Nemi-bøkene: Fabelaktig innpakning, ujevnt innhold

Jeg feirer Nemi-bok nummer fire, Skumle damen, ved å anmelde de tre første. På tross av sine svakheter kommer vi ikke utenom at dama er en av de sterkeste nye figurene i norsk populærkultur, så slutt hatinga folkens.

Lise Myhre
Nemi 1: Enhjørninger og avsagde hagler
Egmont Serieforlaget 2004
4/6

Serielesere forelsker seg ofte i figurene de leser om. Jeg drømte lenge om Maggie fra Love and Rockets, mens Nemi har knust flest norske seriehjerter siden Månestråle etter at hun dukket opp i Larsons gale verden sommeren 1997. Personlig innså jeg at Nemi ikke var jenten for meg etter at hun i en tidlig stripe slang ut gullkornet ”jeg er den omvendte kong Midas, alt jeg tar i blir til bæsj” etter at en kjekkas dessverre viste seg å være reggae-fan. Nemi ville nok aldri bli med hjem for å se på dancehall-samlingen min.

Her kommer vi inn på Nemis store styrke. Hun har slik sterk personlighet at guttene kan drømme mens jentene kan identifisere seg med henne. Med sin opprørstrang, angst for å bli voksen og forakt for A4-samfunnet er hun et lett gjenkjennelig ikon, og en bok som samler alle de tidligste Nemi-seriene bør tas varmt imot av fansen.

Boken samler alle Nemi-seriene fra 1997 til høsten 2000, og er flott krydret med illustrasjoner og kommentarer fra Myhre. Som pakke overgår den Pondus-bøkene i presentasjon, fordi den samler absolutt alt av interesse og fyller ut med bakgrunnsinformasjon.

Tittelen Enhjørninger og avsagde hagler avspeiler Nemis personlighet og forhold til samfunnet rundt henne på en flott måte: Hun takler det grå dagliglivet ved hjelp av en kombinasjon av virkelighetsflukt inn i fantasien og aggresjon mot sine meningsmotstandere.

I de første årenes famling etter form er det to begivenheter som stikker seg ut. Først innser Myhre at hun har vært overbeskyttende overfor Nemi, og dermed går hun gradvis fra bare å være en kynisk observatør til å bli en som havner i lykkelige, ulykkelige og pinlige situasjoner. Nemi finner for alvor formen som figur idet hun for første gang våkner bakfull med pulesveis – ribbet for den distanserte perfeksjonen hun hadde tidligere (s. 46 i boken). Det andre vendepunktet skjer da Nemi får innpass som dagsstripe i Dagbladet i 1999, og Myhre dermed får anledning til å konsentrere seg 100 prosent om seriens utvikling.

Valget om å ta med alt i boken fører til at kvaliteten på selve seriene går opp og ned som en jojo. Nemi vokste opp i full offentlighet, og vi får bli med på figurens utvikling og Myhres læretid som serieskaper – og for hver treffende sarkasme og sjarmerende fantasiflukt får vi en lettvint blondinevits eller enkel bardiskfilosofi. Streken er i overkant lettvint og enkel til tider, men en komplett samling er uansett å foretrekke fremfor en ”best of”-bok. Nemi-skeptikere vil kanskje ikke la seg overbevise, men for alle med sans for enhjørninger og avsagde hagler er dette årets sikreste julepresang.

Lise Myhre
Nemi 2: Stjernestøv og løgner
Egmont Serieforlaget 2005
4/6

”Lei av verden? Har du glemt at det er du som former den? Alt er stjernestøv og løgner, Nemi!” Slik lyder det når Nemi får råd av Alice Cooper, og på samme vis er det svært mange jenter (og gutter) som har plukket opp råd og livsvisdom fra Nemi i løpet av de siste årene.

Lise Myhre har skapt et moderne norsk kulturikon, og den andre Nemi-boken feier alle kollegaer under teppet – rent presentasjonsmessig. Formatet er hendig og lekkert, seriene serveres kronologisk og i farger (også de lengre albumseriene), og det hele fylles ut med enkelttegninger, omslag, kuriosa og Myhres sporadiske kommentarer til enkeltstriper (de kunne godt vært flere). Det hele er så gjennomført at jeg må be redaktørene av bøkene til Frode Øverli, Martin Kellerman og Karine Haaland sette seg på skolebenken.

For dediserte fans er denne samlingen av alt Nemi-materiale fra høsten 2000 til høsten 2001 årets sikreste investering. Dette var året da stripeserien befestet sin popularitet, Myhre formet sin unike stemme og Nemi Montoya selv fant sin personlighet. Der Martin Kellermans Rocky forteller oss hvordan det er å være en ung, kåt og desperat mann, lærer Nemi oss mye om hvordan jenter opplever singellivet, konformitetskrav, fest og hverdag.

Så hvorfor får ikke Stjernestøv og løgner toppkarakter? Presentasjonen er prima, men innholdet er preget av at Nemi fortsatt var i støpeskjeen. Det er mange gullkorn her, men også mange lettvinte løsninger, slappe vitser og kjedsommelige gjentagelser. Den stadige hakkingen på dumme blondiner og listepop er for eksempel lite morsom og svært forutsigbar i lengden, og Nemi rives mellom sin rolle som kynisk observatør av streitingsamfunnet og den søkende antiheltinnen vi har forelsket oss i.

Men på samme vis som figuren Nemi aldri vil bli perfekt, vil heller ikke serien Nemi bli det – og det er både seriens styrke og dens svakhet. Myhres evne og vilje til å variere tematikk, teknikk og budskap gir både en forfriskende utforutsigbarhet og spontanitet, men også en større fare for enkelte slappe og umorsomme striper. Stjernestøv og løgner er en lekker samling med serier, men det er det ditt eget forhold til Nemi som avgjør om dette er en virkelig god bok.

Lise Myhre
Nemi 3: Monstre og meteorer
Schibsted Forlagene 2006
3/6

I 2001 løsnet det for Nemi. Tegneserien ble den daglige stripeserien utvidet med en ukentlig helside i Dagbladet Magasinet, albumene kom hyppigere og situasjonen toppet seg med en forlagskamp mellom Bladkompaniet, Cappelen og Egmont som resulterte i at sistnevnte ga Nemi sitt eget blad i 2003. Etterspørselen var altså på topp, men som denne samlingen fra samme periode viser, måtte tegneserien lide.

Lise Myhre hadde funnet formen når det kom til strek, stil og figurer, men kvaliteten på humoren, satiren og alvoret i serien er høyst ujevn. Det er mange variasjoner over kjente tema, som hatske angrep på popblondiner og hyllester av Ringenes herre, samtidig som enkeltstripene som bare ønsker ”god jul” eller ”godt kinesisk nyttår” står i kø. Samtidig slet Myhre også med å få ensiderne til å sitte, men mot slutten av boken begynner det å løsne – og fjerdeboken vil trolig sitte bedre.

Opprinnelig trykket i Bergens Tidende.