Krigsserien lever

Krigstegneserier er langt mer enn Kamp-serien og På vingene.

Sier du ”krigstegneserie” til noen som var barn på 1980-tallet eller tidligere, får du kjapt en salve ”donnerwetter” og ”achtung” i retur. Fra 1960-tallet og fram til 1990 ble norske bladhyller oversvømt av billige krigsserier, som var svart/hvitt i både strek og budskap. I nesten 30 år var dette en av de viktigste krigshistoriske kildene for norske gutter, som i titler som På vingene, Kamp-serien og Sabotør 05 lærte at tyskere var onde, dumme og sadistiske «fritzer», som kjempet en håpløs kamp mot heltemodige engelskmenn og amerikanere.

Ofret arbeiderklassen
På overflaten ser den engelske krigsserien Charley’s War (1979-85) ut som en hvilken som helst av disse krigsseriene. Men Joe Colquhouns tegninger er av et helt annet kaliber, og når du begynner å lese skjønner du raskt at Charley’s War er noe helt spesielt. Den ble riktignok produsert i høyt tempo for et ungt publikum, og var derfor underlagt en viss sensur, men står i ettertid fram som et sårt tiltrengt motsvar til de masseproduserte krigsseriene som glorifiserte de alliertes handlinger.

For mye er annerledes i Charley’s War. For det første utspiller serien seg i første verdenskrig, der den meningsløse nedslaktingen på begge sider av skyttergravene og fraværet av erkeskurker som Adolf Hitler gjør det vanskeligere å framstille konflikten med svart/hvitt-briller. For det andre er serien skrevet av Pat Mills, som i serier som Judge Dredd, Sláine og Marshal Law alltid lar sine antiautoritære holdninger skinne gjennom.

Menneskeslakten på vestfronten under første verdenskrig var det største forræderiet mot den britiske arbeiderklassen noensinne, mente Mills, som gjorde dette til hovedbudskapet i Charley’s War, der vi følger krigens gang gjennom øynene til den engelske soldaten Charley Bourne.

Absurde scener
Sett med dagens øyne er deler av serien skjemmet av haltende dialog, oppstyltet melodrama, svart/hvite typetegninger og tallrike klisjeer, men samtidig har den noe de fleste krigstegneserier fram til da hadde savnet (med unntak for seriene til EC Comics fra midten av 1950-tallet): Den var preget av hjertevarme for den menige soldat på begge sider, og et nådeløst raseri for autoritetene på begge sider.

Det er den grenseløse brutaliteten, den meningsløse nedslaktingen og den menneskelige ulykken som rammer ungguttene i de blodige slagene ved Somme og Verdun som er den røde tråden. Grundig research gjør at serien troverdig kan skildre absurde scener som de enorme zeppelinernes dødelige bomberegn over England, hester og hunder med gassmasker, samt tanksførere kledd i ringbrynjer.

Moderne overdrivelser
Charley’s War benytter seg av overdrivelsen og melodramaets kraft, men faller aldri for fristelsen for å pynte på sannheten. Det er nok derfor den fortsatt slår så hardt, mens den ferske amerikanske krigssatiren Army @ Love ikke treffer blinken.

Ringreven Rick Veitch skrur sammen en underholdende røverhistorie, men slår for hardt på stortromma når satiren bankes inn. Vi befinner oss i en nær framtid, der den amerikanske hæren sitter fast i ”Afbaghistan”, en ekstrem miks av dagens Afghanistan og Irak. Det amerikanske forsvarets rekrutteringsproblemer er blitt løst ved å fri til ungdommens spenningstørst, og soldatyrket er blitt en blanding av Pepsi Max-reklame, ”Jackass” og ”Robinsonekspedisjonen”. Blant annet oppfordres det til grenseløse sex- og doporgier i militærleirene. Disse friske arbeidsforholdene fører selvsagt også til nye problemer, ikke minst i forhold til sjalusi og drama i rekkene, samt den nærmeste umulige oppgaven det er å holde orgiene hemmelige for offentligheten.

Det er spesielt i forhold til hemmeligholdet at seriens troverdighet får en knekk, siden vi alle har sett torturbildene fra Abu Ghraib-fengselet og kan lese blogger fra soldater ute i felten. Men den største forskjellen er at Army @ Love dikter der Charley’s War presenterer virkeligheten. Hvem trenger overdreven satire når historien er ennå mer absurd og uforståelig?

Pat Mills og Joe Colquhoun
Charley’s War bok 1-4
(Titan Books)
5/5

Rick Veitch og Gary Erskine
Army @ Love vol. 1.0: The Hot Zone Club
Vertigo/DC Comics
3/5

Opprinnelig publisert i Rocky nr. 1, 2008.