Ikke sov på Mastodon

Det blir moro med Slayer i Oslo Spektrum i kveld, men det er kveldens andre oppvarmingsband som byr på noe av det mest nyskapende og visjonære innen metal i dag. Så sjekk for all del ut Mastodon. Her er mine anmeldelser av deres tre første album.

Mastodon
Blood Mountain
Reprise/Warner 2006

Gojira
From Mars to Sirius
Listenable/Prosthetic/Indie Distribution 2006

Heavy metal er både den mest konservative og nyskapende rockesjangeren. Veteranene dominerer og trekker publikum, og lager dessuten ofte gode plater. Både Judas Priests Angel of Retribution, Slayers Christ Illusion og Iron Maidens A Matter of Life and Death er helt på høyden.

Samtidig er kontrastene til nye generasjoner metalhoder ofte store og tydelige, som i Oslo Spektrum i 2004. Da frontkolliderte 17 år gamle Slipknot-fans med masker, tung sminke og nyinnkjøpte t-skjorter med Slayer-fans i 30-årene, med sine utvaska t-skjorter, ølmager og vikende hårfeste. Men denne kveldens oppvarmingsband, Mastodon, var det ingen som helt klarte å plassere. To år senere står bandet fram som en av de største nyskaperne og potensielle stjernene i moderne metal.

Gruppa kom til Oslo Spektrum med andrealbumet Leviathan i bagasjen, løst basert på romanen Moby Dick. Siden debuten i 2002 har Mastodon vært like tunge og blodtørstige som Herman Melvilles hvite hval, båret fram av intense riff, storslåtte konsepter og Brann Dailor, en av de beste trommeslagerne i bransjen.

Årets Blood Mountain er også et konseptalbum, et slags fantasyopplegg om en paranoid og hallusinerende eventyrer på jakt etter en krystallskalle. Hvilket bare er en unnskyldning for å ta lytteren med på sonisk oppdagelsesferd, for her kan metalnerdene finne spor av grind-metal, metalcore, alternativ-metal, prog-metal, nu-metal og emo. Blant annet.

Dette er først og fremst en nyskapende fusjon av alt som er tungt og voldsomt, og selv om enkelte gamle fans sikkert vil mumle i skjegget at den første plata var best, vil Mastodons musikk slå ned bredere og voldsommere enn noen gang før. Som musikkbladet Rock Sound skrev om Leviathan: «Goodbye Metallica, hello Mastodon».

Denne miksen av metal, prog og utsvevende rock er også i ferd med å bli et internasjonalt fenomen. Lytt også til franske Gojira, som på albumet From Mars to Sirius forteller menneskehetens historie et godt stykke unna tv-serien Det var en gang et menneske for å si det mildt. Gojira bruker aggressiv vokal, doble basstrommer, seige riff og grandiose ambisjoner for å hamre inn sin visjon. Om ikke annet bør det få norske metalmusikere til å titte seg bak ryggen, for den særnorske statusen i ekstrem-metal kan kjapt få en solid trøkk.

Opprinnelig publisert i Ny Tid i 2006.

Mastodon
Leviathan
(Relapse Records 2004)
5/6
Mytiske monstre, bading i blod, tatoveringer, piercinger, voldsomme ambisjoner og brutal død. Herman Melvilles Moby Dick var heavy metal 120 år før musikksjangeren ble født, så det var ikke det minste rart at ideen om et konseptalbum ble født i trommeslager Brann Dailors hode etter at han hadde lest romanklassikeren.

Dette er med andre vaskekte prog-metal, og jeg må innrømme at jeg sliter litt med å fange opp de tekstlige referansene til Moby Dick, men musikken er en mørk malstrøm som drar lytteren ned i dypet på samme brutale vis som den store hvite hvalen tok med seg kaptein Ahab til havets bunn. Mastodon-debuten Remission ligger fortsatt noen blytunge hakk foran, men Leviathan er en modig oppfølger til et av 2000-tallets tyngste og mest utfordrende debutalbum.

Opprinnelig publisert i Aftenposten Aften 2. november 2004.

(PS! Etter som årene har gått må jeg nok innrømme at det er Leviathan som ligger noen hakk foran Remission. Eller er de like gode?)

Mastodon
Remission
(Relapse Records 2002)
5/6
Blytunge gitarriff, frenetisk tromming og snerrende vokal. Atlanta-kvartetten Mastodon har alt dette – i tiende potens – og det er ikke tilfeldig at deres debutalbum åpner med et spor døpt «Crusher Destroyer».

Bandet er på det stadig mer kvalitetssterke Relapse, som gjennom utgivelser med Neurosis, The Dillinger Escape Plan, Today Is The Day og Burnt By The Sun er i ferd med å befeste seg som et av klodens bokstavelig talt tyngste plateselskap. Husker du godplatene fra Amphetamine Reptile på 90-tallet? Vel, da bør Remission bli ditt nye favorittselskap.

Og Mastodon spolerer på ingen måte festen med sitt brutale heksebrygg med både gammel og ny metal, grindcore og hardcore som viktigste ingredienser. Gitarist Bill Kelliher er et vaskekte riffmonster, mens Brent Hinds’ bjeffende sang mest av alt minner om vokale riff med linjer som «Remain/Awaiting sand/A Burning Man».

Men stjernen på laget er utvilsomt trommis Brann Dailor (også i Today Is The Day), som utrettelig sørger for et stadig temposkiftende og energisk bakteppe for sine kollegers ustoppelige riff-o-rama. Best av alt så klarer Mastodon å holde på interessen gjennom 50 minutter, en uvanlig lengde for så pass brutale metal-album – mye takket være bredde og evne til skape dvelende metalballader ved siden av de kjappe riffmonstrene. Utvilsomt en av årets beste tyngste – sammen med Burnt By The Suns like glitrende Soundtrack to the Personal Revolution.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen 23. juli 2002.