Kong Foo

Hva er klodens største rockeband anno 2008? Metallica, Red Hot Chili Peppers, The Rolling Stones og Foo Fighters.

En reprise på mitt Foo Fighters-intervju anno 2002, idet bandet for alvor begynte å innta stadionformat. I 2002 hadde Dave Grohl deltatt på fire av årets viktigste og morsomste rockealbum. Men han var ikke den eneste i Foo Fighters som var utro mot bandet.
____

 

Han gjør det hver gang. Etter å ha stått vuggende og krumbøyd foran mikrofonen blir Dave Grohl lei av å stå alene på scenen. Midt i «Monkey Wrench» hopper han av scenen, gir noen «high fives» til fansen tett foran scenen og begir seg ut på vandring med gitaren. 15.000 elleville fans på Wembley Stadium i London hyler av begeistring når Grohl klatrer opp trappa, synger og spiller videre og håndhilse på en publikummer i rullestol. Så stiller han seg på toppen, skuer ut over massene og spiller videre. Det er like før du tror mannen skal «stagedive» ned i massene 20 meter nedenfor.

– Dave er som en hyperaktiv unge, sier bassist Nate Mendel.

Fire album
2002 har vært et hyperaktivt år for Grohl. Den tidligere Nirvana-trommisen fant fram stikkene igjen med Queens of the Stone Age og Tenacious D, og forhandlet seg fram til enighet med Courtney Love – noe som gjorde årets Nirvana-samler og neste års Nirvana-boks mulig. Og ikke minst: Han spilte inn Foo Fighters’ fjerde album, One By One, to ganger – med Grohl foran mikrofonen igjen.

– Taylor Hawkins er den beste trommeslageren i Foo Fighters, og One By One har trommer som sparker rumpe hele veien. Vi har unngått produsenter som sier «nei, nei, nei, det kan dere ikke gjøre»; og isteden latt Taylor være så spastisk som han faktisk er gjennom hele albumet, sier Grohl.

– Under første forsøk ble vi utbrente fordi vi ville lage en teknisk perfekt plate. Vi brukte for lang tid, og innspillingen var blottet for energi. På andre forsøk gjorde vi alt raskere og mer energisk, vi spilte som vi gjør på konsert – og det høres, mener Mendel.

Mens Grohl hyler, hopper, skriker og spytter på scenen foran 15.000 elleville fans på Wembley, står Mendel tilbaketrukket i et hjørne. Foo Fighters er først og fremst Grohls show.

– Trommeslagere kjemper alltid mot «bare trommis»-klisjeene – så da er det naturlig at de har lyst til å stille seg foran og vise at de kan andre ting enn å holde takten. Dave er stjernen, men selv om Foo Fighters opprinnelig var hans soloprosjekt har vi utviklet oss til et mer demokratisk band. Grohl deler da også inntektene fra bandet nøyaktig i fire.

Utroskap
Et band er som et kjærlighetsforhold, men utroskap tilgis lettere så lenge du kommer tilbake til bandet du hører hjemme i. Og i 2002 har Grohl vært usedvanlig lite trofast.

– Dave var utro med andre «jenter» og hvisket søte ting i ørene deres, men til sist får det som har holdt deg til «jenta» di i mange år deg tilbake til henne – og Dave kom tilbake til Foo Fighters. Monogami er vanskelig i band, ler Mendel.

Men Grohl bremser ikke tempoet i 2003: Han har allerede spilt trommer på det nye albumet til Cat Power og spilt inn et metalalbum under navnet Probot. Og han er ikke den eneste i Foo Fighters med prosjekter på si. Gitarist Chris Shiflett har spilt inn en soloplate med gitarpop, trommis Taylor Hawkins samarbeider med Eric Avery fra Jane’s Addiction og Mendel spiller inn et album med Fire Theft, sammen med de fleste av medlemmene fra hans gamle band Sunny Day Real Estate.

– Å spille i band handler mye om kompromisser. Alle kan ikke være absolutte individer hele tiden, så derfor er det viktig å gjøre andre ting ved siden av.

Med Foo Fighters er Dave Grohl i ferd med å fange en helt ny generasjon rockefans slik han gjorde med Nirvana for ti år siden. Men de andre bandmedlemmene er ingen smågutter. Shifflet har fartstid i punkveteranene No Use For A Name, Hawkins er Alanis Morissettes gamle trommeslager, mens Mendel spilte i Sunny Day Real Estate – et band som i dag anses som pionerer på emoscenen. Sunny Day Real Estate debuterte i 1994, og opplevde sin storhetstid i år da rock ‘n’ roll ikke var like het på den kulturelle radaren. Nå ser Mendel med glede på at rock igjen er like populært som tidlig på 90-tallet.

– All medieoppmerksomheten og pengestrømmen rundt grunge-rock fikk scenen til å tørke ut, men nå er rock tilbake. Når det gjelder musikk finnes det ikke noe morsommere enn å høre rockeband. Du kan lettere identifisere deg med bandet, og se for deg selv spille det samme instrumentet. Slik har det vært siden 1950-tallet, men iblant blir folk lei og noe annet fanger interessen. Men folk kommer alltid tilbake.

– Avril er et produkt
Samtidig er det uunngåelig at de forsvinner igjen. Men det bekymrer ikke Mendel.

– Jeg tror det bare tar ett år før det store publikum og media igjen går lei rock. Men når vi snakker om ungdom, tror jeg det er bedre å vokse opp med rockeband som forbilder enn Britney Spears, boyband og technoband. Da skulle en tro Mendel synes Avril Lavigne er et bra forbilde, men nei. For han har hørt at den kanadiske ungjenta er like oppkonstruert som Britney.

– Hun spiller ikke gitar, for det kan hun ikke, sier han skråsikkert.

– Jeg har hørt dette fra noen som jobber i musikkindustrien: Avril skulle bli en ny popjente à la Britney Spears; sangene var ferdigskrevet, men selskapet visste ikke helt hvordan hun skulle markedsføres. Men plateselskapet hadde fått med seg at publikumspendelen svingte mot rock, og da fikk noen den lyse ideen om å kle Avril opp som punkejente og utstyre henne med slips og gitar, ifølge Mendel.

– Så remikset de plata og ga den et røffere lydbilde, kledde henne opp og sendte henne ut på kjøpesenter-turné. Og plutselig hadde de en fiks ferdig rock ‘n’ roll-jente. Det er ingenting i veien med Avril Lavigne, hun er bare fullstendig oppkonstruert basert på et innfall fra plateselskapet. Foo Fighters gjør bare det vi føler for. Noen ganger passer det inn i det musikalske klimaet, andre ganger ikke, avslutter Mendel. Og nå passer det musikalske klimaet godt til Foo.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.

Under: Bonus for spesielt interesserte – Konsertanmeldelse fra Oslo Spektrum, fra Dagsavisen 5. desember 2002.

Foo Fighters er tøft som fy, men blir noe ensformig og likelydende i lengden.

Foo Fighters
Oslo Spektrum
5/6

«Nothing satisfies, but I’m getting close», synger Dave Grohl i knalltøffe «All My Life», som også åpner Foo Fighters’ selvsikre sett i kjølvannet av det solide fjerdealbumet One By One. Låta handler kanskje om Grohls kjærlighetsliv, men er en like fin beskrivelse av Foo Fighters anno 2002. Det er ikke helt tilfredsstillende, men farlig nær.

Det mest imponerende er hvordan Grohl både klarer å ta vare på arven fra Nirvana og samtidig gjøre suksess på egne premisser. Vi kan så klart ikke glemme at mannen var med på å skrive og spille et av 90-tallets virkelig klassiske album, Nevermind, men siden Foo Fighters spede begynnelse i 1995 har Grohl vist at han er en låtskriver og frontmann som står solid på egne ben – hvilket ikke minst den store andelen av publikum som neppe var gamle nok til å få med seg Nevermind i første omgang beviser. Foo Fighters er i ferd med å bli et referansepunkt for 90-tallets friske punkpop i seg selv, uavhengig av fortiden.

I går feiret Grohl sin selvstendighet med en konsert som på sitt beste var en hitparade nesten uforskammet frisk for et band med bare fire album bak seg. «This Is A Call», «Stacked Actors», «My Hero», «Have It All» og Monkey Wrench» er selvsagt her, mens «Low» viser at Grohl hadde like mye utbytte av å spille med Queens of the Stone Age som de hadde av å spille med ham. Og i låter som «Tired Of You» viser Grohl seg fram som en mektig balladesnekker, med en blanding av varm pop, skurrende fuzz og mørkt punkbitt vi må tilbake til The Posies for å finne maken til. Og i motsetning til Nirvanas mer fundamentalistiske punkrock-holdning er ikke Grohl redd for å flørte med rock og heavy metal fra før 1976.

Som frontmann er Grohl enkel og liketil, selve motsatsen til pompøse, selvhøytidelige og sutrende rockesangere. Han er kledd i en enkel hvit t-skjorte og slitte jeans, og forlater attpåtil scenen midt i konserten for å flørte mer direkte med publikum. Han er en av oss, eller rettere sagt den kule kisen vi alltid har hatt lyst til å være. Dette gjør det enda vanskeligere å kritisere Grohl, siden Foo Fighters er et band vi ønsker alt godt.

Men en ting må sies: Der Foo Fighters er det perfekte festivalband, som kan erobre en hovedscene med sin «no bullshit»-holdning og perlerad med slagere blir de hakket for ensformige i lengden på en solokonsert. Da merker du at flere av låtene er svært like, at Grohl tross alt har en svært begrenset sangstemme og at det rett og slett blir litt kjedelig i partier.

Men så var dette også tredje gang jeg så bandet bare i høst, så det er godt mulig jeg begynner å bli noe matlei.