Historiene bak Dagbladets gjesteserier

Dagbladet feirer nå ti år med gjesteserier. Vil du vite mer om bakgrunnen for disse seriene, har jeg lagt ut disse tekstene jeg skrev i forbindelse med en utstilling på Avistegnernes Hus sommeren 2003.

Stripete av Jason (John Arne Sæterøy).
I Dagbladet 15. juli til 16. august 1997.

Jason vant den første tegneseriekonkurransen i Dagbladet, med et konsept til nærmet lik det som senere skulle gjøre ham til norske tegneseriers mest lysende stjerne i utlandet. Stripete var Jasons første forsøk innen stripeformatet, rett og slett for å undersøke hvilke muligheter formatet hadde.

Jason ønsket å lage et humoristisk poeng, gjerne visuelt, innenfor en begrenset ramme på fire ruter. Han ble kanskje ingen mester av stripeformatet, men tok med seg minimalismen han snuste på, og videreførte den i tause serier som sakte, men sikkert ga ham et navn i utlandet.

I dag har Jason en rekke serieromaner bak seg, og utgivelser i hele 12 land. Han startet karrieren allerede som 15-åring i bladet KOnK i 1980, og fikk et kritikergjennombrudd med albumdebuten Lomma full av regn i 1995. Soloheftet Mjau Mjau startet opp i 1997, og Jason ga ut 12 numre av dette fram til 2002 – uten å selge noe særlig i hjemlandet. De siste årene har han konsentrert seg om å lage album for verdensmarkedet, og fylt opp lønningsposa ved å lage ensidere og striper under tittelen Mjau Beibi. Han har så langt gitt ut åtte album og bøker i Norge; Lomma full av regn, Schhh!, Den hemmelighetsfulle mumie, Vent litt…, Jernvognen, Si meg en ting, Mitt liv som zombie og Du går feil vei. I tillegg er Jeg vil vise deg noe utgitt i Sverige, Frankrike og USA, men krysningen av Hitchcock-mysterium og Tintin-eventyr er ennå ikke sluppet i Norge. Og Stripete? Jason har ikke laget flere striper med serien siden gjestespillet i Dagbladet.

Bonden og byen av Ola A. Hegdal.
I Dagbladet 18. august til 13. september 1997.

Bonden og byen kom på andreplass i Dagbladets stripekonkurranse i 1997, og tok også over som fast serie i Osloposten da Trygve Høiseth nedla Lykkeland flere år senere. Tanken bak stripekonseptet var enkelt: Ung mann kommer til byen og kulturkollisjoner oppstår. ”Humor oppstår ofte av motsetninger, og motsetningen mellom by og land er både universell og typisk norsk. Og det er mange som har foretatt denne og tilsvarende klassereiser og vil kjenne seg igjen,” sier Ola Hegdal selv.

Han er cand. philol. i litteraturvitenskap, og var i seriekretser lenge best kjent for den lettere akademiske stripeserien På kloden. Den gikk fast i Universitas, og er samlet i tre album. Han var også medgrunnlegger av serieantologien Fidus, har gitt ut heftet Jei, Per Hansen og har skrevet manus til albumene Jeg, Arne Næss, en tegneseriebiografi om Arne Næss, og den kongelige satireserien Blått blod (begge tegnet av Tore Strand Olsen).

Nå er han redaktør for serieantologien Svorskology 2005, som skal utgis i anledning 100-årsjubileet for 1905. Bonden og byen ligger derimot på hylla, men Hegdal utelukker ikke at enkelte av figurene vil dukke opp i andre seriesammenhenger.

Egon Espen & Arne Elvis av Vidar Eriksen.
I Dagbladet 15. september 1997 til 6. juni 1998.

Vidar Eriksen vant bronsemedalje i den første seriekonkurransen, men serien bet seg fast lengst i Dagbladet – i nesten åtte måneder. I Egon Espen & Arne Elvis er hovedpersonene bevisst sin rolle som seriefigurer, og i Dagbladet fikk den raskt merkelappen ”metaserie”.

Duoen anvender stripeformatet som et talerør til leseren for å formidle sensasjonsstoff og avsløringer, eller en form for oppsøkende tegneseriejournalistikk om du vil. Eriksen var inspirert av Berkeley Breatheds avisserier Bloom County og Outland, radioprogrammet Revolvermagasinet og tv-serien Black Adder. Stripekonseptet ligger i dag brakk, men Eriksen lover at en nyoppussa fargeversjon kommer til et internett nær deg ganske snart.

Eon av Lars Lauvik.
I Dagbladet 8. juni til 1. august 1998.

Lars Lauvik fra Sotra jobbet på fiskemottak da han vant Bergens Tidendes tegneseriekonkurranse i 1997 med serien Wildlife. Året etter ble serien fast inventar i bladet Ernie, og Lauvik fikk vann på mølla. Han utviklet et nytt konsept til Dagbladet, og premissene falt på plass i løpet av én dag.

Slik var tankene bak, ifølge Lauvik selv:
1. Jeg måtte ha med en pensjonert Gud En bedre figur med muligheter å trekke poeng ut av skal man vel lete lenge etter. Dessuten kunne det bli morsomt å se hvordan guttungen hans taklet å ta over jobben. Avisa VestNytt nektet å trykke de første stripene der Gud var med, for de var redd for reaksjoner fra kirkehøvdingene på Vestlandet – til tross for at Gud egentlig er den i figurgalleriet mitt som er mest oppegående og normal.

2. Jeg ville også ha med flere mennesker enn i Wildlife, men det er ingen grunn til å skjule min forkjærlighet for dyr, og jeg klarte naturligvis ikke å la være i Eon heller.

3. Først ut var Tetra, en maursluker som hadde vært med i en rute i Wildlife. Jeg elsket denne naive karen fra første strek.

4. Siden fulgte romvesenet Arcatus, som siden fikk den nydelige ungen Eileen med Bondevik i en lang sekvens som ble brutalt sensurert. Røyskatten Freddy, Rosa, tegneren Sulle kom videre, og det fortsatte med Dodraugen, Deadlinespøkelset, snakkende kjøleskapsmat, kaffetrakter med sort humor, Gonzales, Quack og så videre. En viktig greie for meg er å ha med mange karakterer, og gjerne sparke ut noen etter hvert, dersom jeg ikke synes de funker. Siden kan jeg skrive inn nye, dersom jeg mener serien trenger det.

Det ble med ett gjestespill i Dagbladet, men Eon bet seg også fast som biserie i Ernie. Lauviks serier grodde videre i Pondus og Smult, og i dag finnes det over 1300 Eon-striper. Den er samlet i hele seks album. Eon har gått i avisa VestNytt siden starten (avisa som først trykket Pondus), og har i 2005 dukket opp i Aftenposten, men fortsatt har vi til gode å se at en av de store dagsavisene gir Eon full tillit og fast plass. Kanskje humoren er for absurd og surrealistisk for den jevne avisredaktør?

Ernie-redaktør Tormod Løkling traff kanskje spikeren på hodet allerede i 1998: ”Lauvik er utrolig fantasirik, alt kan skje i det universet han har skapt. Jeg liker spesielt hans overraskende og rare poenger som kommer underveis i serien. Dette er ingen typisk humorserie med oppbygging og «punchline». Men serien er såpass sær at jeg ikke våger mer enn to sider per nummer til å begynne med,” sa Løkling om Wildlife i Bergens Tidende.

Utur av Øyvind Sveen og Ivan Emberland.
I Dagbladet 4. august til 26. september 1998.

Utur ble født som følge av et par backpacker-runder og generell reisefeber i blodet til radarparet Øyvind Sveen og Ivan Emberland, og er basert på serieskapernes egne erfaringer på tur. Eller rettere sagt: Den er basert på grovt dramatiserte versjoner av serieskapernes egne erfaringer.

Sveen og Emberland har jobbet sammen siden 1995, og dannet Sveen & Emberland Illustrasjon i 1997. De har tegna for fotballbladet Boing gjennom hele karrieren, og der har de publisert tusenvis av sider med seriene Sleivdal IL, Verdensserien, Iskalde kryss, Dennis Kickstart og Supporterbanden. Sleivdal IL feirer tiårsjubileum i år, har også begynt et liv som stripeserie og skal feires med en jubileumsbok denne sommeren.

Duoen har også stripeseriene Hinsidige Bar & Grill og Sauebonden Survald på samvittigheten. Utur gikk videre i Romerikes Blad og avis1 etter Dagbladet, men er nå pensjonert. Et komplett album er en mulig svanesang, men det er foreløpig bare på drømmestadiet.

Småkryp av Bjørn Ousland.
I Dagbladet 28. september 1998 til 23. januar 1999.

Bjørn Ousland så for seg en barnehage som en fin setting for en kollektivserie, med mulighet til å utvikle et stort persongalleri. Dessuten syntes han småunger har en ideell størrelse for stripeformatet, siden kroppene deres tar mindre plass. Han forsøkte her å tegne så minimalistisk som mulig, samtidig som dynamikken måtte bevares, og Småkryp var et forsøk på å beskrive samfunnet gjennom smårollingenes øyne.

Bjørn Ousland er en av nestorene innen norske tegneserier, og har jobbet profesjonelt siden 1985. Han er utdannet ved Joe Kubert School of Comics and Graphics Art i New Jersey, og hovedverkene hans er eventyrseriene Mumle Gåsegg, Soria Moria Slott og Grimsborken, samt den tre bind sterke middelaldersagaen Solruns saga, skrevet av Eirik Ildahl.

Han er en hyppig brukt illustratør, har tegnet en mengde serier i Pyton, deriblant kultheltene Helliter’n og Halvliter’n, og gitt ut de noe mer voksne soloheftene Amfibius Rex og Bisk. Han står også bak stripeseriene Siggen og Piggen, Ulla og Ulrik og Eventyrlig. Småkryp tegnes ikke i dag.

Bakevjen av Einar Lunden.
I Dagbladet 29. mars til 14. august 1999.

Bakevjen fulgte i de store fotsporene til Lise Myhres Nemi som gjesteserie i Dagbladet, og Einar Lunden understreket at han i motsetning til forløperen drev med distriktshumor. Serien debuterte som biserie i Larsons gale verden i 1997, og har også gått i Grimmy.

Hovedpersonen var det kortvokste og storsnutede romvesenet Vincent, som kræsjlandet romskipet sitt langt ute i periferien. Lunden er utdannet ved Joe Kubert School of Comics and Graphics Art i New Jersey, og har bodd i Santa Cruz i California siden 2000. Han ble kåret til årets nykommer på Raptusfestivalen i 2000, og har videre gjort en serie for Norsk Barneblad og illustrert Tor Åge Bringsværds barnebokserie om Kaptein Puma. Verken Bakevjen eller Ymsene lages i dag, men Lunden har den nye serien Monstrum på gang. Sjekk ut Lundentoons.com for en titt.

Utfjord.net av Jens K. Styve og Ole Andreas Hoen.
I Dagbladet 16. august til 23. oktober 1999.

By møter land. Moderne webteknologi drar til bygda. Der har du Utfjord.net i et nøtteskall. Istedenfor å plassere en bonde i byen, plasserer serien en bygutt på bygda. Utfjord.net handler om Petter, som flytter fra Oslo til den halvsurrealistiske og lettere obskure småbygda Utfjord for å jobbe som nettoperatør, og var den første – og foreløpig siste – stripeserien til Jens K. Styve og makker Ole Andreas Hoen.

”Jeg har aldri laget striper før, jeg har alltid foretrukket serier. Da kan jeg fortelle historier istedenfor bare en vits. Men Ole hadde et morsomt stripekonsept, og nå synes jeg det er gøy,” sa Styve til Dagbladet da serien slapp inn i varmen. Styve er oppvokst på Hjelmås i Hordaland og jobber som webdesigner, så det var ikke så vanskelig å sette seg inn i Utfjords verden.

Hoen fra Alta er fortsatt et heller ubeskrevet blad i serieverdenen, mens Styve har lang fartstid i undergrunnen. Han sto bak fanzinen Smittsomt Gjesp i Bergen, og har vært en viktig del av redaksjonen i den ledende undergrunnsantologien Forresten siden 1996. Han ga ut tre numre av soloheftet finnfinnfinn, som ble samlet i boka Du er ein luring, Finn Bjølseth. Utfjord.net ble spesiallaget for Dagbladet, og er ikke trykket andre det steder. Selv om det har vært oppe til vurdering, kommer det neppe flere striper i serien.

Kafé Kafka av Tom Ostad.
I Dagbladet 6. desember 1999 til 5. februar 2000.

Med Kafé Kafka ville Tom Ostad bidra til barbølgen innen den norske tegneseriegullalderen slik den fortonet seg i 1999. Han ville lage en serie om ting han kunne noe om, og det å sitte på pub og lire av seg morsomheter om alt og ingenting var noe han virkelig kunne på den tiden.

Ostad debuterte i Amatør-Pyton i 1990, og ble en del av den profesjonelle staben i humorbladet fram til 1994 – side om side med folk som Frode Øverli, Arild Midthun og Tommy Sydsæter. I Pyton ble han best kjent for seriene om überråneren Wunder-Bjarne fra Holmestrand, samt seriene om rockebandet Deep Shit Junkies og den siamesiske tvillingen Birger-Egil (begge tegnet av Frode Øverli).

I dag sjefer han fortsatt over Øverli som redaktør i Pondus, der han i tillegg rapporterer fra livet som småbarnspappa i Benidorm gjennom serien RedakTom. Kafé Kafka har vært sporadisk biserie i Ernie, Smult og Pondus både i Norge og Sverige, og serien ble beæret med et eget album i 2003. Den foreløpig siste episoden sto på trykk i Pondus i 2004, og i dag er skjenkebevillingen for stripeprosjektet inne til vurdering. Ostad tviler på om kafeen vil åpne igjen.

Eventyrlig av Bjørn Ousland.
I Dagbladet 7. februar til 22. april 2000.

Bjørn Ousland var midt i arbeidet med sine tre album basert på Asbjørnen og Moes eventyr. Mumle Gåsegg var ferdigtegnet, planleggingen av Soria Moria Slott var i full gang, mens Grimsborken lå i framtiden. I arbeidet hadde han pløyd gjennom alle de gamle eventyrene for å se hva som egnet seg til bearbeiding, og da falt det naturlig å avreagere med å fleipe litt med nasjonalskatten i tillegg. Det var lett å snu og vrenge på klisjeene, og Ousland måtte gjøre dette før noen andre stjal ideen. Eventyrlig tegnes ikke i dag.

Lykkeland av Trygve Høiseth.
I Dagbladet 25. april til 19. august 2000.

Lykkeland handler om den 35 år gamle læreren Inger og hennes tøffe skolehverdag, grå fritid og trøsteløse singeltilværelse. Serien gikk i flere år fast i Osloposten, etter at Høiseth vant avisas første og siste tegneseriekonkurranse. Noen ensiders versjoner av serien ble trykket i antologien Forresten, mens stripeserien senere var innom både Smult og Larsons gale verden som biserie. Tanken var å fremstille en kvinnelig antihelt som leseren kunne identifisere seg med, hvor hverdagsproblemene iblant tok over hele perspektivet. Høiseth nedla serien i 2002, etter å ha tegnet rundt 300 striper.

Pia Zawa av Tore Knutsen.
I Dagbladet 16. oktober til 23. desember 2000.

Ymsene av Einar Lunden.
I Dagbladet 27. desember 2000 til 31. mars 2001.

Ymsene kom på andreplass i Dagbladets tegneseriekonkurranse i 2000, mens mannen bak, Einar Lunden, også var innom avisa med gjesteserien Bakevjen i 1999. Ymsene, eller Spots som serien heter på engelsk, er en åndelig fetter av Bakevjen, med lun humor og noen pussige flekkete skapninger i hovedrollene.

Nr. 14 av Tor Ærlig (Tor Erling Naas).
I Dagbladet 2. april til 30. juni 2001.

Tor Ærlig har bodd i flere leiegårder i Oslo opp gjennom årene, og hadde gode personlige erfaringer for å lage tegneserie om livet i en sentrumsleiegård. En leiegård huser også en mengde forskjellige typer, noe som igjen legger grunnlaget for en mengde ulike, humoristiske og dramatiske situasjoner. I tillegg hadde han hovedpersonen Harry Lie, vaktmesteren fra helvete. Han eksisterer skremmende nok i virkeligheten, under dekknavn.

”Å gi en rendyrket kjeltring ansvaret for folks ve og vel var et bra grunnlag for mye svart humor. I lengden ble det nok også det som gjorde at jeg gikk lei. Jeg følte at serien led under mangelen på en litt mer positivt innstilt hovdeperson,” forklarer Tor Ærlig selv.

Tors karriere går helt tilbake til undergrunnsbladet KOnK og Norsk MAD, og han har blant annet tegnet for Bergens Tidende, VG, Telenor, Det Nye, Forresten og Ikkevold. Han ble for alvor lagt merke til med fem numre av soloheftet Evig ung på Jippi Forlag, men det er de to numrene av Hjertemosaikk som virkelig har satt ham på kritikernes favorittlister. Begge utgivelsene ble nominert til Sproingprisen for 2003 og 2004, og Tor Ærlig er også i økende grad på vei i Jasons fotspor ut i verden – med bidrag i antologier som Allt för konsten 5 (Sverige), Bröstflickan (Finland), Den sista stenen (Finland) og SPX 2002 (USA).

For tiden jobber han med den bredt anlagte serieromanen Ser du meg nå?, som etter planen skal slippes til høsten. Nr. 14 levde videre i Larsons gale verden og Smult, men er nå lagt nederst i fryseboksen. ”Bare en stor bunke dollar til meg og en tilsvarende til Harry kan få serien opp på beina igjen”, lover Tor. Dessuten ramlet hele leiegården ned i siste rute, etter å ha bli pusset opp av noen mildt sagt upålitelige håndverkere.

Hinsidige Bar & Grill av Øyvind Sveen og Ivan Emberland.
I Dagbladet 2. juli til 29. september 2001. Og i 2004.

”Du tror kanskje at mytiske figurer ikke eksisterer? At slike bare er basert på overtro og tøv? Tøv! Grunnen til at vi aldri får tak i dem, er at de ikke er å få tak i. Så fort de har gjort jobben sin, bærer det nemlig rett tilbake til Hinsidige Bar & Grill!”

Slik lyder grunntanken bak stripeserien Hinsidige Bar & Grill. Radarparet Sveen & Emberland ville ikke ha et enkelt univers i sin stripeserie, men satset hakket mer ambisiøst. De ville forklare årsakene bak hendelsene i dagens Norge. ”Hvis vi samtidig mikset i hop litt halvintellektuell samfunnssatire, småmørk dødshumor og rent tøv mens vi red på X-Files bølgen, regnet vi med å slippe unna med det,” som de selv sier.

Hinsidige Bar & Grill er samlet i albumene Løs jakke og Nyttig idioti. Serien ligger for tiden mer eller mindre på is, men går like fullt fast i to magasiner og to aviser.

Gunda Pelé av Gredar Lustor (Grethe Nestor og Vidar Lund).
I Dagbladet 1. oktober til 30. november 2001.

Da Gunda Pelé dukket opp i Dagbladet i 2001 var det flere i Norges seriemiljø som klødde seg i hodet. For denne Gredar Lustor var det ingen som hadde hørt om.

Bak aliaset skjulte paret Grethe Nestor og Vidar Lund seg, og ideen ble unnfanget i en krok på et av Oslos svarteste utesteder. Grethe ville lage en humorserie med feministisk brodd, med utgangspunkt i lett gjenkjennelige hverdagssituasjoner. Vidar ville lage en norsk Arne And. På et eller annet tidspunkt fikk noen ideen om å kombinere de to innfallsvinklene.

Resultatet ble Gunda, en halvstudert frilansskribent med fortid i en av Oslos drabantbyer. Hun har fått noen trøkker, men liker dem ikke. Etter hvert dukket også storebroren opp i stripene, som budbilsjåfør med lidenskapelig forhold til heavyrock. Samme dag som Dagbladet ringte og sa at de gjerne ville kjøre Gunda Pelé som gjesteserie i to måneder, fikk Grethe beskjed om at debutromanen var antatt. Dermed ble det med de 52 første stripene, mens Grethe konsentrerte seg videre om romanene Kryp (2001) og Happy (2002). Vidar på sin side forfattet Kostnadsindekser for lastebiltransport for Statistisk sentralbyrå.

Olsenbanden jr. av Dag Kolstad og Arild Midthun.
I Dagbladet 1. til 24. desember 2001, samt 2. februar til 29. februar 2003.

Olsenbanden jr. er en god, gammeldags spinoff-serie, der tanken var å få persongalleriet fra Olsenbanden jr. til å leve vel så godt innenfor tegneserieruten som på lerretet og TV-ruta. Serien i Arild Midthuns strek ble både lansert i julehefte og som desemberføljetong i Dagbladet opp mot julaften, og fulgt opp av en runde knyttet opp til Olsenbanden jr.-filmen i 2003.

Midthun er en av de virkelige gigantene i norsk seriebransje, og er inspirert av klassiske fransk-belgiske albumserier som Asterix, Tintin, Lucky Luke og Sprint. Han fikk et navn med serien Sirkus i Serie-Fokus og Fantomet fra 1980, og skapte, sammen med manusforfatter Terje Nordberg, en av de første og beste norske albumseriene med Truls og Trine i 1983. Midthun fortsatte som flittig tegner i Norsk MAD og Pyton, og ble gjenforent med Terje Nordberg i albumserien Troll (to bind) i 1988 og en tegneserieversjon av Prøysens Snekker Andersen & Julenissen i 1990. Stripeserien Pappa & Pestus, med manus av Nordberg og Eirik Ildahl, dukket opp i 1996, og gikk i Ernie, Dagsavisen og Aftenposten – og ble samlet i flere album. I 1996 imponerte han også med den svært lekre Ivar Aasen – ei historie om kjærleik, med manus av Erna Osland. Han har også tid til å jobbe som tegner og illustratør, især for Aftenposten, og utvikle serien Livstegn sammen med Tormod Løkling i bladet Utdanning. Og i 2005 blir Midthun den tredje nordmann som tegner Donald i Donald Duck & Co gjennom tidene. Det er ingen umiddelbare planer om flere serier om Olsenbanden, men det er heller ikke utelukket. Som med spinoff-produkter flest ligger avgjørelsen et annet sted.

Noksagt av Ronja Berge.
I Dagbladet 27. desember 2001 til 23. februar 2002.

Da Ronja Svenningsen Berge dukket opp i Dagbladet var hun et ubeskrevet blad, med bare én serie i Raptusfestivalens antologi M for Mord å vise til. Konseptet bak Noksagt var noe diffust, beskrevet av Berge slik i ettertid: ”Om det var noen klar tanke, det vet jeg ikke… Det kokte vel ned til «knus kapitalismen» og en del maritime greier, om jeg ikke husker feil.”

Stripekonseptet er i dag dødt, begravd og glemt, men Berge gikk raskt videre til nye høyder. Hun fikk på rekordtid fast husrom hos Lise Myhre i Nemi-bladet, med en etter hvert lang rekke poetiske serier som også røper en voldsom musikkinteresse. Berge spiller i bandet Royal Plastic, og har tegnet plateomslag for Motorpsycho, illustrert flere bøker og ikke minst tegnet for Norsk Elektronisk Legeleksikon.

Mjau Beibi av Jason (John Arne Sæterøy).
I Dagbladet 29. april til 29. mai, og 8. til 12. juni 2002 (på grunn av avisstreik).

Jason vendte tilbake til stripeformatet i 2002, og denne gangen lente han seg mot sin fascinasjon for popkulturen, som han siden 1997 hadde utviklet på særegent vis i soloheftet Mjau Mjau. Her var det zombier, vampyrer, huleboere, Star Wars-karakterer og andre pophelter, alle plassert i ofte høyst hverdagshumoristiske situasjoner.

Tilde av Torhild Mikkelsen Øvstedal.
I Dagbladet 13. juni til 31. august 2002.

”Det kreves så mye av oss superkvinner i dag. Jeg erkjente at jeg ikke klarte mer. Men kanskje vekker jeg andre gjennom tegneserien min?” Slik formulerte Torhild M. Øvstedal filosofien bak Tilde, serien om den dobbeltarbeidende trebarnsmoren Tilde på rundt 30 år.

Serien gir Øvstedal mulighet til å tegne ut, etter eget utsagn, ”kvinnefrustrasjonene mine”. Serien skulle opprinnelig gå i bladet Smult, men de planene strandet på oppløpssiden. Men gjesteplass i Dagbladet og fast plass i Bergens Tidende var ingen dårlig erstatning. ”Vi har oppnådd mye gjennom likestillingsarbeidet. Men slik samfunnet er blitt nå, er noe helt galt. Jeg vil ha de dobbeltarbeidende mødrene til å tenke. De ofrer barn og alt for karrieren sin. Og forlanger at samfunnet skal ta vare på barna deres”, sier Øvstedal til Bergens Tidende. De første Tilde-stripene er samlet i et selvutgitt album.

Kollektivet av Torbjørn Lien.
I Dagbladet 28. oktober til 31. desember 2002.

Torbjørn Lien er utdannet animatør, men det er Kollektivet som har gjort ham kjent. Serien har utviklet seg til en av de mest populære norske stripeseriene i kjølvannet etter suksessen til Pondus og Nemi, og har kommet langt siden en tidlig utgave av konseptet ble refusert i Dagbladets tegneseriekonkurranse i 1998.

Serien startet ikke før i 2000, og Liens grunnidé var å lage en serie med så ulike personligheter som mulig, for dermed ha størst spillerom i utviklingen av ideer og gags. Tanken om det var realistisk eller ei streifet aldri Lien, men erfaring har med årene lært ham at karakterene ikke nødvendigvis er så mye mer ekstreme enn det man faktisk finner i virkeligheten. Lien lager fortsatt serien primært for sin egen del, men han synes selvfølgelig det er veldig gøy at så mange andre også liker den.

Siden fødselen har Kollektivet vokst seg større og større, med en lang rekke albumutgivelser bak seg, samt fast plass i både Larsons gale verden og Pondus. Formmessig er den ikke lenger en ren stripeserie, for Lien liker å eksperimentere med layouten innen det noe lengre formatet. Innholdsmessig føler Lien at serien er mer spennende i dag enn noensinne, fordi karakterene er blitt mer flerdimensjonale, slik at han har flere nivåer å spille på når han lager historiene.

Lien startet seriekarrieren i blader som KOnK, TEGN og Kraftig Kost, og i dag lager han også Mannakorn, en vitseserie i Larson-tradisjon, for Magazinet og Vårt Land. Han har også laget serien Red Barchetta for musikkbladet Mute, og i løpet av 2005 har han planer om å presentere den som en ny eventyrserie.

Piray av Karine Haaland.
I Dagbladet 27. januar til 21. april 2003.

Karine Haaland debuterte i Universitas i 1995, og allerede to år etter ble hun nominert til Sproingprisen for beste norske tegneserie med serien ”Å jul med din lede”. Hun vant Sproing i 1999 for historien ”Angsten eter sjelen”, samme år som hun også bokdebuterte med Våre venner menneskene. Der viste hun til fulle at hun på kort tid hadde utviklet seg til en av Serie-Norges mest særegne satirikere og elegante tegnere.

I Karine Haalands verden blir sadomasochister sjalu når kjæresten skjeller ut Lånekassen over telefon, mens kåte damer er sterke tilhengere av kristelig helbredelse av homofile. Seriene hennes kan grovt deles i to: Samfunnssatire, der alt fra navnløse innvandrere, homoseksuelle, tenåringsbabes og trendnisser får unngjelde, og den mer direkte politiske satiren, der navngitte kjendiser i større grad er ofre.

Hun har fulgt opp med boka Streng, men urettferdig i 2002, samt albumet Superalbum i 2004. Filosofien bak Haalands serier har vært den samme gjennom hele karrieren: Å få folk til å le ved å tegne med en penn på et papir. Status for stripekonseptet er det samme i dag, og seriene hennes går fast i Larsons gale verden og Dagbladet.

Rex Rudi av Tomas Drefvelin.
I Dagbladet 30. juni til 15. oktober 2003.

Rex Rudi er multimedia. Det var opprinnelig et ekte rock’n’roll-band, mens vokalist og gitarist Tomas ”Rudi” Drefvelin hadde tegnet for Norsk MAD på midten av 1980-tallet og jobbet sporadisk som illustratør gjennom 1990-tallet. Så kom kongstanken sommeren 2002: Hvorfor ikke lage en tegneserie om bandet han spiller i?

”Tanken var å lage en serie om hvor fordømt vanskelig det er å holde et band i gang når man nekter å følge musikkpolitiets og terningkasternes ordre om hvordan musikk skal låte. Med andre ord: en serie om ekte rock’n’roll,” forklarer Drefvelin. I løpet av årene har bandet Rex Rudi sluppet albumene Her om dagen i lagunen (1999), Kampens hete (2003) og Backbeat og begjær (2005), mens figurene i tegneserien har utviklet seg og lever sine egne liv. ”Selv om rock’n’roll fremdeles er det grunnleggende temaet, er det nå lettere å la figurene leve et liv av scenen og uten instrumentene. Jeg passer også på å variere humoren, og tillater meg alt fra dårlige ordspill og blødmer, til krass satire og direkte kritikk av ting jeg ikke liker,” forklarer Drefvelin. Rex Rudi rakk akkurat å begynne som biserie i bladet Ernie, før serien meldte overgang til det ferske Nemi-bladet i 2003. Der er bandet blitt værende, og de har også sluppet løs på frifot i to soloalbum. Tegneseriealbum altså.

M av Mads Eriksen.
I Dagbladet 16. oktober 2003 til 1. februar 2004, samt 1. mars til 31. september 2004.

Fast siden.

I 2002 hadde ingen hørt om Mads Eriksen. Så dukket denne ukjente 24-åringen opp med serien Gnom i nysatsingen Smult, og feide raskt all konkurranse til siden. Gnom handlet om en liten husnisse som stjal sokker og bilnøkler og produserte navlelo og hybelkaniner med djevelsk innlevelse, et format som i lengden var noe begrenset. Samtidig hadde Eriksen eksperimentert med noen realistiske serier med sin venn Paul i hovedrollen, og det var denne særegne realismen han skulle videreføre i stripeserien M.

Det er M for Mads, og M er en selvbiografisk serie i tradisjonen til Rocky og Rex Rudi. Bortsett fra at Mads ikke var noen kul hiphoper som Martin Kellerman eller røff rock’n’roller som gutta i Rex Rudi. Nei, Mads og Madammen er et ganske normalt par som liker seg godt på sofaen foran tv-skjermen. Bortsett fra at Mads har et uvanlig rikt fantasiliv og en intens interesse for Star Wars og en rekke andre supernerd-fenomener.

Med M feide Mads Eriksen igjen all konkurranse til siden, og fulgte i fotsporene til Pondus, Nemi og Rocky – ved å få fast plass i Dagbladet. Fullt fortjent, for med M har Eriksen vist seg som en mesterlig tegner, idérik spilloppmaker og anarkistisk humorist. Resultatet er en strålende blanding av lun hverdagshumor, crazyhumor, lekne popkulturreferanser og stadige utfordringer av stripeseriens konvensjoner. Debuterte i eget album våren 2005. Det blir garantert flere.

Fakta fra verden av Karstein Volle.
I Dagbladet 1. november 2004 til 16. januar 2005.

Karstein Volles tegneserie Fakta fra verden er inspirert av faktaseriene som pleide å dukke opp i blader som Fantomet og Agent X9 på 1970- og 80-tallet. Pedagogiske og nyttige små serier som ga sine unge lesere fakta om Golfstrømmen, sykkelreparering og hvordan man steker en fugl man har skutt i skogen. Fakta fra verden forsøker å imitere formen, men fyller innholdet med absurditeter, satire, ironi og crazyhumor – og presenterer alt fra jentelus til antigravitasjonsdingser med samme sympatiske og pålitelige pokeransikt.

Serien debuterte som ensider i bladet Smult, og går i dag i Rocky, Balder, Dagsavisen, Dagbladet, Hufvudstadsbladet i Helsinki og Libero. Et utvalg av seriene er samlet i boka Kors på halsen – 75 fakta fra verden, og serien lages utelukkende på data: I programmet Adobe Illustrator med en Wacom a4+ Intous digipad.

Opprinnelig skrevet i 2003, for en utstilling på Avistegnernes Hus i Drøbak.

Reklamer

5 kommentar

  1. Wow. For et innlegg. Jeg er forelsket i deg. Det er offisielt.

  2. Utrolig bra! Øyvind Holden og denne siden vil bli nevnt som kilde i særemne mitt om tegneserier.

  3. […] ble ikke tuppet ut, den var ferdigtegnet.], ”Huldrelokk” og ”Edda jr.” nådde ikke opp i Dagbladets stripekonkurranse i 2003, og serier som ”Edda jr.” og ”Tomteland” er attpåtil nedlagt av tegnerne […]

  4. […] den første Dagbladets seriekonkurranse ble arrangert i 1997 var det 5 prosent kvinnelige serieskapere som deltok av rundt 200 deltagere. I […]

  5. […] 1970-tallet, i samarbeid med Jon Bing og Thore Hansen, og denne gangen er det serieskaperen Einar Lunden som har lokket Bringsværd til å ta skrittet tilbake i rutene – etter duoens fire billedbøker […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

%d bloggere like this: