Kategorier
Intervjuer Sakprosa Tegneserier

Rappende tegneseriejournalist

Serieskaperen Simon Gärdenfors utleverer sitt eget slackerliv, rapper i hiphop-gruppa Las Palmas og lager undersøkende tegneseriejournalistikk om lystløgnere.


OBS! Dette intervjuet er fra 2005. Les mitt 2008-intervju med Simon Gärdenfors her.

Simon Gärdenfors (27) er den klart yngste blant Martin Kellermans seriefavoritter, og også den som skiller seg sterkest ut. Der Robert Crumb, Joe Matt, Daniel Clowes og Mats Jonsson alle var ganske innadvendte og sære gjøkunger som barn, minner Simon mer om en av de aller kuleste gutta. Han er enig.

– Den svenske scenen for alternative tegneserier har forandret seg mye i løpet av de siste årene. Jeg er pen, sosialt begavet, har solid selvtillit og er ganske populær, og da jeg ble en del av det svenske seriemiljøet følte jeg meg som en katt blant kaniner – det vil si motsatsen til de andre serieskaperne på den tiden. Men Martin Kellerman er jo også ganske hot. I dag er serietegning som en hvilken som helst annen kul hobby, og respekten og statusen man får i dag er langt større enn forventet, forklarer Gärdenfors.

Seriene hans handler da også mer om dop, fyll, damesjekking, nihilistiske ferieturer, hiphop og generelt slackerliv enn ulykkelig barndom, sjenerthet og uoppnåelige damer. Simon har også et liv utenfor serieverdenen, og utgjør sammen med Calle Thörn den lovende hiphop-duoen Las Palmas.

– Las Palmas vokser sakte, men sikkert. Vi har gjort mange konserter, hatt en radiohit på svensk P3 og har skrevet kontrakt med det vesle plateselskapet Vertigo Förlag Records. Debutalbumet skal etter planen ut i høst, samt en samling av våre tidlige demolåter. Musikken vår er mer tullete, eksperimentell og slappere enn svensk standard-hiphop, så derfor er det en del folk som virkelig hater musikken vår.


Syden-rølp
Så disset da Las Palmas også så godt som hele Hiphop-Sverige i låta «Spökskrivare», en svensk versjon av Mad Skillz’ «Ghost Writer», med linjer som «Tycker ni att Dogges texter är naiva? / Jag var fan bara fjorton när jag skrev deras första skiva» (om Latin Kings).

Simon er like kjent, og vel så det, som serieskaper, og har bidratt i blader som Galago og Mega-Pyton, og vært redaktør i sistnevnte og Ernie. I 2003 ga han ut sin første serieroman, Turist, en rølpete historie med Syden-tur, marihuanadyrking, skitprat, fyll og dametrøbbel som ingredienser. Simon tilhører den nye generasjonen selvbiografiske serieskapere, og når han oppgir den løgnaktige selvbiografien It’s a Good Life, If You Don’t Weaken av Seth som favorittbok, blir vi mistenksomme på sannhetsgehalten i Turist.

Turist er ikke 100 prosent sann. Jag diktet opp rundt 25 prosent, for at historien skulle bli heftigere. Det var sant at jeg dyrket gress i leiligheten min, men ikke at vi ble ranet og selv planla å rane andre folk i Spania. Seths serie er min favoritt, og jeg liker også seriene til kompisen min, Henrik Bromander, som er en mester på falske selvbiografier, der det åpenbart for alle at alt er fake. I min nyeste serieroman, Lura mig!, arbeidet jeg mer journalistisk, så der ljuger jeg ikke bevisst – selv om serien handler om lystløgnere. Det ville blitt for komplisert.

Turist handler ikke bare om løgn og virkelighet, men også om dop. «Simon Gärdenfors har gitt verden akkurat hva den trengte: Enda en seriebok om marihuanarøykende slackergutter med dametrøbbel,» som Dagens Nyheters anmelder så syrlig skrev. Her er det flere dopreferanser enn Robert Crumb på sitt mest psykedeliske, og ikke siden Christopher Nielsens To trøtte typer har en skandinavisk serie vært så opphengt i rusmidler. Og det i selvbiografisk form. Simon er etter hvert blitt ganske lei av å snakke om alle dopreferansene i serien.

– Jeg var ganske nedsnødd på gress på den tida Turist utspiller seg, men i min nyeste bok finnes det knapt en eneste referanse til dop. Jeg røyker fortsatt et par ganger i uka, og har testet ut alt bortsett fra heroin, men nå synes jeg det blir masete å snakke om det. Jeg er ikke så opptatt av om cannabis legaliseres eller ei i Sverige, for det er allerede veldig lett å få tak i, og heller ikke særlig dyrt.

Slacker Boy
Selv om innholdet i Simons serier er preget av hedonisme, narkotika og til dels dystre voksentemaer, er streken hans svært åpen, enkel og barnlig. Han tegner i en miks av storøyd mangastil og amerikansk undergrunn – med figurer som ser ut som slektninger av oversøte figurer som Pikachu, Smurfene og Bob the Builder. Det er som Richie Rich og Astro Boy er blitt hasjrøykende hiphop-slackere i Sverige. Simon er da også tungt inspirert av katten Mjauritz og andre oversøte tegneserie-, tegnefilm-, reklame- og dataspillfigurer.

– Jeg syntes aldri serien om Mjauritz var spesielt bra, men ble fullstendig fiksert på den da jeg var ti år gammel. Videre gikk det i humor og superhelter, men da jeg var 14-15 år oppdaget jeg seriene til David Liljemark og Martin Fredriksson i Pyton. Jeg bestilte fanzinen deres, og begynte deretter å lage egne fanziner sammen med kompiser.

Som så mange andre av dagens serieskapere bruker Simon seg selv og sine omgivelser for det de er verdt, men når bestemte han seg egentlig for å gjøre seg selv om til en tegneseriefigur? Den storøyde Tegneserie-Simon kan ses som et forsøk på å omskape seg selv til et salgbart varemerke – en ikonisk og lett gjenkjennelig figur på linje med Son-Goku i Dragon Ball og andre supersøte mangafigurer.

– Jeg ga ut mine første selvutleverende serier mens jeg gikk på videregående skole i 1996, sterkt inspirert av Robert Crumb, Mats Jonsson og Joe Matt. På den tiden begynte selvbiografiske serier å bli en trend i Fanzine-Sverige, og jeg syntes det var utrolig pirrende å avsløre hvem jeg var forelsket i og at jeg onanerte. Men da fanzinen kom ut, var det knapt noen som brød seg, så da økte jeg graden av selvutlevering gradvis. Da jeg ga ut Turist ble reaksjonene langt verre. Min daværende kjæreste angrep meg med en stavmikser etter å ha bladd gjennom serien, mest på grunn av sjalusi. Det var nok ikke så moro for henne å se at jeg «gikk ned» på en annen jente.

Koblet med Anna Lindh-drapet
Et drøyt halvår etter Turist fikk Simon en ny dose oppmerksomhet, denne gang fra svensk media. I Galago publiserte Simon serien «Ruffel och Båg» om sin tidligere nabo, som han mente måtte være tidenes lystløgner. Da denne karen i 2003 ble anholdt av politiet, mistenkt for drapet på Sveriges utenriksminister Anna Lindh, fikk serien plutselig stor publisitet. Koblingen mellom den dokumentariske tegneserien og den mistenkte 35-åringen kom fram i et tv-program, og dermed ryddet avisene spalteplass for Simon og serien hans.

– Jeg syntes oppstanden rundt serien bare var moro. Selv «35-åringen» så ut til å nyte oppmerksomheten og pengene han tjente som følge av medieomtalen. Selv om det ikke kan ha vært så moro å være fengslet. Jeg håper han ikke er altfor sint på meg for at jeg utleverte ham i serien og på tv.

35-åringen, som var Simons nabo i et halvår i 1999, fortalte stadig utrolige historier om sine venner i den russiske mafiaen, og hvordan han spilte gitar i The Cardigans og festet med kongefamilien. Det viste seg etter hvert at han ikke hadde noen tilknytning til drapssaken, men han sporet Simon videre til hans andre store prosjekt – Lura mig! – en journalistisk tegneserie om mytomani og lystløgnere. Serien «Ruffel och Båg» inngår i boka, som kom ut i år. Den er både Sveriges første forsøk på tegneseriejournalistikk i stor skala, med egen kildeliste og intervjuer med både eksperter og profesjonelle løgnere, og samtidig et oppgjør med Simons egen lyst til å fortelle skrøner.

– Jeg har gjort noen kortere forsøk på tegneseriejournalistikk tidligere, en serie om lykke og en der jeg prøver å finne ut om det er skadelig å knekke fingerleddene sine. Jeg kommer til å fortsette med slike tegnede reportasjer, og mitt neste prosjekt er en halvlang sak om hjembyen min, Hjärup i Skåne. Når det gjelder løgn, stemmer det at jeg ljugd mye i seriene mine. For eksempel har jeg sagt at jeg har sluttet å tegne på grunn av en religiøs åpenbaring. Jeg ljuger nok mer enn gjennomsnittssvensken i hverdagen også, men ikke så mye at jeg kan klassifiseres som mytoman.

Jackass-spising
Simon driver ikke bare med serier og hiphop, men også med mat. Nærmere bestemt høyst original matjournalistikk på nettstedet Smak, som han driver med forfatteren Johannes Nilsson og serieskaperen Henrik Bromander. Her anmelder de tvilsomme kulinariske gleder som mikrobølgeovn-retter, mystiske leskedrikker, fargesprakende godterier og utenlandsk trashmat. Altså maten vi faktisk fortærer, ikke den vi drømmer om.

– Da jeg og Bromander brevvekslet via epost for en stund siden, innså vi at vi stort sett skrev om mat, godterier og leskedrikker. Vi ga allerede ut en papirfanzine med serier, så veien var kort til en fanzine om mat. Jeg gikk på et kurs i digitale medier for kunstnere gjennom Arbeidsformidlingen, og gjorde Smak-siden som sluttprosjekt. Jeg har nettopp gjort en matserie som heter «Pizza och serier» til en svensk fanzine med matserier, men har ingen planer om å videreføre koblingen mellom mat og serier i stor grad. Men i Japan finnes det blader med bare mat-manga.

Vi må altså vente på Simon Gärdenfors’ kokebok, men i mellomtiden kan du snuse opp Turist og Lura mig!. Til sist må vi som vanlig spørre ham hva han synes om Rocky.

– Det er den avisserien jeg helst leser. Martin Kellerman er modig, som tør å avsløre pinlige detaljer fra sitt eget liv, og det er nok seriens største styrke. Det er nok mange som er blitt interessert i så vel selvbiografi som tegneserier etter å ha lest Rocky. Men tegnestilen er litt for rufsete og overlesset for min smak, selv om den er uttrykksfull.

Simon Gärdenfors
* Født i Malmö i 1978, bor i Stockholm.
* Har gitt ut: Turist (Lystring 2003) og Lura mig! (Galago 2005).
* Interesser: Flipperspill, kjærlighet, tegneserier, lette rusmidler, hiphop og mat.
* Favorittserie: Katten Nisse aka Mjauritz aka Heathcliff.
* Favorittserieskaper: Sam Henderson.
* Besta matrett: Kylling
* Beste film: Office Space.
* Favorittgruppe: Geto Boys.
* Favorittlåt: «Humpty Dance» av Digital Underground.
* Favorittplate: This Is My First Album av Kwest Tha Madd Lad.
* Favorittbok: It’s a Good Life, If You Don’t Weaken av Seth.
* Liker: Livet.
* Liker ikke: Verden.

Opprinnelig publisert i Rocky nr. 8, 2005.

Av oyvindholen

Father, journalist, author, and journalist in D2/Dagens Næringsliv (www.dn.no).

3 svar på “Rappende tegneseriejournalist”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..