The Wire og George Pelecanos: Krim fra grasrota

George Pelecanos og tv-serien The Wire viser oss menneskene bak kriminalstatistikken. Søndag 11. november braker The Wire løs på NRK.

Nøkkelscenen i krimromanen The Night Gardener er ikke en heseblesende konfrontasjon med seriemorderen som har hjemsøkt Washington D.C. siden 1985. Den utspiller seg heller ikke da etterforskeren plutselig ser en ny sammenheng i puslespillbitene han har samlet inn fra dokumenter, lurvete barer og spaning på gata.

Nei, nøkkelscenene i den fjortende romanen fra den moderne krimmesteren George Pelecanos innfinner seg hver gang drapsetterforsker Gus Ramone tråkker over dørstokken hjemme, hører lyden av «Summer Nights» fra musikalen Grease fra tv-en, lukter løk og hvitløk fra kjøkkenet, og innser at både datteren og kona er hjemme. «De er her, og de er trygge,» tenker han hver gang, mens han stadig oftere lurer på om tenåringssønnen Diego også er hjemme eller har havnet i trøbbel ute.

Krim og følelser
I et romjulsintervju med Dagbladet betakket Gert Nygårdshaug, forfatteren bak de finurlige Fredric Drum-bøkene, seg for det han kalte «typisk kvinnekrim». «I denne typen kriminallitteratur finner jeg det uvesentlig hvordan kjærlighetsliv og privatliv utfolder seg. Det ville endt som en hybrid, en håpløs krim,» sa han.

Nygårdshaug sikter selvsagt mot bøker der påklistrede kjærlighetshistorier sørger for romantisk spenning og lakenaction for forsofne privatdetektiver og hardkokte politietterforskere, men samtidig er dagens beste krimhistorier de som plasserer «hvem gjorde det»-mysteriet trygt i bakgrunnen, for isteden å konsentrere seg om kriminalitetens samfunnsmessige ringvirkninger og hva slags mennesker som skjuler seg bak utslitte klisjeer som Den slitne etterforskeren og Den slu forbryteren. I dag gjør få dette bedre enn George Pelecanos, barnebarn av greske immigranter og med tre adoperte barn – to afroamerikanske tenåringsgutter og en datter fra Guatemala. I mars kom Pelecanos-romanen Svart sirkus på norsk, etter at vi tidligere har fått Ren snø (2004) og Helvete løs (2005).

Selve forbrytelsen i The Night Gardener er løst basert på Freeway Phantom-drapene i Washington på 1970-tallet, men plottet om en seriemorder som dreper barn med palindrom-navn (Eve, Ava, Otto) er både småteit og ikke særlig spennende. Så plasserer da Pelecanos mordsaken trygt i baksetet, for isteden å gi oss det han virkelig mestrer: Usminkede skildringer av hverdagslivet i de fattigere delene av Washington D.C., fortalt gjennom en stort og variert persongalleri, et solid øre for dialog og et innviklet nett av parallelle historier.

Gus Ramone og familien står i sentrum, men skjebnen til noen smågangstere og Ramones politikollegaer – og hva som driver dem – er også viktig. I en scene mimrer gangsteren Romeo Brock om desperadoen Red Fury, og innser hva som er hans mål i livet: «Han likte gamle historier om lovløse menn som Red. Menn som ga faen i loven, og hvis og når de selv ville bli drept. Det som gjorde livet verdt å leve var at andre menn snakket om deg i barer og på gatehjørner, etter at du var død og gravlagt.» Der Brock innser at hvis du ikke kan bli berømt, så kan du bli berykta, er det mindre dramatiske ønsker som driver etterforskerne. «Ingen var i jobben på grunn av ønsket om store penger. For de fleste var ikke jobben et kall. Av en eller annen grunn passet de som drapsetterforskere, og det var der de endte opp.»

Politiet som kollektiv
Denne skildringen av politiet som et kollektiv, preget av hverdagslig arbeid og private utfordringer, har røtter i Ed McBains «87th Precinct»-bøker (1956-2005) og tv-serier som Hill Street Blues (1981-1987), Homicide: Life on the Street (1993-1999) og NYPD Blue (1993-2005), og er fullført til fingerspissene i den geniale HBO-serien The Wire (2002-). Passende nok har den hentet inn Pelecanos og likesinnede krimforfattere som Dennis Lehane and Richard Price for å friske opp dialog og troverdighet i manuset.

I arbeidet med The Wire fikk Pelecanos for første gang følge med drapsetterforskere på jobb, ikke bare for å få den faglige troverdigheten på plass, men også for å få innblikk i småpraten og holdningene politifolkene imellom. «Jeg ønsket å få innblikk i hvordan disse politifolkene er som mennesker. Jeg studerte dokumentene de skrev og hva slags programmer de hadde på datamaskinen, men så egentlig etter var hva slags bilder de hadde hengt opp på oppslagstavlene sine. Her fantes politifolk som hang opp bilder av lik side om side med bilder av barna sine,» forteller Pelecanos til New York Times.

The Wire står nå foran sin femte og siste sesong i USA, men på våre kanter er det bare svensk tv som har vist serien, før den nå omsider finner veien til NRK. I våres ble sesong tre sluppet på dvd i Norge, og når serien drar én sak ut over 12-13 episoder, og seerne må forholde seg til over 40 karakterer og flere røde tråder enn en strikkegenser, er det ingen tvil om at tilskueren helst bør få styre tempoet selv. Går du glipp av én episode, får du raskt trøbbel, og det kan stadig være fristende å spole tilbake for å holde styr på alle intrigene som blomstrer internt i politiet, ute blant de småkriminelle på gata og i bandeledernes indre gemakker.

Som i George Pelecanos’ romaner er kriminalsaken i The Wire bare et påskudd for å løfte på steinene for å se livet som utfolder seg i skjul for offentligheten. I første sesong får den ivrige etterforskeren James McNultys ønske om å gå etter geskjeften til den for politiet ukjente narkobaronen Avon Barksdale store ringvirkninger, og i sesong to setter McNulty i gang en opprulling av et nettverk av menneskesmugling, korrupte havnearbeidere og internasjonal mafiavirksomhet da han finner et kvinnelik i havnebassenget.

Vi får mye kjekling, byråkrati og maktkamp de forskjellige politiavdelingene imellom, mens historien også nøster opp menneskeskjebnene som er fanget i sakens innfløkte nettverk; fra de narkomane og pusherne på gateplan via politikere, arbeidere og forretningsfolk og fram til etterforskerne, samt storgangsterne som skjuler seg i bakgrunnen. Serien er så grundig at den på linje med rettsmedisinerne i tv-serien C.S.I. er blitt beskyldt for å være så avslørende at den lærer kriminelle å beskytte seg fra politiets metoder bare ved å studere serien.

Her er få skurker og helter, men motsetningsfylte mennesker som alle jobber for å få økonomien, karrieren, livet og kjærligheten til å blomstre. Serien har ingen hovedperson, for det er som seriens skaper, David Simon – tidligere krimjournalist i avisa Baltimore Sun, sier på dvd-samlingen av første sesong: Dette handler om den amerikanske byen og folkene som bor der. Det viktigste i The Wire er å vise enkeltskjebnene i arbeidet med og mot kriminalitet, og dermed får vi like gjerne sympati for den ambisiøse havnearbeideren, den samvittighetsfulle narkolangeren og den narkomane polititysteren som vi får antipati får den kyniske politisjefen eller den alkoholiserte og utro drapsetterforskeren. I grasrotkriminalitetens mørke er alle katter grå.

GEORGE PELECANOS
The Night Gardener
Little, Brown and Company (2006), 388 sider

DAVID SIMON m.fl.
The Wire
HBO/Warner (2002–)
Tre sesonger er tilgjengelig på dvd, 2220 min.

Opprinnelig publisert i Ny Tid nr. 2, 2007.