Kategorier
Musikk Sakprosa

Alt du vil vite om Snoop Dogg

Vi starter oppvarminga til ukas Snoop Dogg-konsert med en dose leksikalsk kunnskap om vår alles favoritt-gangsta.

Snoop (Doggy) Dogg, f. Cordozar Broadus, 20. okt. 1972, Long Beach, California, USA.

Cordozar ”Calvin” Broadus dukket opp nærmest fra intet som Dr. Dres protesjé på hans The Chronic i 1992, og året etter var Snoop Doggy Dogg tidenes mest etterlengtede hiphopdebutant. Solodebuten Doggystyle ble det første debutalbumet som gikk rett inn på førsteplass på Billboard-listen, men på grunn av problemer med både loven og plateselskap fikk han problemer med å følge opp suksessen. Men Snoop Dogg har vist seg som en moderne comebackkonge, og har på 2000-tallet bevist at han fortsatt hører hjemme i hiphopeliten.

Snoop fikk kallenavnet sitt av moren sin, oppkalt etter Snoopy i Knøttene på grunn av sitt hundeaktige ansikt og hengslete kropp, og som tenåring tilbrakte han mye tid i fengsel på grunn av doplanging. Hans problemer med loven skulle henge over karrieren hans i lang tid. Samtidig har Snoop vist seg fram som en mester i å iscenesette sin egen person, og utover 1990-tallet begynte karakteren Snoop Dogg å leve sitt eget liv ganske uavhengig av privatlivet hans. Etter flere skuffende plater, både fra kritiker- og salgshold, så det lenge ut som Snoop-figuren skulle ende nærmest som en parodi som ble hyppig brukt på tv og film, men til slutt vendte den finslepne musikeren Snoop Dogg også tilbake.

Snoop brukte musikk for å slippe unna sin kriminelle løpebane, og begynte å spille inn låter sammen med Long Beach-kompisene Warren ”Warren G” Griffin III og Nathaniel ”Nate Dogg” Hale i gruppa 213. Denne Warren var også halvbroren til Dr. Dre i N.W.A., og etter at Dre hadde hørt en kassett med Snoop innledet de to et samarbeid. Snoop debuterte på Dr. Dre-låta ”Deep Cover” i 1992, hentet fra filmen med samme navn, og da Dr. Dre slapp sitt debutalbum The Chronic senere samme år hentet han inn et helt fotballag med gjesterappere. Snoop Doggy Dogg dominerte albumet og overraskende hitsingler som ”Nuthin’ But a ’G’ Thang” (nr. 2 i USA), ”Let Me Ride” og ”Fuck Wit Dre Day (And Everybody’s Celebratin’)” (nummer 8 i USA).

The Chronic representerte et paradigmeskifte i amerikansk hiphop, og innledet suksessen til den seige og melodiske gangstarappen samtiden døpte g-funk. Dr. Dre og hans Death Row Records handlet raskt, og allerede i 1993 hadde han produsert hele soloalbumet til Snoop Doggy Dogg, og Doggystyle ble en eventyrlig suksess i USA.  Singlene ”Who Am I? (What’s My Name?)” og ”Gin and Juice” ble begge Topp 10-hits, men samtidig begynte pressen å interessere seg i Snoops kriminelle sider.

Mens han spilte inn Doggystyle ble Snoop nemlig arrestert i forbindelse med driveby-drapet på Philip Woldermarian. Aktor hevdet Snoop hadde kjørt bilen, mens drapet ble utført av livvakten McKinley Lee, men Snoop hevdet det var selvforsvar. Rettssaken i kombinasjon med tekster som ble beskyldt for å være voldelige og sexistiske skapte problemer for Snoop, og i Storbritannia skapte tabloidavisa Daily Star Sex Pistols-lignende tilstander da de klistret et bilde av rapperen over hele forsida med overskriften ”Kick This Evil Bastard Out!”. Snoop lot ikke sjansen til litt kontroverser gå fra seg, og brukte tiden fram til rettssaken med å spille inn filmen Murder Was the Case, basert på en låt fra Doggystyle og akkompagnert av et splitter nytt soundtrack med Death Row-artister. På dette tidspunktet hadde Doggystyle solgt til firedobbel platina, og Snoop hadde også bidratt sterkt på albumet Dogg Food (1995) fra vennene i Tha Dogg Pound.

Snoop ble frikjent på alle punkter i februar 1996, men rettssaken hadde stukket kjepper i hjulene for karrieren hans. Dr. Dre forlot Death Row Records, plateselskapets sjef Marion ”Suge” Knight ble dømt til fengsel og vennen 2Pac ble drept, og kanskje derfor ble 1996s oppfølgeralbum Tha Doggfather en blandet og litt halvhjertet opplevelse, selv om den debuterte på førsteplass på Billboard-listen og solgte to millioner.

Dette ble etterfulgt av en søkende periode for Snoop. Han skiftet navn til Snoop Dogg, forlot Death Row til fordel for New Orleans-baserte Master P og hans No Limit Records, og ga ut flere album i samarbeid med No Limit-rappere og husprodusentene Beats By The Pound. Snoop passet ikke så bra inn i samlebåndsfilosofien til No Limit, og selv om album som Da Game Is To Be Sold Not To Be Told (1998) og No Limit Top Dogg (1999) inneholdt flere sterke låter og solgte bra (de klatret til henholdsvis første- og andreplass på Billboard-listen), innebar de også en dalende popularitet og skrikende mangel på hitsingler for superstjernen. Situasjonen  ble ikke bedre av at Suge Knight melket sin gamle artist med lettvinte utgivelser som Dead Man Walkin’ (2000) og Greatest Hits (2001).

På 2000-tallet var ikke Snoop den superstjernen han en gang var, og ingen av hans album har siden nådd toppen av Billboard-listen. Men med Tha Last Meal (2001), hans siste plate for No Limit, innledet han et comeback som også innebar økt synlighet i form av tv-programmer og roller i filmer som Training Day (2001), Bones (2001), The Wash (2001) og Starsky & Hutch (2004). På Tha Last Meal var ikke bare hundefiguren fra Doggystyle tilbake på omslaget, det samme var gamle helter som Dr. Dre og Kokane og nye stjerneprodusenter som Timbaland og Scott Storch. Dette var første tegn til en revitalisert Snoop, en tendens som fortsatte med etableringen av hans eget Doggy Style Records og albumene Paid Tha Cost To Be Da Bo$$ (2002) og R&G (Rhythm & Gangsta): The Masterpiece (2004). I 2003 rakk Snoop også å gjenforenes med Warren G og Nate Dogg i 213, noe som endte i albumet The Hard Way (2004).

Men det var R&G som ble Snoops store comeback, og hans mest gjennomførte plate siden Doggystyle, båret fram av hitsingler som ”Drop It Like It’s Hot” med Pharrell Williams (nr. 1 i USA, nr. 9 i Norge), ”Beautiful” (nr. 6 i USA) og ”Signs” med Justin Timberlake og Charlie Wilson (nr. 2 i UK, nr. 12 i Norge). På den påfølgende verdensturneen sto Snoop fram som et populærkulturelt ikon, en mann som ikke bare hadde en rekke hitsingler å vise til, men som også nærmest har skapt sitt eget språk og dratt hallikstilen i hiphop over og langt forbi parodien. Han fikk endelig et lite gjennombrudd i Norge, og i 2005 R&G-albumet klatret til 12. plass på VG-lista, hans første albumplassering i Norge. Han takket for tilliten ved å introdusere norske Mira Craig for sine fans på samleplata Welcome to da Chuuch: Da Album (2005).

Albumdiskografi: Doggystyle (1993), Tha Doggfather (1996), Da Game Is To Be Sold, Not To Be Told (1998), No Limit Top Dogg (1999) Tha Last Meal (2000), Paid Tha Cost To Be Da Bo$$ (2002), R&G (Rhythm & Gangsta): The Masterpiece (2004), Tha Blue Carpet Treatment (2006), Ego Trippin’ (2008).

Anbefalt samleplate: Death Row’s Snoop Doggy Dogg Greatest Hits (2001).

Opprinnelig publisert i Jon Vidar Bergans Store rock- og popleksikon (Kunnskapsforlaget 2006).

Av oyvindholen

Father, journalist, author, and journalist in D2/Dagens Næringsliv (www.dn.no).

17 svar på “Alt du vil vite om Snoop Dogg”

[…] Formelen ble finpusset og gjort mer spiselig i duoen Disposable Heroes of Hiphoprisy, og i 1992 så det ut som om Franti skulle ta over stafettpinnen etter Public Enemy og Boogie Down Productions når det kom til flammende politisk hiphop. Isteden plukket Franti opp gitaren, stiftet bandet Spearhead i 1994 og overlot hiphop i klørne til gangstarappere som Dr. Dre og Snoop Dogg. […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..