I et anfall av svimmelhet utropte Vinduet tidligere i år Watchmen skråsikkert til tidenes beste tegneserie. Art Spiegelmans Maus, som nå kommer i ny norsk utgave, er en av mange verdige konkurrenter til den tittelen.

Alan Moore og Dave Gibbons’ Watchmen er riktig nok en gjenganger på lister over tidenes beste tegneserie, men der mange kan være enige om at den er tidenes beste superhelttegneserie, er det ikke vanskelig å finne sterke konkurrenter hvis vi beveger oss utenfor den trikotkledde sjangeren. Første del av Art Spiegelmans Maus, hans biografi over faren som overlevde Auschwitz, ble utgitt på norsk av Cappelen i 1987 – samtidig som Semic ga ut Watchmen (eller Vektere som den het da).

Dessverre trøblet det seg til mellom forlaget og Spiegelman, som ikke var fornøyd med den norske utgaven. Derfor kom del to aldri ut i egen oversettelse på norsk, men vi måtte vente helt til 1993 – da Cappelen ga ut del en og to i samme bok. Nå slipper Cappelen Damm denne klassikeren på ny, og her er mine anmeldelser av den amerikanske Maus II og den norske 1993-utgaven.

Art Spiegelman
Maus – A Survivor’s Tale II: And Here My Troubles Began
Pantheon 1991

I 1987 kom den amerikanske tegneserien Maus ut på norsk. I disse dager kommer endelig fortsettelsen på serien ut i samlet utgave, foreløpig bare på engelsk.

Maus er skrevet og tegnet av Art Spiegelman. Han begynte med serien i 1978, og den ble ferdig i år. Serien er en autentisk beskrivelse av opplevelsene til Spiegelmans far, Vladek, under 2. verdenskrig. Første bok beskrev Vladeks liv i Polen før krigen, jødehatet mot ham og familien, hans opplevelser som krigsfange hos tyskerne og de desperate forsøkene på å unngå nazistenes konsentrasjonsleirer. Boken slutter med at han og konen, Anja, kommer til Auschwitz.

Andre bok handler i hovedsak om Auschwitz. Samtidig er serien en beskrivelse av forholdet mellom Art og faren, mens tegneserien ble laget.

Det som gjør Maus unik er i første rekke at det er en av de få tegneseriebiografier som er blitt laget. Den beviser også at tegneseriemediet kan fortelle en historie like godt som for eksempel en film eller bok. Men det som virkelig gjør Maus til noe spesielt, er et virkemiddel bare tegneserien kan gjøre bruk av .

Tegneserien er nemlig utført i den såkalte “funny animal” – formen, som i serier som Donald, Bamse og en rekke andre. I Maus er jødene fremstilt som mus, tyskere som katter, polakker som griser, amerikanere som hunder osv. (I siste kapittel dukker også noen svensker opp, som elger.)

Alle som har lest første bok av Maus og likte den, vil utvilsomt ha lyst til å lese slutten. Foreløpig har de siste kapitlene vært trykket i bladet Raw, og de har også kommet i en luksusutgave til 180 kroner. En billigere utgave vil komme, og man kan håpe på en norsk oversettelse.

Art Spiegelman
Maus
Cappelen 1993

Da Art Spiegelman tok fatt på å lage sin fars biografi i tegneserieform i 1978, kunne ingen forestille seg hvilken milepæl det skulle bli innen sjangeren. Maus, som han kalte serien, har blitt bejublet fra alle mulige og umulige kanter. Den har nå endelig kommet ut på norsk i en samlet utgave.

Maus forteller Vladek Spiegelmans historie. Han var polsk jøde, og etter fortvilte forsøk på å slippe unna nazistene under 2. verdenskrig, ble han og kona, Anja, sendt til Auschwitz i 1944. Parallelt med Vladeks historie fra krigen forteller Maus om sønnen Arts problematiske forhold til faren under arbeidet med serien. Art synes faren er smålig, egoistisk og gjerrig. Etter hvert skjønner han at de egenskapene hos faren som han misliker, er de samme som hjalp ham å overleve i konsentrasjonsleiren.

Spiegelman har valgt et fortellerteknisk trekk som er spesielt for tegneserien. Personene i serien er tegnet som dyr, og basert på nazistenes raseideologi. I andre serier blir dyr brukt for å understreke personligheter” en rev er lur for eksempel. I Maus representerer dyrene raser: jødene er tegnet som mus, tyskerne som katter, polakkene som griser og så videre. På den måten får serien et uvirkelig og distansert preg, samtidig som du virkelig føler med personene i serien.

Samtidig manipulerer formen leserens fordommer. Jødene er blitt en egen rase, som det er mulig å skille ut kun fra utseendet. Og når Spiegelman bryter illusjonen helt på slutten av boka gjennom å trykke et fotografi av faren i fangedrakt, kollapser, hele rasebildet fullstendig. “Han ser jo helt normal ut” er den umiddelbare reaksjonen. Leseren har ubevisst latt seg fange av de inngrodde stereotypene av jødene, og blir overrasket over at faren ser ut som en hvilken som helst mann. Man innser hvor lite som skal til for å gi grobunn for fordommer.

Maus er en triumf for tegneserien som medium. Vi får være takknemlig overfor Cappelen, som har gitt ut serien i en praktutgave. Det negative med seriens suksess, er paradoksalt nok, de overstrømmende kritikkene den har fått. Mange kritikere i “seriøse” amerikanske aviser synes at Maus var så god at den sipelthen ikke kunne være en tegneserie, men en helt ny form for “tegnet litteratur”. Maus er en tegneserie, og uten tvil en av tidenes beste. Årets julepresang!

Anmeldelsene er opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Tore Strand Olsen gikk fra grisehumor i Pyton til autoriserte tegneseriebiografier om filosof Arne Næss. I anledning Pyton-programmet på Oslo Comics Expo fredag 22. mai, poster jeg dette TEGN-intervjuet fra 2002, hvor han snakker ut om dette og alt imellom.

OBS! Dette intervjuet ble opprinnelig publisert i TEGN i 2002, da jeg fikk sjansen til å boltre meg i laange intervjuer i beste/verste Comics Journal-stil. Sjekk ut et lignende intervju med Lise Myhre her.

Tore Strand Olsen er Norges høyeste serietegner. Etter skoletid i Pyton og en noe virrende og utålmodig mellomperiode har han med den 90 sider lange tegneseriebiografien om filosofen Arne Næss skapt et verk som står til høyden.

Stedet er restaurant Justisen i Oslo. Serietegneren Tore Hund farer gjennom lokalet da en gammel kompis får øye på ham. Tore slår seg ned for en halvliter.

- Nå, hva er det du holder på med for tia? spør kompisen.

- Jeg lager tegneserier.

- Jøss, sier du det? Tegneserier. Kan du leve av det’a?

Tore Hund eksploderer, og leverer det som i ettertid er blitt stående som Tore Strand Olsens trosbekjennelse: “Jeg lever faktisk av tegneserier! Men jeg lever også FOR tegneserier! – MED tegneserier! – GJENNOM tegneserier”.

Karen fra Fredrikstad smiler lurt over den seks sider lange serien som innkasserte ham Norsk Tegneserieforums Sproing-pris for 1997.

- Jeg er ikke så ekstrem, Tore Hund var meg selv i overdrevet utgave og satt på spissen. Egentlig var serien tenkt som en parodi på selvbiografiske serier hvor jeg samtidig kunne tegne i funny animal-stil. Men det endte mer som en serie om det å lage tegneserier.

Ender, gallere og sjørøvere
Tore Strand Olsen har allerede en lang karriere som profesjonell serietegner bak seg. Som 20-åring kom han inn i den rølpete suksesshistorien Pyton da bladet var på høyden i 1990. Han fikk også med seg den seige og vonde nedturen, prøvde seg innenfor undergrunnsestetikken til Jippi Forlag, har gjort noen famlende forsøk på stripeserier og er nå optimist over at bokforlag viser større interesse for tegneserier. Men det startet med Donald, Asterix og sjørøvere.

- Veldig mange spør når jeg begynte å tegne, men da spør jeg “når sluttet du?” tilbake. Min greie er at jeg fortsatte å tegne, mens de fleste slutter. Jeg tegna alt mulig fra jeg var ganske liten, og kopierte tegneseriefigurer helt fra starten av. Jeg lagde aldri tegneserier, men bare kopierte og skapte mine egne figurer. Jeg må ha gått i andre klasse da jeg lagde en blanding av Mikke Mus og en sjørøver – trolig inspirert av min egen Playmobil-sjørørverskute og interesse for sjørøverfilmer.

Tores to eldre brødre var også viktig i dannelsesprosessen. Eldstebroren kjøpte selv Tempo og ga bladene videre til Tore etterpå. Den mellomste broren tviholdt på sine Sølvpilen, mens Tore selv fikk Donald Duck & Co.

- Jeg leste selv om jeg ikke kunne lese; jeg forsto at det var noe inne i boblene som var viktig for forståelsen, og at det var noe jeg måtte finne ut av. Jeg var særlig opptatt av Donald og Asterix, to serier som jeg fortsatt leser med glede. Det var de to største, men etter hvert som jeg begynte å kjøpe serier var alt interessant. Den brede interessen har holdt seg fram til i dag.

Unge Tore slukte og kopierte tegninger fra de seriene han kom over, og jo mer like Tores tegninger var originalene, jo bedre var de. Han fikk en følelse av at dette var noe han mestret, men gjorde seg aldri noen dype tanker om hvordan disse tegneseriene ble til. Tore skjønte ingen ting da han leste at en kar ved navn Goscinny var død, for seriene hans kom da vitterlig fortsatt ut i Tempo.

Men så oppdaget han Serie-Fokus i 1980, et feinschmeckermagasin som presenterte serier som The Spirit og Corto Maltese på norsk, men – enda viktigere – også slapp til norske serieskapere.

- Det gjorde voldsomt inntrykk på meg da jeg fant ut at det var folk i Norge som laget tegneserier. Særlig Arild Midthun gjorde inntrykk med Sirkus, som senere også dukket opp i Fantomet. Men hele Serie-Fokus var en åpenbaring; her var voksne mennesker som tok tegneserier seriøst og jeg slukte alle artiklene og trodde jeg skjønte alt – men egentlig skjønte jeg ikke noen ting.

Ledestjernen Arild
Tore skjønte med dette at han faktisk kunne ha serieskaper som yrke, og Arild Midthun ble hans kunstneriske ledestjerne gjennom mange år. Midthun var et ambisiøst forbilde for en 10-åring med sine detaljrike og teknisk svært dyktige strek et sted mellom Franquin og Uderzo.

- Arild ga ut Truls og Trine i 1983, og jeg synes fortsatt det er det beste norske albumet noensinne. Det er stilsikkert gjennomført og veldig sjarmerenede, og det inviterer leseren inn på en måte som ingen norske album har gjort, verken før eller siden

Mens Tore fortsatte å kopiere tegninger fra seriene han leste, falt han plutselig for superhelter. Verken Marvel- eller DC-seriene hadde engasjert ham tidligere, men så snublet han over Semics Prosjekt X (X-Men) i 1985 – på tampen av Chris Claremonts og John Byrnes “Dark Phoenix”-saga.

- Jeg fikk et kjempekick av Prosjekt X og det førte til at jeg kjøpte alt i Semics Marvel-serie; Edderkoppen, Hulk og ikke minst Frank Millers Demonen (Daredevil). Å tegne superhelter var aldri min greie, men i Prosjekt X var det den effektfulle kombinasjonen av superhelter og melodrama som traff meg. Etter dette fulgte John Byrnes Supermann-serie Man of Steel og så kom Millers The Dark Knight Returns og Alan Moores og Dave Gibbons’ Watchmen på norsk i 1987. De åpnet opp en helt ny måte å se på serier for meg, og jeg anser meg som ganske heldig som fikk følge den kunstneriske oppturen – fra Prosjekt X til Watchmen - på nært hold. Superheltinteressen min kulminerte på et vis i 1987, og jeg har ikke vært så opptatt av det etterpå.

Men det som virkelig kom til å forandre Tores livet var humorbladet Norsk MAD, og senere Pyton, på 1980-tallet. MAD kjøpte Tore fast allerede fra 1982, og kombinasjonen av amerikansk crazy-humor med ekstra fokus på norske forhold og norske serier som bonus traff Tore midt i hjerterota. Og så kom Pyton - med enda flere norske serier.

- Pyton fulgte jeg helt fra starten og jeg måtte fly rundt og lete etter det i Fredrikstad, for forlaget Gevion hadde ganske dårlig distribusjon. Jeg ble imponert over hvor flinke tegnere som var med der, og igjen var det Arild Midthun som imponerte mest. Men samtidig begynte andre tegnere å utvikle seg: Jeg var ikke så begeistra for Tommy Sydsæter i Norsk MAD, men i Pyton utviklet han en veldig fin stil med figurer som Dølle Døck og Rhesus Minus.

Både Pyton og Norsk MAD ble bemerkelsesverdige norske seriesuksesser under redaktør Dag Kolstads myndige hånd. MAD hadde på det meste et salg på over 50.000 i måneden, mens Pyton lå 10.000 under dette i storhetstiden. I Pyton ble Kolstad attpåtil omskapt til den fete og onde Redaktøren, som tvang sine tegnere og forfattere til å produsere bæsj-, sex- og spy-vitser i et forrykende tempo. “Pyton var et tidsskrift for unge herrer med tannregulering og dårlig smak”, sa Frode Øverli i et intervju med Dagens Næringsliv.

Reklametegning
I mellomtiden begynner Tore Strand Olsen på treårig reklamelinje på Glemmen videregående skole i Fredrikstad, først og fremst fordi det første året bare besto av tegneundervisning.

- Jeg tok bare førsteåret, for jeg kom heldigvis aldri inn på andreåret på grunn av for dårlige karakterer, ellers hadde jeg vel tegnet støvsugerreklamer i dag. Frem til da hadde jeg lært å tegne ved å kopiere, men på tegnelinja fikk jeg lære slike ting som croquis-tegning, tegning etter modell, kunsthistorie og anatomi. En ny verden åpnet seg; dette var første gang jeg måtte tegne etter blanke ark. Bare det å sitte i et fullt rom med mennesker som tenkte seriøst på tegning var en stor opplevelse.

På skolen tegnet Tore lite serier, og det endte da også med dårlig karakter da han forsøkte seg på å besvare en kunsthistorieoppgave i form av en tegneserie. Ironisk nok livnærer Tore seg dels i dag av å lage tegneserier til bruk i informasjon for bedrifter og offentlige etater.

- Jeg har ikke laget så mye serier for reklamebruk, men det er først og fremst fordi jeg ikke har pusha det noe særlig. Jeg tror serier som informasjon og reklame har et stort potensiale. Tegneserienes pedagogiske kraft er enorm, for eksempel kan både bruksanvisningene til Ikea og nødplanene i fly defineres som tegneserier. Tegneserier er to ting: Informasjon og fortelling, og mye av det som kan defineres som tegneserier, men ikke oppfattes som det, ligger i grenselandet mellom informasjon og fortelling. Problemet med å få slike oppdrag et å treffe de rette folka, samtidig som de må føle at de får ideen selv. Slik er det også i forlagene; de må helst få ideen selv for at det skal bli noe av – og dessverre skjer dette alt for sjeldent.

Tore kom altså ikke inn på andreåret på skolen, og tenkte at det var like greit. For da kunne han heller satse på å lage tegneserier. Etter noen mindre vellykkede forsøk på å lage en serie for lokalavisa og en serie for eldre (!) med handling på fra et gamlehjem, løsnet det da Pyton etterlyste serier til nysatsningen Pyton Spesial – et Pyton der leserne fikk lage sine egne tegneserier.

- Jeg hadde vist Terje Nordberg gamlehjemserien min, men ellers hadde jeg ikke turt å sende inn serier. Sammen med en kompis, Rune Nødtvedt, lagde jeg tre episoder av serien Dos Sombreros - som var mest basert på en intern humorgreie vi hadde gående. Og alle kom på trykk! Det var kjempekick, helt enormt. Jeg gikk med sitring i hele kroppen til kiosken for å kjøpe bladet. Opplevelsen av å se sine tegninger på trykk i et ordentlig tegneserieblad var helt ubeskrivelig.

Dette førte naturlig nok til at Tore fikk blod på tann, og han var med i hvert eneste Pyton Spesial etter det. Etter Dos Sombreros fulgte han opp med en Asterix-parodi, og det svimlet alvorlig for Tore da han fikk skryt av Arild Midthun – som syntes det var veldig moro at noen tok Asterix like seriøst som han selv.

Pyton-redaktør Kolstad merket seg den unge, ivrige og talentfulle Fredrikstad-gutten, og i 1990 gikk Tore over i de profesjonelles rekker. Han ble ansatt i redaksjonen, først via Arbeidskontoret og så i fast jobb. Dette var på den tiden Norsk Strek hadde etablert seg som eget firma utenfor Pyton-utgiver Bladkompaniet – og den lille faste redaksjonen besto av Tore, Dag Kolstad og Tom Ostad – en annen ivrig tegner rekruttert fra Pyton Spesial.

- Det var veldig rart å komme inn i Pyton. Jeg var ikke der fordi jeg var så opptatt av stilen i bladet, men det var den beste måten å bli profesjonell serietegner på. Det var det stedet en fikk best betalt; som Frode Øverli har sagt: Det var en betalt utdannelse.

Profesjonell humorist
Livet til Tore ble snudd opp-ned. Han gikk fra å sitte som en litt håpløs arbeidsledig 20-åring på gutterommet i Fredrikstad til å være serietegner med bedre lønn enn sin egen far. Pyton-feberen var på sitt høyeste, men nedturen var rett rundt hjørnet.

- I ettertid har jeg skjønt at det var Rolf Håndstad (manusforfatter Rhesus Minus) som var den virkelig kreative drivkraften i Pyton. Han forsvant i 1990, rett før jeg begynte,  og jeg møtte ham bare en gang. Han var Pytons sjel, og da han forsvant var det ingen kjerne igjen. Nedturen startet da, og at Rolf forsvant var hovedgrunnen. Men samtidig må jeg si at det var veldig stort å jobbe med Dag Kolstad, som jeg hadde lest bladene til helt siden jeg lærte å lese. Han er kanskje den som har lært meg mest om å lage serier;  og en jeg har enorm respekt for.

Tore sluttet i Norsk Strek i 1992 for å bli frilanser, men fortsatte å produsere serier for Pyton. Han bodde i København i 1994 og 1995 og holdt til på tegnestuen Gimle – sammen med tegnere som Peter Snejbjerg, Freddy Milton, Sussi Bech, Donald-tegner Flemming Andersen med flere. Møtet med det danske miljøet var en stor inspirasjon og førte til at Tore klarte å riste av seg deler av sin store Arild Midthun-fiksering.

Men hjemme i Norge sank salgstallene for Pyton jevnt og trutt utover 1990-tallet og i 1995 forlot Kolstad redaktørstolen. Inn kom Waldemar Hepstein – fra miljøet rundt undergrunnsforlaget No Comprendo Press.

- Det var veldig spennende å få Waldemar inn som redaktør, men det ble nok en litt for stor overgang for ham å komme rett fra undergrunnsseriene til å styre Bladkompaniets flaggskip. Det ble veldig rart, men for meg personlig var det en veldig positiv opplevelse. Jeg merket at Waldemar hadde en helt annen holdning til tegneserier enn den jeg kjente fra Pyton-miljøet. På den tiden var tegneseriemiljøet i Norge langt mer splitta enn i dag, med Norsk Tegneserieforum, TEGN, Pyton, No Comprendo, Donaldistene og Semic på hver sin haug – snerrende mot hverandre. Og Hjemmet var det samme tåkeslottet som Egmont fortsatt er i dag.

Året etter kom Elisabeth Fryking fra svenske Pyton inn og overtok den norske redaktørstolen. Men det ble ikke bedre da hun forsøkte å innføre svensk Pyton-stil i Norge.

- Hun hadde gjort svensk Pyton veldig populært, men da hun kom til Norge viste det seg at norske og svenske Pyton var to forskjellige ting. En viktig del av norske Pyton var at det ble lagd av nordmenn og var noe nært, mens Fryking hadde en større distanse til konseptet. Men det var uansett bare et tidsspørsmål før Pyton ble lagt ned, tiden hadde løpt fra Pyton - det var på ingen måte Frykings skyld.

Huskestue og undergrunn
Plutselig mistet Tore levebrødet, og han måtte prøve å få seg jobb andre steder. Løsningen ble etableringen av tegnestua Huskestue i Torggata i Oslo og flere oppdrag som kommersiell illustratør med bokomslag, infoserier og lignende.  I Huskestue ble han godt kjent med to andre leietakere; Jens K. Styve og John Arne “Jason” Sæterøy – begge tungt involvert i Jippi Forlag og med soloheftene finnfinnfinn og Mjau Mjau på gang.

- Dette var noe nytt for meg. Jeg så hva de to holdt på med, syntes det var veldig spennende og så at det var et helt miljø rundt antologien Forresten, som jeg kunne tenke meg å bidra til. Dette var starten på en omflakkende serietilværelse, der Ørn Bjørn og Jørn – verdens dummeste tegneserie, serien som gir tar bløte vitser til en ny dimensjon, var det største innslaget av kontinuitet. Tore gikk fra kommerse Pyton til såkalte “personlige undergrunnsserier”, og passet ikke helt inn.

- Jeg vil ikke kalle Jippi-seriene for undergrunnsserier. Med undergrunnsserie mener jeg serier uten vanlig distribusjon, med en annen holdning til serier og som ikke er kommersielle. Men Jippi har både distribusjon gjennom Narvesen og får statsstøtte fra Norsk kulturråd. Jeg hadde ikke noe forhold til undergrunnsserier fra før av; det var umulig å få tak i slikt i Fredrikstad. Det tok meg lang tid å lære meg å like Robert Crumb, men jeg falt for ham etter at jeg leste hans Coffee Table Art Book etter at jeg hadde sett Terry Zwigoffs dokumentarfilm Crumb. Da fikk jeg veldig sansen for typen serier, mens jeg tidligere syntes alle selvbiografiske serier bare var dritt.

Møtet med Jippi-filosofien et lite sjokk, og plutselig var tegneserier redusert til Tores hobby – og ikke det yrket han var vant til.

- Det som var viktig med Jippi, var at det var et miljø bestående av hyggelige og flinke mennesker, og i starten fortsatte jeg i noenlunde samme stilen som tidligere. Jeg tilpasset meg Forresten på et vis, men det føltes aldri påtvunget. Min første Forresten-serie var en stum ensider som ble refusert i Pyton, mens Fobi og Noia hadde stått på trykk i Pyton tidligere.

Jippi-miljøet prøvde hele tiden å overbevise Tore om lage andre, mer personlige og realistiske serier enn de søte humorseriene han leverte, og Tore Hund var et resultat av denne pushingen.

- Det fine med både Pyton og Forresten var at jeg kunne tegne nesten som jeg ville, og hele tiden skifte stil – så lenge innholdet og historien passet inn i konseptet. Allerede i Pyton brukte jeg mange forskjellige tegnestiler og boltret meg med serieparodier. Jeg gikk fra det ene til det andre hele tiden, så å melde overgang til undergrunnsserier var ikke et så stort sprang som det kan virke som.

Tore har i det hele tatt en pragmatisk innstilling til tegneserier; han både holder på idealene sine samtidig som han er svært tilpasningsdyktig. Naturlig nok prøvde han seg også på stripeserier, etter at suksessene til Lise Myhres Nemi og ikke minst Frode Øverlis Pondus innførte stripealderen i norske tegneserier.

- Mambo var mitt første stripeforsøk i samarbeid med Jørgen Brekke, en kompis av Tom Ostad. Vi tok utgangspunkt i John Kennedy Tooles roman A Confederacy of Dunces, som handler om en fyr som bor hjemme hos mor, er enormt belest og bruker all kunnskapen sin til å plage vettet av mora si. Vi syntes dette var enormt morsomt, og prøvde å lage en stripeserie løst basert
på det.

Men Tore falt aldri helt for stripeformatet, og Mambo fant da heller aldri noe hjem. I 1999 skulle Tore og Tormod Løkling lage en stripeserie som julekalender i Dagbladet, med Donald, onkel Skrue og nevøene i hovedrollene. 24 striper var skrevet og rundt halvparten var ferdigtegnet da Disney-konsernet satte foten ned. Serien ble ikke godkjent og så aldri dagens lys.

- Stripen er et veldig attraktivt format, og for veldig mange er det en fin måte å lage serier på. Men personlig synes jeg det gir meg få muligheter som tegner. Humoren er det viktigste i en stripeserie, mens tegningene må være enkle – og for meg føles det veldig begrensende. Men når det er sagt, er nok Pondus den beste norske tegneserien i dag. Frode Øverli er den eneste som klarer å lage en hundre prosent vellykket stripeserie i Norge.

Filosofi og forenkling
Nå håper Tore at forlagene vil satse mer på større og lengre tegneserier, og håper Kagge Forlags satsning på Jeg, Arne Næss - en tegneseriebiografi over den norske filosofen i anledning hans 90-årsdag – kan fungere som isbryter. Albumet nærmet seg i januar 5000 solgte.

- Det var Arne Næss’ kone Kit-Fai som hadde ideen om å gi en tegneserie i bursdagspresang til sin manns 90-årsdag. Erling Kagge tente på ideen og ga oppdraget til Ola Hegdal. Egentlig skulle Ola gjøre både manus og tegninger, men han fant ut at det ville bli en alt for stor jobb på så kort tid. Vi to hadde lenge snakket om å gjøre noe sammen, og da jeg tilfeldigvis traff Ola på puben Cacadou Torggata, og han fortalte meg hva han holdt på med, syntes jeg det hørtes enormt spennende ut. Og da han slengte et forslag om at jeg skulle tegne etter hans manus i bordet, sa jeg ja tvert.

Den 90 sider lange tegneserien er Tores klart mest omfattende verk, og mesteparten ble tegnet i løpet av en tre måneder lang og svært intens periode. Tidsfristen var et problem, et annet problem var hvordan en skulle stappe inn Arne Næss’ rikholdige og 90 år lange livshistorie og omfattende filosofiske verk inn på 90 tegneseriesider. Her måtte ting kuttes ut og forenkles i stor skala.

- Vi hadde planlagt en masse som det aldri ble noe av, men utlukingen var i hovedsak Olas jobb. Det viktigste for meg var å få en helhet i det, en dramatisk fortelling. Rammefortellingen ble Arne Næss’ liv presentert som en underholdende fortelling, mens vi trakk inn hans inspirasjonskilder og filosofi i kapitler underveis. Vi syntes vi klarte å skape en dynamisk helhet ut av det.

Faren med prosjektet var at det skulle ende opp som en “illustrert klassiker”, en tung tekstmengde med illustrasjoner som bonus.

- Tidlig i prosessen bestemte vi oss for å lage det som en tegneserie,  og følgelig bruke tegneserieeffekter i stor grad. Jeg pushet på Ola for å få minst mulig tekst, noe som kan virke litt rart i en bok om Arne Næss. Men poenget var at vi ville at tegningene skulle fortelle, mens teksten bare var et tillegg. Vi holdt teksten til et minimum, og brukte en mengde tegneserieeffekter, som superhelter, funny animals og illustrasjoner av ting som bare er mulig i fantasien. Da jeg for første gang hørte om Næss’ teorier om “superrotten” var det aldri tvil om at det måtte illustreres som en rotte i Supermann-drakt.

- Vi ville ikke lage en kjedelig tegneserie-biografi, for det hadde vi sett alt for mye av. Vi ville lage en bok vi syntes det hadde vært morsomt å lese selv, og hadde ingen klar målgruppe – bortsett fra de som gjerne ville vite noe om Arne Næss, men som kanskje ikke turte eller orket å ta fatt på noen av bøkene hans.

I Blått Blod fortsatte Tore Strand Olsen samarbeidet med Ola Hegdal.

Tror på seriebøker
Tore ønsker å fortsette samarbeidet med Hegdal, og tror også at fremtiden vil bringe flere seriebøker av typen Jeg, Arne Næss. Han har også full forståelse for at slike prosjekter da gjerne må knyttes opp til figurer eller kjendiser med kommersiell verdi. De norske markedene er neppe modne for å satse på originale verk i stor skala, og tabloidiseringen gjør seg også bemerket i tegneseriebransjen. Duoen er for øvrig allerede i gang med en serie for fagbladet Bok & Bibliotek.

- Problemet med å selge inn tegneserieprosjekter er at forlagene gjerne vil se et ferdig verk før de tar stilling til om det er verdt å gi ut. Men det er ikke økonomisk forsvarlig å fullføre slike store prosjekter uten at du vet at du får betalt for det; forlagene må godta et prosjekt ut fra ideer, manus og skisser. Og med Næss-boka tror jeg at vi har bevist at det er mulig å gjøre noe slikt på et bokforlag. Jeg tror også norske tegneserier har et potensial i fagbladene, bare se på Arne And som gikk i Metallarbetaren i Sverige.

Tore ser for seg at stripe- og humorhefter som Pondus og Larsons gale verden gis ut side om side med større bokprosjekter. Det han savner er mellomtingen; et blad med mulighet til å gjøre ti sider lange historier og som tilbyr serieskaperne et kreativt miljø med redaksjonell oppbacking.

- I dag finnes det ikke alternativer til å lage stripeserier i ensomhet, mellomlange serier på hobbybasis og større bokprosjekter. Det profesjonelle miljøet fra Pyton, med Dag Kolstad i spissen, eksisterer ikke i dag. Du kan si hva du vil om innholdet i Pyton, men rent tegneseriefaglig holdt det mål hele veien. I dag finnes ikke noe sammenlignbart miljø, det nærmeste er Bladkompaniets Tormod Løkling, men han har lite tid til å ta seg av folk.

Og Smult er preget av ferske serieskapere som jobber på hver sin tue, uten at noen av de gamle ringrevene er med og kan gi råd og opplæring.

Helt propell
Tore har i flere år arbeidet med et bladprosjekt under navnet Propell, som han forteller var bygd opp etter mønster av Donald Duck & Co.

- Vi var en gjeng på 10-15 stykker som hadde lyst til å lage et blad i Donald-tradisjonen – uten striper, men med én til ti sider lange historier. Vi ønsket å kombinere den faglige måten å jobbe på fra Pyton med en helt annen type tegneserier. Målgruppen var bevisst veldig uklar, og det skulle ikke bli noe rent barneblad – mer et “allround”-blad som Donald Duck & Co.

Gjengen så for seg Propell som et månedsblad og presenterte en dummy for forlagene, men interessen var laber – noe Tore i ettertid forstår veldig godt.

- Det er veldig dyrt å sette i gang et slikt månedsblad, og ideen er dessverre blitt liggende i flere år. Siste nytt er  at Bladkompaniet er interessert i å gi ut det vi har laget som en sommerspesial. Vi vet ikke hva det vil hete eller hvordan det skal presenteres, men jeg er ganske sikker på at det i alle fall vil komme ut et nummer. Stripeseriene går jo bra, men er det ikke da på tide å gå et skritt videre? Der har bladforlagene et ansvar; de gir jo nettopp ut blader – og da bør en lage bladserier, stripeseriene er jo et avisformat. Bladkompaniet og Egmont lager stort sett humorblader etter Billy-malen; samlinger av stripeserier. Nå er det på tide å tenke nytt.

Tore er ikke fremmed for det kommersielle, og har arbeidet med Mummitrollet CD-ROM og tegning for Teenage Mutant Hero Turtles. Nå har han tro på oppdatering av gamle norske seriehelter.

- Jeg tenker mye på å rekonstruere gamle norske serier og konsepter, ting som mange synes er kjipt. Det hadde vært moro å lage nye versjoner av serier som Nils og Blåmann og Vangsgutane, men ikke som parodier. Ingeniør Knut Berg hadde også vært morsomt å oppdatere, men den er så sær at det hadde vært vanskelig å ikke ende opp i parodien. En serie som Smørbukk har prøvd å henge med i tiden, men på den måten blir endringene usynlige for folk flest. Jeg tenker på radikale nyversjoner, slik som Frank Miller gjorde med The Dark Knight Returns. Jeg har også tro på synergieffekt mellom flere medier, slik at en lager tegneserier med figurer som allerede er kjent fra tv, film, litteratur eller andre medier fra før.

- Vil tegneserier være masse- eller nisjekultur i årene framover?

- La oss for Guds skyld ikke håpe det blir en nisjekultur. Jeg tror det fortsatt vil være en del av populærkulturen, fordi tegneserier har sin egen unike måte å presentere ting på. Jeg håper kombinasjonen tegneserier og animasjonsfilm vil bli vanligere her i Norge. I Danmark ble et enormt animasjonsmiljø bygget opp som en direkte følge av tegnefilmversjonen av Peter Madsens Valhall, og noe lignende bør være mulig her i landet. Christopher Nielsens To trøtte typer-langfilm Slipp Jimmy fri kan
forhåpentligvis føre til noe av det samme.

Tore Strand Olsen
* Født i 1970 i Fredrikstad.
* Utdannelse: Førsteåret ved reklamelinjen på Glemmen videregående skole.
* Ansatt i Norsk Strek i 1990, ble frilanser i 1992. Holder i dag (2002) hus som en del av tegnestuen Huskestue, sammen med blant andre Geir Moen og Håvard “Styve” Johansen.
* Deler arbeidstiden sin noenlunde 50/50 mellom kommersielle illustrasjonsoppdrag og tegneserier.
* Hobby: Skuespiller i teatergruppa Kraftlaget.
* Favorittserie: Little Nemo In Slumberland av Winsor McCay.

Bibliografi i utvalg
Egne utgivelser:
* Tore Hund & Co. nr. 1 (Jippi Forlag 1998)
* Pyton-album nr. 3, 1999: Serieparodier (Bladkompaniet 1999)
* Pyton-album nr. 2, 2000: Fobi & Noia (Bladkompaniet 2000)
* Jeg, Arne Næss – Et tegnet liv, med Ola Hegdal (Kagge Forlag 2001)
Bidrar i:
* Diverse serier i Pyton 1990-1996 (Bladkompaniet)
* Teenage Mutant Hero Turtles skoledagbok 91/92 og 92/93 (Egmont og
Atlantic Förlag)
* Ensidere i Teenage Mutant Hero Turtles månedsblad (Egmont og Atlantic
Förlag)
* Sesam Stasjon månedsblad 1992-1993 (Semic)
* Sesam Stasjon julehefte 1994 (Semic)
* Fem sider med “Gerner Schmidt” i Gale streger (Forlaget Ultima 1994)
* Diverse serier i Geek, tre nummer (Egmont 1997)
* Diverse serier i Forresten 1997-1999 (Jippi Forlag)
Ørn Bjørn & Jørn:
* Nr. 1-46 i Pyton, 1995-1996
* Nr. 49 i Geek nr. 3, 1997
* Nr. 50-52 i Tore Hund & Co. nr. 1, 1998
* Nr. 53 og utover i Pondus, 2000-2002

3 om TSO
Ola Hegdal, seriepartner på Jeg, Arne Næss:
- Tore er en mann som ikke har anlegg for å være langsint. Han er en omgjengelig kverulant og en lat perfeksjonist. Han er dessuten nesten to meter lang, noe som er langt for ett menneske og fryktelig langt for en tegner. Han er etter min mening en av de aller kvasseste tegnerne vi har i seriemiljøet i Norge. Det er ikke så mye stygt å si om Tore, det eneste måtte være at han har en tendens til å strø rundt seg med sjuke ordspill som nok muligens kan gå svake sjeler på nervene. Han eier heller ikke sans for penger, så får man se på det som et pluss eller et minus som man vil. Til tross for høyden over havet er Tore lillebror, noe som kanskje har bidratt til at vi går såpass godt overens.

Erik Falk, utgiver av Tore Hund:
- Tore er en trivelig kar som må berømmes for sin kompromissløse, men likevel profesjonelle holdning til seriemediet. Sånn sett finnes det sikkert mer enn ett selvbiografisk trekk i figuren Tore Hund. Tore Hund uttaler i en serie at han lever “for tegneserier! – med tegneserier! – gjennom tegneserier!”; et utsagn som jeg også synes passer på Tore. Seriene hans preges av grundighet og gjennomarbeidethet; enten det er kommersielle reklametegneserier eller bidrag i Forresten. Hans tegneseriefilosofi fører dessuten til utallige lange og inspirerende diskusjoner om tegneseriemediet.

Jason, tidligere Huskestue-hospitant.
- Hvis det ikke hadde vært for Tore (2,45), ville jeg (1,91) antageligvis vært Norges høyeste serieskaper, noe som alltid har irritert meg. Neste person som treffer ham på Cacadou må gjerne gi ham et dunk i hodet fra meg.

Superheltene blir både større, sterkere og mer populære, trekker til seg flere ambisiøse og talentfulle kunstnere og skaper suksess og store overskrifter. Alan Moore er ikke den eneste om har røsket opp i superheltenes univers.

OBS! Denne saken ble opprinnelig publisert i Morgenbladet i 2003. De norske superheltbladene sliter riktignok, men de amerikanske superheltene har på ingen måte forsvunnet.

”This is utterly appalling!”. Det var den engelske tabloidavisen Daily Mail som siterte en anonym kilde ved det britiske kongehuset, og avisen skrev selv under på misnøyen. Årsaken var den amerikanske superhelttegneserien X-Statix, en avlegger av voldsomt populære X-Men skrevet av engelskmannen Peter Milligan. Hva Milligan hadde gjort? Vel, han hadde planer om å gjøre avdøde prinsesse Diana om til superhelt – en mutant med overnaturlige evner.

“Jeg ble klar over prinsesse Dianas mutantkrefter like etter dødsdagen hennes. Som serieforfatter ser jeg at disse kreftene ikke var stort i forhold de flygende og teleporterende karene jeg vanligvis beskjeftiger meg med, men kreftene var uansett interessante,” skriver Milligan i en kommentar i The Guardian.

Dianas påvirkningskraft
Han forteller videre at han var på en pub i Nord-London med en kamerat like etter dødsfallet, der de skålte for Diana – men ikke klarte å styre seg fra en solid dose svart humor på den avdøde prinsessens vegne.

“Jeg innså at vår mørke humor gjorde flere andre pubgjester sinte og fortvilte, og ikke bare Daily Mail-lesere. En gjeng irske karer mumlet stygt og stormet ut. Det samme gjorde en ung svart mann. Diana hadde tydelig en mystisk påvirkningskraft på folk selv i døden,” skriver Milligan.

Det var dette som slo Milligan da han flere år senere satt med ansvaret for superhelttegneserien X-Force. Den startet som en tradisjonelt ”spinoff” av populære X-Men, men i hendene til Milligan og tegner Mike Allred ble den raskt noe helt annet og skiftet navn til X-Statix. Serien var ikke lenger en tradisjonell superheltserie, men en treffsikker satire over det moderne kjendissamfunnet. Mutantene var fortsatt superhelter, men de oppførte seg mer som film- og popstjerner. De hadde egne agenter, åpnet butikker og var mer interessert i egen kjendisstatus, lommebok, sex og økonomisk makt enn å redde verden. Dessuten døde heltene som fluer, ofre for Milligans skarpe og fremfor alt morsomme samfunns- og mediekritikk i superheltinnpakning.

” I X-Men er mutantene fryktet og hatet. I X-Statix har mutantene snudd situasjonen på hodet og gjort seg selv til stjerner; glamorøse, rike og mektige. Jeg synes det var akkurat det Diana gjorde med vår kongelige familie. Det jeg har mest lyst til å gjøre nå er å få David Beckham med i serien, siden han er det perfekte eksempel på hvordan noens ”superkrefter” – i dette tilfellet evnen til å skyte en ball – har kommet helt i skyggen av personens kjendisstatus. Jeg vil kle ham i en trikot, gjøre ham til en homoerotisk pinup, knuse nesa hans i slagsmål med Hulk og se markedsverdien hans synke, drømmer Milligan.

Superheltenes tidsalder
Men i forrige uke ble det klart at Marvel Comics, utgiveren av X-Statix, har valgt å ikke publisere historien med prinsesse Diana. Beckham-ideen blir nok også vanskelig å gjennomføre, først og fremst fordi fotballspilleren fortsatt ikke er en stor nok kjendis i USA.

Eksempelet er bare et av flere på at vi lever i superheltenes tid: Ang Lee regisserer Hulk, mens regissørkollega Kevin Smith koser seg med å skrive Daredevil-serier. Filmbransjens største sexsymboler står i kø for å spille superhelter: Halle Berry, Hugh Jackman, Sean Connery og Ben Affleck – mens Nicholas Cage har så dilla at han tok etternavnet til superhelten Power Man alias Luke Cage).

Suksessfulle prosaforfattere som Greg Rucka og Brad Meltzer skriver Batman og Green Arrow, Babylon 5-skaper J. Michael Straczynski skriver Spider-Man mens tv-skjermen fylles av serier som Batman Adventures, Smallville, Jeremiah og Sabrina the Teenage Witch. Det går ikke en uke før ryktene om en ny Hollywood-filmatisering slippes fri på nettet, og blir det film står dataspillbransjen i kø for å henge seg med.

De mest populære superheltene er nærmest nasjonale ikoner i USA, men denne gangen følger også Norge etter. Her har det ikke vært like hett med trange trikoter og store muskler siden Johan Olav Koss regjerte på skøytebanen.

Minibølge i Norge
– Storsatsning på superhelter i USA “smitter over” på det norske markedet. Når interessen for superhelter blir større i USA, blir den gjerne det her også, ikke minst når mye av årsaken til all oppmerksomheten ligger i storfilmer som lanseres internasjonalt, sier Hege Høiby, redaktør i Egmont Serieforlaget.

Forrige gullalder for superhelter i Norge var på 1980-tallet, men etter lang tids bladtørke gir Egmont nå ut tre titler med opplag på 10.000–15.000; Spider-Man, New X-Men og Gigant, pluss filmhefter og andre spesialutgivelser. Men ikke nok med det, under paraplyen til den mektige Aller-gruppen har forlaget Seriehuset etablert seg med enda tre supre titler: Daredevil, Marvel Universet og Marvel Superheltene.

– Superheltseriene er tilbake fordi jeg er en av mange som har ønsket å se flere titler på norsk. De andre norske forlagene som har håndtert dette tidligere har hele tiden klaget over at disse selger for dårlig, enten her eller i land de samtrykker med, så det er et forsøk på å kunne få til noe innenfor smalere rammer, sier Jon Løvstad i Seriehuset.

Alle seriene på det norske markedet er hentet fra Marvel Comics, mens deres argeste konkurrent DC Comics – mest kjent for Supermann og Batman – fortsatt er fraværende. Egmont satser på å få gjort noe med den saken til neste år, men Marvel-dominansen er langt fra tilfeldig.

– Marvel dominerer filmfronten, helt klart. Med Daredevil, X-Men og Hulk bare i år og ny Spider-Man-film, Elektra og trolig enda flere neste år leder de an. Men, dette hadde ikke vært mulig hadde det ikke vært for det liv som Batman i 1989 pustet inn i sjangeren på filmlerretet, sier Løvstad, som også påpeker at Marvel har finpusset seriene sine betraktelig.

Marvel blar opp
Bryan Singers suksessfulle filmatisering av X-Men har vist seg svært viktig, og den førte til en givende innsprøyting av kreativitet, interesse og økonomi på et kritisk stadium for Marvel. For superheltene selv er det nok viktigst at Marvel og DC har innsett at figurene ikke selger seg selv. Derfor har Marvel med sin nye sjefredaktør Joe Quesada, selv serieskaper, i spissen bladd opp lommeboka og hanket inn de aller mest talentfulle forfatterne og tegnerne.

– Det er helt klart Marvel som har gjort seg mest bemerket de siste par årene. For det første med filmene de har fått gjort med sine mest populære figurer, men samtidig har de også hentet inn noen av de beste forfatterne og tegnerne på markedet og lansert nye titler med de gamle heltene, sier Høiby.

Dette har gitt flere resultater. For det første har Marvel lansert Ultimate-universet, som ganske enkelt tar tak i Marvels mest kjente figurer, oppdaterer de til 2000-tallet og begynner på nytt. Både X-Men, Avengers, Spider-Man og flere til har gått gjennom forvandlingen med eventyrlige resultater – mye takket være talentfulle forfattere som Brian Michael Bendis og Mark Millar. Spesielt Bendis’ Ultimate Spider-Man var et viktig forbilde for den vellykkede filmatiseringen.

– Ultimate-universet er en artig vri, og trolig ganske nødvendig hvis Marvel vil få med seg en ny generasjon superheltlesere, sier Høiby.

– Det som tiltrekker meg med superheltene er gode historier som flyter bra, troverdige karakterer bak maskene og flotte tegninger. Superhelt-settingen gjør det for meg til noe fantastisk og spennende utenom det dagligdagse – trolig det samme som tiltrekker science fiction-folket til sin sjanger, sier Løvstad.

Sønner av Alan Moore
Men det lages også superheltserier for et mer voksent publikum. Denne renessansen har mange røtter, som Dennis O’Neill og Neal Adams banebrytende serier om Green Arrow og Green Lantern på 1970-tallet og 80-tallsklassikere som Watchmen av Alan Moore og Dave Gibbons og Frank Millers Batman: The Dark Knight Returns. Men kanskje viktigst av alle var Alan Moores Swamp Thing tidlig på 1980-tallet. Her tok engelskmannen tak i en av DCs mindre kjente helter, og gjorde det om til en lynende intelligent, samfunnskritisk og rett ut skremmende miks av horror og mørk fantasy.

Moores suksess med Swamp Thing og senere Watchmen la grunnlaget for en større import av britiske serieforfattere flasket opp i mer satiriske blader som 2000 AD, Battle og Action; en britisk invasjon på linje med poprevolusjonen på 1960-tallet. Forfattere som Grant Morrison, Neil Gaiman, Garth Ennis, Mark Millar, Jamie Delano, Pat Mills og Peter Milligan hadde fellestrekk i en forkjærlighet for svart humor, brutal vold, kynisme og en inngående kjennskap til andre områder innen populærkulturen. Det var DC Comics som tok tak i britene og satsingen førte til suksesser som Sandman, Hellblazer og Preacher, og det er nettopp mange av disse forfatterne som Marvel nå har adoptert med stor suksess.

Fra surrealisme til matematikk
Skotten Grant Morrison har gjort X-Men like underholdende som under glansalderen på slutten av1970-tallet, samtidig som han med Animal Man, Doom Patrol, The Filth og The Invisibles har tøyd strikken for grensene mellom superhelter, surrealisme og postmodernisme lengre enn de fleste andre. Ta bare Doom Patrol, en gammel og lite kjent gruppe superhelter fra DC Comics med ”the world’s most bizarre superheroes” som motto.

Et motto de ikke fortjente før Morrison kastet seg over dem med stor glød og inspirasjon fra så forskjellige kilder som den tsjekkiske animatøren Jan Svankmajer, filmskaperne Kenneth Anger og Maya Doren og matematikeren Douglas Hofstadter. The Invisibles var om mulig hakket mer surrealistisk, med referanser til A Clockwork Orange, regissøren Pier Paolo Pasolini, den moderne shamanen Terence McKenna og gjestespill fra Byron, Shelley og marki de Sade. Han sjonglerer elegant sine mer personlige serier med mer tradisjonelle superheltserier, uten noen gang miste kloen og den personlige stilen.

Men mannen som mer eller noen andre viste at superhelter kan være et effektivt litterært virkemiddel for å fortelle absolutt hva du vil, hvor er han? Alan Moore har nettopp nedlagt sitt eget forlag America’s Best Comics for å satse på tyngre verk enn superheltseriene han gjorde der, men først etter å ha krysset superhelter med politiserier som NYPD Blue i Top Ten, og brukt bildet av den kvinnelige superhelten til å utforske magi, mystikk, sex og feminisme i Promethea.

For ikke å snakke om hyllesten til 1800-tallets litterære superhelter, kaptein Nemo, dr. Jekyll, Allan Quatermain med flere i The League of Extraordinary Gentlemen. En tegneserie som også har tatt turen til Hollywood, med Sean Connery i hovedrollen, men etter anmeldelsene å dømme overhodet ikke har klart å feste på lerretet. For å sitere Los Angeles Times’ anmeldelse: ”Tegneserier gir ikke film et dårlig navn lenger – det er motsatt”.

10 anbefalte superhelter
* Daredevil Visionaries av Frank Miller (Marvel). Da unge og sultne Miller ble sluppet løs i fri dressur på tampen av 1970-tallet, med inspirasjon fra film noir og japanske tegneserie, endte det med en liten revolusjon av superheltsjangeren.

* Swamp Thing av Alan Moore, Steve Bissette og John Totleben (DC). Med hjelp av magi, science fiction, skrekk, mørk fantasy og samfunnsengasjement gjorde engelske Moore Sumpvesenet om til et litterært, smart og skremmende mesterverk av en serie tidlig på 80-tallet.

* Watchmen av Alan Moore og Dave Gibbons (DC). Denne 12 nummer lange serien menneskeliggjorde superheltene, og plasserte de i en realistisk verden fylt med sosial uro, krigsfrykt, korrupsjon og politisk storspill.

* Batman: The Dark Knight Returns av Frank Miller (DC). Samtidig med Watchmen gjorde Miller denne mørke fremtidsversjonen av Batman, ypperlig fortalt med hjelp av filmatiske virkemidler og sikker historiefortelling.

* Doom Patrol av Grant Morrison og Richard Case (DC). Morrison tok tak i noen obskure superhelter og skapte en svært surrealistisk, leken og smart serie, og en serie som danner grunnlaget i Steven Shaviros diskusjon om postmodernisme i boken Doom Patrols.

* Animal Man av Grant Morrison og Chas Truog (DC). Søsterutgaven av Doom Patrol, ikke like surrealistisk – men en stadig fascinerende, underholdende og overraskende utforsking av superheltseriens premisser.

* The Invisibles av Grant Morrison med flere (DC). Morrison får frie tøyler til å skape sine egne anarkistiske og nihilistiske superhelter, og resultatet blir ”brain candy” av ypperste slag. Konseptet videreføres i ennå ikke fullførte The Filth.

* The League of Extraordinary Gentlemen av Alan Moore og Kevin O’Neill (America’s Best Comics). Moore viser likhetene mellom dagens superhelter og 1800-tallets litterære helter i en svært stilren og gjennomført hyllest til forfattere som Jules Verne, H.G. Wells og Robert Louis Stevenson. Utgitt på norsk i Magnum i 2001.

* New X-Men av Grant Morrison og Frank Quitely (Marvel). Morrison kvitter seg med alt dødkjøtt, setter klampen i bånn og er farlig nær å overgå klassikerne til Chris Claremont og John Byrne fra 70-tallet. Utgitt på norsk av Egmont Serieforlaget.

* X-Force og X-Statix av Peter Milligan og Mike Allred (Marvel). Serien snur alle superheltkonvensjoner fullstendig på hodet, og lager underholdende, fantasifull og infernalsk satire med hjelp av Milligans smarte tekster og Allreds blanding av streken til Jack Kirby og Andy Warhol.

Alan Moore-uka, dag 7: Kan man få for mye Alan Moore? Svaret er ja, og bevisene er serier som Albion og Vigilante.

”Bak hver eneste rute i britiske tegneserier lurer Alan Moore,” skriver Neil Gaiman i forordet til Albion. Boka samler miniserien der Moore og datteren Leah vekker til live en hærskare obskure britiske superhelter fra 1960- og 70-tallet. Sammenlignet med Moores beste serier er Albion en småklomsete og slapt fortalt bagatell, mest for mannens største fans og nostalgiske engelskmenn.

Da er Et univers uten grenser, beklageligvis den siste utgivelsen i bokserien Alle tiders superhelter, en bedre investering. Også mest for Moore-fans, men en underholdende og interessant påminner om tiden da Moore prøvde å skape seg et navn i amerikanske tegneserier.

Boka er en forbedret utgave av amerikanske Across the Universe, utvidet med blinkskuddene ”Whatever Happened to the Man of Tomorrow?” (Supermann) og The Killing Joke (Batman).

Moores storverk for DC Comics er Swamp Thing og Watchmen, men i mellomtiden slapp han også til på alt fra ikoner som Supermann og Batman til obskure serier som Vigilante og Green Lantern Corps. Småhistoriene med sistnevnte er en videreføring av de snurrige science fiction-novellene Moore skrev for britiske 2000 AD, mens Vigilante-historien er noe av det dårligste han har skrevet.

Men det er fascinerende å se hvor raskt Moore finner formen med sin miks av superhelter, science fiction, humor og en finstemt sosialrealistisk menneskeliggjøring av figurene. Det er utrolig at samme mann står bak den klønete Vigilante-serien fra 1985 og den perfekt fortalte klassikeren The Killing Joke fra 1988, men i løpet av disse årene revolusjonerte Moore den amerikanske mainstream-tegneserien fullstendig.

Det mest frustrerende er faktisk å høre om Moore-seriene det aldri ble noe av, som Challengers of the Unknown, Martian Manhunter og Twilight of the Super-Heroes.

PS! Med dette er Alan Moore-uka på bloggen over, men det er fortsatt glitrende Moore-serier som ikke er omtalt. Vi har 2000 AD-seriene hans: Halo <em>Jones, Skizz, D.R. & Quinch og novellene som er samlet i bøkene Shocking Futures og Twisted Times. Marvel UK-serien Captain Britain er også moro, og superheltserien Miracleman er en av Moores mest undervurderte og oversette serier noensinne – på høyde med V For Vendetta.

I nyere tid er det verdt å trekke fram den ambisiøse og ulykkeligvis ufullendte Big Numbers, den journalistiske Brought To Light og serieromanen A Small Killing. Vi har også Marvel-pastisjen 1963, og for America’s Best Comics skrev han også Tom Strong, Terra Obscura og Tomorrow Stories i tillegg til Top 10, The Leagaue of Extraordinary Gentlemen og Promethea. La oss heller ikke glemme romanen Voice of the Fire og cd-platene The Highbury Working og Angel Passage.

Alan Moore, Brian Bolland, Curt Swan m.fl.
Et univers uten grenser – Alan Moores superhelthistorier
Egmont Serieforlaget
5/6

Alan Moore, Leah Moore. Shane Oakley m.fl.
Albion
Wildstorm/DC Comics
3/6

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Alan Moore-uka, dag 5 – del I: I The League of Extraordinary Gentlemen sender Alan Moore barndommens helter ut på nye eventyr – med fascinerende resultat.

I The League of Extraordinary Gentlemen gjør Alan Moore og Kevin O’Neill med guttebokhelter det Watchmen gjorde med superhelter.

Alan Moore og Kevin O’Neill
The League of Extraordinary Gentlemen Volume I
America’s Best Comics/DC Comics
5/6

Året er 1898, og Wilhelmina Murray, kjent fra Bram Stokers Dracula, får i oppdrag å samle fire spesielle menn, alle viden kjent for sine eventyr, til et mystisk og viktig oppdrag. Herrene, viser det seg, er ingen ringere enn Allan Quatermain, eventyreren fra Kong Salomos miner, kaptein Nemo fra Jules Vernes eventyrbøker, herr Griffin, best kjent som H.G. Wells «Den usynlige mannen», og Robert Louis Stevensons dr. Jekyll (også kjent som Mr. Hyde). Men disse har forlengst passert sin beste alder, og er både rynkete og slitne.

For en som har vokst opp med disse klassiske eventyrbøkene gir det et saftig kick å oppleve at en så sikker penn som Moore tar gamle helter og skurker ut på nye eventyr. Moore kombinerer her den historiske teften fra den langt mer seriøse From Hell-serien med leken med litterære skikkelser han bedriver i Lost Girls.

Og en mer nøyaktig dramaturg og historieforteller enn Moore skal du lete lenge etter, her har han tatt seg tid til å oversette deler av dialogen til både arabisk og fransk. På tegnersiden samarbeider Moore med Kevin O’Neill (Marshal Law og Nemesis the Warlock), som har en spennende og, til tider, svært grotesk strek.

Alan Moore og Kevin O’Neill
The League of Extraordinary Gentlemen II
America’s Best Comics/DC Comics
6/6

Seriemesteren Alan Moore skapte sensasjon da han samlet helter fra klassiske 1800-tallsromaner i The League of Extraordinary Gentlemen, og denne oppfølgeren er faktisk hakket mer underholdende.

Der Moore i første serie brukte lang tid på å introdusere figurene, er det klampen i bånn fra første side her. Marsboere invaderer England, og bare våre helter kan stoppe dem. Bak dette enkle plottet skjuler det seg en røverhistorie med alle de riktige ingrediensene: Kjærlighet, drama, barsk humor, forræderi og voldsom action. Den kan leses som et renspikket eventyr eller som en intelligent hyllest til den eventyrlige litteraturen. Det er som å se verdens smarteste actionfilm.

Du trenger doktorgrad i engelsk litteratur for å snappe opp alle referansene, men i tillegg til de etablerte hovedpersonene fra Dracula, Dr. Jekyll og Mr. Hyde, En verdensomseiling under havet, Den usynlige mannen og Kong Salomos miner, møter vi blant annet figurer skapt av Edgar Rice Burroughs og H.G. Wells.

Nettnerdene går i spinn for å komme til bunns i alle referansene, men det som sitter sterkest igjen er portrettet av Robert Louis Stevensons Mr. Hyde. Moore viser hvordan han var den originale Hulk, samtidig som han klarer å skildre ham som en motsetningsfull antihelt – revet i to av sine instinkter og følelser.

The League of Extraordinary Gentlemen er bare underholdning, men det skal godt gjøres å lage noe mer underholdende.

Anmeldelsene er opprinnelig publisert i Bergens Tidende. De to første bøkene av serien er også til norsk, og en tredje bok, The Black Dossier, er også kommet på engelsk. Filmatiseringen fra 2003 prøver jeg bare å glemme.

Alan Moore-uka, dag 3: V For Vendetta, Alan Moores vri på det totalitære marerittsamfunnet i George Orwells 1984.

OBS! Teksten ble opprinnelig publisert i Ny Tid, og er skrevet før filmatiseringen hadde premiere i 2006.

5. november, 1605: Katolikken Guy Fawkes blir tatt på fersken med 36 tønner krutt under Houses of Parliament i London. Hadde han ikke blitt oppdaget, ville England opplevd 1600-tallets variant av 11. september 2001. Fawkes og hans medkonspiratører planla å blåse kong Jakob I, dronningen, tronarvingen og det protestantiske aristokratiet i det engelske parlamentet til himmels.

5. november, 1997: Houses of Parliament blir sprengt i luften av en enslig terrorist, ikledd kappe, hatt og Guy Fawkes-maske. Ved hjelp av videre terror og attentater bringer mannen, som kaller seg V, den engelske regjeringen i kne.

Anti-katolisisme
«The Gunpowder Plot» i 1605 er pensum i engelsk historie, og fortsatt er 5. november en viktig dato i England. Den markeres som Guy Fawkes’ Day, med både fest, bål og fyrverkeri. Det britiske imperiet markerer altså ikke militære seire som slaget ved Trafalgar eller Waterloo, men et mislykket attentatforsøk.

Terroren i 1997 er selvsagt ren fiksjon. Den utspiller seg i første kapittel av den innflytelsesrike tegneserien V For Vendetta av Alan Moore og David Lloyd. Den ble skrevet i 1981 til 1988, men kommer først i 2005 på norsk – perfekt timet til 400-årsjubileet for «The Gunpowder Plot».

Ikke nok med det: Teamet bak The Matrix-trilogien legger i disse dager siste hånd på filmatiseringen, som skal ha USA-premiere i mars neste år. I USA er ikke akkurat en film med en terrorist i hovedrollen hverdagskost om dagen, men slagordet til filmen er like fullt «remember, remember, the 5th of November»

Både Fawkes og V hadde klare politiske mål med sine terrorhandlinger. Fawkes drømte om å få ni år gamle prinsesse Elizabeth på tronen, med en katolsk adelsmann som regent, slik at katolisismen igjen kunne bli offisiell religion i imperiet.

«The Gunpowder Plot» er blitt kalt det klassiske eksemplet på strategisk terrorisme av den amerikanske forfatteren og terrorisme-eksperten Webster G. Tarpley. Han mener Fawkes ble manipulert av kretsen rundt kong Jakob, som med skrekk så hvordan kongen søkte fred med Spania og gikk inn for økt toleranse overfor Englands katolikker. Ved å bruke Fawkes i det mislykkede attentatet ble kongen overbevist om at hans politikk var feilslått, og kursendringen førte til et hundreår med krigføring mot Spania og Portugal og et kraftig tilbakeslag for katolikkene. Først 200 år senere fikk de samme rettigheter som protestantene i England.

Guy Fawkes’ Day ble nasjonal festdag; en årlig festival der hat mot paven og Spania sto i fokus. Selv i dag står denne dagen som en påle i engelsk bevissthet, selv om den har sitt grunnlag i forfølgelse av religiøse minoriteter.

Dystopi
Hovedpersonen i V For Vendetta vil også ryste den engelske regjeringen til grunnvollene. I serien taper de konservative valget i 1982, noe som fører til at Labour fjerner alle atomvåpen fra engelsk jord. Dermed blir landet skånet i den ødeleggende atomkrigen som utsletter både det europeiske og afrikanske kontinentet.

I forordet Moore skrev i 1988, etter at han hadde fullført serien etter et fem års opphold, beklager han sin naive tro på at det gikk an å overleve en atomkrig. Han beklager også at han trodde det måtte noe så melodramatisk som en atomkrig til for å gjøre hjemlandet om til en fascistisk stat.

«Nå er det 1988. Margaret Thatcher skal tiltre sin tredje periode som statsminister (…) Tabloidene sprer tanken om konsentrasjonsleire for folk med AIDS. Det nye opprørspolitiet har hjelmer med sotede viserer, og hestene likeså, og på taket av varebilene sine har de roterende videokameraer. Myndighetene har uttrykt et ønske om å utradere homoseksualitet, selv som abstrakt begrep, og man bare spekulere i hvilken minoritet som neste gang får en lov etter seg,» skrev Moore i 1988.

V For Vendetta er inspirert av flere dystopiske framtidsvisjoner: Forfattere som George Orwell, Aldous Huxley, Thomas Pynchon og Harlan Ellison, filmen Blade Runner, maleriet Europe After The Rains av Max Ernst og tegneserien Judge Dredd.

Moore skapte et England der den fascistiske organisasjonen Nordild tar makten etter kaoset som oppstår etter tredje verdenskrig, og det nye regimet internerer svarte, pakistanere, sosialister og homofile i «relokaliseringsleire». Samfunnet styres med hard hånd og konstant overvåkning.

Anarkiets to ansikter
V er en rømling fra en av disse konsentrasjonsleirene, og i utgangspunktet ser det ut som hans terrorhandlinger bare er en nøye planlagt og utspekulert hevnaksjon. Etter hvert viser det seg at hans enmannskrig mot den engelske staten har langt mer omfattende mål. Han ønsker å kaste samfunnet ut i kaos. Og deretter anarki. «Anarki betyr ’uten ledere’. Ikke ’uten orden’,» som V sier selv.

For V har samfunnet gått så langt i feil retning at han ikke ser noen annen mulighet enn å bryte det ned. Ødelegge. Begynne på nytt. «Anarkiet har to ansikter. Det både skaper og ødelegger. Følgelig velter ødeleggerne imperier: Skap et lerret av ren grus. Der skaperne deretter kan bygge en bedre verden. Så snart man har grus blir ytterligere ødeleggelse irrelevant,» forklarer V. Derfor blir terror hans viktigste virkemiddel.

V For Vendetta var Alan Moores første forsøk på en stor serieroman.. Den senere så feirede manusforfatteren bak Watchmen, From Hell, Swamp Thing og The League of Extraordinary Gentlemen var fortsatt på jakt etter sin egen stemme, og det er liten tvil om at han iblant går for langt i sine mange referanser og språklige svulstigheter.

Nordild har for eksempel sensurert det meste av kunsthistorien, mens V har anskaffet en betydelig samling forbudt kunst. Dermed får Moore en unnskyldning for hyppig å sitere de tre store williamene: Shakespeare, Yeats og Blake.

Sine barndomssykdommer til tross, V For Vendetta er et bemerkelsesverdig verk. Både lest i skyggen av 1980-tallets England, og i skyggen av dagens terrorfrykt. Thatcher-regjeringen viste Moore at det ikke måtte en atomkrig eller revolusjon til for at et demokratisk samfunn skulle skli nærmere fascistiske og totalitære tendenser.

Og er det egentlig så stor forskjell på den altomfattende overvåkningen som preger Vs England og overvåkningskameraene og terrorlovene som nå dukker opp over hele Vesten? V For Vendetta skildrer et totalitært marerittsamfunn som grenser mot George Orwells 1984, og som med Orwell er det ikke vanskelig å kjenne seg selv igjen i speilet Moore holder opp.

Alan Moore-uken fortsetter. I dag: Den toneangivende skrekkserien Swamp Thing, der Moore la grunnlaget for Sandman, Hellblazer og resten av Vertigo-universet.

Grunnhistorien var banal: Den dyktige forskeren Alec Holland omkommer da laboratoriet hans sprenges i luften. Holland går til grunne i sumpen sammen med sitt ferske superserum, men får nytt liv som sumpmonster.

Tegneserien slet med dårlig salg da forlaget DC hentet inn Alan Moore, som hadde vakt oppsikt med seriene V For Vendetta og Marvelman (som måtte skifte navn til Miracleman) i det nyskapende engelske heftet Warrior. Moore fikk frie hender, og ble lykkeligvis koblet sammen med de unge og sultne tegnerne Steve Bissette og John Totleben.

Moore ristet kraftig opp i historien rundt sumpvesenet, og hentet inspirasjon fra nyere skrekklitteratur. Serien var fortsatt befolket av demoner og monstre, men den virkelige skrekken hentet Moore fra virkelighetsnære temaer som alkoholisme, voldtekt, sykdom og incest. Swamp Thing bruker skrekksjangerens tradisjonelle elementer, vampyrer, demoner, gjenferd og monstre, men treffer der du minst venter det.

Serien sto for en liten revolusjon på for DC Comics, som fulgte med serier som Watchmen, Hellblazer, Sandman og Preacher. Og Alan Moores pionerverk står fortsatt knallstøtt i dag.

Alan Moore, Steve Bissette, John Totleben m.fl.
Swamp Thing
DC Comics

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Alan Moore-uke på bloggen, i anledning Watchmen-filmen: I serien Top 10 møter politidrama à la NYPD Blue superheltenes verden.

Med forlaget America’s Best Comics og hele fem forskjellige titler er det liten tvil om at tegneserieforfatter Alan Moore er tilbake for fullt. Og selv med en såpass stor produksjon holder seriene forbløffende høy kvalitet. Top 10 er en av de morsomste.

Premissene for serien er enkel: Vi følger dagliglivet på en politistasjon i byen Neopolis, en setting vi er godt vant med fra tv-serier som Hill Street Blues, NYPD Blue og utallige andre serier som kombinerer krim og såpeopera. Men en ting er fullstendig annerledes i Neopolis – her har nemlig alle byens innbyggere superkrefter.

Moore har utvilsomt latt seg inspirere av Kurt Busieks Astro City, som beskriver en verden der superhelter er dagligdags, men hvor de sliter med de samme problemene som mennesker flest.

Neopolis er en slags ghetto for mennesker med superkrefter. Svært mange av de utvaskede og mislykkede i faget ender opp i Neopolis. Top 10 følger den unge politikvinnen Robyn fra hennes første arbeidsdag på politikammeret, hvor alle selvsagt har ymse superkrefter. Det har også de prostituerte, koneplagerne og bartenderne; kort sagt hele byen.

Moore vever sammen små og store mysterier, men det er klart de absurde situasjonene som i første omgang er mest underholdende. I Neopolis kan roboter være homoseksuelle, mens illegale innvandrere fra planeten Venus ender opp i pornoindustrien.

Top 10 vant i 2000 Eisner-prisen for beste nye tegneserie, og finnes samlet i flere bøker. Seriens styrke ligger utvilsomt i detaljene; Moore triller gode figurer og artige episoder ut av ermet i stort tempo. Selve historien kommer fort litt i bakgrunnen, men som i tv-seriene utspiller flere dramaer seg parallelt.

Moore pløyer ikke de helt store dybdene her, men det virker som han har det moro. Sammenlignet med ambisiøse verk som V For Vendetta, Watchmen og From Hell er Top 10 utvilsomt en lettvekter – men en fordømt underholdende lettvekter.

PS! Top 10-universet er også blitt utvidet i spinoffserien Smax, boka Top 10: The Forty-Niners og miniserien Top 10: Beyond the Farthest Precinct, sistnevnte skrevet av Paul DiFilippo.

Alan Moore, Gene Ha og Zander Cannon
Top 10 Book 1 og 2
America’s Best Comics/DC Comics

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Briten Alan Moore er tegneserienes mest nitidige, grundige og pinlig nøyaktige manusforfatter. Filmatiseringene av hans serier har ført til alt fra katastrofer som The League of Extraordinary Gentlemen via bagateller som Constantine og From Hell til høyst godkjente forsøk som V For Vendetta og Watchmen. Men du bør oppleve gubben i original tapning først.

(Denne teksten ble opprinnelig skrevet til tidsskriftet TEGNs kåring av tidenes beste tegneserier i 1999. Watchmen stakk av med førsteplassen i beste tegneserie, mens Moore havnet på fjerdeplass i kategorigen beste serieskaper.)

Bare en rask titt på manuset til de første kapitlene av From Hell (utgitt i bokform) kan få svetten til å piple frem hos både tegnere og forfattere. Ikke rart både Bill Sienkiewicz og Al Columbia nærmest ble drevet fra forstanden når de skulle gjøre Moores visjoner i den ufullendte Big Numbers om til virkelighet.

Her i Norge møtte de fleste Moore for første gang på høyden av sin karriere. Semic ga ut hans Watchmen (Vektere) i hefteform i 1987. Watchmen var Moores endelige oppgjør med superheltene (skjønt endelig, det virkelige oppgjøret, Twilight of the Superheroes, ble skrinlagt av DC Comics), en imponerende innviklet, men samtidig lettlest, historie om hvordan vår verden kunne sett ut hvis det virkelig fantes superhelter.

Skrevet på høyden av den kalde krigen tegnet Moore en dyster virkelighet, men det var ikke først og fremst historien som imponerte, det var måten historien ble fortalt på. Gjennom dagboknotater, pirattegneserier, journaler, selvbiografier og utallige skifter i tid og sted komponerte Moore en historie så intrikat at den minst måtte leses to ganger for å få fullt utbytte av den. Og det er når man leser Watchmen for andre gang man virkelig får den store leseropplevelsen. Sammen med Frank Millers The Dark Knight Returns skapte Moore de definitive superheltseriene, som alle etterfølgende serier måtte finne seg i å bli sammenlignet med i minst ti år etterpå.

Briten Moore startet som tegner/forfatter i 1979, men konsentrerte seg raskt om skrivingen. Han begynte med Captain Britain og Dr. Who, før han begynte å skrive korte historier for 2000 AD. “Short stories are still the best place for any aspiring writer to learn his or her craft” skrev Moore i innledningen til samlingen Alan Moore’s Shocking Futures, men det tok ikke lang tid før Moore mestret lengre historier.

Allerede i 1982 og 1983 vant han pris for beste serieforfatter for den dystopiske, 1984-inspirerte fremtidsthrilleren V For Vendetta, stadig en av hans klart beste serier. Etter suksess med denne og Marvelman (senere Miracleman) ble Moore headhuntet til USA for å skrive Swamp Thing. Her revolusjonerte Moore skrekkserien, og dannet grunnlaget for forlagets DCs Vertigo-linje.

Etter et brudd med DC på tampen av 1980-tallet la Moore superheltene på hylla, og satset for fullt på langt mer kunsterisk ambisiøse verk. Det startet lovende med den journalistiske “Shadow Play – The Secret Team” i Brought To Light, men så strandet samtidsdramaet Big Numbers strandet allerede etter to numre.

Den “historiske obduksjonen” From Hell om Jack The Ripper ble fullført etter ti tøffe år, mens den erotiske serien Lost Girls ble startet i 1991 og først fullført i 2006. Kommersielt sett strandet Moores forsøk på ulykkelig vis, og selv om den fascinerende From Hell må regnes som en solid kunstnerisk suksess, er det tvilsomt om Moore nå orker å begynne på lignende ambisiøse forsøk. Dette er svært synd, ikke bare for Moore, men også for tegneserien som medium.

I stedet gjorde Moore helomvending, og skrev flere svært lette superheltserier for forlaget Image, mens hans også har startet opp forlaget America’s Best Comics, som gir ut flere titler (siden nedlagt). Seriene her har høyere ambisjonsnivå enn Image-seriene, men er likevel flere lysår unna V For Vendetta, Watchmen og From Hell (selv om Wonder Woman-pastisjen Promethea la lista svært høyt).

The League of Extraordinary Gentlemen er en underholdende pastisj og videreføring av de klassiske “guttebøkene” til Jules Verne, H. Rider Haggard og H.G. Wells, mens Tom Strong er en smånostalgisk superhelt i stil med Kurt Busieks Astro City og lignende forsøk. For Alan Moore virker det som kunsten nå er lagt på hylla, og han i stedet foretrekker å lage rivende god gutteunderholdning. Morsomt nok det, men synd når vi tenker på hva vi går glipp av, for tegneserien som medium trenger en bunnsolid og seriøs historiesnekker som Alan Moore sårt.

Alan Moore
* Engelsk forfatter, født i 1953.
* Startet karrieren som undergrunnstegner, men konsentrerte seg raskt om manus.
* Skapte seg et navn i hjemlandet i bladene 2000 AD og Warrior. V For Vendetta startet som føljetong i sistnevnte.
* Slo gjennom på det amerikanske markedet med den sofistikerte skrekkserien Swamp Thing og det komplekse superheltdramaet Watchmen for forlaget DC Comics.
* Har også skrevet romanen Voice of the Fire, gitt ut flere plater og en stri strøm av nye serier. Annonserte at han trakk seg tilbake fra mainstream-markedet da han rundet 50 år i 2003.

Jeg er nok litt skeptisk til Watchmen-filmatiseringen, men tegneserien må du lese. I Norge ble den utgitt i hefteform i 1987, og samlet mellom stive permer i 2006.

2006 var  et rekordår for oversatte serieromaner, men utvalget er preget av at man ønsker å ta igjen 15-20 tapte år med tapte muligheter. For her er to klassiske eksempler på 1980-tallets superheltrevisjonisme.

Watchmen kom i hefteform som Vektere i 1987-88, og i denne lynende intelligente serien dekonstruerer forfatter Alan Moore superheltsjangeren i form av en skarp samtidssatire preget av 1980-tallets overhengende frykt for atomkrig.

Serien rommer så mye at man aldri blir helt ferdig med den, for den intrikate strukturen avslører stadig nye hemmelighter ved gjentatte lesninger. Den er matematisk i oppbygningen, og hvert eneste ord og strek spiller en rolle i den større sammenhengen. Nesten 20 år senere er følelsen den samme, og nylesningen ga meg flere aha-opplevelser. Utgaven er del av bokserien ”Alle tiders superhelter”, og endelig får vi en utgivelse som fortjener merkelappen. Det eneste som mangler er et forord som setter denne tidløse klassikeren inn i en større sammenheng.

Alan Moore skapte skole på 1980-tallet, og førte til at DC Comics slapp en yngre generasjon kreative engelskmenn løs i forlagets figurpark. Blant annet radarparet Neil Gaiman og Dave McKean, som i 1989 skapte en original vri på den obskure superheltinnen Black Orchid.

Der Watchmen spilte på atomfrykt, er Black Orchid påvirket av angsten for miljøkollaps og de voldelige superheltseriene som diltet i skjørtekantene til”Watchmen. I ettertid er det McKeans malte illustrasjoner som har holdt seg best, mens Gaiman famler noe usikkert rundt i skyggen til Moore.

Black Orchid er en vakker tegneserie, men føles mer som et spinoffprodukt av Moores Swamp Thing enn noe Gaiman har satt sitt eget fingeravtrykk på. Den fortjener absolutt en norsk oversettelse, men både Gaiman og McKean gikk videre til langt bedre ting senere.

Alan Moore og Dave Gibbons
Watchmen
Egmont Serieforlaget
6/6

Neil Gaiman og Dave McKean
Black Orchid
Seriehuset
4/6

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.