Stripenes herre

Med Pondus har Frode Øverli skapt den største norske avisseriesuksessen på lang tid. Kvikke kommentarer, glad vold og et godt poeng er oppskriften, sa han allerede i dette intervjuet fra 1998.

– Jeg foretrekker striper, jeg har nemlig lyst til å se det ferdige resultatet av arbeidet mitt samme dag som jeg begynner, svarer den 29-årige bergenseren når TEGN spør om han aldri kan tenke seg å lage lengre historier.

Til nå har en 32 siders OL-historie i Pyton vært Øverlis største verk. Nå konsenterer han seg for fullt om å produsere seks striper og én søndagsserie i uka av Pondus.

Mad-inspirert
Kapasiteten er ikke sprengt. For Geek lagde Øverli også stripeserien Riskhospitalet samtidig med Pondus. Dessuten komponerer han Jubben og Toxi til Bellona Magasin seks ganger i året.

– Fortsatt har jeg litt å gå på, men to daglige stripeserier blir helt umulig.

Frode Øverli kommer fra Loddefjord, like utenfor Bergen, og sier selv han ikke var noen tegneracer før i 6. og 7. klasse. Da oppdaget han Norsk Mad, og spesielt Don Martin ble et tidlig forbilde.

– Jeg la også merke til at bladet brukte norske tegnere som Tommy Sydsæter. Men det som virkelig sporet meg til en seriekarriere var et besøk hos Arild Midthun, som på den tiden laget Cirkus for Fantomet. Da innså jeg at det faktisk var mulig å leve av tegneserier.

Frode har aldri hatt en «skikkelig» jobb, og debuterte som 14-åring da han fikk på trykk en del humoristiske stripeparodier av Fantomet på leserbrevsidene i bladet til «Ånden som går».

– Jeg hadde lagt merke til at folk sendte inn tegninger, og tenkte at jeg kunne måle meg med det. Jeg lagde vel rundt 30 striper, og fikk faktisk en symbolsk betaling for de også.

Fantomet-stripene viste allerede da en forbløffende modenhet, humoristisk teft og timing hos 14-åringen. «Merk dere navnet Frode Øverli, han vil vi se mer av i fremtiden!» skrev Fantomet-redaktøren, og Frode svevde høyt. Han fortsatte å tegne, og begynte på flere Asterix-lignende lengre epos som aldri ble avsluttet.

Pyton
Øverli fortsatte med å tegne serier for KoNK etter manus, og laget også enkelte ensidere selv. Lite av dette er verdt å huske, synes Øverli i dag. Så rakk han så vidt å få noen serier på trykk i Norsk Mad, før han var rett mann på rett tid da Pyton startet opp. I samarbeid med blant andre Tom Olstad og Dag Kolstad, og for egen hånd, produserte Øverli Pyton-serier i ti år. Spinal Tap-bandet Deep Shit Junkies og den siamesiske tvillingen Birger-Egil var de mest populære og seiglivede figurene.

– Militæret var nettopp unnagjort, og jeg var ikke eldre enn 19 år da jeg begynte for fullt i Pyton. Den første halvdelen var gøy, for på den tiden hadde jeg lignende humor selv. Men jeg begynte å gjenta meg selv etter hvert, selv om jeg også tok over skrivingen.

– Du har aldri hatt en «skikkelig» jobb. Har du klart å leve av serieyrket hele veien?

– Faktisk har jeg det. I den tidlige Pyton-perioden bodde jeg hjemme, så jeg hadde ikke behov for de store inntektene. Men nå forsørger jeg faktisk kone og to barn (snart tre) på tegneseriene mine. Hadde jeg ikke blitt serietegner ville jeg nok endt opp som lærer; gymlærer.

Øverli synes tegneseriene i Pyton generelt ble undervurdert. I utgangspunktet var bladet ment å være hakket skarpere enn Norsk Mad, men med tiden tok kroppsvæskehumoren overhånd.

– Tommy Sydsæters Dølle Døck var Pytons flaggskip, og da han sluttet falt salget. Jeg prøvde å distansere meg fra den verste rumpehumoren, men det ble nok for mange hårete mannsrumper allikevel. Men Pyton hadde også svært mange gode tegneserier, selv om man måtte tilpasse seriene til publikumet. Med ti sider i måneden over ti år blir ikke alt like morsomt, og du ender med å gjenta deg selv.

Terapi
Pondus startet som egenterapi for Øverli etter ti år med rølpete rumpe- og spyhumor. Nå byr ikke akkurat Pondus på snill humor; til det rommer den for mange sexvitser og burleske figurer. Men Øverli har klart å dempe og raffinere den innfallsrike Pyton-humoren slikt at den er spiselig for et stort massepublikum. I dag går Pondus i Dagbladet, Bergens Tidende, Adresseavisen pluss tre-fire lokalaviser i bergensområdet. Den trykkes i svenske Ernie og det jobbes med salg til flere norske og utenlandske aviser

Enkelt sagt kan Pondus beskrives som en norsk og folkelig utgave av Arne And. Der Arne skriver dikt og drikker seg full på rødvin, går Pondus på fotballkamp og drikker øl. Men de har den samme småkyniske og skjeve innstillingen til livet i sosialdemokratiet.

– Jeg prøver å være noen hakk hvassere enn Billy, men får forbausende få sinte leserbrev. Ernie mottok et brev fra en sint transvestitt som følte seg krenket av en stripe, noe som førte til at redaktør Tormod Løkling innførte en noe hardere linje.

Men responsen er stort sett positiv. Øverlis fantastisk stygge damer viste seg svært populære under en signering på Samfundet i Trondheim. Studentene ønsket seg rett og slett tegninger av stygge damer.

– Jeg prøver å dempe meg litt i stripene, men tviler på om alle sexvitsene ville sluppet gjennom i USA. Hovedingrediensene i en god stripe er kvikke kommentarer, glad vold og et godt poeng.

Tredje forsøk
Den utgaven av Pondus vi kjenner er faktisk Øverlis tredje forsøk.

– Førsteutgaven startet jeg i 1994, og den handlet om tre fanatiske fotballsupportere. Humoren var ganske lik, men fotballgrunnlaget gjorde serien mer snever.

Frode er snart trebarnsfar, noe som har begrenset muligheten for å dyrke fotballinteressen. Men fortsatt er tippekampen og Europa-cupen på onsdager hellig, selv om han sjelden får seg en tur på Brann stadion.

– Fase to av Pondus lignet mer på sluttversjonen, og var tydelig inspirert av Mike Peters’ Grimmy. Fotballsupporterne hang fortsatt med, men humoren dreide seg mer om livet utenfor. Men fortsatt hang det ikke helt sammen.

Resultatet var at den tredje fotballmannen ble skjøvet ut i kulda, den andre ble gift og fikk seg jobb som bussjåfør. Sistemann, Jokke, endte som notorisk mislykket damejeger og persongalleriet ble kraftig utviklet.

– Hva slags serier leser du selv?

– Jeg er ganske inngrodd i de gamle albumheltene som Asterix, Sprint og Blueberry, og er ikke spesielt åpen for nye impulser. Dessuten har jeg alltid hatt sansen for litt barnslig humor.

– Men da Tommy og Tigern dukket opp fikk jeg lyst til å lage striper selv. Senere oppdaget jeg Ernie og likte også Erik Nordgårds striper i Buster. Jeg liker også godt Arild Midthun, Bjørn Ousland, Tore Strand Olsen og Karine Haaland, og surfer en del på internett for å holde øye med utenlandske stripeserier og avistegnere som Wiley og Mike Peters.

– Faktisk leser jeg ikke så mye tegneserier. Det høres litt dumt ut, men det er sannheten.

– Hva med de mer personlige seriene som trykkes i blader som Fidus og Forresten?

– De blir litt for navlebeskuende for meg.

– Holder du Pondus gående i 40 år?

– Det er absolutt mulig, men trolig klarer jeg å starte på noe nytt når jeg føler at jeg er i ferd med å gå tom. Men det blir lenge til!

Rollegalleriet
* Pondus og Beate
Pondus er gift familiefar som fungerer tross sitt fotballhandicap. Giftet seg i fotballbukser. Beate holder ut.

* Påsan
Småpsykotisk som de fleste 12-åringer. Har oppdaget jenter, men vet ikke helt hva de skal brukes til.

* Bjarne
Familiehunden er snill, men mangler Lassies andre egenskaper.

* Sneipen
Yngstejenta lurer på hva de største menneskene egentlig driver med.

* Jokke
På en måte seriens hovedperson. Notorisk skjørtejeger uten skam, men med usedvanlig lite dametekke.

* Else og Günther
Jokkes mor og hennes elsker.

Opprinnelig publisert i TEGN i 1998.