Griseguttas kveld

I kveld står Snoop Dogg på Sentrum Scene. Men har du tenkt over at han også står trygt plantet i tradisjonen etter frekke svarte standupkomikere som Richard Pryor og Rudy Ray Moore?

Har du hørt om Dolemite? Han var en «bad motherfucker» fra San Antone, som dagen han ramlet ut av mora si fikte til faren sin og sa: «From now on, cocksucker, I’m running this place». Han drakk whisky og gin da han fylte ett år, og spiste bibler til frokost da han var to.

Sammen med «tvillingbroren» Stackolee er Dolemite en av de viktigste moderne sagnfigurene i det svarte USA, og to ruvende forbilder innen dagens gangsta-rap. Når Snoop Dogg spiller på Sentrum Scene onsdag 3. september drar han kanskje klassikeren «Nuthin’ But A ’G’ Thang», med tekstlinja «clockin’ a grip like my name is Dolemite».

Der Stackolee er den arketypiske muskuløse, voldelige, seksuelt aggressive og kaldblodige gangsteren er Dolemite en liten utspekulert djevel, med større sans for humor og et fandenivoldsk glimt i øyet. Stackolee er så ond at fluene holder seg unna om sommeren og snøen ikke faller på huset hans om vinteren, mens Dolemite er en mer seksuelt attraktiv, surrealistisk, humoristisk og språklig finurlig «badman». Dersom 50 Cent er dagens Stackolee, er Snoop Dogg hiphop-generasjonens Dolemite.

Dolemite-figuren har alltid vært mer obskur enn Stackolee, men ble reddet fra glemselen av den rølpete komikeren Rudy Ray Moore på sine landsomfattende turneer på svarte klubber på 1960-tallet, den såkalte «chitlin circuit». «Dolemite»-rutinen ble så populær at den endte opp som nøkkelsporet på Moores debutalbum Eat Out More Often (1970), og levde videre i blaxploitation-filmer som The Dolemite (1975) og Dolemite II: The Human Tornado (1976), med Moore i hovedrollen som halliksuperhelten Dolemite. Gangstarappioneren Ice T forteller at han lærte å rime av disse filmene, men svarte komikere er fortsatt svært undervurdert som forbilder for dagens rappere.

Der politisk engasjerte musikere som Gil Scott-Heron og gruppa The Last Poets ofte dras fram som ur-rappere, har de grisete komikerne som ga ut plater i skjæringspunktet rap, jazz, funk og soul havnet i glemmeboka. Dr. Dre var sterkt påvirket av Clarence «Blowfly» Reid, som rappet over funky og grisete versjoner av kjente hits, og skrev egne låter som «Rap Dirty» (1965). Komikere som John Elroy «Red Foxx» Sanford, David «Pigmeat» Markham og Richard Pryor var også viktige, og miksen av grisevitser, flamboyante personligheter, språkbruk som var for drøyt for radiostasjonene og seksuell selvsikkerhet fikk et nytt liv på album som 2 Live Crews As Nasty As They Wanna Be (1989) og N.W.A.s Efil4zaggin (1991), og videre hos rappere som Slick Rick, Too $hort og Snoop Dogg. Dolemite lever!

Interessert? Sjekk disse

Slick Rick: The Great Adventures of Slick Rick (Def Jam 1988)
Snoop Dogg bør betale royalties til denne London-fødte historiefortelleren.

Rudy Ray Moore: Eat Out More Often (Kent 1970, cd-utgave Traffic 2005)
Debutalbumet til den originale grisegutten.

Eithne Quinn: Nuthin’ But a «G» Thang (Columbia University Press 2005)
Sprenglærd bok om gangsta-raps økonomiske og kulturelle vekst.

www.icedoutgear.com
Hallikstil for alle penga. «The essential site for the up and coming player.»

Opprinnelig publisert i Ny Tid.