Kategorier
Hiphop Musikk

Gay-Z vs Nas

Var det ikke mye morsommere da New Yorks to beste rappere var uvenner? På tide å mimre om tiden da Jay-Z ga oss The Blueprint og Nas slapp Stillmatic.

Skjellsordene hagler i kampen om hiphoptronen i New York, men etter flere lyriske bataljer står Jay-Z fjellstøtt igjen som kongen på haugen.

9. mars 1997 blir Christopher Wallace, alias rapperen The Notorious B.I.G., skutt ned og drept – bare et halvt år etter at det samme skjedde med erkerivalen Tupac Shakur. På den tiden var B.I.G. for alvor i ferd med å ta hiphop-hegemoniet i USA tilbake til musikkformens vugge, New York; etter at California i flere år hadde hatt den kommersielle ledelsen.

«What if Notorious was here, what if he was around? / Would all these niggas claim to be king, who would wear the crown?», rapper Fredro Starr fra New York-gruppa Onyx på fjorårets Firestarr. Fredros solodebut viser først og fremst at Fredro ikke har noen sjans i kampen, men peker også presist på den harde striden om New York-tronen.

Guddommelig
Jay-Z gjorde en duett med B.I.G. allerede på sitt debutalbum Reasonable Doubt i 1996, men rett etter drapet provoserte han med låta «The City Is Mine» – der han utnevnte seg til B.I.G.s tronarving. Men med sitt sjette album, The Blueprint, viser Jay-Z for alvor at han er rette mann for tronen.

«If I ain’t better than Big, I’m the closest one», sier han på «Hola Hovito», og mannen kombinerer en utrolig selvsikkerhet med sikker meloditeft og knivskarp rimflyt. Mannen som kaller seg «God MC, Jay-Hova» er pakket inn i en usedvanlig lekker produksjon, der lange samples fra klassisk soul gir musikken et ekstra melodisk løft. Jay-Z er ingen stor filosof eller politisk tenker, det er måten han skryter og flyter på som er poenget her. Eller som han selv sier det: «This is my thoughts, just what I was feeling at the time».

Og når Jay-Z oppnår både kunstnerisk og kommersiell suksess som her, er det fristende til å utrope han til den ledende rapperen ikke bare i New York, men i hele USA. Jay-Z driver også sitt eget firma, Roc-A-Fella, som inkluderer plateselskap, et klesmerke og et filmselskap. To spillefilmer er på vei, og klesmerket har passert merkevaregiganter som Fubu og Phat Farm i kampen om det urbane USA klesvaner. Jay-Zs personlige formue skal være på rundt 50 millioner dollar.

Men en blir ikke konge uten å ta et oppgjør med sine rivaler. Mikrofonkrig og intens rivalisering har alltid vært en av grunnstammene i hiphop, og «dissing» (av «disrespect») på plate kom for alvor i gang etter at New York-gruppene Boogie Down Productions og Juice Crew fra henholdsvis Bronx og Brooklyn røk i tottene på hverandre på midten av 80-tallet.

En mikrofonkrig fungerer også bra som PR, noe en smart forretningsmann som Jay-Z er fullstendig klar over. Under en konsert i New York i fjor gikk Jay-Z til harde verbale angrep på rivalene Nas og Prodigy. Sistnevnte ble fullstendig ydmyket da Jay-Z på en storskjerm viste gamle fotografier av den i dag så knallharde gangstarapperen i fullt ballettkostyme fra tenårsdagene.

Nas slo raskt tilbake med singelen «Stillmatic», med blant annet følgende gullkorn: «And bring it back up top / Remove the fake king of New York (…) Is he H-to-the-izz-O-M-to-the-izz-O? / Fa shizzle, you phony / The rappin’ version of Sisqó». At Nas åpent beskylder Jay-Z for å være homofil, i det notorisk homofobe hiphop-miljøet, var intet mindre enn en krigserklæring. Og Jay-Z ladet sine verbale kanoner.

Slår tilbake
På «Takeover» knuser Jay-Z både Nas og Prodigy så grusomt at vi nesten føler heten fra ofrenes skamrødme. Først får Prodigy høre det: «You little fuck, I’ve got money stacks bigger than you / When I was pushing weight, back in ’88 / You was a ballerina, I’ve got your pictures, I’ve seen you», før han skryter av å stjålet dama til Nas og peker på hvordan karrieren hans har utviklet seg fra topp til bunn: «Had a spark when you started, but now you’re just garbage (…) That’s one hot album every ten year average, and that’s so LAME».

The Blueprint står igjen som 2001s aller sterkeste hiphopalbum, og sannelig rakk ikke Jay-Z også å gi ut den underholdende konsertplaten Unplugged (Roc-A-Fella/Universal). Det supre livebandet The Roots sto for det musikalske, men blir du ikke mett av The Blueprint vil jeg heller anbefale Jay-Zs kronprins Beanie Sigel. Han overbeviste også i fjor med den bunnsolide The Reason – bygd over noenlunde samme lest som The Blueprint.

Men hva med Jay-Zs ofre? Ligger de skadeskutt igjen i veikanten etter den harde verbale medfarten? Både ja og nei. Nas var så heldig og uheldig at han i 1994 debuterte med en av 90-tallets store hip hop-klassikere, Illmatic.

Problemet er at alt han har gjort siden sammenlignes med debuten, og når dette inkluderer den mislykkede supergruppen The Firm og tafatte album som I Am… og NAStradamus var det ingen tvil om at mannen trengte en oppstrammer. Og Stillmatic viser at Nas har hatt godt av «krigen» med Jay-Z, for dette er karens beste album siden debuten.

Problemet er at Nas står igjen som vel sint og humørløs sammenlignet med Jay-Z, mens den musikalske produksjonen er langt mer blod- og idéfattig sammenlignet med lekre The Blueprint. Bunnpunktet er «Rule», der melodi og refreng er tatt fra Tears For Fears’ 80-tallssøtsuppe «Everybody Wants To Rule The World». Men Nas viser seg for alvor fram som en rimsmed å regne med, og Jay-Z, eller Gay-Z som Nas velger å kalle ham, får så hatten passer på biske «Ether».

Først introduserer Nas seg som tidenes «underdog»: «Fucked over, left for dead, dissed and forgotten / Luck ran out, they’d hoped that I’d be gone, stiff and rotten / You’ll just piss on me, shit on me, spit on my grave» før han igjen anklager Jay-Z for å være homo, stygg og stjele rim – de ultimate hiphopfornærmelsene. «How much of Biggie’s rhymes are gonna come out of your fat mouth?» spør Nas, og viser igjen hvordan Notorious B.I.G. ruver over New Yorks hiphopmiljø.

Trekker seg unna
Men der Nas slår tilbake så du nærmest kan høre spyttklysene suse i veggen, minner Prodigys reaksjon mest om en skilpadde som søker tilflukt i sitt eget skall. Prodigy utgjør den ene halvdelen av gruppen Mobb Deep, og som Nas har duoen en av 90-tallets klassikere på rullebladet, The Infamous fra 1995. Selv om duoen har holdt høy kvalitet siden har den virkelig store suksessen uteblitt. Prodigy gjorde også en soloplate med mindre hell.

Infamy
er Mobb Deeps femte album, men med unntak av noe vage hentydninger, er det lite spor av feiden med Jay-Z. Kanskje hever Prodigy seg over kamphanen Jay-Z eller kanskje aner han at slaget allerede er tapt? På Infamy graver uansett Mobb Deep seg dypere ned i sitt eget lille univers, noe som vil si en solid dose minimalistisk, grå og dyster gangsta-rap. Typisk nok er det Prodigys makker Havoc som gjør den stødigste jobben, både som rapper og produsent. Infamy er intet dårlig album, men sammenlignet med The Blueprint føles det veldig uvesentlig og uviktig.

Det skal bli spennende å se hvor denne rimfeiden ender, men vi får håpe kamphanene klarer å begrense kampen til platestudioet. Da 2Pac og Notorious B.I.G. utkjempet sine verbale tungvektsmatcher endte det i brå død for begge, uten at det noen gang er bevisst at det var noen sammenheng mellom rivaliseringen og drapene.

Opprinnelig publisert i Ny Tid i 2002.

Av oyvindholen

Father, journalist, author, and journalist in D2/Dagens Næringsliv (www.dn.no).

16 svar på “Gay-Z vs Nas”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..