Jeg har tidligere kåret 2009s ti beste r&b-album og ti beste reggaeartister. Når jeg avslutter med å oppsummere hiphopåret 2009 må vi opp i 20 artister for å komme i mål.

Som i reggae handler det ikke så mye om album og singler i hiphopverdenen, men man er nødt til å manøvrere i en stri strøm av offisielle studioalbum, enkeltlåter, mixtapes, gatealbum og til og med uoffisielle album som artisten selv ikke vet om. Men det slippes fortsatt album, så jeg holder meg i hovedsak til dem. Og 2009 var et bra hiphop-år.

1. Gucci Mane
Gucci Mane eide 2009 på samme måte som Lil Wayne kontrollerte 2007 uten en gang å gi ut noe offisielt album. Jeg har snappet opp over 200 Gucci-låter i 2009, og da studioalbumet The State vs Radric Davis omsider dukket opp på tampen av året hadde Atlanta-rapperen sluppet fire – 4! – strålende mixtapes på rappen som oppvarming: The Movie 3-D: The Burrprint, The Cold War: Brrrussia, The Cold War: Grrreat Britain og The Cold War: Gucciamerica (de tre siste attpåtil sluppet samme dag). En maktdemonstrasjon uten like, og da har jeg ikke en gang regnet med alle gjesteversene. Det eneste som manglet var en crossoverhit à la Lil Waynes “Lollipop”, for det maktet ikke Gucci, selv om han prøvde med “Spotlight”. Kongen av idiotrappen (sitat: Dagbladet), evt. mongorappen (sitat: Lars Vaular). Burr!

2. G-Side: Huntsville International
Det beste i livet er gratis, og Alabama-duoen G-Side befestet sin stilling hos bloggerne og alle andre som fulgte med i 2009, især med dette utrolig gode album til gratis nedlasting. Kort sagt: Den mest lovende hiphopduoen siden OutKast dukket opp midt på 1990-tallet.

3. Raekwon: Only Built 4 Cuban Linx Pt. II
Jeg startet for alvor min karriere som plateanmelder (i Klassekampen) med Raekwons 1995-mesterverk Only Built 4 Cuban Linx…, som jeg da kalte gangstarappens svar på Sergio Leones Once Upon A Time In America. Kanskje var det mer presist med Gudfaren, for her kommer gangstarappens svar på Gudfaren II. Det beste oppfølgeralbumet innen hiphop noensinne, når vi egentlig hadde gitt opp håpet.

4. Drake: So Far Gone (mixtape)
Strømmen av mixtapes er både en glede og en forbannelse for ferske og sultne rappere. På den ene siden er det en snarvei til suksess og oppmerksomhet, men samtidig er publikums sult på det nye og utålmodighet så sterk at mange har mistet dampen når det offisielle albumet omsider kommer. Både OJ Da Juiceman og Wale har merket dette på kroppen, og Drake har faktisk ennå ikke albumdebutert. Når det er sagt, er oppmerksomheten rundt canadieren høyst fortjent, der han genspleiser hiphop og r&b så dyktig at du ikke ser noen sømmer. So Far Gone ble sluppet offisielt som en voksen EP høsten 2009, men spor for all del opp den originale mixtapen.

5. Lil Boosie: SuperBad
Hiphops mest slitsomme stemme ga oss en av 2009s mest personlige, innholdsrike og mest fascinerende album. Han høres ut som negler som skraper på en tavle, men sammen med iskald produksjon, kreative videoer og en bra miks av selvinnsikt og selvskryt henger det likevel sammen.

6. Pill: 4180: The Prescription og 4075: The Refill (mixtapes)
De siste årene har mixtapes tatt steget opp av undergrunnen, og rappere uten platekontrakt risikerer nå å bli omtalt og anmeldt i alt fra The New Yorker til New York Times. I 2009 var Pill den skarpeste nykommeren i dette gamet (Drake har faktisk vært med oss siden 2006), med to mixtapes med intelligent, original og innholdsrik gangstarap.

7. UGK: UGK 4 Life
Etter Geto Boys, 2 Live Crew og OutKast er nok Texas-duoen UGK den mest innflytelsesrike sørstatsgruppa innen hiphop, som i 2007 ble rammet av tragedie da Pimp C døde. Dette albumet ble et høyst verdig testament, og setter punktum for en svært helhetlig og imponerende diskografi som strekker seg helt tilbake til 1992.

8. Three 6 Mafia
Vi fikk ikke noe nytt album fra Memphis’ stolthet i 2009, men hva gjorde vel det når medlemmene var så aktive på hver sin kant? Juicy Js soloplate Hustle Till I Die vant den interne kampen, et hestehode foran DJ Pauls Scale-A-Ton. Men det stoppet ikke der. Vi fikk også Project Pats Real Recognize Real, den strålende Juicy J/Pat-mixtapen Play Me Sum Pimpin Mane Pt. 2, mens Juicy også rakk å introdere V-Slash for verden (se video).

9. Killer Mike: Underground Atlanta
OutKasts gamle kompis (“The Whole World”) har gurustatus i hjembyen Atlanta, og på dette dobbeltalbumet samlet han hele byen – med unntak av OutKast og Cee-Lo. Et glimrende innføringskurs i hva som skjer i en av USAs viktigste hiphopbyer: B.o.B, Grip Plyaz, Khujo Goodie, OJ Da Juiceman, Pastor Troy, Pill, S.L. Jones, Soulja Boy, Travis Porter og så videre, og så videre.

10. Z-Ro
Ved siden av Scarface er Z-Ro den store helten i Houston, og i 2009 slapp han den doble mixtapen Cocaine, en Greatest Hits-samling, mixtapen Relvis Presley og albumet The Rain (sammen med Chill). Og i 2010 kan det se ut som det kommer et nytt album med Lil’ Flip, så her er det bare å henge seg på.

11. The Jacka: Tear Gas
Etter at hyphybølgen la seg, ble 2009 et litt stille år for hiphopscenen i Bay Area, California, med få nasjonale suksesser. Det kom ut flere ok album, men det klart beste sto The Jacka fra Mob Figaz for. Og med gjester fra hele distriktet (E-40, Andre Nickatina, Ap.9, Mistah F.A.B., J. Stalin og så videre) er dette det eneste Bay Area-albumet du må ha i år.

12. Zaytoven: Zaytown I og II (mixtapes)
Bølgen av trap-rap fra sørstatene har også sine nye produsenthelter, folk som Vaeda Boy V-12, Drumma Boy og Zaytoven. Sistnevnte er mannen bak de enkle synthblippene bak rappere som Gucci Mane og OJ Da Juiceman. På disse to mixtapene samles flere av hans største hits, men selv om dette er lyden av 2008 og 2009, må nok fyren lære seg noen nye triks om han skal holde ut. Men han viser vilje, og i 2010 kan vi forvente oss mer fra gruppa hans, The Eragance.

13. DJ Quick and Kurupt: BlaQKout
De klassiske California-rapperne hadde ikke noe strålende 2009. Vi venter fortsatt på Dr. Dres Detox, The Game overbeviste ikke, Snoop gikk på autopilot med Malice N Wonderland og Tha Dogg Pound overrasket heller ikke med That Was Then This Is Now. Men dette uventede samarbeidet mellom Dogg Pound-halvdel Kurupt og ringreven DJ Quick var en positiv overraskelse.

14. OJ Da Juiceman: The Otha Side of the Trap
Young Juice hadde en god boost da 2008 gikk over i 2009, men etter en strøm morsomme låter og gode mixtapes ble det bråstopp etter denne offisielle albumdebuten. Dette er typisk for mixtaperapperne, for da OJ Da Juiceman endelig slapp debutalbumet sitt hadde fansen en følelse av gammelt nytt. Låtene var gode de, men vi hadde allerede spilt dem ihjel. 2009 ble dermed en aldri så liten nedtur for Juiceman, som nok må komme opp med noen flere gimmicks enn “aye okay” hvis han skal holde seg i toppen.

15. Lil Wayne: No Ceilings (mixtape)
Etter et fantastisk 2008 gikk det litt i ball for Weezy i 2009, med brysomme dokumentarfilmer, slitsomme rockelåter og mye surr. Rebirth var et varslet antiklimaks, men i mellomtiden rakk han å slippe denne mixtapen. Ingen gitarer, gjester eller familiemedlemmer, bare spytting. Og det er slik jeg liker Lil Wayne.

16. J. Cole: The Warm Up (mixtape)
Dette supertalentet tråkker i fotsporene til Lupe Fiasco og Drake, og som forgjengerne ble han raskt omfavnet av Jay-Z (sjekk The Blueprint 3 for gjestevers). En strålende rapper, og denne mixtapen er forhåpentligvis bare oppvarmingen. La oss håpe Jay-Z lar ham få sjansen på Roc Nation.

17. L.E.$.: Settle 4 LE$ (The Fixtape)
Hiphop har alltid vært drevet framover av fansens sult etter å høre det nye, oppdage de nye stortalentene før røkla, og jeg er selvsagt intet unntak. Det er egentlig litt for tidlig til å si om L.E.$. fortjener en plass på topp 20, eller om han faktisk burde vært plassert mye høyere opp, men i skrivende stund er jeg begeistra. Før oktober hadde jeg ikke hørt om fyren, og denne mixtapen dukket først opp rett før julaften. Jeg vet faktisk null og niks om ham, bortsett fra at jeg liker hans tilbakelente “get high”-musikk som gir meg lyst til å cruise rundt i Houston-gatene i sakte tempo. Han må jo være fra Texas, eller? Han har i alle fall vokst opp med UGK, DJ Screw, Lil Keke og en solid dose californisk g-funk fra 90-tallet.

18. Freddie Gibbs: Midwestgangstaboxframecadillacmuzik (mixtape)
2009s andre store mixtaperapper viste at han var det beste som hadde kommet fra Gary, Indiana siden Michael Jackson, men dette sier nok mer om Gary enn om amerikansk hiphop. Gangstarapperen lener seg på storheter som OutKast og Lauryn Hill i innpakningen av sine låter, men musikalsk er det ennå ikke like visjonært. Men dette er uansett solid vare.

19. Waka Flocka Flame
Waka Flocka tok over rollen til OJ Da Juiceman i 2009, som Gucci Manes nærmeste allierte og hyppig brukt gjesterapper. En stri strøm av mixtapes og heftige enkeltlåter fikk oss til å glemme at karen trolig fikk sjansen fordi han er sønn av Gucci Manes manager, men fyren har teft for å plukke de rette instrumentalene og tilfører dem energi, heftige slagord og fengende refrenger. Og ifølge videosnuttene jeg har sett er det mayhem på Waka-konserter om dagen.

20. Rick Ross: Deeper Than Rap
Stakkars Rick Ross hadde sine problemer i 2009, med angrep fra 50 Cent og avsløringer av tvilsom fortid, men han reiste seg med dette albumet. Mye takket være produsentene J.U.S.T.I.C.E. League ble dette et av 2009s mest elegante hiphopalbum, selv om Ross selv var noe mindre autoritær enn på debuten. Etter umiddelbar skuffelse, vokste denne seg større med tiden.

Boblere: Lil B, Young Buck, Big K.R.I.T., Drumma Boy, The Pack, Young Dro, Betta Half, Keak Da Sneak, Mistah F.A.B., San Quinn, Soulja Boy, Yo Gotti, Tity Boi, Big Stack$$$, Nicki Minaj, Crooked I, Kristmas, Kevin Gates, Jay Electronica, Travis Porter, B.o.B, 6 Tre G, Freeway, Mata, Jackie Chain, Young Chris, eLZhi, Yelawolf.

Også godkjente album, men de er enten for ujevne eller så har de ikke fanget interessen tilstrekkelig til at jeg faktisk har hørt særlig på dem.

Jay-Z: The Blueprint 3

Slim Thug: Boss of All Bosses

Beanie Sigel: The Broad Street Bully

Clipse: Till the Casket Drops

50 Cent: Before I Self Destruct

Eminem: Relapse

Slaughterhouse: Slaughterhouse

Ettertanke etter fin anmeldelse i Aftenposten: Er det ikke litt trist at en 19-åring mener hiphop er dau som en sild, mens undertegnede 36-åring nesten finner mer glede enn noensinne i dagens hiphop?

Les Aftenpostens anmeldelse av Hiphop her (og her).

Hiphop føles nok død, hvis du bare forholder deg hva som selges på cd i Norge, hvilke musikkvideoer som slipper til på tv og hva som spilles på radio. Ellers hvis du foretrekker at hiphopen skal være lik i dag som i en mytisk gullalder, enten det var på 1980- eller 90-tallet. Jeg følte at hiphop lå for døden for drøye to år siden, men etter at jeg førtidspensjonerte meg som musikkanmelder i 2007 (og dermed slapp å forholde meg til hva som blir utgitt i Norge), og samtidig fikk mer tid til å følge med på mixtapes, blogger og den slags, fikk hiphopinteressen en ny vår.

Exhibit A: Hiphop lever. Huntsville International av G-Side. Last ned gratis her.

I 2009 har jeg hørt mer på Soulja Boy enn KRS-One og Public Enemy for å si det sånn, men de artistene jeg hører mest på er rappere som Gucci Mane, Lil Wayne, Drake, T.I., Young Jeezy, G-Side, OJ Da Juiceman, Nas, E-40, Keak Da Sneak, Scarface, Raekwon, Jay-Z, Masta Ace, Young Dro, Clipse, Big K.R.I.T., Rick Ross, Pill, Freddie Gibbs, Killer Mike, Young Buck, UGK, Ghostface Killah, Lupe Fiasco, Elzhi, Black Milk, Lil Boosie, Z-Ro, 50 Cent, Kanye West, Ludacris, J. Cole, L.E.$., Three 6 Mafia, Freeway, Royce Da 5′9”, Crooked I, 8Ball & MJG og så videre, og så videre.

Disse representerer kanskje ikke de fire elementer like sterkt alle sammen, men det er ingen grunn til å skrive nekrologer. Sjekk for all del ut mixtapene til DJ Giraffo (se link nedenfor), som fungerte som en sårt tiltrengt vitamininnsprøyting da jeg følte at hiphop lå på sotteseng for to år siden. Sannheten var derimot at det var jeg som hadde sluttet å følge med.

Exhibit B: Hiphop lever. 4075: The Refill av Pill. Last ned gratis her.

Hiphop – Graffiti, rap, breaking, dj-ing handler om hiphophistorien, og dveler dermed naturlig med gamle dager, men jeg har også tatt med både crunk, dirty south, mixtapes, Lil Wayne, Gucci Mane og Young Jeezy i boka. Ja, “hovedpersonen” i boka er jo faktisk T.I.-fan, så jeg har på ingen måte ønsket å skape noe inntrykk av at hiphopen er dau. Snarere tvertimot.

Bonus: Hiphopintelligensiaen i USA og Storbritannia diskuterer også om hiphopen er dau eller ikke. Les Sasha Frere-Jones i The New Yorker, Simon Reynolds i The Guardian og Brandon Soderberg. Les også Martin Bjørnersen i Morgenbladet.

Exhibit C: Hiphop lever: Giraffostyle 09: Fill It Up With Aye! av DJ Giraffo. Last ned her.

Exhibit D: Hiphop lever. Trippel dose Gucci Mane-mixtapes: Trilogien The Cold War ble sluppet samme dag tidligere i høst. Last ned gratis her.

Bare Coldplay solgte flere album enn Lil Wayne i USA i 2008. 2009 har derimot vært preget av fomlete rockeeksperimentering og altfor mange vers fra Camp Weezy.

I denne saken fra 730.no prøver jeg og flere med meg å si noe fornuftig om situasjonen. Morsomt: kort etter fikk jeg mail fra Amazon, med følgende opplysninger. Kommer Rebirth nå?

Dette sa jeg i alle fall:

- Lil Wayne ønsker utvilsomt å gjøre noe nytt og grensesprengende etter Tha Carter-suksessen, men forsøkene har så langt vært preget av hastverk og intellektuell latskap. De fleste rappere som prøver å gjøre rockelåter ender som regel bare opp med å legge døve støyrockgitarer oppå uinspirerte beats – og glemmer at en original idé og en catchy melodi og refreng er langt, langt viktigere. Her har ikke Lil Wayne vært noe unntak, dessverre. I tillegg er det liten tvil om at kvalitetskontrollen fra Camp Weezy har vært heller slapp det siste året. Det er blitt lekket så mange låter, mixtapes og gjestevers på nettet nå, at det smarteste Lil Wayne kan gjøre er å lukke seg inne på mansionen med pappkoppen sin og platene fra denne lista:

Har du lyst på min nye bok, Hiphop, men ikke lyst til å betale? Sjekk innom Kingsize.no og 730.no, eller hør på Goodshit Radio mandag 31. august kl. 22, hvor du kan bli én av de heldige som stikker av med et gratiseksemplar.

Kingsize.no har også skrevet en artikkel om boka, som opprinnelig sto på trykk i papirutgaven, og jeg tillater meg å stjele litt derifra.

“Hiphop – Graffiti, Rap, Breaking, DJ-ing er en ren faktabok, men skiller seg nok litt ut både språklig og innholdsmessig, selv om Holen har forsøkt å unngå at det blir alt for komplisert og ”kult”. Likevel er det nok ikke så mange andre barnebøker der ute som byr på både historien om crack og hva slags utstyr man trenger for å drive med graffiti. I tillegg til Holens skrivekunst, sprites sidene opp med flotte tegneserier og illustrasjoner fra den talentfulle illustratøren Mikael Noguchi, som virkelig har gjort sitt for å sette preg på boka.

Innholdsmessig tar Holen leserne med tilbake til hiphopens fødsel i Bronx på 1970-tallet, da DJ-ene var den viktige drivkraften, via graffiti og breakefeberen til 1980-tallet, og følger musikkens vei inn på hitlistene gjennom 1990- og 2000-tallet. Han fokuserer blant annet på DJ Kool Herc på 70-tallet, Run-DMC, Public Enemy, N.W.A. på 80-tallet, 2Pac og Eminem på 90-tallet og OutKast og sørstatsbølgen på 2000-tallet. I tillegg blir det dessuten et lite kapittel om den norske hiphop-historien, samt hiphopmote, beslektede musikksjangre og intervjuer med norske aktører som Tommy Tee, Tor Erik Hermansen i Stargate, Karpe Diem og graffitiveteranen Much.

- I dag er jo hiphop større enn noensinne, og samtidig som de eldste hiphophodene begynner å bli både 40 og 50 år gamle er det flere generasjoner som har vokst opp med at hiphop alltid har vært der. Da er det viktig å lære bort litt av hvor kulturen kommer fra, hva den har vært og hvor den går hen, sier Holen, som ikke ønsker å virke altfor belærende.

- Det er lett å bli bitter gammelmannshiphoper og lekse opp om hvor viktig det ikke er å glemme dansinga, malinga og pionerene nå som stadig nye og yngre rappere står i kø for å bli stjerner. Men samtidig er det viktig å være bevisst på historien, vite litt om hva hiphop var, hvor det kom fra og hvem som var de første og viktigste pionerene, og hvorfor de var det. Men det er vel så viktig å kurse seg litt opp om dagens nye stjerner, flere av dagens eldre hiphophoder har jo lenge vært skeptisk mot sørstatsrappere som Lil Wayne og T.I. for eksempel, på samme måte som de før der igjen var svært skeptiske til tidlige gangstarappere som N.W.A. for eksempel.”

Atlanta-rapperen Ludacris er booket til Quart. Tidlig på 2000-tallet frontet han og OutKast sørstatenes invasjon av hitlistene, men norske aviser var noe seine i avtrekkeren.

Da Ludacris debuterte med Incognegro i 2000, raskt gjenutgitt under tittelen Back for the First Time, gikk det norske musikkjournalister – meg selv inkludert – hus forbi. Dette burde ha endret seg da Word of Mouf gjorde Ludacris til verdensstjerne året etter, men overraskende nok var min egen anmeldelse fra Aftenposten den eneste jeg fant i avisarkivet Atekst.

Ludacris var den første rapperen som ble kronet til Kongen av sørstatene, og noe som i dag er vel så gjevt – om ikke bedre – enn Kongen av New York. Rivaliseringen er i alle fall hard, og i dag strever Luda litt med å holde følge med Lil Wayne, Young Jeezy og T.I. – for å nevne noen. Men fjorårets Theater of Mind er nok den sterkeste Luda-plata siden 2003s Chicken-N-Beer.

Her har jeg samlet mine Ludacris-anmeldelser, inkludert debuten til gruppa Disturbing Tha Peace.

Ludacris
Word of Mouf
Def Jam South/Universal 2001
5/6

OutKasts farligste konkurrent i kampen om hiphoptronen i sørstatene overbeviser.
En rapper trenger mengder med talent, karisma, humor og venner for å skille seg ut i hiphoprotteracet. Ludacris beviser sine kvaliteter etter bare et minutt: «My rap career goes back further than your fathers hairline/It’s Ludacris, I pack more nuts than Delta Airlines». Briljant!

Med debuten Back For The First Time la Ludacris grunnstenen i Def Jam South på egen hånd, og Word of Mouf blir utvilsomt en ny suksess. Musikken er overraskende variert, med hovedvekt på minimalistisk og tung sørstatsfunk. Dessverre trekkes helhetsinntrykket ned av noen samlebåndspregede låter, men dette er utvilsomt en mann for fremtiden. Høydepunkter:
«Coming 2 America», «Area Codes», «Rollout (My Business)».

Disturbing Tha Peace
Golden Grain
Def Jam South 2002
4/6

«Ludacris Presents» står det på omslaget, nesten like stort som gruppenavnet Disturbing Tha Peace. Og så sterk er appellen til den uhyre talentfulle Atlanta-rapperen Ludacris at han får sine ukjente kompiser til å debutere på sjetteplass på Billboard-lista.

Slår du gjennom som rapper i USA kan du gjøre akkurat som du vil, ser det ut som. Der Eminem, Nelly og Snoop Dogg har henholdsvis D-12, St. Lunatics og Doggy Style Allstars er Disturbing Tha Peace en broket forsamling av rappere – som nok alle har det felles at de har Ludacris som kompis.

Nå er Disturbing Tha Peace langt bedre enn Snoops halvhjertede forsøk nylig, noe som skyldes Ludacris’ egne bidrag og ikke minst stortalentet Shawnna – en kvinnelig rapper som klarer å stå side om side med både Luda og motormunnen Twista. Resten av gjengen, derimot, er ikke like imponerende. Men med bidrag fra Ludacris, Scarface, Too $hort og Twista blir dette ganske så underholdende for dirty south-fans, men resten bør vente på Worth The Weight – 2003-debutalbumet fra Shawnna. Det kan bli spennende! (2009-kommentar: Tity Boi fra Disturbing Tha Peace har også vist seg som en underholdende rapper, sjekk ut noen av hans mixtapes.)

Diverse artister
2 Fast 2 Furious Soundtrack
Def Jam South/Universal 2003
4/6

Sørstatene viser frem hestekreftene.
Dette er platen for deg som drømmer om å cruise gjennom sørstatene i en Ford Mustang, Ferrari eller Cadillac med tung hiphop dundrende ut gjennom vinduene. Def Jam South har satt sammen filmmusikken til John Singletons bilaction 2 Fast 2 Furious, og da får vi dirty south-hiphop og bilprat i lange baner.

Konseptet er mer gjennomført enn på lignende plater, men kanskje for gjennomført? Det er jo grenser hvor mye bilprat fra sørstatsrappere en orker å høre, og samlingen tøyer strikken langt. Er du fan eller nysgjerrig på dirty south-stilen, får du godbiter fra etablerte artister som Ludacris (med hiten “Act A Fool”), 8Ball og Dead Prez og kommende stjerneskudd som den kvinnelige motormunnen Shawnna og ikke minst New Yorks mixtapekonge Joe Budden og hans ”Pump It Up”. Dessverre slipper litt for mange folkevogner gjennom veikontrollen mot slutten av albumet.

Ludacris
Chicken-N-Beer
Def Jam South/Universal 2003
4/6

(2009-kommentar: I ettertid har jeg innsett at jeg var litt streng mot denne, og den balanserer nær en 5-er. Jeg forsvarer meg med at den føltes som en nedtur etter den mer umiddelbare Word of Mouf. Og utvalget av produsenter var jo solid, originalt, hjemmekjært og ikke minst variert.)

Skuffende fra sørstatskongen.
Det er gode dager for Ludacris. Han har solgt seks millioner album i USA, sørstatshiphop er i ferd med å erobre verden og med Chingy og hans ”Right Thurr”-suksess har Ludas plateselskap Disturbing Tha Peace fått en forrykende start. Men kanskje er det blitt for travelt for Atlanta-rapperen, for hans tredje soloalbum for Def Jam er blitt en nedtur.

Ludacris pøser fortsatt ut morsomme punchlines og originale rim med stor sikkerhet. Det blir kanskje for mange morsomheter og lite nytenkning, for han står til tider i fare for å tippe over fra rapper til stand up-komiker. Et annet problem er produksjonen, for med unntak av Kanye West og Erick Sermon har Ludacris valgt å bruke ganske ukjente sørstatsnavn – for å vise at han klarer seg uten superprodusenter. Men sannheten er nok heller at han hadde trengt noen gromlåter fra The Neptunes eller Timbaland for å få dette i havn. Ludacris er fortsatt en av bransjens morsomste rappere, men skaff deg heller forgjengerne.

Ludacris
The Red Light District
Def Jam South/Universal 2004
4/6

«Four albums in the can, and I’m still in the game», rapper Christopher «Ludacris» Bridges. Bare fire år er gått siden Atlanta-rapperen stormet frem i front for hiphopeksplosjonen fra sørstatene, men han er allerede i forsvarsposisjon.

Det er hardt å holde seg på toppen i rapbransjen, og Ludacris har mye å bevise og dårlig tid til å gjøre det. Vi har knapt rukket å fordøye fjorårets Chicken-N-Beer, og dessverre lider The Red Light District også av hastverk. Luda går kraftig ut fra start og serverer flere beintøffe låter, men sliter med kondisen og ideene over langdistansen. Det er solid vare, men ikke på høyden med hans to første album.

I dag dukker det opp nye mixtapes med rappere som Lil Wayne og Gucci Mane flere ganger i uka på nettet. Denne illegale platebransjen har fullstendig eksplodert de siste årene, og derfor børster jeg støv av min sak om fenomenet anno 2003.

Det skjer på siden av loven, men interessen og pr-verdien av ”mixtapes” er så stor at den amerikanske platebransjen ser gjennom fingrene med virksomheten. I Norge er dette et marginalt fenomen i vekst.

– Mixtapes er den klart beste måten å følge med på hva som skjer innen amerikansk hiphop. Du får spor fra kjente artister som ikke er på albumene deres, og du kan sjekke ut helt nye rappere. Men her i  Norge er det ikke mange som skjønner noe av det, sier den norske rapperen Kleen Cut.

Han har i noen år vært regnet som en av Norges mest lovende engelskspråklige rappere, men er fortsatt på jakt etter platekontrakt. Men siden Kleen Cut lager nye låter i høyt tempo og ble lei av å vente, har han i samarbeid med DJ Big Paulie gitt ut den 16 spor lange ”mixtapen” No. 1 Draft Pick. Kassettreferansen henger igjen fra før cd-alderen, men ”mixtapes” er uoffisielle plateutgivelser som innen spesielt hip hop har vokst til voldsomme dimensjoner. Som regel fronter en DJ utgivelsene, men det kan også – som i Kleen Cuts tilfelle – være en billig og effektiv måte for rappere å vise seg frem for publikum og plateselskap på. I USA betegnes mixtapes som ”radio for the streets”.

– Jeg hadde rett og slett veldig mange låter liggende, så siden holdbarhetsdatoen i hiphop raskt går ut var det bedre å gi dem ut på dette viset enn å bare kaste dem. Jeg fulgte mixtape-tradisjonen ved å mikse nye låter, fristiler og rapping over kjente beats, men det er ikke så mange som skjønner dette i Norge ennå. ”Hvorfor har du gitt ut en demo?” er en vanlig reaksjon.

Kleen Cut var den første norske rapperen med egen mixtape og er blitt fulgt opp av Andyboy, men flere norske DJ’er har svin på skogen. DJ Andy og Tommy Tee ga ut mixtapes allerede midt på 90-tallet, mens Hawk, DJ Fade, Paddywax, Big Paulie, bergenseren Teddy Touch og trønderske Blowup Productions alle har mikset CD-plater som selges i spesialforretninger. De to rapperne i Tungtvann har sågar gitt ut miksalbum med moderne reggae under navnet Raggabalder Riddim Rebels. Men salget av norske mixtapes oppgis overstiver ikke et par hundre eksemplarer.

Mixtapens hjemby
Mens mixtapes fortsatt er et marginalt fenomen i Norge, det blitt virkelig stort i USA. Det er vanskelig å vite hva platene faktisk selges, men de mest populære kan selge 50.000 eksemplarer. I New York, mixtapens hjemby, er fenomenet blitt en hel industri på siden av og i symbiose med den legale musikkindustrien.

– Mixtapes er blitt den viktigste måten å lansere nye navn på i New York, og Joe Budden er det heteste navnet akkurat nå. Før ham ga 50 Cent ut seks-sju offisielle mixtapes, og tar du med alle utgivelsene han har deltatt på kommer du opp i 20-30 utgivelser før han i det hele tatt albumdebuterte, forklarer Big Paulie.

Jay-Z, Notorious B.I.G., The Lox (sist sett i videoen til Jennifer Lopez’ ”Jenny From the Block”), Fabolous, Mase, Ja Rule, Noreaga, DMX og Cam’ron brukte alle mixtapes for å skape seg et navn, men ingen slår den eventyrlige suksessen til 50 Cent. Han er det mest ekstreme eksempelet på mixtape-industriens betydning, og et tegn på hvordan en populær mixtape kan legge grunnlaget for et eventyrlig platesalg. Før 50 Cent ga ut sin offisielle debut Get Rich or Die Tryin’ mettet han markedet med mixtapes, og skapte en voldsom ”buzz” rundt debuten. Dermed solgte debuten hele 872.000 eksemplarer i løpet av en uke i USA, og har bare fortsatt å selge. Nå har platen passert sju millioner på verdensbasis, med rundt fem millioner bare i USA.

– Mixtapes er inngangsdøren til hip hop. Dersom plateselskapene velger å satse på en ny artist, hører du ikke noe fra dem før singelen kommer ut. Dessuten er det flere artister som har gitt ut CD-plater med bare et par gode sanger, og det er nettopp slike ting som får folk til å slutte å kjøpe album. Rap forandrer seg så fort at når du endelig kommer med et album, er du allerede ute. Jeg følte at jeg måtte ta vare på den sjansen og gi musikk direkte til gatene, sier 50 Cent i et intervju med MTV.

Spontant og forgjengelig
Nettopp den høye hastigheten er en viktig fordel med mixtapes. DJ Kayslay kaller seg ”the drama king” og har spesialisert seg på å gi ut mixtapes der rappere flyr verbalt i tottene på hverandre, og hastigheten og intensiteten gir mixtape-utgivelsene et spontant, umiddelbart og forgjengelig preg – med en dynamikk du ikke finner i vanlig platebransje. Siden mixtape-industrien holder seg på siden av det lovlige, trenger heller ikke utgiverne bry seg om detaljer som å betale skatt eller søke om tillatelse for å bruke samples eller beats. Platene er også langt billigere enn offisielle album.

– Alt skjer veldig fort. En låt fra en mixtape kan fort bli spilt på radio og på klubbene, og plutselig har du en hit. Det handler om kredibilitet, og siden hiphop er en gatekultur bør artistene også komme fra gatene – det vil si mixtapes. Det er ikke så lurt å plutselig gi ut en singel uten at noen har hørt om deg før, slik vi for eksempel har sett med Christine og hennes ”Jenteinvasjon”, sier Big Paulie.

Mixtapes selges under disk i platebutikkene og fra skitne tepper på gatehjørnene, og de mest populære utgivelsene fra navn som DJ Clue, Kayslay og DJ Whoo Kid kan selge i titusener. Ikke så rart siden de ofte kan by på eksklusive låter fra stjerner, helt rykende ferske slagere og presenterer nye navn samtidig.

Platebransjens todelte syn
Men hvorfor slår ikke plateselskapene ned på disse utgivelsene, som utgjør en alvorlig konkurrent i forhold til deres albumsalg? Bransjen bekymret seg da de oppdaget at mixtapene innehold musikk av deres egne artister, men selv om frykten for svikt i platesalget fortsatt er til stede har selskapene innfunnet seg med at mixtapes gir en uvurderlig pr-effekt på gatenivå – noe ikke minst 50 Cents suksess viser. Christian Welsh er marketing assistant i plategiganten Universal og rapper i oslobandet Oslo Fluid, og har et todelt syn på mixtapes.

– Personlig liker jeg mixtapes, for det holder hip hop levende og gir artister uten platekontrakt en sjanse til å bli hørt. Samtidig forstår jeg bransjens bekymring i forhold til lover, regler og plateselskap. I Norge har plateselskapene en tradisjon med å slå ned på uregelmessigheter, og dersom mixtapes blir mer populært blir jeg ikke overrasket om noe skjer. I dag er det så lite at de norske selskapene knapt kjenner til det, men kanskje burde DJ-ene og plateselskapene samarbeide – siden det faktisk er i begges interesse, foreslår Welsh.

Mixtapens røtter går tilbake til tidlig på 70-tallet, da de var samlekassetter satt sammen av populære DJ-er eller opptak av DJ-sett. Ettertraktede kassetter fra DJ-giganter som Grandmaster Flash, DJ Kool Herc og Afrika Bambaataa kunne selge for opptil 120 dollar. I dag er ikke DJ-ens tekniske ferdigheter like viktig, selv om det selvsagt finnes mixtapes der dette fortsatt står i høysetet. For de mest populære DJ-ene er det viktigst med rette kontakter og et godt talentspeider-øre. Det første for å få med eksklusive spor fra etablerte stjerner, det andre for å oppdage og presentere morgendagens stjerner.

Offisielle mixtapes
Plateselskapene har selvsagt forsøkt å hive seg på trenden ved å gi ut offisielle mixtapes. Allerede i 1991 ga DJ-en Kid Capri ut albumet The Tape, mens Funkmaster Flex har gitt ut flere offisielle mixtapes. I år følger DJ Kayslay og DJ Whoo Kid opp med offisielle album, mens DJ Clue like godt har fått sin egen plateetikett, Desert Storm Records. Men foreløpig har ikke de offisielle utgivelsene klart å konkurrere på der mixtapes har sin styrke: Pris, tempo og den manglende respekten for platebransjens regler.

– Mase, Cam’ron, The Lox og DMX debuterte alle på mixtapes før de fikk platekontrakt. De ble rap-superstjerner og det er akkurat hva mixtapes byr på i dag – den neste bølgen med musikk, sier Jermaine Dupri i plateselskapet So So Def til MTV.

Utfordringen for mixtape-industrien er nå å ikke bli så stor at platebransjen ser seg nødt til å slå ned på fenomenet.

Legendariske mixtapes

DJ Tony Touch: Power Cypha Series (1996, 1997, 1999).
Hver kassett inneholdt 50 fristiler fra 50 forskjellige rappere, og de fungerer som en hip hop-”Hvem Hva Hvor” for året de kom ut. Fat Joe, Redman, Busta Rhymes og Eminem er blant deltagerne.

DJ Clue: The Professional og The Professional 2 (1998, 2000).
Funkmaster Flex var den første DJ’en som solgte en mixtape til gull (50.000 eksemplarer), men det var DJ Clue som virkelig befestet sjangerens kommersielle potensial. Han er, som tittelen lover, profesjonell.

Sway & King Tech feat. DJ Revolution: This or That (1999).
Mennene bak California-radioprogrammet Wake Up Show samlet fristiler fra Vest- og Østkysten, hip hop-klassikere og ny musikk til denne miksen. En av de ukjente artistene var en herre ved navn Eminem, og This or That ble senere utgitt av selskapet Interscope – som nå også har Eminem i stallen. Tilfeldighet? Neppe.

DJ Kayslay: Streetsweeper series (2001).
”The Drama King” satte fart i kjeklingene i hip hop med denne serien, som går tilbake til 1999. Men i 2001 kulminerte det i feiden mellom Jay-Z og Nas, og det var Kayslay som slapp løs både ”The Takeover” og ”Ether” i eteren.

DJ Whoo Kid: Max Payne 2 (2002).
Interessen rundt 50 Cent var allerede i full gang i undergrunnen, men her girte hypen opp atskillige hakk på grunn av sporet ”The Realest”. Over en ny beat fra Red Spyda møter den avdøde kongen av New York, Notorious B.I.G. (med et uutgitt gammelt vers), den påtroppende kongen, 50 Cent.

Opprinnelig publisert i Morgenbladet.

Savner du den gamle Kanye West? Lei av rockefaktene til Lil Wayne? Fortvil ikke, redningen er her i form av canadieren Drake.

Både Kanye West og Lil Wayne har for tiden tatt en liten pause fra hiphopen som har gjort dem store. Kanye har kastet seg over autotune og lager Coldplay-inspirert hjerte/smerte-popmusikk med til tider forbløffende bra resultatet. Nå kommer da også Kanye-coverlåtene fra ymse rockeband, som The Frays versjon av “Heartless”.

Lil Wayne har på sin side forelska seg i elgitaren sin, og fabler nå om å lage rockeplate. Jeg er foreløpig ikke helt overbevist av de låtene som er lekket på nettet, og skriver enn så lenge under på denne lista: 10 rock albums Lil Wayne needs to listen to.

Men når gamle helter prøver seg på nye triks, er redningen aldri langt unna i hiphop. Den canadiske rapperen Aubrey “Drake” Graham har jobbet tett med både Kanye og Wayne tidligere, og på mixtaper som Heartbreak Drake, Comeback Season og den rykende ferske So Far Gone viser han seg fram som et av 2009s store håp.

Jeg har tidligere håpet at rappere som Charles Hamilton eller Wale tar opp hansken etter Kanye Wests personlige, originale og musikalske hiphop, men sannelig ser det ikke ut som Drake knuste dem begge ettertrykkelig i etterspurten. Det er ikke det at Drake er så fryktelig lik Weezy eller Kanye, men han har det samme talentet, den samme musikaliteten, de samme ambisjonene.

Ladies and gentlemen, ta godt imot Drake. Han er vår venn.

I et omfattende intervju på Complex.com trekker Drake fram en av mine canadiske favorittrappere, K-os, som forbilde, og svarer på påstanden om at han høres ut som en mashup av Lil Wayne og Kanye West.

Drake: You know, those are two guys that I definitely look up to and to be regarded as a mesh between those two guys is definitely a good thing ’cause I love both of their music. When it comes to influencing my music, I’m also influenced by just great writers, all the music that’s outside of the rap or R&B genres. People that paint vivid pictures. I like all different kinds of music. I never heavily molded myself after rappers. Sometimes they say when you think something and you go to say it, you lose a lot of color about what you’re trying to say, so to me the best rappers are the people that don’t lose that color. Like, Andre 3000, ‘Ye, Wayne. So yeah, it’s definitely an honor.

8. februar kan Lil Wayne stikke av med hele åtte Grammy-priser for albumet Tha Carter III. Da benytter jeg anledningen til å slå et slag for den briljante forgjengeren Tha Carter II. Sjekk også ut Dedication Two, plata som satte en ny standard for hiphop-mixtapes.

Lil Wayne er ikke liten lenger.

Lil Wayne
Tha Carter II
(Cash Money Records/Universal)
5/6

Det er gode tider i sørstatene. Rappere som på 1990-tallet ble latterliggjort i Los Angeles og New York er i dag konger på haugen; i en slik grad at det er tøffere kamp om tittelen ”king of the south” enn ”king of New York”. Lil Wayne fra New Orleans kaller seg ”the best rapper alive”, og på sitt fjerde soloalbum spør han: “Since everyone’s a king where the fuckin’ palace at?”.

Dwayne Carter var opprinnelig med i Hot Boy$, en supergruppe tilknyttet Cash Money Records. Han var yngstemann, mens Juvenile og B.G. var stjernene. De siste årene har Wayne tatt igjen forspranget mens hans gamle kompiser sliter med fremdriften, og med Tha Carter II tar han for alvor steget opp i hiphop-eliten. Dette er en selvsikker og variert plate med stormannsgale ambisjoner og herlig pompøse arrangementer. Det sier sitt at Wayne leverer 78 minutter med musikk uten at det noen gang blir kjedelig, selv uten hjelp fra obligatoriske stjerneprodusenter eller gjestestjerner. Eller kanskje nettopp derfor?

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende 14. mars 2006.

”The best rapper alive” overbeviser igjen.

Lil Wayne
Dedication Part Two
(In Da House/Traffic/Indie Distribution)
5/6

Tha Carter II var et av fjorårets beste hiphop-album, en solid og selvsikker pakke sørstatsrap som viste at den selverklærte ”the best rapper alive” var moden nok til at han trygt kunne ha droppet ”Lil” fra artistnavnet.

New Orleans-rapperen er fortsatt bare 23 år gammel, men det er faktisk gått ni år siden han platedebuterte med gruppen Hot Boy$. På denne platen i samarbeid med mixtapekongen DJ Drama har Wayne full kontroll, der han gjør instrumentaler fra artister som Ludacris, Rick Ross, Three 6 Mafia og T.I. til sine egne.

Dette er i hovedsak breial gangsta-rap med litt hjelp fra Freeway, Juelz Santana, Pharrell, Remy Ma og noen andre kompiser, med det Bush-kritiske avslutningssporet ”Georgia Bush” som juvelen i kronen. Her viser Lil Wayne hvordan etterdønningene av orkanen Katrina er i ferd med å politisere en generasjon sørstatsrappere, og låten er en gnistrende oppvisning i aggresjon, intelligens og mikrofonkontroll.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende 12. september 2006.

Lil Wayne, Young Jeezy, T.I., OutKast, Bun B, Scarface og 8 Ball & MJG. Let’s face it, svært mange av dagens heteste og beste rappere er fra sørstatene. Boka Third Coast forteller bakgrunnen.

Madison Square Garden, New York, januar 1995: Det er The Source Awards, og fra scenen skjeller Marion «Suge» Knight ut rivalen Sean «Puff Daddy» Combs, fordi Puffy alltid er linselus i sine artisters videoer.

Ordkrigen fyrer opp den destruktive hiphop-krigen mellom Death Row Records og Bad Boy Records, Los Angeles og New York, vestkysten og østkysten. Like etter snapper Atlanta-duoen OutKast prisen for «best new artist» foran nesa på hjemmefavoritten Redman. Publikum buer, og André Benjamin i OutKast klarer ikke å skjule frustrasjonen: «The South got something to say, and that’s all I got to say,» glefser han mot det utakknemlige publikumet.

Den tredje kysten
Episoden står igjen som et vannskille i amerikansk hiphop-historie. For mens øst- og vestkysten gravde skyttergraver, viste OutKast at det fantes en tredje hiphop-«kyst»: USAs sørstater. Grupper som 2 Live Crew (Florida) og Geto Boys (Texas) hadde alt vist muskler, men det var OutKast som sto i frontlinja for suksessen på 1990-tallet.

«The Dirty South» tok balletak på bransjen i 1998, da OutKast slapp mesterverket Aquemini og New Orleans-rapperen Master P snappet Snoop Dogg til plateselskapet No Limit, og har ikke sluppet taket siden. Det året sto sørstatsrappere for 30-40 prosent av låtene på Billboards hiphop-liste, og i 2003 var hiphop-kartet snudd fullstendig på hodet. Med OutKasts dobbel-knockout «Hey Ya» og «The Way You Move» i front, var den amerikanske singellista fra oktober 2003 til desember 2004 toppet av en søring i utrolige 58 av 62 uker.

Kulthelter og giganter
OutKast er et av nøkkelbandene i boka Third Coast, der Roni Sarig gir et fascinerende bilde av hiphop-historien sett fra sør. Big Boi og André 3000 er kanskje de mest lysende talentene i denne historien, men de er langt fra alene. Boka tar oss med til Miami, Houston, Memphis, New Orleans, Atlanta og Virginia Beach, og forteller om pionerer som 2 Live Crew, Geto Boys og Master P, kulthelter som Three 6 Mafia, David Banner og DJ Screw, produsentgiganter som Timbaland og The Neptunes, samt nyere superstjerner som Ludacris, Missy Elliott, Lil Wayne og T.I..

Der sistnevnte brukte mye tid og krefter på å utrope seg til «the king of the south», feide albumene King. (2006) og T.I. vs T.I.P. (2007) vekk all konkurranse, slik at T.I. plutselig var hele USAs mest populære rapper.

Tilbake på dansegulvet
Sarig påpeker at hiphop er den første afroamerikanske musikkformen som ikke er født i sør. Jazz, blues, funk, rock’n’roll og soul oppsto alle i sør, men forfatteren prøver også å overbevise oss om at rappingens forløpere kommer sørfra – fra muntlige slavetradisjoner som «toasting» og «ya mama»-vitser via svarte radiopersonligheter til ur-rappere som Gil Scott-Heron og H. Rap Brown. Det skulle da også bare mangle, siden 90 prosent av USAs svarte befolkning bodde i sørstatene tidlig på 1900-tallet.

Sarig mener sørstatsrapperne har tatt hiphop tilbake til publikum. Da musikken ble født i Bronx på 1970-tallet var den et verktøy for fest og moro, men så ble New York-hiphop med årene bare mer innadvendt og navlebeskuende. Sørstatene fikk hiphop tilbake på dansegulvet, ikke minst gjennom undersjangre som Miami bass, crunk og bounce.

Bokas største styrke den omfattende kunnskapen og den dype respekten for artistene. Det som i hovedsak trekker ned er Sariqs sørgelige undervurdering av de tallrike latino-rapperne i sør (som avspises med to sider), samt at han stadig mister overblikket til fordel for utmattende oppramsinger av navn, låter, plater og listeplasseringer. Men faktahelvete veies mer enn nok opp av grundige analyser av de lange linjene, og en mann som gir den stripperfikserte Atlanta-duoen Ying Yang Twins intellektuell oppreisning fortjener all heder han kan få.

Roni Sarig
Third Coast: OutKast, Timbaland, & How Hip-Hop Became a Southern Thing
Da Capo Press 2007
4/5

3 ukjente «dirty south»-klassikere:

UGK: Ridin’ Dirty (1996)
Etter Geto Boys er UGKfra oljebyen Port Arthur de viktigste pionerene innen Texas-rap. Og det er på dette 1996-albumet at Bun B og Pimp C virkelig fant tonen, med kreative rim – især fra Bun B – brei dialekt, tjukk slang og funky produksjon. En trendsetter for Texas-hiphopen.

8 Ball & MJG: On Top of the World (1995)
Memphis-duoen 8 Ball & MJG har siden1993 laget breial gangsta-rap med hjerte og hjerne, og On the Outside Looking In (1994) og On Top of the World er deres sterkeste kort. Duoen gir oss både fordelene og ulempene ved hustlerlivet i form av vaskekte gangsta-blues.

Goodie Mob: Soul Food (1995)
OutKasts kompiser i Goodie Mob fikk aldri samme suksess som sine åndsbrødre, mye fordi de aldri klarte å toppe denne debuten fra 1995. Her ble begrepet «dirty south» født, unnfanget av gjesterapper Cool Breeze: «Life’s a bitch then you figure out / Why you really got dropped in the Dirty South».

Opprinnelig publisert i Rocky i 2007.