Christopher Nielsen: Den evige kyniker vender tilbake

Christopher Nielsen og Hold Brillan er tilbake med albumet Bygdegutar. Da er det på tide med et tilbakeblikk over 90-tallskarrieren til Norges kanskje aller beste serieskaper.

Etter å ha pløyd gjennom Christopher Nielsens tegneserier fra 1993 til 1998, årene før han kastet seg over animasjonsfilmen Slipp Jimmy fri, var jeg ikke i tvil: Mannen er Serie-Norges beste historieforteller i dag. Etter Jimmy har Nielsen gått over til albumformatet, med Uflaks og Bygdegutar, men dette er en liten mimretur tilbake til årene da han satset på lefsete hefter. Og med heftet Weltschmerz hadde han sitt faste forum.

Bladet hadde ingen faste hovedpersoner, men ga Nielsen mulighet til å fortelle de historier han ønsket. Weltschmerz (heretter bare W) var en antologi med Nielsen som eneste bidragsyter, etter mønster av Peter Bagges Neat Stuff og Daniel Clowes’ Eightball.

Som Bagge brukte Nielsen enkelte gjennomgangsfigurer som William Wasinski og Optimisten, Pessimisten og Fatalisten, men han gjorde også som Clowes, og fortalte historier med personer som (trolig) aldri vil dukke opp igjen («Det store underet» og «Mitt kors å bære»). Med åtte numre av W på rullebladet oppnådde Nielsen noe  unikt i norsk tegneseriehistorie, bare tangert av Inka-Lills albumserie Ridderne av Dor.

Allmenn
Nielsens serier er tydelig inspirert av amerikansk undergrunn som Robert Crumb og Gilbert Shelton, og nyere amerikanske serieskapere som Peter Bagge og Hernandez-brødrene. Videre har Nielsen lest sin Carl Barks og Bibelen, han følger trassig med i populærkulturen og kjenner Oslo godt.

Det som virkelig hever Nielsen opp forbi sine norske seriekolleger er at hans serier er langt mer universelle og allmenne. Seriene fra «Forresten-generasjonen» kretser ofte rundt problemene til unge menn i 20-årene med interesse for musikk og tegneserier, mens satirikere som Steffen Kverneland, Knut Nærum og Karine Haaland gjerne tar for seg lette mål som Kjell Magne Bondevik, Torbjørn Jagland og Fremskrittspartiet.

Først og fremst virker det som om Nielsen har en bredere referanseramme, som går utover avislesning, kjennskap til kulturhistorien og egen omgangskrets. Nielsen har en fot godt plantet hos de mindre vellykkede, hos drabantbygenerasjonen. Nielsen klarer å fortelle troverdig om alenemødre, bøllete tenåringer, mobbeofre og  småkriminelle, og det har jeg til gode å lese andre norske serieskapere klare så helhetlig og konsistent som hos Nielsen. Det er ikke så veldig mange som har klart det i litteraturen eller på film heller.

Nielsen lager glitrende serier om slubberter i drabantbyene på 1970-tallet, samtidig som han kan fortelle om overvektige Vera eller den ulykkelige alenemoren Lillemor. Han skyter i alle retninger: han opphøyer Disney til religion, driver ap med trendnisser og kommer inn i skallen på dophuer.

Tjukt smør
Men helt uten lyter er han ikke. Nielsens største svakhet er at han ikke klarer å stoppe mens leken er god, og en kvass satire sklir lett ut i parodi fordi han smører for tjukt på med virkemidler. Lillemors lidelseshistorie «Det store underet» fra W nr. 1 kunne vært en meget sterk historie, men spoleres av overdrivelser.

Dama på Spermbanken er for aggressiv i starten, mens det fengselsaktige aldershjemmet på slutten bare blir parodisk. At Lillemor må vente i ni måneder på en søknad om telefonsamtale blir bare dumt. Dette er synd, for historien Nielsen forteller er medrivende og trenger ikke slike grove og absurde overdrivelser.

I «Mitt kors å bære» fra W nr. 4 har Nielsen dempet overdrivelsene; og historien om de overvektige venninnene Vera og Rosa får langt større slagkraft. Nielsen elsker å sette sine personer i absurde situasjoner og dra situasjonene til det ytterste, men noen ganger går han for langt. Når Vera er blitt så feit at hun må jekkes ut av kinosetet fungerer det, men igjen går Nielsen over streken. På slankeklinikken til Betty Groth er vi igjen tilbake i parodien, med en fengselslignede slankeanstalt vi kjenner igjen fra utallige Donald-historier.

Stort sett klarer Nielsen å holde seg på matta, og aller best er han når han forteller om Odd og Geir. De to heftene med To trøtte typer samler historier helt tilbake til 1983, og det er rundt disse gutta Nielsen har bygget opp sitt mest spennende univers. Vi følger duoen helt fra barneskolen fram til en karriere som kriminelle blandingsmisbrukere. Nielsen forteller historien fragmentarisk, han hopper frem og tilbake i tid og skifter stadig fortellerfokus. Mest fascinerende er kanskje de mislykka bipersonene Klepto og Virus, og i «Sagaen om Klepto» når Nielsen virkelig nye høyder. Historien er blottet for sentimentalitet og overdrivelser, og er kanskje noe av det sterkeste Nielsen har gjort.

Her minner Nielsen sterkt om Gilbert og Jaime Hernandez, og deres sagaer i Love & Rockets. Odd og Geir blir Nielsens svar på Maggie og Hopey. Vi får bare håper Nielsen vil fortsette historiene, for har har ennå ikke laget sin The Death Of Speedy eller Blood Of Palomar (Hernandez-brødrene på sitt mest episke). Mulig Nielsen er lei, for det har ikke kommet noen nye «narver»-serier på tre år.

Men Weltschmerz er ingen dårlig erstatning, med både fulltreffere og sleivskudd. Blant sleivskuddene hører kanskje «Optimisten, Pessimisten & Fatalisten». De overdrevne figurene er morsomme som enkelthistorie, men ikke gode nok til å brukes gjentatte ganger, mens Uri Geller-vitsene også er tynet til sitt ytterste. «Prosessen mot Christopher N.» i W nr. 2 er en artig kobling av Kafka og Det nye testamentet, selv om Nielsen igjen blir for overtydelig (å trekke en hane inn i rettssalen for at den skal gale, mens Peter fornekter Christopher for eksempel), og en slutt som er rent antiklimaks.

Knivskarpt
«Mens vi venter på dommedag» i W nr. 3-6 er derimot en fulltreffer. Med Nielsens alter ego (?) William Wasinski som katalysator klarer Nielsen å gjøre narr av grupper som vanligvis ikke befinner seg i satireblinken: Straightedgere, antirasister, svartkledde studenter, kunstnere, trendmafia, skuespillere, feminister og alle som mener de er tolerante og kulturbevisste.

Attpåtil klarte Nielsen å få trykt den knivskarpe satiren i Morgenbladet, helt til avisa fant ut at det faktisk var avisas målgruppe Nielsen gjorde narr av. Genialt og undergravende!

Nielsens siste hovedverk er den bibelske framtidsfortellingen «Tiu diodieca scribajo», som starter i år 2183. I et USA splittet av nye religioner, trer Walt Disneys univers fram som en ny trosretning. Nielsen forteller med et bibelsk språk, og deler historien opp i vers og kapitler. Som Bibelen er historien noe seig å komme inn, men er meget underholdende når det først løsner.

Litt språkkritikk til slutt: Weltschmerz skjemmes av en del trykkfeil (sånnt, sjangse, venninene, forutsettning, tillitt, omprogramere, operer), og/å-feil (driver å svartmaler, kommer de å raner), feil orddeling (kjempe koselig, arbeids markedet, karriere utsikter), kommafeil og dårlige setninger (La oss drikke og fra sans og samling å dø i drosjekø). (Alle eksempler hentet fra «Optimisten, Pessimisten & Fatalisten» i W nr. 2.) Dette har merkbart bedret seg i de seneste numrene, selv om feilene ikke er helt utryddet.

Christopher Nielsen
Weltschmerz nr. 1-7
(No Comprendo Press 1994-1998)

To trøtte typer spessial
(No Comprendo Press 1993)

To trøtte typer extra narver spessial
(No Comprendo Press 1995)

Opprinnelig publisert i TEGN i 1998.