Steinalderen er her igjen

Med sin miks av hard rock, punk og pop har Queens Of The Stone Age nesten på egen hånd reddet rocken på 2000-tallet. I dag spiller norgesvennene i Frognerbadet. – Kyuss var som en elefant på en platespiller. Målet med Queens of the Stone Age er å lage best mulig og veldig variert musikk. Som hele jungelen på en platespiller, sier Josh Homme.

I anledning kveldens Queens of the Stone Age-konsert på Norwegian Wood: Reprise på mine to intervjuer med Josh Homme, fra 2000 og 2002. Første gang spilte de på John Dee, mens jeg var mest opptatt av at de skulle hylle Turboneger på plate.

____

– Det stemmer, vi skal spille inn «I’ve Got Erection» for en hyllestplate til Turboneger, forteller frontmann Joshua Homme (27).

– Jeg så gruppa to ganger i California. De rocker hardt og intenst, klarer å provosere på samme måte vi gjør og har humor, selv om det på ingen måte var noe moroband, skryter Homme.

Nye fans
Lørdag spiller Queens of the Stone Age på John Dee i Oslo, for andre gang i år. Siden sist har gruppa vært nærmest uavbrutt på veien, og deres andre plate R er allerede kåret til et av 2000s høydepunkter flere steder.

– Jeg er glad for at folk liker plata, selv om ting nok er gått litt over skaftet, spesielt i England. Samtidig er det også noen gamle Kyuss-fans som ikke er like blide, som syns vi er blitt for snille.

Selv om Homme bare er 27 år gammel, er han en ringrev i rockebransjen. Det er gått ti år siden han var med på å starte den nærmest legendariske hardrockgruppa Kyuss i småbyen Palm Desert i California. Kyuss kombinerte punkens energi og Black Sabbaths tyngde med en lettere psykedelisk innstilling. Men selv om Kyuss nærmest skapte sjangeren «stonerrock» på egen hånd, er det først nå Homme er havnet i rampelyset for alvor. Gruppas andre album R er en engasjerende miks av energisk pop, punk og hard rock, ikke ulikt det Nirvana gjorde med Nevermind i 1991 – bare med et større glimt i øyet.

Eksperiment
Homme beskriver gruppas kommende single «Feel Good Hit Of The Summer» som et sosialt eksperiment. Ikke bare bommer den på årstiden. Med en tekst som utelukkende består av «nicotine, valium, vicodin, marijuana, ecstasy and alcohol» og refrenget «c-c-c-cocaine» er bannlysing fra tv og radio garantert.

– Jeg liker å se hvordan folk reagerer når de hører ord som gjør dem ukomfortable, og da mener jeg ikke banneord. Når jeg spilte sangen for to edru venner, syntes den ene den var morsom, mens andremann mente den var motbydelig. Og ved å gi den ut som single, sier vi egentlig bare «fuck you, guys» til hele musikkindustrien, ler Homme.

Homme flyttet til Seattle etter at Kyuss gikk i oppløsning, akkurat da ting begynte å løsne kommersielt for gruppa i 1995. I Seattle fant han seg til rette i byens rike musikkmiljø, og ga ut vinylsingler under navnet Gamma Ray, i samspill med musikere fra Screaming Trees, Soundgarden og Dinosaur jr.

Ørkenrock
Homme startet også plateserien (seks utgivelser til nå på Man’s Ruin) The Desert Sessions, der han samarbeidet med en varierende pool av musikere. En viktig drivkraft var ønsket om å lage variert musikk.

– Jeg er veldig stolt over det vi gjorde i Kyuss, men med Queens vil jeg lage musikk med større bredde. Duoen Ween, som spiller alle typer musikk uten respekt for sjangre, er en viktig inspirasjon. Med The Desert Sessions fikk jeg anledning til å eksperimentere med flere forskjellige musikere – avhengig av hva jeg ønsket og hvem som var tilgjengelig.

Queens of the Stone Age er bygget rundt den samme filosofien, selv om gruppebesetningen er noe fastere. Nettopp derfor stikker en hærskare av USAs alternative rockere hodet mer eller mindre fram på R: Nick Oliveri (Kyuss, Dwarves), Dave Catching (Earthlings), Mike Johnson (Dinosaur jr.), Chris Goss (Masters of Reality), samt Mark Lanegan og Barrett Martin fra Screaming Trees. Ja, selv gamlefar Rob Halford fra Judas Priest er med på moroa.

– Jeg vil bare lage musikk som er ærlig, og er glad for at folk liker det. Om det er punk, pop, rock, country eller metal er mindre viktig.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen i 2000.

To år senere slo Queens of the Stone Age for alvor gjennom i Norge, med klassikeren Songs for the Deaf.

___

Etter 12 år i rockens tjeneste er Josh Homme og Nick Oliveri i Queens of the Stone Age klare til å høste fruktene. I går ble de intervjuet av TV 2 og NRK og spilte for et fullsatt Rockefeller. Slik har det ikke alltid vært.

Hvert år kommer en plate fra en forholdsvis ukjent artist som treffer tidsånden perfekt. Og du slipper ikke unna, for plata hylles av kritikerne og spilles på radio, de fjongeste kafeer, på vorspiel og nachspiel – og dukker plutselig opp i platesamlingene til kompiser som desperat prøver å gi inntrykk av at de fortsatt følger med.

Nevermind av Nirvana, Bjørks Debut, OK Computer av Radiohead, Portisheads Dummy, Fugees, Mercury Rev og The Strokes har alle vært der. I år er turen kommet til Queens of the Stone Age og deres Songs for the Deaf. Deres melodiøse miks av punkrock og metal er mot alle odds blitt en vinner på kaféstereoanlegg byen over, og i går spilte bandet på et Rockefeller som hadde vært utsolgt i lang tid.

Norgesvenn
– Jeg tror vår plutselige suksess i år har skjedd som følge av flere ting. Noen har oppdaget oss fordi Dave Grohl fra Nirvana spiller trommer på albumet, mens andre kanskje har lest våre gode kritikker eller sett oss på scenen. Men først og fremst tror jeg folk endelig er klar for musikk som er råere og ekte. Ta The Stooges, i sin tid ble de hatet fordi folk mente lydbildet deres var for rått. Men etter hvert vente folk seg til det, og det er det som har skjedd med oss nå. Folks ører er endelig klare for å høre rå musikk igjen! For vi har ikke forandret oss stort, Songs For The Deaf minner mye om debuten vår, sier Homme, idet han sliten synker ned i en sofa som er altfor kort for hans vel to meter lange kropp.

Homme er sliten og forkjølet, og synker om kull som om han var på en psykiatersofa

– Vel, du ser. Alt startet da jeg var seks år gammel og utviklet meg til en ihuga onanist, spøker han.

Moralen i Hommes musikalske historie er: Holder deg til det du elsker, så vil publikum før eller senere følge med. Queens of the Stone Age har allerede rukket å spille i Norge fem ganger, uten at så fryktelig mange fikk det med seg før sommerens Songs for the Deaf. Forgjengeren R solgte bare 1900 før årets plate kom. Nå står NRK og TV 2 i kø for å intervjue bandet, mens R solgte like mye i løpet av en uke som på to år. Songs for the Deaf har passert 15.000. Og Homme er en ekte norgesvenn:

– Jeg elsker Norge og Skandinavia; her er folk like høye som meg.

– Og så liker jeg norske band som Turboneger og WE. Jeg er faktisk av norsk slekt, familien stammer fra området rundt Kristiansand og jeg ringer alltid bestefaren min hver gang jeg skal til Norge. Da jubler han «yah!» av ren glede. Men jeg vet ikke hva slags musikk jeg hadde spilt dersom jeg hadde vokst med vakker natur og store fjorder på alle kanter. Jeg hadde vel gått rundt og blåst i en trefløyte eller noe slikt, skratter Homme.

Det var lite grønn natur og vakre fjorder da Homme og Queens-makker Nick Oliveri startet det innflytelsesrike tungrockbandet Kyuss i ørkenbyen Palm Desert, California allerede i 1990. Da var målet å være så tunge som mulig, og sjangeren stonerrock eller ørkenrock hadde ikke vært det samme uten Kyuss’ seige Black Sabbath-aktige groove.

– Kyuss var som en elefant på en platespiller. Målet med Queens of the Stone Age er å lage best mulig og veldig variert musikk. Som hele jungelen på en platespiller!

Ørkenrock
Etter at Kyuss ble oppløst i 1995 flyttet Homme til Seattle der han spilte med Screaming Trees og satte i gang sitt eget The Desert Sessions-prosjekt – løse gruppeinnspillinger med medlemmer fra band som Soundgarden, Monster Magnet og Kyuss. Dette førte til at han igjen fant gløden, og Queens of the Stone Age ble født i 1997med Homme og Kyuss-makker Nick Oliveri som foreldre.

– The Desert Sessions var veldig viktig i forhold til hva slags band Queens er blitt. Det har alltid vært et veldig åpent band med stadig nye medlemmer, mens Nick og jeg er de eneste faste i gruppa. Jeg er av den tro at ingen sanger på et album bør være like, og da bringer gjester ofte med seg noe nytt og interessant.

Etter at Dave Grohl fra Nirvana og Foo Fighters slet ut trommeskinnene på Songs for the Deaf har Queens stabilisert seg med følgende besetning: Homme, Oliveri, Mark Lanegan fra Screaming Trees, Troy Van Leeuwen fra A Perfect Circle og Joey Castillo fra Danzig. Queens er med andre ord fortsatt et superband med det beste fra amerikanske 90-tallsrock.

– Men i dag er vi faktisk nærmere å være et tradisjonelt band enn noen gang før. Vi kommer i det minste til å holde sammen i seks måneder – men vi har også snakket om å spille inn et nytt album sammen til sommeren.

I tillegg har både Homme og Oliveri flere sideprosjekter på gang. Nick spiller i Mondo Generator, mens Josh i februar starter innspillingen av The Desert Sessions nummer ni og ti – med hjelp fra Dean Ween og PJ Harvey. I tillegg spiller Homme i Eagles of Death Metal, som han beskriver som «bluegrass for strippebuler med Canned Heat- og death metal-vokal». Gruppa Headband er fortsatt på idéstadiet.

– Vi ble så travelt opptatt med Queens at vi ikke har fått utvikle Headband ennå, men ideen er å spille tung, tung musikk – litt tilbake til Kyuss-filosofien. Men jeg er blitt mye mer åpen overfor andre typer musikk de siste årene. Tidligere likte jeg bare tung rock, men nå elsker jeg alt fra Johnny Cash, Slayer og Roy Orbison til Bjørk og Wagner.

– Høres ut som en bra Desert Sessions der?

– Ja, den neste blir med Bjørk og Wagner, ham graver vi opp, meg selv og Gud, ler Homme.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen 5. november 2002.