Sonisk kvalitet

Torsdag 7. august spiller Sonic Youth på Øyafestivalen. Jeg korter ned ventetiden med en reprise på mitt eneste intervju med et av mine favorittband.

Året er 2002, trommis Steve Shelley er på telefonen og Sonic Youth har nettopp sluppet Murray Street. Jeg har sett dem hver gang de har vært i Norge (1992 – legendarisk Alaska-konsert med Pavement som oppvarmer, 2000 på Kongsberg jazzfestival og Quart. samt 2005 på Øya). I 2008 er de tilbake på Øya igjen. Sonic Youth er ett av veldig få band jeg aldri går lei av å se live.
_____

Det er tidlig om morgenen 11. september 2001, og Jim O’Rourke, Sonic Youths nyeste og femte medlem, sover i bandets studio i Murray Street midt på Manhattan – halvveis i arbeidet med bandets 16. album. Men så våkner han med et rykk til synet og lyden av et terrorrammet World Trade Center. O’Rourke flykter i sjokk fra Manhattan, og først lenge etter kan New York-gruppen hente utstyret sitt og fortsette arbeidet.

– Murray Street ble avstengt etter terrorangrepet, og da vi fikk hente det nedstøvede utstyret vårt, måtte det bæres flere kvartaler, siden det fortsatt ikke var tillatt å kjøre i området. Tragedien forandret oss på mange måter, men ikke hvordan vi arbeidet med platen. Det snarere befestet vår lyst til å fullføre den. Men 11. september inspirerte nok tittelen mer enn selve innholdet, forteller trommeslager Steve Shelley.

Og tittelen på albumet? Murray Street – gaten der en av motorene fra de kræsjende flyene landet.

New York-trilogi
Mens vokalist og gitarist Thurston Moore er en mann av store ord og proklamasjoner, er Shelley langt mer nøktern. Moore beskriver Murray Street som andre del av en planlagt trilogi om nedre Manhattans kulturelle historie, noe Shelley ble overrasket over å høre.

– Det visste jeg faktisk ikke før jeg leste pressemeldingen. Når du leser en av Thurstons pressemeldinger, spør du aldri hvorfor.

Men Murray Street føles ut som en tematisk oppfølger til NYC Ghosts & Flowers (2000), med lange, dvelende, halvmelodiøse rockelåter, der nykommer Jim O’Rourkes grep om bass og elektronikk har frigitt en troika av gnissende og hvinende gitarer fra Moore, Lee Ranaldo og Kim Gordon. På samme måte som Tom Waits, er Sonic Youth nesten blitt for en egen sjanger å regne, der innflytelsen på etterkommere er viktigere enn salgstallene.

Som Shelley sa i et intervju allerede i 1989: «Vi stikker hodet frem og har det moro. Musikk handler om ikke å følge reglene».

– Vi har det fortsatt gøy og gjør det vi har lyst til, og det ser jeg på som å stikke hodet frem. Det er alt for mye tam og kjedelig musikk der ute, så det er viktig at noen tør å ta sjanser.

Reaksjoner
Og Sonic Youth har definitivt gått sine egne veier. Tidlig på 90-tallet var bandet på vei til stjernestatus. Goo fra 1990 ga dem innpass på MTV, Dirty (1992) plasserte newyorkerne midt i hjertet av grunge-eksplosjonen. Men så bråsnudde kvartetten med den mer innadvendte Experimental Jet Set, Thrash And No Star i 1994, og flere av gruppens nye fans klødde seg i hodet. Det gjør mange fortsatt.

– Under arbeidet med Dirty jobbet vi svært mye med låtskriving og studiotid, og det ble mye arbeid i forhold til lek. Experimental. . . ble imidlertid skrevet veldig fort, vi jobbet raskt og fragmentarisk, og spilte den inn med en spontanitet og hurtighet som våre andre plater ikke har.

Og siden har Sonic Youth forsøkt å spenne ben på seg selv og forvirre publikum ved å hele tiden la musikken ta nye retninger. Eksperimenteringstrangen økte enda et hakk, da gruppen bygget sitt eget studio og fikk grønt lys til å gi ut musikk under Sonic Youth-navnet på eget plateselskap.

Dette resulterte blant annet i dobbeltalbumet Goodbye 20th Century, der bandet gir sin høyst særegne tolkning av, i hovedsak, amerikansk samtidsmusikk. Og samtidig er medlemmene aktive på hver sin kant som aldri før – innen kunstmusikk, støy, frijazz, spoken word, elektronika, impro, punk og det meste annet. Dette har ført til at Sonic Youth i dag nærmest er gallionsfigurer og maskoter for den mer eksperimenterende musikkfamilien.

– Fra tid til annen merker vi at vi påvirker folk. Vi liker å snakke om musikk, men jeg vet ikke helt hvem som hører etter.

Opprinnelig publisert i Aftenposten Aften 11. juni 2002.

23 kommentar

  1. […] Sonic Youth Intet år uten. Og årets The Eternal var en ny […]

  2. […] stort publikum i ett enkelt land. Bandene her er svært lite kjente, med unntak av Thurston Moore (Sonic Youth) og Motorpsycho, som nok kan hjelpe som […]

  3. […] fra støyrockere som Sonic Youth er åpenbar, men Royal minner kanskje mest om amerikanske Drop Nineteens og deres elegante […]

  4. […] filmskaperen Dave Markey fulgte Nirvana, Sonic Youth, Dinosaur Jr. og Babes In Toyland på europaturné i 1991 traff han tidsånden rett i fletta. […]

  5. […] mai 27, 2010 by oyvindholen Grunge eller ikke grunge, det er spørsmålet. Uansett, konserten med Sonic Youth og Pavement på Alaska i 1992 står igjen som kanskje det aller største øyeblikket i min […]

  6. […] take a teenage riot to get you out of bed», sang Sonic Youth i 1988. Legenden sier at «Teenage Riot» er en hyllest til J Mascis, mannen som klarte å kombinere […]

  7. […] og her remikses duoens to første album av storheter som Francisco Lopéz, Merzbow, Thurston Moore (Sonic Youth) og mange […]

  8. […] Jim O’Rourke, og har gitt ut plate både på Ecstatic Peace, plateselskapet til Thurston Moore i Sonic Youth, og det innflytelsesrike New Zealand-selskapet Corpus […]

  9. […] fikk dermed samme snertne innpakning som klassiske album av stjerner som Bob Marley, Sonic Youth og Marvin Gaye for å nevne noen. Det vil si omslag i papp, plast-slipcase og en bonus-cd fylt med […]

  10. […] bandene alle som forener melankoli, svevende melodier og skurrende gitarer blir sammenlignet med: Sonic Youth, Yo La Tengo og My Bloody […]

  11. […] navn som den svenske pianisten Sten Sandell, den engelske gitaristen Derek Bailey og multitalent og Sonic Youth-medlem Jim O’Rourke. Men jukser ikke Sofa litt når de kliner «Jim O’Rourke» i store […]

  12. […] Røgsystem fyller teltet med dobbelt så mange tilskuere som «verdens viktigste rockeband», Sonic Youth. Publikum jubler når tonene fra hiten «Cigar» buldrer i gang, og Blæs B spyr ut sine absurde […]

  13. […] Michael Azerrad, med 13 bandprofiler om den amerikanske undergrunnen på 1980-tallet; Black Flag, Sonic Youth, Hüsker Dü. Azerrad forteller om alt fra Reagans-administrasjonens påvirkning på rocken til […]

  14. […] mye med jazzmusikere som Ken Vandermark og Hamid Drake, samt musikere fra rockeband som Tortoise og Sonic Youth. Dagens improscene henter sine musikere fra jazz, rock, punk, støy, elektronika og samtidsmusikk, […]

  15. […] et spor fra Jazzkammers Timex-album, som sammen med andre remikser fra folk som Thurston Moore (Sonic Youth), Tore Honoré Bøe, Pita, Maja Ratkje, Alexander Rishaug og Francisco López utgjør albumet […]

  16. […] melodiføring og poserende fakter. Epikurs Euforie har nok hørt en del på grupper som Pere Ubu og Sonic Youth, men kanskje spesielt California-bandet Trumans Water. Sistnevnte beskrives best som Pavement i en […]

  17. […] musikken til Scelsi og Tony Conrad, det hyperfokuserte uttrykket til band som Swans, Neurosis, Sonic Youth, Codeine og Melvins, samt det nedstrippa, atmosfæriske uttrykket til Sunn0))) og […]

  18. […] støyende amerikanske rocken på 80-tallet: Kristin Hersh’ gruppe Throwing Muses, Pixies og Sonic Youth er klare referanser. Men Vibeke og medspillerne Svein og Jørgen Lauritzen mangler den variasjonen, […]

  19. […] plater, men i The Wire står nordmennene side om side med utenlandske storheter som Tom Waits, Sonic Youth, Mos Def, Stereolab, Basement Jaxx, Lamb, Grateful Dead og Captain […]

  20. […] Les også mitt intervju med Sonic Youth-trommis Steve Shelley her. […]

  21. […] stort kanskje, men i dagens D2 kan du lese om det harde livet i kultbandenes kultband. Pavement, Sonic Youth, Arctic Monkeys og Happy Mondays – og U2! – […]

  22. […] artister som Joy Division, The Smiths, Sonic Youth, Pixies og The Stone Roses var alle indierockere, men i løpet av 90-tallet mistet begrepet mye av […]

  23. […] er komponister som Karlheinz Stockhausen, Steve Reich og John Cage, samt band som Sonic Youth, Swans, Einstürzende Neubauten, The Dead C, Godspeed You Black Emperor!, og toneangivende verk som […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

%d bloggere like this: