Superheltene blir både større, sterkere og mer populære, trekker til seg flere ambisiøse og talentfulle kunstnere og skaper suksess og store overskrifter. Alan Moore er ikke den eneste om har røsket opp i superheltenes univers.

OBS! Denne saken ble opprinnelig publisert i Morgenbladet i 2003. De norske superheltbladene sliter riktignok, men de amerikanske superheltene har på ingen måte forsvunnet.

”This is utterly appalling!”. Det var den engelske tabloidavisen Daily Mail som siterte en anonym kilde ved det britiske kongehuset, og avisen skrev selv under på misnøyen. Årsaken var den amerikanske superhelttegneserien X-Statix, en avlegger av voldsomt populære X-Men skrevet av engelskmannen Peter Milligan. Hva Milligan hadde gjort? Vel, han hadde planer om å gjøre avdøde prinsesse Diana om til superhelt – en mutant med overnaturlige evner.

“Jeg ble klar over prinsesse Dianas mutantkrefter like etter dødsdagen hennes. Som serieforfatter ser jeg at disse kreftene ikke var stort i forhold de flygende og teleporterende karene jeg vanligvis beskjeftiger meg med, men kreftene var uansett interessante,” skriver Milligan i en kommentar i The Guardian.

Dianas påvirkningskraft
Han forteller videre at han var på en pub i Nord-London med en kamerat like etter dødsfallet, der de skålte for Diana – men ikke klarte å styre seg fra en solid dose svart humor på den avdøde prinsessens vegne.

“Jeg innså at vår mørke humor gjorde flere andre pubgjester sinte og fortvilte, og ikke bare Daily Mail-lesere. En gjeng irske karer mumlet stygt og stormet ut. Det samme gjorde en ung svart mann. Diana hadde tydelig en mystisk påvirkningskraft på folk selv i døden,” skriver Milligan.

Det var dette som slo Milligan da han flere år senere satt med ansvaret for superhelttegneserien X-Force. Den startet som en tradisjonelt ”spinoff” av populære X-Men, men i hendene til Milligan og tegner Mike Allred ble den raskt noe helt annet og skiftet navn til X-Statix. Serien var ikke lenger en tradisjonell superheltserie, men en treffsikker satire over det moderne kjendissamfunnet. Mutantene var fortsatt superhelter, men de oppførte seg mer som film- og popstjerner. De hadde egne agenter, åpnet butikker og var mer interessert i egen kjendisstatus, lommebok, sex og økonomisk makt enn å redde verden. Dessuten døde heltene som fluer, ofre for Milligans skarpe og fremfor alt morsomme samfunns- og mediekritikk i superheltinnpakning.

” I X-Men er mutantene fryktet og hatet. I X-Statix har mutantene snudd situasjonen på hodet og gjort seg selv til stjerner; glamorøse, rike og mektige. Jeg synes det var akkurat det Diana gjorde med vår kongelige familie. Det jeg har mest lyst til å gjøre nå er å få David Beckham med i serien, siden han er det perfekte eksempel på hvordan noens ”superkrefter” – i dette tilfellet evnen til å skyte en ball – har kommet helt i skyggen av personens kjendisstatus. Jeg vil kle ham i en trikot, gjøre ham til en homoerotisk pinup, knuse nesa hans i slagsmål med Hulk og se markedsverdien hans synke, drømmer Milligan.

Superheltenes tidsalder
Men i forrige uke ble det klart at Marvel Comics, utgiveren av X-Statix, har valgt å ikke publisere historien med prinsesse Diana. Beckham-ideen blir nok også vanskelig å gjennomføre, først og fremst fordi fotballspilleren fortsatt ikke er en stor nok kjendis i USA.

Eksempelet er bare et av flere på at vi lever i superheltenes tid: Ang Lee regisserer Hulk, mens regissørkollega Kevin Smith koser seg med å skrive Daredevil-serier. Filmbransjens største sexsymboler står i kø for å spille superhelter: Halle Berry, Hugh Jackman, Sean Connery og Ben Affleck – mens Nicholas Cage har så dilla at han tok etternavnet til superhelten Power Man alias Luke Cage).

Suksessfulle prosaforfattere som Greg Rucka og Brad Meltzer skriver Batman og Green Arrow, Babylon 5-skaper J. Michael Straczynski skriver Spider-Man mens tv-skjermen fylles av serier som Batman Adventures, Smallville, Jeremiah og Sabrina the Teenage Witch. Det går ikke en uke før ryktene om en ny Hollywood-filmatisering slippes fri på nettet, og blir det film står dataspillbransjen i kø for å henge seg med.

De mest populære superheltene er nærmest nasjonale ikoner i USA, men denne gangen følger også Norge etter. Her har det ikke vært like hett med trange trikoter og store muskler siden Johan Olav Koss regjerte på skøytebanen.

Minibølge i Norge
– Storsatsning på superhelter i USA “smitter over” på det norske markedet. Når interessen for superhelter blir større i USA, blir den gjerne det her også, ikke minst når mye av årsaken til all oppmerksomheten ligger i storfilmer som lanseres internasjonalt, sier Hege Høiby, redaktør i Egmont Serieforlaget.

Forrige gullalder for superhelter i Norge var på 1980-tallet, men etter lang tids bladtørke gir Egmont nå ut tre titler med opplag på 10.000–15.000; Spider-Man, New X-Men og Gigant, pluss filmhefter og andre spesialutgivelser. Men ikke nok med det, under paraplyen til den mektige Aller-gruppen har forlaget Seriehuset etablert seg med enda tre supre titler: Daredevil, Marvel Universet og Marvel Superheltene.

– Superheltseriene er tilbake fordi jeg er en av mange som har ønsket å se flere titler på norsk. De andre norske forlagene som har håndtert dette tidligere har hele tiden klaget over at disse selger for dårlig, enten her eller i land de samtrykker med, så det er et forsøk på å kunne få til noe innenfor smalere rammer, sier Jon Løvstad i Seriehuset.

Alle seriene på det norske markedet er hentet fra Marvel Comics, mens deres argeste konkurrent DC Comics – mest kjent for Supermann og Batman – fortsatt er fraværende. Egmont satser på å få gjort noe med den saken til neste år, men Marvel-dominansen er langt fra tilfeldig.

– Marvel dominerer filmfronten, helt klart. Med Daredevil, X-Men og Hulk bare i år og ny Spider-Man-film, Elektra og trolig enda flere neste år leder de an. Men, dette hadde ikke vært mulig hadde det ikke vært for det liv som Batman i 1989 pustet inn i sjangeren på filmlerretet, sier Løvstad, som også påpeker at Marvel har finpusset seriene sine betraktelig.

Marvel blar opp
Bryan Singers suksessfulle filmatisering av X-Men har vist seg svært viktig, og den førte til en givende innsprøyting av kreativitet, interesse og økonomi på et kritisk stadium for Marvel. For superheltene selv er det nok viktigst at Marvel og DC har innsett at figurene ikke selger seg selv. Derfor har Marvel med sin nye sjefredaktør Joe Quesada, selv serieskaper, i spissen bladd opp lommeboka og hanket inn de aller mest talentfulle forfatterne og tegnerne.

– Det er helt klart Marvel som har gjort seg mest bemerket de siste par årene. For det første med filmene de har fått gjort med sine mest populære figurer, men samtidig har de også hentet inn noen av de beste forfatterne og tegnerne på markedet og lansert nye titler med de gamle heltene, sier Høiby.

Dette har gitt flere resultater. For det første har Marvel lansert Ultimate-universet, som ganske enkelt tar tak i Marvels mest kjente figurer, oppdaterer de til 2000-tallet og begynner på nytt. Både X-Men, Avengers, Spider-Man og flere til har gått gjennom forvandlingen med eventyrlige resultater – mye takket være talentfulle forfattere som Brian Michael Bendis og Mark Millar. Spesielt Bendis’ Ultimate Spider-Man var et viktig forbilde for den vellykkede filmatiseringen.

– Ultimate-universet er en artig vri, og trolig ganske nødvendig hvis Marvel vil få med seg en ny generasjon superheltlesere, sier Høiby.

– Det som tiltrekker meg med superheltene er gode historier som flyter bra, troverdige karakterer bak maskene og flotte tegninger. Superhelt-settingen gjør det for meg til noe fantastisk og spennende utenom det dagligdagse – trolig det samme som tiltrekker science fiction-folket til sin sjanger, sier Løvstad.

Sønner av Alan Moore
Men det lages også superheltserier for et mer voksent publikum. Denne renessansen har mange røtter, som Dennis O’Neill og Neal Adams banebrytende serier om Green Arrow og Green Lantern på 1970-tallet og 80-tallsklassikere som Watchmen av Alan Moore og Dave Gibbons og Frank Millers Batman: The Dark Knight Returns. Men kanskje viktigst av alle var Alan Moores Swamp Thing tidlig på 1980-tallet. Her tok engelskmannen tak i en av DCs mindre kjente helter, og gjorde det om til en lynende intelligent, samfunnskritisk og rett ut skremmende miks av horror og mørk fantasy.

Moores suksess med Swamp Thing og senere Watchmen la grunnlaget for en større import av britiske serieforfattere flasket opp i mer satiriske blader som 2000 AD, Battle og Action; en britisk invasjon på linje med poprevolusjonen på 1960-tallet. Forfattere som Grant Morrison, Neil Gaiman, Garth Ennis, Mark Millar, Jamie Delano, Pat Mills og Peter Milligan hadde fellestrekk i en forkjærlighet for svart humor, brutal vold, kynisme og en inngående kjennskap til andre områder innen populærkulturen. Det var DC Comics som tok tak i britene og satsingen førte til suksesser som Sandman, Hellblazer og Preacher, og det er nettopp mange av disse forfatterne som Marvel nå har adoptert med stor suksess.

Fra surrealisme til matematikk
Skotten Grant Morrison har gjort X-Men like underholdende som under glansalderen på slutten av1970-tallet, samtidig som han med Animal Man, Doom Patrol, The Filth og The Invisibles har tøyd strikken for grensene mellom superhelter, surrealisme og postmodernisme lengre enn de fleste andre. Ta bare Doom Patrol, en gammel og lite kjent gruppe superhelter fra DC Comics med ”the world’s most bizarre superheroes” som motto.

Et motto de ikke fortjente før Morrison kastet seg over dem med stor glød og inspirasjon fra så forskjellige kilder som den tsjekkiske animatøren Jan Svankmajer, filmskaperne Kenneth Anger og Maya Doren og matematikeren Douglas Hofstadter. The Invisibles var om mulig hakket mer surrealistisk, med referanser til A Clockwork Orange, regissøren Pier Paolo Pasolini, den moderne shamanen Terence McKenna og gjestespill fra Byron, Shelley og marki de Sade. Han sjonglerer elegant sine mer personlige serier med mer tradisjonelle superheltserier, uten noen gang miste kloen og den personlige stilen.

Men mannen som mer eller noen andre viste at superhelter kan være et effektivt litterært virkemiddel for å fortelle absolutt hva du vil, hvor er han? Alan Moore har nettopp nedlagt sitt eget forlag America’s Best Comics for å satse på tyngre verk enn superheltseriene han gjorde der, men først etter å ha krysset superhelter med politiserier som NYPD Blue i Top Ten, og brukt bildet av den kvinnelige superhelten til å utforske magi, mystikk, sex og feminisme i Promethea.

For ikke å snakke om hyllesten til 1800-tallets litterære superhelter, kaptein Nemo, dr. Jekyll, Allan Quatermain med flere i The League of Extraordinary Gentlemen. En tegneserie som også har tatt turen til Hollywood, med Sean Connery i hovedrollen, men etter anmeldelsene å dømme overhodet ikke har klart å feste på lerretet. For å sitere Los Angeles Times’ anmeldelse: ”Tegneserier gir ikke film et dårlig navn lenger – det er motsatt”.

10 anbefalte superhelter
* Daredevil Visionaries av Frank Miller (Marvel). Da unge og sultne Miller ble sluppet løs i fri dressur på tampen av 1970-tallet, med inspirasjon fra film noir og japanske tegneserie, endte det med en liten revolusjon av superheltsjangeren.

* Swamp Thing av Alan Moore, Steve Bissette og John Totleben (DC). Med hjelp av magi, science fiction, skrekk, mørk fantasy og samfunnsengasjement gjorde engelske Moore Sumpvesenet om til et litterært, smart og skremmende mesterverk av en serie tidlig på 80-tallet.

* Watchmen av Alan Moore og Dave Gibbons (DC). Denne 12 nummer lange serien menneskeliggjorde superheltene, og plasserte de i en realistisk verden fylt med sosial uro, krigsfrykt, korrupsjon og politisk storspill.

* Batman: The Dark Knight Returns av Frank Miller (DC). Samtidig med Watchmen gjorde Miller denne mørke fremtidsversjonen av Batman, ypperlig fortalt med hjelp av filmatiske virkemidler og sikker historiefortelling.

* Doom Patrol av Grant Morrison og Richard Case (DC). Morrison tok tak i noen obskure superhelter og skapte en svært surrealistisk, leken og smart serie, og en serie som danner grunnlaget i Steven Shaviros diskusjon om postmodernisme i boken Doom Patrols.

* Animal Man av Grant Morrison og Chas Truog (DC). Søsterutgaven av Doom Patrol, ikke like surrealistisk – men en stadig fascinerende, underholdende og overraskende utforsking av superheltseriens premisser.

* The Invisibles av Grant Morrison med flere (DC). Morrison får frie tøyler til å skape sine egne anarkistiske og nihilistiske superhelter, og resultatet blir ”brain candy” av ypperste slag. Konseptet videreføres i ennå ikke fullførte The Filth.

* The League of Extraordinary Gentlemen av Alan Moore og Kevin O’Neill (America’s Best Comics). Moore viser likhetene mellom dagens superhelter og 1800-tallets litterære helter i en svært stilren og gjennomført hyllest til forfattere som Jules Verne, H.G. Wells og Robert Louis Stevenson. Utgitt på norsk i Magnum i 2001.

* New X-Men av Grant Morrison og Frank Quitely (Marvel). Morrison kvitter seg med alt dødkjøtt, setter klampen i bånn og er farlig nær å overgå klassikerne til Chris Claremont og John Byrne fra 70-tallet. Utgitt på norsk av Egmont Serieforlaget.

* X-Force og X-Statix av Peter Milligan og Mike Allred (Marvel). Serien snur alle superheltkonvensjoner fullstendig på hodet, og lager underholdende, fantasifull og infernalsk satire med hjelp av Milligans smarte tekster og Allreds blanding av streken til Jack Kirby og Andy Warhol.

Alan Moore-uka, dag 7: Kan man få for mye Alan Moore? Svaret er ja, og bevisene er serier som Albion og Vigilante.

”Bak hver eneste rute i britiske tegneserier lurer Alan Moore,” skriver Neil Gaiman i forordet til Albion. Boka samler miniserien der Moore og datteren Leah vekker til live en hærskare obskure britiske superhelter fra 1960- og 70-tallet. Sammenlignet med Moores beste serier er Albion en småklomsete og slapt fortalt bagatell, mest for mannens største fans og nostalgiske engelskmenn.

Da er Et univers uten grenser, beklageligvis den siste utgivelsen i bokserien Alle tiders superhelter, en bedre investering. Også mest for Moore-fans, men en underholdende og interessant påminner om tiden da Moore prøvde å skape seg et navn i amerikanske tegneserier.

Boka er en forbedret utgave av amerikanske Across the Universe, utvidet med blinkskuddene ”Whatever Happened to the Man of Tomorrow?” (Supermann) og The Killing Joke (Batman).

Moores storverk for DC Comics er Swamp Thing og Watchmen, men i mellomtiden slapp han også til på alt fra ikoner som Supermann og Batman til obskure serier som Vigilante og Green Lantern Corps. Småhistoriene med sistnevnte er en videreføring av de snurrige science fiction-novellene Moore skrev for britiske 2000 AD, mens Vigilante-historien er noe av det dårligste han har skrevet.

Men det er fascinerende å se hvor raskt Moore finner formen med sin miks av superhelter, science fiction, humor og en finstemt sosialrealistisk menneskeliggjøring av figurene. Det er utrolig at samme mann står bak den klønete Vigilante-serien fra 1985 og den perfekt fortalte klassikeren The Killing Joke fra 1988, men i løpet av disse årene revolusjonerte Moore den amerikanske mainstream-tegneserien fullstendig.

Det mest frustrerende er faktisk å høre om Moore-seriene det aldri ble noe av, som Challengers of the Unknown, Martian Manhunter og Twilight of the Super-Heroes.

PS! Med dette er Alan Moore-uka på bloggen over, men det er fortsatt glitrende Moore-serier som ikke er omtalt. Vi har 2000 AD-seriene hans: Halo <em>Jones, Skizz, D.R. & Quinch og novellene som er samlet i bøkene Shocking Futures og Twisted Times. Marvel UK-serien Captain Britain er også moro, og superheltserien Miracleman er en av Moores mest undervurderte og oversette serier noensinne – på høyde med V For Vendetta.

I nyere tid er det verdt å trekke fram den ambisiøse og ulykkeligvis ufullendte Big Numbers, den journalistiske Brought To Light og serieromanen A Small Killing. Vi har også Marvel-pastisjen 1963, og for America’s Best Comics skrev han også Tom Strong, Terra Obscura og Tomorrow Stories i tillegg til Top 10, The Leagaue of Extraordinary Gentlemen og Promethea. La oss heller ikke glemme romanen Voice of the Fire og cd-platene The Highbury Working og Angel Passage.

Alan Moore, Brian Bolland, Curt Swan m.fl.
Et univers uten grenser – Alan Moores superhelthistorier
Egmont Serieforlaget
5/6

Alan Moore, Leah Moore. Shane Oakley m.fl.
Albion
Wildstorm/DC Comics
3/6

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Alan Moore-uka, dag 4. Glem Keanu Reeves’ slappe rolletolkning i Constantine-filmen, og sjekk ut røttene til en av Alan Moores mest fascinerende figurer.

Den kjederøykende engelskmannen John Constantine dukket opp som bifigur i Alan Moores Swamp Thing på 1980-tallet, og er still going strong. Nylig kom nummer 251 av Swamp Thing-spinoffserien Hellblazer, og nå har en av mine gamle favorittforfattere tatt over roret: Engelskmannen Peter Milligan.

Det skal bli spennende for meg, ferskinger anbefales å sjekke ut disse først for en innføring i John Constantines verden

Alan Moore, Stephen Bissette og John Totleben
Swamp Thing: The Curse
Vertigo/DC Comics
6/6

Jamie Delano og John Ridgway
Hellblazer: Original Sins
Vertigo/DC Comics
5/6

Garth Ennis og William Simpson
Hellblazer: Dangerous Habits
Vertigo/DC Comics
5/6

John Constantine ble skapt av Alan Moore i bladet Swamp Thing allerede i 1984, som en blanding av en  Sting med sans for det okkulte og en trenchcoatkledd privatdetektiv à la Philip Marlowe og Sam Spade. I utgangspunktet var han en mystisk, allvitende og nærmest overnaturlig bifigur, som fikk en stadig viktigere rolle i en av tidenes beste skrekkserier. Swamp Thing-boka The Curse rommer de første heftene med Constantine, og deretter er det bare å fortsette med resten av bøkene i serien.

Constantine ble så populær at DC Comics ga ham bladet Hellblazer i 1988, og boka Original Sins samler de første heftene i serien. Manus var ved Moore-disippelen Jamie Delano, som gjorde en kompetent jobb med å utvikle Constantines personlighet og privatliv.

Noe av mystikken forsvant, men John Constantine har vist seg som en av tegneseriens sterkeste antihelter gjennom over 200 blader. Forfattere som Neil Gaiman, Grant Morrison, Eddie Campbell, Brian Azzarello, Mike Carey og Warren Ellis har alle bidratt, men det er nok Garth Ennis’ serier som har vært de aller beste.

Bok Dangerous Habits samler Ennis’ aller første forsøk, der han går vekk fra de verste skrekkfantasiene og lar Constantine kjempe en tøff kamp mot lungekreft. Ennis’ Hellblazer-serier står i ettertid frem som generalprøven for den påfølgende suksessen med Preacher, og de er samlet i til sammen seks bøker.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende, i anledning norgespremieren på filmatiseringen Constantine.

Alan Moore-uka, dag 3: V For Vendetta, Alan Moores vri på det totalitære marerittsamfunnet i George Orwells 1984.

OBS! Teksten ble opprinnelig publisert i Ny Tid, og er skrevet før filmatiseringen hadde premiere i 2006.

5. november, 1605: Katolikken Guy Fawkes blir tatt på fersken med 36 tønner krutt under Houses of Parliament i London. Hadde han ikke blitt oppdaget, ville England opplevd 1600-tallets variant av 11. september 2001. Fawkes og hans medkonspiratører planla å blåse kong Jakob I, dronningen, tronarvingen og det protestantiske aristokratiet i det engelske parlamentet til himmels.

5. november, 1997: Houses of Parliament blir sprengt i luften av en enslig terrorist, ikledd kappe, hatt og Guy Fawkes-maske. Ved hjelp av videre terror og attentater bringer mannen, som kaller seg V, den engelske regjeringen i kne.

Anti-katolisisme
«The Gunpowder Plot» i 1605 er pensum i engelsk historie, og fortsatt er 5. november en viktig dato i England. Den markeres som Guy Fawkes’ Day, med både fest, bål og fyrverkeri. Det britiske imperiet markerer altså ikke militære seire som slaget ved Trafalgar eller Waterloo, men et mislykket attentatforsøk.

Terroren i 1997 er selvsagt ren fiksjon. Den utspiller seg i første kapittel av den innflytelsesrike tegneserien V For Vendetta av Alan Moore og David Lloyd. Den ble skrevet i 1981 til 1988, men kommer først i 2005 på norsk – perfekt timet til 400-årsjubileet for «The Gunpowder Plot».

Ikke nok med det: Teamet bak The Matrix-trilogien legger i disse dager siste hånd på filmatiseringen, som skal ha USA-premiere i mars neste år. I USA er ikke akkurat en film med en terrorist i hovedrollen hverdagskost om dagen, men slagordet til filmen er like fullt «remember, remember, the 5th of November»

Både Fawkes og V hadde klare politiske mål med sine terrorhandlinger. Fawkes drømte om å få ni år gamle prinsesse Elizabeth på tronen, med en katolsk adelsmann som regent, slik at katolisismen igjen kunne bli offisiell religion i imperiet.

«The Gunpowder Plot» er blitt kalt det klassiske eksemplet på strategisk terrorisme av den amerikanske forfatteren og terrorisme-eksperten Webster G. Tarpley. Han mener Fawkes ble manipulert av kretsen rundt kong Jakob, som med skrekk så hvordan kongen søkte fred med Spania og gikk inn for økt toleranse overfor Englands katolikker. Ved å bruke Fawkes i det mislykkede attentatet ble kongen overbevist om at hans politikk var feilslått, og kursendringen førte til et hundreår med krigføring mot Spania og Portugal og et kraftig tilbakeslag for katolikkene. Først 200 år senere fikk de samme rettigheter som protestantene i England.

Guy Fawkes’ Day ble nasjonal festdag; en årlig festival der hat mot paven og Spania sto i fokus. Selv i dag står denne dagen som en påle i engelsk bevissthet, selv om den har sitt grunnlag i forfølgelse av religiøse minoriteter.

Dystopi
Hovedpersonen i V For Vendetta vil også ryste den engelske regjeringen til grunnvollene. I serien taper de konservative valget i 1982, noe som fører til at Labour fjerner alle atomvåpen fra engelsk jord. Dermed blir landet skånet i den ødeleggende atomkrigen som utsletter både det europeiske og afrikanske kontinentet.

I forordet Moore skrev i 1988, etter at han hadde fullført serien etter et fem års opphold, beklager han sin naive tro på at det gikk an å overleve en atomkrig. Han beklager også at han trodde det måtte noe så melodramatisk som en atomkrig til for å gjøre hjemlandet om til en fascistisk stat.

«Nå er det 1988. Margaret Thatcher skal tiltre sin tredje periode som statsminister (…) Tabloidene sprer tanken om konsentrasjonsleire for folk med AIDS. Det nye opprørspolitiet har hjelmer med sotede viserer, og hestene likeså, og på taket av varebilene sine har de roterende videokameraer. Myndighetene har uttrykt et ønske om å utradere homoseksualitet, selv som abstrakt begrep, og man bare spekulere i hvilken minoritet som neste gang får en lov etter seg,» skrev Moore i 1988.

V For Vendetta er inspirert av flere dystopiske framtidsvisjoner: Forfattere som George Orwell, Aldous Huxley, Thomas Pynchon og Harlan Ellison, filmen Blade Runner, maleriet Europe After The Rains av Max Ernst og tegneserien Judge Dredd.

Moore skapte et England der den fascistiske organisasjonen Nordild tar makten etter kaoset som oppstår etter tredje verdenskrig, og det nye regimet internerer svarte, pakistanere, sosialister og homofile i «relokaliseringsleire». Samfunnet styres med hard hånd og konstant overvåkning.

Anarkiets to ansikter
V er en rømling fra en av disse konsentrasjonsleirene, og i utgangspunktet ser det ut som hans terrorhandlinger bare er en nøye planlagt og utspekulert hevnaksjon. Etter hvert viser det seg at hans enmannskrig mot den engelske staten har langt mer omfattende mål. Han ønsker å kaste samfunnet ut i kaos. Og deretter anarki. «Anarki betyr ’uten ledere’. Ikke ’uten orden’,» som V sier selv.

For V har samfunnet gått så langt i feil retning at han ikke ser noen annen mulighet enn å bryte det ned. Ødelegge. Begynne på nytt. «Anarkiet har to ansikter. Det både skaper og ødelegger. Følgelig velter ødeleggerne imperier: Skap et lerret av ren grus. Der skaperne deretter kan bygge en bedre verden. Så snart man har grus blir ytterligere ødeleggelse irrelevant,» forklarer V. Derfor blir terror hans viktigste virkemiddel.

V For Vendetta var Alan Moores første forsøk på en stor serieroman.. Den senere så feirede manusforfatteren bak Watchmen, From Hell, Swamp Thing og The League of Extraordinary Gentlemen var fortsatt på jakt etter sin egen stemme, og det er liten tvil om at han iblant går for langt i sine mange referanser og språklige svulstigheter.

Nordild har for eksempel sensurert det meste av kunsthistorien, mens V har anskaffet en betydelig samling forbudt kunst. Dermed får Moore en unnskyldning for hyppig å sitere de tre store williamene: Shakespeare, Yeats og Blake.

Sine barndomssykdommer til tross, V For Vendetta er et bemerkelsesverdig verk. Både lest i skyggen av 1980-tallets England, og i skyggen av dagens terrorfrykt. Thatcher-regjeringen viste Moore at det ikke måtte en atomkrig eller revolusjon til for at et demokratisk samfunn skulle skli nærmere fascistiske og totalitære tendenser.

Og er det egentlig så stor forskjell på den altomfattende overvåkningen som preger Vs England og overvåkningskameraene og terrorlovene som nå dukker opp over hele Vesten? V For Vendetta skildrer et totalitært marerittsamfunn som grenser mot George Orwells 1984, og som med Orwell er det ikke vanskelig å kjenne seg selv igjen i speilet Moore holder opp.

Alan Moore-uken fortsetter. I dag: Den toneangivende skrekkserien Swamp Thing, der Moore la grunnlaget for Sandman, Hellblazer og resten av Vertigo-universet.

Grunnhistorien var banal: Den dyktige forskeren Alec Holland omkommer da laboratoriet hans sprenges i luften. Holland går til grunne i sumpen sammen med sitt ferske superserum, men får nytt liv som sumpmonster.

Tegneserien slet med dårlig salg da forlaget DC hentet inn Alan Moore, som hadde vakt oppsikt med seriene V For Vendetta og Marvelman (som måtte skifte navn til Miracleman) i det nyskapende engelske heftet Warrior. Moore fikk frie hender, og ble lykkeligvis koblet sammen med de unge og sultne tegnerne Steve Bissette og John Totleben.

Moore ristet kraftig opp i historien rundt sumpvesenet, og hentet inspirasjon fra nyere skrekklitteratur. Serien var fortsatt befolket av demoner og monstre, men den virkelige skrekken hentet Moore fra virkelighetsnære temaer som alkoholisme, voldtekt, sykdom og incest. Swamp Thing bruker skrekksjangerens tradisjonelle elementer, vampyrer, demoner, gjenferd og monstre, men treffer der du minst venter det.

Serien sto for en liten revolusjon på for DC Comics, som fulgte med serier som Watchmen, Hellblazer, Sandman og Preacher. Og Alan Moores pionerverk står fortsatt knallstøtt i dag.

Alan Moore, Steve Bissette, John Totleben m.fl.
Swamp Thing
DC Comics

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Jeg er nok litt skeptisk til Watchmen-filmatiseringen, men tegneserien må du lese. I Norge ble den utgitt i hefteform i 1987, og samlet mellom stive permer i 2006.

2006 var  et rekordår for oversatte serieromaner, men utvalget er preget av at man ønsker å ta igjen 15-20 tapte år med tapte muligheter. For her er to klassiske eksempler på 1980-tallets superheltrevisjonisme.

Watchmen kom i hefteform som Vektere i 1987-88, og i denne lynende intelligente serien dekonstruerer forfatter Alan Moore superheltsjangeren i form av en skarp samtidssatire preget av 1980-tallets overhengende frykt for atomkrig.

Serien rommer så mye at man aldri blir helt ferdig med den, for den intrikate strukturen avslører stadig nye hemmelighter ved gjentatte lesninger. Den er matematisk i oppbygningen, og hvert eneste ord og strek spiller en rolle i den større sammenhengen. Nesten 20 år senere er følelsen den samme, og nylesningen ga meg flere aha-opplevelser. Utgaven er del av bokserien ”Alle tiders superhelter”, og endelig får vi en utgivelse som fortjener merkelappen. Det eneste som mangler er et forord som setter denne tidløse klassikeren inn i en større sammenheng.

Alan Moore skapte skole på 1980-tallet, og førte til at DC Comics slapp en yngre generasjon kreative engelskmenn løs i forlagets figurpark. Blant annet radarparet Neil Gaiman og Dave McKean, som i 1989 skapte en original vri på den obskure superheltinnen Black Orchid.

Der Watchmen spilte på atomfrykt, er Black Orchid påvirket av angsten for miljøkollaps og de voldelige superheltseriene som diltet i skjørtekantene til”Watchmen. I ettertid er det McKeans malte illustrasjoner som har holdt seg best, mens Gaiman famler noe usikkert rundt i skyggen til Moore.

Black Orchid er en vakker tegneserie, men føles mer som et spinoffprodukt av Moores Swamp Thing enn noe Gaiman har satt sitt eget fingeravtrykk på. Den fortjener absolutt en norsk oversettelse, men både Gaiman og McKean gikk videre til langt bedre ting senere.

Alan Moore og Dave Gibbons
Watchmen
Egmont Serieforlaget
6/6

Neil Gaiman og Dave McKean
Black Orchid
Seriehuset
4/6

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Den virkelige verden har kommet flere skritt nærmere hos forlaget Vertigo, tegneseriens svar på tv-kanalen HBO.

Vi har alle våre favoritter, men det føles ekstra deilig når du snubler over et forlag eller plateselskap du virkelig kan stole på. Da Creation Records ga oss mesterverk fra Teenage Fanclub, My Bloody Valentine og Primal Scream i 1991 eller da Tidens forlagsredaktør Geir Gulliksen blinket ut forfattere som Lars Ramslie, Karl Ove Knausgård og Tore Renberg.

Innen tv-serier har den amerikanske kabelkanalen HBO festet grepet med serier som The Sopranos, Sex og singelliv og Seks fot under, i en slik grad at det pirrer litt ekstra i forventningsmusklene når logoen over en flimrende bakgrunn lyser opp tv-skjermen. For når du benker deg foran en HBO-serie vet du at du får en mer gjennomført historie, bedre skuespill, mer kompliserte intriger og mindre angst for å fornærme konservative seere enn i de fleste andre amerikanske tv-serier.

I fotsporene til Alan Moore
I tegneserieverdenen spiller forlagsetiketten Vertigo, et underbruk av DC Comics (Batman og Supermann), samme rolle som HBO. Kjøper du en tegneserie med Vertigo-logoen på, er du ganske sikker på å få serieskapere som tenker friskt og annerledes, og tøyer og bøyer på etablerte sjangerkonvensjoner.

Vertigo-stilen grodde fram i fotsporene til Alan Moores skoledannende skrekk/superhelt-serie Swamp Thing, og fikk sitt gjennombrudd som varemerke takket være sofistikerte tegneserier med det ene beinet plantet i sjangre som dark fantasy, skrekk og action – og det andre i vår virkelige verden, kjennetegnet av sikker dialogsans, god teft for popkulturelle referanser og serieskapere som ikke bare kunne sitt fag, men også var godt bevandret innen film, litteratur og kunst.

Bærebjelkene var Neil Gaimans fantasyepos Sandman, Garth Ennis’ rabulistiske splatteraction Preacher, Grant Morrisons surrealistiske popkultur og språklek i serier som The Invisibles og Doom Patrol og den hardkokte okkultisten John Constantine i Hellblazer.

Action etter 11. september
Siden har Vertigo-serier kommet og gått, med nyere suksesser som krimserien 100 Bullets og fantasyblinkskuddet Fables (på norsk i Nemi-bladet), og spesielt etter 11. september 2001 har det vært tydelig for alle som følger med at fantasyaspektet er tont ned til fordel for en økt kontakt med en verden der terror, islam, sykdom og borgerkrig har tatt over trusselbildene etter Den kalde krigen. De ferskeste Vertigo-suksessene er realistisk og nær science fiction, hardkokt krim, storpolitikk og ville konspirasjonsteorier.

DMZ er et av de yngste barna i Vertigo-familien, og allerede på fin vei til å albue seg fram mot toppen. Tittelen er militærsjargong for ”demilitarisert sone”, ingenmannslandet som befinner seg mellom fiender som for eksempel Nord- og Sør-Korea, og her er krigen for alvor kommet hjem til USA.

Med terrorangrepene mot New York i 2001 som utgangspunkt er Manhattan igjen plassert i frontlinja, men denne gangen i en borgerkrig som har revet de forente stater i to. Mens USAs soldater er ute på krigstokt i den store verden, mobiliserer militsene i Midt-Vesten, og opprøret tar presidenten fullstendig på senga. Rebellene stormer raskt østover, men blir stoppet ved New York. Opprørerne planter seg ned i New Jersey, mens regjeringsstyrkene holder Brooklyn, og Manhattan blir et mystisk og lovløst ingenmannsland i midten.

Den sylferske fotojournalisten Matty Roth blir sendt inn i Manhattan som assistent for en hardbarket krigsjournalist, men ender opp overlatt til seg selv – og viser seg raskt å bli både en ressurs og et problem for regjeringen. DMZ er dels smart samfunnskritikk forkledd som science fiction og dels halsbrekkende action à la John Carpenters Escape From New York (der New York er forslummet i en slik grad at regjeringen like greit gjør byen om til fengsel), og forfatter Brian Wood er i seriens to første bøker definitivt inne på riktig vei.

En verden (nesten) uten menn
Storpolitikk og samfunnskollaps er også i sentrum i science fiction-serien Y: The Last Man, som nettopp ble avsluttet etter ti bøker, og actionserien The Losers, der første av i alt fem bøker er oversatt til norsk.

I Y møter vi nerdete Yorick Brown, som følge av ekstreme tilfeldigheter ender opp som den eneste mannen på jorden. Et smittsomt virus utrydder på rekordtid jordas mannlige befolkning, og som i Stephen Kings The Stand (der et influensavirus utrydder nesten hele menneskeheten) reiser Yorick gjennom et postapokalyptisk USA der de overlevende på høyst forskjellig vis prøver å takle den nye hverdagen.

Vertigo-seriene har ofte sine svakheter og begrensninger, og disse to er intet unntak. Begge produseres på løpende bånd, mens populariteten avgjør hvor god tid og hvor mange numre serieskaperne får til å boltre seg på. Dermed kan historier fort stappes sammen på få sider dersom salgstallene ikke er gode nok, eller strekkes ut i det lengste hvis suksessen melder seg. I tillegg kan det gå fort i svingene på tegnefronten, med slurv og gjestetegnere som nødløsninger, og Y: The Last Man er til en viss grad preget av dette.

Dessuten er det til tider så altfor tydelig at målgruppen til Vertigo er i aldersgruppen 15-30, og det er ikke måte på hvor mange gjøglepunkere, kunstnere og musikere i samme alder som holder hus på Manhattan i DMZ. For å si det slik: Er du ute etter troverdige og mangesidige skildringer av eldre folk, går du ikke for Vertigo. Her er de fleste over 40 år stivbente representanter for ”the establishment”.

Overfladisk spionthriller
Der Y og DMZ retter fokus mot grasrota etter verdens undergang, er The Losers en mer klassisk spionthriller, der et team superhemmelige agenter vikler seg inn i storpolitiske konspirasjoner som en opptakt til verdens undergang. Popcorn for alle med sans for nådeløs spionasje, superhemmelige organisasjoner og storpolitisk paranoia, men der de to foregående seriene serveres med gode muligheter for identifikasjon med deres nervøse, smånerdete og amatøraktige hovedpersoner er The Losers mer preget av hardkokte stereotyper og topptrente supermenn og -kvinner.

Eller for å si det på en annen måte: Der DMZ og Y: The Last Man kunne ha vært en komplisert og mangesidig tv-serie på HBO, er The Losers mer en rett-på-sak actionfilm fra Hollywood. Gjett hvilken av seriene som for tiden utarbeides for kinolerretet?

Stoler du ikke på meg? Her kan du lese det første nummeret av flere serier Vertigo har gitt
ut.

Brian K. Vaughan, Pia Guerra m.fl.
Y: The Last Man vol. 1-10
Vertigo/DC Comics
4/5

Brian Wood, Riccardo Burchielli m.fl.
DMZ, vol. 1-4
Vertigo/DC Comics
4/5

Andy Diggle og Jock
The Losers. vol. 1-5
Vertigo/DC Comics
3/5

3 HBO-serier du må se (etter The Sopranos)

The Wire sesong 1-5
Herlig innfløkt og realistisk krimserie, med over 40 karakterer og flere røde tråder enn en strikkegenser. Vertigo-alternativ: Krimserien 100 Bullets.

Entourage sesong 1-3
Vanedannende og nyskapende komiserie om jetsetliv i Hollywood, løst basert på karrieren til rapper og skuespiller Mark Wahlberg. Vertigo-alternativ: American Virgin.

Band of Brothers
Nærmest en oppfølger til Steven Spielbergs Saving Private Ryan. Realistisk og uglamorøs skildring av slutten på andre verdenskrig, som sett fra vestfronten. Vertigo-alternativ: Garth Ennis’ War Stories.

]]> http://oyvindholen.wordpress.com/2008/09/08/tegneseriens-hbo/feed/ 1 oyvindholen