Karin Krogs karriere på 2000-tallet har vært en endeløs opptur. Nå er hun her igjen. Denne uka gir Karin Krog ut albumet Oslo Calling, 45 år etter at hun platedebuterte på Metropol Jazz i 1963. Dette intervjuet ble gjort i 2002, da Karin Krog-revivalen for alvor tok av.
– Alle disse unge menn. Det er ikke snaut, ler Karin Krog. Norges jazzdronning jages av stadig yngre menn – og den økte etterspørselen har resultert i hele fem CD-er bare i 2002.
De kommer fra vest, øst og sør: Unge, musikkinteresserte menn som vil samarbeide med Karin Krog, førstedamen i norsk jazz. Jazzmusikere, tyske retrofetisjister, pur unge hiphopere og platesnurrende klubbjazzere. «Karin Krog-revival forever!» utbrøt Dagsavisen sist fredag, etter å ha hørt henne synge på plata til Bobby Hughes Combination. Og vi er ikke alene.
– Jeg må jo fleipe litt med appellen min overfor yngre menn, men det er veldig artig med en slik interesse. Det er jo ofte slik at når noe først skjer, så skjer alt på en gang, smiler 65-åringen, mens hun haster til innsjekkingsautomaten på Oslo Lufthavn.
Hun er sanger, manager og plateselskapboss i en og samme person, og tempoet er så høyt at vi måtte kjøre henne til Gardermoen for i det hele tatt å få tid til en prat.
Beveger seg videre
Krogs timeplan er nok til å ta pusten fra musikere hun kunne vært bestemor til. Denne uka gjør hun fire spillejobber med bandet til pianist Gsta Rundquist i Sverige. Før jul skal hun rekke en albuminnspilling med Steve Kuhn Trio i New York, to jazzfestivaler i India, en norgesturné med Jacob Young og en juleturné i Norge, Finland, Latvia og Litauen med Tore Johansen – den 24 år gamle trompetisten hun samarbeidet med på albumet Man, Woman and Child. Samt planlegge enda en albuminnspilling – med John Surman og trommeslageren Jack DeJohnette.
– Det kan være fristende å hvile på gamle bedrifter, men jeg føler at jeg hele tiden må bevege meg videre, sier Krog, som selvfølgelig har adoptert Duke Ellingtons «it don’t mean a thing, if it ain’t got that swing» som livsmotto.
Samtidig som Krog har frihet til å spille inn nye plater, er en ny generasjon i ferd med å oppdage hennes uttrykksfulle stemme og rike katalog. For samtidig som gitarist Jacob Young «sjekket opp» Krog for plateinnspilling på et bakeri på Frogner og Espen Horne tok telefonen fatt fra Bergen for å få henne med på sin Bobby Hughes Combination-plate, strømmet telefoner og fakser inn fra folk som ville gjenutgi Krogs musikk fra 1960- og 70-tallet.
Det tyske plateselskapet Crippled Dick Hot Wax tok kontakt på Berlin-festivalen i fjor, og det lettere provoserende navnet skremte ikke Krog. Resultatet ble bidrag på samleplata Between or Beyond the Northern Lights og den 12 spor sterke samleren Raindrops, Raindrops. Sistnevnte har allerede passert 750 solgte i Norge, noe som allerede er dobbelt så mye som jazzgjennomsnittet.
Selskapet kaller Krog «the most prolific Scandinavian jazz singer», og tok seg også tid til å gi ut en tolvtommer med Krog-remikser av engelske Herbert.
– Jeg spilte den først på 33-hastighet på platespilleren og syntes det hørtes besynderlig ut. Men da jeg fant ut at plata skulle spilles på 45 omdreininger, syntes jeg det var en god versjon.
Og i januar hørte Lars Mørch Finborud fra hiphop-gruppa Uro fra seg. Hans utforskning av glemt norsk groove inspirerte ham til å sette sammen en samleplate, og denne uka ble Maiden Voyage sluppet – oppkalt etter Krogs 1969-innspilling av en Herbie Hancock-låt. Det ble også plass til en låt fra hennes r&b-karriere med Public Enemies fra 1966 og Arne Nordheim-samarbeidet «Solar Plexus» fra 1971.
Beatmusikk
– Det er kjempegøy at nye generasjoner synes min gamle musikk er ålreit, men jeg vet ikke helt akkurat hva det er de liker. Det er kanskje en viss energi der. Dagens beat- og housemusikk har mye trommer, men for meg høres alt likt ut. Rytmene er samplet, og får ikke den samme pulsen som en ekte trommeslager kan gi. Jeg synes det lett blir maskinmessig og kaldt, og kanskje det er den varmere og analoge lyden i mine gamle innspillinger som appellerer?
Dagens beatgenerasjon har solide røtter i fortiden, men norske beatmakere kjenner James Brown og Parliament langt bedre enn norsk musikkhistorie – og der kommer den musikalske arkeologien til Horne og Finborud inn som en viktig påminner. For Krog er det ekstra morsomt, siden hennes musikk på 1960-tallet ofte førte til neserynking fra jazzpolitiet – både om hun var for «avantgarde» eller om hun flørtet med pop og rhythm’n’blues.
– Prøvde du på noe nytt, var «jazzpolisen» der med en gang og spurte hva du drev med. Før 1960 var jazzen mye nærmere en tradisjonell vers/refreng/vers-oppbygning, men så kom John Coltrane og Miles Davis med sine modale komposisjoner. «Maiden Voyage» har for eksempel ingen tekst, så da ble jeg nødt til å synge ordløst. Dette var veldig uvant på den tiden i Norge, og jeg hadde ingen forhåpninger om at det jeg spilte inn ville få så lang levetid.
«Minken får vente et år til,» sa Krog til Aftenposten da hun stiftet sitt eget plateselskap Meantime Records i 1988. Noen minkpels har hun fortsatt ikke tatt seg råd til, men eiendomsretten til egen musikk har vært en langt bedre investering. For hun kjenner altfor mange med musikk som støver ned hos de store plateselskapene.
– Lars har spurt meg om mer stoff, Crippled Dick vil lage flere remikser og Espen er også nysgjerrig på hva jeg har i arkivene. Jeg har fått lyst til å grave litt selv, for kanskje å finne fram noe uutgitt materiale. Jeg betalte selv flere innspillinger på 1970-tallet, men er i dag veldig glad for at jeg har tatt vare på og kjøpt opp rettighetene til stoffet mitt.
Jazzhistorie
I mai i fjor døde Krogs ektemann Johs. Bergh, som hun giftet seg med i 1957. Men tapet av livsledsageren har ikke fått Krog til å bremse ned, snarere tvert imot.
– Jeg vet at han ville at jeg skulle fortsette, og han hadde syntes dette som nå skjer er kjempegøy. Han var historiker, og for ham var det veldig viktig å ta vare på jazzhistorien. Så da er det veldig moro med plateutgivelser som Maiden Voyage, som tar vare på fortiden og bringer det inn i nåtiden. Epoken plata beskriver var en fin tid, med utrolig mye nyskapende musikk: Davis, Coltrane, elektronisk musikk, rhythm’n’blues og frijazz. I dag er det mer drøvtygging, synes jeg.
Neste måned er det India som kaller, med to konserter med Jacob Young og Terje Gewelt på jazzfestivaler i New Delhi og Bombay. Og mens vi først er i gang med å hylle Karin Krog, hvorfor ikke gi henne æren for at det finnes jazzfestivaler i India også?
– Jeg var på vei til en spillejobb i Hongkong i 1975 da jeg gjorde et stopp i Bombay for å besøke en indisk sanger jeg kjente. Han arrangerte en konsert med indiske jazz- og klassiskmusikere, og vi fant tonen i så stor grad at dette ble starten på Indias første jazzfestival. Det er slik jeg tenker; istedenfor å sitte hjemme, så kaster jeg meg ut i det ukjente.
Opprinnelig publisert i Dagsavisen 18. oktober 2002.
Øyvind Holen 