Grammy-feber for Weezy F. Baby

8. februar kan Lil Wayne stikke av med hele åtte Grammy-priser for albumet Tha Carter III. Da benytter jeg anledningen til å slå et slag for den briljante forgjengeren Tha Carter II. Sjekk også ut Dedication Two, plata som satte en ny standard for hiphop-mixtapes.

Lil Wayne er ikke liten lenger.

Lil Wayne
Tha Carter II
(Cash Money Records/Universal)
5/6

Det er gode tider i sørstatene. Rappere som på 1990-tallet ble latterliggjort i Los Angeles og New York er i dag konger på haugen; i en slik grad at det er tøffere kamp om tittelen ”king of the south” enn ”king of New York”. Lil Wayne fra New Orleans kaller seg ”the best rapper alive”, og på sitt fjerde soloalbum spør han: “Since everyone’s a king where the fuckin’ palace at?”.

Dwayne Carter var opprinnelig med i Hot Boy$, en supergruppe tilknyttet Cash Money Records. Han var yngstemann, mens Juvenile og B.G. var stjernene. De siste årene har Wayne tatt igjen forspranget mens hans gamle kompiser sliter med fremdriften, og med Tha Carter II tar han for alvor steget opp i hiphop-eliten. Dette er en selvsikker og variert plate med stormannsgale ambisjoner og herlig pompøse arrangementer. Det sier sitt at Wayne leverer 78 minutter med musikk uten at det noen gang blir kjedelig, selv uten hjelp fra obligatoriske stjerneprodusenter eller gjestestjerner. Eller kanskje nettopp derfor?

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende 14. mars 2006.

”The best rapper alive” overbeviser igjen.

Lil Wayne
Dedication Part Two
(In Da House/Traffic/Indie Distribution)
5/6

Tha Carter II var et av fjorårets beste hiphop-album, en solid og selvsikker pakke sørstatsrap som viste at den selverklærte ”the best rapper alive” var moden nok til at han trygt kunne ha droppet ”Lil” fra artistnavnet.

New Orleans-rapperen er fortsatt bare 23 år gammel, men det er faktisk gått ni år siden han platedebuterte med gruppen Hot Boy$. På denne platen i samarbeid med mixtapekongen DJ Drama har Wayne full kontroll, der han gjør instrumentaler fra artister som Ludacris, Rick Ross, Three 6 Mafia og T.I. til sine egne.

Dette er i hovedsak breial gangsta-rap med litt hjelp fra Freeway, Juelz Santana, Pharrell, Remy Ma og noen andre kompiser, med det Bush-kritiske avslutningssporet ”Georgia Bush” som juvelen i kronen. Her viser Lil Wayne hvordan etterdønningene av orkanen Katrina er i ferd med å politisere en generasjon sørstatsrappere, og låten er en gnistrende oppvisning i aggresjon, intelligens og mikrofonkontroll.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende 12. september 2006.