97 år med julehefter

Juleheftene har sine røtter i norsk nøkternhet og fattigdom. Siden ble de et verktøy i nasjonsbyggingen etter unionsoppløsningen i 1905, innledet den første gullalderen for norske tegneserier og ble deretter brukt i målkampen. Er det rart vi fortsatt kjøper dem?

Juleheftet er en helnorsk tradisjon. Ingen andre land i verden kan vise til en liknende skikk. Hver november pøser norske forlag ut tonnevis av mer – og stort sett mindre – underholdende hefter ut på markedet. Boken Ingen jul uten juleheftene er derfor ikke bare tegneseriehistorie, men også norsk kulturhistorie.

Knold og Tot var først
Hvorfor denne boken kom ut akkurat i 2004 er et lite mysterium, men hvorfor ikke? Det føltes vel for lenge å vente til 2011 – 100 år etter at Knold og Tot i Skole kom ut i 1911.De evigunge rampeguttene har vært med oss hele veien siden, med unntak av 1913 og 1944 – og er fortsatt det suverent største juleheftet.

Julehefter ble utgitt allerede midt på 1800-tallet i Norge, fylt med historier, konkurranser, illustrasjoner og oppskrifter – men Knold og Tot var det første rene tegneserieheftet.

Isachsen mener tradisjonen har røtter i den norske nøkternheten og fattigdommen, der julen var høytiden da man skulle unne seg luksus – også i litterær sammenheng. Knold og Tot og den store bukken fra 1918 kostet for eksempel 90 øre, noe som tilsvarte to brutto timelønner for en industriarbeider.Kanskje ikke så rart at julen var den eneste tiden man tok seg råd til et påkostet tegneseriehefte?

Isachsen påpeker også at juleheftene ble et verktøy i nasjonsbyggingen etter unionsoppløsningen i 1905, og senere i målkampen.

Den første gullalderen
Juleheftene førte til den første gullalderen for norske tegneserier, siden man ønsket helnorske alternativer til serieimporten: Skomaker Bekk og tvillingene hans (1918) var en norsk krysning av Knoll og Tott og Fiinbeck og Fia. Nils og Blåmann (1927) var en tidlig spenningsserie i fotsporene til Tarzan og Buck Rogers, mens Nr. 91 Stomperud (1937) var en fornorskning av svenske 91: Karlson.

Senere kom de nynorske seriene for fullt: Smørbukk (1938), Vangsgutane (1940), Ingeniør Knut Berg på eventyr (1941) og Tuss og Troll (1944).

Bråstopp under krigen
Isachsen påviser også hvordan den norske serietradisjonen fikk seg en alvorlig smekk etter annen verdenskrig. Folk var sultefôret på underholdning, men nå ble tegneseriene i hovedsak importert fra USA og Europa. Også juleheftene.

Fra 1950 til 1983 ble det bare lansert ett eneste norsk julehefte som har overlevd: Jens von Bustenskjold (1972). Det var fylt med gamle serier, for tegner Anders Bjørgaard la ned pennen allerede i 1962. De amerikanske avisseriene tok over julen.

Vendepunktet kom i 1983, med Truls og Trine av Arild Midthun, Terje Nordberg og Dag E. Kolstad. Disse seriegründerne var også viktige i oppstarten av Norsk MAD, Pyton og Gevion Forlag (som ble overtatt av Bladkompaniet). Truls og Trine viste at det gikk an å lage nye – og bra – norske julehefter, men det tok lang tid før noen for alvor tok opp hansken.

Den andre gullalderen
Etter det første julealbumet med Frode Øverlis Pondus i 1999 har det ikke vært noen vei tilbake. Etter Pondus kom flodbølgen, det vil si Nemi, M, Kollektivet, Eon, Rex Rudi og så videre.

Ingen jul uten juleheftene rommer egne temakapitler om hvert tiår, presentasjoner av de største, beste og mest kjente seriene, eksempler og utdrag fra disse seriene og portretter av serieskaperne. Kapitlene om de eldste (og ukjente) norske juleheftene er opplysende, og fans av gamle favoritter som Knoll og Tott, Blondie og Fiinbeck og Fia har også mye å hente.

De omfangsrike portrettene av norske seriepionerer som Jan Lunde og Jens R. Nilssen er også gode, og kunne godt vært utvidet med større portretter av Leif Isaksen, Håkon Aasnes, Solveig Muren Sanden og Frode Øverli. Lise Myhres Nemi hadde også fortjent et eget kapittel, som en av de største juleheftesuksessene i nyere tid.

Boken er derimot ingen stor leseropplevelse , og unødvendige trykkfeil og gjentakelser av enkelte av portrettene trekker litt ned. Mest interessant blir det når Isachsen tar pauser i de noe tørre og saklige presentasjonene, og begir seg ut på analyser av suksessen og prøver å trekke de større linjene.

Men dette er ikke et kulturhistorisk essay, snarere et oppslagsverk der alt skal med – og ut fra min begrensete kunnskap om juleheftehistorien virker det som Isachsen tegner et riktig og komplett bilde av en pussig tradisjon. Etter denne boken blir det faktisk morsommere å lese julehefter.

Haakon W. Isachsen og Knut Brandal
Ingen jul uten juleheftene
Egmont Serieforlaget 2004

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.