Mørkeblå superhelt

Filosofen og forfatteren Ayn Rand er årsaken til at Spider-Man egentlig er en konservativ jævel.

Da Peter Bagge (Hate) tok for seg vår favorittvevslynger i The Megalomaniacal Spider-Man (på norsk i M), var superhelten forvandlet til en mørkeblå Ronald Reagan-fan, som etterlyste strengere domstoler for superskurker og hoppet av superheltkarusellen for å bli grådig toppsjef i det multinasjonale firmaet Spider-Man Inc.. Nå takket Spider-Man plutselig nei til veldedighetsarbeid for UNICEF, fordi han hatet FN.

De fleste Bagge- og Spider-Man-fans leste dette bare som en spinnvill parodi, men samtidig tok Bagge faktisk Spider-Man tilbake til sine røtter på samme vis som Frank Miller hentet frem den nattsvarte ånden i Batmans barndomsår i Batman: Year One. For Peter Parker har faktisk vært en konservativ jævel, og grunnen til det var tegneren Steve Ditko (80).

Studentprotest-protest
I 1966 hadde Spider-Man på fire år blitt en av USAs mest populære tegneserier, samtidig med at motstanden mot Vietnamkrigen eskalerte og motkulturene og protestbevegelsene blomstret. Men i nummer 38 av Amazing Spider-Man går en fnysende Peter Parker forbi en studentprotest. «Jeg har intet å protestere mot,» svarer han de pågående demonstrantene, som prøver å lokke ham inn i folden med å appellere til samvittigheten hans, samt samholdet, moroa og berømmelsen de kan tilby. «Dette er bare en unnskyldning for å skulke undervisningen,» raser Spider-Man, og rømmer unna demonstrantene før han blir voldelig og «gir dem noe de virkelig kan demonstrere mot».

I Peter Bagges parodi hadde Peter Parker forlest seg på den russisk-amerikanske forfatteren og filosofen Ayn Rand, og dette var slett ikke tatt ut av løse lufta – for i virkeligheten var det Ditko som hadde forlest seg på Rand. Hennes rabiate angrep på studentprotestene ble publisert noen måneder før Ditko leverte fra seg Peter Parkers eget oppgjør.

Rand var en mørkeblå tilhenger av løssluppen kapitalisme og rasjonell individualisme, og en iherdig motstander av sosialisme, altruisme og religion. Verden ble bedre hvis markedskreftene og individene fikk frie tøyler, og hun mistenkeliggjorde alle former for veldedighet og nestekjærlighet. Ditko hadde opplevd at både Spider-Man og Dr. Strange ble omfavnet av 1960-tallets motkulturelle ungdom, Dr. Strange hadde ur-hippier som Jefferson Airplane, Ken Kesey og Pink Floyd som fans. Dette forferdet den dypt konservative Ditko, som hatet sex, drugs & rock’n’roll, og var tilhenger av Ayn Rands objektivisme. Den mørkeblå filosofien preget mange av tegneseriene hans siden, og førte også til at han på sine eldre dager var mistenkelig overfor alle som ønsket å hjelpe ham – enten det var økonomisk eller i rettighetskampen mot Marvel.

Superhelt-pioner
Historien om Steve Ditko er typisk for de amerikanske superheltpionerene. Han skapte Spider-Man og Dr. Strange i samarbeid med Stan Lee, og frisket opp Hulk og Iron Man. Men i likhet med Jerry Siegel og Joe Shuster (Supermann), Bill Finger og Jerry Robinson (Batman) og Jack Kirby (Fantastic Four, X-Men med mer) satt han bare igjen med smuler etter millardindustrien han var med å starte opp.

Ditko tok sin hatt og forlot Marvel i 1966, og selv om han aldri nådde de samme høyder skapte flere minneverdige figurer siden. Hawk & Dove og The Creeper finnes fortsatt i randsonen av DC-universet, og The Question, Blue Beetle og Captain Atom var inspirasjonskildene for henholdsvis Rorschach, Nite Owl og Doctor Manhattan i Alan Moores Watchmen. Kultserien Shade the Changing Man var grunnlaget for en ny kultserie med samme navn, skrevet av Peter Milligan, på 1990-tallet.

Men Ditko klarte aldri å treffe tidsånden som på 1960-tallet igjen, og det sier sitt om hans manglende kontakt med ungdomskulturen når hans siste forsøk på en Marvel-superhelt på 1980-tallet, Speedball, tok samme navn som den dødelige miksen av heroin og kokain som tok livet av John Belushi, River Phoenix, Layne Staley i Alice In Chains og Hillel Slovak i Red Hot Chili Peppers.

Den ferske boken Strange and Stranger gir Steve Ditko kunstnerisk oppreisning. Han er fortsatt en særing som knapt viser seg offentlig, og tegneseriene hans de siste 20 årene har vært gigantiske flopper, uinspirert samlebåndsarbeid eller sære, personlige prosjekter trykket i mikroskopiske opplag. Men statusen hans har fått et oppsving, takket være økende nostalgi og kunnskap om Marvel-superheltenes barndomsår, for ikke å snakke om Spider-Mans popularitet i kjølvannet av Sam Raimis vellykkede filmatiseringer.

Boken gir et spennende innblikk i Ditkos karriere, men dessverre er forfatter Blake Bell til tider hakket for nærsynt. Han er mer opptatt av å greie ut om Ditkos tegneteknikker enn å sette karrieren i en bredere, kulturhistorisk sammenheng, og resultatet er mest givende for andre tegnere og harde Ditko-fans. Er du på jakt etter den fargerike historien bak USAs første superhelter, anbefales Gerard Jones’ strålende bok Men of Tomorrow på det varmeste.

Blake Bell
Strange and Stranger: The World of Steve Ditko
Fantagraphics Books
3/5

Opprinnelig publisert i Rocky nr. 4, 2008.

UNDER: De nådeløse superheltene The Question og Mr. A var et forbilde for Alan Moore da han skapte Rorschach i Watchmen.*