Bestselgeren Pondus

Bekymringsmelding i Aftenposten: Pondus selger mer enn romaner. Slik har vært dagligdags i bokhøsten siden 2001. For det er vel bare Anne B. Ragde og Jo Nesbø som selger flere bøker enn Frode Øverli.

(Vil du vite mer om Pondus? Les her, her , her , her og her.)

Jeg husker fortsatt den fnysende reaksjonen fra Aftenpostens litteraturredaktør da jeg på et redaksjonsmøte som kretset rundt høstens litterære bestselgere påpekte at det faktisk var Frode Øverlis Pondus som toppet boklistene. Og at Øverli gjorde det hvert år. «Jaja, det gjør jo Hvem Hva Hvor også. Det betyr ikke at det er litteratur,» var svaret.

Anyway, på tide å legge ut en sak jeg skrev om fenomenet i Morgenbladet i 2003. Artig nok kommer den også inn på viktigheten av å dyrke fram nye talenter, noe VGs pågående stripekonkurranse og Rogers venner, et samarbeid mellom Dagbladet.no og Pondus.no, er et godt eksempel på.

Here we go:
___________________________

Pondus er lokomotivet i det norske tegneserieeventyret, men suksessen kom som følge av en over 15 år lang offentlig læreprosess. Nå er utfordringen å ta vare på neste generasjon serietalenter, mener Pondus-redaktør Tormod Løkling.

Hva var 2002s bestselgende skjønnlitterære norske bokutgivelse? Var det Linn Ullmann, Dag Solstad eller Jan Kjærstad? Nei, det var Pondus: Andre omgang, den andre samlingen med Frode Øverlis stripeserie om den fotballgale bussjåføren Pondus.

– Det er mange som ikke har fått med seg at Pondus: Andre omgang var fjorårets bestselgende skjønnlitterære utgivelse. Da Frode sendte inn serier til Fantomet på midten av 80-tallet var det bare halvbra serier, og ingen kunne ane at han skulle bli Norges skjønnlitterære bestselger i 2002, sier Pondus-redaktør Tormod Løkling.

Han gleder seg over suksessen til Pondus, men advarer samtidig mot faren for at neste generasjon seriesuksesser overses nå som norske tegneserier er blitt gode forretninger. Pondus: Andre omgang er trykt i et opplag på 42.000 eksemplarer; et tall bare Åsne Seierstad slår, men Bokhandleren i Kabul regnes som dokumentar, ikke skjønnlitteratur [2008-kommentar: Nå ble den vel oppmeldt som roman til Kulturrådets innkjøpsordning. Eller?].

Tar vi med at heftet Pondus trykkes i månedlige opplag på 92.000 og at serieheftet Nemi, med Lise Myhres gothheltinne i hovedrollen, ble lansert i et opplag på 60.000 i år er det ingen tvil om at norske tegneserier er en gullgruve for både Bladkompaniet og Egmont Serieforlaget. Også Schibsted Forlag, Kagge Forlag og Aschehoug har allerede snust på seriebransjen i form av utgivelser med etablerte serieskapere som Karine Haaland, Lise Myhre, Tore Strand Olsen og Ola Hegdal.

– Jeg tror mange av de etablerte serieskaperne har utløst sitt potensiale, og når de kommer med noe nytt er jeg ikke redd for at det ikke skal fanges opp. Da er jeg mer bekymret for den 20-25 år gamle nye Frode Øverli eller Lise Myhre. Det er der vi må følge veldig godt med, og ikke kaste den brune konvolutten som er stemplet på Fagernes eller Snåsa. Det går mye på magefølelse og første gang folk sender inn ser det gjerne ikke så bra ut. Det er derfor det er så viktig å følge med, men vi har ikke så mye annet enn magefølelse og et par åpne øyne å hjelpe oss med, sier Løkling.

For en utvikler ikke et serietalent og et romantalent på samme vis. Der forlagene kan jobbe over lang tid med et manus før det gis ut har serieskaperne vært avhengige av å bli publisert underveis, for på den måten å få sin utdannelse, prøving og feiling fremført i all offentlighet. Øverli startet karrieren med parodiserier i Fantomet i 1986, før han tilbrakte det han selv kaller ”ti års betalt utdannelse” i humorbladet Pyton.

– Jeg traff Frode første gang i 1989, og da hadde han allerede jobbet flere år i Pyton. Pondus begynte i Ernie i 1996, og så gikk det fire år før serien fikk eget blad. Vi tester en series popularitet på markedet før vi satser for fullt. Å komme rett på gata med en ny serie er selvmord; hvis Pondus hadde kommet som eget blad i 1996 hadde vi gått på snørra og serien hadde kanskje ikke eksistert i dag. Vi ble faktisk voldsomt overrasket over at første Pondus-album solgte så mye som 10.000 i 1998, forklarer Løkling.

Han tror serieskapere har godt av å publiseres før de strengt tatt er modne for det. Det kan fungere både som lærepenge og motivasjonsfaktor, og gi større innsikt i hva som kreves av en god tegneserie.

– Flere serieskapere tror ofte de er ferdig utviklet, og derfor er det fristende å sette dem på trykk for å gi en leksjon. Ser de serien sin i et blad som folk faktisk betaler for er det lettere å se det amatørmessige, samtidig som det er også en veldig god skole å få leke med de store gutta på den måten, sier Løkling.

Og slik fortsetter Bladkompaniet talentutviklingen i sine hefter. På samme måte som hiphop-artister debuterer som gjester på mer kjente artisters album, har Lars Lauvik og hans Eon og Torbjørn Liens Kollektivet seilt opp under vingene til Pondus og Nemi – til albumopplag på 10.000-15.000 eksemplarer.

– Noen serieskapere jobber og utvikler seg best på egen hånd, før det plutselig løsner og de endelig sitter på en suksess – slik som Øverli og Martin Kellerman. Hans serier om Kripos-Kåre i norsk Pyton sugde hardt, men så dukket plutselig Rocky ut av hodet hans uten særlig kusking og redaksjonell inngripen, og fungerte vanvittig bra. Andre bør kuskes i større grad, det vil si at jeg etter fattig evne prøver å peke på hva de gjør riktig og galt. Denne prosessen ligger nærmere slik forlagene jobber med forfattere, der redaktørene har flere gjennomganger av manus før utgivelse, forklarer Løkling.

Også Lise Myhres Nemi utviklet seg på over tid, etter at Myhre hadde tegnet ensidere som Anne And i gratisavisen Planetarium C, samt M.P., Den svarte siden og en serie om romvesener i månedsheftet Larsons gale verden i 1996 og 1997. Nemi dukket første gang opp som figur i Den svarte siden.

– Tidligere leste og gjennomgikk jeg Myhres serier før de kom på trykk, men nå velger jeg bare ut stripene som skal trykkes i heftet. Alle trenger i starten veiledning og tilbakemeldinger fra noen som ser ting med friske øyne, og utviklingen av Nemi som egen serie var nok et samspill mellom Myhres ideer og figurer og mine tilbakemeldinger og ønsker om en stripeserie, sier Sigbjørn Stabursvik, redaktør i Nemi.

Både Nemi og Pondus har nådd ut til et stort publikum via avisene og der tilfaller mye av æren Håkon Strand, som i dag er agent for både Myhre og Øverli. Sterkt inspirert av svenske Dagens Nyheters suksess med svenske avisserier begynte han å mase på norske aviser allerede tidlig på 1990-tallet, før Dagbladet bet på og tok inn Pondus på prøve i 1997. I dag går Pondus i 39 norske aviser, bare overgått av Håreks 40.

– Avispublisering har vært veldig viktig. Da Dagbladet begynte med Pondus hadde det ikke vært en norsk serie i de største norske avisene på 25 år, men serien ble raskt en suksess. Det førte til større inntekter, slik at Frode kunne konsentrere seg om Pondus, mens også Lise Myhre er et konkret eksempel på vekselvirkningen mellom blad og avis. Nemi startet i Larsons gale verden og fikk deretter sjansen som gjesteserie i Dagbladet. På den tiden var Myhre opplagt veldig flink, men slet litt med å holde tempoet og var ikke klar for en daglig stripe. Så får hun et veldig løft som følge av gjestespillet, hun fikk flere sider i Larson, utvikler seg videre og året etter får hun igjen sjansen i Dagbladet mens en ny konkurranse utlyses.
Siden har Nemi bare fortsatt å vokse, og nå er Torbjørn Liens Kollektivet kanskje i samme situasjon. Dersom en avis plukker opp Kollektivet kan den absolutt gjøre det bra videre, tror Strand.

Iselin Røsjø Evensen arbeider som redaktør for både tegneserier og bøker i Bladkompaniet. Hun tror en serieredaktør må være like tekstorientert som en bokredaktør, samtidig som en også må veilede, rettlede og forstå tegningene som en integrert del av verket.

– Det er ikke slik at en nødvendigvis kan vurdere tekst og bilde separat, som oftest må du kunne vurdere og fastslå styrker og svakheter ved både tekst og tegning på samme tid. Har du ikke arbeidet med tegneserier, har du en tendens til å tenke på serier som illustrert tekst – noe som tilhører sjeldenhetene. En serieredaktør må kunne se når tekst og bilder slår hverandre i hjel og vite når de utfyller hverandre perfekt. Og fremfor alt må en ta seg tid til å bygge opp en serieskaper etter som de færreste begynner med mesterverket, sier Evensen.

Både Løkling, Strand og Stabursvik ser det som viktig at vordende serieskapere har fora å utvikle seg i.

– En trenger løpende publikasjoner der talenter kan vokse opp i offentlighet, slik som med litterære tidsskrifter som Vagant. Stripeseriene fremstilles ofte som en forbannelse, men de har gjort det mulig å etablere et kommersielt marked for norske serier. Det har aldri vært så mange muligheter for norske serieskapere som nå; vi har to store kommersielle forlag, to-tre etablerte undergrunnsforlag og en underskog av mindre forlag. Om jeg savner noe må det være flere kanaler for mer episke serier. Tegneserier er jo tradisjonelt blitt utgitt etter Charles Dickens-modellen der kapitlene publiseres fortløpende, selv om tendensen i USA nå går mer mot ferdige serieromaner, sier Stabursvik.

Han har sluppet til flere nye talenter i Nemi, blant annet ungjenta Ronja Berge som lager poetiske og stilsikre tosidere fremfor stripeserier. Også Bladkompaniet utfordrer stripetyranniet med den nesten helnorske antologien Smult.

– Pondus er veldig viktig for Bladkompaniet, det kan enhver idiot med lommekalkulator regne ut. Det er for eksempel lite trolig at Smult hadde eksistert uten Pondus. Men Smult har allerede gitt oss interessante navn som Karstein Volle og Mads Eriksen for å ta to eksempler. De kom rett fra skrivebordsskuffen, og kanskje en gang i fremtiden kan for eksempel Eriksen selge bra. Men her har vi har akkurat begynt på veien, for det kan være en lang prosess å utvikle en suksess, sier Løkling.

Han ser på Pondus som lokomotivet i en større bølge norske stripeserier, på samme vis som Röyksopp har vært det for norske elektronika-artister. Faren er at Pondus og Nemi blir en hemsko for videre utvikling i norske serier, og at vi oversvømmes av en flodbølge stripeserier om to kompiser som snakker skit langs bardisken og tøffe egenrådige jenter.

– Dersom Pondus bare hadde vært rølping, sjekking og barvitser hadde den falt gjennom, men genistreken til Øverli er at han er den første som har utstyrt en seriefigur med et helt liv. Der andre figurer bare henger på bar eller trener et fotballag har Frode håndholdt kamera og følger Pondus hele dagen. Han viser Pondus hjemme, på jobben, på puben, på fotballbanen, på fritida og viser ham når han legger seg og står opp. Du får full pakke og dermed full gjenkjennelseseffekt i et bredt lag av befolkningen. Det tror jeg er en veldig viktig del av suksessen. Knut Nærum har sagt at han elsker Pondus, men at den samtidig har gjort ubotelig skade for norske tegneserier. Etter Pondus skal alle norske unggutter lage serier om to kompiser som sitter på bar og slenger dårlige meldinger. Jeg stønner høyt hver gang jeg får inn en slik serie, sukker Løkling.

Opprinnelig publisert i Morgenbladet 7. mars 2003.