Tegneseriens HBO

Den virkelige verden har kommet flere skritt nærmere hos forlaget Vertigo, tegneseriens svar på tv-kanalen HBO.

Vi har alle våre favoritter, men det føles ekstra deilig når du snubler over et forlag eller plateselskap du virkelig kan stole på. Da Creation Records ga oss mesterverk fra Teenage Fanclub, My Bloody Valentine og Primal Scream i 1991 eller da Tidens forlagsredaktør Geir Gulliksen blinket ut forfattere som Lars Ramslie, Karl Ove Knausgård og Tore Renberg.

Innen tv-serier har den amerikanske kabelkanalen HBO festet grepet med serier som The Sopranos, Sex og singelliv og Seks fot under, i en slik grad at det pirrer litt ekstra i forventningsmusklene når logoen over en flimrende bakgrunn lyser opp tv-skjermen. For når du benker deg foran en HBO-serie vet du at du får en mer gjennomført historie, bedre skuespill, mer kompliserte intriger og mindre angst for å fornærme konservative seere enn i de fleste andre amerikanske tv-serier.

I fotsporene til Alan Moore
I tegneserieverdenen spiller forlagsetiketten Vertigo, et underbruk av DC Comics (Batman og Supermann), samme rolle som HBO. Kjøper du en tegneserie med Vertigo-logoen på, er du ganske sikker på å få serieskapere som tenker friskt og annerledes, og tøyer og bøyer på etablerte sjangerkonvensjoner.

Vertigo-stilen grodde fram i fotsporene til Alan Moores skoledannende skrekk/superhelt-serie Swamp Thing, og fikk sitt gjennombrudd som varemerke takket være sofistikerte tegneserier med det ene beinet plantet i sjangre som dark fantasy, skrekk og action – og det andre i vår virkelige verden, kjennetegnet av sikker dialogsans, god teft for popkulturelle referanser og serieskapere som ikke bare kunne sitt fag, men også var godt bevandret innen film, litteratur og kunst.

Bærebjelkene var Neil Gaimans fantasyepos Sandman, Garth Ennis’ rabulistiske splatteraction Preacher, Grant Morrisons surrealistiske popkultur og språklek i serier som The Invisibles og Doom Patrol og den hardkokte okkultisten John Constantine i Hellblazer.

Action etter 11. september
Siden har Vertigo-serier kommet og gått, med nyere suksesser som krimserien 100 Bullets og fantasyblinkskuddet Fables (på norsk i Nemi-bladet), og spesielt etter 11. september 2001 har det vært tydelig for alle som følger med at fantasyaspektet er tont ned til fordel for en økt kontakt med en verden der terror, islam, sykdom og borgerkrig har tatt over trusselbildene etter Den kalde krigen. De ferskeste Vertigo-suksessene er realistisk og nær science fiction, hardkokt krim, storpolitikk og ville konspirasjonsteorier.

DMZ er et av de yngste barna i Vertigo-familien, og allerede på fin vei til å albue seg fram mot toppen. Tittelen er militærsjargong for ”demilitarisert sone”, ingenmannslandet som befinner seg mellom fiender som for eksempel Nord- og Sør-Korea, og her er krigen for alvor kommet hjem til USA.

Med terrorangrepene mot New York i 2001 som utgangspunkt er Manhattan igjen plassert i frontlinja, men denne gangen i en borgerkrig som har revet de forente stater i to. Mens USAs soldater er ute på krigstokt i den store verden, mobiliserer militsene i Midt-Vesten, og opprøret tar presidenten fullstendig på senga. Rebellene stormer raskt østover, men blir stoppet ved New York. Opprørerne planter seg ned i New Jersey, mens regjeringsstyrkene holder Brooklyn, og Manhattan blir et mystisk og lovløst ingenmannsland i midten.

Den sylferske fotojournalisten Matty Roth blir sendt inn i Manhattan som assistent for en hardbarket krigsjournalist, men ender opp overlatt til seg selv – og viser seg raskt å bli både en ressurs og et problem for regjeringen. DMZ er dels smart samfunnskritikk forkledd som science fiction og dels halsbrekkende action à la John Carpenters Escape From New York (der New York er forslummet i en slik grad at regjeringen like greit gjør byen om til fengsel), og forfatter Brian Wood er i seriens to første bøker definitivt inne på riktig vei.

En verden (nesten) uten menn
Storpolitikk og samfunnskollaps er også i sentrum i science fiction-serien Y: The Last Man, som nettopp ble avsluttet etter ti bøker, og actionserien The Losers, der første av i alt fem bøker er oversatt til norsk.

I Y møter vi nerdete Yorick Brown, som følge av ekstreme tilfeldigheter ender opp som den eneste mannen på jorden. Et smittsomt virus utrydder på rekordtid jordas mannlige befolkning, og som i Stephen Kings The Stand (der et influensavirus utrydder nesten hele menneskeheten) reiser Yorick gjennom et postapokalyptisk USA der de overlevende på høyst forskjellig vis prøver å takle den nye hverdagen.

Vertigo-seriene har ofte sine svakheter og begrensninger, og disse to er intet unntak. Begge produseres på løpende bånd, mens populariteten avgjør hvor god tid og hvor mange numre serieskaperne får til å boltre seg på. Dermed kan historier fort stappes sammen på få sider dersom salgstallene ikke er gode nok, eller strekkes ut i det lengste hvis suksessen melder seg. I tillegg kan det gå fort i svingene på tegnefronten, med slurv og gjestetegnere som nødløsninger, og Y: The Last Man er til en viss grad preget av dette.

Dessuten er det til tider så altfor tydelig at målgruppen til Vertigo er i aldersgruppen 15-30, og det er ikke måte på hvor mange gjøglepunkere, kunstnere og musikere i samme alder som holder hus på Manhattan i DMZ. For å si det slik: Er du ute etter troverdige og mangesidige skildringer av eldre folk, går du ikke for Vertigo. Her er de fleste over 40 år stivbente representanter for ”the establishment”.

Overfladisk spionthriller
Der Y og DMZ retter fokus mot grasrota etter verdens undergang, er The Losers en mer klassisk spionthriller, der et team superhemmelige agenter vikler seg inn i storpolitiske konspirasjoner som en opptakt til verdens undergang. Popcorn for alle med sans for nådeløs spionasje, superhemmelige organisasjoner og storpolitisk paranoia, men der de to foregående seriene serveres med gode muligheter for identifikasjon med deres nervøse, smånerdete og amatøraktige hovedpersoner er The Losers mer preget av hardkokte stereotyper og topptrente supermenn og -kvinner.

Eller for å si det på en annen måte: Der DMZ og Y: The Last Man kunne ha vært en komplisert og mangesidig tv-serie på HBO, er The Losers mer en rett-på-sak actionfilm fra Hollywood. Gjett hvilken av seriene som for tiden utarbeides for kinolerretet?

Stoler du ikke på meg? Her kan du lese det første nummeret av flere serier Vertigo har gitt
ut.

Brian K. Vaughan, Pia Guerra m.fl.
Y: The Last Man vol. 1-10
Vertigo/DC Comics
4/5

Brian Wood, Riccardo Burchielli m.fl.
DMZ, vol. 1-4
Vertigo/DC Comics
4/5

Andy Diggle og Jock
The Losers. vol. 1-5
Vertigo/DC Comics
3/5

3 HBO-serier du må se (etter The Sopranos)

The Wire sesong 1-5
Herlig innfløkt og realistisk krimserie, med over 40 karakterer og flere røde tråder enn en strikkegenser. Vertigo-alternativ: Krimserien 100 Bullets.

Entourage sesong 1-3
Vanedannende og nyskapende komiserie om jetsetliv i Hollywood, løst basert på karrieren til rapper og skuespiller Mark Wahlberg. Vertigo-alternativ: American Virgin.

Band of Brothers
Nærmest en oppfølger til Steven Spielbergs Saving Private Ryan. Realistisk og uglamorøs skildring av slutten på andre verdenskrig, som sett fra vestfronten. Vertigo-alternativ: Garth Ennis’ War Stories.