Sonisk kvalitet

Torsdag 7. august spiller Sonic Youth på Øyafestivalen. Jeg korter ned ventetiden med en reprise på mitt eneste intervju med et av mine favorittband.

Året er 2002, trommis Steve Shelley er på telefonen og Sonic Youth har nettopp sluppet Murray Street. Jeg har sett dem hver gang de har vært i Norge (1992 – legendarisk Alaska-konsert med Pavement som oppvarmer, 2000 på Kongsberg jazzfestival og Quart. samt 2005 på Øya). I 2008 er de tilbake på Øya igjen. Sonic Youth er ett av veldig få band jeg aldri går lei av å se live.
_____

Det er tidlig om morgenen 11. september 2001, og Jim O’Rourke, Sonic Youths nyeste og femte medlem, sover i bandets studio i Murray Street midt på Manhattan – halvveis i arbeidet med bandets 16. album. Men så våkner han med et rykk til synet og lyden av et terrorrammet World Trade Center. O’Rourke flykter i sjokk fra Manhattan, og først lenge etter kan New York-gruppen hente utstyret sitt og fortsette arbeidet.

– Murray Street ble avstengt etter terrorangrepet, og da vi fikk hente det nedstøvede utstyret vårt, måtte det bæres flere kvartaler, siden det fortsatt ikke var tillatt å kjøre i området. Tragedien forandret oss på mange måter, men ikke hvordan vi arbeidet med platen. Det snarere befestet vår lyst til å fullføre den. Men 11. september inspirerte nok tittelen mer enn selve innholdet, forteller trommeslager Steve Shelley.

Og tittelen på albumet? Murray Street – gaten der en av motorene fra de kræsjende flyene landet.

New York-trilogi
Mens vokalist og gitarist Thurston Moore er en mann av store ord og proklamasjoner, er Shelley langt mer nøktern. Moore beskriver Murray Street som andre del av en planlagt trilogi om nedre Manhattans kulturelle historie, noe Shelley ble overrasket over å høre.

– Det visste jeg faktisk ikke før jeg leste pressemeldingen. Når du leser en av Thurstons pressemeldinger, spør du aldri hvorfor.

Men Murray Street føles ut som en tematisk oppfølger til NYC Ghosts & Flowers (2000), med lange, dvelende, halvmelodiøse rockelåter, der nykommer Jim O’Rourkes grep om bass og elektronikk har frigitt en troika av gnissende og hvinende gitarer fra Moore, Lee Ranaldo og Kim Gordon. På samme måte som Tom Waits, er Sonic Youth nesten blitt for en egen sjanger å regne, der innflytelsen på etterkommere er viktigere enn salgstallene.

Som Shelley sa i et intervju allerede i 1989: «Vi stikker hodet frem og har det moro. Musikk handler om ikke å følge reglene».

– Vi har det fortsatt gøy og gjør det vi har lyst til, og det ser jeg på som å stikke hodet frem. Det er alt for mye tam og kjedelig musikk der ute, så det er viktig at noen tør å ta sjanser.

Reaksjoner
Og Sonic Youth har definitivt gått sine egne veier. Tidlig på 90-tallet var bandet på vei til stjernestatus. Goo fra 1990 ga dem innpass på MTV, Dirty (1992) plasserte newyorkerne midt i hjertet av grunge-eksplosjonen. Men så bråsnudde kvartetten med den mer innadvendte Experimental Jet Set, Thrash And No Star i 1994, og flere av gruppens nye fans klødde seg i hodet. Det gjør mange fortsatt.

– Under arbeidet med Dirty jobbet vi svært mye med låtskriving og studiotid, og det ble mye arbeid i forhold til lek. Experimental. . . ble imidlertid skrevet veldig fort, vi jobbet raskt og fragmentarisk, og spilte den inn med en spontanitet og hurtighet som våre andre plater ikke har.

Og siden har Sonic Youth forsøkt å spenne ben på seg selv og forvirre publikum ved å hele tiden la musikken ta nye retninger. Eksperimenteringstrangen økte enda et hakk, da gruppen bygget sitt eget studio og fikk grønt lys til å gi ut musikk under Sonic Youth-navnet på eget plateselskap.

Dette resulterte blant annet i dobbeltalbumet Goodbye 20th Century, der bandet gir sin høyst særegne tolkning av, i hovedsak, amerikansk samtidsmusikk. Og samtidig er medlemmene aktive på hver sin kant som aldri før – innen kunstmusikk, støy, frijazz, spoken word, elektronika, impro, punk og det meste annet. Dette har ført til at Sonic Youth i dag nærmest er gallionsfigurer og maskoter for den mer eksperimenterende musikkfamilien.

– Fra tid til annen merker vi at vi påvirker folk. Vi liker å snakke om musikk, men jeg vet ikke helt hvem som hører etter.

Opprinnelig publisert i Aftenposten Aften 11. juni 2002.