Saint Thomas – hvil i fred

I dag ble Thomas Hansen – alias Saint Thomas – bisatt. Jeg minnes ham med å spille Hey Harmony en gang til.

Siden 2001 har jeg krysset veier med Thomas Hansen, og både intervjuet ham og anmeldt to av platene hans. Derfor var sjokket ekstra stort da Saint Thomas plutselig døde, og det er ikke fritt for at det gikk et ekstra kuldegys gjennom kroppen da jeg bladde fram til følgende e-post jeg fikk fra ham i juni 2006. Da hadde jeg ikke møtt ham ansikt til ansikt siden jeg intervjuet ham for Ballade.no sensommeren 2001.

Fra Thomas:
«jeg satt på t-banen og leste gjennom en avis jeg kjøpte av en uteligger.
jeg er oppvokst på furuset og bor der ennå.
du skriver bra, jeg deler mange av dine synspunkter.

det har skjedd svært mye de seks årene jeg har holdt på som profesjonell artist.

jeg har vært nær døden.

jeg skal inn til rehabilitering fra midten av april og er ute midten av juni, avrusning fra pillemisbruk, stoff, og alkohol.

jeg lurer på om du er interessert i å skrive en biografi om meg.
jeg mener bestemt at jeg har fått et galt rykte.
jeg vil vise at jeg er et sympatisk menneske.

dette ville blitt en interessant biografi.
jeg starter nå karrieren på nytt, eget selskap, hjemmeinnspillinger,
total kompromissløshet.

jeg videresender et par mailer jeg har sendt rundt de siste dagene.»

Dette var samtidig som Thomas teppebombet avisredaksjonene med e-postene «Norges ærligste artist» og «Saint Thomas rehab», og sommeren da både VG og Dagsavisen, men ikke Dagbladet, lot være å trykke intervjuene de gjorde med ham. Thomas hadde lest et utdrag fra min bok om Groruddalen i =Oslo, og likte det han leste så godt at han ville at jeg skulle skrive historien hans. Jeg svarte, som sant var, at jeg syntes det hørest spennende ut, men at jeg slet med timeplanen fordi jeg nettopp hadde begynt i ny jobb. Og så ballet det på seg med det huskjøp, oppussing og baby. Men hva gjorde vel det, skal man skrive bok om en 30 år gammel artist har man god tid. Thomas var enig:

«Det er bare å sende en email om du føler deg motivert og om du på en ller annen måte kan få presset prosjektet inn i din tidsplan. Det er jo ingen hast,» svarte han.

Men nå er det for sent. Isteden har jeg samlet det lille jeg skrev om Thomas mens han var i live. Han hadde fortjent en bok.

Helgenen på hjørnet
(intervju publisert på Ballade.non 6. august 2001)

De såre og spontane visene til St. Thomas sender ham i år til Roskilde-, Quart- og Emmabodafestivalen, to europaturneer og en norgesturné. Mandag slippes Cornerman EP, og da kan St. Thomas bli det lille plateselskapet Racing Juniors første plate på VG-lista.

– Jeg lærte meg først å spille gitar da jeg kjøpte en firesporsopptaker og gitar på tampen av 1997, og målet var ikke større enn å kunne sitte på rommet og ha det morsomt, forteller St. Thomas, døpt Thomas Hansen.

Helgenstatusen er på ingen måte godkjent av Vatikanet, men var bare et fint navn som dukket opp da en brukte ordene ”st.” før navnet i en epost til Thomas. St. Thomas oppsto som soloprosjekt sommeren 1999, samtidig med at Thomas var frontfigur i bandet Emily Lang – som ikke kom lenger enn spillejobb på Øyafestivalen 2000 og en demoinnspilling.

Men denne demoen var nettopp ”Cornerman”, tittelkuttet fra EP-en som høres ut som et ukjent, nyoppdaget spor fra Neil Youngs Harvest. Allerede er låta a-lista av Petre, og førsteopplaget på tusen er så godt som utsolgt til butikkene. Racing Junior Records har allerede bestilt en dobling av opplaget, og holder denne trenden seg er det ikke umulig at St. Thomas kan komme seg inn på VG-lista.

Cornerman EP er første smakebit på høstens album I’m Coming Home, oppfølgeren til fjorårets Mysterious Walks. Før det skal St. Thomas med band spille på Roskilde-, Quart- og Emmabodafestivalen i sommer, samt bransjemessen Popkomm i august.

– Jeg hadde absolutt ingen forhåpninger med Mysterious Walks, utenom håpet om å spille for en del mennesker som likte musikken min. Men responsen på plata, som er spilt inn med null kroner i budsjett, har svært dårlig lyd og er både sær og vanskelig å høre på, var helt sinnssyk, synes Hansen.

Denne gangen er budsjettet skrudd opp fra null kroner til at selskapet har råd til å betale produsent Robert Gjønnum fra Ai Phoenix, som ifølge Thomas henter inspirasjon til lydbildet fra nettopp Neil Youngs Harvest. På debutalbumet spilte Thomas alle instrumenter selv, men denne gangen er flere musikanter innom. Men selv om lydbilde og produksjonskostnader er merkbart forbedret siden debuten, vil du neppe høre St. Thomas i heldigital versjon noen gang.

– Jeg vil aldri bytte ut den firespors kassettspilleren min med digitalt opptaksutstyr, gammelt opptaksutstyr låter mye mer ærlig, synes jeg. Se på Elliott Smith; tidligere var jeg verdens største fan, men XO hadde så velfrisert lyd at nerven i låtene forsvant. Etter den plata har jeg ikke lenger orket å høre på ham.

Etter albumutgivelsen blir det norgesturné i september, samt europaturné i oktober og november. Og Thomas har allerede fått forsøke seg på turnélivet etter en 12 konserters lang europaturné sammen med Ai Phoenix i Sverige, Danmark, Tyskland, Italia, England og Skottland. Med seks sterke personligheter i en bil med plass til fem var det ikke fritt for at det ble litt gnisninger underveis.

– Høydepunktet var da jeg spilte for vel 150 personer på den ganske hippe londonklubben The Spitz etter å ha kjørt fra Milano i et strekk uten pause. Jeg fikk bare voldsomt god kontakt med publikum, og selve kvelden ble en blanding av konsert og standup-show, forteller Thomas.

Men rett etter hadde vi en skikkelig nedtur. Bilen brøt sammen på veien til neste konsert i Glasgow, og etter at vi ble tauet til konsertstedet var det innbrudd i bilen under konserten. I tillegg ble bagasjen min med flere flotte cowboyskjorter og medisinen min rota bort, og endelig så punkterer bilen på vei til Manchester.

Thomas har allerede møtt en håndfull autografjegere, men sliter vel ikke med berømmelsens plager ennå. Bortsett fra i Kongsvinger da:

– Jeg var på en hyttetur sammen med bandet i nærheten av Kongsvinger, og en kveld havnet vi tilfeldigvis på et ungdomsarrangement der mange ungdomsband spilte. Vi ble spurt om vi kunne spille og sa ja, men så gikk strømmen. Når da han som spiller trekkspill alene spiller introen på ”Invitation” begynner 20 16-20-åringer å synge med på teksten. Det var helt absurd, men tydeligvis kjøper tenåringene i Kongsvinger St. Thomas, ler Thomas Hansen.

St. Thomas invaderer Europa
(Publisert på Ballade.no 12. september 2001. Fun fact: Jeg intervjuet Christof Ellinghaus mens verden sto stille som følge av terrorangrepet mot World Trade Center 11. september. Ingen av oss syntes denne saken var så viktig da.)

St. Thomas skal nå erobre Europa gjennom det prestisjetunge plateselskapet City Slang, hjem til artister som Lambchop, Boss Hog og Calexico.

– En revansj i forhold til alle som baksnakker, mener Thomas selv.

Mandag skrev plateselskapet Racing Junior og artisten St. Thomas under en avtale om Europa-distribusjon med det tyske plateselskapet City Slang. St. Thomas blir en av selskapets hovedsatsinger neste år, og han er den første skandinaviske artisten som har skrevet avtale med selskapet.

– Jeg hørte St. Thomas’ første album for rundt et år siden, og ble ganske imponert. Her er en kar som har noe på gang, tenkte jeg, forteller City Slang-boss Christof Ellinghaus til Ballade.

City Slang har tidligere vært europeisk hjem for band som Built To Spill, Tortoise, Hole, Sebadoh og Yo La Tengo – på lisens fra deres amerikanske selskap. I dag er Lambchop, Calexico og Boss Hog noen av de sterkeste navnene.

– Nylig fikk jeg hans andre album fra Racing Junior og denne gangen var det kjærlighet fra første lytt. Selv om det starter veldig Neil Young-aktig utvikler Thomas raskt en egen identitet i løpet av albumet. Sangene hans er fantastiske, atmosfæren er unik og intens og det låter ganske enkelt oppriktig og helhjertet. Det er noe så enkelt som musikk med høy kvalitet, mener Ellinghaus.

City Slang sorterer i dag under Virgin-systemet i store deler av Europa, det vil si at St. Thomas slippes gjennom de samme kanalene som Kings of Convenience, Röyksopp og Madrugada flere steder. Dessuten har City Slang eget kontor blant annet i Storbritannia. Thomas ga ut The Cornerman EP i oktober, fulgt av en omfattende europaturné. Albumet I’m Coming Home slippes siste uka i januar. I Norge og Sverige er det fortsatt Universal Records som står for distribusjon av St. Thomas.

– Målet er å få St. Thomas ut til så mange mennesker som mulig – folk som bryr seg om god musikk og sang, og sanger skrevet fra hjertet.

– Kjenner du til annen norsk musikk?

– Ikke så mye, må jeg innrømme. Jeg kjenner til Kings Of Convenience, Ai Phoenix og Motorpsycho. Ellers er det en rekke death metal-band oppe hos dere, eller hva? spør Ellinghaus.

I Racing Junior-campen smeller champagnekorkene i taket, og helgenen personlig, Thomas Hansen, ser på dette som en revansj mot alle tvilere og skeptikere.

– Det er viktig at mange får vite om dette. For meg blir det som en revansj i forhold til folk som ikke har hatt tro på dette her, andre band som baksnakker og ikke forstår hva vi driver med. Jeg vet at det baksnakkes i Euroboys og blant flinkisene i Bigbang, så dette er veldig deilig, sier Hansen til Dagsavisen.

Også Claes Olsen og Robert Jønnum i Racing Junior er strålende fornøyd.

– City Slang er et selskap vi har sett på som et forbilde fra barndommen av, og nå kommer de tilbake til oss og syns at det vi gjør er bra.

Endelig norsk rock i Royal Albert Hall
(Publisert i Aftenposten Aften 7. februar 2002. OBS! Da denne nyheten sprakk husket de færreste at a-ha faktisk spilte i Royal Albert Hall på 1980-tallet.)

St. Thomas går fra kjelleren på So What! til Royal Albert Hall. Tirsdag 7. mai varmer han opp for Lambchop i Londons torstue.

«Langt igjen til Royal Albert Hall,» sang Åge Aleksandersen på soloalbumet 7800 Namsos i 1975. Nå vet vi nøyaktig hvor langt det er: 27 år!

For 7. mai inntar Thomas Hansen fra Furuset, alias St.
Thomas, Londons scenejuvel.

– Hysterisk gøy. Jeg vurderte først å invitere med meg både Åge Aleksandersen, Terje Tysland og Jahn Teigen på konserten – men prioriterte til slutt Fredrik Rosland fra bandet mitt, forteller Hansen på telefon fra Nederland, der han i går og i dag kjører et tett program med intervjuer med nederlandske medier.

Møter idolene
Men la oss gå noen dager tilbake i tid . . .

Stockholm søndag kveld: St. Thomas varmer opp på en konsert med Kurt Wagner, frontfiguren i Lambchop. Dagen etter kalles Hansen og hans norske plateselskap-sjef Claes Olsen opp på Wagners hotellrom.

– We have to talk, er den knappe beskjeden de nysgjerrige mennene får.

Kort etter er tårene i ferd med å presse seg frem i Thomas’ øyekrok. Wagner har nemlig spurt ham om han kunne tenke seg å varme opp for Lambchop på deres syv uker lange europaturné. Turen går blant annet innom Royal Albert Hall, samt operahuset i Dublin.

Selvfølgelig har han det! Lambchops såre og særegne country-soul ligger ikke så langt unna Thomas’ vindskjeve countryrock, og i 2000 kåret sogar en samlet norsk kritikerstand Lambchops «Nixon» til årets beste album.

– For meg er det større å få varme opp for Lambchop enn å spille i Royal Albert Hall. Det er en glimrende anledning til å få et europeisk gjennombrudd, samtidig som jeg får møte og spille sammen med idolene mine.

St. Thomas’ andre album er nettopp utgitt i Europa på det tyske plateselskapet City Slang, som også har Lambchop i stallen. Men siden Lambchop består av hele 12 personer, er Thomas nødt til å krympe bandet ned til seg selv og nevnte Fredrik Rosland. Men hva gjør vel det når han som plaster på såret trolig får musikalsk assistanse fra en eller to Lambchop-medlemmer under turnéen?

– I tillegg er vi nettopp blitt invitert til Nashville for å spille inn vår neste plate sammen med Lambchop-produsent og – gitarist Mark Nevers. Dette er helt utrolig!

67 konserter
– Vi vet at Bendik Hofseth, Sverre Anker Ousdal og Wenche Foss har opptrådt i Royal Albert Hall, men jeg tror St. homas blir det første norske bandet der gjennom tidene, sier Claes Olsen i Thomas’ norske plateselskap Racing Junior.

Det er kanskje ikke et «band», men Olsen glemmer i farten Oslo Filharmoniske Orkester – som flere ganger har solgt ut Royal Albert Hall.

Det blir uansett en travel vår for Thomas og hans band.
22. februar starter de en liten englandsturné i Manchester før en større norgesturné starter på Rockefeller 1. mars. Så står Sverige, Danmark, Nederland, Tyskland, Sveits og Østerrike for tur, før Lambchops starter sin turné i Lisboa 4. april.

Fasit: Tilsammen 67 konserter frem til punktum settes i Lisboa 18. mai.

Og Åge Aleksandersen, som aldri kom seg til Royal Albert Hall, gleder seg på St. Thomas’ vegne.

– Å få spille der må vel fortsatt være drømmen til de fleste musikere, sier han til Dagbladet.

Luft under vingene
(Anmeldelse av Hey Harmony, publisert i Bergens Tidende 18. mars 2003.)

St. Thomas flyter videre på sjarm, gode låter og elegant produksjon.

Thomas Hansen har vokst opp i full offentlighet. Debuten Mysterious Walks var nesten som demo å regne med sin lofi-country, mens oppfølgeren I’m Coming Home var en langt mer ambisiøs, men samtidig ujevn dose countryrock. I mellomtiden rakk St. Thomas å gå gjennom en svært så offentlig livskrise, og med unntak av slageren «Cornerman» sto han i fare for å bli mer kjent for sine depresjoner enn låter.

Da er det utrolig deilig at Hey Harmony er blitt Thomas’ klart beste plate, der hans underfundige og sjarmerende låter har fått luft under vingene som følge av samarbeidet med Nashville-produsenten Mark Nevers. Han har tidligere jobbet med Thomas-forbilder som Will Oldham og Lambchop, og innspillingen er også gjestet av Tony Crow og Matt Swanson fra Lambchop, Howe Gelb fra Giant Sand og Jeremy Barnes fra Neutral Milk Hotel.

Jeg skulle gjerne visst hvordan Nevers’ førsteinntrykk av Thomas var, men sluttresultatet viser at han har gitt Oslo-mannen full tillit – for den elegante og detaljrike produksjonen truer aldri med å kvele St. Thomas’ mer eksentriske sider.

Hey Harmony er ingen perfekt plate; enkelte låter er småkjedelige og noen av tekstene er direkte pinlige – men det er nettopp disse ripene i lakken som gjør St. Thomas til en av de mest originale artistene vi har. Han fremstår som en blanding av Will Oldham, Neil Young og Bjøro Håland. På den ene siden en mystisk, original og elegant låtskriver med en varm, lys og særegen sangstemme. På den andre siden en keitete, gretten pratmaker med tvilsom engelskuttale og slomsete tekstlinjer som «be cool, be nice / get sponsored by Levi’s» og «so I make a dinner for myself / and put on a record by The Hives«.

Si hva du vil om teksten på «New Apartement», melodien flyter av gårde på en sky av søt melankoli og fine harmonier. «A Long Long Time» er irriterende fengende som en god slager skal være, og «Falling Down» er en mørk rockelåt med hissig blåseravslutning à la Calexico. Men det sterkeste øyeblikket på «Hey Harmony» er den vakre og triste balladen «People In The Forest». Den viser for alvor at helgenen er blitt en moden og flygedyktig låtskriver. Og forhåpentligvis er dette bare begynnelsen …

Terningkast 5

Sjarmen er tilbake
(Anmeldelse av Children of the New Brigade, publisert i Bergens Tidende 23. august 2005.)

Fjorårets Let’s Grow Together – The Comeback of St. Thomas var mer blindgate enn comeback for Thomas Hansen, og de siste årene har musikken havnet i skyggen av jodling, sutring og skandaler.

Nå er han tilbake som Saint Thomas, fortsatt med den sjarmerende og litt lurvete miksen av moderne lo-fi og countryrock – med Neil Young, Doors, Stones og Byrds gjemt i bakgården. Tekstmessig går det mye i mobbing, annerledeshet og stolthet, men heldigvis fører Thomas’ trassighet ikke til bitter musikk. Låtene er snarere svale, fengende og slentrende.

Den tilbakelente stemningen minner om Frank Blacks ferske album Honeycomb, og som Black har Thomas hatt godt av å jobbe med erfarne folk – i dette tilfelle Petter Pogo (Jokke & Valentinerne), Espen Mellingen (Poor Rich Ones, Ai Phoenix) og produsent Kai Andersen.

Children of the New Brigade er ikke på høyden med I’m Coming Home og Hey Harmony, men et avslappet signal om at Thomas Hansen vil være en skapende urokråke i Musikk-Norge i flere år fremover. Det trenger vi.

Terningkast 4