Verdens største band: Metallica

Metallica selger som hakka hvetebrød i Norge, men beviste alt i 2003 at de var klodens største band. Og britisk rock er fortsatt i en dyp, dyp krise.

Nesten 50.000 mennesker glaner med store øyne og åpen munn mens Metallica med en ondt kneggende James Hetfield i front dundrer seg gjennom 1983s ”Seek & Destroy”. Så røsker riffene fra ”Blackened” fra 1988 opp øregangene før Hetfield selvsikkert skråler ”Gimme an M, gimme an E, gimme a T, gimme fuel, gimme fire, gimme that which I desire” og scenen eksploderer i flammer og fyrverkeri til vill jubel. Det er så en må klype seg i armen, for hvordan ble Metallica klodens største band ved å spille thrash metal fra 80-tallet?

Sorry, Bruce Springsteen, U2, Aerosmith og The Rolling Stones – men dere kan ikke overkjøre titusener på like overbevisende og ustoppelig vis som Metallica på Reading og Roskilde. Konsertene var maktdemonstrasjoner som satte alle andre band i skyggen, og hvem ville trodd at et metalband fra Los Angeles ville trone suverent på toppen av rockens øverste divisjon i 2003?

Metallica ble internasjonale superstjerner med 1991s Metallica, men det er først i år bandet har klart å innfinne seg med denne statusen. Med 2003s St. Anger forsøkte bandet å vende tilbake til sine 80-tallsrøtter, men konsertene samme sommer var i hovedsak vært bygd opp rundt de klassiske albumene Kill ’Em All, Ride the Lightning, Master of Puppets og …And Justice For All.

Men samtidig som Hetfield skriker ”die, die, die” sprudler Metallica over av godt humør. Han synger ”Harvester of Sorrow”, noe som på papiret ikke burde la seg kombinere med tøysete sketsjer. Som da gitarist Kirk Hammett og trommis Lars Ulrich bytter instrumenter, skifter navn til The Black Stripes og gjør noen hjelpeløse forsøk på introen til ”Nothing Else Matters”. Metallica klarer kunststykket å kombinere 100 prosents musikalsk selvsikkerhet med publikumsflørting og gir festivalpublikummet sine aller beste låter.

Metallica virker oppriktig overrasket og glad for at bandet er mer populært enn noensinne, og det er slikt det blir store konsertopplevelser av. For en gangs skyld ønsker vi faktisk at gruppa kunne spilt mer enn ”Frantic” og ”St. Anger” fra sin nye plate.

Samtidig gjør Metallicas suverene konserter det nesten flaut for konkurrentene; ikke minst var de britiske hovednavnene et sørgelig skue på Reading. Tendensen var den samme i fjor da Reading ble toppet av Foo Fighters, The Strokes og The White Stripes, og i år var Linkin Park, System Of A Down og Blink-182 de neststørste navnene.

Britannias ære skulle forsvares av Primal Scream og Blur, som begge hadde sin storhetstid på 90-tallet. Primal Scream var en katastrofe der en pottesur vokalist Bobby Gillespie skjelte ut publikum. Blur forsøkte å kombinere britpop-nostalgi med kjedelige nye sanger, men passende nok datt Damon Albarn ned fra scenen allerede i starten.

Britisk presse forsøkte å få heavy metal-bandet The Darkness til å stå fram som festivalens seierherrer, men selv om bandets opptreden midt på dagen var morsom nok var den bare en flau fis i forhold til stormen som brøt løs da James, Kirk, Lars og Rob entret scenen søndag kveld.

”Metallica loves you”, sa James Hetfield til publikum både på Roskilde og Reading. Og vi elsker Metallica fordi gruppa skjønner hva vi ønsker av en konsert – og makter å levere.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen 29. august 2003.