Øyvinds julekalender, 24 tegneserietips på 24 dager. Del 16: Harvey Pekar. Når Pondus klager på trege damer i kassakøen foran ham eller Rocky ligger på sofaen og spiller dataspill i en hel tegneseriestripe, er det i dyp gjeld til Harvey Pekar.

Når det amerikanske filmkritikerforbundet oppsummerte 2003 sto en overraskende film igjen som vinner: American Splendor er en lavmælt og nøktern skildring av livet til arkivaren og serieskaperen Harvey Pekar, og filmen har samme tittel som tegneserien Pekar første gang ga ut i 1976 – og som fortsatt kommer sporadisk ut.

Pekar er en grinebiter, gjerrigknark og samler fra den grå byen Cleveland. Han har en kjedelig jobb og høyst hverdagslig liv. Det er nettopp den grå hverdagen både filmen og tegneserien handler om, og tegneserien ble raskt en kultsuksess og skoledanner for en lang rekke serieskapere.

Fant et tomrom
Pekar vokste opp med amerikanske superhelttegneserier, og fattet senere dyp interesse for den tøylesløse eksplosjonen av undergrunnsserier på 1960-tallet. Men mellom superheltenes fantasiflukt og undergrunnens opprørsiver, fant Pekar et tomrom. Ingen lagde tegneserier han kunne kjenne seg igjen i, og selv om han ikke kunne tegne begynte Pekar like fullt å skissere opp høyst hverdagslige historier med tekst og fyrstikkfigurer.

Under mottoet ”from off the streets of Cleveland” brukte Pekar seg selv som seriefigur, og som den bevisste motsatsen til superheltenes og undergrunnens overdrivelser fortalte han kjappe selvbiografiske vignetter som ”Standing Behind Old Jewish Ladies in Supermarket Lines” og ”How I Quit Collecting Records”.

Han fikk flere tegnere til å illustrere historiene sine, deriblant undergrunnshelter som Robert Crumb og Robert Armstrong, og seriene kunne være så godt som blottet for action og handling. Isteden fikk leserne kjappe anekdoter, poengløse hverdagsscener eller hissige monologer.

Realismebølge
American Splendor er aldri blitt noe mer enn et kultfenomen, men Pekar har dannet en skole av hverdagsrealisme innen tegneserien. Et medium som i utgangspunktet var arena for svimlende eventyr ble plutselig befolket av serieskapere som brukte tegneserien som sin personlige dagbok. Og i motsetning til biografiene til oppdagere, politikere og rockestjerner, lever serieskapere ganske begivenhetsløse liv. Dette var hverdagsrealisme i ordets rette forstand.

På 1990-tallet ble den selvbiografiske hverdagsrealismen en egen bølge i USA og Canada, representert ved serieskapere som Daniel Clowes, Joe Matt, Chester Brown, Julie Doucet og Adrian Tomine – som alle var selvutleverende på grensen til det pinlige.

Andre serieskapere brukte Pekars metode til å fortelle andre historier: Joe Sacco dro til Palestina og det tidligere Jugoslavia for å virke som tegneseriejournalist – et fenomen Pekar nylig benyttet selv ved å portrettere en Vietnam-veteran i American Splendor.

I Frankrike fortalte David B. om sin oppvekst med en epileptisk bror i storverket Epileptic, mens radarparet Dupuy og Berberian med albumserien Monsieur Jean ga oss en Tintin for 1990-tallet – en helt som var for opptatt med hverdagslige problemer til å kunne dra verden rundt  på eventyr.

Sverige kan også vise til en bred selvbiografisk serietradisjon i tradisjonen etter Harvey Pekar. For eksempel fortalte Åsa Grennvall og Mats Jonsson om sitt mislykkede forhold og samliv i sine respektive tegneserier; Grennvalls ”En snäll kille” (på norsk i Smult nr. 7 og 8, 2002) og Jonssons selvbiografiske serieroman Hey Princess. Og så har vi selvsagt Martin Kellermans Rocky, en selvbiografisk stripeserie om livet som ung i Stockholm på 1990- og 2000-tallet.

Norske etterfølgere
Rocky nyter stadig økende popularitet i norske aviser og har fått sitt eget månedshefte, og store deler av den norske seriesuksessen de siste årene står i stor gjeld til en surpomp fra Cleveland. Hverken Pondus, Nemi, Kollektivet eller Rex Rudi er uttalt selvbiografiske som Rocky og American Splendor, men kretser på samme vis rundt serieskapernes egne liv, lett gjenkjennelige situasjoner, kjedsomhet og hverdagsliv.

Vi må heller ikke glemmer den norske ”undergrunnen”, der Christopher Nielsen røper sin skofetisj, Steffen Kverneland utleverer egen slyngelalder, Inga Sætre legger ord i munnen på sine møkkajenter og Jens K. Styve forteller om barndom på Hjelmås i Hordaland – i beste Pekar-ånd.

I filmen vil du møte en grinete, lettere hjelpeløs og ukjent mann fra Cleveland. Men tenk samtidig på at det ikke så langt til situasjonen der Pekar skildrer kollegaen Mr. Boats’ monolog i heisen på jobben, til Frode Øverlis gjentatte skildringer av Jokkes sosiale blundere i heisen i Pondus – Norges mest populære tegneserie gjennom tidene.

Opprinnelig publisert i Aftenposten i anledning premieren på filmen American Splendor i 2003.

Øyvinds julekalender, 24 tegneserietips på 24 dager. Del 8: I 2007 fikk vi Europas største klossmajor samlet i en boks.

André Franquin m.fl.
Viggo
Egmont Serieforlaget 2007
5/6

28. februar 1957 dukket Gaston Lagaffe, alias Viggo, opp i det belgiske tegneseriebladet Spirou (Sprint). 50 år senere hylles han i Norge, med denne luksuriøse boksen med sju album, fulgt opp med en mottagelse på den belgiske ambassaden i Oslo. Klossmajoren i tøfler og grønn genser er jo nasjonalhelt på linje med Tintin.

Boksen samler ikke absolutt alt Viggo-relatert materiale, her er ikke alle de første stripene eller karens gjesteroller i Sprint-albumene. Men med en komplett samling fra 1959 til de fire siste sidene som lå på André Franquins tegnebord da han døde i 1997, er det heller fare for Viggo-overdose hvis alt konsumeres i en jafs.

Franquin var en belgisk tegneseriegigant, bare overgått av Hergé (Tintin), og det er en sann svir å følge hans utvikling som tegner gjennom 50 år. Viggo vil bli stående igjen som en av de store europeiske humorseriene, med en mer sjarmerende miks av arbeidssky slabbedasker som George Costanza og Jokke i Pondus i hovedrollen.

Viggo bruker ufattelige mengder energi og kreativitet til å snike seg unna arbeidet, og i stadige repetisjoner over de samme temaene pakker Franquin serien inn i en Krazy Kat-aktig surrealisme og jazzaktig improvisasjon. Høydepunktene er ikke selve punchlinen, men veien fram mot sluttpoenget. Viggo er også en av de best tegnede humorseriene gjennom tidene, en som hjemlige helter som Arild Midthun og Frode Øverli har lært mye av.

Det er lite å utsette på selve serien, men med et begrenset opplag på 2500 eksemplarer og en utsalgspris på 1648 kroner er det flere skjær i sjøen. En ting er at Egmont gjør europeiske klassikere som Tintin, Corto Maltese og Viggo tilgjengelige kun for serienerder med stor lommebok, noe annet er at det også slurves med den luksuriøse innpakningen.

Her står omslagsillustrasjonene ikke alltid i stil til innholdet, bakgrunnsartiklene kunne trygt vært flere og mindre plankekjørende, tekstingen er ikke gjennomført i samme stil og trykkfeilene er altfor tallrike. Dette er skjønnhetsfeil, men her kan man ikke unnskylde seg med at Viggo var ansvarlig for siste ledd i kvalitetskontrollen.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

I Pondus fornærmer Frode Øverli daglig homofile, kortvokste, kvinner, tyskere og fans av Manchester United og Kiss. Hvorfor tar ingen hetsen ille opp?

(Denne teksten ble opprinnelig publisert i Aftenposten, i anledning utgivelsen av Pondus-boka Flat firer.)

Hva er det egentlig vi ler av i Pondus? En serie som vellystig driver ap med homofile, stygge kvinner, trygdemisbrukere, kortvokste og de fleste andre. Hvorfor har ingen interesseorganisasjoner slått alarm om menneskesynet i serien?

Hverdagsfordommer
- Jeg har faktisk ikke tenkt på Pondus som homofobisk. Den tar utgangspunkt i hverdagsfordommer, og gir leseren mulighet til å le av egne fordommer, sier Christian Møllerop, leder for Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring i Oslo og Akershus.

Pondus’ frykt for kosete medspillere på fotballbanen, lærhomser og tøysete frisører er gjennomgående trekk i serien. Likevel opplever ikke Møllerop figurenes homofobi som plagsom.

- Pondus fremstiller fordommene på en slik måte at man må le av dem, og jeg synes bare synd på de menneskene som ikke ler av Pondus’ fordommer, sier Møllerop.

Homofile lar seg altså ikke provosere. Men hva med kvinnene? Øverli er berømt for sine stygge kvinneskikkelser, og dersom han vil understreke kvinnenes heslighet prydes de gjerne av en Ottar-tatovering.

- Vi har hengt de stygge damene med Ottar-tatovering fra Pondus opp på veggen. Vi har ikke akkurat latt oss fornærme, vi syntes heller det har vært kult og morsomt, sier Hanne Størset, leder i Kvinnegruppa Ottar i Oslo.

Hun er ingen Pondus-kjenner, men har fått med seg at Øverli kjører myten om mannevonde Ottar-medlemmer fullt ut.

- Det er faktisk flere som tror vi har Ottar-tatovering i pannen. Tegneserier kan ta ting på kornet, og Pondus gjenspeiler flere fordommer i samfunnet vi alle kan kjenne oss igjen i. Det er bedre å le av det enn å gråte, og jeg oppfatter at det blir gjort med varme.

Festlig parodi
Jokke er ikke bare jentefut uten kritisk sans, han er også blodharry Kiss-fan. Tegner Øverli et riktig bilde av Norges mange Kiss-fans?

- Pondus er festlig, og jeg liker parodien på Kiss-fans. Vi som er Kiss-fans i dag er ganske voksne, og vi ser på oss selv med en god dose selvironi, sier Lars Gøran Gustavsen, general i Kiss Army Norway.

Pondus’ kone kaller ektemannen for «kongen av fordommer», men det må da være noen som lar seg forarge? I sin tid som Pondus-redaktør sensurerte Tormod Løkling to-tre striper fra månedsbladet. Den ene handlet om dvergkasting, med Jokkes kortvokste stefar Günther i hovedrollen. Men de kortvokste lar seg heller ikke provosere

- Jeg ler godt av Pondus, og synes Günther er helt fin. Dette er humor, og det er en kjensgjerning at folk er forskjellige, sier Jeanette Breivik Skaland, leder i Norsk Interesseforening for Kortvokste.

Günther er ikke bare kortvokst. Han er også tysk, med forkjærlighet for Derrick, tysk kokekunst og lærklær. Kanskje noen lar seg fornærme av denne fordomsfulle fremstillingen av tysk kultur.

- Vårt syn på Tyskland er preget av fordommer, og Pondus tar klisjeene litt ved roten, sier Åse Frivold Sørheim, daglig leder for Nasjonalt ressurssenter for tysk.

Null kritikk
Ingen skepsis her heller, men hva med seriemiljøet? Elsker alle Pondus her? Vi tok en telefon til Erik Falk, forlagssjef i Jippi Forlag og selverklært stripehater.

- Pondus er en veldig bra serie i sin genre, og har absolutt sine kvaliteter. Siden jeg er en av de mest profilerte stripemotstandere bør jeg finne noe kritisk å si, men nei, sier Falk.

I et siste desperat forsøk på å finne noen ukvemsord ringer vi Marius Silseth, styreleder i Manchester United Supporters Club, Scandinavian Branch. Pondus er rabiat Liverpool-fan, og hans store drøm er nedrykk for erkefienden.

- Pondus har jeg kjøpt siden serien begynte, og de artigste stripene er nettopp de der Pondus hater Manchester United. Det er mange Liverpool-supportere som er akkurat som Pondus. Vi var sånn på 1980-tallet selv, da Liverpool vant alt. Jeg tror Øverli kan gå så langt han bare vil med Man. U-vitsene.

- Det eneste måtte være om Manchester United faktisk rykket ned, og vitsingen fortsatte?

- Det er vel omtrent like stor sjanse for at månen detter ned, i alle fall i forhold til det vi så spillemessig da vi vant over Liverpool mandag, ler Silseth.

]]> http://oyvindholen.wordpress.com/2009/07/13/pondus-kongen-av-fordommer/feed/ 2 oyvindholen http://oyvindholen.wordpress.com/2009/05/21/tore-den-store/ http://oyvindholen.wordpress.com/2009/05/21/tore-den-store/#comments Thu, 21 May 2009 21:49:35 +0000 oyvindholen http://oyvindholen.wordpress.com/?p=1876 ]]>

Tore Strand Olsen gikk fra grisehumor i Pyton til autoriserte tegneseriebiografier om filosof Arne Næss. I anledning Pyton-programmet på Oslo Comics Expo fredag 22. mai, poster jeg dette TEGN-intervjuet fra 2002, hvor han snakker ut om dette og alt imellom.

OBS! Dette intervjuet ble opprinnelig publisert i TEGN i 2002, da jeg fikk sjansen til å boltre meg i laange intervjuer i beste/verste Comics Journal-stil. Sjekk ut et lignende intervju med Lise Myhre her.

Tore Strand Olsen er Norges høyeste serietegner. Etter skoletid i Pyton og en noe virrende og utålmodig mellomperiode har han med den 90 sider lange tegneseriebiografien om filosofen Arne Næss skapt et verk som står til høyden.

Stedet er restaurant Justisen i Oslo. Serietegneren Tore Hund farer gjennom lokalet da en gammel kompis får øye på ham. Tore slår seg ned for en halvliter.

- Nå, hva er det du holder på med for tia? spør kompisen.

- Jeg lager tegneserier.

- Jøss, sier du det? Tegneserier. Kan du leve av det’a?

Tore Hund eksploderer, og leverer det som i ettertid er blitt stående som Tore Strand Olsens trosbekjennelse: “Jeg lever faktisk av tegneserier! Men jeg lever også FOR tegneserier! – MED tegneserier! – GJENNOM tegneserier”.

Karen fra Fredrikstad smiler lurt over den seks sider lange serien som innkasserte ham Norsk Tegneserieforums Sproing-pris for 1997.

- Jeg er ikke så ekstrem, Tore Hund var meg selv i overdrevet utgave og satt på spissen. Egentlig var serien tenkt som en parodi på selvbiografiske serier hvor jeg samtidig kunne tegne i funny animal-stil. Men det endte mer som en serie om det å lage tegneserier.

Ender, gallere og sjørøvere
Tore Strand Olsen har allerede en lang karriere som profesjonell serietegner bak seg. Som 20-åring kom han inn i den rølpete suksesshistorien Pyton da bladet var på høyden i 1990. Han fikk også med seg den seige og vonde nedturen, prøvde seg innenfor undergrunnsestetikken til Jippi Forlag, har gjort noen famlende forsøk på stripeserier og er nå optimist over at bokforlag viser større interesse for tegneserier. Men det startet med Donald, Asterix og sjørøvere.

- Veldig mange spør når jeg begynte å tegne, men da spør jeg “når sluttet du?” tilbake. Min greie er at jeg fortsatte å tegne, mens de fleste slutter. Jeg tegna alt mulig fra jeg var ganske liten, og kopierte tegneseriefigurer helt fra starten av. Jeg lagde aldri tegneserier, men bare kopierte og skapte mine egne figurer. Jeg må ha gått i andre klasse da jeg lagde en blanding av Mikke Mus og en sjørøver – trolig inspirert av min egen Playmobil-sjørørverskute og interesse for sjørøverfilmer.

Tores to eldre brødre var også viktig i dannelsesprosessen. Eldstebroren kjøpte selv Tempo og ga bladene videre til Tore etterpå. Den mellomste broren tviholdt på sine Sølvpilen, mens Tore selv fikk Donald Duck & Co.

- Jeg leste selv om jeg ikke kunne lese; jeg forsto at det var noe inne i boblene som var viktig for forståelsen, og at det var noe jeg måtte finne ut av. Jeg var særlig opptatt av Donald og Asterix, to serier som jeg fortsatt leser med glede. Det var de to største, men etter hvert som jeg begynte å kjøpe serier var alt interessant. Den brede interessen har holdt seg fram til i dag.

Unge Tore slukte og kopierte tegninger fra de seriene han kom over, og jo mer like Tores tegninger var originalene, jo bedre var de. Han fikk en følelse av at dette var noe han mestret, men gjorde seg aldri noen dype tanker om hvordan disse tegneseriene ble til. Tore skjønte ingen ting da han leste at en kar ved navn Goscinny var død, for seriene hans kom da vitterlig fortsatt ut i Tempo.

Men så oppdaget han Serie-Fokus i 1980, et feinschmeckermagasin som presenterte serier som The Spirit og Corto Maltese på norsk, men – enda viktigere – også slapp til norske serieskapere.

- Det gjorde voldsomt inntrykk på meg da jeg fant ut at det var folk i Norge som laget tegneserier. Særlig Arild Midthun gjorde inntrykk med Sirkus, som senere også dukket opp i Fantomet. Men hele Serie-Fokus var en åpenbaring; her var voksne mennesker som tok tegneserier seriøst og jeg slukte alle artiklene og trodde jeg skjønte alt – men egentlig skjønte jeg ikke noen ting.

Ledestjernen Arild
Tore skjønte med dette at han faktisk kunne ha serieskaper som yrke, og Arild Midthun ble hans kunstneriske ledestjerne gjennom mange år. Midthun var et ambisiøst forbilde for en 10-åring med sine detaljrike og teknisk svært dyktige strek et sted mellom Franquin og Uderzo.

- Arild ga ut Truls og Trine i 1983, og jeg synes fortsatt det er det beste norske albumet noensinne. Det er stilsikkert gjennomført og veldig sjarmerenede, og det inviterer leseren inn på en måte som ingen norske album har gjort, verken før eller siden

Mens Tore fortsatte å kopiere tegninger fra seriene han leste, falt han plutselig for superhelter. Verken Marvel- eller DC-seriene hadde engasjert ham tidligere, men så snublet han over Semics Prosjekt X (X-Men) i 1985 – på tampen av Chris Claremonts og John Byrnes “Dark Phoenix”-saga.

- Jeg fikk et kjempekick av Prosjekt X og det førte til at jeg kjøpte alt i Semics Marvel-serie; Edderkoppen, Hulk og ikke minst Frank Millers Demonen (Daredevil). Å tegne superhelter var aldri min greie, men i Prosjekt X var det den effektfulle kombinasjonen av superhelter og melodrama som traff meg. Etter dette fulgte John Byrnes Supermann-serie Man of Steel og så kom Millers The Dark Knight Returns og Alan Moores og Dave Gibbons’ Watchmen på norsk i 1987. De åpnet opp en helt ny måte å se på serier for meg, og jeg anser meg som ganske heldig som fikk følge den kunstneriske oppturen – fra Prosjekt X til Watchmen - på nært hold. Superheltinteressen min kulminerte på et vis i 1987, og jeg har ikke vært så opptatt av det etterpå.

Men det som virkelig kom til å forandre Tores livet var humorbladet Norsk MAD, og senere Pyton, på 1980-tallet. MAD kjøpte Tore fast allerede fra 1982, og kombinasjonen av amerikansk crazy-humor med ekstra fokus på norske forhold og norske serier som bonus traff Tore midt i hjerterota. Og så kom Pyton - med enda flere norske serier.

- Pyton fulgte jeg helt fra starten og jeg måtte fly rundt og lete etter det i Fredrikstad, for forlaget Gevion hadde ganske dårlig distribusjon. Jeg ble imponert over hvor flinke tegnere som var med der, og igjen var det Arild Midthun som imponerte mest. Men samtidig begynte andre tegnere å utvikle seg: Jeg var ikke så begeistra for Tommy Sydsæter i Norsk MAD, men i Pyton utviklet han en veldig fin stil med figurer som Dølle Døck og Rhesus Minus.

Både Pyton og Norsk MAD ble bemerkelsesverdige norske seriesuksesser under redaktør Dag Kolstads myndige hånd. MAD hadde på det meste et salg på over 50.000 i måneden, mens Pyton lå 10.000 under dette i storhetstiden. I Pyton ble Kolstad attpåtil omskapt til den fete og onde Redaktøren, som tvang sine tegnere og forfattere til å produsere bæsj-, sex- og spy-vitser i et forrykende tempo. “Pyton var et tidsskrift for unge herrer med tannregulering og dårlig smak”, sa Frode Øverli i et intervju med Dagens Næringsliv.

Reklametegning
I mellomtiden begynner Tore Strand Olsen på treårig reklamelinje på Glemmen videregående skole i Fredrikstad, først og fremst fordi det første året bare besto av tegneundervisning.

- Jeg tok bare førsteåret, for jeg kom heldigvis aldri inn på andreåret på grunn av for dårlige karakterer, ellers hadde jeg vel tegnet støvsugerreklamer i dag. Frem til da hadde jeg lært å tegne ved å kopiere, men på tegnelinja fikk jeg lære slike ting som croquis-tegning, tegning etter modell, kunsthistorie og anatomi. En ny verden åpnet seg; dette var første gang jeg måtte tegne etter blanke ark. Bare det å sitte i et fullt rom med mennesker som tenkte seriøst på tegning var en stor opplevelse.

På skolen tegnet Tore lite serier, og det endte da også med dårlig karakter da han forsøkte seg på å besvare en kunsthistorieoppgave i form av en tegneserie. Ironisk nok livnærer Tore seg dels i dag av å lage tegneserier til bruk i informasjon for bedrifter og offentlige etater.

- Jeg har ikke laget så mye serier for reklamebruk, men det er først og fremst fordi jeg ikke har pusha det noe særlig. Jeg tror serier som informasjon og reklame har et stort potensiale. Tegneserienes pedagogiske kraft er enorm, for eksempel kan både bruksanvisningene til Ikea og nødplanene i fly defineres som tegneserier. Tegneserier er to ting: Informasjon og fortelling, og mye av det som kan defineres som tegneserier, men ikke oppfattes som det, ligger i grenselandet mellom informasjon og fortelling. Problemet med å få slike oppdrag et å treffe de rette folka, samtidig som de må føle at de får ideen selv. Slik er det også i forlagene; de må helst få ideen selv for at det skal bli noe av – og dessverre skjer dette alt for sjeldent.

Tore kom altså ikke inn på andreåret på skolen, og tenkte at det var like greit. For da kunne han heller satse på å lage tegneserier. Etter noen mindre vellykkede forsøk på å lage en serie for lokalavisa og en serie for eldre (!) med handling på fra et gamlehjem, løsnet det da Pyton etterlyste serier til nysatsningen Pyton Spesial – et Pyton der leserne fikk lage sine egne tegneserier.

- Jeg hadde vist Terje Nordberg gamlehjemserien min, men ellers hadde jeg ikke turt å sende inn serier. Sammen med en kompis, Rune Nødtvedt, lagde jeg tre episoder av serien Dos Sombreros - som var mest basert på en intern humorgreie vi hadde gående. Og alle kom på trykk! Det var kjempekick, helt enormt. Jeg gikk med sitring i hele kroppen til kiosken for å kjøpe bladet. Opplevelsen av å se sine tegninger på trykk i et ordentlig tegneserieblad var helt ubeskrivelig.

Dette førte naturlig nok til at Tore fikk blod på tann, og han var med i hvert eneste Pyton Spesial etter det. Etter Dos Sombreros fulgte han opp med en Asterix-parodi, og det svimlet alvorlig for Tore da han fikk skryt av Arild Midthun – som syntes det var veldig moro at noen tok Asterix like seriøst som han selv.

Pyton-redaktør Kolstad merket seg den unge, ivrige og talentfulle Fredrikstad-gutten, og i 1990 gikk Tore over i de profesjonelles rekker. Han ble ansatt i redaksjonen, først via Arbeidskontoret og så i fast jobb. Dette var på den tiden Norsk Strek hadde etablert seg som eget firma utenfor Pyton-utgiver Bladkompaniet – og den lille faste redaksjonen besto av Tore, Dag Kolstad og Tom Ostad – en annen ivrig tegner rekruttert fra Pyton Spesial.

- Det var veldig rart å komme inn i Pyton. Jeg var ikke der fordi jeg var så opptatt av stilen i bladet, men det var den beste måten å bli profesjonell serietegner på. Det var det stedet en fikk best betalt; som Frode Øverli har sagt: Det var en betalt utdannelse.

Profesjonell humorist
Livet til Tore ble snudd opp-ned. Han gikk fra å sitte som en litt håpløs arbeidsledig 20-åring på gutterommet i Fredrikstad til å være serietegner med bedre lønn enn sin egen far. Pyton-feberen var på sitt høyeste, men nedturen var rett rundt hjørnet.

- I ettertid har jeg skjønt at det var Rolf Håndstad (manusforfatter Rhesus Minus) som var den virkelig kreative drivkraften i Pyton. Han forsvant i 1990, rett før jeg begynte,  og jeg møtte ham bare en gang. Han var Pytons sjel, og da han forsvant var det ingen kjerne igjen. Nedturen startet da, og at Rolf forsvant var hovedgrunnen. Men samtidig må jeg si at det var veldig stort å jobbe med Dag Kolstad, som jeg hadde lest bladene til helt siden jeg lærte å lese. Han er kanskje den som har lært meg mest om å lage serier;  og en jeg har enorm respekt for.

Tore sluttet i Norsk Strek i 1992 for å bli frilanser, men fortsatte å produsere serier for Pyton. Han bodde i København i 1994 og 1995 og holdt til på tegnestuen Gimle – sammen med tegnere som Peter Snejbjerg, Freddy Milton, Sussi Bech, Donald-tegner Flemming Andersen med flere. Møtet med det danske miljøet var en stor inspirasjon og førte til at Tore klarte å riste av seg deler av sin store Arild Midthun-fiksering.

Men hjemme i Norge sank salgstallene for Pyton jevnt og trutt utover 1990-tallet og i 1995 forlot Kolstad redaktørstolen. Inn kom Waldemar Hepstein – fra miljøet rundt undergrunnsforlaget No Comprendo Press.

- Det var veldig spennende å få Waldemar inn som redaktør, men det ble nok en litt for stor overgang for ham å komme rett fra undergrunnsseriene til å styre Bladkompaniets flaggskip. Det ble veldig rart, men for meg personlig var det en veldig positiv opplevelse. Jeg merket at Waldemar hadde en helt annen holdning til tegneserier enn den jeg kjente fra Pyton-miljøet. På den tiden var tegneseriemiljøet i Norge langt mer splitta enn i dag, med Norsk Tegneserieforum, TEGN, Pyton, No Comprendo, Donaldistene og Semic på hver sin haug – snerrende mot hverandre. Og Hjemmet var det samme tåkeslottet som Egmont fortsatt er i dag.

Året etter kom Elisabeth Fryking fra svenske Pyton inn og overtok den norske redaktørstolen. Men det ble ikke bedre da hun forsøkte å innføre svensk Pyton-stil i Norge.

- Hun hadde gjort svensk Pyton veldig populært, men da hun kom til Norge viste det seg at norske og svenske Pyton var to forskjellige ting. En viktig del av norske Pyton var at det ble lagd av nordmenn og var noe nært, mens Fryking hadde en større distanse til konseptet. Men det var uansett bare et tidsspørsmål før Pyton ble lagt ned, tiden hadde løpt fra Pyton - det var på ingen måte Frykings skyld.

Huskestue og undergrunn
Plutselig mistet Tore levebrødet, og han måtte prøve å få seg jobb andre steder. Løsningen ble etableringen av tegnestua Huskestue i Torggata i Oslo og flere oppdrag som kommersiell illustratør med bokomslag, infoserier og lignende.  I Huskestue ble han godt kjent med to andre leietakere; Jens K. Styve og John Arne “Jason” Sæterøy – begge tungt involvert i Jippi Forlag og med soloheftene finnfinnfinn og Mjau Mjau på gang.

- Dette var noe nytt for meg. Jeg så hva de to holdt på med, syntes det var veldig spennende og så at det var et helt miljø rundt antologien Forresten, som jeg kunne tenke meg å bidra til. Dette var starten på en omflakkende serietilværelse, der Ørn Bjørn og Jørn – verdens dummeste tegneserie, serien som gir tar bløte vitser til en ny dimensjon, var det største innslaget av kontinuitet. Tore gikk fra kommerse Pyton til såkalte “personlige undergrunnsserier”, og passet ikke helt inn.

- Jeg vil ikke kalle Jippi-seriene for undergrunnsserier. Med undergrunnsserie mener jeg serier uten vanlig distribusjon, med en annen holdning til serier og som ikke er kommersielle. Men Jippi har både distribusjon gjennom Narvesen og får statsstøtte fra Norsk kulturråd. Jeg hadde ikke noe forhold til undergrunnsserier fra før av; det var umulig å få tak i slikt i Fredrikstad. Det tok meg lang tid å lære meg å like Robert Crumb, men jeg falt for ham etter at jeg leste hans Coffee Table Art Book etter at jeg hadde sett Terry Zwigoffs dokumentarfilm Crumb. Da fikk jeg veldig sansen for typen serier, mens jeg tidligere syntes alle selvbiografiske serier bare var dritt.

Møtet med Jippi-filosofien et lite sjokk, og plutselig var tegneserier redusert til Tores hobby – og ikke det yrket han var vant til.

- Det som var viktig med Jippi, var at det var et miljø bestående av hyggelige og flinke mennesker, og i starten fortsatte jeg i noenlunde samme stilen som tidligere. Jeg tilpasset meg Forresten på et vis, men det føltes aldri påtvunget. Min første Forresten-serie var en stum ensider som ble refusert i Pyton, mens Fobi og Noia hadde stått på trykk i Pyton tidligere.

Jippi-miljøet prøvde hele tiden å overbevise Tore om lage andre, mer personlige og realistiske serier enn de søte humorseriene han leverte, og Tore Hund var et resultat av denne pushingen.

- Det fine med både Pyton og Forresten var at jeg kunne tegne nesten som jeg ville, og hele tiden skifte stil – så lenge innholdet og historien passet inn i konseptet. Allerede i Pyton brukte jeg mange forskjellige tegnestiler og boltret meg med serieparodier. Jeg gikk fra det ene til det andre hele tiden, så å melde overgang til undergrunnsserier var ikke et så stort sprang som det kan virke som.

Tore har i det hele tatt en pragmatisk innstilling til tegneserier; han både holder på idealene sine samtidig som han er svært tilpasningsdyktig. Naturlig nok prøvde han seg også på stripeserier, etter at suksessene til Lise Myhres Nemi og ikke minst Frode Øverlis Pondus innførte stripealderen i norske tegneserier.

- Mambo var mitt første stripeforsøk i samarbeid med Jørgen Brekke, en kompis av Tom Ostad. Vi tok utgangspunkt i John Kennedy Tooles roman A Confederacy of Dunces, som handler om en fyr som bor hjemme hos mor, er enormt belest og bruker all kunnskapen sin til å plage vettet av mora si. Vi syntes dette var enormt morsomt, og prøvde å lage en stripeserie løst basert
på det.

Men Tore falt aldri helt for stripeformatet, og Mambo fant da heller aldri noe hjem. I 1999 skulle Tore og Tormod Løkling lage en stripeserie som julekalender i Dagbladet, med Donald, onkel Skrue og nevøene i hovedrollene. 24 striper var skrevet og rundt halvparten var ferdigtegnet da Disney-konsernet satte foten ned. Serien ble ikke godkjent og så aldri dagens lys.

- Stripen er et veldig attraktivt format, og for veldig mange er det en fin måte å lage serier på. Men personlig synes jeg det gir meg få muligheter som tegner. Humoren er det viktigste i en stripeserie, mens tegningene må være enkle – og for meg føles det veldig begrensende. Men når det er sagt, er nok Pondus den beste norske tegneserien i dag. Frode Øverli er den eneste som klarer å lage en hundre prosent vellykket stripeserie i Norge.

Filosofi og forenkling
Nå håper Tore at forlagene vil satse mer på større og lengre tegneserier, og håper Kagge Forlags satsning på Jeg, Arne Næss - en tegneseriebiografi over den norske filosofen i anledning hans 90-årsdag – kan fungere som isbryter. Albumet nærmet seg i januar 5000 solgte.

- Det var Arne Næss’ kone Kit-Fai som hadde ideen om å gi en tegneserie i bursdagspresang til sin manns 90-årsdag. Erling Kagge tente på ideen og ga oppdraget til Ola Hegdal. Egentlig skulle Ola gjøre både manus og tegninger, men han fant ut at det ville bli en alt for stor jobb på så kort tid. Vi to hadde lenge snakket om å gjøre noe sammen, og da jeg tilfeldigvis traff Ola på puben Cacadou Torggata, og han fortalte meg hva han holdt på med, syntes jeg det hørtes enormt spennende ut. Og da han slengte et forslag om at jeg skulle tegne etter hans manus i bordet, sa jeg ja tvert.

Den 90 sider lange tegneserien er Tores klart mest omfattende verk, og mesteparten ble tegnet i løpet av en tre måneder lang og svært intens periode. Tidsfristen var et problem, et annet problem var hvordan en skulle stappe inn Arne Næss’ rikholdige og 90 år lange livshistorie og omfattende filosofiske verk inn på 90 tegneseriesider. Her måtte ting kuttes ut og forenkles i stor skala.

- Vi hadde planlagt en masse som det aldri ble noe av, men utlukingen var i hovedsak Olas jobb. Det viktigste for meg var å få en helhet i det, en dramatisk fortelling. Rammefortellingen ble Arne Næss’ liv presentert som en underholdende fortelling, mens vi trakk inn hans inspirasjonskilder og filosofi i kapitler underveis. Vi syntes vi klarte å skape en dynamisk helhet ut av det.

Faren med prosjektet var at det skulle ende opp som en “illustrert klassiker”, en tung tekstmengde med illustrasjoner som bonus.

- Tidlig i prosessen bestemte vi oss for å lage det som en tegneserie,  og følgelig bruke tegneserieeffekter i stor grad. Jeg pushet på Ola for å få minst mulig tekst, noe som kan virke litt rart i en bok om Arne Næss. Men poenget var at vi ville at tegningene skulle fortelle, mens teksten bare var et tillegg. Vi holdt teksten til et minimum, og brukte en mengde tegneserieeffekter, som superhelter, funny animals og illustrasjoner av ting som bare er mulig i fantasien. Da jeg for første gang hørte om Næss’ teorier om “superrotten” var det aldri tvil om at det måtte illustreres som en rotte i Supermann-drakt.

- Vi ville ikke lage en kjedelig tegneserie-biografi, for det hadde vi sett alt for mye av. Vi ville lage en bok vi syntes det hadde vært morsomt å lese selv, og hadde ingen klar målgruppe – bortsett fra de som gjerne ville vite noe om Arne Næss, men som kanskje ikke turte eller orket å ta fatt på noen av bøkene hans.

I Blått Blod fortsatte Tore Strand Olsen samarbeidet med Ola Hegdal.

Tror på seriebøker
Tore ønsker å fortsette samarbeidet med Hegdal, og tror også at fremtiden vil bringe flere seriebøker av typen Jeg, Arne Næss. Han har også full forståelse for at slike prosjekter da gjerne må knyttes opp til figurer eller kjendiser med kommersiell verdi. De norske markedene er neppe modne for å satse på originale verk i stor skala, og tabloidiseringen gjør seg også bemerket i tegneseriebransjen. Duoen er for øvrig allerede i gang med en serie for fagbladet Bok & Bibliotek.

- Problemet med å selge inn tegneserieprosjekter er at forlagene gjerne vil se et ferdig verk før de tar stilling til om det er verdt å gi ut. Men det er ikke økonomisk forsvarlig å fullføre slike store prosjekter uten at du vet at du får betalt for det; forlagene må godta et prosjekt ut fra ideer, manus og skisser. Og med Næss-boka tror jeg at vi har bevist at det er mulig å gjøre noe slikt på et bokforlag. Jeg tror også norske tegneserier har et potensial i fagbladene, bare se på Arne And som gikk i Metallarbetaren i Sverige.

Tore ser for seg at stripe- og humorhefter som Pondus og Larsons gale verden gis ut side om side med større bokprosjekter. Det han savner er mellomtingen; et blad med mulighet til å gjøre ti sider lange historier og som tilbyr serieskaperne et kreativt miljø med redaksjonell oppbacking.

- I dag finnes det ikke alternativer til å lage stripeserier i ensomhet, mellomlange serier på hobbybasis og større bokprosjekter. Det profesjonelle miljøet fra Pyton, med Dag Kolstad i spissen, eksisterer ikke i dag. Du kan si hva du vil om innholdet i Pyton, men rent tegneseriefaglig holdt det mål hele veien. I dag finnes ikke noe sammenlignbart miljø, det nærmeste er Bladkompaniets Tormod Løkling, men han har lite tid til å ta seg av folk.

Og Smult er preget av ferske serieskapere som jobber på hver sin tue, uten at noen av de gamle ringrevene er med og kan gi råd og opplæring.

Helt propell
Tore har i flere år arbeidet med et bladprosjekt under navnet Propell, som han forteller var bygd opp etter mønster av Donald Duck & Co.

- Vi var en gjeng på 10-15 stykker som hadde lyst til å lage et blad i Donald-tradisjonen – uten striper, men med én til ti sider lange historier. Vi ønsket å kombinere den faglige måten å jobbe på fra Pyton med en helt annen type tegneserier. Målgruppen var bevisst veldig uklar, og det skulle ikke bli noe rent barneblad – mer et “allround”-blad som Donald Duck & Co.

Gjengen så for seg Propell som et månedsblad og presenterte en dummy for forlagene, men interessen var laber – noe Tore i ettertid forstår veldig godt.

- Det er veldig dyrt å sette i gang et slikt månedsblad, og ideen er dessverre blitt liggende i flere år. Siste nytt er  at Bladkompaniet er interessert i å gi ut det vi har laget som en sommerspesial. Vi vet ikke hva det vil hete eller hvordan det skal presenteres, men jeg er ganske sikker på at det i alle fall vil komme ut et nummer. Stripeseriene går jo bra, men er det ikke da på tide å gå et skritt videre? Der har bladforlagene et ansvar; de gir jo nettopp ut blader – og da bør en lage bladserier, stripeseriene er jo et avisformat. Bladkompaniet og Egmont lager stort sett humorblader etter Billy-malen; samlinger av stripeserier. Nå er det på tide å tenke nytt.

Tore er ikke fremmed for det kommersielle, og har arbeidet med Mummitrollet CD-ROM og tegning for Teenage Mutant Hero Turtles. Nå har han tro på oppdatering av gamle norske seriehelter.

- Jeg tenker mye på å rekonstruere gamle norske serier og konsepter, ting som mange synes er kjipt. Det hadde vært moro å lage nye versjoner av serier som Nils og Blåmann og Vangsgutane, men ikke som parodier. Ingeniør Knut Berg hadde også vært morsomt å oppdatere, men den er så sær at det hadde vært vanskelig å ikke ende opp i parodien. En serie som Smørbukk har prøvd å henge med i tiden, men på den måten blir endringene usynlige for folk flest. Jeg tenker på radikale nyversjoner, slik som Frank Miller gjorde med The Dark Knight Returns. Jeg har også tro på synergieffekt mellom flere medier, slik at en lager tegneserier med figurer som allerede er kjent fra tv, film, litteratur eller andre medier fra før.

- Vil tegneserier være masse- eller nisjekultur i årene framover?

- La oss for Guds skyld ikke håpe det blir en nisjekultur. Jeg tror det fortsatt vil være en del av populærkulturen, fordi tegneserier har sin egen unike måte å presentere ting på. Jeg håper kombinasjonen tegneserier og animasjonsfilm vil bli vanligere her i Norge. I Danmark ble et enormt animasjonsmiljø bygget opp som en direkte følge av tegnefilmversjonen av Peter Madsens Valhall, og noe lignende bør være mulig her i landet. Christopher Nielsens To trøtte typer-langfilm Slipp Jimmy fri kan
forhåpentligvis føre til noe av det samme.

Tore Strand Olsen
* Født i 1970 i Fredrikstad.
* Utdannelse: Førsteåret ved reklamelinjen på Glemmen videregående skole.
* Ansatt i Norsk Strek i 1990, ble frilanser i 1992. Holder i dag (2002) hus som en del av tegnestuen Huskestue, sammen med blant andre Geir Moen og Håvard “Styve” Johansen.
* Deler arbeidstiden sin noenlunde 50/50 mellom kommersielle illustrasjonsoppdrag og tegneserier.
* Hobby: Skuespiller i teatergruppa Kraftlaget.
* Favorittserie: Little Nemo In Slumberland av Winsor McCay.

Bibliografi i utvalg
Egne utgivelser:
* Tore Hund & Co. nr. 1 (Jippi Forlag 1998)
* Pyton-album nr. 3, 1999: Serieparodier (Bladkompaniet 1999)
* Pyton-album nr. 2, 2000: Fobi & Noia (Bladkompaniet 2000)
* Jeg, Arne Næss – Et tegnet liv, med Ola Hegdal (Kagge Forlag 2001)
Bidrar i:
* Diverse serier i Pyton 1990-1996 (Bladkompaniet)
* Teenage Mutant Hero Turtles skoledagbok 91/92 og 92/93 (Egmont og
Atlantic Förlag)
* Ensidere i Teenage Mutant Hero Turtles månedsblad (Egmont og Atlantic
Förlag)
* Sesam Stasjon månedsblad 1992-1993 (Semic)
* Sesam Stasjon julehefte 1994 (Semic)
* Fem sider med “Gerner Schmidt” i Gale streger (Forlaget Ultima 1994)
* Diverse serier i Geek, tre nummer (Egmont 1997)
* Diverse serier i Forresten 1997-1999 (Jippi Forlag)
Ørn Bjørn & Jørn:
* Nr. 1-46 i Pyton, 1995-1996
* Nr. 49 i Geek nr. 3, 1997
* Nr. 50-52 i Tore Hund & Co. nr. 1, 1998
* Nr. 53 og utover i Pondus, 2000-2002

3 om TSO
Ola Hegdal, seriepartner på Jeg, Arne Næss:
- Tore er en mann som ikke har anlegg for å være langsint. Han er en omgjengelig kverulant og en lat perfeksjonist. Han er dessuten nesten to meter lang, noe som er langt for ett menneske og fryktelig langt for en tegner. Han er etter min mening en av de aller kvasseste tegnerne vi har i seriemiljøet i Norge. Det er ikke så mye stygt å si om Tore, det eneste måtte være at han har en tendens til å strø rundt seg med sjuke ordspill som nok muligens kan gå svake sjeler på nervene. Han eier heller ikke sans for penger, så får man se på det som et pluss eller et minus som man vil. Til tross for høyden over havet er Tore lillebror, noe som kanskje har bidratt til at vi går såpass godt overens.

Erik Falk, utgiver av Tore Hund:
- Tore er en trivelig kar som må berømmes for sin kompromissløse, men likevel profesjonelle holdning til seriemediet. Sånn sett finnes det sikkert mer enn ett selvbiografisk trekk i figuren Tore Hund. Tore Hund uttaler i en serie at han lever “for tegneserier! – med tegneserier! – gjennom tegneserier!”; et utsagn som jeg også synes passer på Tore. Seriene hans preges av grundighet og gjennomarbeidethet; enten det er kommersielle reklametegneserier eller bidrag i Forresten. Hans tegneseriefilosofi fører dessuten til utallige lange og inspirerende diskusjoner om tegneseriemediet.

Jason, tidligere Huskestue-hospitant.
- Hvis det ikke hadde vært for Tore (2,45), ville jeg (1,91) antageligvis vært Norges høyeste serieskaper, noe som alltid har irritert meg. Neste person som treffer ham på Cacadou må gjerne gi ham et dunk i hodet fra meg.

I dag dominerer stripeserier som Pondus, Nemi, Kollektivet, M og Eon den norske tegneseriebransjen. Alle står i dyp takknemlighetsgjeld til rølpehumoren i Norsk MAD og Pyton. Fredag 23. mai kl. 20.30 hyller Oslo Comics Expo avdøde Pyton (1986-1996), og her er Pyton-relaterte anmeldelser til glede for nye lesere.

Rolf Håndstad/Tommy Sydsæter
Pyton-album nr. 3: Rhesus & Tommy – Den store flukten
Bladkompaniet

Megarølpete crazyhumor med stil.
Den store flukten innledes med manusforfatter Rolf Håndstads tiende søknad om Nobelprisen i litteratur. Håndstad får neppe lov til å være garderobevakt under Brageprisen en gang, men han og makker Tommy Sydsæter fortjener all mulig ære for deres innsats for norsk tegneseriehumor. En serie som Pondus har mye å takke duoen for.

Sydsæter og Håndstad var bærebjelken da seriebladet Pyton var på topp. Deres vulgære og spinnville slapstickhumor fikk mange fans, og mest utspekulert og elegant var de med historiene om Rhesus Minus og Tommy Tusj. Den store flukten er det tredje albumet som samler disse seriene.

Rhesus Minus får en knakk i knollen og forvandles til genial vitenskapsmann. Han genspleiser flyndre, sau og blåhval for å oppnå maksimal ullproduksjon, og krysser en høne med en frosk for å sette fart på eggleggingen. Humoren er oppfinnsom, særs voldsom, burlesk og frastøtende. Klarer gutta å dempe innfallene noe, kan Sydsæter og Håndstad absolutt ha potensial for nye eventyr på avissidene i stripeformat.

Sigbjørn Stabursvik (red.)
Pyton-album nr. 4
Bladkompaniet

Gamle synder om igjen.
Frode Øverli, Arild Midthun, Bjørn Ousland, Tore Strand Olsen og Tom Ostad lager i dag  tegneserier basert på Asbjørnsen og Moe, Ivar Aasen og Arne Næss. Men på 1980-tallet betalte de husleien ved hjelp av kroppsvæskehumor i Pyton – og dette er et lite galleri over tegnernes ungdomssynder.

Det første som slår en er hvor grisete, uhemmet og til tider direkte motbydelig humoren er. Frode Øverli gir oss for eksempel mannen som tror det kvisebefengte pizzabudet faktisk er pizzaen han har bestilt. Elegant er det ikke. Men samtidig ser en klart hvor røttene til dagens humorsuksesser ligger. Pondus hadde neppe oppstått uten læretiden med de siamesiske tvillingene Birger-Egil, og Pyton var nok den viktigste skolen for mange av dagens serietegnere. Bare synd at Tommy Sydsæter ikke har klart å følge opp med en stripeserie.

Tore Strand Olsen m.fl.
Pyton-album nr. 3: Serieparodier
Bladkompaniet

Tore Strand Olsen er i dag best kjent for Tore Hund, Jeg, Arne Næss og Blått blod, men som så mange andre norske serieskapere startet han karrieren i Pyton. Det nyeste heftet i Pyton-albumserien samler flere av mannens serieparodier.

Her får Bamse, Asterix, Donald, Conan, Tommy og Viggo mer eller mindre så hatten passer. Mest gjennomført er utvilsomt beskrivelsen av Bamse, verdens sterkeste bjørn, som neddopet og humørsyk idrettsmann. Ellers er nok flere av ideene her bedre enn de ferdige seriene, som for eksempel Pønk Panter og den lite fristende tanken på å plassere Beavis & Butthead i tronene til Harald og Sonja.

Parodiene er av variabel kvalitet, men Strand Olsen overbeviser som tegner. Han etterligner streken til hvem det skal være, om det nå er Rune Anderssons enkle Bamse, Franquins rufsete Viggo (her Trond-Viggo), Bill Wattersons ekspresjonistiske Tommy og Tigern (Jesus og Jævern) eller John Buscemas sverdsvingende svart/hvitt-Conan.

Bekymringsmelding i Aftenposten: Pondus selger mer enn romaner. Slik har vært dagligdags i bokhøsten siden 2001. For det er vel bare Anne B. Ragde og Jo Nesbø som selger flere bøker enn Frode Øverli.

Jeg husker fortsatt den fnysende reaksjonen fra Aftenpostens litteraturredaktør da jeg på et redaksjonsmøte som kretset rundt høstens litterære bestselgere påpekte at det faktisk var Frode Øverlis Pondus som toppet boklistene. Og at Øverli gjorde det hvert år. “Jaja, det gjør jo Hvem Hva Hvor også. Det betyr ikke at det er litteratur,” var svaret.

Anyway, på tide å legge ut en sak jeg skrev om fenomenet i Morgenbladet i 2003. Artig nok kommer den også inn på viktigheten av å dyrke fram nye talenter, noe VGs pågående stripekonkurranse og Rogers venner, et samarbeid mellom Dagbladet.no og Pondus.no, er et godt eksempel på. Here we go:

___________________________

Pondus er lokomotivet i det norske tegneserieeventyret, men suksessen kom som følge av en over 15 år lang offentlig læreprosess. Nå er utfordringen å ta vare på neste generasjon serietalenter, mener Pondus-redaktør Tormod Løkling.

Hva var 2002s bestselgende skjønnlitterære norske bokutgivelse? Var det Linn Ullmann, Dag Solstad eller Jan Kjærstad? Nei, det var Pondus: Andre omgang, den andre samlingen med Frode Øverlis stripeserie om den fotballgale bussjåføren Pondus.

– Det er mange som ikke har fått med seg at Pondus: Andre omgang var fjorårets bestselgende skjønnlitterære utgivelse. Da Frode sendte inn serier til Fantomet på midten av 80-tallet var det bare halvbra serier, og ingen kunne ane at han skulle bli Norges skjønnlitterære bestselger i 2002, sier Pondus-redaktør Tormod Løkling.

Han gleder seg over suksessen til Pondus, men advarer samtidig mot faren for at neste generasjon seriesuksesser overses nå som norske tegneserier er blitt gode forretninger. Pondus: Andre omgang er trykt i et opplag på 42.000 eksemplarer; et tall bare Åsne Seierstad slår, men Bokhandleren i Kabul regnes som dokumentar, ikke skjønnlitteratur.

Tar vi med at heftet Pondus trykkes i månedlige opplag på 92.000 og at serieheftet Nemi, med Lise Myhres gothheltinne i hovedrollen, ble lansert i et opplag på 60.000 i år er det ingen tvil om at norske tegneserier er en gullgruve for både Bladkompaniet og Egmont Serieforlaget. Også Schibsted Forlag, Kagge Forlag og Aschehoug har allerede snust på seriebransjen i form av utgivelser med etablerte serieskapere som Karine Haaland, Lise Myhre, Tore Strand Olsen og Ola Hegdal.

– Jeg tror mange av de etablerte serieskaperne har utløst sitt potensiale, og når de kommer med noe nytt er jeg ikke redd for at det ikke skal fanges opp. Da er jeg mer bekymret for den 20-25 år gamle nye Frode Øverli eller Lise Myhre. Det er der vi må følge veldig godt med, og ikke kaste den brune konvolutten som er stemplet på Fagernes eller Snåsa. Det går mye på magefølelse og første gang folk sender inn ser det gjerne ikke så bra ut. Det er derfor det er så viktig å følge med, men vi har ikke så mye annet enn magefølelse og et par åpne øyne å hjelpe oss med, sier Løkling.

For en utvikler ikke et serietalent og et romantalent på samme vis. Der forlagene kan jobbe over lang tid med et manus før det gis ut har serieskaperne vært avhengige av å bli publisert underveis, for på den måten å få sin utdannelse, prøving og feiling fremført i all offentlighet. Øverli startet karrieren med parodiserier i Fantomet i 1986, før han tilbrakte det han selv kaller ”ti års betalt utdannelse” i humorbladet Pyton.

– Jeg traff Frode første gang i 1989, og da hadde han allerede jobbet flere år i Pyton. Pondus begynte i Ernie i 1996, og så gikk det fire år før serien fikk eget blad. Vi tester en series popularitet på markedet før vi satser for fullt. Å komme rett på gata med en ny serie er selvmord; hvis Pondus hadde kommet som eget blad i 1996 hadde vi gått på snørra og serien hadde kanskje ikke eksistert i dag. Vi ble faktisk voldsomt overrasket over at første Pondus-album solgte så mye som 10.000 i 1998, forklarer Løkling.

Han tror serieskapere har godt av å publiseres før de strengt tatt er modne for det. Det kan fungere både som lærepenge og motivasjonsfaktor, og gi større innsikt i hva som kreves av en god tegneserie.

– Flere serieskapere tror ofte de er ferdig utviklet, og derfor er det fristende å sette dem på trykk for å gi en leksjon. Ser de serien sin i et blad som folk faktisk betaler for er det lettere å se det amatørmessige, samtidig som det er også en veldig god skole å få leke med de store gutta på den måten, sier Løkling.

Og slik fortsetter Bladkompaniet talentutviklingen i sine hefter. På samme måte som hiphop-artister debuterer som gjester på mer kjente artisters album, har Lars Lauviks Eon og Torbjørn Liens Kollektivet seilt opp under vingene til Pondus og Nemi – til albumopplag på 10.000-15.000 eksemplarer.

– Noen serieskapere jobber og utvikler seg best på egen hånd, før det plutselig løsner og de endelig sitter på en suksess – slik som Øverli og Martin Kellerman. Hans serier om Kripos-Kåre i norsk Pyton sugde hardt, men så dukket plutselig Rocky ut av hodet hans uten særlig kusking og redaksjonell inngripen, og fungerte vanvittig bra. Andre bør kuskes i større grad, det vil si at jeg etter fattig evne prøver å peke på hva de gjør riktig og galt. Denne prosessen ligger nærmere slik forlagene jobber med forfattere, der redaktørene har flere gjennomganger av manus før utgivelse, forklarer Løkling.

Også Lise Myhres Nemi utviklet seg på over tid, etter at Myhre hadde tegnet ensidere som Anne And i gratisavisen Planetarium C, samt M.P., Den svarte siden og en serie om romvesener i månedsheftet Larsons gale verden i 1996 og 1997. Nemi dukket første gang opp som figur i Den svarte siden.

– Tidligere leste og gjennomgikk jeg Myhres serier før de kom på trykk, men nå velger jeg bare ut stripene som skal trykkes i heftet. Alle trenger i starten veiledning og tilbakemeldinger fra noen som ser ting med friske øyne, og utviklingen av Nemi som egen serie var nok et samspill mellom Myhres ideer og figurer og mine tilbakemeldinger og ønsker om en stripeserie, sier Sigbjørn Stabursvik, redaktør i Nemi.

Både Nemi og Pondus har nådd ut til et stort publikum via avisene og der tilfaller mye av æren Håkon Strand, som i dag er agent for både Myhre og Øverli. Sterkt inspirert av svenske Dagens Nyheters suksess med svenske avisserier begynte han å mase på norske aviser allerede tidlig på 1990-tallet, før Dagbladet bet på og tok inn Pondus på prøve i 1997. I dag går Pondus i 39 norske aviser, bare overgått av Håreks 40.

– Avispublisering har vært veldig viktig. Da Dagbladet begynte med Pondus hadde det ikke vært en norsk serie i de største norske avisene på 25 år, men serien ble raskt en suksess. Det førte til større inntekter, slik at Frode kunne konsentrere seg om Pondus, mens også Lise Myhre er et konkret eksempel på vekselvirkningen mellom blad og avis. Nemi startet i Larsons gale verden og fikk deretter sjansen som gjesteserie i Dagbladet. På den tiden var Myhre opplagt veldig flink, men slet litt med å holde tempoet og var ikke klar for en daglig stripe. Så får hun et veldig løft som følge av gjestespillet, hun fikk flere sider i Larson, utvikler seg videre og året etter får hun igjen sjansen i Dagbladet mens en ny konkurranse utlyses.
Siden har Nemi bare fortsatt å vokse, og nå er Torbjørn Liens Kollektivet kanskje i samme situasjon. Dersom en avis plukker opp Kollektivet kan den absolutt gjøre det bra videre, tror Strand.

Iselin Røsjø Evensen arbeider som redaktør for både tegneserier og bøker i Bladkompaniet. Hun tror en serieredaktør må være like tekstorientert som en bokredaktør, samtidig som en også må veilede, rettlede og forstå tegningene som en integrert del av verket.

– Det er ikke slik at en nødvendigvis kan vurdere tekst og bilde separat, som oftest må du kunne vurdere og fastslå styrker og svakheter ved både tekst og tegning på samme tid. Har du ikke arbeidet med tegneserier, har du en tendens til å tenke på serier som illustrert tekst – noe som tilhører sjeldenhetene. En serieredaktør må kunne se når tekst og bilder slår hverandre i hjel og vite når de utfyller hverandre perfekt. Og fremfor alt må en ta seg tid til å bygge opp en serieskaper etter som de færreste begynner med mesterverket, sier Evensen.

Både Løkling, Strand og Stabursvik ser det som viktig at vordende serieskapere har fora å utvikle seg i.
– En trenger løpende publikasjoner der talenter kan vokse opp i offentlighet, slik som med litterære tidsskrifter som Vagant. Stripeseriene fremstilles ofte som en forbannelse, men de har gjort det mulig å etablere et kommersielt marked for norske serier. Det har aldri vært så mange muligheter for norske serieskapere som nå; vi har to store kommersielle forlag, to-tre etablerte undergrunnsforlag og en underskog av mindre forlag. Om jeg savner noe må det være flere kanaler for mer episke serier. Tegneserier er jo tradisjonelt blitt utgitt etter Charles Dickens-modellen der kapitlene publiseres fortløpende, selv om tendensen i USA nå går mer mot ferdige serieromaner, sier Stabursvik.

Han har sluppet til flere nye talenter i Nemi, blant annet ungjenta Ronja Berg som lager poetiske og stilsikre tosidere fremfor stripeserier. Også Bladkompaniet utfordrer stripetyranniet med den nesten helnorske antologien Smult.

– Pondus er veldig viktig for Bladkompaniet, det kan enhver idiot med lommekalkulator regne ut. Det er for eksempel lite trolig at Smult hadde eksistert uten Pondus. Men Smult har allerede gitt oss interessante navn som Karstein Volle og Mads Eriksen for å ta to eksempler. De kom rett fra skrivebordsskuffen, og kanskje en gang i fremtiden kan for eksempel Eriksen selge bra. Men her har vi har akkurat begynt på veien, for det kan være en lang prosess å utvikle en suksess, sier Løkling.

Han ser på Pondus som lokomotivet i en større bølge norske stripeserier, på samme vis som Röyksopp har vært det for norske elektronika-artister. Faren er at Pondus og Nemi blir en hemsko for videre utvikling i norske serier, og at vi oversvømmes av en flodbølge stripeserier om to kompiser som snakker skit langs bardisken og tøffe egenrådige jenter.

– Dersom Pondus bare hadde vært rølping, sjekking og barvitser hadde den falt gjennom, men genistreken til Øverli er at han er den første som har utstyrt en seriefigur med et helt liv. Der andre figurer bare henger på bar eller trener et fotballag har Frode håndholdt kamera og følger Pondus hele dagen. Han viser Pondus hjemme, på jobben, på puben, på fotballbanen, på fritida og viser ham når han legger seg og står opp. Du får full pakke og dermed full gjenkjennelseseffekt i et bredt lag av befolkningen. Det tror jeg er en veldig viktig del av suksessen. Knut Nærum har sagt at han elsker Pondus, men at den samtidig har gjort ubotelig skade for norske tegneserier. Etter Pondus skal alle norske unggutter lage serier om to kompiser som sitter på bar og slenger dårlige meldinger. Jeg stønner høyt hver gang jeg får inn en slik serie, sukker Løkling.

Opprinnelig publisert i Morgenbladet 7. mars 2003.

I anledning andre bok i Pondus: Eliteserien: Mitt andre Frode Øverli-intervju, denne gang fra 2005.

– Sjekk ut denne kroppen… litt av et syn!

Slik valgte bussjåføren Pondus å presentere seg for leserne av lokalavisen VestNytt 28. oktober 1995. Ti år senere er den samme kroppen blitt litt slankere, mens opplagene bare blir fetere og fetere. 21. september kommer den femte Pondus-boken, ”Fem rette”, i et førsteopplag på 60.000. Til sammenligning: Lars Saabye Christensens Modellen trykkes i 20.000 eksemplarer. Jan Kjærstads Kongen av Europa i 5300.

Fornyer seg
Pondus er blitt millionindustri, og Øverli er nå den eneste norske forfatteren som kan konkurrere med J.K. Rowling og Dan Brown i bokhyllene. Med bøker fylt med striper som de fleste allerede har lest. I aviser, på nettet eller i månedsheftet. I jubileumsnummeret er ryddet plass til nok en reprise; en kavalkade av høydepunkter fra seriens ti år. Selv Øverli ble overrasket da han så hvordan serien hadde utviklet seg.

– I jubileumskavalkaden er det tydelig hvordan jeg har utviklet meg som tegner, og det er betryggende at jeg ikke har stått stille. Samtidig slår det meg at jeg skrev veldig mye bra før, og hadde mye på hjertet. Der har det vært vanskeligere å fornye seg. I en stripeserie er det uunngåelig å tråkke i sine egne ben i løpet av ti år, sier Øverli.

Jokke er hovedpersonen
I tillegg til tegnestilen er det utvilsomt Jokke som har gått gjennom de største forandringene i løpet av seriens ti år. Han startet som Pondus’ patetiske kompis, ble en hedonistisk storsjekker av verdens styggeste damer, og er i dag ferd med å bli etablert.

– Han har nå fått fast følge, fast jobb og skal også bli far. Jokke har egentlig vært den figuren historien spinner rundt hele tiden. Han er både den humoristiske drivkraften og den av figurene som går gjennom de største forandringene. Etter hvert følte jeg at jeg gjentok meg selv i vitsene om Jokke som går på bar, sjekker stygge damer og får juling. Det var på tide med noe nytt, forklarer Øverli.

Jokke er ikke den eneste bifiguren som stjeler oppmerksomheten i tegneseriene. Bare tenk på kaptein Haddock, Obelix, onkel Skrue, onkel Sid i Ernie eller Wolverine i X-Men. Øverli mener Jokke faktisk er vel så mye hovedperson som Pondus, og at han med årene har begynt å leve sitt eget liv.

– I begynnelsen ble jeg faktisk litt redd da jeg ga Jokke barn og fast følge. Jeg våknet ikke akkurat midt på natten i kaldsvette, men lurte på hva i alle dager jeg holdt på med. Var jeg i ferd med å ødelegge min beste figur? Men Jokke vil alltid være Jokke, og der ligger utfordringen for meg videre. Jeg må klare å fortelle hvordan en type med hans bakgrunn fikser det å få jobb, fast følge og barn.

Dannelseshistorie
Utviklingen i Jokkes liv har også ført til at Øverli i større grad enn tidligere nå sitter med en ”master plan” om hva som vil skje videre i serien. Han vet hva som vil skje med Jokke framover, men nekter å røpe noen godbiter fra framtiden. Dermed nærmer han seg den gode gamle fortsettelsesserien, for selv om ”Pondus” er ment å leses som enkeltstriper med humoristisk sluttpoeng forteller Øverli samtidig en mer omfattende historie over et langt bredere lerret. Pondus er i ferd med å utvikle seg til en dannelseshistorie med Jokke i hovedrollen. En roman med veldig korte kapitler.

Valget om å utvikle serien og figurene på dette viset fører også til nye utfordringer. Som blir stadig mer påtrengende. For der Pondus’ sønn Påsan utvilsomt er blitt noen år eldre siden 1995, har Sneipen fortsatt ikke lært seg å snakke. Og når fødes egentlig ungen til Jokke? Hvor mange år har det egentlig gått i Pondus’ univers siden debuten i 1995?

– Det kan du si. Der må man gå på minstemann, og Sneipen er nok bare blitt to måneder eldre i løpet av disse ti årene. Påsan, derimot, er nok blitt et par år eldre. Det er ikke alt som henger helt på greip tidsmessig.

Tidsaspektet er en utfordring for enhver serieskaper. Bill Watterson tegnet Tommy og Tigern i ti år uten at Tommy ble ett år eldre. I den andre enden av skalaen finner vi Frank Kings klassiske Gasoline Alley, der figurene ble eldre i samme tempo som seriens lesere. Pondus legger seg et sted imellom.

– Jeg liker å tro at Pondus foregår i dag, men handlingen går betydelig tregere enn i det virkelige liv. Camilla ble gravid i april, men hun vil neppe føde før på nyåret en gang. Og når ungen så blir født, blir jeg nødt til å la Sneipen vokse litt. Utviklingen tvinger seg fram, ler Øverli.

Frode Øverli
Pondus: Eliteserien 2
Egmont Serieforlaget 2008

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende 11. september 2005.

I anledning boka Mperiet slår tilbake: Jeg ser nærmere på Mads Eriksens nerdeorgie M.

Med lynets hastighet ble Mads Eriksen det nyeste stjerneskuddet innen norske stripeserier, og hans stripeserie M fikk på rekordtid fast plass i Dagbladet. Han ble først kjent for ensiderne Gnom, men det var med M han fant formen og særpreget som serieskaper.

I M viser Eriksen seg som en mesterlig tegner, idérik spilloppmaker og nærmest anarkistisk humorist. Serien er selvbiografisk på linje med Rocky, men der Martin Kellerman står frem som en kul hiphop-kis med trøblete privatliv fremstiller Eriksen seg som en lykkelig supernerd med et like rikt fantasiliv som Bill Wattersons Tommy. Resultatet er en strålende blanding av lun hverdagshumor, crazyhumor, lekne popkulturreferanser og stadige utfordringer av stripeseriens konvensjoner.

Med ustoppelig fantasi klarer Eriksen å omskape den gråeste serieskaperhverdag til fargerike, morsomme og overraskende serier som sprenger stripeformatets konvensjoner og regler i fillebiter. Han peker nese til seriesnobbene som mener stripeskaperne er tegneseriemediets endimensjonale vitsefortellere, og på sitt beste er M er  Norges beste stripeserie etter Pondus.

Frode Øverli bør ikke føle seg for trygg på å beholde ledertrøyen blant stripeseriene. Pondus har fortsatt et bedre rollegalleri og jevnere formkurve, men når det kommer til spinnville påfunn, fantasisvalestup og stilig innpakning puster Mads Eriksen ham stadig oftere i nakken. Hvilke andre serieskapere klarer å bruke en leser som irriterer seg over at forfatteren skriver ”morro” med to r-er som punchline eller strekke ut en kaffetrakters død over flere striper i stadig mer hysteriske sekvenser?

Teksten er basert på diverse albumanmeldelser fra Bergens Tidende.

Frode Øverli lager Pondus uten redaksjonell inngripen, men fikk på ingen måte suksessen servert på sølvfat. Serieredaktør Tormod Løkling (tegningen under) og serieagent Håkon Strand har også hatt en finger med i spillet.

”Håper konklusjonen og fokuset ligger på at Frode har 99,999 prosent av all ære for sin velfortjente suksess. Min lille rolle er egentlig å pakke inn produktet hans og sette en pen sløyfe på…”. Ordene tilhører Pondus-redaktør Tormod Løkling og er et svar på en e-post der TEGN ønsker å intervjue mennene bak Øverlis enorme suksess. Og skal vi tro Løkling er Pondus-redaktør verdens enkleste og morsomste jobb.

– Det er veldig deilig å si at jeg ikke er redaktøren hans, for Frode er så god og unik at av blant tusen striper finner jeg kanskje én ting jeg som redaktør og fagmann kan si burde vært gjort annerledes. Han er bedre enn meg på alle måter, han er i verdensklasse. Som redaktør kan jeg tross alt gå inn og se at ”mine” serieskapere har hatt en dårlig dag når det kommer til timing eller dramaturgi, men selv på en av sine dårlige dager er Frode så god at jeg ikke kan sette fingeren på noe. Han er totalt selvgående, sier Løkling.

Tre ganger sensur
Pondus begynte som avisserie i avisa Vest-Nytt på Sotra i 1995, men det var som biserie i Bladkompaniets Ernie fra 1996 fram til fotballidioten fikk eget blad i 2000 at Pondus ble seriefansens favoritt. Nå er Øverli Bladkompaniets største inntektskilde med et opplag på 92.000 for månedsheftet og 42.000 for den andre boksamlingen Pondus: Andre omgang.

I tillegg er det blitt gitt ut sju Pondus-album, to Riskhospitalet-album og to Pyton-album med henholdsvis den siamesiske tvillingen Birger-Egil og rockebandet Deep Shit Junkies.

– Av de over 2000 stripene han har laget har jeg sensurert to-tre. Den ene handlet om en kjønnsskifteoperert som Jokke har havnet i senga med, før det viser seg at begge de navnene Frode hadde valgt å gi han/henne var identisk med en som faktisk var kjønnsoperert – noe som førte til klagebrev. Frode sverget på alt som var hellig at han ikke hadde kjent til det, så det var sikkert noe underbevisst eller tilfeldig. Navnene sto på trykk i avisa og bladet, men da boka kom byttet jeg de ut.

– Den andre ”sensuren” var da Pondus skulle spise et kjempesmørbrød, men stadig avbrytes i spisinga. Da sier han ”og folk tror ikke på meg når jeg sier at jeg har spiseforstyrrelser”. Det handlet ikke om anoreksi eller bulimi, men jeg ville ikke sette på trykk en vits som var i nærheten. Den tredje var en sekvens med dvergkasting, som ble trykket i boka, men ikke i bladet fordi jeg var redd for pepper. Men der har jeg ikke hørt et ord.

Men det er osloavisa Dagbladet som trykker Pondus-stripene aller først, men ifølge Øverlis egen agent Håkon Strand har det aldri kommet klager på innholdet derfra.

– Jeg aldri fått beskjed fra Dagbladet om at de ikke vil trykke en stripe, og heller ingen sensurtilfeller i andre aviser. Det har vært diskusjon om noe er for heftig og enkelte leserklager, men ikke mye. Det rare er foreldre som klager fordi de bruker stripene som lesetrening for sine fireåringer. Pondus er ikke beregnet på fireåringer, noe både redaktører og foreldre bør ha fått med seg, synes Strand.

Strand er Norges første tegneserieagent, og har tatt på seg ansvaret for å selge inn Pondus, Lise Myhres Nemi og Martin Kellermans Rocky til norske og utenlandske aviser. Og han mener aviseksponeringen har vært svært viktig for at Pondus er blitt en slik suksess.

– Avispublisering har vært veldig viktig. Suksessen har ført til større inntekter slik at Frode kunne si fra seg andre oppdrag. I utgangspunktet tjente han bare noen tusenlapper i måneden på Pondus, så inntektsmessig måtte han bruke tre fjerdedeler av tida på andre ting. Lise Myhre er også et konkret eksempel på vekselvirkningen mellom blad og avis. Nemi startet i Larsons gale verden og fikk deretter sjansen som gjesteserie i Dagbladet. På den tiden var hun opplagt veldig flink, men slet litt med å holde tempoet og var ikke klar for en dagsstripe. Så får hun et veldig løft som følge av gjestespillet, hun fikk flere sider i Larson, utvikler seg videre og året etter får hun igjen sjansen i Dagbladet mens en ny konkurranse utlyses. Siden har Nemi bare fortsatt å vokse, og nå er Torbjørn Liens Kollektivet kanskje i samme situasjon. Dersom en avis plukker opp Kollektivet kan den absolutt gjøre det bra videre, tror Strand.
Dagbladet viktig
Håkon Strands arbeid med å få norske serier inn i avisene er sterkt inspirert av Dagens Nyheters rike tradisjon med svenske serier og gjestespill, og arbeidet begynte allerede tidlig på 1990-tallet da Strand skuffet så over at tegneseriene til Christopher Nielsen og Steffen Kverneland ikke nådde ut til publikum. Men det var med andre forsøk han traff blink.

– Det begynte med at Fredrik Skavlan begynte å styre med tanken om at Dagbladet måtte fornye seg når det kom til tegninger, illustrasjoner og tegneserier. Han dro på tur til USA, begynte å skrive litt om serier, byttet ut noen av avisseriene og fikk inn blant annet Gary Larson. Så kuttet avisa ut tre av de gamle seriene, sikkert Lorang, Mafalda og Andy Capp, men erstattet dem bare med to serier og skrev at det var planer for en tredje – men at det fortsatt var under utvikling.

– Det hørtes ut som Dagbladet hadde en kjempeplan, noe avisa ikke hadde. Jeg skrev et brev der jeg sa at hvis de først skulle eksperimentere med den tredje plassen bør de gjøre det med en norsk serie. Det hadde da ikke vært en norsk serie i de største norske avisene på 25 år, og jeg nevnte Pondus som et eksempel på en god begynnelse og la også inn et forslag om en seriekonkurranse for å få fram nye talenter. Det førte til at Gunnar Bleness i Dagbladet takket ja til å treffe meg og tente på Pondus med en gang. Han samtykket både til konkurransen og at vi kunne bruke Pondus som prøvestein til vinneren var kåret. I løpet av prøvetiden viste det seg at det fungerte så bra at det bare å kjøre på videre, mimrer Strand.

– Gunnar Bleness var rett og slett mannen som sa ja til The Beatles, skyter Løkling inn.

– Ja, den skal han faen meg ha. Jeg er fortsatt overrasket over at vi fikk så betingelseløst ja.

– Hvordan var effekten for bladene til Bladkompaniet?

– Det er veldig vanskelig målbart, men det blir en synergieffekt mellom aviser og blad. I avisene får folk sin daglige dose, og mange vil oppdage nye serier på den måten. Men jeg får stundom sur epost fra lesere som klager over at de har lest alle stripene i bladet før. Samtidig er det ikke til å komme fra at også norske serieskapere ble inspirert av de amerikanske stripeseriene vi ga ut i bladform, som Tommy og Tigern og Ernie. Frode er sterkt påvirket av Bill Watterson, og Pondus var den første norske stripeserien av betydning i sin generasjon, sammen med Bjørn Ousland, Karine Haaland og Pappa & Pestus. Nemi startet også som en slik avisløs stripeserie, og jeg tror Pondus har vært lokomotivet i en større bølge av norske stripeserier på samme vis som Röyksopp har vært det for norske elektronika-artister, sier Løkling.

Rå og original
Men hva var det med Pondus som førte til at den slo ned så hardt og effektivt blant både tegneseriefans og avislesere? Strand tror at den først og fremst var en serie som skilte seg ut i markedet.

– Pondus har noe originalt ved seg som gjør at den skiller seg ut. Den var mye råere enn andre serier på markedet da den startet, og det var i sin tid en heftig kamp for å få den inn i andre aviser enn Dagbladet. Flere syntes det var for rått, men det var langt fra like rått som Pyton. Jeg kunne aldri solgt Pervo-Kris eller Deep Shit Junkies inn i avisene. Pondus var råere enn de fleste avisserier, men råheten var samtidig en styrke som hjalp serien med å skille seg ut. Frode var på mange vis forut for sin tid, og plutselig var det Frode som kunne diktere reglene etter hvert som han fikk større status, økt popularitet og større leserskare, sier Strand.

– Men dersom Pondus bare hadde vært rølping, sjekking og barvitser hadde den falt gjennom. Genistreken til Frode er at han er den første som har utstyrt en seriefigur med et helt liv. Der andre figurer bare henger på en bar eller trener et fotballag har Frode håndholdt kamera og følger etter Pondus hele dagen. Han viser Pondus hjemme, på jobben, på puben, på fotballbanen, på fritida og viser ham når han legger seg og står opp. Du får full pakke og dermed full gjenkjennelseseffekt i et bredt lag av befolkningen. Det tror jeg er en veldig viktig del av suksessen, og er noe Frode kan gjøre fordi han er tidlig i 30-årene. En 20-åring kunne ikke gjort det samme, du må ha noen år på baken og kanskje hatt familie selv, tror Løkling.

– Frode startet Pondus som en serie om tre fotballsupportere, A-laget, og det var tenkt som en serie utelukkende fra fotballmiljø. Han fikk tilbud om en dagsstripe i Nederland, men da hadde han allerede fått ganske mange tilbakemeldinger fra folk som trodde det ville bli for snevert. Slik sett er Frode blitt refusert og fått tilbakemelding om endringer, utfyller Strand.

Allikevel kan Pondus virke som en plutselig suksess for de mange leserne som ikke kjenner til Frode Øverlis tidligere karriere i Pyton. Pondus var resultatet av over ti års fartstid i seriebransjen.

– Jeg traff Frode første gang i 1989, og da hadde han allerede jobbet flere år i Pyton. Mannen har jo tegnet profesjonelt siden han var ferdig med militæret. Pondus begynte i Ernie i 1996, og så gikk det fire år før den fikk eget blad. Det er slik Bladkompaniet dyrker fram serier. Vi vil ikke ta noen ære for at Pondus er blitt så populær, men vi har valgt å teste en series popularitet på markedet før vi satser for fullt på den. Å komme rett på gata med en ny serie er selvmord; hvis Pondus hadde kommet som eget blad i 1996, hadde vi gått på snørra og serien hadde kanskje ikke eksistert i dag. Slik vi gjør det fungerer serien som et kinderegg, serieskaperen får se verket sitt på trykk over tid og publikum får tid til å oppdage serien, forklarer Løkling.

Utvikling og kusking
Historien om hvordan Øverli debuterte med parodier i Fantomet og fortsatte i Pyton er blitt fortalt flere ganger før, men det kan være nødvendig å minne om han ikke var noen gryteklar suksess fra første tusjestrøk. For å utvikle en serieskaper er det nødvendig at han har et forum der en kan prøve og feile, samtidig som han eller hun faktisk blir publisert underveis.

– Noen serieskapere jobber og utvikler seg best på egen hånd, før det plutselig løsner og de endelig sitter på en suksess – slik som Frode og Martin Kellerman; hans serier om Kripos-Kåre i norsk Pyton syntes jeg sugde hardt. Men så dukket plutselig Rocky ut av hodet hans uten særlig kusking og redaksjonell inngripen, og fungerte vanvittig bra. Andre bør kuskes i større grad, det vil si at jeg etter fattig evne prøver å peke på hva de gjør riktig og galt, selv om enkelte er umulig å diskutere med så fort streken er kommet ned på papiret. Denne prosessen ligger nærmere slik forlagene jobber med forfattere, der redaktørene har flere gjennomganger av manus før utgivelse. Flere av våre etablerte serieskapere lager skisser slik at jeg kan velge hva jeg vil ha og foreslå endringer. Men de eneste gangene jeg inngår i en dialog med Frode er når vi snakker om forsidene til Pondus. Da sier jeg hva jeg synes er den mest sprelske situasjonen i bladet, og hvordan jeg tror den situasjonen kan forstørres og forsterkes, forklarer Løkling.

Han tror også serieskapere har godt av å bli publisert før de strengt tatt er modne for det. Det kan fungere både som en lærepenge og motivasjonsfaktor, og gi større innsikt i hva som kreves av en god tegneserie.

– Flere serieskapere tror ofte de er ferdig utviklet, og derfor er det fristende å sette dem på trykk for å gi dem en leksjon. Det viser seg at de ofte oppfatter serien på et annet vis når de ser den på trykk, når den har vært gjennom et profesjonelt trykkeri ser de sine egne feil på et vis de ikke gjør når de legger ut skissene hjemme på skrivebordet. Ser de serien sin i et blad som folk faktisk betaler for er det lettere å se det amatørmessige, men det er også en veldig god skole å få leke med de store gutta på den måten.
Og slik fortsetter Bladkompaniet talentutviklingen i sine hefter. På samme måte som hiphop-artister debuterer som gjester på mer kjente artisters album, har Lars Lauviks Eon og Torbjørn Liens Kollektivet seilt opp under vingene til Pondus og Nemi til albumopplag på 10.000-15.000 eksemplarer. Mens Smult er blitt et viktig drivhus for nye talenter.

– Pondus er veldig viktig for Bladkompaniet, det kan enhver idiot med lommekalkulator regne ut. Det er for eksempel lite trolig at Smult hadde eksistert uten Pondus, sier Løkling.

– Samtidig er vel troen på at det er et poeng å gi ut et blad som Smult viktig, for det ligger jo tross alt et håp og ønske om at det skal føre til nye suksesser? spør Strand.

– Helt klart, og Smult har allerede gitt oss utrolig interessante navn som Karstein Volle og Mads Eriksen, for å ta to eksempler. De kom rett fra skrivebordsskuffen og var helt konge, og kanskje en gang i framtida kan Eriksen selge veldig mye. Men her har vi har akkurat begynt på veien og vet intet om det er en gryte med gull ved enden av regnbuen eller ikke. Det kan være en lang prosess å utvikle en suksess.

Flere om beinet
Denne prosessen kan være uvant for etablerte bokforlag som kan lokkes til norske tegneserier som følge av suksessen til Pondus og Nemi. Cappelen forsøkte å overta Nemi, men ble ”slått” av Egmont Serieforlaget, mens Kagge Forlag og Schibsted Forlag også har gitt ut ambisiøse serier som Jeg, Arne Næss av Ola Hegdal og Tore Strand Olsen og Streng, men urettferdig av Karine Haaland.

– Det er mange som ikke har fått med seg at Pondus: Andre omgang var fjorårets bestselgende skjønnlitterære utgivelse med et opplag på 41.000 eksemplarer. Jeg tror mange av de etablerte serieskaperne har utløst potensialet sitt, og at vi kjenner tilhørigheten og lojaliteten deres i forhold til forlag. Kommer de med noe nytt er jeg ikke redd for at det ikke fanges opp, men jeg er mer bekymret for den 20-25 år gamle Frode Øverli eller Lise Myhre. Det er der vi må følge veldig godt med i timen og ikke kaste den brune konvolutten som er stemplet på Fagernes eller Snåsa. Det går mye på magefølelse og første gang folk sender inn ser det gjerne ikke så bra ut. Da Frode sendte inn til Fantomet var det halvbra serier, og ingen kunne vite at han skulle bli Norges skjønnlitterære bestselger i 2002. Det er derfor det er så viktig å følge med, men vi har ikke så mye annet enn magefølelsen og et par åpne øyne å hjelpe oss med, sier Løkling.

Bladkompaniet har registrert at aktørene på seriemarkedet er blitt flere der forlaget tidligere har kunnet trikse med ballen i fred og ro.

– Det viktige nå blir å være forlaget folk vil til, som det er naturlig å adressere konvolutten med skjelvende fingre når du skal sende inn for første gang. Da må en markere seg i media, la produktene tale for seg og la talentene få prøve seg, mener Løkling.

– Faren er at de nye forlagene har urealistiske forestillinger om en seriesatsing kan føre med seg. Satser de på halvbra serier som ikke selger som forventet er de raskt ute av bransjen igjen, tror Strand.

– Etter det jeg forstår ble Jeg, Arne Næss en suksess for Kagge Forlag og når Hegdal og Strand Olsen kommer med Blått blod på Schibsted er det en interessant trend som både er skremmende og utfordrende for oss. Jeg tror en større interesse for tegneserier fra de etablerte forlagene kan føre til bredere interesse blant publikum, og der tror jeg det er mye å hente, sier Løkling.

Strand gir utfordringen videre til Norsk kulturråd, som har vært viktig med sin støtte til norske stripe- og hefteserier. Nå bør støtten henges på de større bokutgivelsene også.

– I det ”pirate” næringsliv er det ikke så lett å selge inn de dyreste løsningene til mennene med stygge dresser. Du vet at du før eller siden må forklare dine valg, og da hjelper det godt dersom du har en støtteordning for kvalitet, sier Løkling.

Inspirasjonskilde
Faren er at Pondus blir en hemsko for videre utvikling i norske serier, og at vi oversvømmes av en flodbølge stripeserier om to kompiser som snakker skit langs bardisken.

– Jeg sier ofte til unge serieskapere at de skal se nøye på forbildene sine, prøv til en viss grad å kopiere dem, men unngå å bli en ”rip-off”. Du må gjøre som Prince i musikken, han tok en rekke påvirkningskilder og musikkstiler, kjørte de gjennom hodet sitt, snurret på sveiven og så kom en unik blanding ut. Serieskapere må la seg inspirere hemningsløst, men det som kommer ut gjennom hånden må være deres eget produkt. Knut Nærum har sagt at han elsker Pondus, men at den samtidig har gjort ubotelig skade for norske tegneserier. Etter Pondus skal alle norske unggutter lage serier om to kompiser som sitter på bar og slenger dårlige meldinger. Jeg stønner høyt hver gang jeg får inn en slik serie, sukker Løkling.

I dag er det vanskelig å huske at det var en stor risiko å satse på norske tegneserier og at Pondus skulle selge i egne utgivelser. Vendepunktet kom med albumet Alt for Norge i 1998.

– Det solgte bra og fikk god medieoppmerksomhet. Det smalt faktisk skikkelig, selv om et salg på 10.000 ikke virker så imponerende i dag var det revolusjonerende i 1998, sier Strand.

Så nå er det vel bare å forberede seg på et skred av Pondus-suvenirer og svindeleffekter? Eller er Frode Øverli en norsk Bill Watterson, som bare selger seg med i form av enkelte kalendere og t-skjorter?

– Vi har fått tilbud om å være med på å lage alt fra teaterstykker, filmer og tv-serier til alle slags effekter, så pågangen er bra. Samtidig har det en viss preventiv effekt når vi svarer nei på det aller meste. Det er ikke like bevisst som Bill Watterson, vi har ingen prinsipielle motforestillinger, men tror det vil begrense seriens livsløp dersom vi sliter den ut og forsimpler serien med fjas, reklame og sellouteffekter. Film eller teater må skje når Frode har tid til å engasjere seg så sterkt at det blir bra nok, forklarer Strand.

– Aldri med andre ord! konstaterer Løkling.

Opprinnelig publisert i TEGN/Bild&Bubbla i 2003.

Med Pondus har Frode Øverli skapt den største norske avisseriesuksessen på lang tid. Kvikke kommentarer, glad vold og et godt poeng er oppskriften, sa han allerede i dette intervjuet fra 1998.

– Jeg foretrekker striper, jeg har nemlig lyst til å se det ferdige resultatet av arbeidet mitt samme dag som jeg begynner, svarer den 29-årige bergenseren når TEGN spør om han aldri kan tenke seg å lage lengre historier.

Til nå har en 32 siders OL-historie i Pyton vært Øverlis største verk. Nå konsenterer han seg for fullt om å produsere seks striper og én søndagsserie i uka av Pondus.

Mad-inspirert
Kapasiteten er ikke sprengt. For Geek lagde Øverli også stripeserien Riskhospitalet samtidig med Pondus. Dessuten komponerer han Jubben og Toxi til Bellona Magasin seks ganger i året.

– Fortsatt har jeg litt å gå på, men to daglige stripeserier blir helt umulig.

Frode Øverli kommer fra Loddefjord, like utenfor Bergen, og sier selv han ikke var noen tegneracer før i 6. og 7. klasse. Da oppdaget han Norsk Mad, og spesielt Don Martin ble et tidlig forbilde.

– Jeg la også merke til at bladet brukte norske tegnere som Tommy Sydsæter. Men det som virkelig sporet meg til en seriekarriere var et besøk hos Arild Midthun, som på den tiden laget Cirkus for Fantomet. Da innså jeg at det faktisk var mulig å leve av tegneserier.

Frode har aldri hatt en «skikkelig» jobb, og debuterte som 14-åring da han fikk på trykk en del humoristiske stripeparodier av Fantomet på leserbrevsidene i bladet til «Ånden som går».

– Jeg hadde lagt merke til at folk sendte inn tegninger, og tenkte at jeg kunne måle meg med det. Jeg lagde vel rundt 30 striper, og fikk faktisk en symbolsk betaling for de også.

Fantomet-stripene viste allerede da en forbløffende modenhet, humoristisk teft og timing hos 14-åringen. «Merk dere navnet Frode Øverli, han vil vi se mer av i fremtiden!» skrev Fantomet-redaktøren, og Frode svevde høyt. Han fortsatte å tegne, og begynte på flere Asterix-lignende lengre epos som aldri ble avsluttet.

Pyton
Øverli fortsatte med å tegne serier for KoNK etter manus, og laget også enkelte ensidere selv. Lite av dette er verdt å huske, synes Øverli i dag. Så rakk han så vidt å få noen serier på trykk i Norsk Mad, før han var rett mann på rett tid da Pyton startet opp. I samarbeid med blant andre Tom Olstad og Dag Kolstad, og for egen hånd, produserte Øverli Pyton-serier i ti år. Spinal Tap-bandet Deep Shit Junkies og den siamesiske tvillingen Birger-Egil var de mest populære og seiglivede figurene.

– Militæret var nettopp unnagjort, og jeg var ikke eldre enn 19 år da jeg begynte for fullt i Pyton. Den første halvdelen var gøy, for på den tiden hadde jeg lignende humor selv. Men jeg begynte å gjenta meg selv etter hvert, selv om jeg også tok over skrivingen.

– Du har aldri hatt en «skikkelig» jobb. Har du klart å leve av serieyrket hele veien?

– Faktisk har jeg det. I den tidlige Pyton-perioden bodde jeg hjemme, så jeg hadde ikke behov for de store inntektene. Men nå forsørger jeg faktisk kone og to barn (snart tre) på tegneseriene mine. Hadde jeg ikke blitt serietegner ville jeg nok endt opp som lærer; gymlærer.

Øverli synes tegneseriene i Pyton generelt ble undervurdert. I utgangspunktet var bladet ment å være hakket skarpere enn Norsk Mad, men med tiden tok kroppsvæskehumoren overhånd.

– Tommy Sydsæters Dølle Døck var Pytons flaggskip, og da han sluttet falt salget. Jeg prøvde å distansere meg fra den verste rumpehumoren, men det ble nok for mange hårete mannsrumper allikevel. Men Pyton hadde også svært mange gode tegneserier, selv om man måtte tilpasse seriene til publikumet. Med ti sider i måneden over ti år blir ikke alt like morsomt, og du ender med å gjenta deg selv.

Terapi
Pondus startet som egenterapi for Øverli etter ti år med rølpete rumpe- og spyhumor. Nå byr ikke akkurat Pondus på snill humor; til det rommer den for mange sexvitser og burleske figurer. Men Øverli har klart å dempe og raffinere den innfallsrike Pyton-humoren slikt at den er spiselig for et stort massepublikum. I dag går Pondus i Dagbladet, Bergens Tidende, Adresseavisen pluss tre-fire lokalaviser i bergensområdet. Den trykkes i svenske Ernie og det jobbes med salg til flere norske og utenlandske aviser

Enkelt sagt kan Pondus beskrives som en norsk og folkelig utgave av Arne And. Der Arne skriver dikt og drikker seg full på rødvin, går Pondus på fotballkamp og drikker øl. Men de har den samme småkyniske og skjeve innstillingen til livet i sosialdemokratiet.

– Jeg prøver å være noen hakk hvassere enn Billy, men får forbausende få sinte leserbrev. Ernie mottok et brev fra en sint transvestitt som følte seg krenket av en stripe, noe som førte til at redaktør Tormod Løkling innførte en noe hardere linje.

Men responsen er stort sett positiv. Øverlis fantastisk stygge damer viste seg svært populære under en signering på Samfundet i Trondheim. Studentene ønsket seg rett og slett tegninger av stygge damer.

– Jeg prøver å dempe meg litt i stripene, men tviler på om alle sexvitsene ville sluppet gjennom i USA. Hovedingrediensene i en god stripe er kvikke kommentarer, glad vold og et godt poeng.

Tredje forsøk
Den utgaven av Pondus vi kjenner er faktisk Øverlis tredje forsøk.

– Førsteutgaven startet jeg i 1994, og den handlet om tre fanatiske fotballsupportere. Humoren var ganske lik, men fotballgrunnlaget gjorde serien mer snever.

Frode er snart trebarnsfar, noe som har begrenset muligheten for å dyrke fotballinteressen. Men fortsatt er tippekampen og Europa-cupen på onsdager hellig, selv om han sjelden får seg en tur på Brann stadion.

– Fase to av Pondus lignet mer på sluttversjonen, og var tydelig inspirert av Mike Peters’ Grimmy. Fotballsupporterne hang fortsatt med, men humoren dreide seg mer om livet utenfor. Men fortsatt hang det ikke helt sammen.

Resultatet var at den tredje fotballmannen ble skjøvet ut i kulda, den andre ble gift og fikk seg jobb som bussjåfør. Sistemann, Jokke, endte som notorisk mislykket damejeger og persongalleriet ble kraftig utviklet.

– Hva slags serier leser du selv?

– Jeg er ganske inngrodd i de gamle albumheltene som Asterix, Sprint og Blueberry, og er ikke spesielt åpen for nye impulser. Dessuten har jeg alltid hatt sansen for litt barnslig humor.

– Men da Tommy og Tigern dukket opp fikk jeg lyst til å lage striper selv. Senere oppdaget jeg Ernie og likte også Erik Nordgårds striper i Buster. Jeg liker også godt Arild Midthun, Bjørn Ousland, Tore Strand Olsen og Karine Haaland, og surfer en del på internett for å holde øye med utenlandske stripeserier og avistegnere som Wiley og Mike Peters.

– Faktisk leser jeg ikke så mye tegneserier. Det høres litt dumt ut, men det er sannheten.

– Hva med de mer personlige seriene som trykkes i blader som Fidus og Forresten?

– De blir litt for navlebeskuende for meg.

– Holder du Pondus gående i 40 år?

– Det er absolutt mulig, men trolig klarer jeg å starte på noe nytt når jeg føler at jeg er i ferd med å gå tom. Men det blir lenge til!

Rollegalleriet
* Pondus og Beate
Pondus er gift familiefar som fungerer tross sitt fotballhandicap. Giftet seg i fotballbukser. Beate holder ut.

* Påsan
Småpsykotisk som de fleste 12-åringer. Har oppdaget jenter, men vet ikke helt hva de skal brukes til.

* Bjarne
Familiehunden er snill, men mangler Lassies andre egenskaper.

* Sneipen
Yngstejenta lurer på hva de største menneskene egentlig driver med.

* Jokke
På en måte seriens hovedperson. Notorisk skjørtejeger uten skam, men med usedvanlig lite dametekke.

* Else og Günther
Jokkes mor og hennes elsker.

Opprinnelig publisert i TEGN i 1998.