Intervju: Lise Myhre – Nemis mamma

En svartkledd, kynisk, drømmende og likblek hardrocker er blitt Norges fremste tegneserieheltinne. Nemi er både venninne og levebrød for Lise Myhre.

Nemi får, ifølge hennes ”mamma” Lise Myhre, sjokkerende mange kjærlighetsbrev.

– Lesere mailer meg ting som ”takk for at Nemi forstår meg” og ”du skulle ikke ha gjort det og det, for sånn er ikke Nemi”. Det er utrolig kult, for det viser at jeg har skapt et vesen som lever rundt i folks hoder, og de betrakter henne som en venninne.

Tilfeldig fødsel
Nemi ble født i en sekvens tegninger som drev kjærlighetsfullt ap med gothmiljøet i Larsons gale verden nr. 7 i 1997. Navnet fant Lise i boka The Encyclopedia of Things That Never Were – Nemi er navnet på en mytisk, magisk innsjø et sted i Italia.

Magi eller ei, Nemi overtok i alle fall straks hovedrollen i Lises serier, og går i dag i også i Dagbladet, Romerikes Blad, Telenors nettsider, Scream og svenske Larson. Men la oss starte på begynnelsen …

– Moren min sa at jeg var så grei å ha med å gjøre som liten, for hun trengte bare å ha en liten papirlapp i veska så holdt jeg kjeft. Bare jeg hadde noe å tegne på var jeg fornøyd, ler Lise.

Som barn var det Pellefant, Bamse og Donald som var favorittene. Lise var ihuga Disney-tilhenger, på grensen til det fanatiske – hun holdt seg så lojal til Disney-konsernet at hun ikke oppdaget kvalitetene i Warner Bros’ tegnefilmer før hun var 16 år.

– Jeg har alltid tegna sykt mye, og da blir man selvfølgelig opptatt av alt som har med tegning å gjøre. Jeg vokste aldri fra tegnefilm og tegneserier, og synes det er trist at mange ikke aner hvor mye bra tegneserier som finnes for voksne. Eksempel: Jeg fortalte en jente jeg snakket med at jeg lagde tegneserier. Da sa hun at hun ikke var så glad i tegneserier, for hun hadde prøvd å lese Billy et par ganger, men det var ikke hennes greie. Det blir som å si jeg liker ikke musikk, jeg hørte A1 en gang og det var søppel!

Forsiktig start
Tegneserier er fortsatt en relativt skjult subkultur, lite omtalt i media og du må selv søke deg inn i stoffområdet eller bli presentert for det. Lise opplevde en liten revolusjon da hun fikk låne Alan Moore og David Lloyds V For Vendetta av en venn.

– Da skjedde det ting i hodet mitt. Jeg tenkte: ”Går det virkelig an å fortelle så fantastiske ting gjennom dette mediet her?” Men jeg har aldri hatt ekstremt peiling på tegneserier, og leser serier i bolker. I påsken fikk jeg tid til å ta igjen litt tapt lesetid, og koste meg blant annet vilt med Alan Moore og Kevin O’Neills League of Extraordinary Gentlemen.

Lise kom til verden på Skedsmokorset for 25 år siden, og tok etter videregående skole turen til Santa Monica i California for å studere grafisk design og kunsthistorie i ett år. Hjemme igjen begynte hun å etablere seg som tegner, og tok et år på MI. Tegneserier hadde hun ikke laget før, men ble inspirert til å prøve da Tronsmo bokhandel arrangerte en tegneseriekonkurranse.

– Jeg pleier å si at jeg ikke lagde noen tegneserier før i 1996, men det er ikke helt sant. Jeg fant nemlig et lite hefte jeg hadde tegnet og stiftet sammen da jeg var fem år gammel, men jeg skjønner ikke stort av historien i dag. Jeg har alltid vært glad i å tegne og fortelle historier, men det var konkurransen som inspirerte meg til å begynne med serier.

Lises tidlige karriere var forsiktig, og plaget av at publikasjonene hun tegnet for ble nedlagt. Hun sendte aldri inn stripen til konkurransen, men den kom omsider på trykk i Pyton, like før det ble nedlagt. Lises først publiserte stripe ble trykket i den engelskspråklige avisa Norwegian Post, som ble nedlagt etter ett nummer. Så fulgte serier for musikkavisene Puls og Planetarium C, samt Norsk Mad – som en etter en forsvant fra markedet. I denne perioden tegnet hun blant annet 10-15 sider av serien Anne And for Planetarium C – en hyllest til forbildet Charlie Christensen; en kvinnelig versjon av hans Arne And.

– Anne And oppsto som følge av at Charlie Christensen sluttet med Arne And. Jeg ble lei meg, for jeg var kjempefan. Opprinnelig var den tenkt som en enkeltstående hyllest, men fordi jeg fikk veldig mye god feedback og likte henne selv, valgte jeg å fortsette med henne. Men jeg var veldig sint på den tiden, og snakkeboblene dominerte hele serien. Jeg var alltid av den typen at jeg fylte to stilbøker på skolen.

Heldig
Samtidig som Lise arbeidet for Planetarium C tok Bladkompaniet kontakt med henne, og hun begynte å lage stripeserier og vitsetegninger for Larsons gale verden.

– Det har helt klart vært Bladkompaniet som klekket meg ut som serieskaper, hadde det ikke vært for dem vet jeg ikke om jeg hadde tegna tegneserier i det hele tatt. Tidligere hadde jeg tegnet under fullstendig frie tøyler, men i Bladkompaniet møtte jeg for første gang en profesjonell serieredaktør.

Lise innrømmer at hun har vært svært heldig; hun har fått utgitt selv den første tegneseriestripen hun lagde. Samtidig har dette betydd at tegnestil og fortellermåte er blitt utviklet for åpen scene – der andre utvikler uttrykksmåten på egen hånd før de blir publisert, har Lises læreprosess vært svært offentlig.

– Nemi dukket opp ganske tilfeldig, men jeg likte henne med en gang jeg så henne og fikk lyst til å lage mer med henne. Dette var i 1997, på en tid da jeg var usikker på hva jeg skulle drive med: Gå på skole i San Francisco, bli kunstner eller skrive mer. Jeg var ikke sikker på om tegneserier virkelig var greia.

Nemi er en serie man i utgangspunktet skulle tro hadde noe snever appell. En dyster, likbleik og svartkledd gothjente som mistrives i ni-til-fire-samfunnet og trives best på pub med en øl i den ene hånda og en røyk i den andre, samtidig som hun forbanner verden utenfor.

Men Nemis kombinasjon av iskald kynisme og svermerisk drømmeri vakte interessen hos overraskende mange lesere. I dag er serien en av Norges mest populære tegneserier, og figuren Nemi er blitt så kjent at både bilfirmaer og hiphop-plateselskap ønsker henne i sine markedsføringsstunt. Som Dagsavisens Mode Steinkjer formulerte det i sin anmeldelse av Nemis første album: ”Serien har utviklet seg fra å være en endimensjonal beskrivelse av en outsider, til å bli en god og treffsikker serie om generasjonsbetinget frustrasjon, subkulturer og imageskapt hykleri”.

Ikke selvbiografisk
Det Lise oftest blir spurt om er om hun og Nemi er samme person. I et nettintervju med BA ble hun spurt om Nemi er selvbiografisk. ”Den er ikke selvbiografisk, i hvert fall ikke i handling. Kanskje tidvis i tankene …”, svarte hun.

– Jeg skjønner hva jeg mente med det svaret. Nemi er den personen jeg tilbringer mest tid sammen med, og da er det ganske viktig for meg å like henne. Derfor vil jeg ikke tillegge henne egenskaper eller verdisyn som jeg tar sterkt avstand fra selv. Men det er mer riktig at Nemi kunne ha vært en venninne av meg, og på sett og vis er hun det.

På grunn av visse ytre likhetstrekk (mørkt hår, sans for tung musikk, samme tatovering) er det mange som ikke helt klarer å skille mellom Lise og Nemi. Konferansieren på Raptus-festivalen høsten 2000 omtalte Lise som Nemi, og da Lise illustrerte en Marilyn Manson-konsert for VG, kalte journalisten henne konsekvent Nemi. Dette er blitt så vanlig at Lise nå reagerer automatisk på Nemi-navnet uten å tenke over det.

– Jeg mener det er innlysende at serien ikke er selvbiografisk. Martin Kellerman skjuler ikke at Rocky er selvbiografisk, og at det meste han skriver om har skjedd ham. I mitt tilfelle er det ganske åpenbart at det ikke er slik.

– Hva synes du om selvbiografiske serier?

– Noen klarer det, for eksempel synes jeg Rocky balanserer fint. Men som regel blir serier som direkte tar for seg selvopplevde hendelser litt vel interne. I samlingen Twisted Sisters ser man mye av begge deler; noe av det blir vanskelig å relatere til. Man bør ikke være nødt til å kjenne tegneren personlig for å fatte poengene.
Et annet tilbakevendende spørsmål er mangelen på sterke bifigurer. I det siste har Nemi fått den blåhårede bestevenninnen Cyan og en familie, men det er ingen tvil om hvem som er sjefen.

– Det er bevisst at Nemi dominerer serien. Cyan ble på en måte tvunget fram av maset om bifigurer. Det kommer enda flere figurer etter hver, men det må skje etter mitt skjema slik at jeg rekker å bli kjent med dem. Jeg synes ikke Nemi passer til å ha mange gode venner.

– Jeg er blitt kjent med Nemi like sakte som leserne mine, og mye av sjarmen er at Nemi er helt alene. Mange spør: Hvorfor er hun ikke i gothmiljøet, hvorfor har hun ikke mange gothvenner? Hadde hun bare hengt sammen med likesinnede, hadde ikke serien hatt samme effekt.

Serieagent
Nemi er fulltidsarbeid for Lise, og de siste månedene har hun jobba minimum 12 timer om dagen. Men nå har Lise innledet samarbeid med Norges eneste tegneserieagent, Håkon Strand, som også jobber med Frode Øverli og hans Pondus og Riskhospitalet.

– Vi har snakket om å samarbeide siden november, men det er først i det siste vi har begynt for alvor. Det er viktig at jeg avlastes i forhold til kontrakter, pushe serien ut i aviser og alle andre ting som oppstår. I det siste har det for eksempel dukka opp en mengde mobillogoer med Nemi, og da er det deilig å ha en person som kan finne ut hva som skjer. Det er over 60 telefonlogoer av Nemi på markedet, de fleste er det fans som har laget selv. Det har jeg ikke reagert på, men tar som et kompliment. Men når folk sitter og tjener ting på ting jeg har skapt, og det attpå til er dårlig, reagerer jeg.

Lise får mange telefoner og forespørsler om bruk av Nemi; fra bilfirmaer, plateselskap og andre som ønsker å bruke goth-heltinnen til å selge sine produkter. Men det er sjelden Lise sier ja. Men Nemi var maskot for metalfestivalen Inferno i påsken, og Lise var også initiativtaker for samleplata Nemi – The Soundtrack.

– Da jeg begynte med Nemi var hun barnet mitt, jeg skulle beskytte henne mot alt mulig. Stripene endte alltid med at hun slang en syrlig kommentar med røyken i munnviken. Nå har hun begynt å leve mer, og det skjer mer med henne. Hun river seg løs fra mor. Jeg er veldig glad for at det går den veien, det har gitt henne ganske vidt spenn. Jeg kan bruke henne i mange sammenhenger uten at det blir feil, for eksempel til å illustrere dikt av André Bjerke.

Musikkmisjonær og dyreverner
Nemi – The Soundtrack er en samling med Lise og Nemis favorittmusikk, band som Fields of the Nephilim, Zeromancer, Mayhem, Warrior Soul, Red Harvest, Hagalaz’ Runedance og Magicka.

– Det er såpass mange musikkreferanser i Nemi at en plateutgivelse går hånd i hånd med serien. Musikk er veldig viktig for meg i alt jeg jobber med, så jeg hadde lyst til å gi litt tilbake til band som jeg liker. Det er frustrerende å høre ”det fins ikke bra musikk i Norge” når det fins band som selger 20 ganger mer enn Lene Marlin, men som sjelden nevnes i norsk presse. Jeg hadde lyst til å presentere musikk for nye lyttere, og mange har også vært nysgjerrige. Framfor alt er det en kul måte å gjøre Nemi mer tredimensjonal på.

Lise jobber også med Nemi.no, en offisiell hjemmeside for Nemi og tenkt hjem for Nemi-fondet – som donerer penger til Lises hjertesak: Dyrevern

– Dyrevern er veldig viktig for meg. Jeg fikk ideen da jeg begynte å tjene penger på seriene mine. Jeg har veldig respekt for NOAH – for dyrs rettigheter. Nemi-fondet er ikke helt offisielt ennå, men jeg gir pengene for flere jobber jeg gjør til NOAH. Jeg har snakket med Lars Lauvik (Eon) og Frode Øverli om dette, og de har også lyst til å bidra til Nemi-fondet. Vi ser for oss en nettauksjon av tegninger og malerier, og det er ikke meningen alt skal gå til NOAH. En gang kan det for eksempel bli Forening for omplassering av dyr.

”Nemi” er ingen utpreget politisk serie, men preges utvilsomt av samfunnsengasjement – et skråblikk på samfunnet sett fra outsiderens ståsted.

– Det kunne vært morsomt å lage en politisk serie, men jeg vet ikke om jeg fikser det. Jeg blir bare lei meg eller sint når jeg ser på nyhetene, og de tingene som gjør meg tilstrekkelig sint skriver jeg om. Når dette kanskje kommer i snitt en gang i måneden, så hører folk lettere etter enn hvis det hadde kommet hele tiden. I Tommy og Tigern ble det veldig mange sekvenser av typen ”se de hogger ned skogene” mot slutten av serien, mens det tidligere var lengre mellom hjertesukkene. Men jeg tror folk hører etter i større grad hvis du porsjonerer det ut.

Jobber med fantasy
Som de fleste andre har Lise også sitt store drømmeprosjekt: En stor fantasyserie hun har syslet med i flere år nå. Men fra en usikker skjebne, sier Lise at det nå er ganske sikkert at serien kommer ut i Norge. Men når aner hun ikke, og hva den handler om vil hun ikke røpe.

– I dag er det kulere å jobbe med den, for nå vet jeg at jeg får den ut i Norge. Da jeg presenterte serien for forlagene første gang for noen år siden, var de fleste ganske skeptiske, men nå som jeg plutselig har et navn å vise til, og troen på norske tegneserier er større, er det flere som er interesserte.

Lises fantasyinteresse ble vekt da hun så filmer som The Neverending Story, Labyrinth og The Princess Bride, og ellers framhever hun Ringenes herre – en bok hun beskriver som en fantasybibel.

– Historien er ferdig og den blir på rundt 100 sider, men jeg må tegne en del på nytt. Ser du på de to første Nemi-albumene er det ekstrem forskjell på tegnestilen, og da kan du tenke deg hvordan dette som jeg tegnet for flere år siden ser ut. Men tanken er at dette skal være et hobbyprosjekt uten deadline, og det er vanvittig deilig.

Lise er fortsatt et av de ferskeste talentene i norske tegneserier, og hun har tro på at hun holder seg til mediet for den nærmeste framtid i alle fall.

– Selv om jeg, som alle andre, så klart har lyst til å skrive en bok og har tusenvis av ideer til andre prosjekter, er det utrolig kult å holde på med tegneserier. I serier som går og går som Nemi blir du kjent med figurene og anser dem nesten som dine venner. Dessuten er det neppe noen i hele verden som starter å lage tegneserier fordi de ønsker å tjene penger på det. Det er kjærligheten til mediet og til å fortelle ting som driver folk. Derfor blir det ofte noe ekte med figurene, slik at de fester seg og blir begreper. Jeg leste en konsertanmeldelse av en Marilyn Manson-konsert, og der ble alle ”nemiene” på konserten beskrevet under et avsnitt som het ”Nemi”. Og på nettet har jeg sett folk bruke uttrykk som ”så veldig Nemi” – det er blitt både et adjektiv og et substantiv.

Opprinnelig publisert i Bild & Bubbla i 2001.