Jeg har tidligere kåret 2009s ti beste r&b-album og ti beste reggaeartister. Når jeg avslutter med å oppsummere hiphopåret 2009 må vi opp i 20 artister for å komme i mål.

Som i reggae handler det ikke så mye om album og singler i hiphopverdenen, men man er nødt til å manøvrere i en stri strøm av offisielle studioalbum, enkeltlåter, mixtapes, gatealbum og til og med uoffisielle album som artisten selv ikke vet om. Men det slippes fortsatt album, så jeg holder meg i hovedsak til dem. Og 2009 var et bra hiphop-år.

1. Gucci Mane
Gucci Mane eide 2009 på samme måte som Lil Wayne kontrollerte 2007 uten en gang å gi ut noe offisielt album. Jeg har snappet opp over 200 Gucci-låter i 2009, og da studioalbumet The State vs Radric Davis omsider dukket opp på tampen av året hadde Atlanta-rapperen sluppet fire – 4! – strålende mixtapes på rappen som oppvarming: The Movie 3-D: The Burrprint, The Cold War: Brrrussia, The Cold War: Grrreat Britain og The Cold War: Gucciamerica (de tre siste attpåtil sluppet samme dag). En maktdemonstrasjon uten like, og da har jeg ikke en gang regnet med alle gjesteversene. Det eneste som manglet var en crossoverhit à la Lil Waynes “Lollipop”, for det maktet ikke Gucci, selv om han prøvde med “Spotlight”. Kongen av idiotrappen (sitat: Dagbladet), evt. mongorappen (sitat: Lars Vaular). Burr!

2. G-Side: Huntsville International
Det beste i livet er gratis, og Alabama-duoen G-Side befestet sin stilling hos bloggerne og alle andre som fulgte med i 2009, især med dette utrolig gode album til gratis nedlasting. Kort sagt: Den mest lovende hiphopduoen siden OutKast dukket opp midt på 1990-tallet.

3. Raekwon: Only Built 4 Cuban Linx Pt. II
Jeg startet for alvor min karriere som plateanmelder (i Klassekampen) med Raekwons 1995-mesterverk Only Built 4 Cuban Linx…, som jeg da kalte gangstarappens svar på Sergio Leones Once Upon A Time In America. Kanskje var det mer presist med Gudfaren, for her kommer gangstarappens svar på Gudfaren II. Det beste oppfølgeralbumet innen hiphop noensinne, når vi egentlig hadde gitt opp håpet.

4. Drake: So Far Gone (mixtape)
Strømmen av mixtapes er både en glede og en forbannelse for ferske og sultne rappere. På den ene siden er det en snarvei til suksess og oppmerksomhet, men samtidig er publikums sult på det nye og utålmodighet så sterk at mange har mistet dampen når det offisielle albumet omsider kommer. Både OJ Da Juiceman og Wale har merket dette på kroppen, og Drake har faktisk ennå ikke albumdebutert. Når det er sagt, er oppmerksomheten rundt canadieren høyst fortjent, der han genspleiser hiphop og r&b så dyktig at du ikke ser noen sømmer. So Far Gone ble sluppet offisielt som en voksen EP høsten 2009, men spor for all del opp den originale mixtapen.

5. Lil Boosie: SuperBad
Hiphops mest slitsomme stemme ga oss en av 2009s mest personlige, innholdsrike og mest fascinerende album. Han høres ut som negler som skraper på en tavle, men sammen med iskald produksjon, kreative videoer og en bra miks av selvinnsikt og selvskryt henger det likevel sammen.

6. Pill: 4180: The Prescription og 4075: The Refill (mixtapes)
De siste årene har mixtapes tatt steget opp av undergrunnen, og rappere uten platekontrakt risikerer nå å bli omtalt og anmeldt i alt fra The New Yorker til New York Times. I 2009 var Pill den skarpeste nykommeren i dette gamet (Drake har faktisk vært med oss siden 2006), med to mixtapes med intelligent, original og innholdsrik gangstarap.

7. UGK: UGK 4 Life
Etter Geto Boys, 2 Live Crew og OutKast er nok Texas-duoen UGK den mest innflytelsesrike sørstatsgruppa innen hiphop, som i 2007 ble rammet av tragedie da Pimp C døde. Dette albumet ble et høyst verdig testament, og setter punktum for en svært helhetlig og imponerende diskografi som strekker seg helt tilbake til 1992.

8. Three 6 Mafia
Vi fikk ikke noe nytt album fra Memphis’ stolthet i 2009, men hva gjorde vel det når medlemmene var så aktive på hver sin kant? Juicy Js soloplate Hustle Till I Die vant den interne kampen, et hestehode foran DJ Pauls Scale-A-Ton. Men det stoppet ikke der. Vi fikk også Project Pats Real Recognize Real, den strålende Juicy J/Pat-mixtapen Play Me Sum Pimpin Mane Pt. 2, mens Juicy også rakk å introdere V-Slash for verden (se video).

9. Killer Mike: Underground Atlanta
OutKasts gamle kompis (“The Whole World”) har gurustatus i hjembyen Atlanta, og på dette dobbeltalbumet samlet han hele byen – med unntak av OutKast og Cee-Lo. Et glimrende innføringskurs i hva som skjer i en av USAs viktigste hiphopbyer: B.o.B, Grip Plyaz, Khujo Goodie, OJ Da Juiceman, Pastor Troy, Pill, S.L. Jones, Soulja Boy, Travis Porter og så videre, og så videre.

10. Z-Ro
Ved siden av Scarface er Z-Ro den store helten i Houston, og i 2009 slapp han den doble mixtapen Cocaine, en Greatest Hits-samling, mixtapen Relvis Presley og albumet The Rain (sammen med Chill). Og i 2010 kan det se ut som det kommer et nytt album med Lil’ Flip, så her er det bare å henge seg på.

11. The Jacka: Tear Gas
Etter at hyphybølgen la seg, ble 2009 et litt stille år for hiphopscenen i Bay Area, California, med få nasjonale suksesser. Det kom ut flere ok album, men det klart beste sto The Jacka fra Mob Figaz for. Og med gjester fra hele distriktet (E-40, Andre Nickatina, Ap.9, Mistah F.A.B., J. Stalin og så videre) er dette det eneste Bay Area-albumet du må ha i år.

12. Zaytoven: Zaytown I og II (mixtapes)
Bølgen av trap-rap fra sørstatene har også sine nye produsenthelter, folk som Vaeda Boy V-12, Drumma Boy og Zaytoven. Sistnevnte er mannen bak de enkle synthblippene bak rappere som Gucci Mane og OJ Da Juiceman. På disse to mixtapene samles flere av hans største hits, men selv om dette er lyden av 2008 og 2009, må nok fyren lære seg noen nye triks om han skal holde ut. Men han viser vilje, og i 2010 kan vi forvente oss mer fra gruppa hans, The Eragance.

13. DJ Quick and Kurupt: BlaQKout
De klassiske California-rapperne hadde ikke noe strålende 2009. Vi venter fortsatt på Dr. Dres Detox, The Game overbeviste ikke, Snoop gikk på autopilot med Malice N Wonderland og Tha Dogg Pound overrasket heller ikke med That Was Then This Is Now. Men dette uventede samarbeidet mellom Dogg Pound-halvdel Kurupt og ringreven DJ Quick var en positiv overraskelse.

14. OJ Da Juiceman: The Otha Side of the Trap
Young Juice hadde en god boost da 2008 gikk over i 2009, men etter en strøm morsomme låter og gode mixtapes ble det bråstopp etter denne offisielle albumdebuten. Dette er typisk for mixtaperapperne, for da OJ Da Juiceman endelig slapp debutalbumet sitt hadde fansen en følelse av gammelt nytt. Låtene var gode de, men vi hadde allerede spilt dem ihjel. 2009 ble dermed en aldri så liten nedtur for Juiceman, som nok må komme opp med noen flere gimmicks enn “aye okay” hvis han skal holde seg i toppen.

15. Lil Wayne: No Ceilings (mixtape)
Etter et fantastisk 2008 gikk det litt i ball for Weezy i 2009, med brysomme dokumentarfilmer, slitsomme rockelåter og mye surr. Rebirth var et varslet antiklimaks, men i mellomtiden rakk han å slippe denne mixtapen. Ingen gitarer, gjester eller familiemedlemmer, bare spytting. Og det er slik jeg liker Lil Wayne.

16. J. Cole: The Warm Up (mixtape)
Dette supertalentet tråkker i fotsporene til Lupe Fiasco og Drake, og som forgjengerne ble han raskt omfavnet av Jay-Z (sjekk The Blueprint 3 for gjestevers). En strålende rapper, og denne mixtapen er forhåpentligvis bare oppvarmingen. La oss håpe Jay-Z lar ham få sjansen på Roc Nation.

17. L.E.$.: Settle 4 LE$ (The Fixtape)
Hiphop har alltid vært drevet framover av fansens sult etter å høre det nye, oppdage de nye stortalentene før røkla, og jeg er selvsagt intet unntak. Det er egentlig litt for tidlig til å si om L.E.$. fortjener en plass på topp 20, eller om han faktisk burde vært plassert mye høyere opp, men i skrivende stund er jeg begeistra. Før oktober hadde jeg ikke hørt om fyren, og denne mixtapen dukket først opp rett før julaften. Jeg vet faktisk null og niks om ham, bortsett fra at jeg liker hans tilbakelente “get high”-musikk som gir meg lyst til å cruise rundt i Houston-gatene i sakte tempo. Han må jo være fra Texas, eller? Han har i alle fall vokst opp med UGK, DJ Screw, Lil Keke og en solid dose californisk g-funk fra 90-tallet.

18. Freddie Gibbs: Midwestgangstaboxframecadillacmuzik (mixtape)
2009s andre store mixtaperapper viste at han var det beste som hadde kommet fra Gary, Indiana siden Michael Jackson, men dette sier nok mer om Gary enn om amerikansk hiphop. Gangstarapperen lener seg på storheter som OutKast og Lauryn Hill i innpakningen av sine låter, men musikalsk er det ennå ikke like visjonært. Men dette er uansett solid vare.

19. Waka Flocka Flame
Waka Flocka tok over rollen til OJ Da Juiceman i 2009, som Gucci Manes nærmeste allierte og hyppig brukt gjesterapper. En stri strøm av mixtapes og heftige enkeltlåter fikk oss til å glemme at karen trolig fikk sjansen fordi han er sønn av Gucci Manes manager, men fyren har teft for å plukke de rette instrumentalene og tilfører dem energi, heftige slagord og fengende refrenger. Og ifølge videosnuttene jeg har sett er det mayhem på Waka-konserter om dagen.

20. Rick Ross: Deeper Than Rap
Stakkars Rick Ross hadde sine problemer i 2009, med angrep fra 50 Cent og avsløringer av tvilsom fortid, men han reiste seg med dette albumet. Mye takket være produsentene J.U.S.T.I.C.E. League ble dette et av 2009s mest elegante hiphopalbum, selv om Ross selv var noe mindre autoritær enn på debuten. Etter umiddelbar skuffelse, vokste denne seg større med tiden.

Boblere: Lil B, Young Buck, Big K.R.I.T., Drumma Boy, The Pack, Young Dro, Betta Half, Keak Da Sneak, Mistah F.A.B., San Quinn, Soulja Boy, Yo Gotti, Tity Boi, Big Stack$$$, Nicki Minaj, Crooked I, Kristmas, Kevin Gates, Jay Electronica, Travis Porter, B.o.B, 6 Tre G, Freeway, Mata, Jackie Chain, Young Chris, eLZhi, Yelawolf.

Også godkjente album, men de er enten for ujevne eller så har de ikke fanget interessen tilstrekkelig til at jeg faktisk har hørt særlig på dem.

Jay-Z: The Blueprint 3

Slim Thug: Boss of All Bosses

Beanie Sigel: The Broad Street Bully

Clipse: Till the Casket Drops

50 Cent: Before I Self Destruct

Eminem: Relapse

Slaughterhouse: Slaughterhouse

Har du lyst på min nye bok, Hiphop, men ikke lyst til å betale? Sjekk innom Kingsize.no og 730.no, eller hør på Goodshit Radio mandag 31. august kl. 22, hvor du kan bli én av de heldige som stikker av med et gratiseksemplar.

Kingsize.no har også skrevet en artikkel om boka, som opprinnelig sto på trykk i papirutgaven, og jeg tillater meg å stjele litt derifra.

“Hiphop – Graffiti, Rap, Breaking, DJ-ing er en ren faktabok, men skiller seg nok litt ut både språklig og innholdsmessig, selv om Holen har forsøkt å unngå at det blir alt for komplisert og ”kult”. Likevel er det nok ikke så mange andre barnebøker der ute som byr på både historien om crack og hva slags utstyr man trenger for å drive med graffiti. I tillegg til Holens skrivekunst, sprites sidene opp med flotte tegneserier og illustrasjoner fra den talentfulle illustratøren Mikael Noguchi, som virkelig har gjort sitt for å sette preg på boka.

Innholdsmessig tar Holen leserne med tilbake til hiphopens fødsel i Bronx på 1970-tallet, da DJ-ene var den viktige drivkraften, via graffiti og breakefeberen til 1980-tallet, og følger musikkens vei inn på hitlistene gjennom 1990- og 2000-tallet. Han fokuserer blant annet på DJ Kool Herc på 70-tallet, Run-DMC, Public Enemy, N.W.A. på 80-tallet, 2Pac og Eminem på 90-tallet og OutKast og sørstatsbølgen på 2000-tallet. I tillegg blir det dessuten et lite kapittel om den norske hiphop-historien, samt hiphopmote, beslektede musikksjangre og intervjuer med norske aktører som Tommy Tee, Tor Erik Hermansen i Stargate, Karpe Diem og graffitiveteranen Much.

- I dag er jo hiphop større enn noensinne, og samtidig som de eldste hiphophodene begynner å bli både 40 og 50 år gamle er det flere generasjoner som har vokst opp med at hiphop alltid har vært der. Da er det viktig å lære bort litt av hvor kulturen kommer fra, hva den har vært og hvor den går hen, sier Holen, som ikke ønsker å virke altfor belærende.

- Det er lett å bli bitter gammelmannshiphoper og lekse opp om hvor viktig det ikke er å glemme dansinga, malinga og pionerene nå som stadig nye og yngre rappere står i kø for å bli stjerner. Men samtidig er det viktig å være bevisst på historien, vite litt om hva hiphop var, hvor det kom fra og hvem som var de første og viktigste pionerene, og hvorfor de var det. Men det er vel så viktig å kurse seg litt opp om dagens nye stjerner, flere av dagens eldre hiphophoder har jo lenge vært skeptisk mot sørstatsrappere som Lil Wayne og T.I. for eksempel, på samme måte som de før der igjen var svært skeptiske til tidlige gangstarappere som N.W.A. for eksempel.”

Sage Francis har nettopp sluppet den gratis mixtapen Sick of Wasting. Jeg har intervjuet denne motstrømsrapperen to ganger, og musikken til “the thinking man’s Eminem” er alltid verdt å sjekke ut.

Han er hvit, vegetarianer og avholdsmann. Sage Francis skiller seg ut i amerikansk hiphopmiljø som svarte hockeyspillere i NHL. Han refser amerikansk patriotisme, rapper om alt fra hockeysveiser til feminister og føler seg like hjemme på poesikvelder som hiphop-«battles». «I am not here to make a change, I break chains», rapper han på sin oppsiktsvekkende debut Personal Journals (2002).

– Mainstream- og undergrunnshiphop i USA er i dag to ulike sjangre med helt forskjellig publikum og budskap. Med tiden vil det nok ikke engang klassifiseres som samme musikkform. Selv følger jeg ikke så nøye med på hiphop om dagen, en hører mest på klassisk rock fra 70-tallet, forteller Sage Francis, eller Paul Francis som moren hans kaller ham.

– Det beste av 70-tallsrocken er fortsatt like relevant 30 år senere, og føles mer meningsfullt, ekte og ærlig enn rappere som presenterer noe de håper folk tror er ærlig. Hiphop i dag handler mye om falsk musikk og falsk image, men jeg vil at musikken min skal holde seg like godt som rocken jeg liker fra 70-tallet.

Undergrunnen
Om ikke Personal Journals står seg helt til 2032 så har i alle fall Francis skapt et av 2002s mest minneverdige album. «By the end of this record I’ll make sure all of you know who Sage Francis is», sier han – og en snau time senere er du blitt kjent med en rapper som vrir og vender på det engelske språket, spenner fra tungekrøllende ordgyteri til spoken word og poesi – og hele tiden er morsom, ærlig og dypt personlig.

– Mens jeg skrev Personal Journals gjorde jeg mitt beste for å være tro mot meg selv, og selv om jeg så klart ikke har noen anelse om den vil huskes i 2032, vil folk nok fortsatt være preget av de samme menneskelige følelsene som preger plata: Hat, kjærlighet, frykt og «stuff like that».

Hiphop i 2002 er intet enhodet troll, men mer som en stor paraply som skjuler like mange undersjangre som ordet «rock». Hovedtendensen minner mye om rocken på midten av 70-tallet: En lang rekke forvokste, likelydende og pompøse album er i ferd med å gjøre hiphop til den nye progrocken, mens en spirende undergrunn truer med å eksplodere som punk i 1977. Sage Francis er en av de mest spennende stemmene fra denne mangslungne undergrunnen, og bidrar også i grupper som Non-Prophets og Art Official Intelligence.

– Det er ikke så veldig vanskelig å skille seg fra mainstreamhiphop i dag. Jeg har sett mange fantastiske hiphopkonserter, og de har alle prøvd å strekke seg lenger og dykke dypere enn hiphops trange rammer. Hiphopklisjeene hadde sin funksjon på 80-tallet, men begynte å bli utbrukte allerede på 90-tallet. I dag har de bare en funksjon hvis du vil være morsom. Gjør noe nyskapende isteden! Inspirer publikum og gi dem nye ideer.

Stand up-poesi
Sage Francis stiller mutters alene på konsert – ingen dj og ingen støtterappere. Og han prøver å sette sammen en konsert slik at den skal interessere flest mulig – også de som ikke liker hiphop eller kan engelsk. Kanskje derfor han foretrekker såkalte «poetry slams» framfor hiphopbattles i dag.

– «Poetry slams» er stand up-poesi, mens battles er blitt for store og kommersielle – og tiltrekker seg både rappere og publikum jeg ikke er så glad i. Kort sagt: Mange dumme mennesker!

Sage Francis står langt unna gangstarap med sin poesi- og «straight edge»-innstilling, men intet irriterer ham mer enn de som vil bruke gangstarap som syndebukk for økende vold i samfunnet.

– Jeg vokste opp med gangstarap, og synes skylden først og fremst ligger i medias late jakt på dumme og generaliserende overskrifter som gir seg ut for å stå for sannheten. Gangstarap henger klart sammen med en ignorant mentalitet hos folk, men det samme gjør actionfilmer og tv-programmer som Cops. Hele USAs historie er voldelig og kan inspirere til vold. Gangstarap er bare et resultat av andre problemer, og alt munner ut i frykt. Media pumper det amerikansk folk fullt av frykt, og gangstarap, gangsteraktivitet og barslagsmål er bare resultater av dette.

Sår frø
Francis gleder seg også over den økte politiske bevisstheten hendelsene etter 11. september har ført til i amerikansk hiphop. I låta «Makeshift Patriot» leverer Francis et glødende angrep på amerikansk patriotisme og hevnlyst med linjer som «Freedom will be defended / At the cost of civil liberties» og «Some of them dug for answers in the mess / But the rest were looking for trouble».

– Politikk opptar meg, men jeg er opprørt over at så få drev med det i hiphop. 11. september har åpnet dørene for politisk hiphop igjen, og nå kommer flere til å prøve seg. Men hvis de ikke var interessert i utgangspunktet, kommer det neppe til å bra nå heller – de vil bare hive seg på en trend. Da får jeg heller håpe på neste generasjon. Alt vi kan gjøre som musikere er å plante frø og få folk til å stille spørsmål om seg selv og deres omgivelser.

Intervju 2: En hissig profet

Sage Francis er den smarteste rapperen i klassen. På sitt beste er han som en enmannsutgave av Public Enemy.

Han er hvit, vegetarianer, avholdsmann og ordmitraljøse. Han er ikke gangster, men kaller seg ”angster of love” og rapper at han er ”just about dumb enough to hold up a sperm bank”. Paul “Sage” Francis er tvert imot en av de smarteste ordsmedene på dagens hiphopscene, og hans andre soloalbum, A Healthy Distrust, gis ut av punkselskapet Epitaph.

– Epitaph har gitt ut plater med flere folk jeg respekterer, fra Bad Religion via Tom Waits til professor Noam Chomsky. Jeg kan se at jeg passer inn i et slikt selskap, men det overrasket meg at Epitaph også så det. Jeg er veldig nøye med hvem jeg assosierer meg med, og liker å utfordre hiphopfansen ved å snakke om ting de ikke er så opptatt av, sier Francis.

Sola vs Månen
Sage Francis er drømmen til enhver konsertarrangør. Han klarer å trollbinde publikum utelukkende med hjelp av én CD-spiller, og backstage krever han bare litt mat, tre flasker mineralvann og en ren underbukse. På plate stiller han flere krav:

På solodebuten Personal Journals flagget han sine personlige problemer, og på A Healthy Distrust rapper han om alt fra patriotisme og voldsromantikk til Johnny Cash og en iscenesettelse av en battle mellom Sola og Månen. Og låta som virkelig satte han på kartet, ”Makeshift Patriot”, var et kraftig angrep på Bush-adminstrasjonen – sluppet en måned etter 11. september 2001.

– Før presidentvalget ble det veldig populært å kritisere Bush på plate, men jeg var først. Da ”Makeshift Patriot” ble sluppet var den nærmest blasfemisk – på en tid da folk flest var blindt patriotiske og fulgte ordrene til en falsk president.

Politiske røtter
“Prophets of Rage” er tittelen på en av Public Enemys klassiske låter, og A Healthy Distrust rommer flere referanser til New York-gruppa og tallrike spor av deres rettferdige harme og politiske sprengkraft. Francis kan bli så hissig at vi like gjerne kan kalle ham Rage Francis.

– Hiphop startet på ingen måte som en politisk bevegelse, det vet alle som kjenner til røttene og utviklingen av kulturen. Hiphop ble ikke politisk før rundt ti år senere. På den annen side er maten jeg velger å spise en politisk handling, så på det viset var det en politisk handling å avvise rock’n’roll for å skape en ny musikk. Men innholdet i tekstene ble for alvor ikke politisk før på slutten av 80-tallet, og artister som Public Enemy, KRS-One, Ice-T og N.W.A. representerer høydepunktet for politisk rap. Public Enemys fem år på toppen var det aller største, og det var de som førte meg ut i mitt livsvalg.

Sage Francis deler både hudfarge og ordrikdom med en viss verdensberømt rapper, og er da også blitt kalt ”the thinking man’s Eminem” ved gjentatte anledninger. Dette er en sammenligning han ikke er spesielt glad for. Han synes i alle fall det var motbydelig at NME kalte Eminem den mest politiske popstjernen siden John Lennon.

– Hvis han er det, er det bare et bevis på hvor forferdelig mainstreammusikken er blitt. Jeg vil tro at det er andre artister som er bedre og mer politiske, men det kan faktisk være sant. Men Eminems rolle i hiphop er ikke å være en politisk rapper. Det var ikke derfor han ble populær, han ble populær på grunn av overfladisk vitsing og angrep på andre popstjerner. Han er en Weird Al Yankovic-rapper, og jeg vil ikke høre politiske tekster fra en slik rapper. Han gjør gode parodier på sanger, og det kan man like. Men når han nå har begynt å late som han har en større rolle, er det bare et tegn på at han er i ferd med å bli stormannsgal. Den store fanbasen og de utrolige salgstallene får han til å føle seg som Jesus.

Fakta – Sage Francis
* Rapper fra Rhode Island, som skapte seg et navn gjennom battles og ”poetry slams”.
* Har vært tilknyttet grupperinger som Non-Prophets, Art Official Intelligence og Anticon-kollektivet.
* Skapte oppsikt da han leverte linjer som “freedom will be defended, at the cost of civil liberties” og ”some of them dug for answers in the mess, but the rest were looking for trouble” i låten “Makeshift Patriot” – gitt ut én måned etter terrorangrepene mot USA 11. september 2001.
* Har gitt ut fire studioalbum: Personal Journals (Anticon 2002), Hope (Lex 2003, som Non-Prophets), A Healthy Distrust (Epitaph 2004) og Human the Death Dance (Epitaph 2007).

Bonus 1: Anmeldelelse av Non-Prophets:

Non-Prophets
Hope
Lex Records/VME 2003
5/6

Personal Journals av Sage Francis var en av 2002s beste, mest underholdende og fascinerende album; en oppvisning i smart ordsjonglering, overraskende meninger og selvutlevering. Siden har Francis skrevet solokontrakt med Anti, selskapet til Tom Waits, men i tillegg har den hyperaktive rapperen tatt seg tid til å spille inn solodebuten til Non-Prophets. Og nok en gang leverer han et av årets morsomste og mest originale hiphopalbum.

Non-Prophets er en duo bestående av Francis og produsenten Joey Beats, og når begge er vegetarianere og avholdsmenn bruker de isteden det meste av tiden på å skape hiphop. I utgangspunktet er det ikke så stor forskjell mellom Non-Prophets og Personal Journals, men lydbildet er mer helhetlig og minimalistisk samtidig som Francis satser tyngre på svart humor og upolitisk korrekte meninger. Som i ”Disasters” der han angriper toåringer og foreldrene som ikke klarer å stoppe kjeften på ungene sine på bussen.

Hope er gitt ut av britiske Lex Records, et underbruk av Warp Records, og etter en ustø og innadvendt start har selskapet virkelig fått opp dampen med fine plater fra DM (Danger Mouse) & Jemini og Non-Prophets. Fortsetter det slik, kan Lex-utgivelser bli et must.

Bonus 2: Anmeldelse av Human the Death Dance:

Sage Francis
Human the Death Dance
Anti-/Epitaph/Bonnier Amigo 2007
3/6

Tid for bitterhet.
«This is hip-hop for the people, stop calling it emo,» freser Sage Francis i “Underground For Dummies”, og refererer til klassikere fra Ice Cube, KRS-One, Gang Starr, Eric B. & Rakim, 3rd Bass, E-40, Nas og Jay-Z. Rapperen rives nærmest i to i sitt hat/kjærlighet-forhold til hiphop; kjærlighet til hvor musikken kommer fra og hat overfor hva den har blitt.

På sine to første soloplater mestret han balansegangen mellom det personlige og det politiske, det aggressive og det innadvendte, punchlinerapping og spoken word, men nå truer bitterheten med å ta over. Mannen er irritert over å bli plassert i «alternativ»-sekken, men når irritasjonen fører til enda større avstand til tradisjonell hiphop vil emo-albatrossen fortsatt henge rundt halsen hans.

Buck 65 og Anticon-familien produserer, men det blir mest moro når filmmusikk-komponisten Mark Isham skrur opp strykerne og uhyggen i ”Good Fashion” og ”Waterline”.

Når Eminem nå gjør comeback med Relapse er det faktisk over seks år siden sist han var på høyden. Med filmen 8 Mile sto Detroit-rapperen på terskelen til verdensherredømme.

Etter 8 Mile ble det mye drama og uinteressant musikk. Eminem valgte å ikke satse videre på Hollywood, men satset istedenfor på musikken. Resultatet ble en litt forvirrende blanding av kompromissløs gangsta-rap på plateselskapet Shady Records (representert med forsøk på å lansere rappere som Bobby Creekwater, Ca$his og Stat Quo), kombinert med heller desperate forsøk på samtidig å beholde sin egen popapell, som singlene “Just Lose It”, “Like Toy Soldiers” og “Shake That”.

De første smakebitene på Relapse, “Crack A Bottle” og “We Made You” bar bud om nok et desperat forsøk på å innta hitlistene, og en stund var jeg redd for at Eminem skulle ende opp som en parodi på seg selv. Men så kom “3 A.M.”, og etter en sniklytt på hele Relapse er det bare å avblåse alarmen. Dette er frekkere, hardere og mer helhetlig enn de første singlene bar bud om, med mye av den bekmørke humoren og white trash-selvpiskingen som gjorde Slim Shady så fascinerende.

Beste Eminem-album siden The Eminem Show (2002).

Da passer det bra med en reprise på min store Eminem-sak, opprinnelig trykket i Morgenbladet i 2003.

___________________________

Eminem ser på seg som hærføreren for en hel generasjon sinte, hvite unge amerikanere. Han har trolig helt rett, og nå gir filmen 8 Mile et innblikk i hva som formet Detroit-rapperen.

Eminems verdensorden knesettes allerede fra første stund på hans fjerde soloalbum The Eminem Show fra i fjor. ”I never would’ve dreamed in a million years I’d see so many motherfuckin’ people who feel like me / Who share the same views and the same exact beliefs, it’s like a fuckin’ army marchin’ in back of me”, rapper han på ”White America” – før han setter ord på voksen-USAs frykt i refrenget: “White America, I could be one of your kids”.

Ikke rart Eminem er “public enemy #1” i USA, men samtidig har verdens største musikkavis NME kalt rapperen den viktigste politiske popstjernen siden John Lennon – samtidig som Rolling Stone ga omslaget til Eminem i sitt ”persons of the year”-nummer for 2002 på bakgrunn av The Eminem Show og filmen 8 Mile.

Marshall Mathers III er utvilsomt dagens viktigste popstjerne, og han har overtatt den kontroversielle og frittalende rollen som skremmende forbilde fra artister som Marilyn Manson, Courtney Love og Axl Rose i Guns N’Roses. Samtidig viser han seg som en artist i stadig vekst og framstår som en vandrende selvmotsigelse som kan refse president George W. Bush for krigshissing i et øyeblikk for i det neste hetse homofile og kvinner på det groveste med huleboer-tekster som ”Put anthrax on a Tampax/And slap you till you can’t stand”.

Rocky Night Fever
Med 8 Mile legger Eminem både grunnlaget for en karriere som skuespiller og et innblikk i hva som formet Eminem til den han er i dag.

– Jeg spiller ikke meg selv i filmen, men det er flere likhetstrekk fordi jeg satt ned med manusforfatter Scott Silver og fortalte ham flere hendelser fra livet mitt som ble brukt i filmen. Noen akkurat som de skjedde, noen litt endret, sier Eminem i et intervju med Rolling Stone.

8 Mile er både en skildring av en epoke i en lokal musikalsk subkultur og historien om den unge, innbitte ”fighteren” som slår seg til topps. Saturday Night Fever møter Rocky, og likhetene mellom rollefiguren Jimmy Smith Jr. og Eminem er påfallende.

Begge sliter i innholdsløse jobber i et forfallent Detroit på midten av 1990-tallet, og blir latterliggjort fordi de er hvite rappere på den lokale hiphopscenen. Begge lever i fattigslige kår med en arbeidsledig, alkoholisert mor – og begge er dødelig morsomme og dyktige rappere med skarp observasjonsevne og en glødende vilje til aldri å gi opp. Hatet, sårheten, mistenksomheten, den forsiktige gleden og sorgen i Eminems blikk i filmen forteller nesten mer om rapperens bakgrunn enn hans selvsikre, mørkt humoristiske og sinte tekster.

Eminem er en artist preget av ekstreme motsetninger og en utpreget dobbelthet, og på flere vis minner denne dobbeltheten om innflytelsesrike Tupac ”2Pac” Shakur – som gjennom hele karrieren balanserte mellom rollen som gangsta-neandertaler og samfunnskommentator med hjerte og hjerne. Eminem er ekstrem morsom, energisk og slagferdig, han er en original rimsmed, en strålende historieforteller og har en selvinnsikt de fleste av oss kan misunne. Han sjonglerer roller som vi andre skifter sokker, og kan være den oppkjeftige råtassen Slim Shady, showmannen og klovnen Eminem og den usikre og sjalu småbarnsfaren Marshall Mathers om hverandre.

Musikk som terapi
Og på The Eminem Show viser for alvor den politiske hærføreren Eminem seg fram for første gang, idet han truer med å marsjere opp og pisse på plenen til Det hvite hus i ”White America” og advarer sine fans mot presidentens krigshissing i ”Square Dance”: ”The man’s back / With a plan to ambush this Bush administration, mush the Senate’s face in and push this generation / Of kids to stand and fight for the right to say something you might not like”.

Men samtidig sier Eminem nettopp svært mye som ikke blir spesielt godt likt. Han fantaserer om å myrde sin ekskone og viser fram både sin homofobi og sitt kvinnehat. Han har et problematisk og romantiserende forhold til dop, synes ekstremt synd på seg selv, er pompøs og går ikke av veien for offentlig skittentøyvask. Som da han fantaserer om å gravlegge sin egen mor i videoen til ”Cleaning Out My Closet”.

– Slik er det med alle sangene mine: De fungerer som terapi og jeg gir ut alt jeg føler på plate isteden for å gjøre det jeg fantaserer om, sier han til Rolling Stone.

Det er nettopp denne dobbeltheten som gjør Eminem så interessant, eller som Rolling Stone beskriver ham: ”rock & roll’s biggest pain in the ass, at a time when most music is trying its damnedest to be dull”.

Tvilsomt forbilde
”God sent me to piss the world off”, sa Eminem i gjennombruddshiten ”My Name Is”, og få artister har vel omtalt sin egen rolle som artist og forbilde på samme vis som Eminem. Allerede på The Slim Shady LP tar han et ironisk oppgjør med seg selv i ”Role Model”: ”Follow me and do exactly what the song says: Smoke weed, take pills, drop out of school, kill people and drink” – før han tar opp en annen kjepphest rett etter: “Some people only see that I’m white, ignoring skill”.

I 8 Mile latterliggjøres Jimmy Smith Jr. fordi han prøver å gjøre karriere i en  musikkform fullstendig dominert av svarte, og i en nøkkelscene diskuterer kameratene hans hvem som er tidenes beste rappere. Et forslag om det hvite New York-bandet Beastie Boys nedstemmes øyeblikkelig med følgende begrunnelse, uten at de tenker på at kompisen Jimmy faktisk er en hvit rapper: ”Det er alltid lettere for hvite å oppnå suksess med svart musikk”.

Eminem følte alltid at hudfargen hans motarbeidet hans sjanser for suksess, og når hans suksess nå har åpnet portene for en flodbølge hvite rappere er situasjonen snudd på hodet. Plutselig beskyldes Eminem for å være hiphopens svar på Elvis, den hvite musikeren som bringer svart musikk ut til massene. Og Eminem er som alltid klar over sin egen rolle. ”Let’s do the math, if I was black I would’ve sold half” sier han i ”White America”. ”I am the worst thing since Elvis Presley, to do black music so selfishly” rapper han i “Without Me” – som alltid med tungen i det selvironiske hjørnet av munnen.

Men Eminem er for streng mot seg selv, for det er ikke hans bleke hud som har gjort ham til dagens største popstjerne. Det er hans humor, meloditeft, evne til å skape overskrifter og uovertrufne evner som rapper. Du kan mislike mye av det han sier, men sakens kjerne er at Eminem svært ofte sier noe som er verdt å lytte til og byr på historier verdt å fortelle – og det er dette som har ført til at han fungerer som en isbryter for hip hop verden over.

Singlen ”Lose Yourself” fra 8 Mile pløyde ny mark på ellers hiphopfiendtlige radiostasjoner og lyttere. Selve filmen kan raskt bli en ny Beat Street, og kommer bare til å gjøre Eminems hær enda større og fortsetter han sin feilfrie vei framover vil han bli den oppvoksende generasjons største musikalske ikon. Det er som han sier på ”Without Me”: ”Cause we need a little controversy, cause it feels so empty without me”.

Snoop-uka fortsetter med et blikk på plateselskapet Doggystyle. Trenger verden for eksempel gruppa 9 Inch Dix?

Diverse artister
Snoop Dogg Presents: Doggy Style All Stars – Welcome To Tha House vol. 1
Doggy Style Records/Universal 2002
2/6

Etter at Snoop Dogg nær spolerte hele karrieren på Master Ps No Limit-plateselskap, vendte han tilbake i fin form med Tha Last Meal i 2000. Nå gjør han det vanskelig for seg selv igjen ved å lansere et plateselskap like fantasiløst som No Limit.

En skulle jo tro at et eget selskap vil friste til både eksperimentering og nyskapning, men skal vi dømme etter denne samleren er Snoop mest opptatt av forsøk på å gjenopplive Death Row-suksessen fra 1990-tallet. For med unntak av litt New York-flørting i form av bidrag fra produsenter som Hi-Tek, DJ Premier og Alchemist er dette svært fantasiløse 80 minutter.

Gangstafans finner nok glede i gjenhør med gamle helter som Snoop, Kokane (nå under navnet Mr. Kane), RBX, Daz, Nate Dogg og Rage, som bidrar med enkelte godbiter. Men ingen av Snoops nye navn – gospeldivaen LaToiya Williams eller rapperne Soopafly og E-White – vekker særlig interesse. Dr. Dre skuffet også med den første samleplata fra hans eget Aftermath-plateselskap, men så ga han oss Eminem. Denne plata viser bare at Snoop Dogg trenger en rapper av samme kaliber.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen i 2002.

Diverse artister
Bigg Snoop Dogg Presents: Welcome To Tha Chuuch – Da Album
Doggy Style Records/Koch/Universal 2005
2/6

Den Snoop, den Snoop. Med R&G (Rhythm & Gangsta): The Masterpiece viste han endelig hvor god han kan være – når han gidder. Nå har han tilbake på autopilot, med en samleplate like slapp, kjedelig og uviktig som 2002s Welcome To The House. Bunnpunktene er crooneren James (med linjer som ”I know you remember me / I’m the guy who bought you Crystal and Hennessy”) og den kvinnelige talentløsrapperen Tiffany Foxx.

Snoop dukker opp på hele ni spor, men musikken hever seg sjelden over samlebånds-gangsta og skamløse p-funk-tyverier. Men alt er ikke bare sorgen. Death Row-fans kan glede seg over en gjenforening av Snoop, Daz og Kurupt (Dogg Pound-album kommer senere i år) og gjestespill fra gamle helter som RBX og Lady of Rage.

Men det morsomste er at vår egen Mira Craig stjeler showet. Hun synger litt på åpningssporet, men rosinen i pølsen er sololåten ”Dinner In Bed” – der Mira utfolder seg over asiatiske toner og viser at hun er mer talentfull og fantasirik enn de fleste andre på dagens amerikanske r&b-scene.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende 3. januar 2006.

Etter terrorangrepene 11. september sto to generasjoner musikere sammen om en fornyet politisk bevissthet i hiphop. Blant annet tok veteranen Paris opp mikrofonen for å angripe en ny president Bush – sin andre i rekken.

Etter terrorangrepene mot USA 11. september har musikkbransjen vært mest opptatt av patriotisme og hylling av hverdagshelter og ofre. Men det murrer i Hiphop-USA, og den som murrer høyest er California-rapperen Paris.

– Sensur av motstridende meninger i USA er høyere enn noen gang etter 11. september. Vi opplever en massiv propagandakampanje til støtte for regjeringens og næringslivets motiver og holdninger til krig og terrorbekjempelse, noe som gjør uenighet ikke bare vanskelig – men også farlig, sier Oscar Jackson Jr. alias rapperen Paris.

Dobbelt Bush-angrep
«Tolerance is getting thinner / Cause Iraq never called me «nigger» / So what I wanna go off and fight a war for?», rappet Paris på «Bush Killa» i 1993 – et flengende angrep på daværende president George Bush og krigen mot Irak. Nå har 11. september, og ikke minst politikken i kjølvannet av terrorangrepet, fått Paris til å bremse sin lovende karriere som aksjemekler for å ta opp mikrofonen igjen – for å angripe en ny president Bush.

I «What Would You Do», tilgjengelig for gratis nedlasting på nettet, rapper han om Bush junior: «Now ask yourself who’s the one with the most to gain / Before 911 motherfuckas couldn’t stand his name / Now even niggas waiving flags like they lost they mind». Paris er sint, og han er ikke alene.

For 11. september har ikke bare fått gamle ringrever som Paris, Chuck D og KRS-One på banen igjen med fornyet kraft. Også yngre artister som Eminem, OutKast, Nas, Mr. Lif, Sage Francis og Talib Kweli er ikke redde for å oppfordre til verdiendringer og kritikk av amerikansk politikk.

– Er det rom for dere i dagens politiske landskap?

– Det er alltid rom for stemmer som er uenige med det etablerte, og det er nettopp det USA skal handle om, sier Paris, som jobber med sitt femte album med den passe provoserende tittelen Sonic Jihad.

Samfunnsbevisst
Men kritikken og de musikalske stikkene mot president George W. Bush og krigen i Afghanistan er fortsatt klart i mindretall. «Mr. Bush sit down, we’re in charge of the war», rappet Ghostface Killah i Wu-Tang Clan rett etter terrorangrepet mot World Trade Center og Pentagon 11. september 2001.

I den andre enden av det musikalske spekteret lovet den konservative country-stjernen Toby Keith hevn i låta «Courtesy of the Red, White and Blue (The Angry American)»: «You’ll be sorry that you messed with the US of A / ‘Cuz we’ll put a boot in your ass/It’s the American way».

Mens den musikalske kritikken var massiv under Vietnamkrigen, virker det som støtten til regjeringen var like massiv etter 11. september. Men du skal ikke løfte mange steiner før kritikken strømmer fram, og de fleste kritiske røstene finnes i hip hop – en musikkform som i årevis har vært undertrykt av mer materialistiske og hedonistiske verdier.

– Jeg vil ikke si at samfunnsbevisst hip hop forsvant, det var heller snakk om plateselskap som valgte å fremme rappere med negative eller ufarlige budskap framfor det tankevekkende, mener Paris.

Hans glødende politiske engasjement vekker minner om den politiske hip hop’ens gullalder på tampen av 80-tallet – med artister som Public Enemy og Boogie Down Productions i spissen. På 90-tallet tok gangsta-rap over, og verdiene gikk mer i retning dop, damer, våpen og biler enn Malcolm X, afro-sentrisme og islam. Tendensen har gått fra samfunnsbevisst hip hop til ignorant hip hop; eller som det heter i verset på «So Ignorant» av gangsta-rapperen Yukmouth: «We drink beer and smoke cigarettes/Cause we niggaz so ignorant, ignorant».

– Folk velger sine favoritter ut fra en «pool» med tilgjengelige valg, og når det samfunnsbevisste ekskluderes fra denne «poolen» virker det som vi har forsvunnet helt. Men avgjørelsen om å markedsføre de negative elementene av svart kultur gjennom hip hop var bevisst, og ble tatt på vegne av oss – av dem som eier plateselskapene.

- MTV fordummer
Public Enemy, Paris’ samtidige politiske travere, ble ifølge rapperen Chuck D nektet på MTV fordi gruppa fremmet sakene til de drapsdømte borgerrettighetsforkjemperne H. Rap Brown og Mumia Abu-Jamal i videoen til «Gotta Give The Peeps What They Want». Chuck D beskylder MTV for å forme og fordumme dagens «designer-generasjon», og Paris er enig.

– MTV og tv-kanalen Black Entertainment Television har stor innflytelse, og er på mange måter ansvarlig for å fordumme oss. Samfunnsbevisste artister slipper sjelden til på MTV, noe avvisningen av Public Enemy viser. Populære artister beskyldes ofte for sitt negative innhold, men det er først og fremst MTVs ukritiske aksept og promotering av disse artistene som gjør de store. Dersom MTV endret sine standarder ville folks forventninger også endre seg.

En politistat
Tidlig på 1990-tallet oppdaterte Paris The Black Panthers-filosofien til et USA i bølgene etter Rodney King-saken – og gikk knallhardt ut mot presidenten, politivold, rasisme, kvinnefiendtlighet og hjerneløse gangsta-rappere. Nå mener han terrorangrepene 11. september har gjort amerikanerne blinde for presidentens påfølgende innenrikspolitikk.

– Det er viktig at vi sier fra om sannheten, og sannheten er at USA i dag er blitt en totalitær politistat. De fleste har bare ikke oppdaget det ennå.

Paris peker på den ferske USA PATRIOT Act (Uniting and Strengthening America by Providing Appropriate Tools Required to Intercept and Obstruct Terrorism), som ble godkjent i all hast av Kongressen – og som Paris mener bryter mot en lang rekke konstitusjonelle rettigheter som ytringsfrihet, rettssikkerhet, privatliv og straff uten dom.

– Flere av våre friheter blir tatt fra oss, mens kong George erklærer krig mot, invaderer og bomber alle som anses som en trussel mot vår nasjonale sikkerhet. Men dette handler i virkeligheten om penger og maktposisjonering. De fleste musikere skjønner ikke dette, eller så er de skremt fra å si fra. Folk flest vet ikke dette, fordi de er ofre for propaganda, krigshissing og «Bushit».

Opprinnelig publisert i Dagsavisen 24. november 2002.

A fascinating glimpse into the life of Dr. Dre, written by the Doctor’s right-hand man in the 90’s. Not too well written though, and a bit sloppy when he gets down to analyzing and theorizing. By no means the definitive book about the guy, but Williams offers some funny and eye-opening behind-the-scenes insights about Dre, Snoop, The Game, 50 Cent, Eminem, etc.

Bruce Williams
Rollin’ with Dre: The Unauthorized Account: An Insider’s Tale of the Rise, Fall, and Rebirth of West Coast Hip Hop
One World/Ballantine 2008
2.5 out of 5 stars