Ettertanke etter fin anmeldelse i Aftenposten: Er det ikke litt trist at en 19-åring mener hiphop er dau som en sild, mens undertegnede 36-åring nesten finner mer glede enn noensinne i dagens hiphop?

Les Aftenpostens anmeldelse av Hiphop her (og her).

Hiphop føles nok død, hvis du bare forholder deg hva som selges på cd i Norge, hvilke musikkvideoer som slipper til på tv og hva som spilles på radio. Ellers hvis du foretrekker at hiphopen skal være lik i dag som i en mytisk gullalder, enten det var på 1980- eller 90-tallet. Jeg følte at hiphop lå for døden for drøye to år siden, men etter at jeg førtidspensjonerte meg som musikkanmelder i 2007 (og dermed slapp å forholde meg til hva som blir utgitt i Norge), og samtidig fikk mer tid til å følge med på mixtapes, blogger og den slags, fikk hiphopinteressen en ny vår.

Exhibit A: Hiphop lever. Huntsville International av G-Side. Last ned gratis her.

I 2009 har jeg hørt mer på Soulja Boy enn KRS-One og Public Enemy for å si det sånn, men de artistene jeg hører mest på er rappere som Gucci Mane, Lil Wayne, Drake, T.I., Young Jeezy, G-Side, OJ Da Juiceman, Nas, E-40, Keak Da Sneak, Scarface, Raekwon, Jay-Z, Masta Ace, Young Dro, Clipse, Big K.R.I.T., Rick Ross, Pill, Freddie Gibbs, Killer Mike, Young Buck, UGK, Ghostface Killah, Lupe Fiasco, Elzhi, Black Milk, Lil Boosie, Z-Ro, 50 Cent, Kanye West, Ludacris, J. Cole, L.E.$., Three 6 Mafia, Freeway, Royce Da 5′9”, Crooked I, 8Ball & MJG og så videre, og så videre.

Disse representerer kanskje ikke de fire elementer like sterkt alle sammen, men det er ingen grunn til å skrive nekrologer. Sjekk for all del ut mixtapene til DJ Giraffo (se link nedenfor), som fungerte som en sårt tiltrengt vitamininnsprøyting da jeg følte at hiphop lå på sotteseng for to år siden. Sannheten var derimot at det var jeg som hadde sluttet å følge med.

Exhibit B: Hiphop lever. 4075: The Refill av Pill. Last ned gratis her.

Hiphop – Graffiti, rap, breaking, dj-ing handler om hiphophistorien, og dveler dermed naturlig med gamle dager, men jeg har også tatt med både crunk, dirty south, mixtapes, Lil Wayne, Gucci Mane og Young Jeezy i boka. Ja, “hovedpersonen” i boka er jo faktisk T.I.-fan, så jeg har på ingen måte ønsket å skape noe inntrykk av at hiphopen er dau. Snarere tvertimot.

Bonus: Hiphopintelligensiaen i USA og Storbritannia diskuterer også om hiphopen er dau eller ikke. Les Sasha Frere-Jones i The New Yorker, Simon Reynolds i The Guardian og Brandon Soderberg. Les også Martin Bjørnersen i Morgenbladet.

Exhibit C: Hiphop lever: Giraffostyle 09: Fill It Up With Aye! av DJ Giraffo. Last ned her.

Exhibit D: Hiphop lever. Trippel dose Gucci Mane-mixtapes: Trilogien The Cold War ble sluppet samme dag tidligere i høst. Last ned gratis her.

Mariah Carey får lunkne kritikker for Memoirs of an Imperfect Angel. Her er første og siste gang jeg anmeldte en plate med r&b-divaen.

Mariah Carey
The Remixes
Columbia/Sony 2003
4/6

Mariah er best på samleplate.
Stakkars Mariah Carey! Stadig latterliggjort og undervurdert, men faktum er at hun er 1990-tallets største kvinnelige popstjerne – med utrolige 150 millioner solgte plater (i 2003) er hun større enn Whitney, Madonna og Celine. Hun er ingen stor albumartist, men har sunget, skrevet og produsert en ustoppelig rekke ballader og r&b-slagere.

Denne samleren er en velkommen kompanjong til #1’s fra 1998, og er delt i to: En cd med pumpende houseremikser fra amerikanske klubbhelter som David Morales og Junior Vasquez, og en cd med hiphopfarget r&b med hjelp fra produsenter som P. Diddy og Jermaine Dupri og gjesterappere som Nas, Ol’ Dirty Bastard, Ludacris, Snoop Dogg og Jadakiss.

Høyst trolig faller bare en av platene i smak, og jeg synes utvilsomt at nummer to har lengst holdbarhet. Her er faktisk mye snadder, og med årets “I Know What You Want” (med hjelp fra Busta Rhymes’ Flipmode Squad) har Mariah til og med fått en lenge etterlengtet slager i det tidligere akk så r&b-fiendtlige Norge.

Årets Back On My B.S. er nok et eksempel på Busta Rhymes’ problem: På tross av fete enkeltlåter, blir det stadig vanskeligere å stable et gjennomført album på beina.

Helt siden han slo gjennom som fargeklatten i Leaders of the New School, godt hjulpet av sterke gjestevers på plater med A Tribe Called Quest, har Busta Rhymes vært en av hiphopens mest karismatiske stjerner. Han har holdt koken i over 20 år, men for hvert nytt soloalbum blir det bare mer tydelig at han ikke klarer å lage gjennomførte album. Jeg holder fortsatt en knapp på solodebuten The Coming (1996) og oppfølgeren When Disaster Strikes (1997), for siden har det vært langt mellom høydepunktene.

Jeg anmeldte The Coming og When Disaster Strikes i Klassekampen, men har  ikke fått gravd dem fram fra arkivet ennå. Derfor ender det med en litt skrøpelig posting av mine anmeldelser av Genesis og The Big Bang, opprinnelig publisert i Aftenposten og Bergens Tidende.

Busta Rhymes
Genesis
J Records/BMG 2001
3/6

For mye av det gode for en av hiphopens mest karismatiske. Nok en gang.
«Keep it gutter, keep it quietly» lyder rådene til Busta Rhymes fra platemogul Clive Davis på introen til rapperens femte soloalbum. Men dessverre blir Genesis nok en overvektig og overfylt plate fra rapperen med den buldrende stemmen.

Nystartede J Records, hjemmet til blant andre stjerneskuddet Alicia Keys, sparer ikke på kruttet når det tar over Busta Rhymes. Her er alle de rette navnene hentet inn for å lage et dynamittalbum: Dr. Dre, P. Diddy, Jaheim, Mary J. Blige, The Neptunes, Kelis og Pete Rock. Men på tross av flere kanonlåter, ender det med Busta-overdose. Tør vi foreslå en slankekur for det nye året?

Busta Rhymes
The Big Bang
Aftermath/Interscope/Universal 2006
4/6 (burde ha fått 3 denne også gitt)

Intet mesterverk denne gangen heller.
Hvis Nas med 1994s Illmatic fant formelen for hvordan én rapper skulle lage et knallalbum i samarbeid med flere produsenter, så tok Busta Rhymes ideen ut i overdrivelsen med 1997s forvokste When Disaster Strikes. Siden har han perfeksjonert det ufokuserte og forvokste hiphop-albumet til fingerspissene, der blinkskuddene stadig må kjempe mot en flodbølge av middelmådige låter og absurde gjestestjerner.

Når hans sjuende album nå slippes på plateselskapet til Dr. Dre har forventningene vært store. Skulle doktoren klare å disiplinere brumlebassen? Det mest tydelige resultatet er bunnsolide beats fra hedersmenn som Dre, Timbaland, DJ Scratch og J. Dilla, men Busta klarer ikke å ta vare på alle gavepakkene som serveres. Det funker best når 90-tallsvibbene tar over i duetter med Q-Tip, Nas og Raekwon, mens andre låter trekkes ned av dårlige ideer og idiotiske refreng. Det blir bare pinlig når Busta og Missy Elliott synger ”give it to me / you’ve got some shit for that ass”.

It’s been a long time coming, men nå er Jadakiss fra The Lox omsider her med sin tredje – og siste? -  soloplate: The Last Kiss. Newyorkeren er en rå rapper, men sliter fortsatt med å komme opp med et helstøpt album.

Som med forgjengerne er The Last Kiss fullstappet med låter, fra knallharde gatelåter til r&b-frierier som ikke funker spesielt godt for ‘Kiss. Men sjekk for eksempel ut godlåter som «Who Run This», «Letter to B.I.G.» (også på «Notorious»-soundtracket), «Death Wish» og «What If», samt sterke gjesteopptredener fra Young Jeezy, Styles P og Nas.

Men helheten blir, som med Rick Ross-albumet nettopp, en litt forvokst samling låter som sliter med å overbevise som et helhetlig album. Det var i og for seg problemet med de to første albumene hans også, og de har anmeldt på skikkelig vis tidligere.

Jadakiss
Kiss Tha Game Goodbye
Ruff Ryders/Universal 2001
4/6

”I’m the reason you moved your family to a whole new other block” rapper Jadakiss fra The Lox på solodebuten Kiss Tha Game Goodbye – og melder seg for alvor på i kampen om å være den aller tøffeste rapperen.

Jason Phillips er så tøff i trynet at han balanserer hårfint på kanten til parodi, eller hva skal man si om en kar med et nærmest erotisk forhold til skytevåpen. Albumet er spekket med gjestestjerner som Nas, DMX, The Lox, Eightball, Nate Dogg og Eve, mens tunge produsenter som DJ Premier, The Neptunes, Timbaland, Alchemist og Swizz Beats står for  musikken. Men Jadakiss klarer å holde kontrollen, og er utvilsomt stjernen på sitt eget album.

Dessuten må han ha en porsjon selvironi, for ellers går det ikke å levere meldinger som ”Now I’m a grown man, more mature and pleasant / And like hitting niggas in the jaw with a Desert [Eagle, pistol]”. Men i lengden blir det for ensidig til å nå utover menigheten som elsker ”gangsta shit”.

Men med ”Feel Me” og ”Keep Ya Head Up” på tampen av plata står Jadakiss fram som en ”thug” med hjerte og hjerne; med noe av den samme tvetydigheten og forvirringen som gjorde Tupac Shakur til en fascinerende artist. Utvikler Jadakiss seg videre kan dette bli spennende.
Opprinnelig anmeldt i Dagsavisen.

Jadakiss
Kiss of Death
Ruff Ryders/Interscope/Universal 2004
4/6

Glitrende rapper i vanskelig balansekunst mellom gata og markedet.
Jason «Jadakiss» Phillips har vist seg som en av de dyktigste og mest minneverdige rapperne i New York siden han dukket opp som medlem i trioen The Lox på tampen av 90-tallet. På solodebuten Kiss Tha Game Goodbye (2001) var han hakket for knallhard og våpenfiksert til å nå ut til et større publikum, men på årets oppfølger viser han langt større bredde i tekst og musikk – på godt og vondt.

På den ene siden har vi såre og sosialrealistiske soullåter som «Why» med Anthony Hamilton og knallharde gangstaspor med The Lox-kompisene Styles P og Sheek Louch. På den andre siden er det obligatoriske hitforsøk med halvhjertet hjelp fra «the usual suspects»: Pharrell (med en forferdelig Neptunes-produksjon), Eminem, Snoop Dogg og Kanye West. Albumet mister helheten og personligheten som preger kollega Styles’ A Gangster and a Gentleman-album, og jeg skulle ønske Jadakiss (eller plateselskapet hans) ikke hadde et slikt brennende ønske om å bli superstjerne.
Opprinnelig anmeldt i Aftenposten Aften.

Rick Ross har slitt med sin mørke fortid og hissige angrep fra 50 Cent i det siste. Nå er han tilbake med tredjealbumet Deeper Than Rap, men finn heller fram Port of Miami igjen. Det var da Ross virkelig var The Boss.

Det var like ille som om en norsk politiker hadde blitt ferska i å snyte på skatten eller sluntre med kommunale forskrifter. Gangsta-rapperen Rick Ross ble trukket ut av skapet som en lovens mann. Florida-rapperen som skrøt av hvor mye kokain han smuglet og at han var kompis med Panamas tidligere diktator Manuel Noriega hadde en mørk fortid som fengselsbetjent. Sjekk bildebeviset her og hele historien på linken over.

Ricky Ross prøvde først å holde lav profil, men så kom ondskapsfulle 50 Cent på banen og dro gangsta-bamsen ned i gjørma. Samtidig prøvde Ross å svare så godt han kunne på strømmen av disselåter. Sjekk hele historien om beefen på klippet under.

Dermed er det blodig alvor når Rick Ross nå vender tilbake med sitt tredje album, Deeper Than Rap. Dessverre virker det ikke som han er så voldsomt fyrt opp av beefen, som da Nas ble angrepet av Jay-Z, men mest opptatt av å vinne hjertet til radiostasjoner og platekjøpere. For hver røffe gatelåt får vi dermed to litt for åpenbare frierier til hitlistene. Så jeg anbefaler heller å finne fram debuten Port of Miami igjen.

Rick Ross
Port of Miami
Slip-N-SlideRecords/Def Jam/Universal 2006
5/6

Sett Miami Vice etter denne karen

Debutalbumet til Miami-rapperen Rick Ross slippes samtidig med Michael Manns oppdatering av sin egen tv-serie Miami Vice. Ingen legger skjul på havnebyen Miamis rolle for internasjonal narkotikasmugling, men Ross forteller om dette fra doplangerens synsvinkel.

Han har til og med lånt artistnavnet fra en kjent dopdealer, og det er bare å se på låtlisten for å skjønne at dette bare handler om import og salg av kokain, og den luksuriøse og lovløse livsstilen som hører med. Mer Scarface enn Miami Vice altså, men uten dybden og selvinnsikten som kjennetegner de beste gangsterhistoriene.

Rick Ross er dyp som en pannekake, med en mumlende, hes og enkel stil som ikke er for deg som liker tungekrøllende rim og smarte metaforer. Han er en nær slektning av ensidigheten og gatesmartheten til Young Jeezy, men med karisma, sans for fengende låter og smakfulle produsenter som Cool & Dre og Jazze Pha kommer denne pakken trygt i havn – uten å bli stoppet av tollvesenet.

Anmeldelsen sto opprinnelig på trykk i Bergens Tidende.

I 2003 ba osloklubben Blå meg om å sette sammen en liste over mine ti viktigste plater til boka 111 skiver vi elsker. Lista kom på trykk, men aldri begrunnelsene.

Jeg oppfattet den opprinnelige ideen bak 111 skiver vi elsker slik: 111 forskjellige musikkelskere og skribenter ble invitert til å sette sammen sin høyst personlige topp ti-liste, og samtidig skrive en medfølgende tekst. Slik gikk det ikke.

Det var vanskelig nok å få de inviterte til å levere sine lister i tide, og tekstene ble et noe tilfeldig utplukk fra de ymse listene, bare unntaksvis forfattet av de som hadde plukket dem ut. Isteden ble en liten stab skriveføre satt til å skrive ymse omtaler i hui og hast, men slett ikke av de platene de selv hadde valgt ut.

Jeg skrev om Nas, De La Soul og The Notorious B.I.G. Bra plater, absolutt, men de var faktisk ikke på min topp 10-liste. Og merkelig nok var det ikke Ready To Die, men Life After Death, som representerte Biggie. Anyway, jeg snublet nettopp over de opprinnelige tekstene jeg skrev til min liste, og her de.

___________________________

Mine ti viktigste skiver? Hvordan definerer en “viktig”? “Av stor betydning”, står det i ordboka. Da må det bli ti plater som har ført meg fram til uhelbredelig musikkavhengighet, og altså ikke de ti platene jeg ville tatt med meg om jeg skulle vært et år på en øde øy med bare en discman og stort lager av batterier. Men ti plater som har formet meg som jeg er i dag, på godt og vondt – i kronologisk rekkefølge.

1. The Beatles: Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band (Capitol 1967)

Foreldrene mine hadde ikke verdens største platesamling. Faren min falt av lasset lenge før rocken kom til Norge, og moren min hadde også en beskjeden samling. Men jeg skal love deg at jeg støvsugde samlingen for det den var verdt – og spilte alt fra amerikansk korpsmusikk, bergenssanger og Evert Taube til dixielandjazz og Chopin. I tillegg til barneplater som Pelle Parafins bøljeband, Klabb og Babb og Torbjørn Egner så klart. Men favorittene var Jesus Christ Superstar og Sgt. Pepper. Ikke bare var musikken til The Beatles særs spennende, men omslaget var jo til å drømme seg bort i. Jeg slukte tekstene nesten før jeg kunne lese (og langt mindre kunne engelsk), og lurte voldsomt på hva slags fyrer disse skjeggete karene i fargeglade uniformer var. Favoritten var George, selv om sangen han hadde skrevet var litt rar. Men dette førte til et problem. Jeg husker fortsatt skuffelsen da jeg oppdaget andre Beatles-plater i platesamlingen til min kompis George. For hvem var disse kortklipte fyrene i dress og slips? Det var ikke det samme Beatles jeg likte, og jeg kom vel egentlig aldri over den skuffelsen. Først i 2001 kjøpte jeg mine første Beatles-plater, og det var mest fordi broder’n mobbet meg for min manglende Beatles-kunnskap og jeg kom over grisebillige kinesiske piratkopier. Men jeg spiller dem  nesten aldri.

2. Michael Jackson: Thriller (Epic 1982)

Jeg husker aldri om The Monroes’ Sunday People eller Michael Jacksons Thriller var den første plata jeg kjøpte selv, men det er liten tvil om hvilken som var viktigst. Thriller ble innkjøpt på Tveita senter for fryktelig mange penger, men var en fullkommen plate og gudene vet hvor mange ganger jeg spilte den. Det hender fortsatt jeg blir nostalgisk overfor tiden da jeg kjøpte en plate og spilte den til jeg ble lei, og så måtte spare penger til å kjøpe en ny plate.

3. Jokke & Valentinerne: Alt kan repareres (Veps 1986)

Jeg elsket å ta opp musikk fra radio og tv da jeg var liten, og “Ti i skuddet”, Sky Channel og Oslos nærradioer var yndete kilder. En kveld jeg hørte på Radio 7 ble magisk. Radioverten hadde nemlig fått inn en flunkende ny plate av et helt fersk norsk band, og spilte like godt hele side én – som jeg tok opp. Jokke traff meg fra første sekund, selv om jeg fortsatt lurer på hvordan en rølpesang som “Hvis jeg var deg” kunne treffe en uskyldig 13-åring så hardt. Jeg hadde jo ikke smakt øl en gang. Men Jokke sang på norsk, han var fra Oslo og han var til og med fra Oslo øst. Jeg skjønte aldri helt nøyaktig hvor han kom fra, men når Jokke spilte på en nedlagt T-banestasjon i Christopher Nielsens medfølgende tegneserie skjønte jeg at det ikke var langt unna. Jeg spilte sangene om og om igjen, men hadde jo bare side én. Det skulle imidlertid ikke vise seg så lett å få tak i den, men etter noen måneder fikk jeg omsider bestilt den på Steen & Strøm. DeLillos dukket opp omtrent samtidig, men selv om jeg også likte de, var det aldri noen tvil om hvem jeg holdt med.

4. ZZ Top: Degüello/El Loco (Warner 1979/1981)

Min musikalske utvikling har vært noe baklengs. Jeg gjorde unna den kjedelige voksenrocken og i tenårene, slik at jeg kunne ha mine musikalske tenår i 20-årene. Etter en tidlig periode med “Ti i skuddet”, Michael Jackson, Madonna, hiphop  og Wham! gikk jeg over til bluesrock, voksenpop og prog: Genesis, Peter Gabriel, Stevie Ray Vaughan, Sting, Kate Bush, Bruce Springsteen og Prince (okei, han passer kanskje ikke inn). En periode var ZZ Top størst av alle, selv om jeg avskydde de skjeggete gubbene første gang jeg så videoene fra Eliminator. Av en eller annen grunn falt jeg for

Afterburner, og interessen for Sting, The Police og ZZ Top utgjorde min inntørka platesamlerperiode. Jeg har fortsatt en anseelig samling meningsløse singler med disse artistene (noen som trenger en ZZ Top interview picture disc der ute?), men samtidig skal det sies at ZZ Top også var blant de første artistene som viste meg veien bakover i musikkhistorien. Og kassetten med både Degüello (1979) og El Loco (1981) innkjøpt på Furuset senter var viktig – spesielt viste Degüello vei tilbake til eldre blues og rock. Jeg ønsket meg elgitar til konfirmasjonen (fikk det heldigvis aldri), søkte meg tilbake til Elmore James og Howlin’ Wolf og det kulminerte med innkjøp av Robert Johnsons samlede verker. Det ble en overdose blues!

5. Diverse artister: Indie Top CD vol. VII (Beechwood 1989)

Jeg hadde lest om de i Arbeiderbladet og Laila i klassen hadde plater med dem, men jeg var ikke så veldig interessert i å sjekke ut ny rock fra England og USA, jeg hadde jo The Pogues, The Waterboys, Los Lobos og Tom Waits og trengte ikke Faith No More, Pixies, Jane’s Addiction og The Stone Roses. Men en skjebnesvanger dag våren 1991 svippet jeg innom platesalget på Musikkhuset på Karl Johans gate og kom ut igjen med en samleplate til 50 kroner som snudde musikkverdenen min opp ned. Indie Top CD var CD-versjonen av Beechwoods Indie Top 20-serie og her var band jeg hadde hørt vagt om (Pixies, Stone Roses og Nick Cave), band som falt inn i folkrock-interessen min (Oyster Band, The Men They Couldn’t Hang) og en lang rekke nye og spennende navn – der spesielt Dinosaur jr. utmerket seg med sin

“Freak Scene”. Jeg kjøpte flere og nyere plater i serien, og ganske raskt gikk plateinnkjøpene over styr og jeg begynte også så smått å gå mer på konserter med nye band og kjøpe musikkblader. Ingen kan beskrive skuffelsen min da jeg i Arbeiderbladet leste om gårsdagens konsert med Dinosaur jr. på Cruise Café sommeren 1991 – da hadde jeg jo avskrevet Cruise som et kjedelig roots- og folkrocksted og gadd ikke en gang lese annonsene. Oh, the irony!

6. Nirvana: Nevermind (Geffen 1991) & Primal Scream: Screamadelica

(Creation 1991)

Igjen sniker jeg inn to album på en plassering, men disse fikk jeg faktisk samtidig og på samme opptakskassett. Nevermind på side A, Screamadelica på side B – og stor takk til Thomas Strzelecki (Dagbladet, Spirit, FHM m.m.) som

lagde kassetten og som jeg traff i min korte periode i Blindern Filmklubb. Jeg var allerede tungt inne i grunge via band som Dinosaur Jr., Smashing Pumpkins og Pixies da jeg så “Smells Like Teen Spirit” på 120 Minutes på MTV for første gang. Og da jeg like etter fikk høre hele albumet hjemme hos Thomas var jeg igjen solgt, og med Primal Scream på andresiden åpnet nye veier inn mot technoen seg for alvor og førte til innkjøp av artister som Orbital og The Orb kort etter. Og igjen var konsertskuffelsen der, da Nirvana avlyste sin annonserte Alaska-konsert høsten 1991.

7. Sonic Youth: Goo (Geffen 1990)

Jeg oppdaget vel tre nye band i uken på denne tiden, men igjen var det en opptakskassett som skulle føre meg til et av bandene som kanskje står igjen som en av mine favoritter. Selv om jeg hadde fått med meg videoen til “Kool Thing”, der et mystisk kvinnemenneske hveste mens gitarene flerret og en noe forvirret Chuck D fra Public Enemy slang meldinger, var Sonic Youth et navn jeg stort sett kjente fra T-skjorter. Men så kjøpte jeg en piratkopi av Goo på et marked i Spania og var solgt. Og da Dirty kom en tid etter og Sonic Youth fulgte opp med en fantastisk konsert sammen med Pavement på

Alaska, hadde jeg et nytt favorittband. Med tiden ble også Sonic Youth en viktig veiviser inn i amerikansk rockeundergrunn, støy, samtidsmusikk, jazz og andre merkelige greier.

8. Public Enemy: Yo! Bum Rush The Show (Def Jam 1987) & Ice-T: O.G. Original Gangster (Sire 1991)

Hip hop kom noen år for tidlig til Norge for min del. Det var før jeg virkelig hadde begynt å kjøpe plater, og selv om jeg har en lang rekke opptakskassetter med Break Machine, Afrika Bambaataa, Grandmaster Flash, Rapmaster Ronnie og tvilsomme samlekassetter, kjøpte jeg aldri noen plater – og mistet interessen da hip hop forsvant ned i undergrunnen igjen. Men som det kom tilbake etter min musikalske oppvåkning i 1991! Igjen er det to plater, og igjen er det kassetter jeg kjøpte på samme Europa-turen jeg oppdaget Sonic Youth. Å cruise rundt i Frankrike med Public Enemy og Ice-T dundrende fra høyttalerne var vanvittig tøft, og endte i en dyp interesse for musikken fra både vest- og østkysten som fortsatt står seg. Innkjøp av Dr. Dres The Chronic og Redmans Whut? Thee Album på salg på Akers Mic senere på året befestet bare inntrykket.

9. Buju Banton: Voice Of Jamaica (Mercury 1993)

Reggae var Bob Marley – det var opplest og vedtatt for de aller fleste, også meg dessverre. Men så begynte det å skje noe, artister som Mad Lion og Boogie Down Productions krysset reggae og hiphop, mens Shabba Ranks dukket opp på MTV. Jeg ble nysgjerrig, og nysgjerrigheten førte meg fram til Buju Banton – med en stemme som hørtes ut som han raspet sandpapir over stemmebåndene og et tekstinnhold som ikke minnet mye om godeste Bob. Og han var langt fra alene på Jamaica, og sannelig var det ikke utrolige mengder spennende musikk bakover i tiden også. I dag står reggae for meg  fram som en av de absolutt mest givende musikksjangrene.

10. Raekwon: Only Built 4 Cuban Links… (Loud 1995)

Indierock og grunge kom mer og mer i bakgrunnen, og i stedet havnet jeg bare mer og mer utpå i hiphop og reggae, samtidig som det naturlig nok førte meg bakover til soul og funk. Og så kom Wu-Tang Clan som en kule med Enter The

Wu-Tang (36 Chambers), igjen innkjøpt på kassett på interrail i London sommeren 1994. Men jeg velger meg allikevel Wu-medlem Raekwons solodebut som siste album, både fordi det er det soleklart beste Wu-albumet og fordi det også innledet min karriere som musikkjournalist da jeg anmeldte det i Klassekampen i 1995. “Gangsta-rappens Once Upon A Time In America“, skrev jeg og er fortsatt fornøyd med den formuleringen. Anmeldelsen sto passende nok side om side men min andre anmeldelse, nemlig Buju Bantons ‘Til Shiloh – der han gikk fra å være “bad boy” til troende rastafarianer. Jeg var hiphop- og reggae-anmelder i Klassekampen i to år, og har hatt flere store plateopplevelser siden. Men like viktige er de ikke lenger.

Innlegget følges opp her.

Her om dagen leste jeg i en norsk avis, husker ikke hvor, om en journalist som forbløffet hadde oppdaget muslimsk hiphop i Afrika – og presenterte det som en nyhet, en selvmotsigelse i en ellers materialistisk og nihilistisk kultur. Bare tullball såklart, for koblingen islam og hiphop har dype og forvirrende røtter.

Amerikanske soldater dreper en iraker, og jubler. Så skifter bildet til en ung brite i balaklava-hette. Med en pistol i den ene hånden og Koranen i den andre oppfordrer rapperen Sheik Tarra og hans Soul Salah Crew til jihad – hellig krig – mot ”korsfarerne” i Irak. Den sterke videoen stempler George W. Bush og Tony Blair som ”dirty kuffars” (skitne vantro), kaller Pakistans president Musharraf en forræder og Colin Powell og Condeleezza Rica for slaver. Låten avsluttes med følgende vers:

Peace to Hamas and the Hizbollah
OBL [Osama bin-Laden] pulled me like a shining star
Like the way we destroyed them two towers, ha-ha

Teksten akkompagneres av latter og bilder av World Trade Center som raser sammen, før videoen avsluttes med en liste over 56 land – ”ofre for amerikansk vold siden 1945”.

Jihad-hiphop
”Dirty Kuffar”-videoen ble lagt ut på hjemmesiden til den muslimske ekstremisten Mohammed al-Massari, og ifølge The Guardian ser al-Massari på den som et effektivt middel for å selge inn ideen om jihad til muslimske ungdommer uten særlig sympati for Taliban – blant annet på grunn av deres ønske om å forby musikk og dans. Videoen har selvsagt satt sinnene i kok i Storbritannia, men minner samtidig om at hiphop fortsatt er et medium med stor sprengkraft.

For rapperne kan sin historie. Soul Salah Crew spiller på navnet til den engelske gruppen So Solid Crew, og låner stil fra gangsta-rapperene N.W.A., militarisme fra Public Enemy og propagandateft fra Rage Against The Machine. Musikken er knabbet fra dancehall fra Jamaica, og når Sheik Tarra roper ”more fire” låner han fra den militante rastafari-artisten Capleton, som i årevis har spådd Vestens undergang i et hav av flammer.

Afrikanskamerikansk islam
Men islam og hiphop er intet nytt ekteskap. I USA er båndene mellom hiphopmiljøet og Louis Farrakhans Nation of Islam tette. Farrakhan har selv sagt at kirken, moskeen og skolen ikke lenger makter å oppdra barn, og at dette nå er rappernes oppdrag. Tar vi med utbrytergruppen Five Percent Nation er listen over muslimske rappere lang: Ice Cube, Brand Nubian, Poor Righteous Teachers, Queen Latifah, Big Daddy Kane, Rakim, Nas og Wu-Tang Clan for bare å nevne noen.

Men Nation Of Islam byr på et høyst originalt syn på islam. Blant annet kan bare svarte være medlemmer, og i læren heter det at hvite ble skapt av den onde vitenskapsmannen Yacub for 6000 år siden. Kanskje derfor er det lettere for rapperne å ha et pragmatisk forhold til religionen, slik som da Ice Cube reklamerte for øl omtrent samtidig som han konverterte, og Nas poserer med muslimske bønnekuler rundt halsen og et glass konjakk i neven. Tradisjonelle shia- og sunni-muslimer er det færre av i hiphop, selv om både Q-Tip fra A Tribe Called Quest og Mos Def er sunnier.

Europeisk sprengkraft
I Europa er situasjonen en annen. Den engelskpakistanske rapperen Aki Nawaz Qureishi ble et viktig forbilde for mange av de 1,5 millionene muslimer i landet da han startet gruppen Fun-Da-Mental og plateselskapet Nation Records tidlig på 1990-tallet. Han provoserte på flere fløyer: Konservative muslimer likte ikke at han brukte fraser fra Koranen over harde hiphoprytmer, mens gruppa ble kritisert for muslimsk fundamentalisme for sin kompromissløse støtte til Palestina.

I Frankrike har gruppen IAM lenge stått for en høyst personlig form for islam kombinert med antirasisme og egyptologi, og rapperen Akhenaton – med italienske, afrikanske og arabiske røtter – er blitt et viktig forbilde og talerør for de rundt fem millioner muslimske innvandrerne som bor i Frankrike.

I Tyskland har tyrkisk og kurdisk ungdom skapt sin egen hiphop-sjanger, mens muslimsk ungdom i Palestina, Algerie og Tyrkia også plukker opp mikrofonen for å fortelle sine historier. ”Dirty Kuffar”-videoen får de største overskriftene, men rappere som Akhenaton viser hvordan muslimsk ungdom tar i bruk hiphop for å bygge sin egen identitet – og vil på sikt kanskje også forandre islam innenfra.

Opprinnelig publisert i Aftenposten 14. februar 2004.

Etter terrorangrepene 11. september sto to generasjoner musikere sammen om en fornyet politisk bevissthet i hiphop. Blant annet tok veteranen Paris opp mikrofonen for å angripe en ny president Bush – sin andre i rekken.

Etter terrorangrepene mot USA 11. september har musikkbransjen vært mest opptatt av patriotisme og hylling av hverdagshelter og ofre. Men det murrer i Hiphop-USA, og den som murrer høyest er California-rapperen Paris.

– Sensur av motstridende meninger i USA er høyere enn noen gang etter 11. september. Vi opplever en massiv propagandakampanje til støtte for regjeringens og næringslivets motiver og holdninger til krig og terrorbekjempelse, noe som gjør uenighet ikke bare vanskelig – men også farlig, sier Oscar Jackson Jr. alias rapperen Paris.

Dobbelt Bush-angrep
«Tolerance is getting thinner / Cause Iraq never called me «nigger» / So what I wanna go off and fight a war for?», rappet Paris på «Bush Killa» i 1993 – et flengende angrep på daværende president George Bush og krigen mot Irak. Nå har 11. september, og ikke minst politikken i kjølvannet av terrorangrepet, fått Paris til å bremse sin lovende karriere som aksjemekler for å ta opp mikrofonen igjen – for å angripe en ny president Bush.

I «What Would You Do», tilgjengelig for gratis nedlasting på nettet, rapper han om Bush junior: «Now ask yourself who’s the one with the most to gain / Before 911 motherfuckas couldn’t stand his name / Now even niggas waiving flags like they lost they mind». Paris er sint, og han er ikke alene.

For 11. september har ikke bare fått gamle ringrever som Paris, Chuck D og KRS-One på banen igjen med fornyet kraft. Også yngre artister som Eminem, OutKast, Nas, Mr. Lif, Sage Francis og Talib Kweli er ikke redde for å oppfordre til verdiendringer og kritikk av amerikansk politikk.

– Er det rom for dere i dagens politiske landskap?

– Det er alltid rom for stemmer som er uenige med det etablerte, og det er nettopp det USA skal handle om, sier Paris, som jobber med sitt femte album med den passe provoserende tittelen Sonic Jihad.

Samfunnsbevisst
Men kritikken og de musikalske stikkene mot president George W. Bush og krigen i Afghanistan er fortsatt klart i mindretall. «Mr. Bush sit down, we’re in charge of the war», rappet Ghostface Killah i Wu-Tang Clan rett etter terrorangrepet mot World Trade Center og Pentagon 11. september 2001.

I den andre enden av det musikalske spekteret lovet den konservative country-stjernen Toby Keith hevn i låta «Courtesy of the Red, White and Blue (The Angry American)»: «You’ll be sorry that you messed with the US of A / ‘Cuz we’ll put a boot in your ass/It’s the American way».

Mens den musikalske kritikken var massiv under Vietnamkrigen, virker det som støtten til regjeringen var like massiv etter 11. september. Men du skal ikke løfte mange steiner før kritikken strømmer fram, og de fleste kritiske røstene finnes i hip hop – en musikkform som i årevis har vært undertrykt av mer materialistiske og hedonistiske verdier.

– Jeg vil ikke si at samfunnsbevisst hip hop forsvant, det var heller snakk om plateselskap som valgte å fremme rappere med negative eller ufarlige budskap framfor det tankevekkende, mener Paris.

Hans glødende politiske engasjement vekker minner om den politiske hip hop’ens gullalder på tampen av 80-tallet – med artister som Public Enemy og Boogie Down Productions i spissen. På 90-tallet tok gangsta-rap over, og verdiene gikk mer i retning dop, damer, våpen og biler enn Malcolm X, afro-sentrisme og islam. Tendensen har gått fra samfunnsbevisst hip hop til ignorant hip hop; eller som det heter i verset på «So Ignorant» av gangsta-rapperen Yukmouth: «We drink beer and smoke cigarettes/Cause we niggaz so ignorant, ignorant».

– Folk velger sine favoritter ut fra en «pool» med tilgjengelige valg, og når det samfunnsbevisste ekskluderes fra denne «poolen» virker det som vi har forsvunnet helt. Men avgjørelsen om å markedsføre de negative elementene av svart kultur gjennom hip hop var bevisst, og ble tatt på vegne av oss – av dem som eier plateselskapene.

- MTV fordummer
Public Enemy, Paris’ samtidige politiske travere, ble ifølge rapperen Chuck D nektet på MTV fordi gruppa fremmet sakene til de drapsdømte borgerrettighetsforkjemperne H. Rap Brown og Mumia Abu-Jamal i videoen til «Gotta Give The Peeps What They Want». Chuck D beskylder MTV for å forme og fordumme dagens «designer-generasjon», og Paris er enig.

– MTV og tv-kanalen Black Entertainment Television har stor innflytelse, og er på mange måter ansvarlig for å fordumme oss. Samfunnsbevisste artister slipper sjelden til på MTV, noe avvisningen av Public Enemy viser. Populære artister beskyldes ofte for sitt negative innhold, men det er først og fremst MTVs ukritiske aksept og promotering av disse artistene som gjør de store. Dersom MTV endret sine standarder ville folks forventninger også endre seg.

En politistat
Tidlig på 1990-tallet oppdaterte Paris The Black Panthers-filosofien til et USA i bølgene etter Rodney King-saken – og gikk knallhardt ut mot presidenten, politivold, rasisme, kvinnefiendtlighet og hjerneløse gangsta-rappere. Nå mener han terrorangrepene 11. september har gjort amerikanerne blinde for presidentens påfølgende innenrikspolitikk.

– Det er viktig at vi sier fra om sannheten, og sannheten er at USA i dag er blitt en totalitær politistat. De fleste har bare ikke oppdaget det ennå.

Paris peker på den ferske USA PATRIOT Act (Uniting and Strengthening America by Providing Appropriate Tools Required to Intercept and Obstruct Terrorism), som ble godkjent i all hast av Kongressen – og som Paris mener bryter mot en lang rekke konstitusjonelle rettigheter som ytringsfrihet, rettssikkerhet, privatliv og straff uten dom.

– Flere av våre friheter blir tatt fra oss, mens kong George erklærer krig mot, invaderer og bomber alle som anses som en trussel mot vår nasjonale sikkerhet. Men dette handler i virkeligheten om penger og maktposisjonering. De fleste musikere skjønner ikke dette, eller så er de skremt fra å si fra. Folk flest vet ikke dette, fordi de er ofre for propaganda, krigshissing og «Bushit».

Opprinnelig publisert i Dagsavisen 24. november 2002.

Var det ikke mye morsommere da New Yorks to beste rappere var uvenner? På tide å mimre om tiden da Jay-Z ga oss The Blueprint og Nas slapp Stillmatic.

Skjellsordene hagler i kampen om hip hop-tronen i New York, men etter flere lyriske bataljer står Jay-Z fjellstøtt igjen som kongen på haugen.

9. mars 1997 blir Christopher Wallace, alias rapperen The Notorious B.I.G., skutt ned og drept – bare et halvt år etter at det samme skjedde med erkerivalen Tupac Shakur. På den tiden var B.I.G. for alvor i ferd med å ta hiphop-hegemoniet i USA tilbake til musikkformens vugge, New York; etter at California i flere år hadde hatt den kommersielle ledelsen.

“What if Notorious was here, what if he was around?/Would all these niggas claim to be king, who would wear the crown?”, rapper Fredro Starr fra New York-gruppa Onyx på fjorårets Firestarr. Fredros solodebut viser først og fremst at Fredro ikke har noen sjans i kampen, men peker også presist på den harde striden om New York-tronen.

Guddommelig
Jay-Z gjorde en duett med B.I.G. allerede på sitt debutalbum Reasonable Doubt i 1996, men rett etter drapet provoserte han med låta “The City Is Mine” – der han utnevnte seg til B.I.G.s tronarving. Men med sitt sjette album, The Blueprint, viser Jay-Z for alvor at han er rette mann for tronen.

“If I ain’t better than Big, I’m the closest one”, sier han på “Hola Hovito”, og mannen kombinerer en utrolig selvsikkerhet med sikker meloditeft og knivskarp rimflyt. Mannen som kaller seg “God MC, Jay-Hova” er pakket inn i en usedvanlig lekker produksjon, der lange samples fra klassisk soul gir musikken et ekstra melodisk løft. Jay-Z er ingen stor filosof eller politisk tenker, det er måten han skryter og flyter på som er poenget her. Eller som han selv sier det: “This is my thoughts, just what I was feeling at the
time”.

Og når Jay-Z oppnår både kunstnerisk og kommersiell suksess som her, er det fristende til å utrope han til den ledende rapperen ikke bare i New York, men i hele USA. Jay-Z driver også sitt eget firma, Roc-A-Fella, som inkluderer plateselskap, et klesmerke og et filmselskap. To spillefilmer er på vei, og klesmerket har passert merkevaregiganter som Fubu og Phat Farm i kampen om det urbane USA klesvaner. Jay-Zs personlige formue skal være på rundt 50 millioner dollar.

Men en blir ikke konge uten å ta et oppgjør med sine rivaler. Mikrofonkrig og intens rivalisering har alltid vært en av grunnstammene i hiphop, og “dissing” (av “disrespect”) på plate kom for alvor i gang etter at New
York-gruppene Boogie Down Productions og Juice Crew fra henholdsvis Bronx og Brooklyn røk i tottene på hverandre på midten av 80-tallet.

En mikrofonkrig fungerer også bra som PR, noe en smart forretningsmann som Jay-Z er fullstendig klar over. Under en konsert i New York i fjor gikk Jay-Z til harde verbale angrep på rivalene Nas og Prodigy. Sistnevnte ble fullstendig ydmyket da Jay-Z på en storskjerm viste gamle fotografier av den i dag så knallharde gangsta-rapperen i fullt ballettkostyme fra tenårsdagene.

Nas slo raskt tilbake med singelen “Stillmatic”, med blant annet følgende gullkorn: “And bring it back up top/Remove the fake king of New York (…) Is he H-to-the-izz-O-M-to-the-izz-O?/Fa shizzle, you phony/The rappin’ version of Sisqó”. At Nas åpent beskylder Jay-Z for å være homofil, i det
notorisk homofobe hiphop-miljøet, var intet mindre enn en krigserklæring. Og Jay-Z ladet sine verbale kanoner.

Slår tilbake
På “Takeover” knuser Jay-Z både Nas og Prodigy så grusomt at vi nesten føler heten fra ofrenes skamrødme. Først får Prodigy høre det: “You little fuck, I’ve got money stacks bigger than you/When I was pushing weight, back in ‘88/You was a ballerina, I’ve got your pictures, I’ve seen you”, før han skryter av å stjålet dama til Nas og peker på hvordan karrieren hans har utviklet seg fra topp til bunn: “Had a spark when you started, but now you’re just garbage (…) That’s one hot album every ten year average, and that’s so LAME”.

The Blueprint står igjen som 2001s aller sterkeste hip hop-album, og sannelig rakk ikke Jay-Z også å gi ut den underholdende konsertplaten Unplugged (Roc-A-Fella/Universal). Det supre livebandet The Roots sto for
det musikalske, men blir du ikke mett av The Blueprint vil jeg heller anbefale Jay-Zs kronprins Beanie Sigel. Han overbeviste også i fjor med den bunnsolide The Reason – bygd over noenlunde samme lest som The Blueprint.

Men hva med Jay-Zs ofre? Ligger de skadeskutt igjen i veikanten etter den harde verbale medfarten? Både ja og nei. Nas var så heldig og uheldig at han i 1994 debuterte med en av 90-tallets store hip hop-klassikere, Illmatic.

Problemet er at alt han har gjort siden sammenlignes med debuten, og når dette inkluderer den mislykkede supergruppen The Firm og tafatte album som I Am… og NAStradamus var det ingen tvil om at mannen trengte en oppstrammer. Og Stillmatic viser at Nas har hatt godt av “krigen” med Jay-Z, for dette er karens beste album siden debuten.

Problemet er at Nas står igjen som vel sint og humørløs sammenlignet med Jay-Z, mens den musikalske produksjonen er langt mer blod- og idéfattig sammenlignet med lekre The Blueprint. Bunnpunktet er “Rule”, der melodi og refreng er tatt fra Tears For Fears’ 80-tallssøtsuppe “Everybody Wants To Rule The World”. Men Nas viser seg for alvor fram som en rimsmed å regne med, og Jay-Z, eller Gay-Z som Nas velger å kalle ham, får så hatten passer på biske “Ether”.

Først introduserer Nas seg som tidenes “underdog”: “Fucked over, left for dead, dissed and forgotten/Luck ran out, they’d hoped that I’d be gone, stiff and rotten/You’ll just piss on me, shit on me, spit on my grave” før han igjen anklager Jay-Z for å være homo, stygg og stjele rim – de ultimate hiphop-fornærmelsene. “How much of Biggie’s rhymes are gonna come out of your fat mouth?” spør Nas, og viser igjen hvordan Notorious B.I.G. ruver over New Yorks hiphop-miljø.

Trekker seg unna
Men der Nas slår tilbake så du nærmest kan høre spyttklysene suse i veggen, minner Prodigys reaksjon mest om en skilpadde som søker tilflukt i sitt eget skall. Prodigy utgjør den ene halvdelen av gruppen Mobb Deep, og som Nas har duoen en av 90-tallets klassikere på rullebladet, The Infamous fra 1995. Selv om duoen har holdt høy kvalitet siden har den virkelig store suksessen uteblitt. Prodigy gjorde også en soloplate med mindre hell.

Infamy er Mobb Deeps femte album, men med unntak av noe vage hentydninger, er det lite spor av feiden med Jay-Z. Kanskje hever Prodigy seg over kamphanen Jay-Z eller kanskje aner han at slaget allerede
er tapt? På Infamy graver uansett Mobb Deep seg dypere ned i sitt eget lille univers, noe som vil si en solid dose minimalistisk, grå og dyster gangsta-rap. Typisk nok er det Prodigys makker Havoc som gjør den stødigste jobben, både som rapper og produsent. Infamy er intet dårlig album, men sammenlignet med The Blueprint føles det veldig uvesentlig og uviktig.

Det skal bli spennende å se hvor denne rimfeiden ender, men vi får håpe kamphanene klarer å begrense kampen til platestudioet. Da 2Pac og Notorious B.I.G. utkjempet sine verbale tungvektsmatcher endte det i brå død for begge, uten at det noen gang er bevisst at det var noen sammenheng mellom rivaliseringen og drapene.

Opprinnelig publisert i Ny Tid i 2002.