Kategorier
Intervjuer Musikk

Chicagos eksperimentelle hjerte

Plateselskapet Thrill Jockey har gitt Tortoise og sine artister total kunstnerisk frihet, og har sett gamle musikalske skillelinjer kollapse siden 1992.

Ikke siden byen ga verden house på midten av 1980-tallet har Chicago hatt like sterk musikalsk status som i dag. Siden midten av 1990-tallet har band som Tortoise, The Sea and Cake, Bobby Conn, Chicago Underground Quartet, Gastr Del Sol og Jim O’Rourke brutt ned grensene mellom rock, jazz, pop, elektronika, soul og det meste annet.

Mye av æren tilfaller plateselskapet Thrill Jockey, drevet i ti år av newyorkeren Bettina Richards.

– Chicago har et veldig sterkt nettverk når det kommer til ny musikk; her er mange gode plateselskap, distributører, studioer, klubber og musikere. Jeg startet Thrill Jockey i New York, men siden det er en dyr by og mange av mine artister holdt til i Chicago, gjorde flyttingen arbeidet både enklere, morsommere og mer interessant, forklarer Richards.

Planløst
Selskapet og artistene deler inntektene 50/50, musikerne har fullstendig kontroll over studioarbeid og plateomslag og skriver bare kontrakt for et album av gangen.

– Det musikalske formes av utviklingen til musikerne vi arbeider med og min egen utvikling som musikklytter. Derfor er det svært vanskelig for meg å forklare hvor vi går. Vi har ingen plan!

Thrill Jockey startet i 1992, inspirert av selskap som Dischord (drevet av Fugazi) og Touch and Go. Men selskapet har sine røtter fra Richards’ tid i Atlantic Records, der hun knyttet til seg band som The Lemonheads og Eleventh Dream Day. Det var spesielt hvordan sistnevnte ble behandlet som førte til Thrill Jockeys fødsel.

– All dialog mellom bandet og selskapet dreide seg rundt hva bandet kunne gjøre for selskapet, og ikke omvendt. Thrill Jockeys mål er å å få potensielle lyttere til å høre på det musikerne skaper, ikke blande oss inn i det musikalske.

Eleventh Dream Day ble droppet av Atlantic etter tre kommersielt svake album tidlig på 90-tallet, men står i dag som nærmest gudfedre for musikkscenen i Chicago. Bandet har gitt ut to album på Thrill Jockey, og blant medlemmene finner vi Doug McCombs – som også spiller i Tortoise og Brokeback.

Høy aktivitet
Thrill Jockeys store utfordring er å nå et globalt publikum med hjelp av et ganske begrenset budsjett, og der kommer internett inn som et viktig verktøy.

– Internett gir oss mer oppmerksomhet både i forhold til anmeldelser og salgssteder, og det er utvilsomt mest effektivt når dette kombineres. Jeg ser også at nettet kan gjøre det mulig for musikere å formidle musikk uten hjelp av plateselskap, men ikke i en slik grad av selskapene vil bli overflødige.

Anbefalt Thrill Jockey
Fred Anderson & Robert Barry: Duets
Tortoise: Millions Now Living Will Never Die
Brokeback: Field Recordings From The Cook County Water Table
The Sea and Cake: The Fawn
Bobby Conn: The Golden Age

Archer Prewitt
Three
Thrill Jockey
5/6
Musiker, illustratør, tegneserieskaper og elegant popsmed. Archer Prewitt virker som en hyggelig mann, og hans tredje album er i alle fall et svært hyggelig bekjentskap. Som Jim O’Rourkes Eureka og The Sea and Cakes The Fawn (der Prewitt også er medlem) er «Three» en samling umiddelbare poplåter med svært sofistikerte arrangementer.

Dette er orkestral pop med forbilder som Burt Bacharach, Brian Wilson og James Taylor – og bare Prewitts noe anonyme sangstemme forhindrer dette fra å bli en umiddelbar klassiker.

Three er plata The High Llamas drømmer om å lage og som Sondre Lerche kommer til å ha under puta i håp om at dens tidløse popeleganse skal inspirere ham til noe lignende.

Trans Am
TA
Thrill Jockey/MNW
3/6
Trans Am er musikalske kameleoner med utpreget sans for ironi og altfor stor platesamling. TA er deres sjette album siden 1996, og som vanlig innebærer den et radikalt stilskifte.

Den instrumentale rocken som plasserte trioen i samme gruppe som Tortoise er en saga blott til fordel for en underlig blanding av synthpop, postpunk og 80-talls heavy metal light. Her er tynne trommer og andre 80-tallsstemninger jeg kunne vært foruten i store mengder, og i «Run With Me» har de sannelig rappet tromme-introen fra a-has «Take On Me».

Dersom du har stort behov for et album som tar opp tråden der tidlig Simple Minds og Survivor slapp – etter et møte med Kraftwerk og blandet ut med elektro og spansk rapping – er dette plata for deg.

The National Trust
Dekkagar
Thrill Jockey
5/6
Vær ærlig nå! Lambchops Is A Woman var en skuffelse i sin blå monotonitet sammenlignet med countrysoul-festene på Nixon og What Another Man Spills. Men fortvil ikke, for Neil Rosario og hans The National Trust har valgt å fortsette der Lambchop slapp.

Rosario har bakgrunn i Chicagos indierockscene, men The National Trust henter heller sin inspirasjon fra Curtis Mayfields falsett, den storslåtte phillysoul-lyden til låtskriverne Gamble&Huff og ferskere retro-stjerner som D’Angelo. Det underligste er at dette fungerer så bra som det gjør, for Dekkagar er en sexy og vellydende plate som jeg mistenker for å ha reist hit i tidsmaskin fra 1974.

Her er alt som det en gang var: Falsettsang, groovy orgel, forsiktig wahwah-gitar, elegant perkusjon, fete blåsere og 11 minutter lange låter med titler som «Making Love (In The Natural Light)». En av 2002s fineste overraskelser!

Town and Country
C’mon
Thrill Jockey
4/6
Town and Country ligger tettere opp til Thrill Jockey-klisjeene enn flere av årets andre album fra selskapet. Det er et instrumentalband bestående av veteraner fra Chicagos improscene, og deres tredje album er en lavmælt og akustisk samling melodiske skisser spilt på gitar, ståbass, harmonium, klarinett, kornett, marimba og andre esoteriske instrumenter.

Kvartetten er som en akustisk, lavmælt og mer minimalistisk fetter av Godspeed You Black Emperor, og C’mon er en plate som krever tålmodighet av sine lyttere. Men tar du deg tid åpenbarer det seg et særegent univers et sted mellom klassisk amerikansk minimalisme, forsiktig jazz og postrock – samtidig som Town and Country klarer å begrense sine komposisjoner til noe som ligner på poplåter i lengde.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen 6. august 2002.

Av oyvindholen

Father, journalist, author, and journalist in D2/Dagens Næringsliv (www.dn.no).

Ett svar på “Chicagos eksperimentelle hjerte”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..