Bård Torgersen: Ingen bremser

Denne uka følger Bård Torgersen opp debutromanen Alt skal vekk med Det siste dyret. – Det er fortsatt en veldig ærbødighet overfor forfatterrollen, som jeg synes ikke finner helt gjenklang i den verden vi lever i, sa Torgersen om debuten.

img_0674.jpg


«Det går rundt for meg. Og det er bra. Jeg gir slipp nå. Det er det som har vært problemet mitt før. Jeg skulle kontrollere alt. Kontroll bremser livet, sakker det. Det er ikke bra å miste framdriften. Man må fram. Fort. Ikke se innover. Utover. Ikke snakke om det som har vært, men om det som er. Nå er jeg her. Og i morgen? Hvem vet? Og hvem bryr seg? Det som skjer, det skjer. La det skje. La min vilje skje. Jeg vil det som skjer. Nå. Akkurat nå står jeg med en pipe av glass i hendene.»

Den navnløse hovedpersonen i Alt skal vekk, debutromanen til musiker og journalist Bård Torgersen, er i New York. Han føler at han har det helt topp og lever et impulsivt liv, men i virkeligheten mislykkes han med det meste han foretar seg. Han klarer ikke å kommunisere med sine nærmeste, verken broren eller kjæresten. Han har ingen store ønsker eller visjoner og få venner, og mistrives like sterkt på bygda som i byen. Derfor kjøper han flybillett for å flykte ut i den store verden. Der flykter han videre med hjelp av rusmidler, noe som gjør at han ender med crackpipa i neven i New York.

Fanget av impulsene
– Jeg har selv brukt rusmidler både som middel til flukt og umiddelbar nytelse, men ting har konsekvenser. Jeg tror det må være forferdelig å være fanget av sine impulser, og være dømt til å alltid leve i øyeblikket. Ikke ha muligheten til å se verken bakover eller framover.

Torgersen har hittil vært best kjent som kontroversiell Natt&Dag-skribent og musiker i så forskjellige undergrunnsprosjekter som Masters ov Møh, Nemlig Hemlig, SUPERskill, Lord Bård og 1349 Rykkinn. Når han nå debuterer som forfatter, lurer musikkbakgrunnen hele tiden i bakgrunnen, selv om romanen ikke handler om musikere. På overflaten kan også Alt skal vekk minne om to av 2005s andre rockeromaner. Som Erlend Erichsens Nasjonalsatanisten beskriver Torgersen sin roman som en omvendt dannelsesroman, og som i Sverre Knudsens Sukkersug handler det om en kar der dragningen mot rusen etter hvert tar overhånd. Forskjellen er at Torgersens hovedperson overhodet ikke har noen kunstneriske eller ideologiske mål eller dragninger.

– Et av temaene i boka er flukt, og rus og reising er to måter hovedpersonen bruker til å flykte på. Det er en ytre og en indre flukt, og i dette tilfellet bringer ingen av delene hovedpersonen noen steder. Hovedpersonen er helt blind for at han har muligheten til å ta kontroll over livet sitt. Han får gjentatte muligheter til å snu sin destruktive livsførsel, men velger feil gang på gang. Det har vært en trist historie å skrive og leve seg inn i, men også fortellerteknisk utfordrende. Ifølge tradisjonell dramaturgi er det meningsløst å skrive en historie hvor hovedpersonen ikke går gjennom en utvikling fra noe negativt til noe positivt eller omvendt, men Alt skal vekk begynner på null og slutter på minus.

Tafatte mennesker
I historien representerer lillebroren en slags ro og stabilitet. En black metal-musiker som har isolert seg på et lite gårdsbruk, og på sett og vis fått orden på livet sitt – i alle fall sammenlignet Hovedpersonen liker seg ikke på landet «fordi en by er en by, og ikke en jævla skog». Men dette er ingen fortelling som viser at frelsen fra storbyens hedonisme og menneskefiendtlighet ligger i det rurale. På landet.

– Det kunne lett ha blitt en bok der det moderne, det postmoderne er forferdelig. En historie der byen representerer elendigheten og det er bedre å gå tilbake til noe mer naturlig. Det var viktig for meg å ha med broren i boka, men han flykter også på sitt vis. Han trekker seg vekk, ekskluderer seg og er ikke en gang i stand til å ta affære overfor broren sin. Han er ikke like destruktiv, men er helt passiv – og representerer ingen løsning. Han er ikke en som klarer å bruke naturligheten og stabiliteten sin til å gjøre noe som får positive konsekvenser for mennesket som er nærmest ham.

Det er ikke så mange som sier hva de egentlig tenker, mener og føler i Alt skal vekk. Den navnløse hovedpersonen klarer ikke å kommunisere med verken kjæresten eller broren. Han har ikke oppnådd noe, og har heller ingen store drømmer. Han har det egentlig ikke så verst, men er en helt normal og selvopptatt kar i 20-årene med urokkelig tro på at så lenge han kaster seg ut i det som skjer, går livet hele tiden videre. Men der han tror livet går oppover, går det i virkeligheten mest nedover.

– Verdenen i boka består av mennesker som ikke føler at de har rett til å gripe inn i andres liv, eller til å be andre om å gripe inn i deres eget liv. Det er ingen som tør å innrømme at de trenger andre. Selv om broren ser ut til å ha funnet seg til rette på en avsides bondegård og ikke er like selvdestruktiv, representerer han ingen løsning på problemet. Han er helt passiv, og klarer ikke å bruke stabiliteten sin til å gjøre noe som får positive konsekvenser for broren sin. Det jeg slet mest med å få til i teksten var å gi leseren lyst til å tenke: «Hvor vanskelig er det? Kan du ikke bare si til broren din at du er redd, paranoid, og at du trenger ham?» Oppnår jeg dette som forfatter, kan leseren bli hovedpersonens frelse, forklarer Torgersen.

Det er denne manglende evnen til å kommunisere når det virkelig gjelder som går som en rød tråd gjennom Alt skal vekk. Hovedpersonen klarer ikke å sette ord på sitt behov for å høre hjemme et sted, mens broren på sin side heller ikke tør å si at de to bør holde sammen.

En trilogi
Alt skal vekk utgjør siste del i en trilogi, som ellers består av plata Brown Ring of Fury, gitt ut som 1349 Rykkinn, og dokumentarfilmen Las Palmas fra Kanariøyene. Filmet i et miljø bestående av «dopdealere, tatovører, halliker, dørvakter, flyktninger og graffitihoder. Folk som har på seg solbriller, selv når de ikke har på seg solbriller,» som det heter i boka. Nå som Torgersen har ytret seg både i form av musikk, film og litteratur er han ikke i tvil om at sistnevnte utvilsomt er mest preget av å bli sett på som mer høyverdig enn andre uttrykk.

– Skjønnlitteratur er kanskje det feltet i Norge som har størst tyngde – med mange historisk litterære størrelser, et tungt litteraturvitenskapelig felt og en akademisk anmelderstand å lene seg på. Det er fortsatt en veldig ærbødighet overfor forfatterrollen, som jeg synes ikke finner helt gjenklang i den verden vi lever i. Jeg går like alvorlig til verks, og legger like mye følelser i det, når jeg skriver en roman som når jeg gir ut en skive eller gjør andre kunstneriske produksjoner. Det ironiske er jo at det er først nå som jeg har skrevet en roman at filmen og støyskiva blir lest inn i en større sammenheng.

Han opplever nå også at romanen i langt sterkere grad blir fortolket og intellektualisert i forhold til både filmen og plata.

– Det er ganske morsomt. Jeg har jo jobba mye instrumentelt innen musikk, med lite vokal og mer rytme. Da reagerer folk mye mer direkte. De lager sine egne bilder og tolkninger og føler seg friere i forhold til hva jeg har tenkt. Når det gjelder romanen, er det få som har snakket om hva de følte da de leste boka., for alt skal uansett vekk.

Anders Bortne, musiker i Whopper og mannen bak romanen Et bra band, la skylden på det han kalte «selvrealiseringshelvetet» da han skulle forklare hvorfor vi nå opplever at så mange musikere gir ut romaner – og omvendt for den saks skyld. Bård Torgersen mener det ganske enkelt er snakk om en kunstnerisk demokratisering takket være ny og rimelig teknologi.

– Jeg vet ikke hva den generelle utviklinga kommer av, men for min del kan det enkelt forklares med ett ord: Macintosh. Man kan gjøre veldig mye ting med hjelp av en rimelig datamaskin i dag. Hvis man skulle lage film eller plate for 20 år siden, var det en omfattende prosess som krevde mye penger og teknisk ekspertise. Jeg har utstyr for kanskje 50.000 kroner hjemme, og det gjør meg i stand til å lage en plate, skrive en bok eller produsere en film.

Indie-forlag
Så hvorfor opplever vi ikke da den samme oppblomstringen av indieselskaper innen bokbransjen, hvor det fortsatt er de tradisjonelle forlagene som har hånden på rattet? I platebransjen derimot har indieselskaper hatt mye av føringen på nyskapningen gjennom store deler av 1990-tallet.

– Det er veldig rart, for i utlandet og spesielt i USA er det en større tradisjon for å være indie-forfatter. Spesielt i USA. En forfatter som Dave Eggers ga ut sin første bok på stort forlag, men oppfølgeren ga han ut på eget forlag nettopp fordi han ville være indie. På den annen side ser vi at forlag som H Press og Gasspedal blomstrer opp innen den smale litteraturen her hjemme, mens dagens bestselgere kommer fra nystartede forlag som Bazar og Piratforlaget. Det er ganske nytt, og har vel både med økonomi og at punk/indie-generasjonen hvor gjør det selv-holdningen er mer rådende er begynt å bli mer synlig i litteraturen også.

Uten gitarsoloer
Torgersen har latt musikkinteressen sin styre mye av stemningen, språket og fortellerteknikken i romanen. Han beskriver den som en bok uten gitarsoloer, med tett språk og korte kapitler – som bør inntas i én brukerdose.

– Jeg har hørt mye på musikk mens jeg har skrevet, for å få fram stemningene jeg er på jakt etter. Dessuten har jeg tenkt mye på både rytmikk og klang underveis, samt tempo og til og med instrumentering. Boka skal være hard, fort og tøff, med riff framfor soloer. Boka er bygd opp med korte kapitler, og jeg så boka for meg som en hardcore-skive fra 1984 med 25 kjappe låter som utgjør et hele. Et konsept-hardcorealbum fra Black Flag eller Minutemen.

Boka er dessuten gjennomsyret av ekko av alt fra black metal via Red Hot Chili Peppers til Phil Collins. Tekstbrokken «det er ikke en lyd å høre, bortsett fra en sirene som gradvis blir høyere,» kunne like gjerne ha vært en glemt tekstbrokk fra deLillos‘ «Hjernen er alene», mener journalisten.

– Hæ?! Jeg var faktisk på nippe til å låne «det er ingen andre her enn meg som puster» fra Jokke & Valentinernes «Midt i en drøm», og jeg har faktisk også hørt på «Hjernen er alene» underveis. Mulig det ligger noen ubevisste samplinger i teksten? Musikken er utvilsomt viktig i boka. Jeg lurte lenge på hvilken låt hovedpersonen og broren skulle spille i en scene, og kom hele tiden tilbake til Red Hot Chili Peppers. Hovedpersonen er utvilsomt en Red Hot Chili Peppers-mann. En ganske normal fyr som har hengt litt rundt, og gjort noen rare ting, men uten at det noen gang har gått verken skikkelig dårlig eller bra. Han er en vanlig fyr som omstendighetene tvinger til å bli mer og mer outsider, selv om han så gjerne vil tilhøre kollektivet. Problemet er at han ikke finner noe kollektiv han passer inn i, men bare reiser rundt i verden for å forsøke å finne et sted han kan være en del av. Det mest tragiske er at han veldig gjerne vil beholde nærheten til broren, som er hans nærmeste, men aldri klarer aldri å være ærlig og si at han faktisk trenger ham.

Zen-buddhisme og opphørssalg
Romantittelen er ikke en oversettelse av albumtitler fra Manic Street Preachers og Steely Dan (Everything Must Go), men er dels inspirert av zen-buddhisme og opphørssalg. Torgersen ønsket at fortellingen skulle få en tittel som var godt kjent for de fleste. Bakgrunnstanken er at livet er forgjengelig, og at alt før eller senere skal vekk. Dør og råtner.

– Zen-meditasjon handler om å være i nået og være til stede, men ikke la seg bli fanget av impulsene slik at du blir flyktig. Du har også den destruktive varianten, der du bare blir redd for at alt er forgjengelig. Hovedpersonen min er slik. Han lever i nået, men blir fanget av det som skjer uten at han klarer å kontrollere det.

– Det er den eksistensielle siden, der «alt skal vekk» er den ultimate sannhet. Samtidig viser tittelen også til dagens nytelsessamfunn, der alt skal konsumeres og nytes, for så å kastes. Alt tilhører øyeblikket, og det er helt akseptert å fråtse. Du kan ikke få dårlig samvittighet, for alt skal uansett vekk, avslutter Torgersen.

Du kan lese et utdrag fra Alt skal vekk her.

Opprinnelig publisert i Ballade.no 12. og 13. oktober 2005.

2 kommentar

  1. […] budskapet i låten til artisten, men by artisten frem på et sølvfat, mener musiker og journalist Bård Torgersen, som sitter i panelet i dag. Lik dette:LikeBli den første til å like denne […]

  2. […] Tid og Ballade.no, og tok ellers for seg arbeidet til plateaktuelle Sverre Knudsen, Anders Bortne, Bård Torgersen, Ole Idar Kvelvane og Erlend […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: