Ignorante filmanmeldere

Her er mitt forslag til nyttårsforsett for deg som anmelder film, kunst, dataspill og litteratur: Ikke bruk ordet «tegneserieaktig». Jeg er møkk lei bladsmørere som avfeier tegneseriemediet i en bisetning.

Denne teksten er skrevet i 2005, men er fortsatt gyldig. Det kan riktignok virke som filmanmelderne har skjerpet seg litt i 2008, men pass på, pass på…

Våren 2005 anmeldte jeg tegneserien Star Wars Republic i Bergens Tidende. Hadde jeg hatt samme respekt for andre kunstneriske uttrykksformer som filmanmelderne i Norges tre største aviser, ville jeg avfeid serien som ”film-aktig” – med samme tynne historie, endeløse actionscener og sjarmløse pappfigurer vi er vant til fra Hollywoods dusinvarefilmer. Når jeg ikke gjorde dette, er det fordi jeg vet at hele filmmediet ikke kan avfeies på grunn av noen dårlige tegneserie-adapsjoner. Av samme grunn avskriver jeg ikke litteraturhistorien på grunn av Illustrerte Klassikere.

Dette burde være elementærkunnskap for enhver anmelder, men blant filmanmelderne i Norges tre største aviser er kunnskapsløsheten om tegneseriemediet så endeløs dyp at kunstformen er redusert til et nedsettende adjektiv. Ord som ”tegneserie-aktig”, ”på tegneserienivå” og ”tegneseriefigurer” brukes for å vise hvordan en filmskaper ikke makter å gi sitt verk troverdighet og dybde. Og med anmeldelsene av Sin City når anmelderne et nytt bunnpunkt.

Ellen Margrethe Sand i VG avskriver hele tegneseriemediet i ingressen til sin anmeldelse av Sin City, men gjør et unntak for stripeformatet: ”Tegneserier gjør seg best i korte striper. Veldig korte striper. Det har sin gode grunn. Stilsikre, filmlekre ’Sin City’ viser hvorfor”. En ting er hva hun mener med ”veldig korte striper” (to ruter kanskje?), men det er oppsiktsvekkende å avskrive 90 prosent av tegneseriehistorien i en filmanmeldelse. Det er som om å si at skjønnlitteratur gjør seg best i novelleformat, fordi man misliker filmatiseringen av Stephen Kings mammutroman It.

Om Sin City er en god film eller ikke, er ikke poenget mitt, for anmelderne er like tendensiøse uavhengig av deres innstilling til filmen. Dagbladets Eirik W. Alver kaller Sin City for en kunstnerisk seier, men presterer samtidig å skrive følgende: ”Dramaet blir overflatisk, ikke et sekund får vi mulighet til å føle med figurene på lerretet. De er og blir tegneseriefigurer. Men i denne sammenhengen blir det faktisk filmens åpenbare styrke. For i motsetning til altfor mange Hollywood-produksjoner, som ganske fåfengt forsøker å dekke over at det hele utspiller seg på et tegneserienivå, blir det understreket her.” Underforstått: Alle tegneserier er overflatiske. Velger du å kombinere tekst og tegning for å fortelle en historie, er det fysisk umulig å gå i dybden.

Det er sikkert derfor amerikanske skuespillere og regissører har omfavnet tegneserien til de grader de siste årene. Det er sikkert også derfor etablerte film- og TV-folk som Federico Fellini, Kevin Smith, Bryan Singer, J. Michael Straczynski, Alejandro Jodorowsky, David Goyer og Joss Whedon har skrevet tegneseriemanus. Snarere har de gitt uttrykk for at de elsker den kunstneriske og økonomiske friheten tegneserien gir dem.

Interessant nok dukker anmelderklisjeene sjelden opp i omtale av filmer som Ghost World, Akira, Road To Perdition, American Splendor og From Hell, som alle er basert på tegneserier. Tegneseriereferansene dukker derimot hyppig opp i filmer som ikke har noen bånd til seriebransjen. For eksempel i Dagbladets anmeldelse av Once Upon A Time In Mexico (”like realistisk som i en tegneserie”) og Kingdom of Heaven (”[Orlando Blooom] er endimensjonal som en tegneseriefigur”).

Per Haddal i Aftenposten beskriver Sin City slik: ”Dette ekstreme og konsekvente forsøket på å overføre tegneserie-estetikk til lerretet: Ufyselige skurker, helter med fast hakeparti, sex og vold som umodne fantasier.” Det stemmer i og for seg om Sin City, men Haddal ville neppe skrevet noe lignende om Ghost World – selv om filmatiseringen av Daniel Clowes’ tegneserie er et like konsekvent forsøk på å overføre tegneserie-estetikk til lerretet. Det filmanmelderne glemmer, eller ikke vet, er at det ikke bare finnes én tegneserie-estetikk, like lite som det finnes én film-estetikk.

Haddal elsker å bruke tegneserie-adjektiv. I anmeldelsen av Kung Fu Hustle roser han den for ”barsk tegneserie-estetikk”, mens rollefigurene i Flyvende dolker er ”som hentet fra et dataspill eller en tegneserie”. The Day After Tomorrow ”er og blir tegneserie i bevegelse”, mens vi i Riddicks krøniker er ”langt inne i tegneserienes univers”. Nei, det er vi ikke, Haddal, vi er langt inne i et filmunivers. Ingen av disse filmene har noen forbindelse til seriemediet, det er film du skriver om.

Disse tegneseriereferansene Haddal babler om, har like mye felles med science fiction-romaner, 1930-tallets pulp-litteratur, fantastiske TV-serier og 100 års filmhistorie. På samme vis kaller Ellen Margrethe Sand Kill Bill for en ”live-tegneserie”, når Quentin Tarantino utvilsomt er mest inspirert av amerikanske b-filmer, Hongkong-actionfilm og japansk animasjonfilm.

Sin City er Frank Millers pastisj over svart/hvitt-universene han husker fra film noir og de hardkokte krimromanene til Mickey Spillane, forsterket med overdrivelsene Miller lærte seg da han lagde superheltserier på 1980-tallet. Det ”tegneserie-aktige” med historiene hans er like mye hentet fra film og skjønnlitteratur. Conan-filmene blir også hyppig framstilt som tegneserie på film, men de er basert på Robert E. Howards romaner. Det har aldri falt noen inn å kalle de for ”bok-aktige” av den grunn.

”Tegneserier er fortsatt best i kortform,” konkluderer Ellen Margrethe Sand. Det er en interessant konklusjon på en filmanmeldelse, men her er en liten litteraturliste som Sand og hennes kollegaer kan snuse på til neste gang. Les Maus av Art Spiegelman, Vent litt… av Jason, Persepolis av Marjane Satrapi, Safe Area Gorazde av Joe Sacco, Palomar av Gilbert Hernandez eller Olaf G. av Steffen Kverneland og Lars Fiske. Da skal dere se at adjektivet ”tegneserie-aktig” får en helt annen betydning.