Øyvinds julekalender, 24 tegneserietips på 24 dager. Del 16: Harvey Pekar. Når Pondus klager på trege damer i kassakøen foran ham eller Rocky ligger på sofaen og spiller dataspill i en hel tegneseriestripe, er det i dyp gjeld til Harvey Pekar.

Når det amerikanske filmkritikerforbundet oppsummerte 2003 sto en overraskende film igjen som vinner: American Splendor er en lavmælt og nøktern skildring av livet til arkivaren og serieskaperen Harvey Pekar, og filmen har samme tittel som tegneserien Pekar første gang ga ut i 1976 – og som fortsatt kommer sporadisk ut.

Pekar er en grinebiter, gjerrigknark og samler fra den grå byen Cleveland. Han har en kjedelig jobb og høyst hverdagslig liv. Det er nettopp den grå hverdagen både filmen og tegneserien handler om, og tegneserien ble raskt en kultsuksess og skoledanner for en lang rekke serieskapere.

Fant et tomrom
Pekar vokste opp med amerikanske superhelttegneserier, og fattet senere dyp interesse for den tøylesløse eksplosjonen av undergrunnsserier på 1960-tallet. Men mellom superheltenes fantasiflukt og undergrunnens opprørsiver, fant Pekar et tomrom. Ingen lagde tegneserier han kunne kjenne seg igjen i, og selv om han ikke kunne tegne begynte Pekar like fullt å skissere opp høyst hverdagslige historier med tekst og fyrstikkfigurer.

Under mottoet ”from off the streets of Cleveland” brukte Pekar seg selv som seriefigur, og som den bevisste motsatsen til superheltenes og undergrunnens overdrivelser fortalte han kjappe selvbiografiske vignetter som ”Standing Behind Old Jewish Ladies in Supermarket Lines” og ”How I Quit Collecting Records”.

Han fikk flere tegnere til å illustrere historiene sine, deriblant undergrunnshelter som Robert Crumb og Robert Armstrong, og seriene kunne være så godt som blottet for action og handling. Isteden fikk leserne kjappe anekdoter, poengløse hverdagsscener eller hissige monologer.

Realismebølge
American Splendor er aldri blitt noe mer enn et kultfenomen, men Pekar har dannet en skole av hverdagsrealisme innen tegneserien. Et medium som i utgangspunktet var arena for svimlende eventyr ble plutselig befolket av serieskapere som brukte tegneserien som sin personlige dagbok. Og i motsetning til biografiene til oppdagere, politikere og rockestjerner, lever serieskapere ganske begivenhetsløse liv. Dette var hverdagsrealisme i ordets rette forstand.

På 1990-tallet ble den selvbiografiske hverdagsrealismen en egen bølge i USA og Canada, representert ved serieskapere som Daniel Clowes, Joe Matt, Chester Brown, Julie Doucet og Adrian Tomine – som alle var selvutleverende på grensen til det pinlige.

Andre serieskapere brukte Pekars metode til å fortelle andre historier: Joe Sacco dro til Palestina og det tidligere Jugoslavia for å virke som tegneseriejournalist – et fenomen Pekar nylig benyttet selv ved å portrettere en Vietnam-veteran i American Splendor.

I Frankrike fortalte David B. om sin oppvekst med en epileptisk bror i storverket Epileptic, mens radarparet Dupuy og Berberian med albumserien Monsieur Jean ga oss en Tintin for 1990-tallet – en helt som var for opptatt med hverdagslige problemer til å kunne dra verden rundt  på eventyr.

Sverige kan også vise til en bred selvbiografisk serietradisjon i tradisjonen etter Harvey Pekar. For eksempel fortalte Åsa Grennvall og Mats Jonsson om sitt mislykkede forhold og samliv i sine respektive tegneserier; Grennvalls ”En snäll kille” (på norsk i Smult nr. 7 og 8, 2002) og Jonssons selvbiografiske serieroman Hey Princess. Og så har vi selvsagt Martin Kellermans Rocky, en selvbiografisk stripeserie om livet som ung i Stockholm på 1990- og 2000-tallet.

Norske etterfølgere
Rocky nyter stadig økende popularitet i norske aviser og har fått sitt eget månedshefte, og store deler av den norske seriesuksessen de siste årene står i stor gjeld til en surpomp fra Cleveland. Hverken Pondus, Nemi, Kollektivet eller Rex Rudi er uttalt selvbiografiske som Rocky og American Splendor, men kretser på samme vis rundt serieskapernes egne liv, lett gjenkjennelige situasjoner, kjedsomhet og hverdagsliv.

Vi må heller ikke glemmer den norske ”undergrunnen”, der Christopher Nielsen røper sin skofetisj, Steffen Kverneland utleverer egen slyngelalder, Inga Sætre legger ord i munnen på sine møkkajenter og Jens K. Styve forteller om barndom på Hjelmås i Hordaland – i beste Pekar-ånd.

I filmen vil du møte en grinete, lettere hjelpeløs og ukjent mann fra Cleveland. Men tenk samtidig på at det ikke så langt til situasjonen der Pekar skildrer kollegaen Mr. Boats’ monolog i heisen på jobben, til Frode Øverlis gjentatte skildringer av Jokkes sosiale blundere i heisen i Pondus – Norges mest populære tegneserie gjennom tidene.

Opprinnelig publisert i Aftenposten i anledning premieren på filmen American Splendor i 2003.

I dagens nummer av D2 forteller Mads Eriksen hvorfor han ikke har tegnet noen nye «M»-striper i løpet av det siste halvåret. Han ble rett og slett utbrent av det daglige deadlinemaset. Han er ikke den eneste som har slitt.

FAKSIMILE FRA D2 11/9-2009

– På det verste sto jeg opp klokken fem om morgenen for å tegne, deretter var det på jobb i bokhandelen, fargelegging av stripen i lunsjpausen, mer jobb, hjem for å sove noen timer, kveldsjobb som karateinstruktør og deretter litt tegning, før jeg fikk sove i to-tre timer og klokken ble fem igjen, forklarer Mads Eriksen i saken.

Selve saken må du kjøpe D2 11. september for å lese, men her er litt bonusmateriale som ble liggende igjen på klippebordet. Eriksen er ikke den eneste som sliter med deadlinejaget for å lage avisserier, og her forteller Lise «Nemi» Myhre, Torbjørn «Kollektivet» Lien og Lars «Eon» Lauvik om sine erfaringer med deadlinespøkelset.

Lise Myhre
- Selv har jeg ikke tatt pauser av betydning eller vurdert å slutte på grunn av arbeidspress, men det har vært mange lange perioder uten søvn og fritid, spesielt  de første årene. «M» er en av mine absolutte favorittserier, og Mads er en av de soleklart beste serieskaperne vi har. Men med så mange arbeidstimer bak hver stripe, er det rart han ikke trengte en pause før.

Torbjørn Lien
- Før julen 2008 var jeg fryktelig sliten, og på nyåret i 2009 hadde jeg mistet mye av piffen på grunn av høyt arbeidspress. Tegnebordet ble en truende skygge jeg forsøkte å unngå. Jeg så altså varsellampene blinke, og tok kontakt med forlaget før ting gikk i stå. Jeg reduserte arbeidsmengden til mitt eget blad, og har nå i endel måneder stort sett kun tegnet striper og forside. Tidligere laget jeg opp til åtte ekstra sider til bladet i tillegg. Det var lurt av meg å bremse litt opp kjenner jeg, og nå begynner lysten til å lage mer av dette ekstramaterialet å komme igjen. Enkelte dagerhar jeg hatt lyst til å hive papir og tusj veggimellom, legge alt bak meg, og emigrere til et annet land og starte en bar eller drive haifiske eller noe. Men tipper jeg hadde drevet og tegnet på si uansett, så fornuften har alltid innhentet meg. Det skal mer til enn deadlines og litt manko på ideer for at jeg skal kaste drømmeyrket på båten.

Lars Lauvik
- Jeg jobbet dobbelt opp for Schibsted og Egmont i en tomåneders periode, på grunn av kontrakstuenigheter. To måneder med snittsøvn på fem timer pr. døgn – resten arbeid – gjør noe med deg. Det var en klassisk “møte veggen”-historie; man holder ut til man er i mål og så kommer smellen. Ikke noe psykisk, bare helt, helt fullstendig utslitt. Dagen etter sendte jeg epost til Egmont om at jeg sa opp, og aldri ville ta i en tusj mer. Heldigvis kom redaktør Tormod Løkling til unnsetning, og påla meg å ta fri så lenge jeg ville, til jeg følte lysten på arbeid var der igjen. Og to måneder etter det var jeg i full vigør igjen. Happy ending.

I anledning Lars Lauviks Eon-blad: Et tilbakeblikk på noen av mine anmeldelser av Eon, Wildlife og Oppgulp. Jeg nevner Berke Breathed bare sju ganger.

Les mine anmeldelser av Lars Lauvik-bøkene her. Nedenfor finner du mine anmeldelser av albumene hans, bortsett fra juleheftene og 2008s Død og fordervelse.

Lars Lauvik
Eon
Biserie i Ernie
Bladkompaniet 1999

På grensen til plagiat.
Vinneren av Bergens Tidendes tegneseriekonkurranse, Lars Lauvik fra Sotra, har funnet et hjem til sin nye serie Eon. Stripene har tidligere gått som gjesteserie i Dagbladet i to måneder, men har nå fått asyl på ubestemt tid i seriebladet Ernie.

Lauvik er en svært dyktig serietegner, og har også et meget godt øre for den gode dialog, men allikevel sitter jeg igjen med en kjølig følelse etter å ha lest de ti første stripene i bladet. Problemet er nemlig jeg sitter igjen med en følelse av å ha lest dette før, bare ti ganger bedre. Lauvik er så inspirert av Berkeley Breatheds klassiske avisserie Bloom County, at Eon er på grensen til plagiat. Maurslukeren Tetra har så godt som den samme innstillingen og de samme ansiktsuttrykkene som pingvinen Opus, og humoren er av den samme finurlige og sarkastiske typen. Men Lauvik er på langt nær like morsom som Breathed. Et annet problem er at stripene rommer for mye tekst, du blir heller ør i hodet av å henge med i ordflommen.

Når dette er sagt er Lauvik en uhyre talentfull serietegner, på forbausende kort tid har han lagt seg til en helproff stil. Men da forventer jeg også mye mer.

Lars Lauvik.
Eon 1: Banaliteter og snurrepiperier
Bladkompaniet 2002.
5/6

Helt siden Lars Lauvik vant Bergens Tidendes seriekonkurranse i 1996 har han imponert med sikker strek, stor fantasirikdom og stadig mer dreven historieforteller med lettere absurd humor som spesialområdet. Og med stripeserien Eon har vestlendingen skapt sin mest levedyktige serie så langt.

Jeg vil gå så langt som å utrope Eon til Norges nestbeste stripeserie – Pondus har fortsatt rangen, men Lauvik puster nå Frode Øverli stadig mer intenst i nakken. Der Wildlife til tider blir vel mystisk og svevende, er Eon mer umiddelbar. Den lettere forvirrede maurslukeren Tetra stjeler showet med sin evige kamp mot dodraugen, nesegruse beundring for TV 2s værdamer og angst for omverdenen. Samtidig mestrer Lauvik mestrer det å kunne fortelle lengre historier i et stripeformat bedre enn de fleste nordmenn. Hans evne til å dra en historie ut over 10-15 striper og samtidig levere morsomme sluttpoeng på rekke og rad er snart på niva med Bud Grace og hans Ernie.

Berke Breathed og hans Bloom County er fortsatt et tydelig forbilde, men nå som forbildet er historie er maurslukeren Tetra en ypperlig erstatning for Breatheds pingvin Opus.

Nå skal det sies at den ti sider lange hovedhistorien her lider av noe så u-Lauviksk som idétørke og de ferskeste Eon-stripene som går i Pondus holder nok høyere kvalitet enn de som er samlet i albumet. Men dette blir bare detaljer. Kjøp dette albumet, slik at vi får flere Eon-album. Og hvorfor i alle dager er det ingen aviser som kaster ut en av sine trøtte stripeserier til fordel for en dose absurditeter fra Sotra?

Lars Lauvik
Eon 2: Nedturen fortsetter
Bladkompaniet 2003
4/6

Eon holder koken, men sliter litt i langformat.
Stripeserien Eon er et månedlig høydepunkt i Pondus-heftet, og sotraværingen Lars Lauvik er med sin rike fantasi og sikre strek med på å befeste Hordalands rykte som seriebastion. Lauvik er i norgestoppen når det kommer til å fortelle lengre, kompliserte historier i episodisk stripeformat – og samtidig levere bra punchlines, og burde derfor mestre et lengre format utmerket.

Dessverre blir den 17 sider lange spesialhistorien ”Av jord er du kommet til Helvete for å bli” i dette andre Eon-albumet en liten skuffelse. Lauvik benytter seg ikke av friheten sideformatet gir ham tegnemessig, og historien føles mest som en stripesekvens med litt færre poenger og større ruter. Samtidig virker det fattigslig og fantasiløst å bruke Terje Søviknes og Dorthe Skappel som skyteskiver nok en gang, når det finnes så mange andre samfunnstopper og kjendiser som hadde fortjent en tur i Lauviks gapestokk.

Men i stripeformat er Lauvik fortsatt gull verdt, og de 17 sidene med gammelt materiale her er i klasse med forbilder som Ernie og Bloom County.

Lars Lauvik
Eon 3: Lukk opp din hjertedør
Bladkompaniet 2003
5/6

Har funnet formen.
Lars Lauvik fra Sotra var lenge en artig Berke Breathed-disippel, men med stripeserien Eon har han virkelig funnet formen og står nå for en ustoppelig sjarmkampanje i månedsbladet Pondus. I det tredje albumet med maurslukeren Tetra, Gud, kaninen Gonzales og hardt prøvede Rosa viser Lauvik også store fremskritt som forfatter av lengre historier.

Ikke så rart, siden han i Pondus lenge har vist evne til å kombinere en frodig fantasi med original humor og gode vitser i sekvenser som gjerne strekker seg over 10-14 striper. 15 sider lange ”Lukk opp din hjertedør” er intet episk svennestykke, men en sikkert fortalt, rørende og sjarmerende historie om Tetras vekst og fall som lykkelig romantiker. Lauvik er også i ferd med å bli en av landets mest stilsikre stripetegnere, og overrasker stadig med originale løsninger, treffende ansiktsuttrykk og sprell levende figurer.

Lars Lauvik
Eon 4: Mørkeredd
Schibsted Forlagene 2004
4/6

Fortsatt morsomt, men ikke så veldig skummelt.
Lars Lauviks Eon er fortsatt en av de morsomste, best tegnede og mest finurlige stripeseriene der ute, noe denne fjerde albumsamlingen viser i fullt monn. Lauvik har perfeksjonert kunsten å fortelle lengre, absurde historier brukket opp i stripeformatets punchlinekrevende format, noe som gjør at serien passer langt bedre i doser på tre-fire sider i et blad enn som en daglig stripe i en avis.

Her får vi gjensyn med kostelige sekvenser som da Tetra hacker seg inn i Oljefondet og tapper det for 200 millioner kroner (og får brannsår av å røyke tusenlapper), Freddys brutale røykeavvenning og – min personlige favoritt – når gjengen starter boyband (med klare paralleller til Billy & The Boingers fra Bloom County). Bare scenen der Tetra synger Backstreet Boys så regnet spruter ned, er verdt albumprisen alene.

Men nå er dette et album, og tradisjonen tro får vi også en lengre, spesialskrevet historie – 17 sider lange ”Mørkeredd”. Den japanske skrekkfilmklassikeren The Ring kan skremme livskiten ut av enhver, men den setter selvsagt ekstra dype spor i Tetra. Et fint utgangspunkt, og Lauvik viser gode takter både tekst- og tegningmessig. Men i en sekvens beskylder Tetra X-Files for å trekke sin gode historie ut over 50 episoder, og slik er også følelsen av ”Mørkeredd”: En helt vanlig Eon-historie der poengene og innfallene er blitt trukket ut over 17 sider istedenfor tre-fire. Men mine innvendinger til tross, Eon 4 er god humorvaluta for pengene.

Lars Lauvik
Eon 6: Testing, testing…
Schibsted Forlagene 2005
4/6

Mads Eriksen
M
Schibsted Forlagene 2005
5/6

Norske stripeserier i verdensklasse.
Norske tegneseriers påståtte gullalder kan diskuteres, men det er liten tvil om at norske stripeserier opplever gode dager. Etter at norske dagsaviser kastet ut gammelt rask på 1990-tallet, og isteden slapp til hjemmebakte talenter, har utviklingen bare gått oppover. I morgen kommer to av de beste og mest fantasifulle seriene i egne album.

Testing, testing… er Lars Lauviks sjette Eon-album, og i den nytegnede hovedhistorien viser Sotra-væringen at han fortsatt ikke helt mestrer storformatet. Den er rett og slett litt springende og ufokusert, og det hjelper selvsagt ikke at forlaget har klart å rote bort de to siste sidene i trykken. Slutten kan leses på www.lauvik.biz. Innen stripeformatets tvangstrøye, med sluttpoeng for hver fjerde rute, er Lauvik derimot i sitt ess. Her klarer han – paradoksalt nok – både å fortelle lange historier, være morsom og stadig overraske. Albumet reddes av en stri strøm av presist fortalte, psykedeliske, surrealistiske og morsomme situasjoner, og jeg vil påstå at Lauvik nå er bedre enn sitt store forbilde, Berkeley Breathed. I alle fall hvis vi sammenligner med de ferske Opus-seriene.

Mads Eriksen følger opp årets Gnom-album med den første samlingen av M, stripeserien som på rekordtid fikk fast plass i Dagbladet. Det var ikke det minste rart, for i M viser Eriksen seg som en mesterlig tegner, idérik spilloppmaker og nærmest anarkistisk humorist. Serien er selvbiografisk på linje med Rocky, men der Martin Kellerman står frem som en kul hiphopkis med trøblete privatliv fremstiller Eriksen seg som en lykkelig supernerd med et like rikt fantasiliv som Tommy (han med Tigern). Resultatet er en strålende blanding av lun hverdagshumor, crazy-humor, lekne popkultur-referanser og stadige utfordringer av stripeseriens konvensjoner. Nå er det bare å eksportere både M og Eon til utlandet.

Lars Lauvik
Eon 8: Gudene er gale
Schibsted Forlagene 2006
4/6

Overbeviser ikke i lengden.
Torbjørn Liens Kollektivet og Lars Lauviks Eon kjempet lenge om bronseplassen i kategorien ”Norges mest populære stripeserie”, men nå puster de inn eksosen fra Mads Eriksens M. Lauviks sommeralbum viser også tegn på at Eon står på stedet hvil.

Han er fortsatt en mester til å plassere maurslukeren Tetra i sentrum av pinlige og absurde situasjoner som spinner fullstendig ut av kontroll, men er klart best når han begrenses av stripeformatets punchlinediktatur. Historiene er både bedre timet og mer underholdende når han tvinges til å være morsom hele tiden, for i større format blir resultatet ikke alltid bedre – men oftere slappere og mer ufokusert. Som den 15 siders bærebjelken her, som ikke er særlig mer enn en blek og lite troverdig kopi av en sekvens i Monty Pythons Life of Brian.

Lars Lauvik
Eon 10: Et midtsommernattsmareritt
Egmont Serieforlaget 2007
3/6

Fanget mellom månedsheftet og samleboken.
Da de norske stripeseriene tok av rundt 2000, var albumet et flott verktøy for å samle populære serier mellom to permer, samtidig som serieskaperen fikk alburom til å boltre seg med historier over flere sider. Men nå som de samme stripeseriene årlig samles i påkostede bøker, sliter albumene med å forsvare sin plass. For hva skal en med slike mellomstasjoner for halvgamle striper når du får ferske striper i aviser og blader og gamle bedrifter i stive permer?

Dessuten kan det virke som den økende populariteten fører til at serieskaperne ofte sliter med timeplanen, for den tause åttesiders ”Alien”-pastisjen Lars Lauvik hostet opp her klarer ikke å forsvare 40 sider med gammelt nytt. Det blir heller ikke bedre når flere av stripene føles utdaterte, der de sirkler rundt pensjonerte politikere som Kjell Magne Bondevik og Kristin Krohn Devold. Nei, gå heller for Vonde minner, Lars Lauvik-boken som utgis i oktober. For disse albumene begynner å minne mistenkelig på et forsøk på å gjennomføre juleheftenes reprisepolitikk året rundt.

Lars Lauvik
Wildlife: Østenfor sol – vestenfor hypofysen
Bladkompaniet 2001
5/6

Lars Lauvik fra Sotra holder til daglig hus i seriebladet Ernie, men den første albumsamlingen av hans Wildlife-serie viser at den står støtt, om ikke bedre, på egne ben.

I Ernie strever Wildlife litt med å komme til sin rett, mye fordi serien holder en helt annen tone og rytme enn stripeserienes billige glis og punchlinediktatur. Wildlife krever litt mer av sine lesere, men gir også mer tilbake. Akkurat som enkelte band gjør seg best på enkeltlåter, er Wildlife utvilsomt en albumserie. Serien er sjarmerende, søt og morsom, med en ikke så rent lite filosofisk og samfunnskritisk agenda skjult bak fasaden.

Albumet er en samling nytt og gammelt, med den seks sider lange doptripen (genmanipulert bamsemums, du liksom) ”Kampen for tilværelsen” som sentrum – der tegneren Lauvik virkelig får utfolde seg. Og nettopp kampen for tilværelsen hadde vært et mer passende tittel på albumet – for Civett, Roswell, Fox og Pete-Bull må daglig kjempe mot glupske rovdyr og menneskers dumhet, enten den kommer i form av jegere eller Hotel Cæsar. Og må ikke Lauvik selv kjempe for tilværelsen? Markedet for filosofiske og underfundige serier som Wildlife er neppe all verden – og all ære til Bladkompaniet for denne utgivelsen.

Lauvik hviler seg fortsatt tungt på inspirasjonen fra forbilder som Berke Breatheds Outland og Bloom County og Franquins Sorte sider, men han har i aller høyeste grad også opparbeidet seg en egen stemme. Han våger seg også til å leke med fortellerform og tegneseriemediet, og beviser med dette at han utvilsomt fortjente å vinne Bergens Tidendes tegneseriekonkurranse.

Lars Lauvik
Oppgulp
Schibsted Forlagene 2007
4/6

Lars Lauvik mestrer snart vitsetegningens kunst.
Popquiz: Hvor mange tegnere snubler rundt i de store fotsporene til Gary Larson? Det går 13 på dusinet av vitsetegninger der absurd humor, ordspill, ordtak, skjeve blikk på populærkulturen og menneskelige dyr setter dagsorden. Her hjemme har vi blant andre Frode Øverli, Knut A.G. Hauge, Øyvind ”Flis” Sagåsen, Ellen Bergheim og Lars Lauvik, og sistnevnte viser i sitt første album med Oppgulp at han er i ferd med å bli en av våre beste i faget.

Lauvik er en stø tegner, og selv om vi må tåle noen plattheter overrasker han langt oftere med superbløte ordspill, morsomme punchlines, originale ideer og satiriske sleivspark som tv-nyheter med chatting i ”margen”. Et fint album, men irriterende at vi samtidig får servert flere av de samme vitsene i bladet Larsons gale verden.

I dag dominerer stripeserier som Pondus, Nemi, Kollektivet, M og Eon den norske tegneseriebransjen. Alle står i dyp takknemlighetsgjeld til rølpehumoren i Norsk MAD og Pyton. Fredag 23. mai kl. 20.30 hyller Oslo Comics Expo avdøde Pyton (1986-1996), og her er Pyton-relaterte anmeldelser til glede for nye lesere.

Rolf Håndstad/Tommy Sydsæter
Pyton-album nr. 3: Rhesus & Tommy – Den store flukten
Bladkompaniet

Megarølpete crazyhumor med stil.
Den store flukten innledes med manusforfatter Rolf Håndstads tiende søknad om Nobelprisen i litteratur. Håndstad får neppe lov til å være garderobevakt under Brageprisen en gang, men han og makker Tommy Sydsæter fortjener all mulig ære for deres innsats for norsk tegneseriehumor. En serie som Pondus har mye å takke duoen for.

Sydsæter og Håndstad var bærebjelken da seriebladet Pyton var på topp. Deres vulgære og spinnville slapstickhumor fikk mange fans, og mest utspekulert og elegant var de med historiene om Rhesus Minus og Tommy Tusj. Den store flukten er det tredje albumet som samler disse seriene.

Rhesus Minus får en knakk i knollen og forvandles til genial vitenskapsmann. Han genspleiser flyndre, sau og blåhval for å oppnå maksimal ullproduksjon, og krysser en høne med en frosk for å sette fart på eggleggingen. Humoren er oppfinnsom, særs voldsom, burlesk og frastøtende. Klarer gutta å dempe innfallene noe, kan Sydsæter og Håndstad absolutt ha potensial for nye eventyr på avissidene i stripeformat.

Sigbjørn Stabursvik (red.)
Pyton-album nr. 4
Bladkompaniet

Gamle synder om igjen.
Frode Øverli, Arild Midthun, Bjørn Ousland, Tore Strand Olsen og Tom Ostad lager i dag  tegneserier basert på Asbjørnsen og Moe, Ivar Aasen og Arne Næss. Men på 1980-tallet betalte de husleien ved hjelp av kroppsvæskehumor i Pyton – og dette er et lite galleri over tegnernes ungdomssynder.

Det første som slår en er hvor grisete, uhemmet og til tider direkte motbydelig humoren er. Frode Øverli gir oss for eksempel mannen som tror det kvisebefengte pizzabudet faktisk er pizzaen han har bestilt. Elegant er det ikke. Men samtidig ser en klart hvor røttene til dagens humorsuksesser ligger. Pondus hadde neppe oppstått uten læretiden med de siamesiske tvillingene Birger-Egil, og Pyton var nok den viktigste skolen for mange av dagens serietegnere. Bare synd at Tommy Sydsæter ikke har klart å følge opp med en stripeserie.

Tore Strand Olsen m.fl.
Pyton-album nr. 3: Serieparodier
Bladkompaniet

Tore Strand Olsen er i dag best kjent for Tore Hund, Jeg, Arne Næss og Blått blod, men som så mange andre norske serieskapere startet han karrieren i Pyton. Det nyeste heftet i Pyton-albumserien samler flere av mannens serieparodier.

Her får Bamse, Asterix, Donald, Conan, Tommy og Viggo mer eller mindre så hatten passer. Mest gjennomført er utvilsomt beskrivelsen av Bamse, verdens sterkeste bjørn, som neddopet og humørsyk idrettsmann. Ellers er nok flere av ideene her bedre enn de ferdige seriene, som for eksempel Pønk Panter og den lite fristende tanken på å plassere Beavis & Butthead i tronene til Harald og Sonja.

Parodiene er av variabel kvalitet, men Strand Olsen overbeviser som tegner. Han etterligner streken til hvem det skal være, om det nå er Rune Anderssons enkle Bamse, Franquins rufsete Viggo (her Trond-Viggo), Bill Wattersons ekspresjonistiske Tommy og Tigern (Jesus og Jævern) eller John Buscemas sverdsvingende svart/hvitt-Conan.

Dagbladet feirer nå ti år med gjesteserier. Vil du vite mer om bakgrunnen for disse seriene, har jeg lagt ut disse tekstene jeg skrev i forbindelse med en utstilling på Avistegnernes Hus sommeren 2003.

Stripete av Jason (John Arne Sæterøy).
I Dagbladet 15. juli til 16. august 1997.

Jason vant den første tegneseriekonkurransen i Dagbladet, med et konsept til nærmet lik det som senere skulle gjøre ham til norske tegneseriers mest lysende stjerne i utlandet. Stripete var Jasons første forsøk innen stripeformatet, rett og slett for å undersøke hvilke muligheter formatet hadde.

Jason ønsket å lage et humoristisk poeng, gjerne visuelt, innenfor en begrenset ramme på fire ruter. Han ble kanskje ingen mester av stripeformatet, men tok med seg minimalismen han snuste på, og videreførte den i tause serier som sakte, men sikkert ga ham et navn i utlandet.

I dag har Jason en rekke serieromaner bak seg, og utgivelser i hele 12 land. Han startet karrieren allerede som 15-åring i bladet KOnK i 1980, og fikk et kritikergjennombrudd med albumdebuten Lomma full av regn i 1995. Soloheftet Mjau Mjau startet opp i 1997, og Jason ga ut 12 numre av dette fram til 2002 – uten å selge noe særlig i hjemlandet. De siste årene har han konsentrert seg om å lage album for verdensmarkedet, og fylt opp lønningsposa ved å lage ensidere og striper under tittelen Mjau Beibi. Han har så langt gitt ut åtte album og bøker i Norge; Lomma full av regn, Schhh!, Den hemmelighetsfulle mumie, Vent litt…, Jernvognen, Si meg en ting, Mitt liv som zombie og Du går feil vei. I tillegg er Jeg vil vise deg noe utgitt i Sverige, Frankrike og USA, men krysningen av Hitchcock-mysterium og Tintin-eventyr er ennå ikke sluppet i Norge. Og Stripete? Jason har ikke laget flere striper med serien siden gjestespillet i Dagbladet.

Bonden og byen av Ola A. Hegdal.
I Dagbladet 18. august til 13. september 1997.

Bonden og byen kom på andreplass i Dagbladets stripekonkurranse i 1997, og tok også over som fast serie i Osloposten da Trygve Høiseth nedla Lykkeland flere år senere. Tanken bak stripekonseptet var enkelt: Ung mann kommer til byen og kulturkollisjoner oppstår. ”Humor oppstår ofte av motsetninger, og motsetningen mellom by og land er både universell og typisk norsk. Og det er mange som har foretatt denne og tilsvarende klassereiser og vil kjenne seg igjen,” sier Ola Hegdal selv.

Han er cand. philol. i litteraturvitenskap, og var i seriekretser lenge best kjent for den lettere akademiske stripeserien På kloden. Den gikk fast i Universitas, og er samlet i tre album. Han var også medgrunnlegger av serieantologien Fidus, har gitt ut heftet Jei, Per Hansen og har skrevet manus til albumene Jeg, Arne Næss, en tegneseriebiografi om Arne Næss, og den kongelige satireserien Blått blod (begge tegnet av Tore Strand Olsen).

Nå er han redaktør for serieantologien Svorskology 2005, som skal utgis i anledning 100-årsjubileet for 1905. Bonden og byen ligger derimot på hylla, men Hegdal utelukker ikke at enkelte av figurene vil dukke opp i andre seriesammenhenger.

Egon Espen & Arne Elvis av Vidar Eriksen.
I Dagbladet 15. september 1997 til 6. juni 1998.

Vidar Eriksen vant bronsemedalje i den første seriekonkurransen, men serien bet seg fast lengst i Dagbladet – i nesten åtte måneder. I Egon Espen & Arne Elvis er hovedpersonene bevisst sin rolle som seriefigurer, og i Dagbladet fikk den raskt merkelappen ”metaserie”.

Duoen anvender stripeformatet som et talerør til leseren for å formidle sensasjonsstoff og avsløringer, eller en form for oppsøkende tegneseriejournalistikk om du vil. Eriksen var inspirert av Berkeley Breatheds avisserier Bloom County og Outland, radioprogrammet Revolvermagasinet og tv-serien Black Adder. Stripekonseptet ligger i dag brakk, men Eriksen lover at en nyoppussa fargeversjon kommer til et internett nær deg ganske snart.

Eon av Lars Lauvik.
I Dagbladet 8. juni til 1. august 1998.

Lars Lauvik fra Sotra jobbet på fiskemottak da han vant Bergens Tidendes tegneseriekonkurranse i 1997 med serien Wildlife. Året etter ble serien fast inventar i bladet Ernie, og Lauvik fikk vann på mølla. Han utviklet et nytt konsept til Dagbladet, og premissene falt på plass i løpet av én dag.

Slik var tankene bak, ifølge Lauvik selv:
1. Jeg måtte ha med en pensjonert Gud En bedre figur med muligheter å trekke poeng ut av skal man vel lete lenge etter. Dessuten kunne det bli morsomt å se hvordan guttungen hans taklet å ta over jobben. Avisa VestNytt nektet å trykke de første stripene der Gud var med, for de var redd for reaksjoner fra kirkehøvdingene på Vestlandet – til tross for at Gud egentlig er den i figurgalleriet mitt som er mest oppegående og normal.

2. Jeg ville også ha med flere mennesker enn i Wildlife, men det er ingen grunn til å skjule min forkjærlighet for dyr, og jeg klarte naturligvis ikke å la være i Eon heller.

3. Først ut var Tetra, en maursluker som hadde vært med i en rute i Wildlife. Jeg elsket denne naive karen fra første strek.

4. Siden fulgte romvesenet Arcatus, som siden fikk den nydelige ungen Eileen med Bondevik i en lang sekvens som ble brutalt sensurert. Røyskatten Freddy, Rosa, tegneren Sulle kom videre, og det fortsatte med Dodraugen, Deadlinespøkelset, snakkende kjøleskapsmat, kaffetrakter med sort humor, Gonzales, Quack og så videre. En viktig greie for meg er å ha med mange karakterer, og gjerne sparke ut noen etter hvert, dersom jeg ikke synes de funker. Siden kan jeg skrive inn nye, dersom jeg mener serien trenger det.

Det ble med ett gjestespill i Dagbladet, men Eon bet seg også fast som biserie i Ernie. Lauviks serier grodde videre i Pondus og Smult, og i dag finnes det over 1300 Eon-striper. Den er samlet i hele seks album. Eon har gått i avisa VestNytt siden starten (avisa som først trykket Pondus), og har i 2005 dukket opp i Aftenposten, men fortsatt har vi til gode å se at en av de store dagsavisene gir Eon full tillit og fast plass. Kanskje humoren er for absurd og surrealistisk for den jevne avisredaktør?

Ernie-redaktør Tormod Løkling traff kanskje spikeren på hodet allerede i 1998: ”Lauvik er utrolig fantasirik, alt kan skje i det universet han har skapt. Jeg liker spesielt hans overraskende og rare poenger som kommer underveis i serien. Dette er ingen typisk humorserie med oppbygging og “punchline”. Men serien er såpass sær at jeg ikke våger mer enn to sider per nummer til å begynne med,” sa Løkling om Wildlife i Bergens Tidende.

Utur av Øyvind Sveen og Ivan Emberland.
I Dagbladet 4. august til 26. september 1998.

Utur ble født som følge av et par backpacker-runder og generell reisefeber i blodet til radarparet Øyvind Sveen og Ivan Emberland, og er basert på serieskapernes egne erfaringer på tur. Eller rettere sagt: Den er basert på grovt dramatiserte versjoner av serieskapernes egne erfaringer.

Sveen og Emberland har jobbet sammen siden 1995, og dannet Sveen & Emberland Illustrasjon i 1997. De har tegna for fotballbladet Boing gjennom hele karrieren, og der har de publisert tusenvis av sider med seriene Sleivdal IL, Verdensserien, Iskalde kryss, Dennis Kickstart og Supporterbanden. Sleivdal IL feirer tiårsjubileum i år, har også begynt et liv som stripeserie og skal feires med en jubileumsbok denne sommeren.

Duoen har også stripeseriene Hinsidige Bar & Grill og Sauebonden Survald på samvittigheten. Utur gikk videre i Romerikes Blad og avis1 etter Dagbladet, men er nå pensjonert. Et komplett album er en mulig svanesang, men det er foreløpig bare på drømmestadiet.

Småkryp av Bjørn Ousland.
I Dagbladet 28. september 1998 til 23. januar 1999.

Bjørn Ousland så for seg en barnehage som en fin setting for en kollektivserie, med mulighet til å utvikle et stort persongalleri. Dessuten syntes han småunger har en ideell størrelse for stripeformatet, siden kroppene deres tar mindre plass. Han forsøkte her å tegne så minimalistisk som mulig, samtidig som dynamikken måtte bevares, og Småkryp var et forsøk på å beskrive samfunnet gjennom smårollingenes øyne.

Bjørn Ousland er en av nestorene innen norske tegneserier, og har jobbet profesjonelt siden 1985. Han er utdannet ved Joe Kubert School of Comics and Graphics Art i New Jersey, og hovedverkene hans er eventyrseriene Mumle Gåsegg, Soria Moria Slott og Grimsborken, samt den tre bind sterke middelaldersagaen Solruns saga, skrevet av Eirik Ildahl.

Han er en hyppig brukt illustratør, har tegnet en mengde serier i Pyton, deriblant kultheltene Helliter’n og Halvliter’n, og gitt ut de noe mer voksne soloheftene Amfibius Rex og Bisk. Han står også bak stripeseriene Siggen og Piggen, Ulla og Ulrik og Eventyrlig. Småkryp tegnes ikke i dag.

Bakevjen av Einar Lunden.
I Dagbladet 29. mars til 14. august 1999.

Bakevjen fulgte i de store fotsporene til Lise Myhres Nemi som gjesteserie i Dagbladet, og Einar Lunden understreket at han i motsetning til forløperen drev med distriktshumor. Serien debuterte som biserie i Larsons gale verden i 1997, og har også gått i Grimmy.

Hovedpersonen var det kortvokste og storsnutede romvesenet Vincent, som kræsjlandet romskipet sitt langt ute i periferien. Lunden er utdannet ved Joe Kubert School of Comics and Graphics Art i New Jersey, og har bodd i Santa Cruz i California siden 2000. Han ble kåret til årets nykommer på Raptusfestivalen i 2000, og har videre gjort en serie for Norsk Barneblad og illustrert Tor Åge Bringsværds barnebokserie om Kaptein Puma. Verken Bakevjen eller Ymsene lages i dag, men Lunden har den nye serien Monstrum på gang. Sjekk ut Lundentoons.com for en titt.

Utfjord.net av Jens K. Styve og Ole Andreas Hoen.
I Dagbladet 16. august til 23. oktober 1999.

By møter land. Moderne webteknologi drar til bygda. Der har du Utfjord.net i et nøtteskall. Istedenfor å plassere en bonde i byen, plasserer serien en bygutt på bygda. Utfjord.net handler om Petter, som flytter fra Oslo til den halvsurrealistiske og lettere obskure småbygda Utfjord for å jobbe som nettoperatør, og var den første – og foreløpig siste – stripeserien til Jens K. Styve og makker Ole Andreas Hoen.

”Jeg har aldri laget striper før, jeg har alltid foretrukket serier. Da kan jeg fortelle historier istedenfor bare en vits. Men Ole hadde et morsomt stripekonsept, og nå synes jeg det er gøy,” sa Styve til Dagbladet da serien slapp inn i varmen. Styve er oppvokst på Hjelmås i Hordaland og jobber som webdesigner, så det var ikke så vanskelig å sette seg inn i Utfjords verden.

Hoen fra Alta er fortsatt et heller ubeskrevet blad i serieverdenen, mens Styve har lang fartstid i undergrunnen. Han sto bak fanzinen Smittsomt Gjesp i Bergen, og har vært en viktig del av redaksjonen i den ledende undergrunnsantologien Forresten siden 1996. Han ga ut tre numre av soloheftet finnfinnfinn, som ble samlet i boka Du er ein luring, Finn Bjølseth. Utfjord.net ble spesiallaget for Dagbladet, og er ikke trykket andre det steder. Selv om det har vært oppe til vurdering, kommer det neppe flere striper i serien.

Kafé Kafka av Tom Ostad.
I Dagbladet 6. desember 1999 til 5. februar 2000.

Med Kafé Kafka ville Tom Ostad bidra til barbølgen innen den norske tegneseriegullalderen slik den fortonet seg i 1999. Han ville lage en serie om ting han kunne noe om, og det å sitte på pub og lire av seg morsomheter om alt og ingenting var noe han virkelig kunne på den tiden.

Ostad debuterte i Amatør-Pyton i 1990, og ble en del av den profesjonelle staben i humorbladet fram til 1994 – side om side med folk som Frode Øverli, Arild Midthun og Tommy Sydsæter. I Pyton ble han best kjent for seriene om überråneren Wunder-Bjarne fra Holmestrand, samt seriene om rockebandet Deep Shit Junkies og den siamesiske tvillingen Birger-Egil (begge tegnet av Frode Øverli).

I dag sjefer han fortsatt over Øverli som redaktør i Pondus, der han i tillegg rapporterer fra livet som småbarnspappa i Benidorm gjennom serien RedakTom. Kafé Kafka har vært sporadisk biserie i Ernie, Smult og Pondus både i Norge og Sverige, og serien ble beæret med et eget album i 2003. Den foreløpig siste episoden sto på trykk i Pondus i 2004, og i dag er skjenkebevillingen for stripeprosjektet inne til vurdering. Ostad tviler på om kafeen vil åpne igjen.

Eventyrlig av Bjørn Ousland.
I Dagbladet 7. februar til 22. april 2000.

Bjørn Ousland var midt i arbeidet med sine tre album basert på Asbjørnen og Moes eventyr. Mumle Gåsegg var ferdigtegnet, planleggingen av Soria Moria Slott var i full gang, mens Grimsborken lå i framtiden. I arbeidet hadde han pløyd gjennom alle de gamle eventyrene for å se hva som egnet seg til bearbeiding, og da falt det naturlig å avreagere med å fleipe litt med nasjonalskatten i tillegg. Det var lett å snu og vrenge på klisjeene, og Ousland måtte gjøre dette før noen andre stjal ideen. Eventyrlig tegnes ikke i dag.

Lykkeland av Trygve Høiseth.
I Dagbladet 25. april til 19. august 2000.

Lykkeland handler om den 35 år gamle læreren Inger og hennes tøffe skolehverdag, grå fritid og trøsteløse singeltilværelse. Serien gikk i flere år fast i Osloposten, etter at Høiseth vant avisas første og siste tegneseriekonkurranse. Noen ensiders versjoner av serien ble trykket i antologien Forresten, mens stripeserien senere var innom både Smult og Larsons gale verden som biserie. Tanken var å fremstille en kvinnelig antihelt som leseren kunne identifisere seg med, hvor hverdagsproblemene iblant tok over hele perspektivet. Høiseth nedla serien i 2002, etter å ha tegnet rundt 300 striper.

Pia Zawa av Tore Knutsen.
I Dagbladet 16. oktober til 23. desember 2000.

Ymsene av Einar Lunden.
I Dagbladet 27. desember 2000 til 31. mars 2001.

Ymsene kom på andreplass i Dagbladets tegneseriekonkurranse i 2000, mens mannen bak, Einar Lunden, også var innom avisa med gjesteserien Bakevjen i 1999. Ymsene, eller Spots som serien heter på engelsk, er en åndelig fetter av Bakevjen, med lun humor og noen pussige flekkete skapninger i hovedrollene.

Nr. 14 av Tor Ærlig (Tor Erling Naas).
I Dagbladet 2. april til 30. juni 2001.

Tor Ærlig har bodd i flere leiegårder i Oslo opp gjennom årene, og hadde gode personlige erfaringer for å lage tegneserie om livet i en sentrumsleiegård. En leiegård huser også en mengde forskjellige typer, noe som igjen legger grunnlaget for en mengde ulike, humoristiske og dramatiske situasjoner. I tillegg hadde han hovedpersonen Harry Lie, vaktmesteren fra helvete. Han eksisterer skremmende nok i virkeligheten, under dekknavn.

”Å gi en rendyrket kjeltring ansvaret for folks ve og vel var et bra grunnlag for mye svart humor. I lengden ble det nok også det som gjorde at jeg gikk lei. Jeg følte at serien led under mangelen på en litt mer positivt innstilt hovdeperson,” forklarer Tor Ærlig selv.

Tors karriere går helt tilbake til undergrunnsbladet KOnK og Norsk MAD, og han har blant annet tegnet for Bergens Tidende, VG, Telenor, Det Nye, Forresten og Ikkevold. Han ble for alvor lagt merke til med fem numre av soloheftet Evig ung på Jippi Forlag, men det er de to numrene av Hjertemosaikk som virkelig har satt ham på kritikernes favorittlister. Begge utgivelsene ble nominert til Sproingprisen for 2003 og 2004, og Tor Ærlig er også i økende grad på vei i Jasons fotspor ut i verden – med bidrag i antologier som Allt för konsten 5 (Sverige), Bröstflickan (Finland), Den sista stenen (Finland) og SPX 2002 (USA).

For tiden jobber han med den bredt anlagte serieromanen Ser du meg nå?, som etter planen skal slippes til høsten. Nr. 14 levde videre i Larsons gale verden og Smult, men er nå lagt nederst i fryseboksen. ”Bare en stor bunke dollar til meg og en tilsvarende til Harry kan få serien opp på beina igjen”, lover Tor. Dessuten ramlet hele leiegården ned i siste rute, etter å ha bli pusset opp av noen mildt sagt upålitelige håndverkere.

Hinsidige Bar & Grill av Øyvind Sveen og Ivan Emberland.
I Dagbladet 2. juli til 29. september 2001. Og i 2004.

”Du tror kanskje at mytiske figurer ikke eksisterer? At slike bare er basert på overtro og tøv? Tøv! Grunnen til at vi aldri får tak i dem, er at de ikke er å få tak i. Så fort de har gjort jobben sin, bærer det nemlig rett tilbake til Hinsidige Bar & Grill!”

Slik lyder grunntanken bak stripeserien Hinsidige Bar & Grill. Radarparet Sveen & Emberland ville ikke ha et enkelt univers i sin stripeserie, men satset hakket mer ambisiøst. De ville forklare årsakene bak hendelsene i dagens Norge. ”Hvis vi samtidig mikset i hop litt halvintellektuell samfunnssatire, småmørk dødshumor og rent tøv mens vi red på X-Files bølgen, regnet vi med å slippe unna med det,” som de selv sier.

Hinsidige Bar & Grill er samlet i albumene Løs jakke og Nyttig idioti. Serien ligger for tiden mer eller mindre på is, men går like fullt fast i to magasiner og to aviser.

Gunda Pelé av Gredar Lustor (Grethe Nestor og Vidar Lund).
I Dagbladet 1. oktober til 30. november 2001.

Da Gunda Pelé dukket opp i Dagbladet i 2001 var det flere i Norges seriemiljø som klødde seg i hodet. For denne Gredar Lustor var det ingen som hadde hørt om.

Bak aliaset skjulte paret Grethe Nestor og Vidar Lund seg, og ideen ble unnfanget i en krok på et av Oslos svarteste utesteder. Grethe ville lage en humorserie med feministisk brodd, med utgangspunkt i lett gjenkjennelige hverdagssituasjoner. Vidar ville lage en norsk Arne And. På et eller annet tidspunkt fikk noen ideen om å kombinere de to innfallsvinklene.

Resultatet ble Gunda, en halvstudert frilansskribent med fortid i en av Oslos drabantbyer. Hun har fått noen trøkker, men liker dem ikke. Etter hvert dukket også storebroren opp i stripene, som budbilsjåfør med lidenskapelig forhold til heavyrock. Samme dag som Dagbladet ringte og sa at de gjerne ville kjøre Gunda Pelé som gjesteserie i to måneder, fikk Grethe beskjed om at debutromanen var antatt. Dermed ble det med de 52 første stripene, mens Grethe konsentrerte seg videre om romanene Kryp (2001) og Happy (2002). Vidar på sin side forfattet Kostnadsindekser for lastebiltransport for Statistisk sentralbyrå.

Olsenbanden jr. av Dag Kolstad og Arild Midthun.
I Dagbladet 1. til 24. desember 2001, samt 2. februar til 29. februar 2003.

Olsenbanden jr. er en god, gammeldags spinoff-serie, der tanken var å få persongalleriet fra Olsenbanden jr. til å leve vel så godt innenfor tegneserieruten som på lerretet og TV-ruta. Serien i Arild Midthuns strek ble både lansert i julehefte og som desemberføljetong i Dagbladet opp mot julaften, og fulgt opp av en runde knyttet opp til Olsenbanden jr.-filmen i 2003.

Midthun er en av de virkelige gigantene i norsk seriebransje, og er inspirert av klassiske fransk-belgiske albumserier som Asterix, Tintin, Lucky Luke og Sprint. Han fikk et navn med serien Sirkus i Serie-Fokus og Fantomet fra 1980, og skapte, sammen med manusforfatter Terje Nordberg, en av de første og beste norske albumseriene med Truls og Trine i 1983. Midthun fortsatte som flittig tegner i Norsk MAD og Pyton, og ble gjenforent med Terje Nordberg i albumserien Troll (to bind) i 1988 og en tegneserieversjon av Prøysens Snekker Andersen & Julenissen i 1990. Stripeserien Pappa & Pestus, med manus av Nordberg og Eirik Ildahl, dukket opp i 1996, og gikk i Ernie, Dagsavisen og Aftenposten – og ble samlet i flere album. I 1996 imponerte han også med den svært lekre Ivar Aasen – ei historie om kjærleik, med manus av Erna Osland. Han har også tid til å jobbe som tegner og illustratør, især for Aftenposten, og utvikle serien Livstegn sammen med Tormod Løkling i bladet Utdanning. Og i 2005 blir Midthun den tredje nordmann som tegner Donald i Donald Duck & Co gjennom tidene. Det er ingen umiddelbare planer om flere serier om Olsenbanden, men det er heller ikke utelukket. Som med spinoff-produkter flest ligger avgjørelsen et annet sted.

Noksagt av Ronja Berge.
I Dagbladet 27. desember 2001 til 23. februar 2002.

Da Ronja Svenningsen Berge dukket opp i Dagbladet var hun et ubeskrevet blad, med bare én serie i Raptusfestivalens antologi M for Mord å vise til. Konseptet bak Noksagt var noe diffust, beskrevet av Berge slik i ettertid: ”Om det var noen klar tanke, det vet jeg ikke… Det kokte vel ned til “knus kapitalismen” og en del maritime greier, om jeg ikke husker feil.”

Stripekonseptet er i dag dødt, begravd og glemt, men Berge gikk raskt videre til nye høyder. Hun fikk på rekordtid fast husrom hos Lise Myhre i Nemi-bladet, med en etter hvert lang rekke poetiske serier som også røper en voldsom musikkinteresse. Berge spiller i bandet Royal Plastic, og har tegnet plateomslag for Motorpsycho, illustrert flere bøker og ikke minst tegnet for Norsk Elektronisk Legeleksikon.

Mjau Beibi av Jason (John Arne Sæterøy).
I Dagbladet 29. april til 29. mai, og 8. til 12. juni 2002 (på grunn av avisstreik).

Jason vendte tilbake til stripeformatet i 2002, og denne gangen lente han seg mot sin fascinasjon for popkulturen, som han siden 1997 hadde utviklet på særegent vis i soloheftet Mjau Mjau. Her var det zombier, vampyrer, huleboere, Star Wars-karakterer og andre pophelter, alle plassert i ofte høyst hverdagshumoristiske situasjoner.

Tilde av Torhild Mikkelsen Øvstedal.
I Dagbladet 13. juni til 31. august 2002.

”Det kreves så mye av oss superkvinner i dag. Jeg erkjente at jeg ikke klarte mer. Men kanskje vekker jeg andre gjennom tegneserien min?” Slik formulerte Torhild M. Øvstedal filosofien bak Tilde, serien om den dobbeltarbeidende trebarnsmoren Tilde på rundt 30 år.

Serien gir Øvstedal mulighet til å tegne ut, etter eget utsagn, ”kvinnefrustrasjonene mine”. Serien skulle opprinnelig gå i bladet Smult, men de planene strandet på oppløpssiden. Men gjesteplass i Dagbladet og fast plass i Bergens Tidende var ingen dårlig erstatning. ”Vi har oppnådd mye gjennom likestillingsarbeidet. Men slik samfunnet er blitt nå, er noe helt galt. Jeg vil ha de dobbeltarbeidende mødrene til å tenke. De ofrer barn og alt for karrieren sin. Og forlanger at samfunnet skal ta vare på barna deres”, sier Øvstedal til Bergens Tidende. De første Tilde-stripene er samlet i et selvutgitt album.

Kollektivet av Torbjørn Lien.
I Dagbladet 28. oktober til 31. desember 2002.

Torbjørn Lien er utdannet animatør, men det er Kollektivet som har gjort ham kjent. Serien har utviklet seg til en av de mest populære norske stripeseriene i kjølvannet etter suksessen til Pondus og Nemi, og har kommet langt siden en tidlig utgave av konseptet ble refusert i Dagbladets tegneseriekonkurranse i 1998.

Serien startet ikke før i 2000, og Liens grunnidé var å lage en serie med så ulike personligheter som mulig, for dermed ha størst spillerom i utviklingen av ideer og gags. Tanken om det var realistisk eller ei streifet aldri Lien, men erfaring har med årene lært ham at karakterene ikke nødvendigvis er så mye mer ekstreme enn det man faktisk finner i virkeligheten. Lien lager fortsatt serien primært for sin egen del, men han synes selvfølgelig det er veldig gøy at så mange andre også liker den.

Siden fødselen har Kollektivet vokst seg større og større, med en lang rekke albumutgivelser bak seg, samt fast plass i både Larsons gale verden og Pondus. Formmessig er den ikke lenger en ren stripeserie, for Lien liker å eksperimentere med layouten innen det noe lengre formatet. Innholdsmessig føler Lien at serien er mer spennende i dag enn noensinne, fordi karakterene er blitt mer flerdimensjonale, slik at han har flere nivåer å spille på når han lager historiene.

Lien startet seriekarrieren i blader som KOnK, TEGN og Kraftig Kost, og i dag lager han også Mannakorn, en vitseserie i Larson-tradisjon, for Magazinet og Vårt Land. Han har også laget serien Red Barchetta for musikkbladet Mute, og i løpet av 2005 har han planer om å presentere den som en ny eventyrserie.

Piray av Karine Haaland.
I Dagbladet 27. januar til 21. april 2003.

Karine Haaland debuterte i Universitas i 1995, og allerede to år etter ble hun nominert til Sproingprisen for beste norske tegneserie med serien ”Å jul med din lede”. Hun vant Sproing i 1999 for historien ”Angsten eter sjelen”, samme år som hun også bokdebuterte med Våre venner menneskene. Der viste hun til fulle at hun på kort tid hadde utviklet seg til en av Serie-Norges mest særegne satirikere og elegante tegnere.

I Karine Haalands verden blir sadomasochister sjalu når kjæresten skjeller ut Lånekassen over telefon, mens kåte damer er sterke tilhengere av kristelig helbredelse av homofile. Seriene hennes kan grovt deles i to: Samfunnssatire, der alt fra navnløse innvandrere, homoseksuelle, tenåringsbabes og trendnisser får unngjelde, og den mer direkte politiske satiren, der navngitte kjendiser i større grad er ofre.

Hun har fulgt opp med boka Streng, men urettferdig i 2002, samt albumet Superalbum i 2004. Filosofien bak Haalands serier har vært den samme gjennom hele karrieren: Å få folk til å le ved å tegne med en penn på et papir. Status for stripekonseptet er det samme i dag, og seriene hennes går fast i Larsons gale verden og Dagbladet.

Rex Rudi av Tomas Drefvelin.
I Dagbladet 30. juni til 15. oktober 2003.

Rex Rudi er multimedia. Det var opprinnelig et ekte rock’n’roll-band, mens vokalist og gitarist Tomas ”Rudi” Drefvelin hadde tegnet for Norsk MAD på midten av 1980-tallet og jobbet sporadisk som illustratør gjennom 1990-tallet. Så kom kongstanken sommeren 2002: Hvorfor ikke lage en tegneserie om bandet han spiller i?

”Tanken var å lage en serie om hvor fordømt vanskelig det er å holde et band i gang når man nekter å følge musikkpolitiets og terningkasternes ordre om hvordan musikk skal låte. Med andre ord: en serie om ekte rock’n'roll,” forklarer Drefvelin. I løpet av årene har bandet Rex Rudi sluppet albumene Her om dagen i lagunen (1999), Kampens hete (2003) og Backbeat og begjær (2005), mens figurene i tegneserien har utviklet seg og lever sine egne liv. ”Selv om rock’n'roll fremdeles er det grunnleggende temaet, er det nå lettere å la figurene leve et liv av scenen og uten instrumentene. Jeg passer også på å variere humoren, og tillater meg alt fra dårlige ordspill og blødmer, til krass satire og direkte kritikk av ting jeg ikke liker,” forklarer Drefvelin. Rex Rudi rakk akkurat å begynne som biserie i bladet Ernie, før serien meldte overgang til det ferske Nemi-bladet i 2003. Der er bandet blitt værende, og de har også sluppet løs på frifot i to soloalbum. Tegneseriealbum altså.

M av Mads Eriksen.
I Dagbladet 16. oktober 2003 til 1. februar 2004, samt 1. mars til 31. september 2004.
Fast siden.

I 2002 hadde ingen hørt om Mads Eriksen. Så dukket denne ukjente 24-åringen opp med serien Gnom i nysatsingen Smult, og feide raskt all konkurranse til siden. Gnom handlet om en liten husnisse som stjal sokker og bilnøkler og produserte navlelo og hybelkaniner med djevelsk innlevelse, et format som i lengden var noe begrenset. Samtidig hadde Eriksen eksperimentert med noen realistiske serier med sin venn Paul i hovedrollen, og det var denne særegne realismen han skulle videreføre i stripeserien M.

Det er M for Mads, og M er en selvbiografisk serie i tradisjonen til Rocky og Rex Rudi. Bortsett fra at Mads ikke var noen kul hiphoper som Martin Kellerman eller røff rock’n’roller som gutta i Rex Rudi. Nei, Mads og Madammen er et ganske normalt par som liker seg godt på sofaen foran tv-skjermen. Bortsett fra at Mads har et uvanlig rikt fantasiliv og en intens interesse for Star Wars og en rekke andre supernerd-fenomener.

Med M feide Mads Eriksen igjen all konkurranse til siden, og fulgte i fotsporene til Pondus, Nemi og Rocky – ved å få fast plass i Dagbladet. Fullt fortjent, for med M har Eriksen vist seg som en mesterlig tegner, idérik spilloppmaker og anarkistisk humorist. Resultatet er en strålende blanding av lun hverdagshumor, crazyhumor, lekne popkulturreferanser og stadige utfordringer av stripeseriens konvensjoner. Debuterte i eget album våren 2005. Det blir garantert flere.

Fakta fra verden av Karstein Volle.
I Dagbladet 1. november 2004 til 16. januar 2005.

Karstein Volles tegneserie Fakta fra verden er inspirert av faktaseriene som pleide å dukke opp i blader som Fantomet og Agent X9 på 1970- og 80-tallet. Pedagogiske og nyttige små serier som ga sine unge lesere fakta om Golfstrømmen, sykkelreparering og hvordan man steker en fugl man har skutt i skogen. Fakta fra verden forsøker å imitere formen, men fyller innholdet med absurditeter, satire, ironi og crazyhumor – og presenterer alt fra jentelus til antigravitasjonsdingser med samme sympatiske og pålitelige pokeransikt.

Serien debuterte som ensider i bladet Smult, og går i dag i Rocky, Balder, Dagsavisen, Dagbladet, Hufvudstadsbladet i Helsinki og Libero. Et utvalg av seriene er samlet i boka Kors på halsen – 75 fakta fra verden, og serien lages utelukkende på data: I programmet Adobe Illustrator med en Wacom a4+ Intous digipad.

Opprinnelig skrevet i 2003, for en utstilling på Avistegnernes Hus i Drøbak.

Juleheftene har sine røtter i norsk nøkternhet og fattigdom. Siden ble de et verktøy i nasjonsbyggingen etter unionsoppløsningen i 1905, innledet den første gullalderen for norske tegneserier og ble deretter brukt i målkampen. Er det rart vi fortsatt kjøper dem?

Juleheftet er en helnorsk tradisjon. Ingen andre land i verden kan vise til en liknende skikk. Hver november pøser norske forlag ut tonnevis av mer – og stort sett mindre – underholdende hefter ut på markedet. Boken Ingen jul uten juleheftene er derfor ikke bare tegneseriehistorie, men også norsk kulturhistorie.

Knold og Tot var først
Hvorfor denne boken kom ut akkurat i 2004 er et lite mysterium, men hvorfor ikke? Det føltes vel for lenge å vente til 2011 – 100 år etter at Knold og Tot i Skole kom ut i 1911.De evigunge rampeguttene har vært med oss hele veien siden, med unntak av 1913 og 1944 – og er fortsatt det suverent største juleheftet.

Julehefter ble utgitt allerede midt på 1800-tallet i Norge, fylt med historier, konkurranser, illustrasjoner og oppskrifter – men Knold og Tot var det første rene tegneserieheftet.

Isachsen mener tradisjonen har røtter i den norske nøkternheten og fattigdommen, der julen var høytiden da man skulle unne seg luksus – også i litterær sammenheng. Knold og Tot og den store bukken fra 1918 kostet for eksempel 90 øre, noe som tilsvarte to brutto timelønner for en industriarbeider.Kanskje ikke så rart at julen var den eneste tiden man tok seg råd til et påkostet tegneseriehefte?

Isachsen påpeker også at juleheftene ble et verktøy i nasjonsbyggingen etter unionsoppløsningen i 1905, og senere i målkampen.

Den første gullalderen
Juleheftene førte til den første gullalderen for norske tegneserier, siden man ønsket helnorske alternativer til serieimporten: Skomaker Bekk og tvillingene hans (1918) var en norsk krysning av Knoll og Tott og Fiinbeck og Fia. Nils og Blåmann (1927) var en tidlig spenningsserie i fotsporene til Tarzan og Buck Rogers, mens Nr. 91 Stomperud (1937) var en fornorskning av svenske 91: Karlson.

Senere kom de nynorske seriene for fullt: Smørbukk (1938), Vangsgutane (1940), Ingeniør Knut Berg på eventyr (1941) og Tuss og Troll (1944).

Bråstopp under krigen
Isachsen påviser også hvordan den norske serietradisjonen fikk seg en alvorlig smekk etter annen verdenskrig. Folk var sultefôret på underholdning, men nå ble tegneseriene i hovedsak importert fra USA og Europa. Også juleheftene.

Fra 1950 til 1983 ble det bare lansert ett eneste norsk julehefte som har overlevd: Jens von Bustenskjold (1972). Det var fylt med gamle serier, for tegner Anders Bjørgaard la ned pennen allerede i 1962. De amerikanske avisseriene tok over julen.

Vendepunktet kom i 1983, med Truls og Trine av Arild Midthun, Terje Nordberg og Dag E. Kolstad. Disse seriegründerne var også viktige i oppstarten av Norsk MAD, Pyton og Gevion Forlag (som ble overtatt av Bladkompaniet). Truls og Trine viste at det gikk an å lage nye – og bra – norske julehefter, men det tok lang tid før noen for alvor tok opp hansken.

Den andre gullalderen
Etter det første julealbumet med Frode Øverlis Pondus i 1999 har det ikke vært noen vei tilbake. Etter Pondus kom flodbølgen, det vil si Nemi, M, Kollektivet, Eon, Rex Rudi og så videre.

Ingen jul uten juleheftene rommer egne temakapitler om hvert tiår, presentasjoner av de største, beste og mest kjente seriene, eksempler og utdrag fra disse seriene og portretter av serieskaperne. Kapitlene om de eldste (og ukjente) norske juleheftene er opplysende, og fans av gamle favoritter som Knoll og Tott, Blondie og Fiinbeck og Fia har også mye å hente.

De omfangsrike portrettene av norske seriepionerer som Jan Lunde og Jens R. Nilssen er også gode, og kunne godt vært utvidet med større portretter av Leif Isaksen, Håkon Aasnes, Solveig Muren Sanden og Frode Øverli. Lise Myhres Nemi hadde også fortjent et eget kapittel, som en av de største juleheftesuksessene i nyere tid.

Boken er derimot ingen stor leseropplevelse , og unødvendige trykkfeil og gjentakelser av enkelte av portrettene trekker litt ned. Mest interessant blir det når Isachsen tar pauser i de noe tørre og saklige presentasjonene, og begir seg ut på analyser av suksessen og prøver å trekke de større linjene.

Men dette er ikke et kulturhistorisk essay, snarere et oppslagsverk der alt skal med – og ut fra min begrensete kunnskap om juleheftehistorien virker det som Isachsen tegner et riktig og komplett bilde av en pussig tradisjon. Etter denne boken blir det faktisk morsommere å lese julehefter.

Haakon W. Isachsen og Knut Brandal
Ingen jul uten juleheftene
Egmont Serieforlaget 2004

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Bekymringsmelding i Aftenposten: Pondus selger mer enn romaner. Slik har vært dagligdags i bokhøsten siden 2001. For det er vel bare Anne B. Ragde og Jo Nesbø som selger flere bøker enn Frode Øverli.

Jeg husker fortsatt den fnysende reaksjonen fra Aftenpostens litteraturredaktør da jeg på et redaksjonsmøte som kretset rundt høstens litterære bestselgere påpekte at det faktisk var Frode Øverlis Pondus som toppet boklistene. Og at Øverli gjorde det hvert år. “Jaja, det gjør jo Hvem Hva Hvor også. Det betyr ikke at det er litteratur,” var svaret.

Anyway, på tide å legge ut en sak jeg skrev om fenomenet i Morgenbladet i 2003. Artig nok kommer den også inn på viktigheten av å dyrke fram nye talenter, noe VGs pågående stripekonkurranse og Rogers venner, et samarbeid mellom Dagbladet.no og Pondus.no, er et godt eksempel på. Here we go:

___________________________

Pondus er lokomotivet i det norske tegneserieeventyret, men suksessen kom som følge av en over 15 år lang offentlig læreprosess. Nå er utfordringen å ta vare på neste generasjon serietalenter, mener Pondus-redaktør Tormod Løkling.

Hva var 2002s bestselgende skjønnlitterære norske bokutgivelse? Var det Linn Ullmann, Dag Solstad eller Jan Kjærstad? Nei, det var Pondus: Andre omgang, den andre samlingen med Frode Øverlis stripeserie om den fotballgale bussjåføren Pondus.

– Det er mange som ikke har fått med seg at Pondus: Andre omgang var fjorårets bestselgende skjønnlitterære utgivelse. Da Frode sendte inn serier til Fantomet på midten av 80-tallet var det bare halvbra serier, og ingen kunne ane at han skulle bli Norges skjønnlitterære bestselger i 2002, sier Pondus-redaktør Tormod Løkling.

Han gleder seg over suksessen til Pondus, men advarer samtidig mot faren for at neste generasjon seriesuksesser overses nå som norske tegneserier er blitt gode forretninger. Pondus: Andre omgang er trykt i et opplag på 42.000 eksemplarer; et tall bare Åsne Seierstad slår, men Bokhandleren i Kabul regnes som dokumentar, ikke skjønnlitteratur.

Tar vi med at heftet Pondus trykkes i månedlige opplag på 92.000 og at serieheftet Nemi, med Lise Myhres gothheltinne i hovedrollen, ble lansert i et opplag på 60.000 i år er det ingen tvil om at norske tegneserier er en gullgruve for både Bladkompaniet og Egmont Serieforlaget. Også Schibsted Forlag, Kagge Forlag og Aschehoug har allerede snust på seriebransjen i form av utgivelser med etablerte serieskapere som Karine Haaland, Lise Myhre, Tore Strand Olsen og Ola Hegdal.

– Jeg tror mange av de etablerte serieskaperne har utløst sitt potensiale, og når de kommer med noe nytt er jeg ikke redd for at det ikke skal fanges opp. Da er jeg mer bekymret for den 20-25 år gamle nye Frode Øverli eller Lise Myhre. Det er der vi må følge veldig godt med, og ikke kaste den brune konvolutten som er stemplet på Fagernes eller Snåsa. Det går mye på magefølelse og første gang folk sender inn ser det gjerne ikke så bra ut. Det er derfor det er så viktig å følge med, men vi har ikke så mye annet enn magefølelse og et par åpne øyne å hjelpe oss med, sier Løkling.

For en utvikler ikke et serietalent og et romantalent på samme vis. Der forlagene kan jobbe over lang tid med et manus før det gis ut har serieskaperne vært avhengige av å bli publisert underveis, for på den måten å få sin utdannelse, prøving og feiling fremført i all offentlighet. Øverli startet karrieren med parodiserier i Fantomet i 1986, før han tilbrakte det han selv kaller ”ti års betalt utdannelse” i humorbladet Pyton.

– Jeg traff Frode første gang i 1989, og da hadde han allerede jobbet flere år i Pyton. Pondus begynte i Ernie i 1996, og så gikk det fire år før serien fikk eget blad. Vi tester en series popularitet på markedet før vi satser for fullt. Å komme rett på gata med en ny serie er selvmord; hvis Pondus hadde kommet som eget blad i 1996 hadde vi gått på snørra og serien hadde kanskje ikke eksistert i dag. Vi ble faktisk voldsomt overrasket over at første Pondus-album solgte så mye som 10.000 i 1998, forklarer Løkling.

Han tror serieskapere har godt av å publiseres før de strengt tatt er modne for det. Det kan fungere både som lærepenge og motivasjonsfaktor, og gi større innsikt i hva som kreves av en god tegneserie.

– Flere serieskapere tror ofte de er ferdig utviklet, og derfor er det fristende å sette dem på trykk for å gi en leksjon. Ser de serien sin i et blad som folk faktisk betaler for er det lettere å se det amatørmessige, samtidig som det er også en veldig god skole å få leke med de store gutta på den måten, sier Løkling.

Og slik fortsetter Bladkompaniet talentutviklingen i sine hefter. På samme måte som hiphop-artister debuterer som gjester på mer kjente artisters album, har Lars Lauviks Eon og Torbjørn Liens Kollektivet seilt opp under vingene til Pondus og Nemi – til albumopplag på 10.000-15.000 eksemplarer.

– Noen serieskapere jobber og utvikler seg best på egen hånd, før det plutselig løsner og de endelig sitter på en suksess – slik som Øverli og Martin Kellerman. Hans serier om Kripos-Kåre i norsk Pyton sugde hardt, men så dukket plutselig Rocky ut av hodet hans uten særlig kusking og redaksjonell inngripen, og fungerte vanvittig bra. Andre bør kuskes i større grad, det vil si at jeg etter fattig evne prøver å peke på hva de gjør riktig og galt. Denne prosessen ligger nærmere slik forlagene jobber med forfattere, der redaktørene har flere gjennomganger av manus før utgivelse, forklarer Løkling.

Også Lise Myhres Nemi utviklet seg på over tid, etter at Myhre hadde tegnet ensidere som Anne And i gratisavisen Planetarium C, samt M.P., Den svarte siden og en serie om romvesener i månedsheftet Larsons gale verden i 1996 og 1997. Nemi dukket første gang opp som figur i Den svarte siden.

– Tidligere leste og gjennomgikk jeg Myhres serier før de kom på trykk, men nå velger jeg bare ut stripene som skal trykkes i heftet. Alle trenger i starten veiledning og tilbakemeldinger fra noen som ser ting med friske øyne, og utviklingen av Nemi som egen serie var nok et samspill mellom Myhres ideer og figurer og mine tilbakemeldinger og ønsker om en stripeserie, sier Sigbjørn Stabursvik, redaktør i Nemi.

Både Nemi og Pondus har nådd ut til et stort publikum via avisene og der tilfaller mye av æren Håkon Strand, som i dag er agent for både Myhre og Øverli. Sterkt inspirert av svenske Dagens Nyheters suksess med svenske avisserier begynte han å mase på norske aviser allerede tidlig på 1990-tallet, før Dagbladet bet på og tok inn Pondus på prøve i 1997. I dag går Pondus i 39 norske aviser, bare overgått av Håreks 40.

– Avispublisering har vært veldig viktig. Da Dagbladet begynte med Pondus hadde det ikke vært en norsk serie i de største norske avisene på 25 år, men serien ble raskt en suksess. Det førte til større inntekter, slik at Frode kunne konsentrere seg om Pondus, mens også Lise Myhre er et konkret eksempel på vekselvirkningen mellom blad og avis. Nemi startet i Larsons gale verden og fikk deretter sjansen som gjesteserie i Dagbladet. På den tiden var Myhre opplagt veldig flink, men slet litt med å holde tempoet og var ikke klar for en daglig stripe. Så får hun et veldig løft som følge av gjestespillet, hun fikk flere sider i Larson, utvikler seg videre og året etter får hun igjen sjansen i Dagbladet mens en ny konkurranse utlyses.
Siden har Nemi bare fortsatt å vokse, og nå er Torbjørn Liens Kollektivet kanskje i samme situasjon. Dersom en avis plukker opp Kollektivet kan den absolutt gjøre det bra videre, tror Strand.

Iselin Røsjø Evensen arbeider som redaktør for både tegneserier og bøker i Bladkompaniet. Hun tror en serieredaktør må være like tekstorientert som en bokredaktør, samtidig som en også må veilede, rettlede og forstå tegningene som en integrert del av verket.

– Det er ikke slik at en nødvendigvis kan vurdere tekst og bilde separat, som oftest må du kunne vurdere og fastslå styrker og svakheter ved både tekst og tegning på samme tid. Har du ikke arbeidet med tegneserier, har du en tendens til å tenke på serier som illustrert tekst – noe som tilhører sjeldenhetene. En serieredaktør må kunne se når tekst og bilder slår hverandre i hjel og vite når de utfyller hverandre perfekt. Og fremfor alt må en ta seg tid til å bygge opp en serieskaper etter som de færreste begynner med mesterverket, sier Evensen.

Både Løkling, Strand og Stabursvik ser det som viktig at vordende serieskapere har fora å utvikle seg i.
– En trenger løpende publikasjoner der talenter kan vokse opp i offentlighet, slik som med litterære tidsskrifter som Vagant. Stripeseriene fremstilles ofte som en forbannelse, men de har gjort det mulig å etablere et kommersielt marked for norske serier. Det har aldri vært så mange muligheter for norske serieskapere som nå; vi har to store kommersielle forlag, to-tre etablerte undergrunnsforlag og en underskog av mindre forlag. Om jeg savner noe må det være flere kanaler for mer episke serier. Tegneserier er jo tradisjonelt blitt utgitt etter Charles Dickens-modellen der kapitlene publiseres fortløpende, selv om tendensen i USA nå går mer mot ferdige serieromaner, sier Stabursvik.

Han har sluppet til flere nye talenter i Nemi, blant annet ungjenta Ronja Berg som lager poetiske og stilsikre tosidere fremfor stripeserier. Også Bladkompaniet utfordrer stripetyranniet med den nesten helnorske antologien Smult.

– Pondus er veldig viktig for Bladkompaniet, det kan enhver idiot med lommekalkulator regne ut. Det er for eksempel lite trolig at Smult hadde eksistert uten Pondus. Men Smult har allerede gitt oss interessante navn som Karstein Volle og Mads Eriksen for å ta to eksempler. De kom rett fra skrivebordsskuffen, og kanskje en gang i fremtiden kan for eksempel Eriksen selge bra. Men her har vi har akkurat begynt på veien, for det kan være en lang prosess å utvikle en suksess, sier Løkling.

Han ser på Pondus som lokomotivet i en større bølge norske stripeserier, på samme vis som Röyksopp har vært det for norske elektronika-artister. Faren er at Pondus og Nemi blir en hemsko for videre utvikling i norske serier, og at vi oversvømmes av en flodbølge stripeserier om to kompiser som snakker skit langs bardisken og tøffe egenrådige jenter.

– Dersom Pondus bare hadde vært rølping, sjekking og barvitser hadde den falt gjennom, men genistreken til Øverli er at han er den første som har utstyrt en seriefigur med et helt liv. Der andre figurer bare henger på bar eller trener et fotballag har Frode håndholdt kamera og følger Pondus hele dagen. Han viser Pondus hjemme, på jobben, på puben, på fotballbanen, på fritida og viser ham når han legger seg og står opp. Du får full pakke og dermed full gjenkjennelseseffekt i et bredt lag av befolkningen. Det tror jeg er en veldig viktig del av suksessen. Knut Nærum har sagt at han elsker Pondus, men at den samtidig har gjort ubotelig skade for norske tegneserier. Etter Pondus skal alle norske unggutter lage serier om to kompiser som sitter på bar og slenger dårlige meldinger. Jeg stønner høyt hver gang jeg får inn en slik serie, sukker Løkling.

Opprinnelig publisert i Morgenbladet 7. mars 2003.

Norges mest ujevne stripeserie er her med ny bok. Vi feirer Kollektivet 3 med å anmelde de to første bøkene.

Torbjørn Lien
Kollektivet 1: Masse pils og litt pizza
Schibsted Forlagene 2006
4/6

Det er ikke vanskelig å si noe negativt om Torbjørn Liens Kollektivet. Streken er flat, kantete og ofte gjerrig på detaljer, figurene er overdrevne karikaturer av hardrockeren, den liberale muslimen og panserlesben, og mye av humoren spinner rundt fantasiløse gjentagelser rundt disse stereotypene.

Samtidig er det lett å snu kritikken, for serien byr på større variasjon og flere overraskelser enn de fleste andre norske stripeserier. Lien sliter riktignok med å skape troverdige kvinnefigurer, men særlig Ronny og Mounir har modnet til karakterer vi gjenkjenner og er glad i. Dessuten er ingen norske stripeskapere modigere når det kommer til humor om brennbare nyhetssaker, for Lien vitser uten å blunke med Muhammed-karikaturene, scientologer og terrorfrykten etter 11. september.

Kollektivet er enkelt og greit den mest ujevne Norges mest populære stripeserier, og bevis nummer én er samleboken Masse pils og litt pizza. Dette er rubb og rake fra seriens første år, fint supplert av en ydmyk og kommenterende Lien.

Ideen med å samle høyst forskjellige mennesketyper under samme tak er god, men i starten hagler det med enkle vitser om sterkt krydder, lekre lesber, black metal, studievegring og fyllekalas. Lien finner formen da han sender Tobben i scientologenes klør, og veksler videre mellom inspirerte sekvenser og billige vitser om utbrukte temaer og lite troverdige situasjoner.

Torbjørn Lien
Kollektivet 2: Begjær til besvær
Schibsted Forlagene 2007
4/6

Torbjørn Liens Kollektivet har alltid balansert mellom platt og banal lytehumor og vågal og original vitsing. På papiret er et kollektiv fylt med en panserlesbe, en chilliknaskende muslim, en kristen Dylan-fanatiker, en utro rocker og hans kjæreste en oppskrift på forutsigbarhet, og ofte gjør Lien seg skyldig i billige poenger og trøtte konflikter. Men på den andre siden har Kollektivet gått lengre enn de fleste andre stripeserier når det kommer til å ta opp islamofobi og terrorfrykt i kjølvannet av 11. september.

I denne boken med serier fra 2002 og 2003 viser Lien baller og kreativitet, både i tematikk og valg av format – han lar ofte stripene hvile til fordel for serier som strekker seg over flere sider. Den voldsomme produktiviteten, ved siden av full jobb og familieliv, gjør at det iblant går vel fort i svingene med manus og tegning, men tross sine tallrike svakheter er Kollektivet en serie som både utfordrer og bekrefter våre fordommer med bløte vitser som våpen. Slikt trenger vi mer av, og Liens ydmyke kommentarer til egne bedrifter trekker også samlingen opp.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Frode Øverli lager Pondus uten redaksjonell inngripen, men fikk på ingen måte suksessen servert på sølvfat. Serieredaktør Tormod Løkling (tegningen under) og serieagent Håkon Strand har også hatt en finger med i spillet.

”Håper konklusjonen og fokuset ligger på at Frode har 99,999 prosent av all ære for sin velfortjente suksess. Min lille rolle er egentlig å pakke inn produktet hans og sette en pen sløyfe på…”. Ordene tilhører Pondus-redaktør Tormod Løkling og er et svar på en e-post der TEGN ønsker å intervjue mennene bak Øverlis enorme suksess. Og skal vi tro Løkling er Pondus-redaktør verdens enkleste og morsomste jobb.

– Det er veldig deilig å si at jeg ikke er redaktøren hans, for Frode er så god og unik at av blant tusen striper finner jeg kanskje én ting jeg som redaktør og fagmann kan si burde vært gjort annerledes. Han er bedre enn meg på alle måter, han er i verdensklasse. Som redaktør kan jeg tross alt gå inn og se at ”mine” serieskapere har hatt en dårlig dag når det kommer til timing eller dramaturgi, men selv på en av sine dårlige dager er Frode så god at jeg ikke kan sette fingeren på noe. Han er totalt selvgående, sier Løkling.

Tre ganger sensur
Pondus begynte som avisserie i avisa Vest-Nytt på Sotra i 1995, men det var som biserie i Bladkompaniets Ernie fra 1996 fram til fotballidioten fikk eget blad i 2000 at Pondus ble seriefansens favoritt. Nå er Øverli Bladkompaniets største inntektskilde med et opplag på 92.000 for månedsheftet og 42.000 for den andre boksamlingen Pondus: Andre omgang.

I tillegg er det blitt gitt ut sju Pondus-album, to Riskhospitalet-album og to Pyton-album med henholdsvis den siamesiske tvillingen Birger-Egil og rockebandet Deep Shit Junkies.

– Av de over 2000 stripene han har laget har jeg sensurert to-tre. Den ene handlet om en kjønnsskifteoperert som Jokke har havnet i senga med, før det viser seg at begge de navnene Frode hadde valgt å gi han/henne var identisk med en som faktisk var kjønnsoperert – noe som førte til klagebrev. Frode sverget på alt som var hellig at han ikke hadde kjent til det, så det var sikkert noe underbevisst eller tilfeldig. Navnene sto på trykk i avisa og bladet, men da boka kom byttet jeg de ut.

– Den andre ”sensuren” var da Pondus skulle spise et kjempesmørbrød, men stadig avbrytes i spisinga. Da sier han ”og folk tror ikke på meg når jeg sier at jeg har spiseforstyrrelser”. Det handlet ikke om anoreksi eller bulimi, men jeg ville ikke sette på trykk en vits som var i nærheten. Den tredje var en sekvens med dvergkasting, som ble trykket i boka, men ikke i bladet fordi jeg var redd for pepper. Men der har jeg ikke hørt et ord.

Men det er osloavisa Dagbladet som trykker Pondus-stripene aller først, men ifølge Øverlis egen agent Håkon Strand har det aldri kommet klager på innholdet derfra.

– Jeg aldri fått beskjed fra Dagbladet om at de ikke vil trykke en stripe, og heller ingen sensurtilfeller i andre aviser. Det har vært diskusjon om noe er for heftig og enkelte leserklager, men ikke mye. Det rare er foreldre som klager fordi de bruker stripene som lesetrening for sine fireåringer. Pondus er ikke beregnet på fireåringer, noe både redaktører og foreldre bør ha fått med seg, synes Strand.

Strand er Norges første tegneserieagent, og har tatt på seg ansvaret for å selge inn Pondus, Lise Myhres Nemi og Martin Kellermans Rocky til norske og utenlandske aviser. Og han mener aviseksponeringen har vært svært viktig for at Pondus er blitt en slik suksess.

– Avispublisering har vært veldig viktig. Suksessen har ført til større inntekter slik at Frode kunne si fra seg andre oppdrag. I utgangspunktet tjente han bare noen tusenlapper i måneden på Pondus, så inntektsmessig måtte han bruke tre fjerdedeler av tida på andre ting. Lise Myhre er også et konkret eksempel på vekselvirkningen mellom blad og avis. Nemi startet i Larsons gale verden og fikk deretter sjansen som gjesteserie i Dagbladet. På den tiden var hun opplagt veldig flink, men slet litt med å holde tempoet og var ikke klar for en dagsstripe. Så får hun et veldig løft som følge av gjestespillet, hun fikk flere sider i Larson, utvikler seg videre og året etter får hun igjen sjansen i Dagbladet mens en ny konkurranse utlyses. Siden har Nemi bare fortsatt å vokse, og nå er Torbjørn Liens Kollektivet kanskje i samme situasjon. Dersom en avis plukker opp Kollektivet kan den absolutt gjøre det bra videre, tror Strand.
Dagbladet viktig
Håkon Strands arbeid med å få norske serier inn i avisene er sterkt inspirert av Dagens Nyheters rike tradisjon med svenske serier og gjestespill, og arbeidet begynte allerede tidlig på 1990-tallet da Strand skuffet så over at tegneseriene til Christopher Nielsen og Steffen Kverneland ikke nådde ut til publikum. Men det var med andre forsøk han traff blink.

– Det begynte med at Fredrik Skavlan begynte å styre med tanken om at Dagbladet måtte fornye seg når det kom til tegninger, illustrasjoner og tegneserier. Han dro på tur til USA, begynte å skrive litt om serier, byttet ut noen av avisseriene og fikk inn blant annet Gary Larson. Så kuttet avisa ut tre av de gamle seriene, sikkert Lorang, Mafalda og Andy Capp, men erstattet dem bare med to serier og skrev at det var planer for en tredje – men at det fortsatt var under utvikling.

– Det hørtes ut som Dagbladet hadde en kjempeplan, noe avisa ikke hadde. Jeg skrev et brev der jeg sa at hvis de først skulle eksperimentere med den tredje plassen bør de gjøre det med en norsk serie. Det hadde da ikke vært en norsk serie i de største norske avisene på 25 år, og jeg nevnte Pondus som et eksempel på en god begynnelse og la også inn et forslag om en seriekonkurranse for å få fram nye talenter. Det førte til at Gunnar Bleness i Dagbladet takket ja til å treffe meg og tente på Pondus med en gang. Han samtykket både til konkurransen og at vi kunne bruke Pondus som prøvestein til vinneren var kåret. I løpet av prøvetiden viste det seg at det fungerte så bra at det bare å kjøre på videre, mimrer Strand.

– Gunnar Bleness var rett og slett mannen som sa ja til The Beatles, skyter Løkling inn.

– Ja, den skal han faen meg ha. Jeg er fortsatt overrasket over at vi fikk så betingelseløst ja.

– Hvordan var effekten for bladene til Bladkompaniet?

– Det er veldig vanskelig målbart, men det blir en synergieffekt mellom aviser og blad. I avisene får folk sin daglige dose, og mange vil oppdage nye serier på den måten. Men jeg får stundom sur epost fra lesere som klager over at de har lest alle stripene i bladet før. Samtidig er det ikke til å komme fra at også norske serieskapere ble inspirert av de amerikanske stripeseriene vi ga ut i bladform, som Tommy og Tigern og Ernie. Frode er sterkt påvirket av Bill Watterson, og Pondus var den første norske stripeserien av betydning i sin generasjon, sammen med Bjørn Ousland, Karine Haaland og Pappa & Pestus. Nemi startet også som en slik avisløs stripeserie, og jeg tror Pondus har vært lokomotivet i en større bølge av norske stripeserier på samme vis som Röyksopp har vært det for norske elektronika-artister, sier Løkling.

Rå og original
Men hva var det med Pondus som førte til at den slo ned så hardt og effektivt blant både tegneseriefans og avislesere? Strand tror at den først og fremst var en serie som skilte seg ut i markedet.

– Pondus har noe originalt ved seg som gjør at den skiller seg ut. Den var mye råere enn andre serier på markedet da den startet, og det var i sin tid en heftig kamp for å få den inn i andre aviser enn Dagbladet. Flere syntes det var for rått, men det var langt fra like rått som Pyton. Jeg kunne aldri solgt Pervo-Kris eller Deep Shit Junkies inn i avisene. Pondus var råere enn de fleste avisserier, men råheten var samtidig en styrke som hjalp serien med å skille seg ut. Frode var på mange vis forut for sin tid, og plutselig var det Frode som kunne diktere reglene etter hvert som han fikk større status, økt popularitet og større leserskare, sier Strand.

– Men dersom Pondus bare hadde vært rølping, sjekking og barvitser hadde den falt gjennom. Genistreken til Frode er at han er den første som har utstyrt en seriefigur med et helt liv. Der andre figurer bare henger på en bar eller trener et fotballag har Frode håndholdt kamera og følger etter Pondus hele dagen. Han viser Pondus hjemme, på jobben, på puben, på fotballbanen, på fritida og viser ham når han legger seg og står opp. Du får full pakke og dermed full gjenkjennelseseffekt i et bredt lag av befolkningen. Det tror jeg er en veldig viktig del av suksessen, og er noe Frode kan gjøre fordi han er tidlig i 30-årene. En 20-åring kunne ikke gjort det samme, du må ha noen år på baken og kanskje hatt familie selv, tror Løkling.

– Frode startet Pondus som en serie om tre fotballsupportere, A-laget, og det var tenkt som en serie utelukkende fra fotballmiljø. Han fikk tilbud om en dagsstripe i Nederland, men da hadde han allerede fått ganske mange tilbakemeldinger fra folk som trodde det ville bli for snevert. Slik sett er Frode blitt refusert og fått tilbakemelding om endringer, utfyller Strand.

Allikevel kan Pondus virke som en plutselig suksess for de mange leserne som ikke kjenner til Frode Øverlis tidligere karriere i Pyton. Pondus var resultatet av over ti års fartstid i seriebransjen.

– Jeg traff Frode første gang i 1989, og da hadde han allerede jobbet flere år i Pyton. Mannen har jo tegnet profesjonelt siden han var ferdig med militæret. Pondus begynte i Ernie i 1996, og så gikk det fire år før den fikk eget blad. Det er slik Bladkompaniet dyrker fram serier. Vi vil ikke ta noen ære for at Pondus er blitt så populær, men vi har valgt å teste en series popularitet på markedet før vi satser for fullt på den. Å komme rett på gata med en ny serie er selvmord; hvis Pondus hadde kommet som eget blad i 1996, hadde vi gått på snørra og serien hadde kanskje ikke eksistert i dag. Slik vi gjør det fungerer serien som et kinderegg, serieskaperen får se verket sitt på trykk over tid og publikum får tid til å oppdage serien, forklarer Løkling.

Utvikling og kusking
Historien om hvordan Øverli debuterte med parodier i Fantomet og fortsatte i Pyton er blitt fortalt flere ganger før, men det kan være nødvendig å minne om han ikke var noen gryteklar suksess fra første tusjestrøk. For å utvikle en serieskaper er det nødvendig at han har et forum der en kan prøve og feile, samtidig som han eller hun faktisk blir publisert underveis.

– Noen serieskapere jobber og utvikler seg best på egen hånd, før det plutselig løsner og de endelig sitter på en suksess – slik som Frode og Martin Kellerman; hans serier om Kripos-Kåre i norsk Pyton syntes jeg sugde hardt. Men så dukket plutselig Rocky ut av hodet hans uten særlig kusking og redaksjonell inngripen, og fungerte vanvittig bra. Andre bør kuskes i større grad, det vil si at jeg etter fattig evne prøver å peke på hva de gjør riktig og galt, selv om enkelte er umulig å diskutere med så fort streken er kommet ned på papiret. Denne prosessen ligger nærmere slik forlagene jobber med forfattere, der redaktørene har flere gjennomganger av manus før utgivelse. Flere av våre etablerte serieskapere lager skisser slik at jeg kan velge hva jeg vil ha og foreslå endringer. Men de eneste gangene jeg inngår i en dialog med Frode er når vi snakker om forsidene til Pondus. Da sier jeg hva jeg synes er den mest sprelske situasjonen i bladet, og hvordan jeg tror den situasjonen kan forstørres og forsterkes, forklarer Løkling.

Han tror også serieskapere har godt av å bli publisert før de strengt tatt er modne for det. Det kan fungere både som en lærepenge og motivasjonsfaktor, og gi større innsikt i hva som kreves av en god tegneserie.

– Flere serieskapere tror ofte de er ferdig utviklet, og derfor er det fristende å sette dem på trykk for å gi dem en leksjon. Det viser seg at de ofte oppfatter serien på et annet vis når de ser den på trykk, når den har vært gjennom et profesjonelt trykkeri ser de sine egne feil på et vis de ikke gjør når de legger ut skissene hjemme på skrivebordet. Ser de serien sin i et blad som folk faktisk betaler for er det lettere å se det amatørmessige, men det er også en veldig god skole å få leke med de store gutta på den måten.
Og slik fortsetter Bladkompaniet talentutviklingen i sine hefter. På samme måte som hiphop-artister debuterer som gjester på mer kjente artisters album, har Lars Lauviks Eon og Torbjørn Liens Kollektivet seilt opp under vingene til Pondus og Nemi til albumopplag på 10.000-15.000 eksemplarer. Mens Smult er blitt et viktig drivhus for nye talenter.

– Pondus er veldig viktig for Bladkompaniet, det kan enhver idiot med lommekalkulator regne ut. Det er for eksempel lite trolig at Smult hadde eksistert uten Pondus, sier Løkling.

– Samtidig er vel troen på at det er et poeng å gi ut et blad som Smult viktig, for det ligger jo tross alt et håp og ønske om at det skal føre til nye suksesser? spør Strand.

– Helt klart, og Smult har allerede gitt oss utrolig interessante navn som Karstein Volle og Mads Eriksen, for å ta to eksempler. De kom rett fra skrivebordsskuffen og var helt konge, og kanskje en gang i framtida kan Eriksen selge veldig mye. Men her har vi har akkurat begynt på veien og vet intet om det er en gryte med gull ved enden av regnbuen eller ikke. Det kan være en lang prosess å utvikle en suksess.

Flere om beinet
Denne prosessen kan være uvant for etablerte bokforlag som kan lokkes til norske tegneserier som følge av suksessen til Pondus og Nemi. Cappelen forsøkte å overta Nemi, men ble ”slått” av Egmont Serieforlaget, mens Kagge Forlag og Schibsted Forlag også har gitt ut ambisiøse serier som Jeg, Arne Næss av Ola Hegdal og Tore Strand Olsen og Streng, men urettferdig av Karine Haaland.

– Det er mange som ikke har fått med seg at Pondus: Andre omgang var fjorårets bestselgende skjønnlitterære utgivelse med et opplag på 41.000 eksemplarer. Jeg tror mange av de etablerte serieskaperne har utløst potensialet sitt, og at vi kjenner tilhørigheten og lojaliteten deres i forhold til forlag. Kommer de med noe nytt er jeg ikke redd for at det ikke fanges opp, men jeg er mer bekymret for den 20-25 år gamle Frode Øverli eller Lise Myhre. Det er der vi må følge veldig godt med i timen og ikke kaste den brune konvolutten som er stemplet på Fagernes eller Snåsa. Det går mye på magefølelse og første gang folk sender inn ser det gjerne ikke så bra ut. Da Frode sendte inn til Fantomet var det halvbra serier, og ingen kunne vite at han skulle bli Norges skjønnlitterære bestselger i 2002. Det er derfor det er så viktig å følge med, men vi har ikke så mye annet enn magefølelsen og et par åpne øyne å hjelpe oss med, sier Løkling.

Bladkompaniet har registrert at aktørene på seriemarkedet er blitt flere der forlaget tidligere har kunnet trikse med ballen i fred og ro.

– Det viktige nå blir å være forlaget folk vil til, som det er naturlig å adressere konvolutten med skjelvende fingre når du skal sende inn for første gang. Da må en markere seg i media, la produktene tale for seg og la talentene få prøve seg, mener Løkling.

– Faren er at de nye forlagene har urealistiske forestillinger om en seriesatsing kan føre med seg. Satser de på halvbra serier som ikke selger som forventet er de raskt ute av bransjen igjen, tror Strand.

– Etter det jeg forstår ble Jeg, Arne Næss en suksess for Kagge Forlag og når Hegdal og Strand Olsen kommer med Blått blod på Schibsted er det en interessant trend som både er skremmende og utfordrende for oss. Jeg tror en større interesse for tegneserier fra de etablerte forlagene kan føre til bredere interesse blant publikum, og der tror jeg det er mye å hente, sier Løkling.

Strand gir utfordringen videre til Norsk kulturråd, som har vært viktig med sin støtte til norske stripe- og hefteserier. Nå bør støtten henges på de større bokutgivelsene også.

– I det ”pirate” næringsliv er det ikke så lett å selge inn de dyreste løsningene til mennene med stygge dresser. Du vet at du før eller siden må forklare dine valg, og da hjelper det godt dersom du har en støtteordning for kvalitet, sier Løkling.

Inspirasjonskilde
Faren er at Pondus blir en hemsko for videre utvikling i norske serier, og at vi oversvømmes av en flodbølge stripeserier om to kompiser som snakker skit langs bardisken.

– Jeg sier ofte til unge serieskapere at de skal se nøye på forbildene sine, prøv til en viss grad å kopiere dem, men unngå å bli en ”rip-off”. Du må gjøre som Prince i musikken, han tok en rekke påvirkningskilder og musikkstiler, kjørte de gjennom hodet sitt, snurret på sveiven og så kom en unik blanding ut. Serieskapere må la seg inspirere hemningsløst, men det som kommer ut gjennom hånden må være deres eget produkt. Knut Nærum har sagt at han elsker Pondus, men at den samtidig har gjort ubotelig skade for norske tegneserier. Etter Pondus skal alle norske unggutter lage serier om to kompiser som sitter på bar og slenger dårlige meldinger. Jeg stønner høyt hver gang jeg får inn en slik serie, sukker Løkling.

I dag er det vanskelig å huske at det var en stor risiko å satse på norske tegneserier og at Pondus skulle selge i egne utgivelser. Vendepunktet kom med albumet Alt for Norge i 1998.

– Det solgte bra og fikk god medieoppmerksomhet. Det smalt faktisk skikkelig, selv om et salg på 10.000 ikke virker så imponerende i dag var det revolusjonerende i 1998, sier Strand.

Så nå er det vel bare å forberede seg på et skred av Pondus-suvenirer og svindeleffekter? Eller er Frode Øverli en norsk Bill Watterson, som bare selger seg med i form av enkelte kalendere og t-skjorter?

– Vi har fått tilbud om å være med på å lage alt fra teaterstykker, filmer og tv-serier til alle slags effekter, så pågangen er bra. Samtidig har det en viss preventiv effekt når vi svarer nei på det aller meste. Det er ikke like bevisst som Bill Watterson, vi har ingen prinsipielle motforestillinger, men tror det vil begrense seriens livsløp dersom vi sliter den ut og forsimpler serien med fjas, reklame og sellouteffekter. Film eller teater må skje når Frode har tid til å engasjere seg så sterkt at det blir bra nok, forklarer Strand.

– Aldri med andre ord! konstaterer Løkling.

Opprinnelig publisert i TEGN/Bild&Bubbla i 2003.

Jeg feirer den åttende Pondus-boka, 8. divisjon, med å anmelde de sju første. Og hvorfor er serien blitt så populær? Fordi den tar temperaturen på den norske folkesjela.

Frode Øverli
Pondus: Første omgang
Bladkompaniet 2001
5/6

Som en norsk Nick Hornby tar Frode Øverli den norske gjennomsnittsmannen på kornet gjennom den fotballgale bussjåføren Pondus og hans bestevenn; den mislykkete jentefuten Jokke. Fotballidioten som må tøye ut etter tippekampen og den arbeidssky kameraten som gruer seg til å våkne opp om morgenen. Pondus”handler enkelt sagt om fotball, hardrock, Pizza Grandiosa og den evige forskjellen mellom kvinner og menn.

Frode Øverli fikk sin opplæring under grisevitsregimet i Pyton på 1980-tallet. Med Pondus tok han med seg Pyton-frekkheten, tonet ned pubertetshumoren og gjorde serien mer voksen – basert på eget liv og interesser. Ut med siamesiske tvillinger, kviser og avføring – inn med Liverpool, AC/DC og norsk gjennomsnittsliv. Resultatet ble en stripeserie som både var personlig, umiddelbar gjenkjennbar og passelig frekk – det er godt mulig Øverli har myst en del mot Bud Graces Ernie, kanskje den serien som i tone minner mest om Pondus.

Første omgang samler Pondus-stripene fra starten, og det er morsomt å se hvordan serien har utviklet seg. De tidligste Pondus-stripene har aldri vært samlet i albumform i Norge (men i to album i Danmark), og selv om premissene har vært de samme har serien klart utviklet seg. I begynnelsen var Pondus og Jokke slett ikke så ulike, men i løpet av kort tid spisset Øverli serien betraktelig: Pondus blir enda mer fotballidiot, Jokke blir mer desperat – ja til og med hunden Bjarne blir dummere.

Vendepunktet er Jokkes forhold til bardamen Turid-Laila. I starten er han ustoppelig i sitt ønske om å oppnå Turid-Lailas gunst, men med tiden innser Jokke at hun henger for høyt. Han avtaler en blind date, noe som ender med et stevnemøte med en to meter høy, enøyd, tatovert dundre med dårlige tenner og hår på brystet. Det hele ender med at Jokke hiver seg foran bussen for å unnslippe, og vender tilbake til Turid-Laila. Men når hun får seg kjæreste går Jokke i kloster, men gir raskt opp når han innser at det ikke er noen nonner der.

Etter klosteroppholdet er Jokke plutselig en annen, og en endeløs odyssé fra den ene stygge damen til den andre overtar. Pondus blir en anelse mer anonym, mens Jokke blir seriens antihelt og hovedperson. Som Carl Barks’ Donald er Jokke alltid på jakt etter suksess, men der Donald jakter etter karriere og penger, jakter Jokke på damer. Og som Donald, ender Jokke alltid med svarteper.

Det er enkelt å kritisere Øverli. Jokkes kvinnesyn er hinsides diskriminerende, og ingen kan tegne stygge kvinnfolk som Øverli. Pondus på sin side lider av alvorlig homofobi; sønnen Påsan klarer å presse faren for penger ved å true med å begynne med rytmisk sportsgymnastikk, og Pondus takker Gud for at sønnen kommer hjem med melding fordi han sniktittet på jentene i gymgarderoben. Men du skal være stokk dum for å ikke se at dette er typisk menneskelige trekk: Pondus og Jokke er langt fra ufeilbarlige – og det er nettopp derfor vi elsker dem.

Først og fremst er Pondus passe frekk og folkelig humor – fortalt med ypperlig dramaturgi og en sjelden god sans for timing. I det siste har Øverli gjentatt seg selv en del, men denne samlingen med Pondus’ dannelsestid vil ruve i lang tid. Eller som Pondus og Jokke sier det: Klassiker!

Frode Øverli
Pondus: Andre omgang
Bladkompaniet 2002
6/6

Et erketypisk Pondus-øyeblikk: En mannevond biker med skinnvest, hestehale og solbriller freser av sinne: «Han ligger i koma ennå! Han som tatoverte meg!». Jokke og Pondus klarer ikke å holde smilebåndet i sjakk da de får se bikerens ferske «born to be gay»-tatovering, men klarer å ro seg unna: «Vi er brødre med genetisk feil. ‘Det er lov å være blid’-syndromet», lyver de. Frode Øverli viser med Pondus at «det er lov å være blid» ikke er et gen, men et høyst smittsomt virus.

For med Pondus har Øverli skapt en avisserie som både er frekk og familievennlig – og som konstant gjør narr av homofile, feminister, stygge damer, alkoholikere, intellektuelle, kunstnere og lignende. Uten at noen blir provosert.

Jeg har ventet lenge på at noen forurettede surpomper skal «ta» Øverli for hans homofobi og tvilsomme kvinnesyn, men intet skjer. Alle synes det er like morsomt når Dundreklubbens Tubaorkester stormer inn i bussen til stakkars Pondus. Hemmeligheten ligger i hovedpersonene: Den desperate og arbeidsledige ungkaren Jokke og fotballidioten og familiefaren Pondus. Disse to er så elskelig idiotiske at du tilgir dem alt de måtte finne på, og samtidig er det klinkende klart at det er disse to Øverli gjør aller mest narr av.

Der Øverlis første boksamling til dels var preget av famling for å finne uttrykket, og han i senere striper har gått tematisk noe i ring, viser Andre omgang en humoristisk mester i arbeid. I disse stripene har serien vokst av seg barnesykdommene, og Øverli viser seg fram som et oppkomme av ideer, knakende gode poenger, fargerike bifigurer og solid dramaturgi.

Skal vi trekke de store linjene har han kanskje ikke varmen til Bill Wattersons Tommy og Tigern, livsfilosofien til Charles Schulz’ Knøttene eller den politiske snerten fra Walt Kellys Pogo. Men når det kommer til gapskratt, frekkhet og humoristisk timing er Frode Øverli helt i verdenstoppen.

Der serier som Arne And, Rocky og Nemi presenterer én del av den skandinaviske folkesjela, er Pondus den skandinaviske mann i et nøtteskall: En som er mest opptatt av fotball, øl og damer – i den rekkefølgen.

Eller rettere sagt; Jokke og Pondus er våre mørke alter egoer – med Tourettes syndrom. De sier og gjør det vi innerst inne har aller mest lyst til, som da Pondus forteller venninna han ikke har sett på 15 år: «Du er den samme sjøl! Like stygg og irriterende som den gang». Eller når Jokke på date går med på at det finnes fellestrekk mellom folkemusikk fra hele kloden: «Klart jeg vet det. Det meste låter dynge». Men de får da også føle konsekvensene på kroppen, som da Jokke etter nok et one night-stand i fortvilelse utbryter «Måtte Gud se til at jeg aldri møter det monsteret igjen!» – mens «monsteret» fortsatt ligger ved siden av.

I en stripe mislykkes Jokke i å sjekke opp en intellektuell berte fordi han bare har lest Morgan Kane. Berta beskriver forfatteren Dustajevsky slik: «Romanen er som et filter til å sile ut grums fra våre egne trivielle liv». Slik også med Frode Øverli, men nå har jeg intellektualisert nok til å fortjene en solid dose kokos fra Pondus. Unnskyld! Au!

Frode Øverli
Pondus: Hat trick
Bladkompaniet 2003
5/6

Tidspunktet da Frode Øverlis stripeserie Pondus virkelig fant formen kan nøyaktig tidfestes. I Første omgang sikler antihelten Jokke uavbrutt etter bardamen Turid-Laila, og ender med å gå i kloster fordi han ikke får henne. Da Jokke bryter sølibatet og ender opp i en endeløs jakt på det ene styggere kvinnemennesket etter det andre, signaliserte det samtidig at Øverli hadde funnet sin gullformel spunnet rundt en desperat og patetisk arbeidsledig og hans fotballgale kompis, familiefaren og bussjåføren Pondus.

I Andre omgang konsoliderte Øverli universet rundt Pondus og Jokke, introduserte og utviklet flere sterke bifigurer og viste seg frem som en mester av frekk humor og presis timing. Den andre Pondus-samlingen står igjen som et klart høydepunkt innen norske avisserier.

Når turen nå er kommet til samling nummer tre møter vi en serieskaper som har funnet sin stil og er fornøyd med den. Hat trick er profesjonell til fingerspissene, turnerer mesterlig sine figurer, kjenner sitt publikum og vet hva det vil ha. Samtidig er det ikke til å komme fra at dette samtidig fører til at serien til tider blir forutsigbar og i stadig større grad vender tilbake til de samme temaene i stadig mindre sirkelbevegelser. Øverli flyter i større grad på rutine og gamle triks, og resultatet blir som Manchester United (en dødelig fornærmelse overfor Øverli): En proff og nesten uslåelig maskin som alltid skal være bra – men som nettopp av den grunn kan bli kjedelig i lengden.

Ikke dermed sagt at Hat trick er dårlig, langt derifra – Øverli er fortsatt et oppkomme av skrudd humor, absurde situasjoner og herlige figurer. Men samtidig byr stripene på færre overraskelser og originale innfall, mens Jokkes mislykkede sjekkehistorier og Günters stadige perversjoner står i fare for å bli trettende i lengden.

Heldigvis har Øverli siden gjort mye for å bryte ut av det rutinepregede mønsteret som antydes her, og har igjen introdusert nye figurer og retninger. Hat trick er ikke en bok du trenger om du ikke allerede elsker de to første bøkene, men med et samlet opplag på 80.000 eksemplarer på forgjengerne er det mange der ute som kan glede seg over en ny herlig dose med Norges mest populære bussjåfør.

Frode Øverli
Frode Øverli: Flat firer
Schibsted Forlagene 2004
6/6

Frode Øverlis Pondus-bøker er akkurat som albumene til metalbandet Korn. Etter et nyskapende og banebrytende album kommer hvileskjæret der ideene gjentas – før skaperkraften igjen springer ut i neste forsøk.

Fjorårets Pondus: Hat trick fløt på rutinen og gamle triks etter blinkskuddet Andre omgang, mens Øverli nå igjen slipper kreativiteten løs i Flat firer. Han lar ikke figurene utvikle seg like raskt som i den legendariske amerikanske avisserien Gasolin Alley – der figurene ble eldre i samme takt som leserne. Men Øverli tjener stort på å bryte stripeseriens konvensjoner, der universet helst bør holde status quo og figurene forblir de samme for å holde på populariteten.

For Pondus’ verden lever og puster: Beate går ut av mammapermisjon og tilbake til sykepleierjobben, mens Sneipen begynner i barnehage. Jokke begynner så smått å vurdere å avslutte det høyst ufrivillige samboerskapet med moren og hennes tyske kjæreste Günther. Påsan når puberteten og oppdager jenter, tobakk og mobiltelefoner, og egentlig er det bare fotballidioten Pondus som står på stedet hvil utviklingsmessig. Det er slik vi vil ha det; et fast holdepunkt i en gal verden. Det hjelper også at streken er i stadig utvikling, og Øverli boltrer seg spesielt i de fargerike søndagsseriene.

Flat firer slippes i et rekordopplag på 40.000 eksemplarer, noe som slår sommerens rekord da Øverlis Riskhospitalet-samling ble utgitt i et opplag på 32.000. Det mest oppsiktsvekkende er ikke at Øverli er blitt en årviss skjønnlitterær bestselger og kritikeryndling, det virkelig store er at dette tross alt er resirkulert stoff. Stripene publiseres først i dagsavisene, for så å samles i månedsheftet i et opplag på 110.000 eksemplarer. Først etter dette ender seriene i luksusutgave mellom to permer, og da er det ikke til å unngå at mange kjøper velbrukt vare.

Heldigvis er Pondus både som den ypperste vin og en duggfrisk øl. Frekk og varm humor som smaker like godt om den er vellagret eller ferskvare.

Frode Øverli
Pondus: Fem rette
Schibsted Forlagene 2005
5/6

Én stripe i denne femte Pondus-boken gir en fin forklaring på Frode Øverlis suksess. Jokke slapper av hjemme i sengen. Leeds- og Kiss-plakatene henger trygt på veggen, mens han ellers er omgitt av tomme ølbokser, pizzakartonger og siste nummer av Cats. Likevel er ikke Jokke fornøyd. Han kjeder seg. ”Livet mitt skriker etter forandring,” tenker han og skrider til verket: Han snur seg i sengen. Et enkelt grep, men det gir i det minste ham et nytt perspektiv på livet.

Slik er Frode Øverli også. Han blir aldri fornøyd med tingenes stillstand, men lar sitt univers gå gjennom den ene etter den andre forandringen. Kort etter at Jokke snur seg i sengen, bestemmer han seg også for å flytte hjemmefra. Dette er et radikalt valg i en konservativ tegneserieverden. Kan du se for deg at Bill Watterson lot Tommy flytte hjemmefra? At Billy dimmer fra militæret? At Baltus blir voksen? Stripeserier er det trygge og faste holdepunktet i avislesernes liv, og det oppmuntres sjelden til endringer.

Øverli er en rastløs sjel i forhold, men i begynnelsen av denne stripesamlingen lider vitsene hans av en viss stagnasjon. Serien preges av resirkulerte ideer om sjekking og fotball, men akkurat idet du tror fantasien har tatt perm rammes Øverli igjen av denne rastløsheten. Han sender Pondus og Jokke på helsestudio, Jokke legger an pornosmultring og flytter hjemmefra, Påsan begynner å flørte med jentene, Turid-Laila blir motvillig samboer med Jokke, en buktaler dukker opp som ny stamgjest i baren og den inkompetente legen Deo von Dinky fra Riskhospitalet dukker opp som vikar på sykehuset til Beate.

Alle ideene funker ikke like bra: Buktaleren er ikke spesielt morsom og flørtingen mellom Påsan og Hanna blir sørgelig underspilt. Samtidig bygger Øverli opp til de virkelig store endringene som følger i neste bok.

Der Øverli er i stadig utvikling, er det nå på tide å etterlyse utvikling i presentasjonen av seriene hans. For her begynner manglene å bli irriterende. Hvorfor trykkes stripene fortsatt i svart/hvitt når vi får dem i farger i både blad og avis? Dette spolerer igjen kronologien, siden søndagsseriene samles i fargebolker istedenfor fortløpende sammen med stripene. Det er bare irriterende når Jokke plutselig er på husjakt igjen, bare sider etter at han finner sin første hybel. Og hvor blir det av de lange Pondus-seriene fra juleheftene og bladene? Fraværet av disse blir bare mer og mer plagsomt når vi går glipp av viktige historier om Jokkes pappa for eksempel.

Når alt dette er sagt, blir det bare tydeligere hvordan Pondus har utviklet seg til en helnorsk variant av The Simpsons. Begge gir det samme karikerte vrengebildet av henholdsvis den norske og amerikanske folkesjelen, bare erstatt Lisas feminine snusfornuft og sosiale bevissthet med Jokkes hedonistiske og overmaskuline livsnyting.

Frode Øverli
Pondus 0–6
Schibsted Forlagene 2006
4/6

Norske tegneseriebøker er blitt ”big business”. Denne uken setter Frode Øverli igjen rekord med et førsteopplag på 70.000 eksemplarer av den sjette Pondus-boken, og konkurrentene følger som perler på en snor: Lise Myhres tredje Nemi-bok, andreboken med Lars Lauviks Eon og Martin Kellermans Rocky, samt debutene til Tomas Drefvelins Rex Rudi og Torbjørn Liens Kollektivet. Det er nesten uvirkelig, spesielt når det i 2000 ble regnet som dristig å lansere Pondus i eget månedsblad.

Samtidig er disse høstbøkene i ferd med å bli like rituelle og forutsigbare som juleheftene. En ny dose kronologiske samlinger av stripeserier de ivrigste alt har lest to ganger, i avis og månedshefte, med en innpakning som til tider er vel trofast mot etablerte tradisjoner.

Hvorfor er ikke Pondus-bøkene i 100 prosent farger, og hvorfor roter man i kronologien? Ved å samle søndagssidene i egne bolker og overse de lengre historiene, roter forlaget til Frode Øverlis prosjekt. Det blir uforståelig når Jokke plutselig åpner bruktsjappe med faren sin, når både historien og bifiguren ble introdusert i serier som ikke er i bøkene. Øverli er i starten både uinspirert og i reprisemodus, og dermed ender 0–6 opp som den svakeste Pondus-boken. Heldigvis gjenfinner han formen da han gir Jokke kjæreste mot slutten, et dristig grep som viser at han tør å bevege seg der andre står stille.

Frode Øverli
Pondus: Sju lange og sju breie
Egmont Serieforlaget 2007
5/6

Frode Øverli er ikke helt på høyde med Jo Nesbø og Anne B. Ragde, men den sjuende Pondus-boken vil garantert bli en av årets bestselgere. Siden fjorårets 0-6 har serien gått fra Schibsted til Egmont, men det er null endringer i innpakning. Isteden planlegger Egmont i 2008 å snu bunken i enda en bokserie, der absolutt alt Pondus-materiale presenteres kronologisk fra starten. Klarer du ikke å vente, gjør disse samlingene av dagsstriper og søndagsserier fortsatt nytten.

Lest overfladisk tråkker Øverli rundt i egne fotspor, med stadige gjentakelser av velbrukte poenger om stygge damer, traumatisk sjekking, panisk homofobi, rustne oldboys-spillere og lunt familieliv, men Pondus er i stadig utvikling.

I starten er Jokke og Camillas samboerskap eneste nyvinning, men så løsner det: Camilla blir gravid, Påsan kommer i puberteten og starter band, og sannelig begynner ikke Sneipen, tøffelhelten Harold og de patetiske bussjåførene Ivar og Hugo også å leve sine egne liv. Slik viser Øverli at det ofte er lurest å skynde seg langsomt, og i fravær av gode norske såpe- og komiserier gir Pondus oss det mest underholdende, allmenne og varige tidsbildet av familie- og ungkarsliv i Norge på 1990- og 2000-tallet.

Alle anmeldelsene har opprinnelig stått på trykk i Bergens Tidende.