97 år med julehefter

Juleheftene har sine røtter i norsk nøkternhet og fattigdom. Siden ble de et verktøy i nasjonsbyggingen etter unionsoppløsningen i 1905, innledet den første gullalderen for norske tegneserier og ble deretter brukt i målkampen. Er det rart vi fortsatt kjøper dem?

Juleheftet er en helnorsk tradisjon. Ingen andre land i verden kan vise til en liknende skikk. Hver november pøser norske forlag ut tonnevis av mer – og stort sett mindre – underholdende hefter ut på markedet. Boken Ingen jul uten juleheftene er derfor ikke bare tegneseriehistorie, men også norsk kulturhistorie.

Knold og Tot var først
Hvorfor denne boken kom ut akkurat i 2004 er et lite mysterium, men hvorfor ikke? Det føltes vel for lenge å vente til 2011 – 100 år etter at Knold og Tot i Skole kom ut i 1911.De evigunge rampeguttene har vært med oss hele veien siden, med unntak av 1913 og 1944 – og er fortsatt det suverent største juleheftet.

Julehefter ble utgitt allerede midt på 1800-tallet i Norge, fylt med historier, konkurranser, illustrasjoner og oppskrifter – men Knold og Tot var det første rene tegneserieheftet.

Isachsen mener tradisjonen har røtter i den norske nøkternheten og fattigdommen, der julen var høytiden da man skulle unne seg luksus – også i litterær sammenheng. Knold og Tot og den store bukken fra 1918 kostet for eksempel 90 øre, noe som tilsvarte to brutto timelønner for en industriarbeider.Kanskje ikke så rart at julen var den eneste tiden man tok seg råd til et påkostet tegneseriehefte?

Isachsen påpeker også at juleheftene ble et verktøy i nasjonsbyggingen etter unionsoppløsningen i 1905, og senere i målkampen.

Den første gullalderen
Juleheftene førte til den første gullalderen for norske tegneserier, siden man ønsket helnorske alternativer til serieimporten: Skomaker Bekk og tvillingene hans (1918) var en norsk krysning av Knoll og Tott og Fiinbeck og Fia. Nils og Blåmann (1927) var en tidlig spenningsserie i fotsporene til Tarzan og Buck Rogers, mens Nr. 91 Stomperud (1937) var en fornorskning av svenske 91: Karlson.

Senere kom de nynorske seriene for fullt: Smørbukk (1938), Vangsgutane (1940), Ingeniør Knut Berg på eventyr (1941) og Tuss og Troll (1944).

Bråstopp under krigen
Isachsen påviser også hvordan den norske serietradisjonen fikk seg en alvorlig smekk etter annen verdenskrig. Folk var sultefôret på underholdning, men nå ble tegneseriene i hovedsak importert fra USA og Europa. Også juleheftene.

Fra 1950 til 1983 ble det bare lansert ett eneste norsk julehefte som har overlevd: Jens von Bustenskjold (1972). Det var fylt med gamle serier, for tegner Anders Bjørgaard la ned pennen allerede i 1962. De amerikanske avisseriene tok over julen.

Vendepunktet kom i 1983, med Truls og Trine av Arild Midthun, Terje Nordberg og Dag E. Kolstad. Disse seriegründerne var også viktige i oppstarten av Norsk MAD, Pyton og Gevion Forlag (som ble overtatt av Bladkompaniet). Truls og Trine viste at det gikk an å lage nye – og bra – norske julehefter, men det tok lang tid før noen for alvor tok opp hansken.


Den andre gullalderen
Etter det første julealbumet med Frode Øverlis Pondus i 1999 har det ikke vært noen vei tilbake. Etter Pondus kom flodbølgen, det vil si Nemi, M, Kollektivet, Eon, Rex Rudi og så videre.

Ingen jul uten juleheftene rommer egne temakapitler om hvert tiår, presentasjoner av de største, beste og mest kjente seriene, eksempler og utdrag fra disse seriene og portretter av serieskaperne. Kapitlene om de eldste (og ukjente) norske juleheftene er opplysende, og fans av gamle favoritter som Knoll og Tott, Blondie og Fiinbeck og Fia har også mye å hente.

De omfangsrike portrettene av norske seriepionerer som Jan Lunde og Jens R. Nilssen er også gode, og kunne godt vært utvidet med større portretter av Leif Isaksen, Håkon Aasnes, Solveig Muren Sanden og Frode Øverli. Lise Myhres Nemi hadde også fortjent et eget kapittel, som en av de største juleheftesuksessene i nyere tid.

Boken er derimot ingen stor leseropplevelse , og unødvendige trykkfeil og gjentakelser av enkelte av portrettene trekker litt ned. Mest interessant blir det når Isachsen tar pauser i de noe tørre og saklige presentasjonene, og begir seg ut på analyser av suksessen og prøver å trekke de større linjene.

Men dette er ikke et kulturhistorisk essay, snarere et oppslagsverk der alt skal med – og ut fra min begrensete kunnskap om juleheftehistorien virker det som Isachsen tegner et riktig og komplett bilde av en pussig tradisjon. Etter denne boken blir det faktisk morsommere å lese julehefter.

Haakon W. Isachsen og Knut Brandal
Ingen jul uten juleheftene
Egmont Serieforlaget 2004

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

11 kommentar

  1. Det er underlige greier, men det kan jo være fordi forlagene har innsett at ingen ved sine fulle fem leser Snøfte Smith om det ikke er som del av en større tradisjon.

    Men hva synes du om årets? Ser at Dagbladet går forutsigbart ut og kårer Carl Barks’ Jul til vinneren, og jeg kan forsåvidt si meg enig der. Det er mye rabbel mellom godbitene.

  2. En av de få gledene ved å ikke anmelde tegneserier på fast basis lenger er at jeg slipper å forholde meg til juleheftene lenger. Men jeg har jo sikkert lest brorparten av dem før, da det vel stort sett er snakk om repriser. Så spørsmålet blir hvem av de nye, norske serieskaperne som har klart å hoste opp noe som er både nytt og bra.

    Da Pondus & Co slo gjennom var det jo nettopp fordi de lagde nye historier, og fordi juleheftet var deres eneste mulighet til å lage lengre historier. Men nå er ikke dette samme luksus lengre, så da er det ikke alle som har overskuddet, og ender opp med repriser eller andre lettvinte løsninger selv. Fortell heller meg hvilke fire-fem hefter det er noen vits i å kjøpe…

  3. Der var anbefalingene ja. Da venter jeg spent på den obligatoriske 1-ern til Flåklypa-heftet i VG. De kunne ikke tatt mer feil.

    http://www.bt.no/bergenpuls/litteratur/article672920.ece

  4. Jeg har bare anmeldt juleheftene to ganger, og det er ikke så verst. Det er fremdeles noen positive overraskelser der ute, så som Kollektivet og Eon. Og etter at jeg sluttet å lese Nemi-bladet har jeg åpenbart gått glipp av alle Rex Rudi-stripene de siste årene som ble trykket opp igjen nå.

    Det er synd ikke det kom noe Rabbel-hefte i år; det var jo omtrent det morsomste som kom i fjor. Og vistnok kommer det et Arild-julehefte, men det er muligens etter jul.

  5. […] over julehefter du ikke trenger er lang. Men noen godbiter finnes i […]

  6. […] er de beste og verste juleheftene i […]

  7. […] – og da med serier som var klart inspirert av såpass forskjellige serier som Asterix, Sprint, Knoll og Tott og andre ting. Senere leste jeg underground, og ledestjernene der var Robert Crumb og Gilbert […]

  8. […] Die, for du må ha vokst opp under en stein innerst i Jotunheimen hvis du har klart å styre unna Knoll og Tott, Asterix, Knøttene og Carl Barks’ tårefylte onkel Skrue-drama «Jul i Pengelens». Men på den […]

  9. […] Denne er like aktuell i dag som da jeg skreiv den i 2005: De nye norske juleheftene danker ut de gamle traverne, men flere serieskapere faller for fristelsen av å hvile på sine laurbær. Mer om juleheftenes historie her. […]

  10. […] den finfine boka Ingen jul uten juleheftene (2004) ble Haakon W. Isachens Stripestreker en noe skuffende oppfølger, men den er like fullt […]

  11. […] men det er fordi innholdet ikke holder tritt med utviklingen i samfunnet. Det er en stund siden Knoll og Tott og Stomperud hadde bred appell for å si det sånn og da kan man ikke være overrasket over at det ikke selger. […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: