Pondus: En elskelig idiot

Jeg feirer den åttende Pondus-boka, 8. divisjon, med å anmelde de sju første. Og hvorfor er serien blitt så populær? Fordi den tar temperaturen på den norske folkesjela.

Frode Øverli
Pondus: Første omgang
Bladkompaniet 2001
5/6

Som en norsk Nick Hornby tar Frode Øverli den norske gjennomsnittsmannen på kornet gjennom den fotballgale bussjåføren Pondus og hans bestevenn; den mislykkete jentefuten Jokke. Fotballidioten som må tøye ut etter tippekampen og den arbeidssky kameraten som gruer seg til å våkne opp om morgenen. Pondus”handler enkelt sagt om fotball, hardrock, Pizza Grandiosa og den evige forskjellen mellom kvinner og menn.

Frode Øverli fikk sin opplæring under grisevitsregimet i Pyton på 1980-tallet. Med Pondus tok han med seg Pyton-frekkheten, tonet ned pubertetshumoren og gjorde serien mer voksen – basert på eget liv og interesser. Ut med siamesiske tvillinger, kviser og avføring – inn med Liverpool, AC/DC og norsk gjennomsnittsliv. Resultatet ble en stripeserie som både var personlig, umiddelbar gjenkjennbar og passelig frekk – det er godt mulig Øverli har myst en del mot Bud Graces Ernie, kanskje den serien som i tone minner mest om Pondus.

Første omgang samler Pondus-stripene fra starten, og det er morsomt å se hvordan serien har utviklet seg. De tidligste Pondus-stripene har aldri vært samlet i albumform i Norge (men i to album i Danmark), og selv om premissene har vært de samme har serien klart utviklet seg. I begynnelsen var Pondus og Jokke slett ikke så ulike, men i løpet av kort tid spisset Øverli serien betraktelig: Pondus blir enda mer fotballidiot, Jokke blir mer desperat – ja til og med hunden Bjarne blir dummere.

Vendepunktet er Jokkes forhold til bardamen Turid-Laila. I starten er han ustoppelig i sitt ønske om å oppnå Turid-Lailas gunst, men med tiden innser Jokke at hun henger for høyt. Han avtaler en blind date, noe som ender med et stevnemøte med en to meter høy, enøyd, tatovert dundre med dårlige tenner og hår på brystet. Det hele ender med at Jokke hiver seg foran bussen for å unnslippe, og vender tilbake til Turid-Laila. Men når hun får seg kjæreste går Jokke i kloster, men gir raskt opp når han innser at det ikke er noen nonner der.

Etter klosteroppholdet er Jokke plutselig en annen, og en endeløs odyssé fra den ene stygge damen til den andre overtar. Pondus blir en anelse mer anonym, mens Jokke blir seriens antihelt og hovedperson. Som Carl Barks’ Donald er Jokke alltid på jakt etter suksess, men der Donald jakter etter karriere og penger, jakter Jokke på damer. Og som Donald, ender Jokke alltid med svarteper.

Det er enkelt å kritisere Øverli. Jokkes kvinnesyn er hinsides diskriminerende, og ingen kan tegne stygge kvinnfolk som Øverli. Pondus på sin side lider av alvorlig homofobi; sønnen Påsan klarer å presse faren for penger ved å true med å begynne med rytmisk sportsgymnastikk, og Pondus takker Gud for at sønnen kommer hjem med melding fordi han sniktittet på jentene i gymgarderoben. Men du skal være stokk dum for å ikke se at dette er typisk menneskelige trekk: Pondus og Jokke er langt fra ufeilbarlige – og det er nettopp derfor vi elsker dem.

Først og fremst er Pondus passe frekk og folkelig humor – fortalt med ypperlig dramaturgi og en sjelden god sans for timing. I det siste har Øverli gjentatt seg selv en del, men denne samlingen med Pondus’ dannelsestid vil ruve i lang tid. Eller som Pondus og Jokke sier det: Klassiker!

Frode Øverli
Pondus: Andre omgang
Bladkompaniet 2002
6/6

Et erketypisk Pondus-øyeblikk: En mannevond biker med skinnvest, hestehale og solbriller freser av sinne: «Han ligger i koma ennå! Han som tatoverte meg!». Jokke og Pondus klarer ikke å holde smilebåndet i sjakk da de får se bikerens ferske «born to be gay»-tatovering, men klarer å ro seg unna: «Vi er brødre med genetisk feil. ‘Det er lov å være blid’-syndromet», lyver de. Frode Øverli viser med Pondus at «det er lov å være blid» ikke er et gen, men et høyst smittsomt virus.

For med Pondus har Øverli skapt en avisserie som både er frekk og familievennlig – og som konstant gjør narr av homofile, feminister, stygge damer, alkoholikere, intellektuelle, kunstnere og lignende. Uten at noen blir provosert.

Jeg har ventet lenge på at noen forurettede surpomper skal «ta» Øverli for hans homofobi og tvilsomme kvinnesyn, men intet skjer. Alle synes det er like morsomt når Dundreklubbens Tubaorkester stormer inn i bussen til stakkars Pondus. Hemmeligheten ligger i hovedpersonene: Den desperate og arbeidsledige ungkaren Jokke og fotballidioten og familiefaren Pondus. Disse to er så elskelig idiotiske at du tilgir dem alt de måtte finne på, og samtidig er det klinkende klart at det er disse to Øverli gjør aller mest narr av.

Der Øverlis første boksamling til dels var preget av famling for å finne uttrykket, og han i senere striper har gått tematisk noe i ring, viser Andre omgang en humoristisk mester i arbeid. I disse stripene har serien vokst av seg barnesykdommene, og Øverli viser seg fram som et oppkomme av ideer, knakende gode poenger, fargerike bifigurer og solid dramaturgi.

Skal vi trekke de store linjene har han kanskje ikke varmen til Bill Wattersons Tommy og Tigern, livsfilosofien til Charles Schulz’ Knøttene eller den politiske snerten fra Walt Kellys Pogo. Men når det kommer til gapskratt, frekkhet og humoristisk timing er Frode Øverli helt i verdenstoppen.

Der serier som Arne And, Rocky og Nemi presenterer én del av den skandinaviske folkesjela, er Pondus den skandinaviske mann i et nøtteskall: En som er mest opptatt av fotball, øl og damer – i den rekkefølgen.

Eller rettere sagt; Jokke og Pondus er våre mørke alter egoer – med Tourettes syndrom. De sier og gjør det vi innerst inne har aller mest lyst til, som da Pondus forteller venninna han ikke har sett på 15 år: «Du er den samme sjøl! Like stygg og irriterende som den gang». Eller når Jokke på date går med på at det finnes fellestrekk mellom folkemusikk fra hele kloden: «Klart jeg vet det. Det meste låter dynge». Men de får da også føle konsekvensene på kroppen, som da Jokke etter nok et one night-stand i fortvilelse utbryter «Måtte Gud se til at jeg aldri møter det monsteret igjen!» – mens «monsteret» fortsatt ligger ved siden av.

I en stripe mislykkes Jokke i å sjekke opp en intellektuell berte fordi han bare har lest Morgan Kane. Berta beskriver forfatteren Dustajevsky slik: «Romanen er som et filter til å sile ut grums fra våre egne trivielle liv». Slik også med Frode Øverli, men nå har jeg intellektualisert nok til å fortjene en solid dose kokos fra Pondus. Unnskyld! Au!

Frode Øverli
Pondus: Hat trick
Bladkompaniet 2003
5/6

Tidspunktet da Frode Øverlis stripeserie Pondus virkelig fant formen kan nøyaktig tidfestes. I Første omgang sikler antihelten Jokke uavbrutt etter bardamen Turid-Laila, og ender med å gå i kloster fordi han ikke får henne. Da Jokke bryter sølibatet og ender opp i en endeløs jakt på det ene styggere kvinnemennesket etter det andre, signaliserte det samtidig at Øverli hadde funnet sin gullformel spunnet rundt en desperat og patetisk arbeidsledig og hans fotballgale kompis, familiefaren og bussjåføren Pondus.

I Andre omgang konsoliderte Øverli universet rundt Pondus og Jokke, introduserte og utviklet flere sterke bifigurer og viste seg frem som en mester av frekk humor og presis timing. Den andre Pondus-samlingen står igjen som et klart høydepunkt innen norske avisserier.

Når turen nå er kommet til samling nummer tre møter vi en serieskaper som har funnet sin stil og er fornøyd med den. Hat trick er profesjonell til fingerspissene, turnerer mesterlig sine figurer, kjenner sitt publikum og vet hva det vil ha. Samtidig er det ikke til å komme fra at dette samtidig fører til at serien til tider blir forutsigbar og i stadig større grad vender tilbake til de samme temaene i stadig mindre sirkelbevegelser. Øverli flyter i større grad på rutine og gamle triks, og resultatet blir som Manchester United (en dødelig fornærmelse overfor Øverli): En proff og nesten uslåelig maskin som alltid skal være bra – men som nettopp av den grunn kan bli kjedelig i lengden.

Ikke dermed sagt at Hat trick er dårlig, langt derifra – Øverli er fortsatt et oppkomme av skrudd humor, absurde situasjoner og herlige figurer. Men samtidig byr stripene på færre overraskelser og originale innfall, mens Jokkes mislykkede sjekkehistorier og Günters stadige perversjoner står i fare for å bli trettende i lengden.

Heldigvis har Øverli siden gjort mye for å bryte ut av det rutinepregede mønsteret som antydes her, og har igjen introdusert nye figurer og retninger. Hat trick er ikke en bok du trenger om du ikke allerede elsker de to første bøkene, men med et samlet opplag på 80.000 eksemplarer på forgjengerne er det mange der ute som kan glede seg over en ny herlig dose med Norges mest populære bussjåfør.

Frode Øverli
Frode Øverli: Flat firer
Schibsted Forlagene 2004
6/6

Frode Øverlis Pondus-bøker er akkurat som albumene til metalbandet Korn. Etter et nyskapende og banebrytende album kommer hvileskjæret der ideene gjentas – før skaperkraften igjen springer ut i neste forsøk.

Fjorårets Pondus: Hat trick fløt på rutinen og gamle triks etter blinkskuddet Andre omgang, mens Øverli nå igjen slipper kreativiteten løs i Flat firer. Han lar ikke figurene utvikle seg like raskt som i den legendariske amerikanske avisserien Gasolin Alley – der figurene ble eldre i samme takt som leserne. Men Øverli tjener stort på å bryte stripeseriens konvensjoner, der universet helst bør holde status quo og figurene forblir de samme for å holde på populariteten.

For Pondus’ verden lever og puster: Beate går ut av mammapermisjon og tilbake til sykepleierjobben, mens Sneipen begynner i barnehage. Jokke begynner så smått å vurdere å avslutte det høyst ufrivillige samboerskapet med moren og hennes tyske kjæreste Günther. Påsan når puberteten og oppdager jenter, tobakk og mobiltelefoner, og egentlig er det bare fotballidioten Pondus som står på stedet hvil utviklingsmessig. Det er slik vi vil ha det; et fast holdepunkt i en gal verden. Det hjelper også at streken er i stadig utvikling, og Øverli boltrer seg spesielt i de fargerike søndagsseriene.

Flat firer slippes i et rekordopplag på 40.000 eksemplarer, noe som slår sommerens rekord da Øverlis Riskhospitalet-samling ble utgitt i et opplag på 32.000. Det mest oppsiktsvekkende er ikke at Øverli er blitt en årviss skjønnlitterær bestselger og kritikeryndling, det virkelig store er at dette tross alt er resirkulert stoff. Stripene publiseres først i dagsavisene, for så å samles i månedsheftet i et opplag på 110.000 eksemplarer. Først etter dette ender seriene i luksusutgave mellom to permer, og da er det ikke til å unngå at mange kjøper velbrukt vare.

Heldigvis er Pondus både som den ypperste vin og en duggfrisk øl. Frekk og varm humor som smaker like godt om den er vellagret eller ferskvare.

Frode Øverli
Pondus: Fem rette
Schibsted Forlagene 2005
5/6

Én stripe i denne femte Pondus-boken gir en fin forklaring på Frode Øverlis suksess. Jokke slapper av hjemme i sengen. Leeds- og Kiss-plakatene henger trygt på veggen, mens han ellers er omgitt av tomme ølbokser, pizzakartonger og siste nummer av Cats. Likevel er ikke Jokke fornøyd. Han kjeder seg. ”Livet mitt skriker etter forandring,” tenker han og skrider til verket: Han snur seg i sengen. Et enkelt grep, men det gir i det minste ham et nytt perspektiv på livet.

Slik er Frode Øverli også. Han blir aldri fornøyd med tingenes stillstand, men lar sitt univers gå gjennom den ene etter den andre forandringen. Kort etter at Jokke snur seg i sengen, bestemmer han seg også for å flytte hjemmefra. Dette er et radikalt valg i en konservativ tegneserieverden. Kan du se for deg at Bill Watterson lot Tommy flytte hjemmefra? At Billy dimmer fra militæret? At Baltus blir voksen? Stripeserier er det trygge og faste holdepunktet i avislesernes liv, og det oppmuntres sjelden til endringer.

Øverli er en rastløs sjel i forhold, men i begynnelsen av denne stripesamlingen lider vitsene hans av en viss stagnasjon. Serien preges av resirkulerte ideer om sjekking og fotball, men akkurat idet du tror fantasien har tatt perm rammes Øverli igjen av denne rastløsheten. Han sender Pondus og Jokke på helsestudio, Jokke legger an pornosmultring og flytter hjemmefra, Påsan begynner å flørte med jentene, Turid-Laila blir motvillig samboer med Jokke, en buktaler dukker opp som ny stamgjest i baren og den inkompetente legen Deo von Dinky fra Riskhospitalet dukker opp som vikar på sykehuset til Beate.

Alle ideene funker ikke like bra: Buktaleren er ikke spesielt morsom og flørtingen mellom Påsan og Hanna blir sørgelig underspilt. Samtidig bygger Øverli opp til de virkelig store endringene som følger i neste bok.

Der Øverli er i stadig utvikling, er det nå på tide å etterlyse utvikling i presentasjonen av seriene hans. For her begynner manglene å bli irriterende. Hvorfor trykkes stripene fortsatt i svart/hvitt når vi får dem i farger i både blad og avis? Dette spolerer igjen kronologien, siden søndagsseriene samles i fargebolker istedenfor fortløpende sammen med stripene. Det er bare irriterende når Jokke plutselig er på husjakt igjen, bare sider etter at han finner sin første hybel. Og hvor blir det av de lange Pondus-seriene fra juleheftene og bladene? Fraværet av disse blir bare mer og mer plagsomt når vi går glipp av viktige historier om Jokkes pappa for eksempel.

Når alt dette er sagt, blir det bare tydeligere hvordan Pondus har utviklet seg til en helnorsk variant av The Simpsons. Begge gir det samme karikerte vrengebildet av henholdsvis den norske og amerikanske folkesjelen, bare erstatt Lisas feminine snusfornuft og sosiale bevissthet med Jokkes hedonistiske og overmaskuline livsnyting.

Frode Øverli
Pondus 0–6
Schibsted Forlagene 2006
4/6

Norske tegneseriebøker er blitt ”big business”. Denne uken setter Frode Øverli igjen rekord med et førsteopplag på 70.000 eksemplarer av den sjette Pondus-boken, og konkurrentene følger som perler på en snor: Lise Myhres tredje Nemi-bok, andreboken med Lars Lauviks Eon og Martin Kellermans Rocky, samt debutene til Tomas Drefvelins Rex Rudi og Torbjørn Liens Kollektivet. Det er nesten uvirkelig, spesielt når det i 2000 ble regnet som dristig å lansere Pondus i eget månedsblad.

Samtidig er disse høstbøkene i ferd med å bli like rituelle og forutsigbare som juleheftene. En ny dose kronologiske samlinger av stripeserier de ivrigste alt har lest to ganger, i avis og månedshefte, med en innpakning som til tider er vel trofast mot etablerte tradisjoner.

Hvorfor er ikke Pondus-bøkene i 100 prosent farger, og hvorfor roter man i kronologien? Ved å samle søndagssidene i egne bolker og overse de lengre historiene, roter forlaget til Frode Øverlis prosjekt. Det blir uforståelig når Jokke plutselig åpner bruktsjappe med faren sin, når både historien og bifiguren ble introdusert i serier som ikke er i bøkene. Øverli er i starten både uinspirert og i reprisemodus, og dermed ender 0–6 opp som den svakeste Pondus-boken. Heldigvis gjenfinner han formen da han gir Jokke kjæreste mot slutten, et dristig grep som viser at han tør å bevege seg der andre står stille.

Frode Øverli
Pondus: Sju lange og sju breie
Egmont Serieforlaget 2007
5/6

Frode Øverli er ikke helt på høyde med Jo Nesbø og Anne B. Ragde, men den sjuende Pondus-boken vil garantert bli en av årets bestselgere. Siden fjorårets 0-6 har serien gått fra Schibsted til Egmont, men det er null endringer i innpakning. Isteden planlegger Egmont i 2008 å snu bunken i enda en bokserie, der absolutt alt Pondus-materiale presenteres kronologisk fra starten. Klarer du ikke å vente, gjør disse samlingene av dagsstriper og søndagsserier fortsatt nytten.

Lest overfladisk tråkker Øverli rundt i egne fotspor, med stadige gjentakelser av velbrukte poenger om stygge damer, traumatisk sjekking, panisk homofobi, rustne oldboys-spillere og lunt familieliv, men Pondus er i stadig utvikling.

I starten er Jokke og Camillas samboerskap eneste nyvinning, men så løsner det: Camilla blir gravid, Påsan kommer i puberteten og starter band, og sannelig begynner ikke Sneipen, tøffelhelten Harold og de patetiske bussjåførene Ivar og Hugo også å leve sine egne liv. Slik viser Øverli at det ofte er lurest å skynde seg langsomt, og i fravær av gode norske såpe- og komiserier gir Pondus oss det mest underholdende, allmenne og varige tidsbildet av familie- og ungkarsliv i Norge på 1990- og 2000-tallet.

Alle anmeldelsene har opprinnelig stått på trykk i Bergens Tidende.

Advertisements

24 kommentar

  1. […] seg også på stripeserier, etter at suksessene til Lise Myhres Nemi og ikke minst Frode Øverlis Pondus innførte stripealderen i norske […]

  2. […] humorseriene, med en mer sjarmerende miks av arbeidssky slabbedasker som George Costanza og Jokke i Pondus i […]

  3. […] by oyvindholen Øyvinds julekalender, 24 tegneserietips på 24 dager. Del 16: Harvey Pekar. Når Pondus klager på trege damer i kassakøen foran ham eller Rocky ligger på sofaen og spiller dataspill i […]

  4. […] Blødmer med god strek Posted on mars 23, 2010 by oyvindholen Det var ikke nok med Pondus. Plutselig har Frode Øverli to månedshefter. Rutetid er viet vitsetegningens, et blad som kneler […]

  5. […] we go: (Mer om Pondus her, her , her , her og her.) […]

  6. […] her er de viktigste trendene innen norske serier: Stripeserier som Pondus og Pappa & Pestus, de små personlige vignettene fra blader som Fidus og Forresten og […]

  7. […] innlegg Bøllefrøet Henry BronkenBestselgeren PondusPondus: En elskelig idiotMennene bak PondusRutetid: Blødmer med god strekFra det mørkeste mørke Øyvinds julekalender, […]

  8. […] Pondus, Nemi, Kafé Kafka og Hinsidige Bar & Grill – listen over norske stripeserier som henger i baren er lang. Men Helliter’n og Halvliter’n er selve pioneren innen bardiskrealismen i norske tegneserier. For den nyansatte Ernie-redaktøren Dag Kolstad var det ingen tvil om at serien måtte vekkes til live igjen. […]

  9. […] p-p-p-pizzafyllhistorieMennene bak PondusNemi-bøkene: Fabelaktig innpakning, ujevnt innholdPondus: En elskelig idiotMy interview with Ivan BrunettiCity Slang: Tysk kvalitet i 20 årDe tjukke […]

  10. […] handler selvsagt om penger. Ifølge Økonomisk Rapport er Frode Øverli, mannen bak stripesuksessen Pondus, den tredje best betalte i norsk underholdningsbransje. Med en inntekt på 5,9 millioner kroner i […]

  11. […] innlegg R&b-prinsessen RihannaMy interview with Ivan BrunettiPondus: En elskelig idiotNorsk hiphop-leksikonAntony Beevor om StalingradBestselgeren PondusFrank Znort […]

  12. […] av Steffen Kverneland. 3. Sagaen om Klepto av Christopher Nielsen. 4. Vent litt… av Jason. 5. Pondus: Alt for Norge av Frode Øverli. 6. Fridtjof & Hjalmar av Tor Bomann-Larsen. 7. Mens vi venter på dommedag av Christopher […]

  13. […] innlegg Jævla bra bylineBestselgeren PondusPondus: En elskelig idiotNemi-bøkene: Fabelaktig innpakning, ujevnt innholdMennene bak PondusBøkene mineSteinrulleren […]

  14. […] årlige bøkene med stripeserier som Pondus, Nemi, Eon, M og Kollektivet er nesten blitt like sikre ritualer som juleheftene. Frode Øverli […]

  15. […] mektige Bladkompaniet? Forlaget som nå heter Schibsted har etter tur mistet tegneserier som Nemi, Pondus, Rocky, Larsons gale verden og Tommy og Tigern, og nå legges både Conan og Mads Eriksens M ned. […]

  16. […] i dag fram som en av de absolutt bedre humorseriene som tråkker i fotsporene til Frode Øverlis Pondus. Her er min noe lunkne anmeldelse av albumdebuten fra […]

  17. […] du Pondus er for snill? Mener du onkel Sid i Ernie er en bløthjertet pyse? Prøv Underworld av Kaz. Her er […]

  18. […] eksemplarer, men de gamle traverne har fått sterk konkurranse fra en ny bølge norske avisserier. Pondus-juleheftet trykkes i 2005 i utrolige 140 000 eksemplarer, og sammen med ferske favoritter som Nemi, […]

  19. […] i 2013, som var ny norsk rekord for tegneseriebøker – om vi ser bort fra stripesamlinger som Pondus og Nemi. Og ja, jeg vet at Fantomet kommer ut flere ganger i året, så sammenligningen er ikke […]

  20. […] januarnummeret av Pondus fikk jeg æren av å plukke min […]

  21. […] Tegneserier er populært stoff. Seriebladet Pondus av bergenseren Frode Øverli utgis i et månedlig opplag på 90.000 eksemplarer, mens samleboka […]

  22. […] Mer om Pondus her, her, her, her, her, her og her. […]

  23. […] Øverli planla opprinnelig Pondus om en gjeng fotballsupportere og oldboysspillere, men følte det ble for snevert. Samtidig kom […]

  24. […] ble utgitt i 2001 har stripesamlinger toppet de norske bestselgerlistene, i høst kommer Pondus-bok nr. 15, Nemi-bok nr. 12, Kollektivet-bok nr. 11, Lunch-bok nr. 3 og Rutetid–bok nr. […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: