Tabuknuserne

Johnny Ryan og Ivan Brunetti vitser med absolutt alt. Og slipper unna med det.

Rølpehumoren i salige Pyton ble politianmeldt to ganger, og i begge tilfellene var det kulthelten Dølle Døck som spilte hovedrollen. En leser anmeldte bladet for vold den gangen Dølle snublet i en hundedritt og satte fast hodet i sin egen rumpe. En annen leser anmeldte redaksjonen for dyremishandling, etter at Dølle skrapte flasset av testiklene til en elefant fordi han ikke hadde potetgull til tippekampen.

«Vi balanserer hele tiden på kanten av det akseptale, og noen ganger tråkker vi over,» fortalte daværende redaktør Dag Kolstad til undertegnede da Pyton rundet 100 numre i 1994. Men selv de verste grisevitsene fra Pyton blir søndagsskolehumor sammenlignet med den grensesprengende humoren til Johnny Ryan (f. 1970) og Ivan Brunetti (f. 1967). For å si det slik: La oss håpe de to serieskaperne ikke blir arrestert for noe kriminelt noen gang, for da gir seriene deres tidenes lissepasning til aktoratet for å grille duoen i den elektriske stol, for deretter å bli spist av juryen med bakte poteter, coleslaw og ekstra grillsaus.

Tømmer seg for gørr
Et smakløst bilde? Da bør du slutte å lese nå, for tegneseriene til Ryan og Brunetti bryter alle tabuer som tenkes kan. Ryan tømmer jevnlig ut gørra si i soloantologien Angry Youth Comix, som i fjor fikk sin andre boksamling i form av XXX Scumbag Party.

Boka innledes med den ekstremt joviale standupkomikeren Boobs Pooter, som stormer inn i et hus for å sparke husets herre i ballene, kappe av ham hodet og drikke blodet hans. Deretter voldtar han kona, driter i trynet hennes, knuller middagen og ejakulerer på søndagssteiken. Så stikker han ut øynene på husets to unger, tisser på dem og skjærer ut rumpehullene deres – som han samler på et glass. Og for nådestøtet tar komikeren jagerflyutdanning, slik at kan gjennomføre et siste kamikaze-angrep på familiens hus. Etter to halsbrekkende sider avslutter Boobs Pooter med punchlinene «that’s showbiz».

Boobs Pooter blir et slags alias for Johnny Ryan, som i sin showbiz-misjon for å underholde og sjokkere skyr alle grenser. Dersom du har sett dokumentarfilmen The Aristocrats, der en liten landsby av amerikanske komikere gir sine versjoner av den ultimate interngrisevitsen i amerikansk showbiz, skjønner du hva jeg snakker om.

Fra Ku Klux Klan til abort
Det er ikke historien eller punchlinene som er poenget til Ryan, snarere hvor mye han klarer å sjokkere og få leseren til å gispe i avsky. Man burde filmet hans lesere med skjult kamera, for å vise hva slags grimaser og rent fysiske reaksjoner humoren hans fører til.

Ryan er på et vis vitsetegnerens vitsetegner, en som ikke trenger å bry seg om sensur, familieverdier, salgstall eller god smak for å få til smør på maten – og dermed en slags kollektiv sikkerhetsventil der humoren ikke eier grenser. Ryans vitser er rasistiske, kvinnefiendtlige, usmakelige og sikkert ulovlige i de fleste av USAs delstater. Ryan lager muntre vitsetegninger om Ku Klux Klan, avføringer, abort, voldtekter, incest og horer, som spenner fra det mildt fornærmende (mannen med dildo-hoppestokken) til det slu, undergravende når en voksen skiller to gutter som slåss («Gutter! Gutter! Stopp kranglinga! Aids er en sykdom som dreper både homser og niggere!»).

Figurer som Loady McGee, Sinus O’Gynus, Sherlock McRape, Baby Johnson og Blecky Yuckerella er usympatiske, ekle, voldelige og sexfikserte monstre, og hvis du tror Pyton-humoren var fiksert på kroppsvæsker kunne Dølle Døck ha vært barnetv-vert sammenlignet med denne syndfloden av sæd, blod, bæsj og urin. Hadde Ryan blitt trykket i glansalderen til Pyton ville ikke bladet bare blitt politianmeldt, men redaktøren ville ha blitt offentlig lynsjet på Slottsplassen.

Angstfylt eksentriker
Der Johnny Ryan er pur latter og glede, er kollegaen Ivan Brunetti en mer komplisert person. Han utmerker seg også med smakløse, undergravende og tabuknusende humorserier, der han bruker den nusseligste vitsetegningstilen til å spøke med junkier, guttehorer, homoseksuelle og mer absurde figurer som Baby Dickhead og mannen som har en fitte i ansiktet.

Bak denne «uskyldige» moroa skjuler det seg derimot en angsfylt, kompleks og svært problemfylt eksentriker, og det sier sitt at den første samlingen av soloheftet Schizo har et forord skrevet av Brunettis terapeut.

Han melder seg inn en stolt linje av lettere forstyrrede serieskapere, fra Robert Crumb til Joe Matt, som alle sliter med katolsk skyldfølelse, seksuell frustrasjon og et inngrodd hat til resten av samfunnet. Men i motsetning til Crumb har Brunetti ennå ikke lært seg helt å omsette all sin negative energi til skapende virksomhet og få gørra ut i tegneseriene, for han er i tillegg ytterst selvkritisk og nevrotisk overfor eget arbeid. Da det første nummeret av Schizo kom i 1995 var meningen at det skulle komme tre ganger i året, men da nummer tre dukket opp i 1998 står det i kolofonen at bladet kommer ut hvert 500. år.

Brunetti er med andre ord en frustrerende serieskaper å følge, for når han først slår til er det få som klarer å sette ord og bilde på hverdagsangsten som ham, som i den brutale og nådeløst ærlige skildringen av meningsløst kontorarbeid i «Work Equals Degradation». Andre ganger ender han opp som en rablende gal, hatefull og sprenglærd konspiratoriker, i den grad at ordflommen effektivt skyver ut tegningene hans fra siden og det hele blir et slit å komme seg gjennom. Dermed ender Misery Loves Company opp som en tegneseriebok like frustrert og forvirret som dens pappa.

Johnny Ryan
XXX Scumbag Party
Fantagraphics Books 2007
4/5

Ivan Brunetti
Misery Loves Comedy
Fantagraphics Books 2007
3/5

Hypp på flere groviser? Prøv disse:

Tegneserie: Underworld
Serieskaperen Kazimieras G. Prapuolenis, alias Kaz, tilhører undergrunnsadelen som tegnet i toneangivende antologier som RAW og Weirdo. Siden 1992 har han gjort avissidene utrygge med stripeserien Underworld – med røff og til tider abstrakt humor rett fra gata, fullspekket med narkiser, rå vold og brå død.

Bok: Private Parts
American Library Assocation setter jevnlig sammen lister over bøker som blir forbudt eller sensurert, og på 1990-tallet var Howard Sterns selvbiografi på topp 100-lista sammen med Harry Potter, Madonnas Sex og The Catcher in the Rye. Radioverten skapte seg et navn med kontroversielle programmer der han vitset om avføring, sex og rase, og selvbiografien ble film i 1997

Dvd: The Aristocrats
Amerikanske standupkomikere fikk et stort problem etter 11. september 2001. For hva skulle de nå vitse med? Komikeren Gilbert Gottfried prøvde seg på en vits om terrorangrepet allerede tre uker senere, men da publikum gispet «too soon!» gikk han rett over i klassikergrovisen «The Aristocrats». Denne dokumentaren tar utgangspunkt i Gottfrieds framførelse, og tegner et interessant bilde av en av de store internvitsene i amerikansk showbiz.

Opprinnelig publisert i Rocky i 2007.