Jeg har tidligere kåret 2009s ti beste r&b-album og ti beste reggaeartister. Når jeg avslutter med å oppsummere hiphopåret 2009 må vi opp i 20 artister for å komme i mål.

Som i reggae handler det ikke så mye om album og singler i hiphopverdenen, men man er nødt til å manøvrere i en stri strøm av offisielle studioalbum, enkeltlåter, mixtapes, gatealbum og til og med uoffisielle album som artisten selv ikke vet om. Men det slippes fortsatt album, så jeg holder meg i hovedsak til dem. Og 2009 var et bra hiphop-år.

1. Gucci Mane
Gucci Mane eide 2009 på samme måte som Lil Wayne kontrollerte 2007 uten en gang å gi ut noe offisielt album. Jeg har snappet opp over 200 Gucci-låter i 2009, og da studioalbumet The State vs Radric Davis omsider dukket opp på tampen av året hadde Atlanta-rapperen sluppet fire – 4! – strålende mixtapes på rappen som oppvarming: The Movie 3-D: The Burrprint, The Cold War: Brrrussia, The Cold War: Grrreat Britain og The Cold War: Gucciamerica (de tre siste attpåtil sluppet samme dag). En maktdemonstrasjon uten like, og da har jeg ikke en gang regnet med alle gjesteversene. Det eneste som manglet var en crossoverhit à la Lil Waynes “Lollipop”, for det maktet ikke Gucci, selv om han prøvde med “Spotlight”. Kongen av idiotrappen (sitat: Dagbladet), evt. mongorappen (sitat: Lars Vaular). Burr!

2. G-Side: Huntsville International
Det beste i livet er gratis, og Alabama-duoen G-Side befestet sin stilling hos bloggerne og alle andre som fulgte med i 2009, især med dette utrolig gode album til gratis nedlasting. Kort sagt: Den mest lovende hiphopduoen siden OutKast dukket opp midt på 1990-tallet.

3. Raekwon: Only Built 4 Cuban Linx Pt. II
Jeg startet for alvor min karriere som plateanmelder (i Klassekampen) med Raekwons 1995-mesterverk Only Built 4 Cuban Linx…, som jeg da kalte gangstarappens svar på Sergio Leones Once Upon A Time In America. Kanskje var det mer presist med Gudfaren, for her kommer gangstarappens svar på Gudfaren II. Det beste oppfølgeralbumet innen hiphop noensinne, når vi egentlig hadde gitt opp håpet.

4. Drake: So Far Gone (mixtape)
Strømmen av mixtapes er både en glede og en forbannelse for ferske og sultne rappere. På den ene siden er det en snarvei til suksess og oppmerksomhet, men samtidig er publikums sult på det nye og utålmodighet så sterk at mange har mistet dampen når det offisielle albumet omsider kommer. Både OJ Da Juiceman og Wale har merket dette på kroppen, og Drake har faktisk ennå ikke albumdebutert. Når det er sagt, er oppmerksomheten rundt canadieren høyst fortjent, der han genspleiser hiphop og r&b så dyktig at du ikke ser noen sømmer. So Far Gone ble sluppet offisielt som en voksen EP høsten 2009, men spor for all del opp den originale mixtapen.

5. Lil Boosie: SuperBad
Hiphops mest slitsomme stemme ga oss en av 2009s mest personlige, innholdsrike og mest fascinerende album. Han høres ut som negler som skraper på en tavle, men sammen med iskald produksjon, kreative videoer og en bra miks av selvinnsikt og selvskryt henger det likevel sammen.

6. Pill: 4180: The Prescription og 4075: The Refill (mixtapes)
De siste årene har mixtapes tatt steget opp av undergrunnen, og rappere uten platekontrakt risikerer nå å bli omtalt og anmeldt i alt fra The New Yorker til New York Times. I 2009 var Pill den skarpeste nykommeren i dette gamet (Drake har faktisk vært med oss siden 2006), med to mixtapes med intelligent, original og innholdsrik gangstarap.

7. UGK: UGK 4 Life
Etter Geto Boys, 2 Live Crew og OutKast er nok Texas-duoen UGK den mest innflytelsesrike sørstatsgruppa innen hiphop, som i 2007 ble rammet av tragedie da Pimp C døde. Dette albumet ble et høyst verdig testament, og setter punktum for en svært helhetlig og imponerende diskografi som strekker seg helt tilbake til 1992.

8. Three 6 Mafia
Vi fikk ikke noe nytt album fra Memphis’ stolthet i 2009, men hva gjorde vel det når medlemmene var så aktive på hver sin kant? Juicy Js soloplate Hustle Till I Die vant den interne kampen, et hestehode foran DJ Pauls Scale-A-Ton. Men det stoppet ikke der. Vi fikk også Project Pats Real Recognize Real, den strålende Juicy J/Pat-mixtapen Play Me Sum Pimpin Mane Pt. 2, mens Juicy også rakk å introdere V-Slash for verden (se video).

9. Killer Mike: Underground Atlanta
OutKasts gamle kompis (“The Whole World”) har gurustatus i hjembyen Atlanta, og på dette dobbeltalbumet samlet han hele byen – med unntak av OutKast og Cee-Lo. Et glimrende innføringskurs i hva som skjer i en av USAs viktigste hiphopbyer: B.o.B, Grip Plyaz, Khujo Goodie, OJ Da Juiceman, Pastor Troy, Pill, S.L. Jones, Soulja Boy, Travis Porter og så videre, og så videre.

10. Z-Ro
Ved siden av Scarface er Z-Ro den store helten i Houston, og i 2009 slapp han den doble mixtapen Cocaine, en Greatest Hits-samling, mixtapen Relvis Presley og albumet The Rain (sammen med Chill). Og i 2010 kan det se ut som det kommer et nytt album med Lil’ Flip, så her er det bare å henge seg på.

11. The Jacka: Tear Gas
Etter at hyphybølgen la seg, ble 2009 et litt stille år for hiphopscenen i Bay Area, California, med få nasjonale suksesser. Det kom ut flere ok album, men det klart beste sto The Jacka fra Mob Figaz for. Og med gjester fra hele distriktet (E-40, Andre Nickatina, Ap.9, Mistah F.A.B., J. Stalin og så videre) er dette det eneste Bay Area-albumet du må ha i år.

12. Zaytoven: Zaytown I og II (mixtapes)
Bølgen av trap-rap fra sørstatene har også sine nye produsenthelter, folk som Vaeda Boy V-12, Drumma Boy og Zaytoven. Sistnevnte er mannen bak de enkle synthblippene bak rappere som Gucci Mane og OJ Da Juiceman. På disse to mixtapene samles flere av hans største hits, men selv om dette er lyden av 2008 og 2009, må nok fyren lære seg noen nye triks om han skal holde ut. Men han viser vilje, og i 2010 kan vi forvente oss mer fra gruppa hans, The Eragance.

13. DJ Quick and Kurupt: BlaQKout
De klassiske California-rapperne hadde ikke noe strålende 2009. Vi venter fortsatt på Dr. Dres Detox, The Game overbeviste ikke, Snoop gikk på autopilot med Malice N Wonderland og Tha Dogg Pound overrasket heller ikke med That Was Then This Is Now. Men dette uventede samarbeidet mellom Dogg Pound-halvdel Kurupt og ringreven DJ Quick var en positiv overraskelse.

14. OJ Da Juiceman: The Otha Side of the Trap
Young Juice hadde en god boost da 2008 gikk over i 2009, men etter en strøm morsomme låter og gode mixtapes ble det bråstopp etter denne offisielle albumdebuten. Dette er typisk for mixtaperapperne, for da OJ Da Juiceman endelig slapp debutalbumet sitt hadde fansen en følelse av gammelt nytt. Låtene var gode de, men vi hadde allerede spilt dem ihjel. 2009 ble dermed en aldri så liten nedtur for Juiceman, som nok må komme opp med noen flere gimmicks enn “aye okay” hvis han skal holde seg i toppen.

15. Lil Wayne: No Ceilings (mixtape)
Etter et fantastisk 2008 gikk det litt i ball for Weezy i 2009, med brysomme dokumentarfilmer, slitsomme rockelåter og mye surr. Rebirth var et varslet antiklimaks, men i mellomtiden rakk han å slippe denne mixtapen. Ingen gitarer, gjester eller familiemedlemmer, bare spytting. Og det er slik jeg liker Lil Wayne.

16. J. Cole: The Warm Up (mixtape)
Dette supertalentet tråkker i fotsporene til Lupe Fiasco og Drake, og som forgjengerne ble han raskt omfavnet av Jay-Z (sjekk The Blueprint 3 for gjestevers). En strålende rapper, og denne mixtapen er forhåpentligvis bare oppvarmingen. La oss håpe Jay-Z lar ham få sjansen på Roc Nation.

17. L.E.$.: Settle 4 LE$ (The Fixtape)
Hiphop har alltid vært drevet framover av fansens sult etter å høre det nye, oppdage de nye stortalentene før røkla, og jeg er selvsagt intet unntak. Det er egentlig litt for tidlig til å si om L.E.$. fortjener en plass på topp 20, eller om han faktisk burde vært plassert mye høyere opp, men i skrivende stund er jeg begeistra. Før oktober hadde jeg ikke hørt om fyren, og denne mixtapen dukket først opp rett før julaften. Jeg vet faktisk null og niks om ham, bortsett fra at jeg liker hans tilbakelente “get high”-musikk som gir meg lyst til å cruise rundt i Houston-gatene i sakte tempo. Han må jo være fra Texas, eller? Han har i alle fall vokst opp med UGK, DJ Screw, Lil Keke og en solid dose californisk g-funk fra 90-tallet.

18. Freddie Gibbs: Midwestgangstaboxframecadillacmuzik (mixtape)
2009s andre store mixtaperapper viste at han var det beste som hadde kommet fra Gary, Indiana siden Michael Jackson, men dette sier nok mer om Gary enn om amerikansk hiphop. Gangstarapperen lener seg på storheter som OutKast og Lauryn Hill i innpakningen av sine låter, men musikalsk er det ennå ikke like visjonært. Men dette er uansett solid vare.

19. Waka Flocka Flame
Waka Flocka tok over rollen til OJ Da Juiceman i 2009, som Gucci Manes nærmeste allierte og hyppig brukt gjesterapper. En stri strøm av mixtapes og heftige enkeltlåter fikk oss til å glemme at karen trolig fikk sjansen fordi han er sønn av Gucci Manes manager, men fyren har teft for å plukke de rette instrumentalene og tilfører dem energi, heftige slagord og fengende refrenger. Og ifølge videosnuttene jeg har sett er det mayhem på Waka-konserter om dagen.

20. Rick Ross: Deeper Than Rap
Stakkars Rick Ross hadde sine problemer i 2009, med angrep fra 50 Cent og avsløringer av tvilsom fortid, men han reiste seg med dette albumet. Mye takket være produsentene J.U.S.T.I.C.E. League ble dette et av 2009s mest elegante hiphopalbum, selv om Ross selv var noe mindre autoritær enn på debuten. Etter umiddelbar skuffelse, vokste denne seg større med tiden.

Boblere: Lil B, Young Buck, Big K.R.I.T., Drumma Boy, The Pack, Young Dro, Betta Half, Keak Da Sneak, Mistah F.A.B., San Quinn, Soulja Boy, Yo Gotti, Tity Boi, Big Stack$$$, Nicki Minaj, Crooked I, Kristmas, Kevin Gates, Jay Electronica, Travis Porter, B.o.B, 6 Tre G, Freeway, Mata, Jackie Chain, Young Chris, eLZhi, Yelawolf.

Også godkjente album, men de er enten for ujevne eller så har de ikke fanget interessen tilstrekkelig til at jeg faktisk har hørt særlig på dem.

Jay-Z: The Blueprint 3

Slim Thug: Boss of All Bosses

Beanie Sigel: The Broad Street Bully

Clipse: Till the Casket Drops

50 Cent: Before I Self Destruct

Eminem: Relapse

Slaughterhouse: Slaughterhouse

Ettertanke etter fin anmeldelse i Aftenposten: Er det ikke litt trist at en 19-åring mener hiphop er dau som en sild, mens undertegnede 36-åring nesten finner mer glede enn noensinne i dagens hiphop?

Les Aftenpostens anmeldelse av Hiphop her (og her).

Hiphop føles nok død, hvis du bare forholder deg hva som selges på cd i Norge, hvilke musikkvideoer som slipper til på tv og hva som spilles på radio. Ellers hvis du foretrekker at hiphopen skal være lik i dag som i en mytisk gullalder, enten det var på 1980- eller 90-tallet. Jeg følte at hiphop lå for døden for drøye to år siden, men etter at jeg førtidspensjonerte meg som musikkanmelder i 2007 (og dermed slapp å forholde meg til hva som blir utgitt i Norge), og samtidig fikk mer tid til å følge med på mixtapes, blogger og den slags, fikk hiphopinteressen en ny vår.

Exhibit A: Hiphop lever. Huntsville International av G-Side. Last ned gratis her.

I 2009 har jeg hørt mer på Soulja Boy enn KRS-One og Public Enemy for å si det sånn, men de artistene jeg hører mest på er rappere som Gucci Mane, Lil Wayne, Drake, T.I., Young Jeezy, G-Side, OJ Da Juiceman, Nas, E-40, Keak Da Sneak, Scarface, Raekwon, Jay-Z, Masta Ace, Young Dro, Clipse, Big K.R.I.T., Rick Ross, Pill, Freddie Gibbs, Killer Mike, Young Buck, UGK, Ghostface Killah, Lupe Fiasco, Elzhi, Black Milk, Lil Boosie, Z-Ro, 50 Cent, Kanye West, Ludacris, J. Cole, L.E.$., Three 6 Mafia, Freeway, Royce Da 5′9”, Crooked I, 8Ball & MJG og så videre, og så videre.

Disse representerer kanskje ikke de fire elementer like sterkt alle sammen, men det er ingen grunn til å skrive nekrologer. Sjekk for all del ut mixtapene til DJ Giraffo (se link nedenfor), som fungerte som en sårt tiltrengt vitamininnsprøyting da jeg følte at hiphop lå på sotteseng for to år siden. Sannheten var derimot at det var jeg som hadde sluttet å følge med.

Exhibit B: Hiphop lever. 4075: The Refill av Pill. Last ned gratis her.

Hiphop – Graffiti, rap, breaking, dj-ing handler om hiphophistorien, og dveler dermed naturlig med gamle dager, men jeg har også tatt med både crunk, dirty south, mixtapes, Lil Wayne, Gucci Mane og Young Jeezy i boka. Ja, “hovedpersonen” i boka er jo faktisk T.I.-fan, så jeg har på ingen måte ønsket å skape noe inntrykk av at hiphopen er dau. Snarere tvertimot.

Bonus: Hiphopintelligensiaen i USA og Storbritannia diskuterer også om hiphopen er dau eller ikke. Les Sasha Frere-Jones i The New Yorker, Simon Reynolds i The Guardian og Brandon Soderberg. Les også Martin Bjørnersen i Morgenbladet.

Exhibit C: Hiphop lever: Giraffostyle 09: Fill It Up With Aye! av DJ Giraffo. Last ned her.

Exhibit D: Hiphop lever. Trippel dose Gucci Mane-mixtapes: Trilogien The Cold War ble sluppet samme dag tidligere i høst. Last ned gratis her.

Onsdag 5. november gjestet jeg og Christine Dancke Lydverket for å snakke om Barack Obama og valgkamprapen som fulgte i skjørtekantene hans. Se hele programmet her, eller les bakgrunn til saken her. Christine har fulgt opp med utfyllende kommentarer på den utmerkede Hoetell-bloggen, og jeg kan jo ikke være noe dårligere.

Altså: Det var mange rappere som engasjerte seg i forrige presidentvalg også, men det var også påfallende hvor mange som brukte kreftene på å være mot George W. Bush, istedenfor å være for John Kerry. Men når Obama annonserte sitt kandidatur, sto alle rapperne i kø – fra Common via Jay-Z til Young Jeezy – for å støtte den kommende presidenten.

Dette er pirrende stoff for NRK, og jeg har blitt intervjuet flere ganger om det, for betyr dette ikke at “rappen er blitt politisk igjen”, for å sitere den gjennomsnittelige P2-journalisten. Og samtidig, hva skal rapperne kritisere nå som presidenten er valgt?

Her er uansett noen funderinger jeg gjorde i forkant av sendingen. Noe sa jeg, mye rakk jeg ikke, og noe ble kvittet vekk. Men som en sa etterpå, vi glemte å snakke om “the elephant in the room”: Kan ikke den massive støtten forklares ved at Obama er svart (eller farget, for å være pinlig politisk korrekt). Amerikansk-kubanske Pitbull er såvidt jeg vet den eneste rapperen som støttet John McCain, og det var trolig fordi han synes Obama er for soft i forholdet til Castros Cuba.

Fun fact: Common var trolig den første rapperen som namedroppet Obama, allerede i 2005, i remiksen av Jadakiss‘ “Why”: Why is Bush acting like he trying to get Osama / Why don’t we impeach him and elect Obama.

Bonus: Den kontroversielle artikkelen “Why President Elect Barack Obama is not the first Hip Hop President”.

Spørsmål: Hvor mye hadde det å si for Obamas presidentseier at et samlet Hiphop-Amerika støttet ham?
Det kan nok hende Hiphop-USA overvurderer sin egen betydning en smule, for dette var en vinn-vinn-situasjon for begge. Barack Obama kunne sole seg i glansen av støtte fra rapperne og referere til Jay-Z, mens rapperne selv fikk mye oppmerksomhet ved å støtte Barack i låter. Da Hiphop-USA mobiliserte i forhold til Rock the Vote-kampanjen i forrige valg, hadde det mindre betydning, for rapperne trengte en passende kandidat å støtte. Spørsmålet er om Barack Obama vant fordi han ble støttet av rappere, eller om det var fordi han appellerte til befolknings- og aldersgruppen som utgjør den såkalte hiphopgenerasjonen. Han har jo selv vært forsiktig med å få hiphoppresident-stempelet, og er for gammel til selv å tilhøre hiphopgenerasjonen. Men det er liten tvil om at støtten har hjulpet, ikke minst ved å mobilisere unge velgere som ikke ville ha stemt. Ved forrige valg var flere hiphopere åpent mot Bush, men det hjalp lite når så få var for John Kerry.

Hemmeligheten ligger i Obamas appell overfor hiphopgenerasjonen, snarere enn rappernes påvirkningskraft på velgerne. De har nok kanskje bidratt til å få noen flere til å stemme, men det viktigste er at Obama er den første kandidaten som har fått hiphopgenerasjonen til å stemme. Rapperne sier det jo selv i innslaget, Obama var den første presidentkandidaten de hadde lyst til å stemme på. Obama var samtidig også smart. Der mange eldre svarte politikere har inntatt black cop-rollen i forhold til hiphop, det vil si å henge seg opp i de problematiske sidene, har Obama aldri fordømt sjangeren som helhet.

Spørsmål: Var det utelukkende positivt for Obama at hiphop-artistene støttet ham, eller hadde det også negative konsekvenser?
Nei, og Barack Obama holdt ganske bevisst de mest intense omfavnelsene på avstand. Dersom han åpent tok imot støtten fra de røffeste gangstarapperne ville det ha fått negative konsekvenser i forhold til den konservative fløyen i partiet og ikke minst den svarte borgerrettighetsgenerasjonen han også er avhengig av støtte fra. Det er en ganske stor generasjonskløft mellom svarte som var unge på 60-tallet og dagens hiphopgenerasjon, og det er også store interne motsetninger mellom den svarte middel- og arbeiderklassen. Da Ludacris kalte Hillary Clinton en bitch måtte Obama ta avstand, og da Jay-Z bannet friskt under “My President is Black” fikk Obama tyn fra konservative tv-journalister.

Spørsmål: Hiphop-artistene mener selv de har makt over hva deres fans mener, for eksempel om politikk. Har de virkelig så stor makt?
De har utvilsomt en del makt, men spørsmålet er også hvor mye makt fansen har over rapperne. Det er sjeldent vi ser rappere innta standpunkt som er upopulære blant fansen, og man kan vel like gjerne si at de ofte gjenspeiler holdningene hos sine fans. Slik sett er de kanskje ikke så mye påvirkningskraft, men representasjon det er snakk om.

Spørsmål: Hva har skjedd med den samfunnskritiske hiphopen etter at Obama ble president?
Samfunnskritisk hiphop er blitt en undersjanger i hiphop, og er ikke like synlig som i glansdagene til Public Enemy og Paris, representert ved artister som Immortal Technique, Dead Prez, Mos Def og Talib Kweli. Men vi ser også stadige eksempler på rappere som lager samfunnskritiske låter, og det er gjerne de store begivenhetene som mobiliserer.11. september , Katrina og Barack Obama for eksempel. Etter valget av Obama gikk hiphoperne inn i en kollektiv lykkerus de vel ennå ikke har kommet ut av, men det skal bli spennende å se hvordan Obama blir veid i lengden.

I Wu-Tang Clans “Rules” rapper Ghostface Killah følgende:

Who the fuck knocked our buildings down?
Who the man behind the World Trade massacres, step up now
Where the four planes at, huh, is you insane bitch?
Fly that shit over my hood and get blown to bits!
No disrespect, that’s where I rest my head
I understand you gotta rest yours true, nigga my people’s dead
America, together we stand, divided we fall
Mr. Bush sit down, I’m in charge of the war!

Spørsmål: Har hiphop blitt kjedeligere nå som de har en president de støtter ved roret?
Nei, det er ikke så mange som husker det nå, men etter 11. september var det også mange rappere som åpen støttet Bush, som Wu-Tang Clan og Trick Daddy. Og Bush-kritikken var jo heller ikke så fryktelig spennende i lengden. Men generelt sett er de fleste rappere ikke så fryktelig opptatt av storpolitikk, og det er fortsatt hverdagen og fantasiene i nabolaget som bestemmer mye av innholdet. Men rappere er fæle til å hive seg på regjerende trender, så det blir veldig kjapt en flokkbevegelse av det. Og Obama-hyllester blir like raskt kjedelig som hyllester til trange bukser.

Spørsmål: Når får vi den første Obama-kritiske rappen?
Den kom før valget:

Mandag 5. oktober hadde jeg æren av å gjeste NRKs Store Studio, sammen med Tommy Tee og Tshawe Baqwa fra Madcon. Her kan du se innslaget.

Dette var faktisk tredje gang jeg gjestet Store Studio, én gang for hver bok jeg har gitt ut. Ikke dårlig, eller hva? Det er vel bare Aksel Hennie som kan vise til lignende hyppighet, haha! Som forventet stjal jo Tshawe showet, men heldigvis ventet han til han skulle på scenen. Sjekk ut framførelsen av “About That Girl” på slutten av programmet, og legg også merke til at helten C.L. Smooth skrev et splitter nytt vers for anledningen. Sterkt!

Første gang jeg gjestet Store Studio var høsten 2004, i anledning Hiphop-hoder, og deretter høsten 2005, i anledning boka Groruddalen: En reiseskildring.

Så skulle det altså gå fire lange år før jeg rakk å skrive en ny bok, og det ble jo ærlig talt ikke sagt et ord om Hiphop nå på mandag (selv om Anne Lindmo hadde den liggende ved siden av stolen sin, men det var vel umulig å se?).

Uansett, alltid moro å være gjest i Store Studio, men dette blir siste gang, uansett om jeg skulle skrive en bestselger eller lage en hitsingel. For dette er siste sesong noensinne, Store Studio er punktum finale etter høstsesongen, så dersom jeg ikke skulle bli invitert tilbake igjen seinere i høst, var nok dette finalen.

I andre medienyheter ble jeg intervjuet av Adresseavisen om Jay-Z-konserten tirsdag 6. oktober. Jeg hadde jo dessverre ikke sjans til å dra til Trondheim denne gangen, selv om det hadde vært moro. Men Jay-Z-konserten jeg så i London høsten 2003, med Nas, Beyoncé, Lupe Fiasco og Memphis Bleek som gjester, var så bra at jeg var redd for å bli skuffet denne gangen.

Her er i alle fall det jeg mente om Jay-Z denne gangen.

Fortsettelsen:

hiphop-artist, sier Øyvind Holen (bildet), journalist i Dagens Næringsliv og forfatter av flere bøker om hiphop. Nå sist boka Hiphop – Grafitti, Rap, Breaking og DJ-ing.

-Han er absolutt en av de beste, og utvilsomt 90-tallets og 2000-tallets viktigste rapper. Han kom inn og fylte tomrommet i New York etter at både 2Pac og Notorious B.I.G. døde. Holen mener imaget rundt Jay-Z som «kongen av hiphop» har et par svake punkter.

-Det at han la opp på toppen av karrieren med The Black Album var en genistrek. At han kom tilbake allerede etter tre år og mange samarbeidsprosjekter var ikke like overbevisende. De siste albumene hans har heller ikke vært det helt store – men det er sammenlignet med de fantastiske platene han ga ut før comebacket.

Forfatteren trekker fram debuten Reasonable Doubt, The Blueprint og The Black Album som høydepunkt.

-Musikalsk har Jay-Z vært flink til å ta ut det beste fra LA-rappen, sørstatsrappen og selvfølgelig New York-stilen. Han har dessuten greid å balansere de harde gangsterlåtene med salgbar gangsterpop. Han var tidlig ute til å forstå at rapperne må ha låter både til klubben, til gata og til radioen. Et annet aspekt er hans evne til å lage konseptalbum og samarbeide med artister utenfor sjangeren. Det gjør nok at Jay-Z er en av rapperne som når utenfor hiphop-nisjen.

Saken er skrevet av Adresseavisens Stian Wallum.

Mandag 31. august hadde jeg æren av å gjeste Goodshit Radio sammen med den amerikanske rapperen Cymarshall Law og Haugenstuas store sønner, Breaknecks. Her er den vriene quizen jeg skrudde sammen.

FOTO: GOODSHITRADIO.COM

At jeg skulle lage quiz kom faktisk som en overraskelse. Don Martin ga meg oppgaven da jeg ankom Skuret pub litt før kl. 22, så denne quizzen ble skrevet på 20 minutter uten annen assistanse enn mitt eget hode (som riktignok er sprekkfull av hiphoptrivia).

Nå viste det seg også at jeg overvurderte kveldens deltagere noen hakk, for selv vinnerlaget klarte bare 4 poeng (og da fikk de to poeng for første spørsmål). Ellers ble det mange svarark som dette:

Her er uansett spørsmålene. Hvor mange klarer du (ikke juks)?

1. Hvilket av medlemmene i Goodie Mob har gjort det skarpest som soloartist, og hva heter sideprosjektet han også har hatt suksess med?

2. Hvem gjør hooket på Goodie Mob-låta “Dirty South”? Tips, det er ikke ett Goodie-medlem, men en i den utvidete Dungeon Family-klikken?

3. Run-DMC var de eneste hiphopartistene på en gigantisk konsertbegivenhet i 1985. Hvilket?

4. Hvilken artist var Run dj for, før han selv begynte å rappe?

5. Hvilken film ble Public Enemys “Fight the Power” brukt i?

6. Chuck D har fortalt at Public Enemy var spesielt inspirert av Run-DMC og et engelsk punkband. Hvilket punkband?

7. Hva heter de tre viktigste medlemmene i Texas-gruppa Geto Boys?

8. Førsteopplaget av The Geto Boys, det klassiske 1990-albumet til Geto Boys, ble trukket tilbake på grunn av et uklarert sample i låta “Gangsta of Love” (siden erstattet med en Lynyrd Skynyrd-sampling). Hvilket rockeband satte foten ned?

9. Med The Blueprint 3 har Jay-Z hatt utrolige elleve album på toppen av Billboards albumliste. Han har passert Elvis Presley, og er nå den soloartisten med flest nummer én-album. Men hvor mange ganger har han toppet singlelista, Billboard Hot 100?

10. På coveret til Reasonable Doubt, 1996-debuten til Jay-Z, er det én liten detalj som er annerledes med artistnavnet hans, og som forsvinner allerede på neste album. Hva da?

Jay-Z stikker av med hiphopoppmerksomheten i Norge, men her er noen albumtips du bør sjekke ut når du er ferdig med The Blueprint 3.

Lil Boosie: SuperBad
Med en stemme som høres ut som om noen drar en spiker nedover en vindusrute (sitat: DJ Giraffo) er Baton Rouges største sønn definitivt en «aquired taste». Men SuperBad høres ut som en av hans mest gjennomførte og varierte album, og stemmen og de iskalde synthproduksjonene gjør i alle fall at Boosie skiller seg sterkt ut i mengden.

Raekwon: Only Built 4 Cuban Linx… Pt. II
Originalen fra 1995 er en av1990-tallets beste hiphopskiver, og nå har Wu-Tang-kokken sannelig klart kunststykket med å lage en verdig oppfølger. Toer’n er bekmørk, klaustrofobisk narkorap på sitt beste, og den beste wu-relaterte skiva siden Ghostfaces Fishscale. Pussig nok har Rae laget video til bonussporet «Walk Wit Me».

Killer Mike: Underground Atlanta
I Norge er Killer Mike fortsatt best kjent som gjesterapper på OutKasts «The Whole World», men i hjembyen Atlanta har han status som en av de mest innflytelsesrike rapperne i byen. Nå har han samlet stort sett hele Atlanta – bortsett fra OutKast – på denne underholdende maktdemonstrasjonen av et dobbeltalbum. Fra T.I., Gucci Mane og Pastor Troy til Soulja Boy, Travis Porter og Pill.

Beanie Sigel: The Broad Street Bully
Mens Jay-Z er mest opptatt av å rappe med Kanye, Rihanna og nye venner som J. Cole og Drake (anbefales) og Mr. Hudseon (avbefales), er hans gamle Roc-A-Fella-kompiser dypt ned i undergrunnen igjen. Beanie Sigel har klart å riste av seg sine mange problemer, og gitt ut et hardt og fint lite album. Ikke på nivå med The Reason og andre tidligere bedrifter, men helt klart verdt å sjekke ut for gamle venner.

Juicy J:Hustle Till I Die
2009 har ikke gitt oss ett Three 6 Mafia-album, men to, siden både Juicy J og DJ Paul fant tiden moden til å gi ut soloalbum i år. Hustle Till I Die er et hestehode bedre enn DJ Pauls Scale-A-Ton (som også er bra), og selv om plata ikke er helt brennfersk, gir det meg en unnskylding til å legge ut denne nye videoen.

OJ Da Juiceman: Alaska in Atlanta (mixtape)
OJ Da Juiceman er en av de sløveste knivene i den lyriske skuffen, men hans «aye okay»-drevne slagordrap er likevel forunderlig underholdende. Det er godt mulig OJs tid er over allerede, for formelen hans begynner å bli litt tynnslitt i kantene. Likevel kan jeg finne på å kose meg med denne mixtapen. Men dette er ikke en helhjertet anbefaling, mer et påskudd for å legge ut videoen, som tar lavbudsjettsmusikkvideoer til neste nivå:

New Yorks hissigste rappere, M.O.P., er i byen igjen – nærmere bestemt på Rockefeller i kveld. Gå for all del ikke glipp av Lil’ Fame og Billy Danze hvis du ikke har sett dem før. Her er min anmeldelse av galskapen fra Rockefeller i 2001.

M.O.P.
Rockefeller 22. oktober 2001
Publikum: ca. 1300
Aktuell CD: «Warriorz»
5/6

* Hip-hop-duoen M.O.P. fikk et lettere skremt Rockefeller til å koke.

M.O.P. setter i gang sitt blinkskudd «Ante Up». Publikum fra scenen og helt tilbake til miksepulten jumper opp og ned, mens resten av salen begeistret veiver i luften med høyrearmen. Men etter knappe 20 sekunder er det stopp. «You want some more? Then make some motherfuckin’ noise» oppfordrer gruppen – og får konsist og øredøvende svar. En fullstendig «Ante Up» serveres som belønning, og responsen er så god at M.O.P. like godt gjør et kjapt da capo rett etter.

Etter to utsolgte, men halvgode hiphopkonserter fra Xzibit og D12 på Rockefeller tidligere i høst, skulle M.O.P. i går reise kjerringa – og vise oslopublikummet hvordan en slik konsert skal gjøres. Li’l Fame, Billy Danze og deres medbragte venner og venninner er på ingen måte spesielt originale, men de gjør det de gjør med en energi og innlevelse få kan overgå.

Gruppens dj er kanskje ikke så heldig med sin innledning, der han prøver å formidle M.O.P.s inntrykk av terrorangrepet mot New York: «I wanna give a super-shoutout to the people who died in the World Trade Center». Men slik er det på M.O.P.-konsert: Legg igjen hjernen og meloditeften ved døren, og la deg isteden rive med av de harde rytmene og den ustoppelige energien.

Klisjeene florerer: Vi får mengder med «throw your motherfuckin’ hands in the air», «make some motherfuckin’ noise», «bitches» og «niggas» – men når det leveres med en slik ustoppelig energi er det bare å nikke med og slenge armene i været – eller forlate lokalet. Såpass hard hiphop som M.O.P. leverer kan best sammenlignes med rock av det hardeste slaget. Her er det om å gjøre å hoppe høyest, skrike mest, «headbange» hardest og slippe løs all innestengt adrenalin.

Og M.O.P. leker ikke. Konserten starter med deres største slager i Norge, den Foreigner-samplende «Cold As Ice». Men etter et knapt minutt er det brått slutt. «No more radio songs», proklamerer gruppens dj – og så kaster rapperne seg inn en så intens periode at publikum nærmest blir overkjørt.

For det er tydelig at brorparten av publikum kjenner best til duoens siste album Warriorz – eldre klassikere som «Downtown Swinga», «How About Some Hardcore» og «Stick To Ya Gunz» vekker ikke helt den samme begeistringen som de ferske «Ante Up» og «Cold As Ice». «You’re wearin’ these niggas out», sier dj-en til rapperne, som svarer: «Our music is war. It’s blood, sweat and motherfuckin’ tears».

Men heldigvis løsner M.O.P. litt på snippen etter hvert, og gir oss et lynraskt r&b-innslag, enda et minutt med «Cold As Ice», en seksjon med disko (!) og sannelig to brølende ekstranumre også. Etter litt for mange og slappe 50 minutters konserter med bortskjemte hiphopstjerner, er det deilig å oppleve noen som virkelig leverer fra scenen.

Opprinnelig publisert i Aftenposten Aften.

Bonus: Anmeldelser av Marxmen Cinema, Mash Out Posse, Ghetto Warfare og samleplata 10 Years and Gunnin‘, men sjekk helst ut duoens fire første album.

M.O.P.
10 Years and Gunnin’ – Greatest Hits
Epic/Sony 2003
5/6

Lil’ Fame og Billy Danze i Mash Out Posse debuterte i 1993 med å stille spørsmålet ”how about some hardcore”, og har brukt ti år på selv gi svaret. Etter suksessen med ”Ante Up” og ”Cold As Ice” går M.O.P. nå til Jay-Zs Roc-A-Fella Records, og da er det tid for å spa inn noen ekstra kroner på den obligatorisk halvslappe hiphopsamleren.

Men selv om Sony bare gidder å samle ti spor fra skrikhalsenes rike katalog, er disse låtene om ”hell-raising, gun blazing” så bra at de tvinger deg til å nikke med hodet og veive med armene som den ivrigste hiphopfjortis. Men fy så bra samleren kunne ha vært om selskapet hadde lagt mer hjerte i den! Albumet Warriorz er for øvrig et soleklart alternativ.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.

M.O.P.
Marxmen Cinema – The Official M.O.P. Mixtape
Family First Productions/Play It Again Sam/Playground 2004
4/6

Mash Out Posse
Mash Out Posse
Family First Productions/Play It Again Sam/Playground 2004
2/6

Aggressive New York-rappere i det hyperaktive hjørnet. For de som ikke klarer å vente på det offisielle femtealbumet Ghetto Warfare.

Billy Danze og Lil’ Fame i M.O.P. har sammen med Mobb Deep representert New York med mørk og aggressiv gangstarap gjennom hele 1990-tallet. Begge duoene har bygget seg opp en solid fanbase med en lang rekke solide og kompromissløse album, men nå tester M.O.P. tålmodigheten til sine fans i påvente av Ghetto Warfare – den offisielle oppfølgeren til fulltrefferen Warriorz (2000).

Marxmen Cinema er en dobbel mixtape med sjeldne, uutgitte og ferske M.O.P.-låter, remikser og bidrag fra kompiser. Den bidrar definitivt til å slukke tørsten blant fansen, men blir for oppstykket og variabel til å overgå noen av deres ”skikkelige” album. Men sjekk ut den Tommy Tee-produserte låta ”All of the Above”.

Mash Out Posse kom tidligere i sommer, og er M.O.P-rappernes forsøk på å lage et rapmetal-band. En vakker dag vil noen rappere lage et blodtøft metalalbum, men denne resirkuleringen av M.O.P.-klassikere med drøvtygde metalriff er dessverre ikke i nærheten.

Opprinnelig publisert i Aftenposten Aften.

M.O.P.
Ghetto Warfare
Coppertop Entertainment/Traffic/Indie Distribution 2006
4/6

M.O.P.s femte album gjenoppstår fra de døde.

Det er seks år siden forrige album fra Lil’ Fame og Billy Danze, og i ”Got To Go” gir de nedlagte Loud Records skylden for problemene. Men her er flere syndebukker. Ghetto Warfare skulle ut på Roc-A-Fella Records for tre-fire år siden, men havnet i skvis da Jay-Z og Damon Dash delte selskapet i to. Så tok 50 Cents G-Unit Records over, uten annet enn litt gjesterapping å vise til. Heldigvis har hissigproppene nå fått lov til å gi ut Ghetto Warfare på indieselskap.

M.O.P. har skapt sin egen sjanger, ekstremt aggressiv, tøff-i-trynet og skrikende gangstarap, perfeksjonert på singler som ”How About Some Hardcore”, ”Ante Up” og Foreigner-samplende ”Cold As Ice”. Ghetto Warfare har ikke lignende hitsingler, men er et solid album fansen kan glede seg til.

Noen melodiske soulsamplinger og to gjestevers fra Jay-Z avslører Roc-A-Fella-båndene, mens et knippe låter fra Marxmen Cinema-mixtapen dukker opp, blant annet Tommy Tee-produserte ”Muddy Waters”.  La oss håpe det ikke går seks år til neste album.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Forholdet mellom Rihanna og Chris Brown endte i en tragisk såpeopera, men la oss ikke glemme musikken. Blant de kvinnelige r&b-artistene er det liten tvil om at Rihanna nå puster Beyoncé tyngst i nakken.

Rihanna debuterte med monsterhiten “Pon De Replay”, og etter litt hastverksarbeid befestet hun sin posisjon som r&b-prinsesse med albumet Good Girl Gone Bad. Med norske øyne er det også spesielt moro at Stargate skal ha sin bit av æren for suksessen, og skal jeg rette opp én ting i mine anmeldelser er det slakten av “Unfaithful”. Den høres riktignok fortsatt mest som en Evanescence-ballade, men etter at jeg ufrivillig måtte høre monsterhiten igjen og igjen måtte jeg bukke under og innrømme at det var en bra Evanescence-ballade.

“Unfaithful” står også igjen som Stargates endelige gjennombrudd på det amerikanske popmarkedet, og brøytet veien for deres dominans på de amerikanske pop- og r&b-listene. Så den surmagede kritikken der må jeg bite i meg igjen og konstatere at Jay-Z hadde rett og jeg tok feil. Men at andrealbumet A Girl Like Me er et sprikende hastverksarbeid, det står jeg fortsatt for.

Nå skal det bli spennende å se hva de tidligere turtelduene finner på framover. Både Rihanna og Chris Brown varmer opp for nye album.

Rihanna
Music of the Sun
Syndicate Rhythm Productions/Def Jam Island/Universal 2005
4/6

R&b in a reggae style.
Hadde det ikke vært for Mariah Careys ”We Belong Together” ville “Pon De Replay” av 17 år gamle Robyn Rihanna Fenty vært den store sommerslageren i USA. Nå fester låten seg i Norge også, båret fram på en dancehall light-rytme og heftig håndklapping.

Rihanna er fra Barbados, ble oppdaget av den erfarne popprodusenten Evan Rogers (*Nsync, Christina Aguilera) og fikk platekontrakt av Jay-Z. Da er det ikke rart debutalbumet balanserer mellom karibisk pop, hiphopfarget r&b, tenåringspop og svulstige ballader. Rihanna er klart best i reggae-modus, som ”Pon de Replay” og oppdateringen av Dawn Penns eviggrønne ”You Don’t Love Me (No, No, No)”.

Hun klarer seg også fint i det melodiøse tittelsporet og når hun låner fra Clipse og Boogie Down Productions i henholdsvis “That La La La” og “If It’s Lovin’ That You Want”. Albumet svekkes av den i overkant kalkulerte flørtingen med alle tenkelige segmenter innen fjortispop, men Rihanna har sterk nok rygg til å stå oppreist midt i alt det spekulative.

Rihanna
A Girl Like Me
Def Jam/Universal 2006
3/6

Sprikende hastverksarbeid.
Noen har det travelt med å gjøre Rihanna til global popstjerne, for drøye halvåret etter den sjarmerende debuten Music of the Sun er Barbados’ store håp her igjen. Denne gangen går det for fort i svingene.

Den sparker ikke like hardt som ”Pon De Replay”, men ”Tainted Love”-samplende ”SOS”  viser at Rihanna kan skape hits. Dessverre er resten av albumet uten substans, men er en sprikende samling med po-reggae, r&b-klinelåter, hiphopfargede klubblåter og melankolske powerballader.

Jeg foretrekker Rihanna når hennes karibiske bakgrunn trer fram, og selv om hennes miks av dancehall, reggae og r&b er vel glatt i kantene, er det faktisk et område med liten konkurranse og muligheter for nyskapning. Resten er bare tannløs r&b og trøtte ballader, med Stargate-låten ”Unfaithful” som et klart bunnpunkt. Den høres ut som en kassert Evanescence-demo minus gitarene, og jeg forstår ikke hvorfor Def Jam-boss Jay-Z er så begeistret for det norske produsentteamet.

Rihanna
Good Girl Gone Bad
Syndicated Rhythm Records/Def Jam/Universal 2007
5/6

Good girl gone bedre!
Den urbane popmusikken er kuppet av hvite jenter nærmere 30 enn 20 år. Gwen Stefani (37), Fergie (32), Nicole Scherzinger (28) i The Pussycat Dolls og Nelly Furtado (28) okkuperer hitlistene, mens r&b-småjentene sliter. Beyoncé er unntaket som bekrefter regelen, men nå melder hitmaskinen Rihanna seg for alvor på i kampen med sitt første gjennomførte album.

19-åringen fra Barbados kan allerede se tilbake på to album og monstersingler som ”Pon De Replay”, ”SOS” og ”Unfaitfhul”. Nå topper ”Umbrella” verdens hitlister, og følges opp med et album som ikke spriker til alle kanter. Slappe ballader og karibisk karneval er hivd til sjøs, til fordel for en moderne og gjennomført fusjon av pop, r&b, klubbmusikk og 80-tallsnostalgi. Takket være stjerneprodusenter som Timbaland, Jonathan ”J.R.” Rotem og norske Stargate (med Ne-Yo og Lene Marlin) bruker Rihanna nå Sugababes’ popformel for å ta urban pop tilbake til ungdommen.

I dag dukker det opp nye mixtapes med rappere som Lil Wayne og Gucci Mane flere ganger i uka på nettet. Denne illegale platebransjen har fullstendig eksplodert de siste årene, og derfor børster jeg støv av min sak om fenomenet anno 2003.

Det skjer på siden av loven, men interessen og pr-verdien av ”mixtapes” er så stor at den amerikanske platebransjen ser gjennom fingrene med virksomheten. I Norge er dette et marginalt fenomen i vekst.

– Mixtapes er den klart beste måten å følge med på hva som skjer innen amerikansk hiphop. Du får spor fra kjente artister som ikke er på albumene deres, og du kan sjekke ut helt nye rappere. Men her i  Norge er det ikke mange som skjønner noe av det, sier den norske rapperen Kleen Cut.

Han har i noen år vært regnet som en av Norges mest lovende engelskspråklige rappere, men er fortsatt på jakt etter platekontrakt. Men siden Kleen Cut lager nye låter i høyt tempo og ble lei av å vente, har han i samarbeid med DJ Big Paulie gitt ut den 16 spor lange ”mixtapen” No. 1 Draft Pick. Kassettreferansen henger igjen fra før cd-alderen, men ”mixtapes” er uoffisielle plateutgivelser som innen spesielt hip hop har vokst til voldsomme dimensjoner. Som regel fronter en DJ utgivelsene, men det kan også – som i Kleen Cuts tilfelle – være en billig og effektiv måte for rappere å vise seg frem for publikum og plateselskap på. I USA betegnes mixtapes som ”radio for the streets”.

– Jeg hadde rett og slett veldig mange låter liggende, så siden holdbarhetsdatoen i hiphop raskt går ut var det bedre å gi dem ut på dette viset enn å bare kaste dem. Jeg fulgte mixtape-tradisjonen ved å mikse nye låter, fristiler og rapping over kjente beats, men det er ikke så mange som skjønner dette i Norge ennå. ”Hvorfor har du gitt ut en demo?” er en vanlig reaksjon.

Kleen Cut var den første norske rapperen med egen mixtape og er blitt fulgt opp av Andyboy, men flere norske DJ’er har svin på skogen. DJ Andy og Tommy Tee ga ut mixtapes allerede midt på 90-tallet, mens Hawk, DJ Fade, Paddywax, Big Paulie, bergenseren Teddy Touch og trønderske Blowup Productions alle har mikset CD-plater som selges i spesialforretninger. De to rapperne i Tungtvann har sågar gitt ut miksalbum med moderne reggae under navnet Raggabalder Riddim Rebels. Men salget av norske mixtapes oppgis overstiver ikke et par hundre eksemplarer.

Mixtapens hjemby
Mens mixtapes fortsatt er et marginalt fenomen i Norge, det blitt virkelig stort i USA. Det er vanskelig å vite hva platene faktisk selges, men de mest populære kan selge 50.000 eksemplarer. I New York, mixtapens hjemby, er fenomenet blitt en hel industri på siden av og i symbiose med den legale musikkindustrien.

– Mixtapes er blitt den viktigste måten å lansere nye navn på i New York, og Joe Budden er det heteste navnet akkurat nå. Før ham ga 50 Cent ut seks-sju offisielle mixtapes, og tar du med alle utgivelsene han har deltatt på kommer du opp i 20-30 utgivelser før han i det hele tatt albumdebuterte, forklarer Big Paulie.

Jay-Z, Notorious B.I.G., The Lox (sist sett i videoen til Jennifer Lopez’ ”Jenny From the Block”), Fabolous, Mase, Ja Rule, Noreaga, DMX og Cam’ron brukte alle mixtapes for å skape seg et navn, men ingen slår den eventyrlige suksessen til 50 Cent. Han er det mest ekstreme eksempelet på mixtape-industriens betydning, og et tegn på hvordan en populær mixtape kan legge grunnlaget for et eventyrlig platesalg. Før 50 Cent ga ut sin offisielle debut Get Rich or Die Tryin’ mettet han markedet med mixtapes, og skapte en voldsom ”buzz” rundt debuten. Dermed solgte debuten hele 872.000 eksemplarer i løpet av en uke i USA, og har bare fortsatt å selge. Nå har platen passert sju millioner på verdensbasis, med rundt fem millioner bare i USA.

– Mixtapes er inngangsdøren til hip hop. Dersom plateselskapene velger å satse på en ny artist, hører du ikke noe fra dem før singelen kommer ut. Dessuten er det flere artister som har gitt ut CD-plater med bare et par gode sanger, og det er nettopp slike ting som får folk til å slutte å kjøpe album. Rap forandrer seg så fort at når du endelig kommer med et album, er du allerede ute. Jeg følte at jeg måtte ta vare på den sjansen og gi musikk direkte til gatene, sier 50 Cent i et intervju med MTV.

Spontant og forgjengelig
Nettopp den høye hastigheten er en viktig fordel med mixtapes. DJ Kayslay kaller seg ”the drama king” og har spesialisert seg på å gi ut mixtapes der rappere flyr verbalt i tottene på hverandre, og hastigheten og intensiteten gir mixtape-utgivelsene et spontant, umiddelbart og forgjengelig preg – med en dynamikk du ikke finner i vanlig platebransje. Siden mixtape-industrien holder seg på siden av det lovlige, trenger heller ikke utgiverne bry seg om detaljer som å betale skatt eller søke om tillatelse for å bruke samples eller beats. Platene er også langt billigere enn offisielle album.

– Alt skjer veldig fort. En låt fra en mixtape kan fort bli spilt på radio og på klubbene, og plutselig har du en hit. Det handler om kredibilitet, og siden hiphop er en gatekultur bør artistene også komme fra gatene – det vil si mixtapes. Det er ikke så lurt å plutselig gi ut en singel uten at noen har hørt om deg før, slik vi for eksempel har sett med Christine og hennes ”Jenteinvasjon”, sier Big Paulie.

Mixtapes selges under disk i platebutikkene og fra skitne tepper på gatehjørnene, og de mest populære utgivelsene fra navn som DJ Clue, Kayslay og DJ Whoo Kid kan selge i titusener. Ikke så rart siden de ofte kan by på eksklusive låter fra stjerner, helt rykende ferske slagere og presenterer nye navn samtidig.

Platebransjens todelte syn
Men hvorfor slår ikke plateselskapene ned på disse utgivelsene, som utgjør en alvorlig konkurrent i forhold til deres albumsalg? Bransjen bekymret seg da de oppdaget at mixtapene innehold musikk av deres egne artister, men selv om frykten for svikt i platesalget fortsatt er til stede har selskapene innfunnet seg med at mixtapes gir en uvurderlig pr-effekt på gatenivå – noe ikke minst 50 Cents suksess viser. Christian Welsh er marketing assistant i plategiganten Universal og rapper i oslobandet Oslo Fluid, og har et todelt syn på mixtapes.

– Personlig liker jeg mixtapes, for det holder hip hop levende og gir artister uten platekontrakt en sjanse til å bli hørt. Samtidig forstår jeg bransjens bekymring i forhold til lover, regler og plateselskap. I Norge har plateselskapene en tradisjon med å slå ned på uregelmessigheter, og dersom mixtapes blir mer populært blir jeg ikke overrasket om noe skjer. I dag er det så lite at de norske selskapene knapt kjenner til det, men kanskje burde DJ-ene og plateselskapene samarbeide – siden det faktisk er i begges interesse, foreslår Welsh.

Mixtapens røtter går tilbake til tidlig på 70-tallet, da de var samlekassetter satt sammen av populære DJ-er eller opptak av DJ-sett. Ettertraktede kassetter fra DJ-giganter som Grandmaster Flash, DJ Kool Herc og Afrika Bambaataa kunne selge for opptil 120 dollar. I dag er ikke DJ-ens tekniske ferdigheter like viktig, selv om det selvsagt finnes mixtapes der dette fortsatt står i høysetet. For de mest populære DJ-ene er det viktigst med rette kontakter og et godt talentspeider-øre. Det første for å få med eksklusive spor fra etablerte stjerner, det andre for å oppdage og presentere morgendagens stjerner.

Offisielle mixtapes
Plateselskapene har selvsagt forsøkt å hive seg på trenden ved å gi ut offisielle mixtapes. Allerede i 1991 ga DJ-en Kid Capri ut albumet The Tape, mens Funkmaster Flex har gitt ut flere offisielle mixtapes. I år følger DJ Kayslay og DJ Whoo Kid opp med offisielle album, mens DJ Clue like godt har fått sin egen plateetikett, Desert Storm Records. Men foreløpig har ikke de offisielle utgivelsene klart å konkurrere på der mixtapes har sin styrke: Pris, tempo og den manglende respekten for platebransjens regler.

– Mase, Cam’ron, The Lox og DMX debuterte alle på mixtapes før de fikk platekontrakt. De ble rap-superstjerner og det er akkurat hva mixtapes byr på i dag – den neste bølgen med musikk, sier Jermaine Dupri i plateselskapet So So Def til MTV.

Utfordringen for mixtape-industrien er nå å ikke bli så stor at platebransjen ser seg nødt til å slå ned på fenomenet.

Legendariske mixtapes

DJ Tony Touch: Power Cypha Series (1996, 1997, 1999).
Hver kassett inneholdt 50 fristiler fra 50 forskjellige rappere, og de fungerer som en hip hop-”Hvem Hva Hvor” for året de kom ut. Fat Joe, Redman, Busta Rhymes og Eminem er blant deltagerne.

DJ Clue: The Professional og The Professional 2 (1998, 2000).
Funkmaster Flex var den første DJ’en som solgte en mixtape til gull (50.000 eksemplarer), men det var DJ Clue som virkelig befestet sjangerens kommersielle potensial. Han er, som tittelen lover, profesjonell.

Sway & King Tech feat. DJ Revolution: This or That (1999).
Mennene bak California-radioprogrammet Wake Up Show samlet fristiler fra Vest- og Østkysten, hip hop-klassikere og ny musikk til denne miksen. En av de ukjente artistene var en herre ved navn Eminem, og This or That ble senere utgitt av selskapet Interscope – som nå også har Eminem i stallen. Tilfeldighet? Neppe.

DJ Kayslay: Streetsweeper series (2001).
”The Drama King” satte fart i kjeklingene i hip hop med denne serien, som går tilbake til 1999. Men i 2001 kulminerte det i feiden mellom Jay-Z og Nas, og det var Kayslay som slapp løs både ”The Takeover” og ”Ether” i eteren.

DJ Whoo Kid: Max Payne 2 (2002).
Interessen rundt 50 Cent var allerede i full gang i undergrunnen, men her girte hypen opp atskillige hakk på grunn av sporet ”The Realest”. Over en ny beat fra Red Spyda møter den avdøde kongen av New York, Notorious B.I.G. (med et uutgitt gammelt vers), den påtroppende kongen, 50 Cent.

Opprinnelig publisert i Morgenbladet.

Først Slim Thug, nå dette. Texas er tilbake! Mandag 30. mars slipper UGK sitt siste studioalbum, UGK 4 Life. I mellomtiden retter jeg opp gammel urett ved å oppjustere klassikeren Dirty Money fra en sterk 4-er til en soleklar 5-er.

Sammen med Geto Boys er det duoen UGK (Underground Kingz) fra oljebyen Port Arthur som skal ha mye av æren for å sette Texas på hiphopkartet siden debuten i 1992. Albumet Ridin’ Dirty (1996) er det soleklare høydepunktet, og hjulpet fram av et gjestespill på Jay-Zs «Big Pimpin’» og den solide oppfølgeren Dirty Money (2001), lå veien åpen for det store gjennombruddet. Men så måtte Pimp C i fengsel, og karrieren ble lagt på vent.

I 2007 vendte duoen tilbake i triumf med dobbeltalbumet Underground Kingz, som gikk rett inn på førsteplass på den amerikanske albumlista. Men så ble gruppa igjen rammet av tragedie, da Pimp C ble funnet død i desember samme år.

Makkeren Bun B holdt UGK-flammen i live mens Pimp C satt i fengsel, og har gitt ut to flotte soloalbum. Nå har han vendt tilbake til UGK-banneret, for å gi Texas-duoen en verdig avskjed. Hvil i fred, Pimp C og UGK!

PS! Jeg anmeldte Dirty Money i Aftenposten Aften, men endte opp med å gi karakteren 4. Den trekker jeg herved tilbake til fordel for en soleklar 5-er. Min eneste unnskyldning var at jeg i min strenghet ønsket at en 5-er i en av Norges største aviser skulle bety en plate med nedslagsfelt utover fansen som allerede kjenner bandet. Det mente jeg ikke UGK hadde den gang da, snarere var dette en hemmelig godbit for de som allerede var tungt inne i sørstatshiphop. Det stemte nok da, og Dirty Money ble såvidt jeg husker ikke anmeldt i noen andre norske dagsaviser.

UGK
Dirty Money
Jive/Zomba 2001

Seig, skitten og funky gangstarap fra det dypeste sør.

Tiden da hiphop bare dreide rundt øst/vest-aksen i USA er for lengst forbi. Og når Texas-duoen Underground Kingz (UGK) vender tilbake etter fem års pause, står Sørstatene sterkere enn noen gang – med artister som OutKast, Ludacris, Petey Pablo og Bubba Sparxxx i spissen.

«I’ll be labelled, stigmatized, stereotyped as an entertainment disease worse than cancer,» sier Bun B i tittelsporet, og ja, dette er dekadent gangsta-rap med en mengde usunne ingredienser. Men UGK har autoritet og originalitet i fremførelsen, og når musikken er av det dype, seige og funky slaget, ender Dirty Money opp som en liten godbit for gangsta-fans.

]]> http://oyvindholen.wordpress.com/2009/03/26/ugk-takker-av/feed/ 4 oyvindholen ugk2