Den evige kyniker vender tilbake

Christopher Nielsen og Hold Brillan er tilbake med albumet Bygdegutar. Da er det på tide med et tilbakeblikk over 90-tallskarrieren til Norges kanskje aller beste serieskaper.

Etter å ha pløyd gjennom Christopher Nielsens tegneserier fra 1993 til 1998, årene før han kastet seg over animasjonsfilmen Slipp Jimmy fri, var jeg ikke i tvil: Mannen er Serie-Norges beste historieforteller i dag. Etter Jimmy har Nielsen gått over til albumformatet, med Uflaks og Bygdegutar, men dette er en liten mimretur tilbake til årene da han satset på lefsete hefter. Og med heftet Weltschmerz hadde han sitt faste forum.

Bladet hadde ingen faste hovedpersoner, men ga Nielsen mulighet til å fortelle de historier han ønsket. Weltschmerz (heretter bare W) var en antologi med Nielsen som eneste bidragsyter, etter mønster av Peter Bagges Neat Stuff og Daniel Clowes’ Eightball.

Som Bagge brukte Nielsen enkelte gjennomgangsfigurer som William Wasinski og Optimisten, Pessimisten og Fatalisten, men han gjorde også som Clowes, og fortalte historier med personer som (trolig) aldri vil dukke opp igjen («Det store underet» og «Mitt kors å bære»). Med åtte numre av W på rullebladet oppnådde Nielsen noe  unikt i norsk tegneseriehistorie, bare tangert av Inka-Lills albumserie Ridderne av Dor.


Allmenn
Nielsens serier er tydelig inspirert av amerikansk undergrunn som Robert Crumb og Gilbert Shelton, og nyere amerikanske serieskapere som Peter Bagge og Hernandez-brødrene. Videre har Nielsen lest sin Carl Barks og Bibelen, han følger trassig med i populærkulturen og kjenner Oslo godt.

Det som virkelig hever Nielsen opp forbi sine norske seriekolleger er at hans serier er langt mer universelle og allmenne. Seriene fra «Forresten-generasjonen» kretser ofte rundt problemene til unge menn i 20-årene med interesse for musikk og tegneserier, mens satirikere som Steffen Kverneland, Knut Nærum og Karine Haaland gjerne tar for seg lette mål som Kjell Magne Bondevik, Torbjørn Jagland og Fremskrittspartiet.

Først og fremst virker det som om Nielsen har en bredere referanseramme, som går utover avislesning, kjennskap til kulturhistorien og egen omgangskrets. Nielsen har en fot godt plantet hos de mindre vellykkede, hos drabantbygenerasjonen. Nielsen klarer å fortelle troverdig om alenemødre, bøllete tenåringer, mobbeofre og  småkriminelle, og det har jeg til gode å lese andre norske serieskapere klare så helhetlig og konsistent som hos Nielsen. Det er ikke så veldig mange som har klart det i litteraturen eller på film heller.

Nielsen lager glitrende serier om slubberter i drabantbyene på 1970-tallet, samtidig som han kan fortelle om overvektige Vera eller den ulykkelige alenemoren Lillemor. Han skyter i alle retninger: han opphøyer Disney til religion, driver ap med trendnisser og kommer inn i skallen på dophuer.

Tjukt smør
Men helt uten lyter er han ikke. Nielsens største svakhet er at han ikke klarer å stoppe mens leken er god, og en kvass satire sklir lett ut i parodi fordi han smører for tjukt på med virkemidler. Lillemors lidelseshistorie «Det store underet» fra W nr. 1 kunne vært en meget sterk historie, men spoleres av overdrivelser.

Dama på Spermbanken er for aggressiv i starten, mens det fengselsaktige aldershjemmet på slutten bare blir parodisk. At Lillemor må vente i ni måneder på en søknad om telefonsamtale blir bare dumt. Dette er synd, for historien Nielsen forteller er medrivende og trenger ikke slike grove og absurde overdrivelser.

I «Mitt kors å bære» fra W nr. 4 har Nielsen dempet overdrivelsene; og historien om de overvektige venninnene Vera og Rosa får langt større slagkraft. Nielsen elsker å sette sine personer i absurde situasjoner og dra situasjonene til det ytterste, men noen ganger går han for langt. Når Vera er blitt så feit at hun må jekkes ut av kinosetet fungerer det, men igjen går Nielsen over streken. På slankeklinikken til Betty Groth er vi igjen tilbake i parodien, med en fengselslignede slankeanstalt vi kjenner igjen fra utallige Donald-historier.

Stort sett klarer Nielsen å holde seg på matta, og aller best er han når han forteller om Odd og Geir. De to heftene med To trøtte typer samler historier helt tilbake til 1983, og det er rundt disse gutta Nielsen har bygget opp sitt mest spennende univers. Vi følger duoen helt fra barneskolen fram til en karriere som kriminelle blandingsmisbrukere. Nielsen forteller historien fragmentarisk, han hopper frem og tilbake i tid og skifter stadig fortellerfokus. Mest fascinerende er kanskje de mislykka bipersonene Klepto og Virus, og i «Sagaen om Klepto» når Nielsen virkelig nye høyder. Historien er blottet for sentimentalitet og overdrivelser, og er kanskje noe av det sterkeste Nielsen har gjort.

Her minner Nielsen sterkt om Gilbert og Jaime Hernandez, og deres sagaer i Love & Rockets. Odd og Geir blir Nielsens svar på Maggie og Hopey. Vi får bare håper Nielsen vil fortsette historiene, for har har ennå ikke laget sin The Death Of Speedy eller Blood Of Palomar (Hernandez-brødrene på sitt mest episke). Mulig Nielsen er lei, for det har ikke kommet noen nye «narver»-serier på tre år.

Men Weltschmerz er ingen dårlig erstatning, med både fulltreffere og sleivskudd. Blant sleivskuddene hører kanskje «Optimisten, Pessimisten & Fatalisten». De overdrevne figurene er morsomme som enkelthistorie, men ikke gode nok til å brukes gjentatte ganger, mens Uri Geller-vitsene også er tynet til sitt ytterste. «Prosessen mot Christopher N.» i W nr. 2 er en artig kobling av Kafka og Det nye testamentet, selv om Nielsen igjen blir for overtydelig (å trekke en hane inn i rettssalen for at den skal gale, mens Peter fornekter Christopher for eksempel), og en slutt som er rent antiklimaks.

Knivskarpt
«Mens vi venter på dommedag» i W nr. 3-6 er derimot en fulltreffer. Med Nielsens alter ego (?) William Wasinski som katalysator klarer Nielsen å gjøre narr av grupper som vanligvis ikke befinner seg i satireblinken: Straightedgere, antirasister, svartkledde studenter, kunstnere, trendmafia, skuespillere, feminister og alle som mener de er tolerante og kulturbevisste.

Attpåtil klarte Nielsen å få trykt den knivskarpe satiren i Morgenbladet, helt til avisa fant ut at det faktisk var avisas målgruppe Nielsen gjorde narr av. Genialt og undergravende!

Nielsens siste hovedverk er den bibelske framtidsfortellingen «Tiu diodieca scribajo», som starter i år 2183. I et USA splittet av nye religioner, trer Walt Disneys univers fram som en ny trosretning. Nielsen forteller med et bibelsk språk, og deler historien opp i vers og kapitler. Som Bibelen er historien noe seig å komme inn, men er meget underholdende når det først løsner.

Litt språkkritikk til slutt: Weltschmerz skjemmes av en del trykkfeil (sånnt, sjangse, venninene, forutsettning, tillitt, omprogramere, operer), og/å-feil (driver å svartmaler, kommer de å raner), feil orddeling (kjempe koselig, arbeids markedet, karriere utsikter), kommafeil og dårlige setninger (La oss drikke og fra sans og samling å dø i drosjekø). (Alle eksempler hentet fra «Optimisten, Pessimisten & Fatalisten» i W nr. 2.) Dette har merkbart bedret seg i de seneste numrene, selv om feilene ikke er helt utryddet.

Christopher Nielsen

Weltschmerz nr. 1-7
(No Comprendo Press 1994-1998)

To trøtte typer spessial
(No Comprendo Press 1993)

To trøtte typer extra narver spessial
(No Comprendo Press 1995)

Opprinnelig publisert i TEGN i 1998.

Reklamer

39 kommentar

  1. Hallo Øyvind! Hyggelig å se gamle kollegaer få velfortjent oppmerksomhet! Men: Historiene til den godeste Nielsen er ikke alltid ment som satire i klassisk forstand, selv om de kan se sånn ut ved første øyekast. Derfor blir kritikken din mot for eksempel «Det store underet» som å si at Kafkas «Prosessen» ikke fungerer som satire p.g.a. alle overdrivelsene.

  2. […] av tegnefilmversjonen av Peter Madsens Valhall, og noe lignende bør være mulig her i landet. Christopher Nielsens To trøtte typer-langfilm Slipp Jimmy fri kan forhåpentligvis føre til noe av det […]

  3. […] blir værende i seriemiljøet? Han kan fort ta en Knut Nærum, Siri Dokken, Lars Elling eller Christopher Nielsen, ved å finne mer lukrative utløp for talentene sine innen tv, film, animasjon eller […]

  4. […] motsetning til Jason og Christopher Nielsen har ikke Nærum så mange tegneserier å velge mellom, og derfor blir Nydelige greier en hummer- og […]

  5. […] on desember 2, 2009 by oyvindholen Øyvinds julekalender, 24 tegneserietips på 24 dager. Del 2: Christopher Nielsens dykk i den nordamerikanske […]

  6. […] 24 tegneserietips på 24 dager. Del 4: Husker du Fidus? Tegneserieantologien til Knut Nærum, Christopher Nielsen, Steffen Kverneland, Lars Fiske med flere kom ut med ti numre på […]

  7. […] må heller ikke glemmer den norske ”undergrunnen”, der Christopher Nielsen røper sin skofetisj, Steffen Kverneland utleverer egen slyngelalder, Inga Sætre legger ord i […]

  8. […] skulle spille hovedrollene i den helaftens animasjonsfilmen Slipp Jimmy fri. Denne samlingen med Christopher Nielsens serier om Narverne, To trøtte typer, Gutta fra Calcutta og trønderkjempen Hold Brillan viser […]

  9. […] Posted on februar 2, 2010 by oyvindholen I dag skal jeg på teater for første gang siden jeg så Christopher Nielsens ypperlige Verdiløse menn. Og ja, det er selvsagt samme manns Hustyrannen som står for tur. I den […]

  10. […] mer om Christopher Nielsens egne heftefavoritter (anno 1995) her. Og mer om Christopher Nielsen her og […]

  11. […] Poes Den sorte katten nylig var forlagets 49. og 50. utgivelse. TEGN samlet Holtestaul, Bratberg, Christopher Nielsen og Knut Nærum til en prat om No Comprendo Press’ […]

  12. […] toppene. Men så legger han ironien bak seg, og anbefaler Vesaas, Omre, Hamsun, Hoel, Mykle og Christopher Nielsen, før han til slutt avbrytes av Babylon 5 på […]

  13. […] Nær sagt alle tegnerne knyttet til No Comprendo Press deltar: Waldemar Hepstein, Mats Sivertsen, Christopher Nielsen, Ola Hegdal, Mette K. Hellenes og Knut Nærum. I tillegg er Karine Haaland og Jason med, samt […]

  14. […] Fidus er hjertebarnet til grunnleggerne Knut Nærum, Steffen Kverneland, Christopher Nielsen, Waldemar Hepstein og Ola Hegdal. Men selv om herrenes serier trykkes i Dagbladet, Ny Tid, […]

  15. […] og inspirere til å spore opp serieskapernes større verk: For eksempel Jasons Lomma full av regn, Christopher Nielsens Jazzbasillen, Steffen Kvernelands De knyttede never, Lars Fiskes Matje – debutanten – alle […]

  16. […] røffe strek og manglende respekt for anatomi (han sliter med armer og albuer) kan minne om Christopher Nielsen, og selv om Hartberg fortsatt mangler den underliggende kloen i Nielsens historier viser han seg […]

  17. […] forklarer at man da må se bort fra Jokke & Valentinerne/Christopher Nielsen, Astroburger, Alice Cooper, Kiss og en rekke andre famlende forsøk på å forene de to […]

  18. […] tegneserieantologier oppstår i femårssykluser kan det virke som. I 1993 fikk vi Fidus med Christopher Nielsen og Steffen Kverneland i spissen. I 1997 førte plassmangel i Fidus til at konkurrenten Forresten kom […]

  19. […] man sammenlikner med den noe surmagete kynismen som er i ferd med å ødelegge min glede over Christopher Nielsens tegneserier. I Styves univers er det fortsatt plass til naive mennesker, nysgjerrighet og glede over […]

  20. […] serier liker jeg egentlig bare Enki Bilal og Moebius. Hjemme i Norge har jeg sans for Jason, Christopher Nielsen, Steffen Kverneland og Arild Midthun, samt stripeseriene Hinsidige Bar & Grill og […]

  21. […] i No Comprendo Press som sa dette til Dagbladet om Soft City, og det betyr i så fall at verken Christopher Nielsen, Steffen Kverneland, Jason, Lars Fiske eller Tor Ærlig har passert […]

  22. […] og Vent litt…, men er i ferd med å bli en enslig blomst i den norske seriebransjen. Christopher Nielsen satser på animasjon, mens Knut Nærum, Bjørn Ousland, Lars Elling og Lars Fiske alle satser på […]

  23. […] Arild Wærness, ”general” for Raptusfestivalen. – Jazzbasillen av Christopher Nielsen. Norges dyktigste serieskaper, muligens genial på sin måte. Jazzbasillen er kronen på et […]

  24. […] frustrert, kynisk Norge har Christopher Nielsen, men sammenlignet med Daniel Gillespie Clowes’ kyniske verdensbilde er Nielsen en jublende […]

  25. […] Jokke og Vazelina Skal vi snakke om norske serieskapere er det selvsagt ingen vei utenom Christopher Nielsen. Han var selvskreven til å tegne omslaget da Jokke & Valentinerne platedebuterte i 1986 med […]

  26. […] Selv Christopher Nielsen er tilbake for fullt med tegnebrettet. Kan man ønske seg […]

  27. […] fire numrene av antologien Allt för konsten, der også norske serieskapere som Steffen Kverneland, Christopher Nielsen, Roy Søbstad, Jens K. Styve og Jason er blitt […]

  28. […] Jokke & Valentinerne-omslagene til Jokkes bror, Christopher Nielsen, pluss hans serieroman Jazzbasillen. Robert Crumb har også mange bra musikkreferanser, synes Tor […]

  29. […] (Steffen Kverneland, Tor Ærlig, Øystein Runde), artig Bellona-relatert arkivmateriale (Christopher Nielsen, Frode Øverli) og oppsop fra folk som ikke hadde tid til å tegne noe nytt (Mads Eriksen, Lise […]

  30. […] Tirsdag skrev jeg om den siste henrettelsen i Oslo. Men Norges aller siste henrettelse i fredstid var av Kristoffer Nilsen Grindalen, som ble halshogd i 1875. Jeg hadde faktisk helt glemt at det er laget en tegneserie om historien, og nei – den er ikke av Christopher Nielsen. […]

  31. […] Maus av Art Spiegelman. 2. Blood of Palomar av Gilbert Hernandez. 3. From Hell av Alan Moore og Eddie Campbell. 4. The Playboy/Fuck av Chester Brown. 5. Watchmen av […]

  32. […] er en 200 siders nordisk antologi med bidrag fra Norge (Jason, Christopher Nielsen og Jens K. Styve), Island, Danmark og Finland, samt serier fra forlagets egen stall svenske […]

  33. […] om Roger” får du faktisk to av fjorårets beste norske tegneserier mellom to permer, samt Christopher Nielsens eldre ”Processen mot Christopher N”. Slik sett er det faktisk Norge som bidrar med de klart […]

  34. […] (Mer om Nielsen her, her , her , her og her.) […]

  35. […] Fiskes Olaf G. (2004) og Pushwagners Soft City (2000). Og før du bjeffer frem protesten «Hvor er Christopher Nielsen?», så var kravet til de mindre tegneserienasjonene at utvalgte verk må være tilgjengelig i […]

  36. […] Nytt tegneseriehefte fra Christopher Nielsen – spesiallaget for Popsenteret i […]

  37. […] Nytt tegneseriehefte fra Christopher Nielsen – spesiallaget for Popsenteret i […]

  38. […] Pondus, mens vi kjenner igjen naboene og tilfeldig forbipasserende i seriene til Karine Haaland og Christopher Nielsen. Og nettopp fordi disse seriene ikke tar mål av seg å være så mye mer enn en daglig humoristisk […]

  39. […] fire numrene av antologien Allt för konsten, der også norske serieskapere som Steffen Kverneland, Christopher Nielsen, Roy Søbstad, Jens K. Styve og Jason er blitt […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

%d bloggere like this: