene i Bloid, og til tider utvikler det seg til en skikkelig såpeopera, ganske langt fra virkeligheten. Nærums satire viser til fulle hvor personorientert politikken er blitt i media.

Bloid er morsom lesning, selv om Nærum nok kunne tjent litt på å bli mer ondskapsfull og skarp i pennen. Nå får vi sympati på alle de fomlende partilederne, og deres påfunn. Spesielt gjør Jan P. Syse en god rolle som erkeskurk og blindpassasjer på solturen. Syse velger å bli igjen på solen, fordi han tror sjansene var bedre for å få en borgerlig regjering på solen enn hjemme i Norge.

Knut Nærum
Rita Bloids opplevelser 7: Nye pupper
No Comprendo Press 1999
5/6

Kjell Magne Bondevik forvandles til en smultring. Tormod Hermansen opphisses seksuelt av kle seg i cowboyutstyr og kaste lasso mot damer som leser høyt fra Gule sider. Og Thorbjørn Jagland mister bokstavelig talt ansikt og må risse inn ansiktstrekkene sine med en Penol 750.

I Knut Nærums satireverden er alt mulig, og i tegneserien Bloid får han boltre seg med langt bredere og villere penselstrøk enn i NRKs tv- og radioprogrammer, hvor han til daglig jobber.

«Nye pupper» er en av de beste samlingene av serien fra ukeavisen Ny Tid. Med forrige album, Sofaland, lyktes det Nærum å spinne satiren rundt en lengre historie med journalisten Rita Bloid i en bærende rolle, og nå er det Ritas kroppsfiksering og jobb i informasjonsbyrået Vielgeld.Kosten som er rød tråd.

Nærum har også hatt godt av regjeringsskiftet, for det er en ekstra gnist i både strek og tekst når han får kose seg med Kjell Magne Bondevik, Jon Lilletun, Opposisjons-Jagland og Bondeviks agentbror James Bondevik.

I fjor gikk Nærum fra fra side- til stripeformat på Bloid, noe som har svekket det episke elementet ved serien til fordel for mer bruk av «punchlines». Om dette gjør Bloid bedre eller verre er litt for tidlig å si på grunnlag av de 24 stripene på tampen av «Nye pupper».

Nærum får plusspoeng for ikke å gjøre narr av Verdikommisjonen, som bare dukker opp i én scene: Møtet deres blir kraftig forstyrret av en stim petitskribenter og satirikere som venter på at kommisjonen skal si noe dumt.

Knut Nærum
Rita Bloids opplevelser 8: Ikke noen bombe det da
No Comprendo Press 2000
5/6

Sylskarp satire.
Statsminister Kjell Magne Bondevik har innkalt informasjonsrådgiverne Vielgeld.Kosten for å gi ham rett image i kampen mot Jens Stoltenberg. Svaret er som følger: Bondevik er folkelig, rund, tradisjonell, med bred appell – han er en smultring.

”Ikke noen bombe det da” er den åttende samlingen med den alltid like undersøkende og kritiske journalisten Rita Bloid, Knut Nærums bitende politiske tegneseriesatire over Norge i dag.

Der de fleste politiske tegnerne i Norge rendyrker vitsetegningen og karikaturen og konkurrerer om å gi Carl I. Hagen størst oppstoppernese, går Nærum motsatt vei. Han tegner Bondevik som en smultring og Carl I. Hagen uten hode – og han gjør det i tegneserieform. Men ennå viktigere er det at Nærum klarer å være politisk uten å karikere politikere. Selv om politikere og samfunnstopper spiller viktige roller, er store deler av seriene her befolket av vanlige slitere. Nærum lar oss ikke glemme at politikken angår oss – han minner oss i det minste om at vi burde bry oss.

For der mange politiske tegnere gjemmer sin mangel på gode ideer og politisk snert bak dyktig utførte karikaturtegninger av politikere, lar Nærum tekst og fortellingen være det viktigste. I så måte minner han om den uhyre dyktige amerikanske avistegneren Tom Toles, som retter en giftig brodd mot amerikansk og internasjonal politikk ved hjelp av stornesede strekfigurer.

Knut Nærum uttalte i et intervju med VG at han var livredd for å ende opp som en bindestrek – den dagen han blir omtalt som Satire-Knut var det på tide å gi seg, mente han. Men er det noen i norsk underholdningsverden som fortjener en bindestrek er det Nærum. Han er best kjent som paneldeltaker i ”Nytt på nytt”, men er også tekstforfatter for ”Hallo i uken”, ”Egentlig”, ”Øystein og meg”, revyer og stand up-komikere. I tillegg er han glødende engasjert i tegneseriens muligheter og er redaktør for antologien Fidus.

Og Nærum lager ikke Bloid utelukkende for å være morsom. Han er oppriktig politisk engasjert, og ble blant annet valgt inn i Kristiansands bystyre for RV i 1991. For mens litteraturkritikere og forfattere etterlyser en norsk politisk litteratur, klarer Nærum å få sagt mer i løpet av fire serieruter enn kritikerroste forfattere klarer gjennom en hel roman.

Serien balanserer mellom politisk kritikk og mediesatire, fortalt med hjelp av en forkjærlighet for populærkulturen. Eller hva sier du til lønnsoppgjøret fortalt som et Pokémon-eventyr? Eller Erik Solheims oppgjør med kommunismen fortalt som eventyret om Karlus og Marxus som bodde i Eriks munn?

Seriene her er striper fra Ny Tid og Dagbladet, men nå har heldigvis Dagbladet innsett hvilken gullpenn de har i Nærum og sluppet ham løs på en helside i Magasinet – i farger.

I et intervju med Dagbladet tror Nærum at framtidas politikere blir mer ansiktløse, og følgelig vanskeligere å karikere. ”Det kan jo føre til at vi må lese partiprogrammene for å finne noe å ha det moro med”, sier han. Bloid tyder på at Nærum allerede har smugtittet.

Knut Nærum
Rita Bloids opplevelser 9: Svære greier
No Comprendo Press 2002
5/6

En nesten perfekt samling.
Knut Nærum er fortsatt best kjent som paneldeltaker i “Nytt på nytt”, men når historien om Norge på 1990-tallet skal skrives bør tegneserien Bloid bli en viktig kilde.

Serien om tabloidreporteren Rita Bloid gikk åtte år i ukeavisen Ny Tid før den meldte overgang til helsider i farger i Dagbladets Magasinet. Det er disse som nå er samlet i dette lekre albumet i samme format – som forlaget lover er “Norges største tegneserie i farger”.

Nærum befolker serien med politikere, kjendiser og samfunnstopper, men lar oss aldri glemme at politikk er noe som angår oss alle. Og fra sitt venstreradikale utgangspunkt er han ikke redd for å sparke i alle retninger – men som oftest går det oppover.

Jens Stoltenberg er grå og handlingslammet, Carl I. Hagen er en rund Robin Hood-politiker (han tar fra Oljefondet og deler ut til folket) og Kjell Magne Bondevik er fortsatt en smultring – rund, god og likt av alle, men fullstendig hul i midten. Og ikke minst: Nærum bruker tegneseriens muligheter for absurde overdrivelser til det fulle for å beskrive en norsk virkelighet som er vel så absurd – om ikke mer.

“Det var bare en drøm”, sier Rita Bloid lettet i en episode. I drømmen drukner hun i en svart sjø fylt med gale kuer, mens Jan Petersen lurer seg unna ved å love lavere småbåtavgifter fremfor å se verdens virkelige problemer i øynene. “Det er hva du tror”, kommer det illevarslende fra samboeren Sambo ved siden av. Nettopp slik er effekten av Nærums serier når han er på sitt beste. “Det er heldigvis bare en tegneserie”, tenker du. “Det er hva du tror”, sier Nærum.

Bloid 9 er nesten en perfekt samling, men Nærum snubler litt i sine lengre føljetonger. De to historiene om gale kuer som invaderer Oslo og om president Bushs forsøk på å omskape sine allierte til kakerlakker (for at de skal overleve en atomkrig) er ikke dårlige, langt ifra. Men de gode ideene blir strukket vel langt, og preges mer av inspirert tullball enn virkelig satirisk snert.

Nærums tredje forsøk på en lengre historie – om et “Norge 2″ befolket av uegoistiske kloner – er bedre og mer treffende, men også dessverre seriens svanesang. Om Bloid kommer tilbake noen gang er fortsatt uvisst, men med hele ni album har Knut Nærum fullført et unikt serieprosjekt. Skal vi kalle det “Historien om Norge på 90-tallet”?

Knut Nærum
Tenk at det kan nytte: Tegninger fra Nye Takter 1985-1991
No Comprendo Press 2005
5/6

Egentlig er det litt trist, men Knut Nærums satiriske samtidshumor fra musikkavisen Nye Takter er fortsatt er en enslig svale blant norske vitsetegninger.

Vi snakker om tegneseristripens minimalistiske fetter, der uttrykket er begrenset til én enkeltrute med tilhørende tekst. Det er nærmest som et haiku-dikt, men i dag prøver de fleste nordmennene innen sjangeren (Frode Øverli, Lars Lauvik, Mille) bare å fylle Gary Larsons enorme sko, og altfor få har tatt opp hansken etter Knut Nærums skarpe observasjoner og journalistiske samtidsanalyse.

Dette savnet tiltar bare i styrke som følge av denne 256 sider tykke boken med Nærums nesten samlede verk innen sjangeren (noe er tidligere samlet i Vi går for regnskogen fra tidlig 90-tall).

I forordet understrekes det hvordan Nærum fanget inn 1980-tallets «fødsel, vekst og fall», men det er like påfallende hvor lite som har forandret seg. Apartheid, bequerell-frykt og Folkeaksjonen Mot Innvandring har heldigvis forduftet, men ellers var ikke Status Quo de eneste som overlevde 80-tallet.

Her er a-ha, Band Aid, Sissel Kyrkjebøs juleplater, overtrendy kafeer, rockere med trange spandeksbukser, folk som mener hiphop bare er bråk, tomsete kunstnerspirer, musikere, raddiser og trendnisser – og så videre. Brorparten av innholdet kunne ha vært publisert som ferskvare i dag uten at noen hadde reagert. Og kanskje de fleste av oss fortsatt er mentalt plassert i 80-tallet?

Glem Madonna-gåten og «Nytt på nytt», dette er satirikeren, humoristen og kommentatoren Knut Nærum på sitt beste.

PS! Alle anmeldelsene har stått på trykk i Bergens Tidende.

Den ultravoldelige vikingserien Soga om Olav Sleggja viser at norske tegneserier trenger Øystein Runde. Spørsmålet er om Øystein Runde trenger norske tegneserier.

Fra han dukket opp med Rundetid og Bjartmann har Øystein Runde vist seg fram som en av de største fargeklattene i norske tegneserier. Der kollegaene er opptatt med stripeserier og sosialrealistiske voksenserier, renner Runde over av kreative og vågale innfall: Superhelter, actioneventyr med De fire store i norsk litteratur, moderniserte eventyr og nå altså vikinger.

Runde er dyktig til å benytte seg av norsk historie og kultur i sine historier, og det virker som han sitter inne med så mange gode ideer at han rett og slett får det travelt. Noen ganger skriver han bare manus, og lar Geir Moen eller Knut Solberg tegne. I Soga om Olav Sleggja tegner Runde selv, men gjennomførelsen er til tider så minimalistisk og skisseaktig at det ser ut som han har hatt det travelt med å bli ferdig.

Men den røffe stilen passer som hånd i hanske til den blodsprutende og groteske historien om trellen Olav Sleggja, som får i oppdrag av Kong Olav Tryggvason å drepe kongens halvbror. Olav spiser opp en av sine fiender i åpningsscenen, og får du får sagt “blodhevn” serverer Runde noen av de mest intense voldsscenene jeg har sett i noen norsk fortelling – uavhengig av sjanger. Dette er Snorre gjenfortalt som ultravoldelig japansk manga. Lone Wolf and Cub møter Slàine, og drar på tokt til vestlandsfjorder og forblåste vikingutposter.

Runde har mer i ermet, og lover både oppfølgeren De fire store: Bukk fra bunnen og en boksamling med Bjartmann-materialet. Men spørsmålet er hvor lenge dette fortellertalentet blir værende i seriemiljøet? Han kan fort ta en Knut Nærum, Siri Dokken, Lars Elling eller Christopher Nielsen, ved å finne mer lukrative utløp for talentene sine innen tv, film, animasjon eller lignende.

La oss håpe Øystein Runde tross alt er for sær for resten av denne verden, for norske tegneserier trenger fantasien og fortellergleden hans. Les også Tor Arne Hegnas grundige anmeldelse på Seriekritikk.no.

I anledning Sleggja, her er mine tidligere Runde-anmeldelser. Dessverre fikk jeg aldri anmeldt De fire store: Når de døde våkner, Rundes norske vri på Alan Moores underholdende litterære lek i The League of Extraordinary Gentlemen. Den anbefales også.

Øystein Runde
Forresten presenterer nr. 21: Bjartmann
Jippi Forlag 2004
3/6

Mestrer ikke balansen mellom superheltliv og tenåringsrealisme fra Ulsteinvik.
Øystein Rundes Bjartmann er i norsk presse blitt presentert som den første norske superhelten, noe som selvsagt er sludder. Det finnes flere forsøk på, og ikke minst parodier av, de erkeamerikanske superheltene, men Bjartmann skal være den første norske helten som har gitt navnet til et eget hefte.

Det kan stemme, men Bjartmann er ingen superheltserie. For Runde bruker superhelten i parodisk og metaforisk øyemed, og hovedserien her handler om klassefester, ungdomsforelskelse og pubertet i Ulsteinvik. Superhelten som følelsesmessig metafor fungerer fantastisk i Chris Wares Jimmy Corrigan, men hos Runde blir det verken fugl eller fisk. Bjartmann-seriene er ikke bra som superheltserie, ikke spesielt dyptpløyende som ungdomsskildring og ikke særlig morsomt som parodi.

Med serier i Forresten, Smult (Kristopher Schau-samarbeidet Margarin) og Rundetid i ungdomsbladet Spirit har 24-åringen fra Ulsteinvik vist seg frem som en av norske seriers mest originale nye talenter. Forventningene er store, og derfor ender hans første solohefte opp som en skuffelse. Årsaken er at han på linje med Ronny Haugelands heftedebut Torden Gorgon har valgt en hovedperson som fungerer dårlig. Streken er god, uttrykksfull og kontrastrik, mens biseriene ”Sleggja” og ”Piåkno” også er gode. Men skal Bjartmann-figuren forfølges videre, må Runde gi ham mer retning og dybde. Bedre lykke neste gang!

Øystein Runde
Bjartmann nr. 2
Jippi Forlag 2004
5/6

“Superhelt uten retningssans” var undertegnedes dom over det første heftet med Bjartmann, Øystein Rundes lettere forvirrede superhelt fra Ulsteinvik. Den gang virket det ikke som den talentfulle Runde helt hadde bestemt seg for hva han ville bruke superhelten sin til, men nå er det definitivt andre boller.

Julehistorien ”Vesle Bjartmann” er blitt en hverdagsfabel med truende toner, der vår vesle superhelt slett ikke har det bra. Pappa spiser av fleskepannekakene hans, og bestefar slår når Bjartmann vil leke med romskipet hans.

Dette er uhyggelig surrealisme et sted mellom Rundes egen Margarin (skrevet av Kristopher Schau) og Chris Ware. ”Bjartmann i butikk” er en artig og leken stiløvelse med trist slutt, mens ”Bjartmobilen”  er en morsom bagatell. Rundes reisebrev fra New York, derimot, er verken spesielt bra eller morsomt, men hva gjør vel det når han har spandert det definitive høydepunktet til sist.

”Vi utanfor rognposen” er et smart, morsomt og suverent timet eventyr om et lite rogn og dens utrettelige kamp for ikke å bli spist. Etter en ustø start har Øystein Runde klart å lansere Bjartmann som sin egen høyst personlige og innholdsrike antologi, og fortsetter han slik kan vi snart plassere bladet hans ved siden av Christopher Nielsens Weltschmerz og Jasons Mjau Mjau.

Kristopher Schau og Øystein Runde
Margarin
Seriehuset 2006
4/6

Guffen surrealisme uten nettkjenning.
Vinteren står i Kristopher Schaus tegn. Han har gitt ut boken Et Norge i krig og The Cumshots-platen Just Quit Trying, og her er en griselekker samling av tegneserien Margarin fra antologien Smult – med rubbel, bit og flere upubliserte episoder i stive permer.

Serien passer som hånd i hanske inn i Schaus større prosjekt om å sprøyte mest mulig ubehag inn i hverdagen vår, og enkelte scener er noe av det ekleste og mest forstyrrende jeg har lest i norske serier. Øystein Runde viser seg igjen fram som en av Norges mest lovende serieskapere, og klarer å gi liv til den særeste logikk og de mest groteske scener.

Problemet er at serien aldri kommer forbi introduksjonen av universet for å fortelle en skikkelig historie, samtidig som inspirasjonen fra amerikaneren Dave Cooper blir vel tydelig. Dermed får Margarin noe uforløst over seg, men jeg håper dette ikke blir duoens svanesang.

I tillegg må selvsagt Futen, tegnet av Knut Solberg, nevnes. Her kan du lese min anmeldelse av det første albumet i serien.

Denne skulle egentlig vært publisert i anledning Slash’ Las Vegas-feiring/låveshow på Quart tidligere i sommer, men allikevel. Det er alltid relevant med en påminner om gudestatusen til Ozzy Osbourne.

(Denne saken ble opprinnelig skrevet i Dagsavisen, i anledning TVNorge-premieren av The Osbournes.)

Han klarer ikke å programmere fjernkontrollen og TV 2 kaller ham b-kjendis. Med The Osbournes på tv-skjermen er det lett å glemme at Ozzy Osbourne revolusjonerte rocken med Black Sabbath.

Siste mandag i oktober: TVNorge har invitert journalister og deltakere i Muldvarpen og 71 grader nord til premiere på første episode av realityserien The Osbournes - om tungrockeren Ozzy Osbourne og hans familie. Det deles ut gensere, serveres kyllingvinger og du kan avbildes med Ozzy-parykk og solbriller eller få en juksetatovering. Men hvor ble det av musikken?

Da Black Sabbaths “Iron Man” endelig kommer forsiktig i bakgrunnen begynner jeg instinktivt å vugge hodet sakte i takt. Det er da min borddame fra Muldvarpen forferdet utbryter:

- Du liker sånn musikk, du!

B-kjendis
The Osbournes har gjort Ozzy Osbourne til tabloidkjendis, en som er mer kjent som tåkete og tatovert familiefar enn musiker.

“Amerikansk tv har hatt realitysuksess med b-kjendiser som Ozzy Osbourne”, sa Vegard Normann i TV 2s Absolutt Underholdning – og kanalen er ikke den eneste som har glemt at dagens rock ikke hadde vært den samme uten Black Sabbath. Men Norges rockere har ikke glemt.

- Jeg ble helt satt ut da TV 2 kalte Ozzy b-kjendis. Vi snakker jo om en av verdens mest kjente og viktigste musikere de siste 30 årene. Jeg synes The Osbournes er helt absurd, et freakshow og påfunn fra kona som har ham i et jerngrep. Et jerngrep som kommer til å følge Ozzy i graven, mener Sigurd Wongraven i Satyricon.

Han er ikke alene i kritikken av Sharon Osbourne, den beinharde forretningskvinnen som har solgt familiens liv til MTV for over fem millioner dollar. I The Osbournes blir hennes ektemann framstilt som en mumlende, bannende og skjelvende 54-åring sterkt preget av tiårs rusmisbruk. Men Thomas Felberg, vokalist i sterkt Black Sabbath-inspirerte WE, ser intet problem med det.

- Jeg har ikke noe mot The Osbournes; Ozzy begynner å bli gammel og trenger penger. Men som rocker var han hevet over kjendisstatus, og det er litt trist at pengegriske konemanagere drar han ned til kjendisnivå. Kjøp heller Black Sabbath-platene Paranoid og Master of Reality framfor å se serien, men selvfølgelig er det bare fett om noen Britney Spears-fans korrumperes til Sabbath-fans som følge av serien.

Tegneseriefigur
Jens Fredrik Ryland i black metal-bandet Borknagar ble faktisk positivt overrasket over Ozzy i The Osbournes.

- Jeg har ikke helt klart å bestemme meg for hva jeg synes om serien, men jeg ble positivt overrasket over at Ozzy er så oppegående. Jeg trodde det sto verre til. Dessuten får han jo så ufattelig mye mer PR nå enn da han var soloartist. Så serien er nok et nødvendig onde.

Black Sabbath har faktisk aldri vært oppløst, selv om de burde ha vært det flere ganger. Bandet snublet seg gjennom 1980- og 90-tallet med gitarist Tony Iommi som eneste faste medlem, men det er deres sju album fra første halvdel av 1970-tallet som fortsatt gir gjenlyd i platestudioer verden over. Vi ringte til to band som nettopp har kjent ånden av Black Sabbath i studio.

- Vi legger akkurat strykere på den nye Turboneger-plata, så nå er det litt Metallica-stemning her. Men jeg snakker gjerne om Black Sabbath. Ring litt senere, sier Turbo-gitarist og “euroboy” Knut Schreiner.

Vi ringer Anders Gjesti i El Caco, som nettopp er ferdig med sitt andre album, i mellomtiden.

- Ozzy blir mer tegneseriefigur enn han fortjener å være i The Osbournes, men det endrer neppe på synet fansen har på Black Sabbath. De som ikke kjenner Ozzy fra før, får nok et forvridd syn på hvem han er, for musikken spiller ingen viktig rolle, og det er umulig å forstå hvor ekstrem og nyskapende musikken var tidlig på 70-tallet. I dag står Ozzy mest fram som en tulling som går rundt og rører på tv, synes Gjesti.

Tungrock
Sammen med Led Zeppelin har Black Sabbath fått æren for å finne opp tungrocken. Men Sabbaths rendyrkede mørke, tyngde og monotoni falt ikke i god jord hos kritikerne.

- Sabbath var inspirert av Pretty Things, Led Zeppelin og blues, men det hele ble filtrert gjennom deres arbeiderklassebakgrunn fra Birmingham. Og likbleke engelskmenn med fett hår og bacon i hånda skaper ikke munter musikk; de lager paranoid, primitiv og skremmende musikk som skremte kritikere som var vant til idealisme, hippier og regnet rock som kunst. Black Sabbath var noe nytt, et band som ga faen, minner WE-Thomas oss på.

I mellomtiden er Turboneger blitt ferdig med strykerne.

- Det ble faktisk mer Black Sabbath enn Metallica. Den nye Turboneger-plata ligger faktisk et sted mellom Black Sabbath og Black Flag, røper Knut Schreiner.

Han understreker også hvor viktig Black Sabbaths arbeiderklassebakgrunn var for musikken de skapte.

- Black Sabbath klarer bedre enn noen å uttrykke narvervibben, mener Schreiner, og viser til Christopher Nielsens tegneserier om drabantbyungdom i Oslo på 70-tallet.

- Dette handler om negative arbeiderklassetenåringer fra forstedene, som lager musikk med en utrolig grå og trist melankoli i bunn. Det er nitrist, regntung forstadsmelankoli – hvit blues, og det er fascinerende hvordan Ozzy fortsatt er den ultimate åttendeklassingen i The Osbournes. Han er den slemme gutten på bakerste benk som samtidig sjarmerer lærerinnen og er alles kompis.

I motsetning til band som The Beatles og The Rolling Stones ble Black Sabbath hatet av kritikerne i samtiden, blant annet fordi det rendyrket sitt uttrykk – og dermed sto i motsetning til sjangerblandingen til Stones og Beatles. Schreiner er ikke overrasket.

- Helt siden Black Sabbath nærmest oppfant sjangeren er heavy metal blitt sett på som dum musikk, den er ikke “arty” og har enkle tekster. Slik er det fortsatt, bare se på numetal og kritikernes forakt mot den. Men Sabbath er musikalsk genialitet, og Ozzy er et hardrockgeni. Selv om mannen ikke klarer å holde styr på et akvarium i voksen alder, er jeg helt sikker på at det ligger jævla mye jobb og kjærlighet bak det han har gjort.

Hva betyr Black Sabbath for deg?

Anders Gjesti, El Caco
- Utrolig mye, bandet ga ut flere klassiske skiver som ingen kommer utenom dersom du spiller rock i dag. Bare Paranoid har formet mye av rocken i dag, og låtene har nok sneket seg inn i underbevisstheten til band som låner mer fra Black Sabbath enn de tror selv. Vi har akkurat vært i studio, og selv 30 år etter har vi problemer med å skape en så fet lyd som de fikk til da.

Thomas Felberg, WE
- Det var et ekstremt viktig band som skapte en helt unik sound, som i dag er for heavyrock-abc å regne. For alle som driver med heavyrock er å høre på Black Sabbath en like naturlig del av hverdagen som å drikke melk og spise knekkebrød.

Ole Petter Andreassen, The Cumshots/Black Debbath/Thulsa Doom
- Black Sabbath er et av heavy metals tre store – sammen med Judas Priest og Led Zeppelin. De hørte den første Zeppelin-skiva, og spilte bare enda tyngre og mørkere blues. Sabbath har mye av æren for dagens stonerrock, heavy metal, black metal – all hardrock.

Jens Fredrik Ryland, Borknagar
- En blir stadig påmint om hvor viktig Black Sabbath, som når du hører Fu Manchu, Kyuss, Queens Of The Stone Age eller Audioslave – de har alle sugerør ned i koppen som heter Black Sabbath. Jeg jobber en del som dj, og merker at der folk er lei heavy fra 1980-tallet, er Black Sabbath et band som bestandig har vært der og som folk aldri blir lei.

Knut Schreiner, Turboneger/Euroboys
- Black Sabbath er sikkert et av de fem viktigste bandene i rockehistorien, og Turboneger har vel egentlig alltid vært inspirert av Sabbath – og den nye Turboneger-plata vil nok ligge et sted mellom Black Sabbath og Black Flag. Som gitarist er jeg veldig fascinert av den doble lyden Tony Iommi klarte å skape, et studiotriks jeg har klart å finne ut av – men som jeg ikke vil røpe.

Sigurd Wongraven, Satyricon
- Det er vanskelig å finne ord. De er “the bread and butter”, det hard rock handler om. Black metal, streit heavy, hardcore, numetal, stonerrock – det ville ikke eksistert i dag uten Black Sabbath. Tony Iommi definerte tungrock med sine feite gitarer og den slepende måten han spiller på, mens Ozzy hadde en særpreget sangstemme jeg alltid har likt.

I 1999 kåret magasinet TEGN Jason til Norges fjerde beste serieskaper og Lomma full av regn til tidenes beste norske tegneserie. Men det var bare begynnelsen. Denne teksten ble skrevet i anledning 1999-kåringen.

“Holder del to [av Vent litt...] like høy standard blir Vent litt… et av de virkelige høydepunktene i norsk tegneseriehistorie, og fortsetter Jason sin raske utvikling bør ikke Christopher Nielsen sitte for trygt på den norske serietronen,” skrev jeg om Jason i 1999. Og sannelig fikk jeg rett. Her er hele teksten:

John Arne Sæterøys filmatiske fortellerstil er ingen tilfeldighet. Han har selv sagt at han er mer inspirert av film enn tegneserier, og fremhever Hal Hartley og Jim Jarmusch som  viktige forbilder. Men som med Christopher Nielsen er det en dyp satsing og tro på tegneseriemediet som har ført Jason til den norske tegneserietoppen på rekordtid.

Moldenseren Jason skapte sin første tegneserie etter at han hadde lest Tintin: Faraos sigarer som barn; en serie han selv beskriver som Hitchcock for barn. Sine første “profesjonelle” serier lagde Jason for KOnK, mens hans selv gikk på videregående skole. Etter debuten lagde han korte serier for Humorparaden og Fidus, men ingen kunnee ventet seg en slik albumdebut som Lomma full av regn, som ble utgitt i 1995, og som senere er oversatt til svensk.

“Handlingen er ikke så viktig”, sa Jason om albumet, og fortalte videre at historien kom av seg selv underveis i arbeidet med den 45 sider lange serien. “Jeg visste at serien skulle begynne med en mann som blir gravd ned i en ørken, men jeg hadde ingen anelse om at det ville ende på Påskeøya. Jeg arbeidet med omtrent ti sider av gangen og måtte begynne å tenke på slutten da jeg var omtrent halvveis. Hvis jeg hadde hatt et ferdig manus, ville jeg fort gått lei”.

Og mellom den nedgravde mannen og Påskeøya skjer det mer enn i ti årganger av Pyton. Sosialsurrealisme kalte utgiveren det, men samtidig skinner det igjennom at Jason er en dyktig beskriver av mellommenneskelige forhold. Dialogscenene er solide, og de mange surrealistiske innslagene kan i dag virke noe påtrengte og unødvendige. Likefullt stakk Lomma full av regn av med seieren i TEGNs kåring av tidenes beste norske tegneserie, mye på grunn av fantasirikdommen og den bunnsolide fortellerteknikken. Lomma full av regn er på samme tid lettlest og utfordrende.

Før Lomma full av regn laget Jason en tegneserieversjon av Stein Rivertons Jernvognen, som hovedfagsoppgave på Kunst- og håndverkskolen i Oslo. Men Jason gikk lei etter 13 sider, og fortsatte med kortere historier i Fidus og Forresten. I 1997 ga han ut det første av i alt fire numre av soloheftet Mjau Mjau på Jippi Forlag, og fikk alburom til å utvikle seg videre.

Tonen i Jasons serier er gjennomgående ganske svart, med en overhengende følelse av uvirkelighet og maktesløshet. Lykkelige mellommenneskelige forhold beskrives som regel i ettertid, etter at ting har skjært seg, og den pessimistiske og klaustrofobiske grunntonen minner på mange måter om amerikaneren Adrian Tomine. I 1998 vant Jason Dagbladets tegneseriekonkurranse, og en absurd og drømmeaktig humor på linje med Jim Woodring er blitt mer tydelig i hans serier. Stripete (gjenopptrykket i Mjau Mjau nr. 2)viser en elegant, visuell og underfundig humor, mens andre absurde serier som D.V., X-Pilt og Corto Mjautese  viser en dyp kjærlighet overfor popkulturen, med skrudde hyllester til Star Wars, X-Files, Pompel og Pilt og Corto Maltese.

Jasons siste verk er Vent litt… i Mjau Mjau nr. 3 og 4, som allerede etter første del havnet helt oppe på fjerdeplass på TEGNs liste over tidenes beste norske tegneserier. Her forenes Jasons surrealisme, presise menneskebeskrivelser og absurde humor i en rørende og urovekkende skildring av uskyldig barndom. Holder del to like høy standard blir Vent litt… et av de virkelige høydepunktene i norsk tegneseriehistorie, og fortsetter Jason sin raske utvikling bør ikke Christopher Nielsen sitte for trygt på den norske serietronen.

Høsten 2005 solgte deLillos, DumDum Boys, Raga Rockers og Jokke & Valentinerne ut Rockefeller ni ganger. I den anledning skrev jeg denne påminnelsen om at “de fire store” i norskspråklig rock faktisk ikke var så store på 1980-tallet.

DELILLOS

Selv om Joachim “Jokke” Nielsen døde i 2000, sto 2005 i “de fire stores” tegn. Hyllestplata Det beste til meg og mine venner – En hyllest til Joachim Nielsen dundret inn på andreplass på VG-lista, høyere enn Jokke selv klarte da han var i live. Raga Rockers‘ 1983-2000 -  Ragas beste fulgte hakk i hæl, mens deLillos’ 20-årsjubileumsplate Festen er ikke over – det er kake igjen også toppet salgslista.

DeLillos ble i 2005 også det første norske bandet som ble beæret med deluxe-behandling, når Suser avgårde Deluxe Edition og Før var det morsomt med sne Deluxe Edition slippes med de kjente Kjerringvik-demoene som bonus.

“De fire store” i norsk rock fra 1980-tallet er altså større enn noensinne. Så store at vi ser ut til å ha glemt at de faktisk ikke var spesielt store på 1980-tallet.

JOKKE, FOTO: MAY-IRENE AASEN

Små på 80-tallet
“En dag på 1980-tallet ble plutselig pyjamas korrekt konsertantrekk over hele landet,” heter det i programomtalen til niende episode av NRK-historien Norsk rocks historie. Episoden ble kalt “de fire store”, og handlet om hvordan den norskspråklige rocken plasserte hånda på rattet på 1980-tallet. Vi snakker selvsagt om deLillos’ gjennombruddslåt “Tøff i pyjamas”, men var det nå virkelig slik at Norge umiddelbart falt for deLillos og deres åndsfeller umiddelbart? Eller er dette rockerevisjonisme? “De fire store” ble ikke store før tidligst i 1989.

La oss derfor gå tilbake til 1988. I april deler rockemagasinet BEAT ut Tore Olsens rockepris på Rockefeller, til minne om den avdøde rockejournalisten Tore Olsen. “De fire store” slapp derimot ikke inn på festen. I 1988 led BEAT under lisseslips-diktaturet, med amerikansk blues, country og folk i høysetet – oppsummert som “roots”.

Underholdningen var ved amerikanske norgesvenner som Timbuk 3, Eric Andersen og Tom Russell, mens den norske rocken var representert av The Colors Turned Red og Popcorn Explosion – kveldens prisvinnere. Gitarist i sistnevnte var Christopher Nielsen, omslagstegner på alle platene til Jokke & Valentinerne. Storebror Joachim “Jokke” Nielsen hadde sluppet to album, men var ikke invitert på festen. (2009-retting: Som Christopher Nielsen selv påpeker i sin kommentar under, han hadde slutta i bandet da Popcorn Explosion vant Tore Olsens rockepris denne kvelden.)

Noen måneder tidligere hadde Aftenposten oppsummert rockeåret 1987. “Også blant de mer hardføre og eksperimentelle rockartistene stod norsklinjen sterkt. Jokke og Valentinerne, Kaniner til salgs, YM-stammen og The Beste er gode eksempler,” het det i en bisetning.

RAGA ROCKERS

Splitter pine
I 1988 hadde Raga Rockers gitt ut fire album, deLillos og Jokke & Valentinerne to hver, mens DumDum Boys hadde skiftet navn fra Wannskrækk og albumdebutert med Blodig alvor na na na na na. Det musikalske grunnlaget for “de fire store” var definitivt lagt, men hele Norge brød seg definitivt ikke.

Jokke & Valentinerne solgte 2000 eksemplarer av debuten Alt kan repareres i 1986, og var aldri på VG-lista p 1980-tallet. Raga Rockers’ Forbudte følelser lå én uke på 17. plass i 1988, mens DumDum Boys klatret til 14. plass. Bare deLillos var i nærheten av storhet, da debuten Suser avgårde lå ni uker på lista i 1986. Oppfølgeren forsvant like fullt ut etter bare fire uker. (VG-lista besto på denne tida av 20 album, mot dagens 40).

Det falt ikke inn noen å kalle disse fire bandene for “store” i 1988, da kunne man heller snakke om Dance With A Stranger, Jørn Hoel, Jahn Teigen eller Stage Dolls. Norsk var ennå ikke akseptert rockespråk.

DUMDUM BOYS, FOTO: STIAN ANDERSEN

Band som The Aller Værste, De Press og Kjøtt hadde lagt grunnlaget tidlig på 1980-tallet, men den norskspråklige rocken eksploderte først i 1989. DumDum Boys skal få mye av æren for det. Både “Splitter pine” og “Boom boom” ble store hits, og albumet Splitter pine klatret til tredjeplass på lista, der den bet seg fast i hele 27 uker. DeLillos slo samme år til med dobbeltalbumet Hjernen er alene, men fikk bare seks uker på lista. Raga Rockers fikk sin første radiohit med “Fritt liv”, noe som sendte albumet Blaff (1989) til sjuendeplass.

Undergrunnsbandet Jokke & Valentinerne fikk nå kontrakt med Sonet, og fikk belønning for strevet da III klatret til fjerdeplass i 1990. DumDum Boys og deLillos befestet sin nye status da henholdsvis Pstereo (1990) og Neste sommer entret førsteplassen. Jokke & Valentinerne og Raga Rockers ble derimot aldri store på 1990-tallet heller. Raga har aldri vært lengre enn fem uker på VG-lista, mens selv Jokkes spellemannvinner Frelst! bare var to uker på lista. Kanskje vi egentlig må snakke om “de fire store” p 2000-tallet?

Opprinnelig publisert i Ny Tid.