Med dobbeltalbumet Stackin Beats leverer produsenten Big Ice et av årets mest solide og underholdende norske hiphopalbum. Samarbeidspartnere er alt fra amerikanske gangstarappere som Frost, Messy Marv og Baby Bash via Lars Vaular, Joddski og OnklP til saksofonisten Trygve Seim.

Big Ice har bare trykket opp 500 eks av Stackin Beats, men her er det ingen grunn til å nøle. Digger du sval, melodisk g-funk og syntes California fra første halvdel av 1990-tallet leverte rent hiphopgull, er dette plata for deg. Spesielt moro er det hvor bra hans California-inspirerte beats passer som hånd i hanske til rapperne fra Norges egen west coast: Bergen.

Big Ice har lite til overs for dagens minimalistiske hiphop, eller som han selv sier: “Jeg går mer for old school G-funk og mobb shit. Real music, ha ha ha.”

Dobbeltalbumet er oppkalt etter det legendariske albumet til 3xKrazy, Stackin Chips. “Dette er en dedikasjonsskive til vestkysten med stor W, både for fansen og de som måtte være nysgjerrig på den klassiske Westcoast-lyden. Alle er garantert en dose strictly G-shit!,” sier Ice.

På skiva får du over 40 Big Ice produserte låter med blant annet følgende artister: Oral Bee, Joddski alias Jørg-1, OnklP, Jae-R, Linda Vincent, Lars Vaular, Pete’n, Vågard, A-Laget, Nils m/Skils, Dioniziz, Mats Dawg, RSP, Andyboy, Pirelli Poe, Cool Nutz, Funkdaddy, Jay Tee of N2Deep, Young DRU, Baby Bash, Merciless, Frost, Messy Marv, A-Wax, Assassin, Dividenz, Turf Grindaz, Arjay og Chris Ray.

Mer om norske beats her, her og her.

Bonus 1: Noen av Big Ices egne favoritter.

Bonus 2: Intervju med Big Ice, fra Aftenposten i 2003.

Gutten som ville bli gangster
Når Andreas Wille Paulsen drar til California, har han med seg firkløver, troll og egenprodusert gangstarap i bagasjen.

Andreas  setter seg bak rattet på sin splitter nye Maserati cabriolet og cruiser opp de brede boulevardene i nabolaget i Vallejo, California. Den tunge bassen fra stereoanlegget får bilen til å gynge, og hjemme ved svømmebassenget venter Snoop Dogg, E-40 og Too $hort på nye beats fra Big Ice, som de kaller Andreas.

Slik er drømmen, men hverdagen for Andreas Wille Paulsen fra Holmen i Oslo er noe mer grå i fersk jobb som musikkbyråkrat. Men Andreas er i ferd med å skape seg et ørlite navn som produsent for fullblods gangstarappere fra California.

Går du inn på Allmusic.com og søker på artistnavnet Big Ice, finner du Andreas oppført som «west coast rap producer». Han har produsert spor for undergrunnsrappere som D-Mac, Young Life og Assassin – alle fra tjukkeste California.

Litt harry
- Helt siden jeg oppdaget N.W.A. og Geto Boys da jeg var liten har jeg vært fan av gangstarap. I norske hiphopkretser har musikkformen alltid vært uglesett, med unntak av Dr. Dre og Snoop Dogg, men for meg er gangstarap det ypperste.

Allerede i 1993 klarte Andreas å lure seg backstage under en konsert med Compton’s Most Wanted i Oslo, og husker fortsatt at han ble imponert over damene MC Eiht trakk til seg.

Big Ice fikk amerikansk gullplate på sitt bidrag på Baby Bash’ Tha Smokin Nephew.

Men det var under besøk hos familiens slektninger i grungehovedstaden Seattle at Andreas knyttet sine første kontakter i hiphopbransjen. Han skrev anmeldelser og intervjuer for magasinet Illtip, og var snart i gang med å sette sammen musikk på sin egen PC.

- Du trenger bare en PC med litt software for å lage gangstarap, eventuelt kan du plusse på med noen synther. Det musikalske ved gangstarap har alltid vært viktigst for meg. Gullalderen i 1991-1995 da California-produsentene skapte et lydbilde som videreførte Parliaments p-funk fra 1970-tallet: Analoge basser, strykere, pipelyder, sterke melodier og damer som korer.

- Men er ikke gangsta-rap ganske harry? 90-tallets svar på 80-tallets heavy metal?

- Jo da, men det er nettopp det som er kult. Synthene piper, mens damene synger og stønner over slesk lyd. Tekstene er ikke noe jeg forholder meg sterkt til; de handler overfladisk bare om damer, fester, pistoler og fete biler. Men det går an å se på musikkformen som en beskrivelse av dagligliv og drømmer i ghettoen. Jeg har alltid vært fascinert av ghettoene i California.

Rykker opp
Men en hiphopprodusent kommer ikke langt uten rappere å samarbeide med. Andreas produserte «1001 Lies» for Multicyde, «Damer» for Klovner i Kamp og flere spor for Oral Bee, men viktigere var deltagelsen på samleplaten City of Dope fra magasinet Illtip.

- Assassin, en DJ og rapper fra Bay Area i California, hørte låten og likte den. Han driver plateselskapet Life Or Death Music, og har gitt ut samleplater der både 2Pac og E-40 har deltatt – og som har solgt opp mot 40.000 eksemplarer. Og da han brukte to av mine spor på sitt soloalbum, var det utrolig artig å plutselig være en liten del av scenen.

Men i god gangstatradisjon tok samarbeidet med Assassin en pause da rapperen måtte sone en fengselsdom (han er nå ute igjen med albumet Out Of Custody). Men Andreas fikk flere kontakter i bransjen, deriblant Oakland-produsenten G-Man Stan, som har jobbet med lokale storheter som Rappin’ 4-Tay, Spice 1 og Celly Cel.

- Assassin har jeg aldri møtt, men jeg husker at G-Man Stan ble svært forbauset da jeg banket på døren hans. Jeg tror ikke han ventet seg at jeg var hvit, men ble raskt forbauset over at jeg visste mer om undergrunnsscenen i California enn ham selv. Nå får de melkesjokolade, firkløver og troll når jeg er på besøk.

Andreas har ikke den helt store troen på å leve av musikken, selv om han nå har rykket opp fra fjerde til tredje divisjon i hiphopprodusentenes liga.

- Nå har jeg produsert noen spor for den mer kjente rapperen Jay Tee fra gruppen N2Deep – som er en av mine personlige favoritter. Kontakter og vennskap er viktig i hiphopbransjen, og jeg håper dette kan føre til at noen av Jay Tees venner får høre hva jeg er god for. Drømmen er jo å jobbe med E-40 eller Snoop Dogg.

Bonus 3: Anmeldelse av Da Playboy Foundation Compilation fra Dagsavisen.

Hevnen er søt

Big Ice & Oral Bee
Da Playboy Foundation Compilation
Noble Records/Sony 2003
4/6

Sommeren 2001 ble Oral Bee et yndet hatobjekt for hip hop-nasjonen med albumet Sånn vi putter det ned, men nå står produsentene Anders ”Oral Bee” Smedstad og partner Andreas ”Big Ice” Wille Paulsen fram som den største eksportsuksessen i norsk hiphop.

Å selge hiphop til USAs vestkyst er en idé på linje med sandeksport til Sahara, men ved tålmodig nettverksbygging har Big Ice nådd lokale storheter som Frost, Jay Tee, Baby Beesh og andre i de lavere gangstadivisjonene. Denne samleren viser resultatene av flere års arbeid, og at duoen har gjort den tilbakelente west coast-stilen fra rundt ti år siden til sin egen. Ikke originalt eller nyskapende, men på det beste så effektfullt at det er lett å forstå at USA-gangsterne har latt seg forføre.

Gangstarap fra Vestkysten er en liten subkultur selv blant norske hiphopfans, og denne plata vil neppe konvertere mange – til det blir rapperne, tematikken og musikken for monoton gjennom 18 spor. Men bare ”Image of a Pimp (Mitt image som pimp)”, der Oral Bee deler mikrofonen (på norsk!) med Baby Bash og Lucky Luciano, må være en velsmakende hevn for Nesoddens største gangsta.

Rick Ross har slitt med sin mørke fortid og hissige angrep fra 50 Cent i det siste. Nå er han tilbake med tredjealbumet Deeper Than Rap, men finn heller fram Port of Miami igjen. Det var da Ross virkelig var The Boss.

Det var like ille som om en norsk politiker hadde blitt ferska i å snyte på skatten eller sluntre med kommunale forskrifter. Gangsta-rapperen Rick Ross ble trukket ut av skapet som en lovens mann. Florida-rapperen som skrøt av hvor mye kokain han smuglet og at han var kompis med Panamas tidligere diktator Manuel Noriega hadde en mørk fortid som fengselsbetjent. Sjekk bildebeviset her og hele historien på linken over.

Ricky Ross prøvde først å holde lav profil, men så kom ondskapsfulle 50 Cent på banen og dro gangsta-bamsen ned i gjørma. Samtidig prøvde Ross å svare så godt han kunne på strømmen av disselåter. Sjekk hele historien om beefen på klippet under.

Dermed er det blodig alvor når Rick Ross nå vender tilbake med sitt tredje album, Deeper Than Rap. Dessverre virker det ikke som han er så voldsomt fyrt opp av beefen, som da Nas ble angrepet av Jay-Z, men mest opptatt av å vinne hjertet til radiostasjoner og platekjøpere. For hver røffe gatelåt får vi dermed to litt for åpenbare frierier til hitlistene. Så jeg anbefaler heller å finne fram debuten Port of Miami igjen.

Rick Ross
Port of Miami
Slip-N-SlideRecords/Def Jam/Universal 2006
5/6

Sett Miami Vice etter denne karen

Debutalbumet til Miami-rapperen Rick Ross slippes samtidig med Michael Manns oppdatering av sin egen tv-serie Miami Vice. Ingen legger skjul på havnebyen Miamis rolle for internasjonal narkotikasmugling, men Ross forteller om dette fra doplangerens synsvinkel.

Han har til og med lånt artistnavnet fra en kjent dopdealer, og det er bare å se på låtlisten for å skjønne at dette bare handler om import og salg av kokain, og den luksuriøse og lovløse livsstilen som hører med. Mer Scarface enn Miami Vice altså, men uten dybden og selvinnsikten som kjennetegner de beste gangsterhistoriene.

Rick Ross er dyp som en pannekake, med en mumlende, hes og enkel stil som ikke er for deg som liker tungekrøllende rim og smarte metaforer. Han er en nær slektning av ensidigheten og gatesmartheten til Young Jeezy, men med karisma, sans for fengende låter og smakfulle produsenter som Cool & Dre og Jazze Pha kommer denne pakken trygt i havn – uten å bli stoppet av tollvesenet.

Anmeldelsen sto opprinnelig på trykk i Bergens Tidende.

Først Slim Thug, nå dette. Texas er tilbake! Mandag 30. mars slipper UGK sitt siste studioalbum, UGK 4 Life. I mellomtiden retter jeg opp gammel urett ved å oppjustere klassikeren Dirty Money fra en sterk 4-er til en soleklar 5-er.

Sammen med Geto Boys er det duoen UGK (Underground Kingz) fra oljebyen Port Arthur som skal ha mye av æren for å sette Texas på hiphopkartet siden debuten i 1992. Albumet Ridin’ Dirty (1996) er det soleklare høydepunktet, og hjulpet fram av et gjestespill på Jay-Zs «Big Pimpin’» og den solide oppfølgeren Dirty Money (2001), lå veien åpen for det store gjennombruddet. Men så måtte Pimp C i fengsel, og karrieren ble lagt på vent.

I 2007 vendte duoen tilbake i triumf med dobbeltalbumet Underground Kingz, som gikk rett inn på førsteplass på den amerikanske albumlista. Men så ble gruppa igjen rammet av tragedie, da Pimp C ble funnet død i desember samme år.

Makkeren Bun B holdt UGK-flammen i live mens Pimp C satt i fengsel, og har gitt ut to flotte soloalbum. Nå har han vendt tilbake til UGK-banneret, for å gi Texas-duoen en verdig avskjed. Hvil i fred, Pimp C og UGK!

PS! Jeg anmeldte Dirty Money i Aftenposten Aften, men endte opp med å gi karakteren 4. Den trekker jeg herved tilbake til fordel for en soleklar 5-er. Min eneste unnskyldning var at jeg i min strenghet ønsket at en 5-er i en av Norges største aviser skulle bety en plate med nedslagsfelt utover fansen som allerede kjenner bandet. Det mente jeg ikke UGK hadde den gang da, snarere var dette en hemmelig godbit for de som allerede var tungt inne i sørstatshiphop. Det stemte nok da, og Dirty Money ble såvidt jeg husker ikke anmeldt i noen andre norske dagsaviser.

UGK
Dirty Money
Jive/Zomba 2001

Seig, skitten og funky gangstarap fra det dypeste sør.

Tiden da hiphop bare dreide rundt øst/vest-aksen i USA er for lengst forbi. Og når Texas-duoen Underground Kingz (UGK) vender tilbake etter fem års pause, står Sørstatene sterkere enn noen gang – med artister som OutKast, Ludacris, Petey Pablo og Bubba Sparxxx i spissen.

«I’ll be labelled, stigmatized, stereotyped as an entertainment disease worse than cancer,» sier Bun B i tittelsporet, og ja, dette er dekadent gangsta-rap med en mengde usunne ingredienser. Men UGK har autoritet og originalitet i fremførelsen, og når musikken er av det dype, seige og funky slaget, ender Dirty Money opp som en liten godbit for gangsta-fans.

]]> http://oyvindholen.wordpress.com/2009/03/26/ugk-takker-av/feed/ 4 oyvindholen ugk2 http://oyvindholen.wordpress.com/2009/03/16/og-the-original-grisegutt/ http://oyvindholen.wordpress.com/2009/03/16/og-the-original-grisegutt/#comments Mon, 16 Mar 2009 08:00:20 +0000 oyvindholen http://oyvindholen.wordpress.com/?p=1438 ]]>

Fredag 3. april kommer Oakland-rapperen Too $hort til Norge for første gang, og i dag legges billettene ut for salg. Har du mulighet til å ta turen til Blå, bør du få med deg den første hiphop-halliken.

Todd Shaw, alias Too $hort, har gitt ut over 20 album. De fleste av dem er riktig så underholdende, og under kan du lese mine anmeldelser av to av dem. De er riktignok langt fra hans beste, da bør du først sjekke ut Life is… Too $hort (1988), Short Dog\’s in the House (1990) eller Shorty the Pimp (1992).

Too $hort
Chase The Cat
Jive/Zomba 2001
4/6

«All I do is talk shit» sier Too $hort i «Talkin\’ Shit». Og mengden av artister med mannssjåvinistisk humor, grisehistorier, sexprat og skitsnakk i hiphop står i dyp gjeld til denne karen. Helt siden tidlig 80-tall har han pumpet ut sine underholdende grisehistorier med funky backing, og han holder koken imponerende på sitt 13. album.

Han får neppe noen fortjenestemedalje noen gang, men fortjener det sannelig. Chase The Cat er en en rik pakke med funky skitsnakk og sexskryt, selv om den kanskje ikke når opp mot tidligere høydare. Men ikke spill den med voksne i nærheten!

Too $hort
Married To The Game
Zomba/Jive/BMG 2003
4/6

37 år gamle Todd Shaw er hiphops O.G. – originale grisegutt. Helt siden 1983 har han solgt grisehistorier, sexfantasier og hallik-image over funky toner. Lenge før 2 Live Crew sjokkerte USA med sine sexrim, hadde Too $hort knesatt hallik-imaget som fortsatt dominerer i amerikanske hiphop.

Jeg tror Married To The Game er mannens 15. album, noe som faktisk gjør han til den mest produktive rapperen noensinne. Det byr overhodet ikke på noen overraskelser, men er spekket med griseprat og gjesterappere som Petey Pablo, N.O.R.E. og Devin The Dude.

Produksjonen, ved notabiliteter som Jazze Pha, Ant Banks, Lil Jon og Dez, plasserer seg sikkert et sted mellom California-funk og dirty south-bounce. Har du intet Too $hort-album fra før, bør du gå tilbake til hans tidligere affærer – men mannens fans har ingen grunn til å bli skuffet (eller overrasket for den saks skyld).

Opprinnelig publisert i Dagsavisen og Aftenposten.

Bergensrapperen Lars Vaular aksjonerer mot musikkpirater. Jeg gleder meg mest til hans andre soloalbum i mars. Møt en av Norges mest spennende rappere i dette intervjuet fra 2005, da Lars fortsatt var medlem i gruppa Freakshow.

Vi er i ferd med å få en egen avart av gangsta-rap i Norge; et aldri så lite opprør mot den etablerte hiphop-livsstilen. Vi snakker ikke om rapping om ran og pistoler, men en breial kjekkas-rap som gjerne dreier seg rundt damer, rusmidler og selvskryt. – Personlig har jeg mer til overs for groupies enn svette breakere, sier Lars Nesheim Vaular i bergensgruppa Freakshow.

Bergensgruppa Freakshow er et løst sammensatt kollektiv rappere og produsenter, som på linje med Pass It Records i Oslo og gruppa Shogunz i Trondheim viser større interesse for damer, rusmidler og selvskryt enn å representere de fire hiphop-elementene rap, DJ-ing, graffiti og breaking.

Vil ikke redde de fire elementene
Manu/Tier’n, Mowgli, Lars, Leeroy og Ali Kazaam debuterte med en tolvtommer på tampen av 2003, og ble kåret til årets nykommer under den første Norwegian Hip Hop Awards våren 2004. Like etter kom mixtapen We Are The Champions, fulgt opp ved årsskiftet av en ny mixtape: Frykt og avsky i Bergen av Tier’n og Lars. Vi tok en prat med Lars Nesheim Vaular om gangsta-rap, gamle hiphop-verdier, personlige historier og kjekkas-rap.

– Jeg drev aldri med breaking eller graffiti, men hadde interesse for hele kulturen – og setter ennå pris på (og har respekt for) folk som er flinke til å danse og male. Men det var aldri hovedfokuset mitt, jeg likte musikken mest og det var det jeg ville drive med. Andre folk i Freakshow både breaket og malte, men vi rappet aldri om at vi gjorde dette. Vi hadde respekt (og det har vi ennå) for folk som gjorde det, men vi så vel ikke på det som vår misjon å redde de fire elementene.

– Vi rappet om fester, hverdagen og oss selv. Vi prøvde alltid å ”keep it real”, men vi prøvde å holde det real mot oss selv – å være tro mot oss selv. Det har vært en del folk opp igjennom årene som har misforstått oss og mente at “de er flinke, men de bruker talentene sine på feil måte, de er ikke keepin’ it real”. Jeg synes at vi alltid holdt det ekte. Vi var kanskje ikke alltid flinke, men vi holdt det ekte.

Lars ble inspirert av de lokale rapperne Leeroy og Girson (alias Kaffemannen) da han plukket opp mikrofonen for første gang, mens han hadde hørt på artister som OutKast, Mos Def, Snoop Dogg, Petter og Jay-Z..

– Denne blandingen av lokal og amerikansk (eller utenlandsk) inspirasjon har alltid preget meg. Disse artistene hører jeg på ennå, og vil nok alltid høre på dem. Om man snakket om bevisstgjøring, kjærlighet, eller crack og pistoler var (og er) meg likegyldig – så lenge man gjør det med stil.

Gangsta-inspirasjon
Når vi kommer til platene til Freakshow er det ingen tvil om at de har latt seg inspirere av moderne amerikansk gangsta-rap rettet mot dansegulvet. Gruppa har da også gjort friske fornorskinger av hits som ”Tipsy” av J-Kwon, ”Right Thurr” av Chingy og ”Stunt 101” av G-Unit. Det er i alle fall ikke noe å si på selvsikkerheten, eller som norsk-argentinske Manu sier i ”Hallik en-null-en: ”Rett fra gata med større kølle enn Shampo”. Vaular er til en viss grad enig i at Freakshow representerer en norsk avart av gangsta-rap. Vi kan nesten kalle det kjekkas-rap.

– Det som har kjennetegnet mye av mixtape-tingene våre, er at de tradisjonelle (og karakteristiske) rap-”verdiene” er levende i nabolaget, og/eller har paralleller i vårt lokalsamfunn. Dette personlige og lokale særpreget er ofte nødvendig for at dette du kaller “kjekkas-rap” skal være interessant – fordi mange hører heller på amerikanske rappere enn en dårlig norsk kopi. Unntaket er hvis du er en skikkelig flink rapper, og det beste er hvis du både har dette særpreget og er en flink rapper.

Samtidig synes ikke Vaular at begrepet “kjekkas-rap” beskriver ham selv, Tier’n eller Freakshow godt nok. Det blir for snevert, og beskriver bare en del av tingene og opplevelsene de skildrer.

– Vi er mer enn du tror. Og det er egentlig synd at folk fokuserer så mye på kjekkaseriet, og ikke de låtene der vi snakker om mer jordnære og personlige ting. Grunnen til at folk henger seg opp i ”kjekkas”-greien med oss er vel at når vi først gjør noe, så gjør vi det skikkelig – uansett hva vi snakker om. Vi synes for eksempel at hvis en først skal skryte, så skryt skikkelig – si noe som gjør inntrykk.

Vaular forklarer at holdningen til en viss grad er et resultat av frustrasjonen over medias vinkling av rapmusikk generelt.

– Fra før har det allmenne publikummet fordommer mot en rap-gruppe, avisene skriver så klart mer om dopbeslaget eller voldsdommen enn den gode konserten eller platen. Hvis det er det dem vil ha, så kan jeg gi det til dem. Frykt og avsky. På siste sangen på mixtapen vår sier jeg ”Ordene er stygge, men kan du klandre han? En rappers talent overskygges alltid av hans sjangervalg”, og det forklarer litt. Jeg tar på ingen måte avstand fra tingene jeg sier, vi gjør det vi snakker om, men jeg vil gjerne presisere at vi handler om mer enn bare dette du kaller ”kjekkas-rap”. Følg med!

- Noe er hakkende gale
Det er interessant å høre hvordan Vaular forklarer hva amerikansk gangsta-rap er i dag. Hva slags musikk er det, hva slags formål har den og hvilke verdier og hvilket livssyn formidler det? Og i hvilken grad føler han noe fellesskap med amerikanske gangsta-rappere?

– Skildringen av gangsteren, hustleren og dopdealeren som et produkt av det harde nærmiljøet han vokste opp i er interessant for mange, og er mer enn en god historie som tar for seg store følelser som hat, kjærlighet, anger og hevn. Gangsta-rap gir ofte en god pekepinn på hva som er hakkende gale i USA, der den fattigste ghettokidden på bunnen av systemet slår tilbake. Det interessante er jo at denne kidden ser at det er noe galt med systemet, men har gitt opp tanken på å kunne endre det. Så for han er det ikke den største feilen at få sitter på toppen og styrer mange, men det at det ikke er han som sitter på toppen og styrer alle. Så han selger dop, og med pengene kjøper han seg en pistol.

– Egentlig er hele gangstarap-gamet som tatt ut av filmen Scarface, som er en klassisk gangsta-historie. Om ikke alle artistene selv har et mål om å fungere som samfunnskommentatorer, er de uansett et godt bilde på hva skjer – og det er viktig å få med seg, synes jeg. De fleste er ute etter å tjene penger (som ekte hustlere), men de fleste av mine favoritter klarer å lage god musikk samtidig som de selger plater. Jeg har respekt for mange av disse rapperne, noen bare som musikere og tekstforfattere, andre for personlighet og overlevelsesinstinkt.

Mer enn pulings og dop
Et av problemene med den nye gangsta-dreiningen i norsk hiphop er at man til en viss grad går noen hakk vekk fra særpreget man hadde opparbeidet seg – til fordel for stiler som i større grad aper etter amerikanske suksesser. Står vi ikke i fare for å rykke tilbake til ”bra til å være norsk”-nivå?

– Da jeg begynte å rappe, og bare skrev tekster uten å spille dem inn, tenkte jeg en del på hvordan vi ville bli mottatt. Jeg var veldig spent på om ting skulle gå bra, og om vi skulle bli stjerner og sånn. Etter hvert som vi fikk brukt tid i studio, spilt inn mye, utviklet vår stil og blitt sikker på uttrykket vårt og hvordan vi vil utvikle det, har jeg egentlig slutte å tenke på det. Når en blir fornøyd med seg selv, bryr man jo seg mindre om hva andre folk synes. Jeg tror nok aldri vi kommer til å selge så jævlig mye plater med den typen musikk vi gjør, men fuck it, det er dette jeg liker å gjøre, så da gjør vi det sånn. Jeg har slått meg til ro med den tanken, og lager det jeg liker, så får suksess komme som en bonus.

– Allikevel mener jeg at folk som sier at vi er inspirert av én type ting, rett og slett ikke har hørt nok på oss. Alle vil jo snakke om at vi snakker om pulings og dop, men det er ikke så mange som trekker fram at vi har tatt opp temaer som abort, selvmord, familiekjærlighet og så videre. Mye av kritikken er grunnet forutinntatte meninger om oss, kanskje de har sett at basketdrakten min gikk til knærne eller noe sånt. “Bra til å være norsk”-stempelet er egentlig noe vi kunne tenkt oss å unngå, men jeg tror at det var mer aktuelt for meg da jeg rappet på engelsk. Da er det lettere å sammenligne, men vi prøver å lage bra norsk rap. Ikke bra rap for å være norsk.

Det norske hiphop-miljøet har vokst enormt de siste årene, men samtidig har situasjonen endret seg slik at stadig flere er blitt fans og tilskuere. I dag er en mindre andel utøvere, spesielt hvis vi regner med at graffiti og breaking er blitt en mindre del av den store helheten. Freakshow prøver riktignok å representere alle elementene.

– Personlig har jeg mer til overs for groupies enn svette breakere, og at vi mer og mer begynner å få et publikum å spille for er veldig fint når du driver med musikk. Miljøet i Bergen består mye av grupperinger, det er ingen felles enhet som beveger seg sammen. Gjengen vår – Freakshow, Femkanten, Vestkystforbindelsen eller Bloodfire – har både rappere, DJ-er, breakere og graffitiartister som har holdt kurs og arrangert ting, så vi representerer jo for så vidt. Vi har jo til og med prøvd å integrere graffitiartister i musikken vår, vi har blant annet graffitimaleren Slava fra Solo-reklamen med på to sanger på mixtapen vår.

– Jeg har ikke noe problem med god klubborientert popmusikk, men synes allikevel at det er trist hvis breaking og graffiti, og ikke minst antirus (det femte elementet), skulle dø ut. Samtidig synes jeg ikke at rap skal være forbeholdt folk som driver med dette. Om alle norske rappere laget klubborientert popmusikk, hadde det vært et helvete. Mangfold er fint, da kan en velge det man liker. Og vrake resten.

Opprinnelig publisert på Ballade.no i 2005.

Scarface har i snart 20 år oppdatert Marvin Gayes ”Inner City Blues” for hiphopgenerasjonen. Årets album, Emeritus, er på høyde med tidligere blinkskudd som The Diary og The Fix.

Denne teksten sto opprinnelig på trykk i Ny Tid i 2002.

”So listen up my niggas, and I ain’t tryin to preach / I’m just tellin it from my side cause I’m in the streets”, rapper Scarface i ”Safe” på albumet The Fix. Houston-rapperen laget ikke bare et av 2002s beste album, men samtidig befester samleplata Greatest Hits gangsta-rap som vår tids blues.

Scarface startet karrieren i gruppa Geto Boys, som satte Sørstatene ettertrykkelig på det amerikanske hiphop-kartet, samtidig som de sjokkerte med sine brutale historier. Scarface innledet en solokarriere i 1991, og ble raskt kritisert for å glorifisere skytevåpen, vold og dop. Ikke så rart, for linjer som ”I come around this muthafucka and kill yo ass just like Jesse James” er nok det første du legger merke til. Men under den tøffe fasaden lurer desperasjon, ensomhet, ulykkelighet, galskap og håpløshet.

Inner city blues
Nøkkelsporet for å forstå Scarface dukket opp på solodebuten med “A Minute to Pray and a Second To Die”. Der forteller ’Face hjerteskjærende historier om brå død og vold i Houston-gettoen han selv vokste opp i.

Og over et sample av Marvin Gayes ”Inner City Blues” forteller han hvor lite slike dødsfall har å si, siden de er blitt så vanlige: «Life goes on in the streets of my hood when you die / But some cry, and gets by, while others choose to wonder why», rapper han. Scarface er en av disse som spør hvorfor.

For Scarface har ikke bare lånt melodilinja fra Gaye. Han har også adoptert og oppdatert låtas melankolske resignasjon – og lager musikk som er vel så mye ”inner city blues” som gangsta-rap. «The blues ain’t nothin’ but a good man feelin’ bad», heter det, og blues handler om hva du føler her og nå – og har ikke i seg gospelmusikkens håp om frelse en gang i framtiden. Blues handler stort sett om sex, penger eller begge deler; og gangsta-rap er blues i tiende potens – utfylt med den iskalde angsten for en brå og voldsom død der kruttrøyk og blod er det siste du lukter.

Våpen, dop og dollar
I hiphop finner vi den motløse blues-følelsen hele veien; fra Grandmaster Flash and the Furious Fives «The Message» fra 1982 via Wu-Tang Clans «C.R.E.A.M.» fra 1993 til Scarfaces The Fix. Men samtidig handler blues om å finne styrken til å stå opp neste morgen, om å finne litt latter og selvironi blant alle tårene.

Scarface står fram som en intelligent observatør og gammel kriger som beskriver virkeligheten slik han har sett den – med en slik nådeløs ærlighet at det gjentatte ganger iser kaldt nedover ryggen.

Tekstene er preget av våpen, dop, dollar, tvilsomt kvinnesyn og bannskap, men handler vel så mye om advarsler og skitten realisme som glamorisering – eller som det heter i refrenget på den mesterlige Ice Cube-duetten «Hand of the Dead Body»: «Nigga don’t believe that song / That nigga’s wrong / Gangstas don’t live that long». Det som driver Scarface er et brennende ønske om å advare sine likesinnede. ”I often wish that I could save everyone, but I’m a dreamer», som han sier selv. Håp, selvinnsikt og håpløshet i en setning.

Selv glimtene av sol skygges raskt for; den lille latteren blant tårene får en bitter bismak. Med linjer som «makes me happy just to hear your name» tror du kanskje ”Mary Jane” er en kjærlighetssang. Det er den også, men frøken Marys rette navn er Marijuana.

Men på The Fix viser Scarface fram en dypere gudstro enn tidligere: ”I’m serious about religion, just ain’t no song” og ”I pray for everbody, hopin’ that they hear that voice”, rapper han i ”Heaven” – og viser at selv en knallhard gangster kan finne grunn til håp. Og om noen kan lage troverdig gangsta-gospel er det Scarface. Det skal bli spennende å følge denne karen videre i enda et tiår.

Anbefalte album:

Lil Wayne, Young Jeezy, T.I., OutKast, Bun B, Scarface og 8 Ball & MJG. Let’s face it, svært mange av dagens heteste og beste rappere er fra sørstatene. Boka Third Coast forteller bakgrunnen.

Madison Square Garden, New York, januar 1995: Det er The Source Awards, og fra scenen skjeller Marion «Suge» Knight ut rivalen Sean «Puff Daddy» Combs, fordi Puffy alltid er linselus i sine artisters videoer.

Ordkrigen fyrer opp den destruktive hiphop-krigen mellom Death Row Records og Bad Boy Records, Los Angeles og New York, vestkysten og østkysten. Like etter snapper Atlanta-duoen OutKast prisen for «best new artist» foran nesa på hjemmefavoritten Redman. Publikum buer, og André Benjamin i OutKast klarer ikke å skjule frustrasjonen: «The South got something to say, and that’s all I got to say,» glefser han mot det utakknemlige publikumet.

Den tredje kysten
Episoden står igjen som et vannskille i amerikansk hiphop-historie. For mens øst- og vestkysten gravde skyttergraver, viste OutKast at det fantes en tredje hiphop-«kyst»: USAs sørstater. Grupper som 2 Live Crew (Florida) og Geto Boys (Texas) hadde alt vist muskler, men det var OutKast som sto i frontlinja for suksessen på 1990-tallet.

«The Dirty South» tok balletak på bransjen i 1998, da OutKast slapp mesterverket Aquemini og New Orleans-rapperen Master P snappet Snoop Dogg til plateselskapet No Limit, og har ikke sluppet taket siden. Det året sto sørstatsrappere for 30-40 prosent av låtene på Billboards hiphop-liste, og i 2003 var hiphop-kartet snudd fullstendig på hodet. Med OutKasts dobbel-knockout «Hey Ya» og «The Way You Move» i front, var den amerikanske singellista fra oktober 2003 til desember 2004 toppet av en søring i utrolige 58 av 62 uker.

Kulthelter og giganter
OutKast er et av nøkkelbandene i boka Third Coast, der Roni Sarig gir et fascinerende bilde av hiphop-historien sett fra sør. Big Boi og André 3000 er kanskje de mest lysende talentene i denne historien, men de er langt fra alene. Boka tar oss med til Miami, Houston, Memphis, New Orleans, Atlanta og Virginia Beach, og forteller om pionerer som 2 Live Crew, Geto Boys og Master P, kulthelter som Three 6 Mafia, David Banner og DJ Screw, produsentgiganter som Timbaland og The Neptunes, samt nyere superstjerner som Ludacris, Missy Elliott, Lil Wayne og T.I..

Der sistnevnte brukte mye tid og krefter på å utrope seg til «the king of the south», feide albumene King. (2006) og T.I. vs T.I.P. (2007) vekk all konkurranse, slik at T.I. plutselig var hele USAs mest populære rapper.

Tilbake på dansegulvet
Sarig påpeker at hiphop er den første afroamerikanske musikkformen som ikke er født i sør. Jazz, blues, funk, rock’n’roll og soul oppsto alle i sør, men forfatteren prøver også å overbevise oss om at rappingens forløpere kommer sørfra – fra muntlige slavetradisjoner som «toasting» og «ya mama»-vitser via svarte radiopersonligheter til ur-rappere som Gil Scott-Heron og H. Rap Brown. Det skulle da også bare mangle, siden 90 prosent av USAs svarte befolkning bodde i sørstatene tidlig på 1900-tallet.

Sarig mener sørstatsrapperne har tatt hiphop tilbake til publikum. Da musikken ble født i Bronx på 1970-tallet var den et verktøy for fest og moro, men så ble New York-hiphop med årene bare mer innadvendt og navlebeskuende. Sørstatene fikk hiphop tilbake på dansegulvet, ikke minst gjennom undersjangre som Miami bass, crunk og bounce.

Bokas største styrke den omfattende kunnskapen og den dype respekten for artistene. Det som i hovedsak trekker ned er Sariqs sørgelige undervurdering av de tallrike latino-rapperne i sør (som avspises med to sider), samt at han stadig mister overblikket til fordel for utmattende oppramsinger av navn, låter, plater og listeplasseringer. Men faktahelvete veies mer enn nok opp av grundige analyser av de lange linjene, og en mann som gir den stripperfikserte Atlanta-duoen Ying Yang Twins intellektuell oppreisning fortjener all heder han kan få.

Roni Sarig
Third Coast: OutKast, Timbaland, & How Hip-Hop Became a Southern Thing
Da Capo Press 2007
4/5

3 ukjente «dirty south»-klassikere:

UGK: Ridin’ Dirty (1996)
Etter Geto Boys er UGKfra oljebyen Port Arthur de viktigste pionerene innen Texas-rap. Og det er på dette 1996-albumet at Bun B og Pimp C virkelig fant tonen, med kreative rim – især fra Bun B – brei dialekt, tjukk slang og funky produksjon. En trendsetter for Texas-hiphopen.

8 Ball & MJG: On Top of the World (1995)
Memphis-duoen 8 Ball & MJG har siden1993 laget breial gangsta-rap med hjerte og hjerne, og On the Outside Looking In (1994) og On Top of the World er deres sterkeste kort. Duoen gir oss både fordelene og ulempene ved hustlerlivet i form av vaskekte gangsta-blues.

Goodie Mob: Soul Food (1995)
OutKasts kompiser i Goodie Mob fikk aldri samme suksess som sine åndsbrødre, mye fordi de aldri klarte å toppe denne debuten fra 1995. Her ble begrepet «dirty south» født, unnfanget av gjesterapper Cool Breeze: «Life’s a bitch then you figure out / Why you really got dropped in the Dirty South».

Opprinnelig publisert i Rocky i 2007.

I kveld står Snoop Dogg på Sentrum Scene. Men har du tenkt over at han også står trygt plantet i tradisjonen etter frekke svarte standupkomikere som Richard Pryor og Rudy Ray Moore?

Har du hørt om Dolemite? Han var en «bad motherfucker» fra San Antone, som dagen han ramlet ut av mora si fikte til faren sin og sa: «From now on, cocksucker, I’m running this place». Han drakk whisky og gin da han fylte ett år, og spiste bibler til frokost da han var to.

Sammen med «tvillingbroren» Stackolee er Dolemite en av de viktigste moderne sagnfigurene i det svarte USA, og to ruvende forbilder innen dagens gangsta-rap. Når Snoop Dogg spiller på Sentrum Scene onsdag 3. september drar han kanskje klassikeren «Nuthin’ But A ’G’ Thang», med tekstlinja «clockin’ a grip like my name is Dolemite».

Der Stackolee er den arketypiske muskuløse, voldelige, seksuelt aggressive og kaldblodige gangsteren er Dolemite en liten utspekulert djevel, med større sans for humor og et fandenivoldsk glimt i øyet. Stackolee er så ond at fluene holder seg unna om sommeren og snøen ikke faller på huset hans om vinteren, mens Dolemite er en mer seksuelt attraktiv, surrealistisk, humoristisk og språklig finurlig «badman». Dersom 50 Cent er dagens Stackolee, er Snoop Dogg hiphop-generasjonens Dolemite.

Dolemite-figuren har alltid vært mer obskur enn Stackolee, men ble reddet fra glemselen av den rølpete komikeren Rudy Ray Moore på sine landsomfattende turneer på svarte klubber på 1960-tallet, den såkalte «chitlin circuit». «Dolemite»-rutinen ble så populær at den endte opp som nøkkelsporet på Moores debutalbum Eat Out More Often (1970), og levde videre i blaxploitation-filmer som The Dolemite (1975) og Dolemite II: The Human Tornado (1976), med Moore i hovedrollen som halliksuperhelten Dolemite. Gangstarappioneren Ice T forteller at han lærte å rime av disse filmene, men svarte komikere er fortsatt svært undervurdert som forbilder for dagens rappere.

Der politisk engasjerte musikere som Gil Scott-Heron og gruppa The Last Poets ofte dras fram som ur-rappere, har de grisete komikerne som ga ut plater i skjæringspunktet rap, jazz, funk og soul havnet i glemmeboka. Dr. Dre var sterkt påvirket av Clarence «Blowfly» Reid, som rappet over funky og grisete versjoner av kjente hits, og skrev egne låter som «Rap Dirty» (1965). Komikere som John Elroy «Red Foxx» Sanford, David «Pigmeat» Markham og Richard Pryor var også viktige, og miksen av grisevitser, flamboyante personligheter, språkbruk som var for drøyt for radiostasjonene og seksuell selvsikkerhet fikk et nytt liv på album som 2 Live Crews As Nasty As They Wanna Be (1989) og N.W.A.s Efil4zaggin (1991), og videre hos rappere som Slick Rick, Too $hort og Snoop Dogg. Dolemite lever!

Interessert? Sjekk disse

Slick Rick: The Great Adventures of Slick Rick (Def Jam 1988)
Snoop Dogg bør betale royalties til denne London-fødte historiefortelleren.

Rudy Ray Moore: Eat Out More Often (Kent 1970, cd-utgave Traffic 2005)
Debutalbumet til den originale grisegutten.

Eithne Quinn: Nuthin’ But a «G» Thang (Columbia University Press 2005)
Sprenglærd bok om gangsta-raps økonomiske og kulturelle vekst.

www.icedoutgear.com
Hallikstil for alle penga. «The essential site for the up and coming player.»

Opprinnelig publisert i Ny Tid.

Snoop Dogg-uke på bloggen. I dag: Er Snoop blitt flinkest i klassen fordi han klarer å lage originale og gjennomførte album mens de fleste konkurrentene bare kaster seg på samlebåndet?

Idétørken blant de mest populære hiphop-artistene i USA er så sterk at vi får håpe en bråtebrann kan røske opp i stillstanden. Men platene er allikevel ikke så verst.

Når julen setter inn står hiphopstjernene i kø for å slippe plater. La oss derfor se på de harde fakta for
platene til Snoop Dogg fra Los Angeles, Chingy fra St. Louis, Trick Daddy fra Miami og New York-rapperne Ja Rule og Fabolous.

* Tre poserer med damer på omslaget (Fabolous, Snoop, Chingy).
* Tre poserer med biler (Trick Daddy, Chingy, Fabolous).
* Alle poserer med sigar, penger og/eller andre materielle verdier.
* Tre har produksjon av The Neptunes og/eller Lil Jon (Fabolous, Snoop, Trick Daddy).
* Alle har store gjestestjerner: Trick Daddy (Twista, Ludacris), Fabolous (Nate Dogg, Sean Paul, Pharrell), Snoop (Pharrell, 50 Cent, Nelly), Chingy (Nate Dogg, David Banner) og Ja Rule (Fat Joe, Jadakiss, Trick Daddy).
* Alle har r&b-gjestestjerner: Trick Daddy (Ron Isley), Chingy (Janet Jackson, R. Kelly), Fabolous (Lil’ Mo), Ja Rule (Ashanti, R. Kelly) og Snoop (Bootsy Collins, Justin Timberlake).
* Alle pusher frem sine egne protesjeer.

Og slik kan vi fortsette. Skal du selge hiphopplater i USA må en rad av uskrevne regler oppfylles: Du må ha låter for de tøffe gutta, de romantiske jentene, poplistene og dansegulvet. Du må ha de rette gjesterapperne og -produsentene. Du må ha den rette innpakningen.

Resultatet er album som er profesjonelle til fingerspissene, men samtidig skremmende like og forutsigbare.

Som på Jamaica
Situasjonen minner om kampen om musikktronen på Jamaica, der dancehallstjernene spyr ut singler i et halsbrekkende tempo – mens albumene er overfylte godteposer spekket med hits og fyllstoff.

Snoop Dogg har i de siste årene stått i fare for å ende som Cowboy-Laila, et populærkulturelt ikon der musikken havner i bakgrunnen. Snoop lager tv-show, pornofilmer, driver eget plateselskap og er moteløve og skuespiller, samtidig som vi stadig loves et nytt album på linje med debuten Doggystyle (1993). Nå har han levert en av årets låter med «Drop It Like It’s Hot», og det er ikke mangel på annet snadder på R&G (Rhythm & Gangsta): The Masterpiece. Over 80 minutter melder kjedsomheten seg i blant, men ikke i større grad enn at vi nok en gang utroper dette til Snoops nestbeste.

Etter Snoop
Snoop ligger et hestehode foran resten av feltet, der skillet går mellom de som jakter på kommersiell suksess og de som ønsker å bli omfavnet av gatene igjen. Fabolous hører til sistnevnte, med den nøkterne singlen «Breathe» som høydepunkt på Real Talk - som også har store doser klubblåter og etterapinger av 50 Cent.

Ja Rule ønsker også å distansere seg fra sine tidligere popslagere, og fortsetter tilbaketrekkingen til sine gangstarøtter på R.U.L.E.. Det betyr både knallåter som «New York», samt mye rask. Chingy følger opp suksessen med «Right Thurr» og «Jackpot», men Powerballin’ føles som en reprise. Mange
hits, men ikke så mye mer.

Trick Daddy er mer interessant, der han fortsetter sin vei fra regionrapper til nasjonal stjerne. Han mestrer balansen mellom gangsta-rap, r&b og pop, og rapper «I wanna sell records like the Bee Gees
sold». Det gjør Snoop også, men han sampler Bee Gees. Hiphop i 2004 er big business , der den som har mest penger til samplinger, produsenter og gjestestjerner gjerne får størst avkastning.

Disse fem platene varer i til sammen 357 minutter, og det er ikke mangel på godlåter. Nye ideer, derimot, er det færre av – og albumene er for lange, like og fantasiløse. Setter du sammen de beste låtene får du én dynamitt-CD, men er du på jakt etter et personlig album som skiller seg ut i mengden bør du heller kjøpe The College Dropout av Kanye West.

Snoop Dogg
R&G (Rhythm & Gangsta): The Masterpiece
Geffen/Universal 2004
5/6

Ja Rule
R.U.L.E.
The Inc Records/Island Def Jam/Universal 2004
3/6

Fabolous
Real Talk
Desert Storm/Atlantic/Warner 2004
4/6

Chingy
Powerballin’
Capitol/EMI 2004
3/6

Trick Daddy
Thug Matrimony: Married to the Streets
Slip-N-Slide/Atlantic/Warner 2004
4/6

Opprinnelig publisert i Aftenposten 16. november 2004.

Ice Cube anno 2008 gjør en god figur både på konsert og albumet Raw Footage. Men glem ikke det egentlige comebackalbumet, 2006s Laugh Now, Cry Later.

Det viktigste først: Gullperioden til Ice Cube var over i 1993. Han var den ledende rimsmeden i N.W.A., for deretter å gi oss flere sjokkerende gode soloplater: AmeriKKKa’s Most Wanted (1990), Death Certificate (1991) og The Predator (1992). Kjenner du ikke disse, er det bare å sette seg på skolebenken. Gamle fans kan derimot lese videre.

Etter 2000s svært ujevne War & Peace Vol. 2 mente mange at isbiten hadde smeltet. Ice Cube var blitt mer opptatt av Hollywood enn rapping, men da glemte man hans to hissige plater med gruppen Westside Connection. Nå tar han opp tråden etter denne gruppas Terrorist Threats (2003), og sparker hissig mot både yngre gangstarappere og George W. Bush.

Musikalsk er det en godkjent miks av kjente produsenter som Lil Jon og Scott Storch og og ferskinger, men dette er også blitt en litt klaustrofobisk Los Angeles-plate. Mest moro for west coast-fans, og dessverre tar Cube også i bruk en del av de mest forutsigbare sidene ved dagens hiphop, som intetsigende klubblåter og fjollete refrenger.

Ice Cube
Laugh Now, Cry Later
Lench Mob/Virgin/EMI 2006
4/6

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende 13. juni 2006.

Denne er også ufortjent oversett. Intet mesterverk, men artig for fansen.

Westside Connection
Terrorist Threats
Hoo Bangin’ Records/Capitol/EMI 2003
4/6

Ice Cube dannet i 1996 trioen Westside Connection med veteranene WC og Mack 10. Da var feiden mellom Øst- og Vestkysten på sitt hissigste, og albumet Bow Down var et illsint innspill i «krigen».

Siden har både Ice Cube og kompisene mistet mye fremdrift, og når trioen nå plutselig gjenforenes, er det med en solid dose gangsta-nostalgi. Siden sist er disse blitt gamle menn, og har langt fra den samme statusen som i 1996. Kanskje derfor er albumet ikke et nytt angrep på Østkysten, men dagens pysete poprappere – uavhengig av geografi.

Som Mack 10 sier i «So Many Rappers In Love»: «I refuse to turn r-a-p into r&b/You went from hardcore to pop, just to be on top/I give Cool J his props, and that’s where it stops».

Musikalsk er det selvsagt snakk om 90-talls gangstarap, men med forbausende få kjente produsenter i stolen. Terrorist Threats overbeviser ikke helt, men viser at veteranene ikke har mistet gløden.

Opprinnelig publisert i Aftenposten Aften 20. januar 2004.