Ettertanke etter fin anmeldelse i Aftenposten: Er det ikke litt trist at en 19-åring mener hiphop er dau som en sild, mens undertegnede 36-åring nesten finner mer glede enn noensinne i dagens hiphop?

Les Aftenpostens anmeldelse av Hiphop her (og her).

Hiphop føles nok død, hvis du bare forholder deg hva som selges på cd i Norge, hvilke musikkvideoer som slipper til på tv og hva som spilles på radio. Ellers hvis du foretrekker at hiphopen skal være lik i dag som i en mytisk gullalder, enten det var på 1980- eller 90-tallet. Jeg følte at hiphop lå for døden for drøye to år siden, men etter at jeg førtidspensjonerte meg som musikkanmelder i 2007 (og dermed slapp å forholde meg til hva som blir utgitt i Norge), og samtidig fikk mer tid til å følge med på mixtapes, blogger og den slags, fikk hiphopinteressen en ny vår.

Exhibit A: Hiphop lever. Huntsville International av G-Side. Last ned gratis her.

I 2009 har jeg hørt mer på Soulja Boy enn KRS-One og Public Enemy for å si det sånn, men de artistene jeg hører mest på er rappere som Gucci Mane, Lil Wayne, Drake, T.I., Young Jeezy, G-Side, OJ Da Juiceman, Nas, E-40, Keak Da Sneak, Scarface, Raekwon, Jay-Z, Masta Ace, Young Dro, Clipse, Big K.R.I.T., Rick Ross, Pill, Freddie Gibbs, Killer Mike, Young Buck, UGK, Ghostface Killah, Lupe Fiasco, Elzhi, Black Milk, Lil Boosie, Z-Ro, 50 Cent, Kanye West, Ludacris, J. Cole, L.E.$., Three 6 Mafia, Freeway, Royce Da 5′9”, Crooked I, 8Ball & MJG og så videre, og så videre.

Disse representerer kanskje ikke de fire elementer like sterkt alle sammen, men det er ingen grunn til å skrive nekrologer. Sjekk for all del ut mixtapene til DJ Giraffo (se link nedenfor), som fungerte som en sårt tiltrengt vitamininnsprøyting da jeg følte at hiphop lå på sotteseng for to år siden. Sannheten var derimot at det var jeg som hadde sluttet å følge med.

Exhibit B: Hiphop lever. 4075: The Refill av Pill. Last ned gratis her.

Hiphop – Graffiti, rap, breaking, dj-ing handler om hiphophistorien, og dveler dermed naturlig med gamle dager, men jeg har også tatt med både crunk, dirty south, mixtapes, Lil Wayne, Gucci Mane og Young Jeezy i boka. Ja, “hovedpersonen” i boka er jo faktisk T.I.-fan, så jeg har på ingen måte ønsket å skape noe inntrykk av at hiphopen er dau. Snarere tvertimot.

Bonus: Hiphopintelligensiaen i USA og Storbritannia diskuterer også om hiphopen er dau eller ikke. Les Sasha Frere-Jones i The New Yorker, Simon Reynolds i The Guardian og Brandon Soderberg. Les også Martin Bjørnersen i Morgenbladet.

Exhibit C: Hiphop lever: Giraffostyle 09: Fill It Up With Aye! av DJ Giraffo. Last ned her.

Exhibit D: Hiphop lever. Trippel dose Gucci Mane-mixtapes: Trilogien The Cold War ble sluppet samme dag tidligere i høst. Last ned gratis her.

Onsdag 5. november gjestet jeg og Christine Dancke Lydverket for å snakke om Barack Obama og valgkamprapen som fulgte i skjørtekantene hans. Se hele programmet her, eller les bakgrunn til saken her. Christine har fulgt opp med utfyllende kommentarer på den utmerkede Hoetell-bloggen, og jeg kan jo ikke være noe dårligere.

Altså: Det var mange rappere som engasjerte seg i forrige presidentvalg også, men det var også påfallende hvor mange som brukte kreftene på å være mot George W. Bush, istedenfor å være for John Kerry. Men når Obama annonserte sitt kandidatur, sto alle rapperne i kø – fra Common via Jay-Z til Young Jeezy – for å støtte den kommende presidenten.

Dette er pirrende stoff for NRK, og jeg har blitt intervjuet flere ganger om det, for betyr dette ikke at “rappen er blitt politisk igjen”, for å sitere den gjennomsnittelige P2-journalisten. Og samtidig, hva skal rapperne kritisere nå som presidenten er valgt?

Her er uansett noen funderinger jeg gjorde i forkant av sendingen. Noe sa jeg, mye rakk jeg ikke, og noe ble kvittet vekk. Men som en sa etterpå, vi glemte å snakke om “the elephant in the room”: Kan ikke den massive støtten forklares ved at Obama er svart (eller farget, for å være pinlig politisk korrekt). Amerikansk-kubanske Pitbull er såvidt jeg vet den eneste rapperen som støttet John McCain, og det var trolig fordi han synes Obama er for soft i forholdet til Castros Cuba.

Fun fact: Common var trolig den første rapperen som namedroppet Obama, allerede i 2005, i remiksen av Jadakiss‘ “Why”: Why is Bush acting like he trying to get Osama / Why don’t we impeach him and elect Obama.

Bonus: Den kontroversielle artikkelen “Why President Elect Barack Obama is not the first Hip Hop President”.

Spørsmål: Hvor mye hadde det å si for Obamas presidentseier at et samlet Hiphop-Amerika støttet ham?
Det kan nok hende Hiphop-USA overvurderer sin egen betydning en smule, for dette var en vinn-vinn-situasjon for begge. Barack Obama kunne sole seg i glansen av støtte fra rapperne og referere til Jay-Z, mens rapperne selv fikk mye oppmerksomhet ved å støtte Barack i låter. Da Hiphop-USA mobiliserte i forhold til Rock the Vote-kampanjen i forrige valg, hadde det mindre betydning, for rapperne trengte en passende kandidat å støtte. Spørsmålet er om Barack Obama vant fordi han ble støttet av rappere, eller om det var fordi han appellerte til befolknings- og aldersgruppen som utgjør den såkalte hiphopgenerasjonen. Han har jo selv vært forsiktig med å få hiphoppresident-stempelet, og er for gammel til selv å tilhøre hiphopgenerasjonen. Men det er liten tvil om at støtten har hjulpet, ikke minst ved å mobilisere unge velgere som ikke ville ha stemt. Ved forrige valg var flere hiphopere åpent mot Bush, men det hjalp lite når så få var for John Kerry.

Hemmeligheten ligger i Obamas appell overfor hiphopgenerasjonen, snarere enn rappernes påvirkningskraft på velgerne. De har nok kanskje bidratt til å få noen flere til å stemme, men det viktigste er at Obama er den første kandidaten som har fått hiphopgenerasjonen til å stemme. Rapperne sier det jo selv i innslaget, Obama var den første presidentkandidaten de hadde lyst til å stemme på. Obama var samtidig også smart. Der mange eldre svarte politikere har inntatt black cop-rollen i forhold til hiphop, det vil si å henge seg opp i de problematiske sidene, har Obama aldri fordømt sjangeren som helhet.

Spørsmål: Var det utelukkende positivt for Obama at hiphop-artistene støttet ham, eller hadde det også negative konsekvenser?
Nei, og Barack Obama holdt ganske bevisst de mest intense omfavnelsene på avstand. Dersom han åpent tok imot støtten fra de røffeste gangstarapperne ville det ha fått negative konsekvenser i forhold til den konservative fløyen i partiet og ikke minst den svarte borgerrettighetsgenerasjonen han også er avhengig av støtte fra. Det er en ganske stor generasjonskløft mellom svarte som var unge på 60-tallet og dagens hiphopgenerasjon, og det er også store interne motsetninger mellom den svarte middel- og arbeiderklassen. Da Ludacris kalte Hillary Clinton en bitch måtte Obama ta avstand, og da Jay-Z bannet friskt under “My President is Black” fikk Obama tyn fra konservative tv-journalister.

Spørsmål: Hiphop-artistene mener selv de har makt over hva deres fans mener, for eksempel om politikk. Har de virkelig så stor makt?
De har utvilsomt en del makt, men spørsmålet er også hvor mye makt fansen har over rapperne. Det er sjeldent vi ser rappere innta standpunkt som er upopulære blant fansen, og man kan vel like gjerne si at de ofte gjenspeiler holdningene hos sine fans. Slik sett er de kanskje ikke så mye påvirkningskraft, men representasjon det er snakk om.

Spørsmål: Hva har skjedd med den samfunnskritiske hiphopen etter at Obama ble president?
Samfunnskritisk hiphop er blitt en undersjanger i hiphop, og er ikke like synlig som i glansdagene til Public Enemy og Paris, representert ved artister som Immortal Technique, Dead Prez, Mos Def og Talib Kweli. Men vi ser også stadige eksempler på rappere som lager samfunnskritiske låter, og det er gjerne de store begivenhetene som mobiliserer.11. september , Katrina og Barack Obama for eksempel. Etter valget av Obama gikk hiphoperne inn i en kollektiv lykkerus de vel ennå ikke har kommet ut av, men det skal bli spennende å se hvordan Obama blir veid i lengden.

I Wu-Tang Clans “Rules” rapper Ghostface Killah følgende:

Who the fuck knocked our buildings down?
Who the man behind the World Trade massacres, step up now
Where the four planes at, huh, is you insane bitch?
Fly that shit over my hood and get blown to bits!
No disrespect, that’s where I rest my head
I understand you gotta rest yours true, nigga my people’s dead
America, together we stand, divided we fall
Mr. Bush sit down, I’m in charge of the war!

Spørsmål: Har hiphop blitt kjedeligere nå som de har en president de støtter ved roret?
Nei, det er ikke så mange som husker det nå, men etter 11. september var det også mange rappere som åpen støttet Bush, som Wu-Tang Clan og Trick Daddy. Og Bush-kritikken var jo heller ikke så fryktelig spennende i lengden. Men generelt sett er de fleste rappere ikke så fryktelig opptatt av storpolitikk, og det er fortsatt hverdagen og fantasiene i nabolaget som bestemmer mye av innholdet. Men rappere er fæle til å hive seg på regjerende trender, så det blir veldig kjapt en flokkbevegelse av det. Og Obama-hyllester blir like raskt kjedelig som hyllester til trange bukser.

Spørsmål: Når får vi den første Obama-kritiske rappen?
Den kom før valget:

Bensin på bålet for de som synes amerikansk hiphop er blitt idéfattig. Hvor mange rappere klarer å kalle seg Young Ditt og Yung Datt? Tenker de langsiktig når de velger kunstnernavn? Favorittnavn? Young Yo, Young Ish, Young Fresh, Young Chevy, Young Cash, Young Murda og Yung Pimp. Nå mangler bare Yung Young og Lil’ Young.

Disse young-rapperne fant jeg i mitt eget musikkbibliotek. Hva gjør disse gutta når de blir eldre? Hvor lenge kan man være ung?

Young MC (pioneren?)

Young Black

Yung Berg

Young Blaze

Young Buck

Young Capone

Young Chris

Young Crayze

Young Dro

Young Fresh

Young Gualla (legg merke til at OJ Da Juiceman for anledningen kaller seg Young Juice)

Young Ish

Young Jeezy

Young Leek

Young Life

Young Murda

Young Phenomenon (og han er ung!)

Young Problemz

Young Wine

Yung Fa

Yung Joc

Yung Kee

Yung L.A.

Two for the price of one: Young Jit & Yung Pimp

Yung Ralph

Yung Redd

Yung Teddy

Yung Texxus

Young Bree

Young Gunz

DC Yung Hot

YoungBloodz

J-Young

K Young (hvorfor så få unge r&b-artister?)

Dave Young

Joe Young

Yung Wun

Young Cash

Yung Chill

Young Woo

Young Booke

Yung D

Young Stacks (lillebroren til Big Stackssss?)

Young Dru (nei, ikke Young Dro, dette er en kompis av Messy Marv)

Young Dre

Young Roddy

Young Cocky

Young Snead

Young Shank

Young Chevy

Young Gutta

Young Boo

Young Dose

Young Neil

Dessuten: Young Vic, Young X, Shell Da Young Thugga, F.L.Y (Fast Lane Yungstaz), Yung Hoog, Yung Said, Yung D, Yung Pun, Young Rider, Young Z, Young Buc (tror faktisk dette er en annen enn Young Buck, han var såvidt med i Snoop Doggs Doggy Style Allstars), Young K og Young Yo.

Bonus: I juni var Young Neil en vits, men i november dukket han opp sammen med kompisene T-Man og B-Mac i musikkvideoen til “Where They Do Dat At”. Men, det kan dessverre hende at dette er en trykkfeil, for hva står det i videoen? Neil eller Nell? Young Neil eller Young Nell?

Nummer to i en uregelmessig serie: Med The Recession ga Young Jeezy ut 2008s beste hiphopalbum. Hvordan kunne jeg være så tjukk i huet at jeg ga Let’s Get It: Thug Motivation 101 en 3-er?

Nå om dagen liker jeg aller best å høre på trap-rap, det vil si sørstatsrappere som T.I., Gucci Mane, OJ Da Juiceman og utallige Young Ditt og Yung Datt. For ikke å glemme Young Jeezy og hans gangsta music.

Men i 2005 var jeg ikke helt klar for Jeezy. Der det ikke var noen tvil om at T.I. var en kløpper bak mikrofonen, kan det til nød forstås at jeg syntes refrenger som “This is gangsta music, this is gangsta music, this is gangsta music, and this is gangsta music” var noe endimensjonalr.

Men så feil kan man altså ta. Young Jeezy var lyden av samtida, mens jeg hadde parkert. Jeg var rett og slett ikke moden – eller umoden? – nok til å se kvalitetene i musikken hans i 2005. Nå derimot: Terningkast 5!

Her er originalen. Det artige er at hvis du tar vekk ingressen, så står teksten like godt til en 5-er som en 3-er. Det må ha vært underbevisstheten som var i sving, og som egentlig visste at jeg likte dette.

Young Jeezy
Let’s Get It: Thug Motivation 101
Island Def Jam/Universal 2005
3/6

Sørstatsgangster uten humor eller selvironi.
Dag Solstad bør skrive en roman om gangstarap. Det kunne blitt bra, for gangstadominansen i USA er for oss nordmenn like ”skjærende uforståelig” som drabantbylivet Solstad skildrer i romanen Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige.

Atlanta-rapperen Young Jeezy er en av mange sørstatsgangstere som invaderer de amerikanske hitlistene. Han dundret inn på femteplass med gruppen Boyz N Da Hood tidligere i år, mens denne solodebuten klatret helt til andreplass.

”Fuck with real niggaz that’ll cut ya throat / And they don’t drink Pepsi, they just sell coke,” rapper Jeezy i ”Gangsta Music”, og oppsummerer platen bedre enn meg. Dette handler om det tøffe gatelivet med penger, dop og damer, og karen er over gjennomsnittet interessert i kokain for å si det mildt.

Du bør også være godt over snittet interessert i gangsta-rap à la UGK, T.I. og plateselskapene Cash Money og No Limit for å få utbytte av dette. Alle andre får klø seg i hodet som en Dag Solstad, mens dere grubler over hva som egentlig foregår i USA.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Atlanta-rapperen Ludacris er booket til Quart. Tidlig på 2000-tallet frontet han og OutKast sørstatenes invasjon av hitlistene, men norske aviser var noe seine i avtrekkeren.

Da Ludacris debuterte med Incognegro i 2000, raskt gjenutgitt under tittelen Back for the First Time, gikk det norske musikkjournalister – meg selv inkludert – hus forbi. Dette burde ha endret seg da Word of Mouf gjorde Ludacris til verdensstjerne året etter, men overraskende nok var min egen anmeldelse fra Aftenposten den eneste jeg fant i avisarkivet Atekst.

Ludacris var den første rapperen som ble kronet til Kongen av sørstatene, og noe som i dag er vel så gjevt – om ikke bedre – enn Kongen av New York. Rivaliseringen er i alle fall hard, og i dag strever Luda litt med å holde følge med Lil Wayne, Young Jeezy og T.I. – for å nevne noen. Men fjorårets Theater of Mind er nok den sterkeste Luda-plata siden 2003s Chicken-N-Beer.

Her har jeg samlet mine Ludacris-anmeldelser, inkludert debuten til gruppa Disturbing Tha Peace.

Ludacris
Word of Mouf
Def Jam South/Universal 2001
5/6

OutKasts farligste konkurrent i kampen om hiphoptronen i sørstatene overbeviser.
En rapper trenger mengder med talent, karisma, humor og venner for å skille seg ut i hiphoprotteracet. Ludacris beviser sine kvaliteter etter bare et minutt: «My rap career goes back further than your fathers hairline/It’s Ludacris, I pack more nuts than Delta Airlines». Briljant!

Med debuten Back For The First Time la Ludacris grunnstenen i Def Jam South på egen hånd, og Word of Mouf blir utvilsomt en ny suksess. Musikken er overraskende variert, med hovedvekt på minimalistisk og tung sørstatsfunk. Dessverre trekkes helhetsinntrykket ned av noen samlebåndspregede låter, men dette er utvilsomt en mann for fremtiden. Høydepunkter:
«Coming 2 America», «Area Codes», «Rollout (My Business)».

Disturbing Tha Peace
Golden Grain
Def Jam South 2002
4/6

«Ludacris Presents» står det på omslaget, nesten like stort som gruppenavnet Disturbing Tha Peace. Og så sterk er appellen til den uhyre talentfulle Atlanta-rapperen Ludacris at han får sine ukjente kompiser til å debutere på sjetteplass på Billboard-lista.

Slår du gjennom som rapper i USA kan du gjøre akkurat som du vil, ser det ut som. Der Eminem, Nelly og Snoop Dogg har henholdsvis D-12, St. Lunatics og Doggy Style Allstars er Disturbing Tha Peace en broket forsamling av rappere – som nok alle har det felles at de har Ludacris som kompis.

Nå er Disturbing Tha Peace langt bedre enn Snoops halvhjertede forsøk nylig, noe som skyldes Ludacris’ egne bidrag og ikke minst stortalentet Shawnna – en kvinnelig rapper som klarer å stå side om side med både Luda og motormunnen Twista. Resten av gjengen, derimot, er ikke like imponerende. Men med bidrag fra Ludacris, Scarface, Too $hort og Twista blir dette ganske så underholdende for dirty south-fans, men resten bør vente på Worth The Weight – 2003-debutalbumet fra Shawnna. Det kan bli spennende! (2009-kommentar: Tity Boi fra Disturbing Tha Peace har også vist seg som en underholdende rapper, sjekk ut noen av hans mixtapes.)

Diverse artister
2 Fast 2 Furious Soundtrack
Def Jam South/Universal 2003
4/6

Sørstatene viser frem hestekreftene.
Dette er platen for deg som drømmer om å cruise gjennom sørstatene i en Ford Mustang, Ferrari eller Cadillac med tung hiphop dundrende ut gjennom vinduene. Def Jam South har satt sammen filmmusikken til John Singletons bilaction 2 Fast 2 Furious, og da får vi dirty south-hiphop og bilprat i lange baner.

Konseptet er mer gjennomført enn på lignende plater, men kanskje for gjennomført? Det er jo grenser hvor mye bilprat fra sørstatsrappere en orker å høre, og samlingen tøyer strikken langt. Er du fan eller nysgjerrig på dirty south-stilen, får du godbiter fra etablerte artister som Ludacris (med hiten “Act A Fool”), 8Ball og Dead Prez og kommende stjerneskudd som den kvinnelige motormunnen Shawnna og ikke minst New Yorks mixtapekonge Joe Budden og hans ”Pump It Up”. Dessverre slipper litt for mange folkevogner gjennom veikontrollen mot slutten av albumet.

Ludacris
Chicken-N-Beer
Def Jam South/Universal 2003
4/6

(2009-kommentar: I ettertid har jeg innsett at jeg var litt streng mot denne, og den balanserer nær en 5-er. Jeg forsvarer meg med at den føltes som en nedtur etter den mer umiddelbare Word of Mouf. Og utvalget av produsenter var jo solid, originalt, hjemmekjært og ikke minst variert.)

Skuffende fra sørstatskongen.
Det er gode dager for Ludacris. Han har solgt seks millioner album i USA, sørstatshiphop er i ferd med å erobre verden og med Chingy og hans ”Right Thurr”-suksess har Ludas plateselskap Disturbing Tha Peace fått en forrykende start. Men kanskje er det blitt for travelt for Atlanta-rapperen, for hans tredje soloalbum for Def Jam er blitt en nedtur.

Ludacris pøser fortsatt ut morsomme punchlines og originale rim med stor sikkerhet. Det blir kanskje for mange morsomheter og lite nytenkning, for han står til tider i fare for å tippe over fra rapper til stand up-komiker. Et annet problem er produksjonen, for med unntak av Kanye West og Erick Sermon har Ludacris valgt å bruke ganske ukjente sørstatsnavn – for å vise at han klarer seg uten superprodusenter. Men sannheten er nok heller at han hadde trengt noen gromlåter fra The Neptunes eller Timbaland for å få dette i havn. Ludacris er fortsatt en av bransjens morsomste rappere, men skaff deg heller forgjengerne.

Ludacris
The Red Light District
Def Jam South/Universal 2004
4/6

«Four albums in the can, and I’m still in the game», rapper Christopher «Ludacris» Bridges. Bare fire år er gått siden Atlanta-rapperen stormet frem i front for hiphopeksplosjonen fra sørstatene, men han er allerede i forsvarsposisjon.

Det er hardt å holde seg på toppen i rapbransjen, og Ludacris har mye å bevise og dårlig tid til å gjøre det. Vi har knapt rukket å fordøye fjorårets Chicken-N-Beer, og dessverre lider The Red Light District også av hastverk. Luda går kraftig ut fra start og serverer flere beintøffe låter, men sliter med kondisen og ideene over langdistansen. Det er solid vare, men ikke på høyden med hans to første album.

It’s been a long time coming, men nå er Jadakiss fra The Lox omsider her med sin tredje – og siste? -  soloplate: The Last Kiss. Newyorkeren er en rå rapper, men sliter fortsatt med å komme opp med et helstøpt album.

Som med forgjengerne er The Last Kiss fullstappet med låter, fra knallharde gatelåter til r&b-frierier som ikke funker spesielt godt for ‘Kiss. Men sjekk for eksempel ut godlåter som «Who Run This», «Letter to B.I.G.» (også på «Notorious»-soundtracket), «Death Wish» og «What If», samt sterke gjesteopptredener fra Young Jeezy, Styles P og Nas.

Men helheten blir, som med Rick Ross-albumet nettopp, en litt forvokst samling låter som sliter med å overbevise som et helhetlig album. Det var i og for seg problemet med de to første albumene hans også, og de har anmeldt på skikkelig vis tidligere.

Jadakiss
Kiss Tha Game Goodbye
Ruff Ryders/Universal 2001
4/6

”I’m the reason you moved your family to a whole new other block” rapper Jadakiss fra The Lox på solodebuten Kiss Tha Game Goodbye – og melder seg for alvor på i kampen om å være den aller tøffeste rapperen.

Jason Phillips er så tøff i trynet at han balanserer hårfint på kanten til parodi, eller hva skal man si om en kar med et nærmest erotisk forhold til skytevåpen. Albumet er spekket med gjestestjerner som Nas, DMX, The Lox, Eightball, Nate Dogg og Eve, mens tunge produsenter som DJ Premier, The Neptunes, Timbaland, Alchemist og Swizz Beats står for  musikken. Men Jadakiss klarer å holde kontrollen, og er utvilsomt stjernen på sitt eget album.

Dessuten må han ha en porsjon selvironi, for ellers går det ikke å levere meldinger som ”Now I’m a grown man, more mature and pleasant / And like hitting niggas in the jaw with a Desert [Eagle, pistol]”. Men i lengden blir det for ensidig til å nå utover menigheten som elsker ”gangsta shit”.

Men med ”Feel Me” og ”Keep Ya Head Up” på tampen av plata står Jadakiss fram som en ”thug” med hjerte og hjerne; med noe av den samme tvetydigheten og forvirringen som gjorde Tupac Shakur til en fascinerende artist. Utvikler Jadakiss seg videre kan dette bli spennende.
Opprinnelig anmeldt i Dagsavisen.

Jadakiss
Kiss of Death
Ruff Ryders/Interscope/Universal 2004
4/6

Glitrende rapper i vanskelig balansekunst mellom gata og markedet.
Jason «Jadakiss» Phillips har vist seg som en av de dyktigste og mest minneverdige rapperne i New York siden han dukket opp som medlem i trioen The Lox på tampen av 90-tallet. På solodebuten Kiss Tha Game Goodbye (2001) var han hakket for knallhard og våpenfiksert til å nå ut til et større publikum, men på årets oppfølger viser han langt større bredde i tekst og musikk – på godt og vondt.

På den ene siden har vi såre og sosialrealistiske soullåter som «Why» med Anthony Hamilton og knallharde gangstaspor med The Lox-kompisene Styles P og Sheek Louch. På den andre siden er det obligatoriske hitforsøk med halvhjertet hjelp fra «the usual suspects»: Pharrell (med en forferdelig Neptunes-produksjon), Eminem, Snoop Dogg og Kanye West. Albumet mister helheten og personligheten som preger kollega Styles’ A Gangster and a Gentleman-album, og jeg skulle ønske Jadakiss (eller plateselskapet hans) ikke hadde et slikt brennende ønske om å bli superstjerne.
Opprinnelig anmeldt i Aftenposten Aften.

Rick Ross har slitt med sin mørke fortid og hissige angrep fra 50 Cent i det siste. Nå er han tilbake med tredjealbumet Deeper Than Rap, men finn heller fram Port of Miami igjen. Det var da Ross virkelig var The Boss.

Det var like ille som om en norsk politiker hadde blitt ferska i å snyte på skatten eller sluntre med kommunale forskrifter. Gangsta-rapperen Rick Ross ble trukket ut av skapet som en lovens mann. Florida-rapperen som skrøt av hvor mye kokain han smuglet og at han var kompis med Panamas tidligere diktator Manuel Noriega hadde en mørk fortid som fengselsbetjent. Sjekk bildebeviset her og hele historien på linken over.

Ricky Ross prøvde først å holde lav profil, men så kom ondskapsfulle 50 Cent på banen og dro gangsta-bamsen ned i gjørma. Samtidig prøvde Ross å svare så godt han kunne på strømmen av disselåter. Sjekk hele historien om beefen på klippet under.

Dermed er det blodig alvor når Rick Ross nå vender tilbake med sitt tredje album, Deeper Than Rap. Dessverre virker det ikke som han er så voldsomt fyrt opp av beefen, som da Nas ble angrepet av Jay-Z, men mest opptatt av å vinne hjertet til radiostasjoner og platekjøpere. For hver røffe gatelåt får vi dermed to litt for åpenbare frierier til hitlistene. Så jeg anbefaler heller å finne fram debuten Port of Miami igjen.

Rick Ross
Port of Miami
Slip-N-SlideRecords/Def Jam/Universal 2006
5/6

Sett Miami Vice etter denne karen

Debutalbumet til Miami-rapperen Rick Ross slippes samtidig med Michael Manns oppdatering av sin egen tv-serie Miami Vice. Ingen legger skjul på havnebyen Miamis rolle for internasjonal narkotikasmugling, men Ross forteller om dette fra doplangerens synsvinkel.

Han har til og med lånt artistnavnet fra en kjent dopdealer, og det er bare å se på låtlisten for å skjønne at dette bare handler om import og salg av kokain, og den luksuriøse og lovløse livsstilen som hører med. Mer Scarface enn Miami Vice altså, men uten dybden og selvinnsikten som kjennetegner de beste gangsterhistoriene.

Rick Ross er dyp som en pannekake, med en mumlende, hes og enkel stil som ikke er for deg som liker tungekrøllende rim og smarte metaforer. Han er en nær slektning av ensidigheten og gatesmartheten til Young Jeezy, men med karisma, sans for fengende låter og smakfulle produsenter som Cool & Dre og Jazze Pha kommer denne pakken trygt i havn – uten å bli stoppet av tollvesenet.

Anmeldelsen sto opprinnelig på trykk i Bergens Tidende.

Lil Wayne dominerte mixtapemarkedet i 2007. Gucci Mane tok over i 2008, men nå sitter han i kasjotten. Jeg heier på OJ Da Juiceman i 2009. Aay! Aay! Okaay!

OJ har ennå ikke gitt ut noe skikkelig album, men sjekk ut Gucci Mane-disippelen på mixtapes som Culinary Art School og I Got the Juice. Grombladet The Fader har akkurat oppdaget ham, sjekk ut intervjuet deres her.

Atlanta-rapperen har hatt gulltenner siden han var 16 år gammel, og er representant for den voksende “trap rap”-sjangeren (se også T.I., Young Jeezy og Gucci Mane), med hjelp fra de fremadstormende produsentene Shawty Redd og Zaytoven. “Trap” kommer fra trap house, som betyr crack house, fordi de ofte er kondemnerte bygninger som er boltet og låst igjen – noe som gjør huset (og dets usunne innhold) til en “trap”. Get it?

Her er noen smakebiter:

Lil Wayne, Young Jeezy, T.I., OutKast, Bun B, Scarface og 8 Ball & MJG. Let’s face it, svært mange av dagens heteste og beste rappere er fra sørstatene. Boka Third Coast forteller bakgrunnen.

Madison Square Garden, New York, januar 1995: Det er The Source Awards, og fra scenen skjeller Marion «Suge» Knight ut rivalen Sean «Puff Daddy» Combs, fordi Puffy alltid er linselus i sine artisters videoer.

Ordkrigen fyrer opp den destruktive hiphop-krigen mellom Death Row Records og Bad Boy Records, Los Angeles og New York, vestkysten og østkysten. Like etter snapper Atlanta-duoen OutKast prisen for «best new artist» foran nesa på hjemmefavoritten Redman. Publikum buer, og André Benjamin i OutKast klarer ikke å skjule frustrasjonen: «The South got something to say, and that’s all I got to say,» glefser han mot det utakknemlige publikumet.

Den tredje kysten
Episoden står igjen som et vannskille i amerikansk hiphop-historie. For mens øst- og vestkysten gravde skyttergraver, viste OutKast at det fantes en tredje hiphop-«kyst»: USAs sørstater. Grupper som 2 Live Crew (Florida) og Geto Boys (Texas) hadde alt vist muskler, men det var OutKast som sto i frontlinja for suksessen på 1990-tallet.

«The Dirty South» tok balletak på bransjen i 1998, da OutKast slapp mesterverket Aquemini og New Orleans-rapperen Master P snappet Snoop Dogg til plateselskapet No Limit, og har ikke sluppet taket siden. Det året sto sørstatsrappere for 30-40 prosent av låtene på Billboards hiphop-liste, og i 2003 var hiphop-kartet snudd fullstendig på hodet. Med OutKasts dobbel-knockout «Hey Ya» og «The Way You Move» i front, var den amerikanske singellista fra oktober 2003 til desember 2004 toppet av en søring i utrolige 58 av 62 uker.

Kulthelter og giganter
OutKast er et av nøkkelbandene i boka Third Coast, der Roni Sarig gir et fascinerende bilde av hiphop-historien sett fra sør. Big Boi og André 3000 er kanskje de mest lysende talentene i denne historien, men de er langt fra alene. Boka tar oss med til Miami, Houston, Memphis, New Orleans, Atlanta og Virginia Beach, og forteller om pionerer som 2 Live Crew, Geto Boys og Master P, kulthelter som Three 6 Mafia, David Banner og DJ Screw, produsentgiganter som Timbaland og The Neptunes, samt nyere superstjerner som Ludacris, Missy Elliott, Lil Wayne og T.I..

Der sistnevnte brukte mye tid og krefter på å utrope seg til «the king of the south», feide albumene King. (2006) og T.I. vs T.I.P. (2007) vekk all konkurranse, slik at T.I. plutselig var hele USAs mest populære rapper.

Tilbake på dansegulvet
Sarig påpeker at hiphop er den første afroamerikanske musikkformen som ikke er født i sør. Jazz, blues, funk, rock’n’roll og soul oppsto alle i sør, men forfatteren prøver også å overbevise oss om at rappingens forløpere kommer sørfra – fra muntlige slavetradisjoner som «toasting» og «ya mama»-vitser via svarte radiopersonligheter til ur-rappere som Gil Scott-Heron og H. Rap Brown. Det skulle da også bare mangle, siden 90 prosent av USAs svarte befolkning bodde i sørstatene tidlig på 1900-tallet.

Sarig mener sørstatsrapperne har tatt hiphop tilbake til publikum. Da musikken ble født i Bronx på 1970-tallet var den et verktøy for fest og moro, men så ble New York-hiphop med årene bare mer innadvendt og navlebeskuende. Sørstatene fikk hiphop tilbake på dansegulvet, ikke minst gjennom undersjangre som Miami bass, crunk og bounce.

Bokas største styrke den omfattende kunnskapen og den dype respekten for artistene. Det som i hovedsak trekker ned er Sariqs sørgelige undervurdering av de tallrike latino-rapperne i sør (som avspises med to sider), samt at han stadig mister overblikket til fordel for utmattende oppramsinger av navn, låter, plater og listeplasseringer. Men faktahelvete veies mer enn nok opp av grundige analyser av de lange linjene, og en mann som gir den stripperfikserte Atlanta-duoen Ying Yang Twins intellektuell oppreisning fortjener all heder han kan få.

Roni Sarig
Third Coast: OutKast, Timbaland, & How Hip-Hop Became a Southern Thing
Da Capo Press 2007
4/5

3 ukjente «dirty south»-klassikere:

UGK: Ridin’ Dirty (1996)
Etter Geto Boys er UGKfra oljebyen Port Arthur de viktigste pionerene innen Texas-rap. Og det er på dette 1996-albumet at Bun B og Pimp C virkelig fant tonen, med kreative rim – især fra Bun B – brei dialekt, tjukk slang og funky produksjon. En trendsetter for Texas-hiphopen.

8 Ball & MJG: On Top of the World (1995)
Memphis-duoen 8 Ball & MJG har siden1993 laget breial gangsta-rap med hjerte og hjerne, og On the Outside Looking In (1994) og On Top of the World er deres sterkeste kort. Duoen gir oss både fordelene og ulempene ved hustlerlivet i form av vaskekte gangsta-blues.

Goodie Mob: Soul Food (1995)
OutKasts kompiser i Goodie Mob fikk aldri samme suksess som sine åndsbrødre, mye fordi de aldri klarte å toppe denne debuten fra 1995. Her ble begrepet «dirty south» født, unnfanget av gjesterapper Cool Breeze: «Life’s a bitch then you figure out / Why you really got dropped in the Dirty South».

Opprinnelig publisert i Rocky i 2007.