Donaldistisk gjensyn

Jon Gisles Donaldismen er i sannhet en Disney-klassiker til glede for nye lesere. Opphavsmann Jon Gisle snakker ut i dette intervjuet.
donaldismen.jpg

Da Jon Gisle ga ut Donaldismen i 1973 var den ment som en parodi på det selvhøytidelige forskningsspråket forfatteren akket seg over på Universitetet i Oslo, med ironiske begrep som «rostrilongitudekvotienten» (forholdet mellom en figurs nebblengde og hodehøyde). Men prosjektet ble født lenge før Gisle begynte på Blindern.

– Det startet egentlig på videregående. Tanken om å lage noe slags kvasivitenskapelig går nok tilbake til skolegården i 1965, og det var norskfaget som var utløseren. Da jeg senere studerte norsk på Blindern, ble trangen til å gjøre narr av norskfaget ganske sterk, og det bare måtte ut, forteller Gisle i forbindelse med relanseringen av standardverket innen donaldismen.

– Hva var det med egentlig med norskfaget?

– Språkbiten er presis og grei, men litteraturdelen av faget var preget av masse rare termer og forsøk på å systematisere noe som ikke lot seg systematisere. Det var mye svada og lite presisjon, og slik sett lå det veldig lagelig til for hugg. To av kapitlene i boka er dessuten preget av mitt mellomfag i religionshistorie.

– Men hvordan endte det opp som bok? Hvordan solgte du ideen inn til Gyldendal?

– Jeg skrev noen artikler hist og her, og så sendte jeg noen av disse til Gyldendal og spurte om det kunne bli en bok av det. Det er ikke sånn man gjør det, vanligvis sender man inn et bokmanus, så jeg fikk beskjed om å sende inn noen prøvekapitler. Det gjorde jeg, og etter flere prøvekapitler satt vi plutselig med en ferdig bok. Jeg fikk fortsatt beskjed om at det ikke var slik man egentlig gjør det, men boka ble antatt slik.

– Men solgte du boka inn som en parodi eller seriøs litteraturvitenskap?

– Det var hele tiden ment som en parodi, men jeg tror ikke at hadde hele opplegget klart i utgangspunktet. Jeg hadde den historiske delen, men ikke resten av boka.

Lærte å lese av Donald
Gisle leste selv Donald Duck & Co. fra han var tre år gammel, og lærte delvis å lese på grunn av Donald.

– Jeg husker en bestemt replikk: «Hva er det for en gjøk som passer på meg?» Det gikk jeg rundt og sa uavlatelig da jeg var fire år gammel. Jeg var selvsagt interessert i Donald da jeg var liten, men den gangen var det en tendens til at foreldre hev Donald da barna kom opp i tenårene. Mine foreldre gjorde ikke det, og det er jeg veldig takknemlig for.

Donaldismen viste seg raskt å vokse seg større enn parodien, og brøytet vei når det kom til å ta livet i Andeby på alvor. Den ble også lansert med det Gisle beskriver som pokeransikt.

– Undertittelen var jo «en munter-vitenskapelig studie», men skal du parodiere noe må du gjøre det med en viss innlevelse, nesten slik at du tar det alvorlig. En religionsforsker sa at skal du studere religion må du gjøre det med en slik innlevelse at du nesten blir en troende. Da må du spille rollen fullt ut, og jeg opptrådte på tv, tilsynelatende seriøs, og snakket om nebblengde, holdt noen foredrag og lignende. Dessuten viste det seg at flere lesere tok den alvorlig, ganske mange faktisk. For å skjønne hele parodien må man ha en viss akademisk bakgrunn, slik at man vet hva som blir parodiert. Har man ikke den bakgrunnen, for eksempel fordi man er for ung, skjønner man det ikke. Så langt tenkte ikke jeg da jeg ga ut boka.

– Donald-forskningen er jo blitt ganske så seriøs med årene. Har boka di overlevd parodien, og har du skapt et monster?

– Jeg begynte å lure litt utover 1970-tallet. Nå finnes det jo litt av hvert, som Sydnordisk akademi for donaldisme, det er helt i min ånd og omtalt i den nye 2006-utgaven. De legger ut vitenskapelige artikler om hvorfor hannender besvimer, artikler som «Fra perifer provinsby til selvstendig bystat. En donrostisk analyse av Andebys statsrettslige forhold» og lignende.

Ny nebbforskning
Rostrilongitudekvotienten er jo noe som alltid trekkes fram i samtale med Jon Gisle, der han brukte forholdet mellom Donalds nebblengde og hodehøyde for å anslå den aktuelle tegneseriens alder. Spørsmålet er om Donaldismen bidro til at metoden har utspilt sin rolle, for i dag at jo videre Donald-forskning påvist når de forskjellige seriene ble tegnet.

– Problemet nå er at man ikke trenger nebblengde for å måle alder, for nå vet man alderen. Det er viktig å påpeke at jeg ikke trodde at det var nebblengden, men kvotienten som fortalte noe om seriens alder. Man måler lengden på nebbet og deler med høyden på hodet, og jo større kvotient jo eldre serie. Det viser seg jo at det holder ikke helt, og i den nye utgaven tar jeg oppgjør med mine egne teorier.

Gisle skriver at nebblengdemåling er et teknisk presisjonsarbeid der brøkdeler av millimetre teller, og hvor unøyaktighet kan føre til store feil. Folk som er ustø på hendene kan med andre ord ikke måle nebblengder. En annen ting er at kvotienten bare kan måles i bilder der endene vises i profil, og det er faktisk få slike bilder i seriene.

– Dessuten kan ikke endene foreta seg noe med nebbet, for da kan det gå i krøll. Når Donald kysser en annen and, ikke Dolly, i en Barks-serie, og nebbet hans krøller seg, da blir det veldig vanskelig. Og så har det jo vist seg nå som vi har kunnskap om hvor gamle seriene faktisk er, så var ikke Donalds nebb langt i de første seriene. Det var kort, det ble lengre og så ble det kort igjen.

Likevel har Gisle fortsatt å gruble på målbare størrelser i andeuniverset, og i det siste har han tenkt mye på forskjellen mellom over- og undernebbet.

– Undernebbet er kortere, særlig hvis Donald åpner nebbet. Da blir undernebbet veldig kort. Det varierer litt fra tegner til tegner, men det er veldig tydelig hos Arild Midthun. Undernebbet er ekstremt kort i juleserien hans, og skal man vurdere rostrilongitudekvotienten ut fra over- eller undernebbet? Det har jeg ikke tenkt på før nå! Det er gått noenogtredve år siden jeg begynte med dette, og jeg er fortsatt ikke ferdig. Jeg føler at må publisere noe på forholdet mellom over- og undernebbet, men vet ikke hvor. På Sydnordisk akademi kanskje?

– Men hvordan forklarer du at endene har tenner? De synes jo iblant når de smiler?

– Har ender tenner? En forfader av Skrue hadde løstenner, det er riktig, så kanskje det stemmer. Men dette har jeg ingen teorier om.

Marxismen vs. donaldismen
I forordet til «ANDen utgave» sammenligner Gisle donaldismen med Dag Solstads Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelse som har hjemsøkt vårt land, og forklarer hvorfor også den nye utgaven stopper i 1973: «Den kan dermed også leses som et tidsbilde fra et merkelig tiår da Donald og gymnaslærer Pedersen gjennom hver sin bevegelse satte sitt preg på unge mennesker.» Spørsmålet er jo om det er donaldismen eller marxismen som har satt sterkest spor etter seg i det norske samfunnet?

– Donaldistbevegelsen har nok ikke formet så mange, men Donald må ha formet flere enn ml-bevegelsen gjennom flere år. Ja, jeg tror nok at Donald har formet oss mer, og jeg har jo sammenlignet Hakkespettboken med Maos lille røde (og Bibelen).

Ironisk nok kom Donaldismen ut etter at Carl Barks hadde gitt seg, og da Donald Duck & Co. var nær lavmålet i kvalitet. Men Gisle hadde vokst opp med det han døpte «klassisk donaldisme», og kjærligheten og kunnskapen for disse tegneseriene skinte sterkere enn hans parodiske prosjekt. Boka står igjen som et litteraturvitenskapelig nybrottsarbeid, preget av et kritisk, ironisk og samtidig kjærlig blikk på livet i Andeby – med det motsetningsfylte forholdet mellom Onkel Skrue og Donald i fokus. Det Gisle beskriver som urdonaldismen var preget av Donald som hissigpropp.

– Mer eller mindre. Jeg later jo i boka som om jeg ikke vet så mye om urdonaldismen. Skal man drive forskning, må det i utgangspunktet være noe man ikke vet noe om, så jeg lot som om de første årgangene av Donald hadde forsvunnet da jeg skrev boka. De var ikke borte, og det var fullt mulig å sette seg inn i alt.

Derfor konsentrer Gisle seg om «den eldre klassiske donaldisme», preget av den grublende og melankolske Donald, og «yngre klassisk donaldisme», der Skrue tar over og Donald får mer ståpåvilje. Disse tre er de klassiske epokene, med serier av Carl Barks i fokus, og Gisle innrømmer at skillet mellom eldre og yngre donaldisme nok reflekterer hans utvikling som barn og interesse for seriene. Kommersialismen, preget av stereotype og barnslige parodier, og vulgærdonaldismen har han ikke særlig sans for, men klodrismen banker hjertet litt ekstra. Men er søkeren Klodrik Andebys eneste hippie?

–Han er kanskje en hippie. Selv om han ikke driver med stoff og ikke drar til India, eller kanskje det er nettopp det han har gjort? Stoffmisbruk kan jo forklare kløningen til en viss grad, og dessuten er han helt uten hemninger. Det er nok et skjult rusmisbruk i Andeby.

– Ja, bare se på Bobleslurp-bruket til Donald og peanøttene til Langbein.

– Både nøttene og brusen er der, og når det gjelder Klodrik. Han lager også popkunst, og han må ha tatt et eller annet før dette her. Og så er han helsekostfanatiker. Han har sikkert dratt til India igjen, og lever som en av disse gjenværende hippiene i Goa.

– Andeby kan virke som et ganske strengt og konformt samfunn. Hvor er det blitt av geniet Raptus von Rupp, hvalfangeren Moby Duck og skurkene Mikro-Midas og Farlige Fiffus? Er de utvist?

– Raptus var en akseptert besteborger, tross alt, men det var nok bedre grunnlag for hans vitenskapelige virksomhet hjemme i Wien. Noen av disse som faller utenfor er jo intelligente og intellektuelle, de er europeere, østerrikeren Raptus, italienske Magica fra Tryll. De holder seg til Europa hvor de har en vitenskapelig tusenårig tradisjon, samt en heksetradisjon.

Nostalgismen
– Hva slags periode er donaldismen i nå?

– Ikke vet jeg, jeg leser jo ikke Donald, bare av og til på grunn av barnebarna. Har ikke oversikt over dagens Donald, men nå er det så mange opptrykk fra tidligere perioder at det blir ganske sammensatt.

– Hva med nostalgismen? De gamle seriene og bevisstheten rundt dem står jo sterkere enn noen gang, supplert med en rekke bokverk viet de forskjellige veteranene.

– Det er faktisk stiftet en forening som kaller seg Urdonaldistene nå, og den har som formål å studere min bok og de ti første årene av donaldistbevegelsen. Det blir nostalgi i annen potens, da studerer man ikke bare gamle Donald-blader, men sine egne forgjengere. Donaldistbevegelsen er en studie verdt, men den studien bør nok ikke foretas av donaldistbevegelsen selv.

I boka slår Gisle fast at motsetning mellom idealer (Onkel Skrue, Fetter Anton) og strebere (Donald, B-gjengen) er grunntemaet i det donaldistiske universet.

– Noen kan alt på sine områder, vi har både verdens rikeste og verdens heldigste, mens noen prøver å bli noe mer enn det de er. Konflikten mellom disse to gruppene preger veldig mange av historiene, det er hovedtemaet som går igjen. Svarte-Petter lykkes ikke mot Mikke, B-gjengen mot Skrue, Donald mot Skrue og hakkespettene, Pluto oppnår heller ikke sine drømmer, og så videre.

Donalds bevissthet om sin egen utilstrekkelighet overfor idealene tærer på sjelen og etterlater dype sår i sinnet, skriver Gisle, som kaller anden for «nær sagt det ideale gjennomsnittsmenneske».

– Skrev jeg det med dype sår i sinnet? Det er god parodi på litteraturvitenskap. Donald prøver jo alltid på nytt, så han tar ingen synlig skade av nederlagene. Selv om han låser seg inn i klesskapet, så kommer han jo ut igjen.

– Kanskje det er derfor Donald har stått så sterkt i Skandinavia i rundt 60 år – der gjennomsnittet gjerne er idealet?

– I det meste av Europa er Donald mer populær enn Mikke Mus. Disney har kjørt fram Mikke i USA, men han går inn i en amerikansk tegneserietradisjon med helter som løser problemer. Donald er en mer komplisert personlighet, som det krever mer å forstå og å sette seg inn i. Donald er mer europeer.

Klasse, sex og forplanting
Donald representerer den store middelklassen i Andeby selv om han iblant jobber på maragarinfabrikk. Overklassen i Andeby er Onkel Skrue og andre medlemmer i Millionærklubben, mens underklassen er ganske usynlig.

– Jeg var faktisk også hjelpemann på margarinfabrikken en sommer, og det kan virke som Donald vender tilbake til fabrikken når han ikke jobber for Skrue. Han må tjene noen penger på det han gjør, og underklassen er forsvinnende liten: Langbein, kanskje Klodrik, og gettoen i Blakkegata.

Gisle oppsummerer sexlivet i Andeby kort og brutalt. Kort oppsummert er det preget av kvinneunderskudd og seksuell frustrasjon, som må tas ut i form av endeløse ekspedisjoner.

– Gutta får sjelden noe i Andeby, det er bare å telle. Det er et slikt kvinneunderskudd at det er et problem, kanskje for begge kjønn. Og kvinnene er heller ikke særlig synlige. Jeg telte på 1970-tallet, etter at boka hadde kommet ut, og laget statistikk som er med i den nye utgaven. Jeg gikk gjennom 1975-årgangen, og oppdaget at i 45 prosent av seriene fantes det ikke et eneste bilde av kvinner. Sju prosent hadde kvinnelig hovedperson, og kommersialismen var faktisk retningen med flest kvinner.

– Og kvinnene som finnes har klart definerte roller?

– Dolly var i alle fall en som Donald og Anton konkurrerte om, jeg vet ikke om hun har fått en mer selvstendig rolle siden. Minni er en pyntedokke, Bestemor lager mat, Magica er effektiv, intelligent og målbevisst, men hun er heks. Og det er det. Magica er den største personligheten, men det skal ikke så mye til.

– Det går rykter om at Minni enten er kapitalist, at hun har arvet eller er prostituert? For hvordan skal hun ellers forsørge seg, hun jobber jo ikke? Og hva er egentlig forholdet mellom Bestemor Duck og Guffen?

– Står det i boka? Skal vi se, hvor er vi nå? Prostituert? Ja, det er Jan H. Jensens teori, det sto i Klassekampens anmeldelse at det refereres i boka til teorier fra «forskere» som antas å være forfatterens svirebrødre på 70-tallet. Man kan lure på om det er et forhold mellom Guffen og Bestemor Duck. Han får mat og tak over hodet, og hadde gått til grunne hvis man hadde sendt ham fra gården. Hvorfor beholder Bestemor ham? Jeg vet at det går rykter om Guffen og Bestemor.

Guffen og Bestemor er også et unntak fra den seksuelle strukturloven, som forklarer manglende forplanting i Andeby med at personer av samme kjønn ikke får bo under samme tak. Guffen er trolig for doven, og bestemor er for gammel. Men det er flere unntak i Andeby. Donalds nabo Jensen bor sammen med kona si i en historie. Storeulv og Lilleulv er far og sønn. Bamse Brakar lever med kone og barn. Lady og Landstrykeren får unger. Og Svarte-Petter og Svarte-Petra.

– De fleste som bor sammen med kone eller barn bor på landet, og det understreker eksklusjonsteorien, at seksuelt aktive forvises fra Andeby. Storeulv og Svarte-Petter er dessuten slemme, så at de har fått barn er ikke så rart. Don Rosa har prøvd å forske på familiehistorien i Andeby, men jeg vet ikke om jeg liker det.

Intervjuet ble gjennomført på Tronsmo bokhandel 15. desember 2006, i forbindelse med en bokkafé om Donaldismen. Det ble opprinnelig publisert i Kvakk! nr. 1, 2007.

15 kommentar

  1. […] on desember 4, 2009 by oyvindholen Øyvinds julekalender, 24 tegneserietips på 24 dager. Del 11: Donalds svenske fetter og onkelen til Rocky: Den arbeidsledige og forfylla storbypoeten Arne And. Aktuell […]

  2. […] Donald Duck har Carl Barks, mens Mikke Mus har Floyd Gottfredson. Mesterne som har formet vårt syn på disse Disney-heltene. Men der Carl Barks’ Disney-serier er presentert fram og tilbake, opp og ned, de siste årene, har Gottfredsons serier fortsatt ikke fått den behandlingen de fortjener. Jeg hadde håpet hans tid endelig hadde kommet med denne utgivelsen i Hall of Fame-serien, men den gang ei. Mer om sviket mot Mikke Mus her. […]

  3. […] og faktatung hyllest av serieskaperen William Van Horn. Men disse to bøkene viser hvor dypt Jon Gisles analytisk-humoristiske blikk på Andeby er […]

  4. […] Da jeg var liten, leste jeg serier som Bamse, Donald, Tintin, Asterix og superhelter, men da jeg oppdaget Galago i 13-14-årsalderen var det som å bli […]

  5. […] eksempel på fravær av seksualitet finner vi i Disney-seriene, hvor det ikke finnes direkte barn/foreldre-forhold. (Storeulv og Lilleulv er et unntak, samt Bamse […]

  6. […] ble født som tegnefilmfigur i 1928, men på samme måte som tegneren Carl Barks i anonymitet ga Donald Duck personlighet og et fargerikt rollegalleri, var det Floyd Gottfredson som pustet liv inn i Mikke og […]

  7. […] en liten nedtur å se ham fanget i de strenge Disney-rammene. Her tråkker han i fotsporene til Carl Barks, med runde former, levende ansiktsuttrykk og flittig bruk av skygger og […]

  8. […] originale figurer og overraskende historier. På sitt beste er Bone som et samarbeid mellom Carl Barks og J.R.R. Tolkien, og eventyret er like underholdende for voksne som barn. Smith mister noe damp i […]

  9. […] Jeg, Mikke Mus var lykken gjort. Timesvis gikk med på å fortape seg i eventyrene til mestrene Carl Barks og Floyd Gottfredson, og hyller måtte fjernes i bokhylla for å gjøre plass til […]

  10. […] meldte nettsiden Collect.com i november. Meldingen sendte sjokkbølger hos tusenvis av fans av Donald Duck og Onkel Skrue verden over, for ingeniøren fra Kentucky har siden 1980-tallet gjort seg svært […]

  11. […] sett vært eid av forlaget, og ikke opphavsmennene, og hjernene bak figurer som Supermann, Batman, Donald Duck, Fantomet og så videre er døde for lengst. Men de siste 20 årene er det blitt vanligere at […]

  12. […] Donald Duck og Fantomet er Norges mest populære tegneseriefigurer. Men visste du at begge seriene har vært ført i pennen av nordmenn? Og enkelte av de norske tekstforfatterne har sine svin på skogen. […]

  13. […] fullførelsen av Carl Barks-biblioteket kastet Egmont Serieforlaget seg over Don Rosas samlede verker. Det amerikanske forlaget […]

  14. […] om plassen i bokhyllene, og etter kostbare og omfattende samlinger av internasjonale giganter som Donald Duck, Tintin, Asterix og Sprint begynner Egmont Serieforlaget nå å samle norske klassikere i stive […]

  15. […] ham som jurist, og ikke sivilingeniør), og mener også at jeg sliter litt med å frigjøre meg fra Jon Gisles monumentale Donaldismen, men det skulle jo bare […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: